FORTID OG FORKLARING
Kildene til norsk middelalder De norrøne sagaene er sentrale kilder til norsk middelalder. Andre relevante kilder er skaldekvad, lover, diplomer (skriftlige vitnemål), jordebøker, utenlandske krøniker (beretninger) og annaler (årbøker), gårdsnavn og arkeologiske funn. Blant sagaene står kongesagaen Heimskringla i en særstilling. Den ble skrevet av islendingen Snorre Sturlasson (1179–1241). Heimskringla handler om norske konger fra de eldste tider og fram til 1177. I arbeidet med Heimskringla bygde Snorre på beretninger som var blitt muntlig overlevert gjennom flere generasjoner, på skaldekvad og på eksisterende skriftlige kilder. I tillegg bidro han selv som forfatter ved å levendegjøre stoffet og skape en helhetlig fortelling om de norske kongene.
Historikere har hatt ulike oppfatninger av kildeverdien til Heimskringla. Ett argument mot verkets pålitelighet er at det omtaler hendelser langt tilbake i tid, og som Snorre selv ikke hadde opplevd. Et annet argument mot Heimskringla er at det kan være vanskelig å skille historikeren Snorre fra forfatteren Snorre. I 1913 hevdet historikeren Halvdan Koht at sagaene i Heimskringla ikke kunne brukes som historiske beretninger. Koht mente at Snorre betraktet fortiden fra et 1200-tallsperspektiv der han var påvirket av hendelser i sin egen tid. Kohts kildekritiske innvendinger bidro til større bevissthet om forskjellen mellom å bruke kilder som beretning og som levning. I dag er ikke historikerne like avvisende til Snorres beskrivelser av samfunnet i tidlig middelalder.
↑ Snorre Sturlasson i Bergen.
som ble plyndret, men også befolkningen for øvrig kunne bli nedslaktet eller lemlestet når vikingene herjet i et område. De tok også fanger og solgte dem som slaver. Vikingenes brutalitet framgår av en rekke utenlandske beretninger. Et kildekritisk perspektiv ved disse beretningene er at de ofte er skrevet av kristne som kan ha ønsket å framstille de hedenske vikingene på verst mulig vis. Kristne forfattere knyttet til kirker og klostre kan også ha sett vikingangrepene som Guds straff for menneskenes synder og derfor utbrodert konsekvensene av dem. Videre var det en tradisjon for å overdrive blant forfattere i middelalderen. Det er også viktig å skille mellom samtidige beretninger og beretninger som ble skrevet ned på et senere tidspunkt. På den andre siden er det ikke til å nekte for at mange – og ulike – kilder beretter om brutale vikingoverfall. Det gjelder også kilder som er skrevet av personer som ikke var tilsluttet kirken, og av personer med en annen religiøs og kulturell bakgrunn – som muslimske skribenter. Men vikingene var ikke alene om å utføre brutale voldshandlinger. Tidlig middelalder var generelt en urolig tid med folkeforflytninger, plyndring og kriger. Hvorfor fikk vikingene herje så mye som de gjorde? Én årsak var nok at de nye rikene som hadde oppstått i Europa etter det romerske Vestrikets fall, ennå var svakt organisert politisk og militært. Frankerriket var riktignok sterkt under Karl den store, men ble preget av indre motsetninger og svekket etter hans død. England og Irland besto på begynnelsen av 800-tallet av flere mindre riker som ofte lå i strid med hverandre. Vikingene var også dyktige til å komme overrumplende på folk. Vikingskipene var konstruert slik at de både kunne krysse åpne havstrekninger og var lette å ta seg fram med oppover elver, siden de ikke stakk dypt i sjøen. De kunne også fraktes over land ved at man dro skipene over trestokker. På denne måten kunne vikingene forflytte seg fra en
Norsk middelalder
53