← Forum Romanum, restene av det som en gang var Romerrikets navle. Her var blant annet senatet, templer og triumfbuer.
Borgeridealet I likhet med de greske polisstatene var borgerretten i Roma i utgangspunktet forbeholdt menn som eide jord, kunne gjøre militærtjeneste og hadde romerske foreldre. Dette skulle komme til å endre seg etter hvert som Roma ekspanderte fra bystat til imperium. For å vinne støttespillere var romerne villige til å gi borgerrett til andre folkegrupper som underkastet seg Romas vilje. Kravet om at en borger måtte eie jord falt også bort. Mange eiendomsløse borgere oppholdt seg i Roma, ofte tidligere soldater som hadde vært så lenge av gårde at de ikke lenger hadde noen eiendom å vende hjem til. Etter hvert ble det mer og mer vanlig å gi borgerrett til nye folkegrupper, og på 200-tallet e.Kr. fikk alle frie menn i Romerriket borgerrett. Å lykkes militært kunne være en viktig karrierevei for unge borgere fra velstående familier. Seirer i krig sikret ære og berømmelse og ikke minst inntekter som kunne benyttes til å kjøpe seg støttespillere gjennom patron–klient-systemet. En patron var en som kunne gi andre mat eller beskyttelse. Mottakeren ble da en klient som skyldte patronen en gjentjeneste, som å gi ham sin politiske stemme i folkeforsamlingen eller utføre andre tjenester for ham. På denne måten kunne de rikeste i Roma kjøpe seg stemmer i jakten på makt og posisjoner. Historikerne er uenige om hvor fast og gjennomført dette systemet var, men patron–klient-relasjonen kan være med på å forklare hvordan en fåtallig elite kunne dominere styret av Roma slik den gjorde. Kvinner og slaver Kvinnene i Roma hadde en mye friere stilling enn i Athen. De hadde riktignok ikke borgerrett, men kunne bevege seg fritt og være til stede på offentlige arenaer som amfiteatre og hesteveddeløpsbaner. Kvinner kunne også kreve skilsmisse. Et ærefult oppdrag for
Antikken
31