Alle tiders historie påbygg (LK20) utdrag by Cappelen Damm

Trond Heum · Kåre Dahl Martinsen Tommy Moum · Ola Teige

ALLE TIDERS HISTORIE Fra de eldste tider til våre dager VG3 påbygging

© CAPPELEN DAMM AS, 2022 Alle tiders historie følger læreplanen fagfornyelsen (LK20) for historie Vg3 påbygging. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straﬀes med bøter eller fengsel. Graﬁsk formgiving: Anders Bergesen, Superultaplus Designstudio Omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultaplus Designstudio Omslagsbilde: Untitled, 1978. © Jannis Kounellis / BONO 2022. Foto: Bridgeman Images. Kart: John Arne Eidsmo Forlagsredaktør: Martin Austnes Bilderedaktør: Martin Austnes Sats: Superultaplus Designstudio Repro: Narayana Press, Danmark 2022 Trykk: Livonia Print, Latvia 2022 Utgave: 2 Opplag: 1 ISBN: 978-82-02-69560-6 cdu.no alletidershistorie.cdu.no Trond Heum og Tommy Moum har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Velkommen som leser og bruker av Alle tiders historie – Vg3 påbygging. Denne nye utgaven av boka er skrevet og designet i tråd med fagfornyelsen i skolen. Viktige intensjoner i fagfornyelsen er at læreplanene skal legge til rette for dybdelæring, tverrfaglighet, utforskende arbeid og kritisk tenkning. I læreplanen er det viktigste faginnholdet beskrevet i kjerneelementer, og dybdelæring innebærer blant annet å forstå sammenhenger mellom dem. Bokas åpningskapittel introduserer deg for faget og stimulerer til undring og refleksjon over store spørsmål i historien, og om hvordan vi forholder oss til fortiden. I påfølgende kapitler knyttes fagets ulike kjerneelementer sammen gjennom en kronologisk brødtekst i det nedre feltet på sidene, og tilhørende rammetekster øverst på sidene. Rammetekstene konkretiserer, utdyper eller problematiserer det du har lest i brødteksten. I rammetekstene finner du også historiske kilder som underbygger fagstoffet. Til arbeidet med kilder kan du dra nytte av egne oppslag om kilder og kildekritikk i omslagene foran og bak i boka. Hyppige repetisjonsspørsmål til brødteksten sikrer at du har fått med deg det viktigste faginnholdet, mens spørsmålene til rammetekstene trener evnen til refleksjon og kritisk tenkning. Hvert kapittel avsluttes med dybdelæringsoppgaver som utvikler både grunnleggende ferdigheter og din helhetlige kompetanse i historiefaget. Tverrfaglige temaer som demokrati og medborgerskap, og bærekraftig utvikling, behandles i egne oppslag som følger lange linjer i historien. Disse oppslagstekstene setter fagstoffet du har lest i de vanlige kapitlene inn i en større sammenheng. Det vil for eksempel være til nytte når du skal forberede deg til prøver og eksamen. Det er viktig at du vet hva du skal lære i faget. I begynnelsen av hvert kapittel vil du derfor finne læreplanmålene som kapitlet bygger på, sammen med kulepunkter som konkretiserer de viktigste faglige momentene i lærestoffet. Læreplanmål knyttet til kjerneelementene som rammetekstene bygger på, er ikke konkretisert i hvert kapittel, da de behandles gjennomgående. Alle tiders historie har et nettsted for elever. Der er det interaktive oppgaver, enda flere kilder og dybdelæringsoppgaver, lydfiler til alle tekster og spennende ekstraressurser. En egen lærerdel inneholder forslag til undervisningsopplegg, prøver, vurderingskriterier, periodeplaner og annet nyttig stoff for læreren. En rekke konsulenter har bidratt med innspill til de nyskrevne utgavene av Alle tiders historie. En særskilt takk rettes her til Arvid Evjen Andersen som har vært hovedkonsulent for påbyggsutgaven. Vi ønsker deg lykke til på en spennende reise som vil øke dine kunnskaper om fortiden og gi deg nye og interessante perspektiver på hvordan vi forholder oss til den. Oslo, 15.april 2022 Trond Heum, Kåre Dahl Martinsen, Tommy Moum, Ola Teige

Innhold INTRODUKSJON

Fra republikk til keiserdømme

Historie – hva, hvorfor og hvordan

Ekspansjon, stagnasjon og splittelse

Interessen for historie

Det vestromerske rikets undergang

Historie er spennende

Sammendrag og oppgaver

Historie for å forstå oss selv

Nasjonens historie

KAPITTEL 3

Globalhistorie

Middelalderen

Historie for å forstå andre

Tidlig middelalder, ca. 500–1000

Å lære av historien?

Kirken – bindeleddet mellom gammel og ny tid

Årsaksforklaringer

Fra folkevandringer til etablering av nye riker

Motivforklaringer

Føydalisme

Fugleperspektiv – eller enkeltmennesket i sentrum?

Mellom Gud og djevelen

Historiske fakta – og kilder

Norge i tidlig middelalder, ca. 800–1130

Historiefortellinger

Vikingene

Periodisering

Kamp om ressurser og makt

Indre og ytre ekspansjon

Historiebevissthet – livsmestring, demokrati og medborgerskap

Nordveg, nordmenn og samer

Andre kjerneelementer og allmennkunnskaper

Kvinner, barn og treller

Fra høvdingdømmer til rikssamling

Vestlandsrike

KAPITTEL 1

De tidligste mennesker og samfunn

Rikssamlingen etter Harald Hårfagre

Den kognitive revolusjonen

Rikssamling og kristning

Livet som jegere og samlere

Den nye religionen – brudd og tilpasning

Jordbruket

Høymiddelalderen, ca. 1000–1300

En ny samfunnsform

Jordbrukssamfunnet

Mesopotamia – sivilisasjonens vugge

Det tysk-romerske riket og investiturstriden

Sammendrag og oppgaver

Konkordatet i Worms

Statsutvikling

KAPITTEL 2

Norge i høymiddelalderen, ca. 1130–1350

Antikken

Borgerkrigene

Antikkens Hellas

Magnus Erlingssons kongedømme

Polissamfunnet

Kong Sverres opprør

Athen

Ekspansjonstid

Samfunn og kultur i Athen

Arvekongedømme og internasjonale impulser

100

Sparta

Befolkningsvekst og økt press på bøndene

101

Samfunn og kultur i Sparta

Byvekst

102

Athen mot Sparta

Senmiddelalderen, ca. 1300–1500

103

Aleksander den store

Svartedauden

103

Antikkens Roma

«Det store skismaet» – vestkirken splittes

105

Den romerske republikken

Det østromerske rikets fall

106

Samfunn og kultur i Roma

Norge i senmiddelalderen, ca. 1350–1536

107

Fra bystat til imperium

Svartedauden

107

Endringer i administrasjonen av landet

109

Konstitusjonen

157

Hanseatenes kontroll over handelen

109

Skillet mellom stat og religion

158

Union og reformasjon

110

Perspektiver på den amerikanske revolusjonen

159

Sammendrag og oppgaver

112

«En mer fullkommen union»

159

Republikkens «falske idealer»

160

Den franske revolusjonen

162

Politisk og ﬁlosoﬁsk debatt før revolusjonen

162

FUGLEPERSPEKTIV

Verdenshandelen og utviklingen utenfor Europa fram til 1500

114

KAPITTEL 4

Jean-Jacques Rousseau, allmennviljen og folkesuvereniteten 163 Politiske, økonomiske og sosiale årsaker til revolusjonen

164

Eneveldet faller

165

Oppdagelser, kulturmøter og den første globaliseringen

Menneskerettigheter og ny grunnlov

166

119

Radikalisering

167

Renessansen

120

Nasjonalkonventet, republikk og terrorveldet

168

Handel og økonomisk vekst

120

Napoleon blir keiser

170

Renessansemennesket gjenoppdager antikken

121

Keiser Napoleons imperium

171

Europa sprenger grensene

123

Kontinentalsystemet

172

Portugisernes sjøvei til India

124

Napoleons nederlag

172

Konsekvenser for ettertiden

126

Wienerkongressen og maktbalansen i Europa

173

Det spanske Amerika

127

1814: En norsk revolusjon?

174

Erobringen av aztekerriket

128

Danmark-Norge dras inn i Napoleonskrigene

174

Inkarikets fall

131

Karl Johan krever Norge

175

Den columbianske utvekslingen

132

Kielfreden

176

Kirkens rolle

134

Norsk opprør og riksforsamling

177

Den latinamerikanske smeltedigelen

134

Grunnloven

179

De undertryktes opprør

135

Kong Kristian Fredrik

181

Årsaker til Europas ekspansjon

136

Hvorfor innfridde Karl Johan norske krav?

182

Sammendrag og oppgaver

138

Politiske ideologier på 1800-tallet

183

Nye revolusjoner og politiske ideologier

183

TVERRFAGLIG TEMA

Nasjonalismen

183

Bærekraftig utvikling i et historisk perspektiv (del 1)

Nasjonalismen som samlende kraft: Tyskland

184

140

TVERRFAGLIG TEMA

Demokrati og medborgerskap (del 1)

146

KAPITTEL 5

Nasjonalismen som splittende kraft: Østerrike

185

Konservatismen

186

Liberalismen

187

Sosialismen og kommunismen

189

Fra revolusjon til reformer

190

Sammendrag og oppgaver

192

Opplysningstid, revolusjoner og ideologier

151

KAPITTEL 6

Opplysningstiden

152

Forestillingen om frihet, fornuft og framskritt

152

Den industrielle revolusjonen og vekstøkonomiens gjennombrudd

195

Eneveldet og naturrettstanken

153

Historiens to største «revolusjoner»

196

Den amerikanske revolusjonen

153

Permanent revolusjon

196

Kolonier i Nord-Amerika

154

Adam Smith og troen på økonomisk vekst

197

Uavhengighetserklæringen 1776

156

Industrialiseringens første fase (ca. 1750–ca. 1850)

201

Hjemmeindustri og fabrikker

201

KAPITTEL 8

Dampteknologien

202

Det moderne Norge tar form

251

Jernbanen

203

Modernisering og befolkningsvekst

252

Finansiering og investering

204

Overbefolkning, urbanisering og utvandring

252

Industrialiseringens skyggesider

205

Ekspansjon i ﬁske og ﬁskeeksport

254

Industrialiseringens andre fase (ca. 1850–ca. 1914)

206

Ekspansjon og omstilling i skipsfarten

255

Verdensutstillingen i London 1851

206

Bedre kommunikasjonsmidler

255

Jernbanen brer seg

207

Den første industrien

256

Fra jern til stål

208

Det industrielle gjennombruddet

258

Kjemisk industri

209

Det store hamskiftet

260

Nye energikilder

210

Bedre skoletilbud

261

USA – den nye økonomiske stormakten

213

Klassesamfunn og fagorganisering

262

Verdensøkonomien ved inngangen til 1900-tallet

214

Kvinnenes rettigheter

263

Monopoler, truster og karteller

215

Fra land til nasjon

264

Sammendrag og oppgaver

216

Fornorskingspolitikk

265

Demokratisering

269

Embetsmannsstaten

269

219

Forholdet mellom statsmaktene

270

KAPITTEL 7

Kolonisering og nyimperialisme Kina og Europa – et rollebytte

220

Vern av Grunnloven

271

Drømmen om Kina

220

Motkulturene

272

Sølvets betydning for verdenshandelen

221

Politiske organisasjoner

273

Økende spenning mellom Kina og Vesten

222

Statsrådssak og vetostrid

274

Opiumskrigen og Kinas ydmykelse

223

Et politisk systemskifte

276

Taiping- og bokseropprøret

224

Utvidet stemmerett og nye partiet

277

Et verdenshistorisk vendepunkt

225

Ut av unionen

280

Nyimperialismen

227

Forhandlingsbrudd og unionsoppløsning

281

Årsaker til nyimperialismen

227

Det nye monarkiet

283

Det britiske imperiet

230

Sammendrag og oppgaver

284

Fra lite øyrike til historiens største imperium

230

Østindiakompaniet og India

231

KAPITTEL 9

Opprør og direkte styre

233

Første verdenskrig

287

Spredning av «sivilisasjon»

235

Årsakene til krigen

288

Britenes dobbeltmoral

238

Skuddene i Sarajevo

289

Britene i Afrika

240

Opptrapping til storkrig

289

«Fra Kapp til Kairo»

240

Blodbadet på vestfronten

290

Frankrikes ambisjoner

241

Nye våpen

291

Cecil Rhodes og det sørlige Afrika

242

Kvinnerollen endres

292

Østfronten

293

Imperialismen og det britiske imperiet på begynnelsen av 1900-tallet

243

Fredsavtalen i Brest-Litovsk

293

Det britiske imperiet i ettertidens lys

244

USAs rolle i krigen

294

Niall Ferguson: Imperiet var alt i alt en god ting

245

Våpenhvilen 11.11. klokka 11

295

Shashi Tharoor: Imperiet en katastrofe for koloniene

246

Versaillesfreden

296

Sammendrag og oppgaver

248

Sammendrag og oppgaver

298

KAPITTEL 10

Mellomkrigstiden

301

Undertrykking og motstandskamp i Norge

344

Foreldreaksjonen og lærerne

345

Den russiske revolusjonen

302

Militær motstand

346

Årsakene

302

Sivil motstand

347

Oktoberrevolusjonen: Kommunistene tar makten

303

Tysk tilbakegang

347

Borgerkrig 1917–1922

304

Slaget ved Stalingrad

348

Fra krigskommunisme til Ny økonomisk politikk

305

Invasjonen i vest

348

Industrialisering og kollektivisering

307

Krigens slutt i Norge

349

Moskvaprosessene

308

Tyskland kapitulerer

349

Revolusjonen når Norge

309

Japan og stillehavskrigen

350

Arbeiderpartiet og LO

311

Angrepet på Pearl Harbor

350

USA: Børskrakket i 1929

311

Japans krig mot Kina

351

Roosevelt og New Deal

313

USAs krig mot Japan

351

Krisen når Europa

315

Atombombene over Japan

352

Norge: Kriseforliket og Hovedavtalen

316

Nürnbergdomstolen

353

Begynnelsen på velferdsstaten

317

Landssvikoppgjøret i Norge

354

Fascismen i Italia

318

Sammendrag og oppgaver

356

Fascistisk imperialisme

320

Det tredje riket

320

KAPITTEL 12

Nasjonalsosialismen

321

Kald krig

Maktovertakelsen

323

Første fase (ca. 1945–1956): Jernteppet senkes over Europa 360

Propaganda og ensretting

324

Systemforskjeller

Jødene blir forfulgt og gjort rettsløse

325

Hvordan så supermaktene på hverandre?

362

Raselære

326

Delingen av Tyskland

363

Utviklingen i Norge

327

Marshallhjelpen

364

Behandlingen av minoriteter

327

NATO og Warszawapakten

365

359 361

Ytterste høyre mobiliserer

328

Norsk kommunistfrykt

366

En ny krig?

329

NATO-medlemskap med forbehold

367

Norge: Nøytralitet eller opprustning?

331

Khrusjtsjovs brudd med stalinismen

368

Sammendrag og oppgaver

332

Fredelig sameksistens

369

Ungarn 1956

370

Praha-våren

370

KAPITTEL 11

Andre verdenskrig

335

Andre fase (ca. 1950–1962): Den kalde krigen blir global

372

Krigen begynner

336

Koreakrigen

372

Invasjonen av Norge

336

Cubakrisen

373

Kongens nei

337

Tredje fase (ca. 1962–1984):

Londonregjeringen og det okkuperte Norge

338

Fra nedrustning til ny spenning

374

Tysk økonomisk politikk i Norge

339

Helsingforsavtalen

375

Flukt og norske styrker i Storbritannia

339

Vremia zastoi – stagnasjonstiden i Sovjetunionen

376

Slaget om Storbritannia

340

Fjerde fase (1984–1991):

Låne-leie-avtalen

341

Fra Gorbatsjovs reformer tilSovjetunionens kollaps

377

Invasjonen av Sovjetunionen

342

Perestrojka og glasnost

378

Utryddelseskrig og Holocaust

343

Forhandlingene med Reagan

379

«Alltid vært i Norge» – de norske jødene

343

Sovjetunionen kollapser

380

Utviklingen i Øst-Europa

380

Fra seksdagerskrigen til invasjonen av Libanon

423

Polen – arbeidernes kamp

381

PLO, Hamas og Hizbollah

425

Tsjekkoslovakia – rock mot regimet

382

Osloavtalene

425

Avviklingen av ettpartistyret

383

Ayatollahstyret i Iran

426

Tyskland samles

383

«Den arabiske våren» som ble til vinter

427

En ny begynnelse

385

Krigen i Syria

428

Sammendrag og oppgaver

386

Afrika sør for Sahara

430

Krigen i Kongo

430

Apartheid i Sør-Afrika

431

KAPITTEL 13

Velferdsstaten

389

Folkemordet i Rwanda

432

Fra samlingsregjering til arbeiderpartistyre

390

Asia

434

Gjenreisingen av Nord-Norge

390

Juvelen i kronen: India

434

Velferdsstaten tar form

392

Indokina

436

Lov på lov

393

Vietnamkrigen

437

Utdanning for alle

393

Kina

438

Mekanisering og sentralisering

394

Det store spranget

439

Kulturelle brytninger

396

Kulturrevolusjonen 1966–76

440

«Vi som føler annerledes»

396

«Bare katten fanger mus»

440

Ungdomsopprør og kvinnekamp

397

Sammendrag og oppgaver

442

Ungdomsopprøret

398

Kvinnebevegelsen

399

KAPITTEL 15

Prevensjon og selvbestemt abort

400

Demokratiet under press

445

Likelønn og kvotering

401

Terrorisme mot demokratiet

446

Miljøpolitikk

402

Kontroll og overvåking

447

Altasaken og samepolitikken

403

Nye kriger

448

Samisk identitet under press

404

Flyktningstrømmer

451

Slutten på Gerhardsen-epoken

406

Økende forskjeller

452

Påskeopprøret

406

Populistiske løsninger

453

Høyrebølgen

407

Nye bevegelser

454

Norske nei: EEC, EF og EU

409

Multinasjonale selskaper og skatt

455

EØS-avtalen

410

Debatten ﬂytter seg

456

Olje- og gassnasjonen Norge

411

Kina som stormakt

456

Fra svart hav til kvoteregulering

412

Demokratiets styrke

458

Et fargerikt fellesskap

413

Sammendrag og oppgaver

460

Fra arbeidsinnvandring til innvandringsstopp

414

Innvandring og velferdsstaten

415

TVERRFAGLIG TEMA

Sammendrag og oppgaver

416

Bærekraftig utvikling i et historisk perspektiv (del 2) 462

Avkolonisering

419

TVERRFAGLIG TEMA

Nord-Afrika og Midtøsten

420

Demokrati og medborgerskap (del 2)

468

Krigen i Algerie

420

478

KAPITTEL 14

Israel-Palestina

421

Suezkrisen

422

474

«Fortiden er aldri død. Den er ikke engang fortid.» William Faulkner (1897-1962)

↑ Kleio, historieskrivingens muse. I gresk mytologi er musene gudinner som inspirerer menneskene i utøvelsen av de skjønne kunstartene.

Alle tiders historie

INTRODUKSJON

Historie – hva, hvorfor og hvordan? ÅPNINGSSPØRSMÅL 1 2 3 4

Hvem er de mest berømte personene i norsk historie? Lag din egen topp 10-liste. Hvilken historisk person er du mest fascinert av? Begrunn! Hvor og hvordan har du lært det du har av historisk kunnskap? Nevn en bok, tv-serie, ﬁlm, dokumentar eller dataspill med et historisk tema som du liker godt. Hvorfor fenger akkurat denne fortellingen deg?

Interessen for historie Vi elsker historie. Film- og tv-tilbudet er fullt av fortellinger og programmer om fortiden. Kanaler som National Geographic, Viasat History og NRK har påkostede dokumentarer som holder seerne klistret til skjermen. Drama- og spillefilmer basert på historiske personer er blant de mest populære på kino og strømmetjenester som Netflix og HBO. Interessen for fortiden er også sterk i trykte medier og på nettet. Hvert år gis det ut et enormt antall bøker og magasiner om historiske temaer. Nettet er fullt av stoff og informasjon om fortiden. Ikke minst gjelder det andre verdenskrig som i norsk sammenheng synes å ha et ubegrenset marked. Også i nærmiljøet og på det personlige plan er nysgjerrigheten på hvor vi kommer fra, stor. Historielag og lokalhistoriske museer er brennende opptatt av hva som skjedde i bygda og byen. Kommuner, bedrifter og offentlige etater betaler store summer for å få skrevet sine historier. Slektsgransking er en populær hobby for mange. I de siste par årene har dessuten billige DNA-tester gjort det mulig for hvem som helst å finne ut mer om hvor forfedrene- og mødrene kom fra.

Historie er spennende Hva skyldes denne enorme appetitten på historie? En enkel forklaring er at historie rett og slett kan være utrolig spennende. Noen ganger stusser vi over hvor merkelig og kanskje forkastelig fortidens mennesker kunne tenke og handle. Hvordan var det for eksempel mulig å drepe tjenestefolk og sende dem med en avdød dronning på hennes siste reise til det hinsidige? Eller hvorfor aksepterte tilsynelatende anstendige mennesker

Introduksjon

slaveriet? På den andre siden er det interessant å se at tankesett og handlinger som for oss er ganske ubegripelige, var tatt for gitt av dem som levde i andre tider. Det kan også minne oss om at måten vi lever og tenker på en gang i framtiden sannsynligvis vil fortone seg ganske merkelig for dem som kommer etter oss.

Historie for å forstå oss selv En annen viktig årsak til den sterke historieinteressen er behovet for å forstå oss selv. Etterspørselen etter personlige DNA-tester og nysgjerrigheten på egne slektstrær viser at vi ønsker å se vårt eget liv i en større sammenheng. Tv-programmer som hjelper kjente personer å spore opp sine egne røtter, griper ikke bare dem, men også oss som ser på. Å ﬁnne ut mer om skjebnen til en ukjent bestefar eller oldemor setter eget liv i perspektiv. Selv om vi aldri har hørt om fjerne slektninger før, er det fascinerende å oppdage hvilke liv de hadde. Dersom vi ﬁnner gamle brev og dagbøker de skrev, knyttes vi på en underlig måte sammen med dem.

Nasjonens historie Men ikke bare lokalhistorie og slektshistorie er viktig for menneskers selvoppfatning. Vi lever i et samfunn der de ﬂeste nærmest forestiller seg andre nordmenn som vår storfamilie. For oss som bor i Norge, er vår egen nasjons historie viktig for å forstå hvem vi er, akkurat som andre lands historie er avgjørende for andre folks identitet. De ﬂeste nasjoner har derfor sine egne nasjonale historiefortellinger som barn og unge blant annet lærer på skolen. I norsk sammenheng står datoene 17. mai 1814, 7. juni 1905, 9. april 1940 og 22. juli 2011 som milepæler i den store fortellingen om vår nasjon. Hvorfor nettopp disse datoene er så viktige, skal vi komme nærmere tilbake til seinere. Poenget her er at slike fortellinger og spesielle datoer er viktige for hvordan menneskene i ulike land forstår seg selv.

← Hva er historiens appell? Se på bildet av Fritz Røeds monument «Sverd i fjell». Får du lyst til å ﬁnne ut hva minnesmerket handler om?

Alle tiders historie

← Den prisbelønte ﬁlmen Kongens nei (2016: Erik Poppe) handler om da Kong Haakon VII avviste den tyske overmaktens krav. Hvordan vil du forklare den sterke interessen for norske heltehistorier fra krigen?

Globalhistorie En innvendig mot nasjonalhistorie er at den også kan virke ekskluderende og konﬂiktskapende. Hvis det å være en «god nordmann» forutsetter at du deler en kollektiv historie med dine landsmenn, kan det fort føre til at andre blir utelukket fra det store fellesskapet. Fortellinger om fortiden kan misbrukes til å skape motsetninger mellom «oss» og «dem». Rasisme, fremmedhat og etniske konflikter henter ofte næring fra historien. Et annet argument mot nasjonalhistoriske fortellinger er at vi lever i en globalisert verden. I stedet for å knytte vår identitet og selvoppfatning til vår egen nasjon, burde vi se oss selv som verdensborgere, mener mange. Vår «norskhet» er kanskje ikke så viktig; svært mange historiske impulser som har formet nordmenns syn på seg selv, har sin opprinnelse i utlandet. Derfor burde vi lære mer om det felles tankegodset som kommer utenfra, og de begivenhetene som har påvirket hele verden, hevder noen. Historiefaget på skolen tar til dels hensyn til dette. Ved siden av nasjonalhistorien utgjør verdenshistorien en stor del av det vi jobber med i undervisningen. Riktignok har vårt blikk på verden en viss slagside. Som elev vil du lese mer om Vestens historie enn globalhistorie. Til tross for denne innvendingen får du også et videre perspektiv på historien enn det snevrere nasjonale blikket.

Introduksjon

↑ Den kinesiske muren, en mektig levning fra kinesisk historie. Muren var et forsvarsverk og markerte grensen mellom Kinas kjerneområde og de nomadiske steppene i nord og nordvest. Den ble reist etappevis over nær 2000 år (fra 220 f.Kr til 1633 e.Kr). Muren vi ser i dag, ble ferdigstilt under Ming-dynastiet (1368–1644), er omtrent 8850 km lang og regnes som verdens største byggverk.

Historie for å forstå andre Historie handler ikke bare om å forstå oss selv. Det dreier seg også om å forstå andre. Uten et visst kjennskap til fortiden er det svært vanskelig for oss å skjønne hvorfor enkeltpersoner og grupper tenker og handler som de gjør. For de fleste nordmenn er for eksempel samenes og andre minoriteters historie nokså ukjent. I den store nasjonale fortellingen om Norge har disse inntil ganske nylig vært helt usynlige. Dermed har det vært liten forståelse for deres situasjon, krav og rettigheter. Et annet eksempel på behovet for historisk kunnskap er forholdet mellom Israel og palestinerne. Den fastlåste konflikten har dype røtter i historien. Begge sider argumenterer for sin sak ved å vise til fortiden. Hvorfor støtter flertallet av israelere byggingen av bosettinger i okkuperte områder, selv om FN har erklært at det er ulovlig? Hvorfor forsvarer enkelte palestinske grupper selvmordsaksjoner rettet mot sivile israelere? Dersom vi skal kunne forstå menneskene som lever midt i denne spenningsfylte situasjonen, trenger vi å vite noe om historien og hvordan de oppfatter den.

Å lære av historien? Et av de vanligste argumentene for betydningen av historisk kunnskap er at vi kan lære av den. Som den spanske ﬁlosofen George Santayana (1863–1952) uttrykte det: «Den som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den.» I norsk sammenheng har slagordet «Aldri mer 9. april» vært styrende for forsvars- og sikkerhetspolitikken i hele etterkrigstiden. Vi måtte lære av feilene som gjorde at landet vårt i 1940 var uforberedt på den tyske invasjonen. Siden krigen har det derfor vært bred enighet om at et sterkt og troverdig forsvar er den beste forsikringen mot at noe lignende kan skje igjen.

Alle tiders historie

Det er samtidig en rekke eksempler på at historiekunnskaper slett ikke egner seg særlig godt som veikart for framtiden. Det hevdes gjerne at «generalene planlegger for den forrige krigen». De militære lederne ved utbruddet av første verdenskrig la for eksempel til grunn erfaringene fra den forrige storkrigen mellom Tyskland og Frankrike i 1870. Det de i stor grad overså, var den teknologiske utviklingen. Forsvarsvåpen som mitraljøsen var langt mer eﬀektive enn tradisjonelle angrepsgrener som kavaleriet, som på denne tiden var mer eller mindre ensbetydende med menn til hest. Den fastlåste skyttergravskrigen var det ingen som på forhånd hadde forestilt seg. Til tross for at militærhistorikerne og generalene hadde studert krigshistorien grundig på forhånd, ble de fullstendig overrumplet av begivenhetene slik de utfoldet seg. Å bruke historien som lærebok for framtiden er med andre ord svært vanskelig, hvis ikke umulig. I stedet er det de som sier at «det eneste man kan lære av historien, er at man ingenting kan lære av den». Det er når man forsøker å overføre erfaringene fra en tidligere hendelse til en dagsaktuell krise, at man lett kan trå feil. Å trekke generelle lærdommer av å studere historien lar seg ikke gjøre, hevder mange. Historieforskningen er i stedet en individualiserende vitenskap. Den viser oss at alle historiske situasjoner er unike og har sine bestemte forutsetninger. Enhver epoke må forstås på sine egne premisser. Det ﬁnnes ikke historiske lover på samme måte som naturlover eller økonomiske lover. REFLEKSJON 1 Hvilken av de oppgitte grunnene til å drive med historie synes du er viktigst? 2 Kjenner du til andre eksempler på at man har forsøkt å lære av historien? 3 I hvor stor grad tror du historisk kunnskap vil kunne hjelpe oss til å skape en bedre framtid?

Årsaksforklaringer Et interessant spørsmål blir da hvordan man da kan forklare historisk endring, og hvorfor samfunn forandrer seg. For å svare på slike spørsmål søker historikerne etter dypereliggende årsaker. Det er gjerne klimatiske, geografiske, økonomiske, teknologiske, sosiale, religiøse, kulturelle og politiske forhold. Et kjent eksempel på det er første verdenskrig. Konflikten var så omfattende og langvarig at den ikke kunne ha utspilt seg om ikke en del dypereliggende forhold hadde vært på plass. Militær opprustning, utviklingen av moderne våpenteknologi, nasjonalistiske strømninger, rivalisering mellom stormakter, konkurranse om kolonier er noen slike årsaker. Historikerne er også opptatt av det de kaller utløsende årsaker. I tilfellet første verdenskrig er «skuddene i Sarajevo» 28. juni 1914 et eksempel på det. Drapet på tronarvingen i Østerrike-Ungarn fikk Europa til å eksplodere i en blodig verdenskrig. Samtidig er det ganske klart at den aldri ville brutt ut og aller minst fortsatt i fire lange år om ikke noen av de nevnte dypereliggende årsakene allerede lå til grunn. Terrorhandlingen i Sarajevo var bare gnisten som antente det hele.

Introduksjon

← «Skuddene i Sarajevo» drepte den østerriksk-ungarske erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie. Attentatet satte i gang en snøballeﬀekt som endte med første verdenskrig, og regnes derfor som krigens utløsende årsak. Men hva var de dypereliggende årsakene til krigen? Pressetegning av Felix Schwormstädt (1870–1938).

Motivforklaringer Historie som vitenskap handler ikke bare om fortiden – men om menneskenes fortid. Det som skiller vår art fra alle andre, er evnen til å velge våre handlinger ut fra bestemte intensjoner eller motiver. I historieforskningen ser man derfor også etter motivforklaringer. Selv om dypereliggende årsaker i stor grad avgjør hva som er mulig, er det til syvende og sist enkeltindivider som bestemmer seg for å gjøre bestemte ting. Skal vi forstå hvorfor viktige hendelser fant sted, må vi også spørre hva som motiverte aktørene til å gjøre det de gjorde. Hva ville de oppnå? Hvorfor invaderte for eksempel Tyskland Norge i 1940? Hva var grunnen til at Hitler bestemte seg for den enormt kostbare og risikable operasjonen? Og hvordan kom han fram til beslutningen? Hvilken sinnstilstand var han i da han tok avgjørelsen? Historikerne har helt siden krigen forsøkt å ﬁnne svar på slike spørsmål. Jakten på motivforklaringer er naturligvis svært komplisert. For hvordan kan man egentlig vite hva personer langt tilbake i tiden tenkte eller følte? I hvilken grad var de styrt av bevisste og rasjonelle overveielser? Som regel forutsetter historikere at menneskene i hvert fall til dels drives av forestillinger som oppfattes som fornuftige. Hva som er rasjonelt, varierer selvsagt fra epoke til epoke. Kanskje har man likevel overdrevet betydningen av fornuften som drivkraft. Menneskenes valg påvirkes av mye mer. Hva gjør for eksempel smerte og sorg med dømmekraften? Hvor klart er et menneske i stand til å tenke dersom det knapt greier å sove på grunn av migrene eller muskelkramper? Hva gjør en dyp depresjon med en politiker som skal ta en beslutning i en krisesituasjon?

Alle tiders historie

Fugleperspektiv – eller enkeltmennesket i sentrum? Blant historikerne er det en pågående debatt om hvor mye man skal legge vekt på årsaksforklaringer og motivforklaringer. Noen mener at enkeltpersoner har hatt relativt liten betydning om vi ser på historien i fugleperspektiv; det er de dypereliggende økonomiske, klimatiske og teknologiske forholdene som ligger bak utviklingen og endringene. Disse er ofte langsomme bevegelser som knapt merkes over en generasjon eller to. Men historien kan også studeres på et lavere nivå der forandringene skjer raskere og i større grad preges av enkeltmenneskers motiver og handlinger. Den franske revolusjonen hadde sine dypereliggende årsaker, som hungersnød og økonomisk krise. Samtidig var revolusjonen en konflikt der navngitte personer argumenterte og handlet for enten å bevare eller å endre samfunnet der og da. Mennesker som kong Ludvig 16. og den revolusjonære Maximilien Robespierre var aktører i et drama som fikk store konsekvenser. Hva som drev disse personene, er det en interessant historisk oppgave å finne ut av.

Historiske fakta – og kilder Historikernes oppgave er uansett å si noe om hvordan og hvorfor menneskenes liv tidligere var som det var. Siden fortiden ikke lenger ﬁnnes, er de avhengige av å spore opp og tolke kilder. En kilde er en levning fra en svunnen tid. Det er gjenstander og tekster som kan bidra til å gi svar på spørsmål som hva, hvordan, når, hvor og hvorfor skjedde tingene? Å skrive fortellinger basert på det mangfoldet av kilder som ﬁnnes, er svært komplisert. Et godt eksempel på det er en av de mest kjente hendelsene i den amerikanske borgerrettighetskampen. 1. desember 1955 nektet den afroamerikanske kvinnen Rosa Parks å gi fra seg sitteplassen sin på en buss i Montgomery i Alabama til en hvit mann. Hun ble dermed arrestert og tiltalt for brudd på loven. De neste ukene gjennomførte sympatisører av Parks en boikott av busselskapet. Sympatiaksjonen satte fart i kampen for borgerrettigheter i USA. Om hendelsesforløpet og følgene av bussaksjonen er det i grove trekk enighet blant dem som har skrevet om det.

→ En politibetjent tar ﬁngeravtrykkene til Rosa Parks i Montgomery i Alabama i 1956. Parks hadde nettopp blitt arrestert fordi hun nektet å gi fra seg sitteplassen sin på bussen til en hvit passasjer.

Introduksjon

→ «Sannhetens triumf» («Il trionfo della verità), malt i 1847 av Luigi Mussini (1813–88). Sannheten er her portrettert som en ung kvinne med fakkel. Hun er omgitt av kjente historiske personer som har gitt bidrag til jakten på sannhet. Til venstre for kvinnen er en gruppe astronomer sentrert rundt Galileo Galilei (1564–1642). Ptolemaios (ca. 100–168) står på sine knær, og Copernicus (1473–1543) holder en bok. Helt til høyre ser du den greske historikeren Herodot (484– ca. 425 f.Kr), som skriver ned noe på et pergament. Hva synes du om framstillingen? Er den kanskje vel optimistisk på sannhetens vegne? Finnes det noe slikt som én historisk sannhet?

Men hva var det som egentlig skjedde denne dagen, og hva var årsakene til at den lille kvinnen gjorde som hun gjorde? Ifølge historikeren Sam Weinburg formidler bøker og nettsteder ulike versjoner. Et av USAs mest brukte læreverk i historie hevder at Rosa Parks satte seg på en plass reservert for hvite. Rettsdokumentene i saken viser imidlertid at hun ikke gjorde det; hun satt på sete 12, bak de ti første som bare var tillatt for hvite, viser kilden. Hva med Parks’ motivasjon for sin protest? Noen framstillinger påstår at hun var trøtt og sliten og på vei hjem fra jobb – og at hun derfor ikke orket å flytte seg. Andre sier at hun ikke likte den bestemte bussjåføren, og at hun av den grunn nektet å etterkomme kravet hans. Atter andre viser til at Parks lenge hadde vært aktiv i borgerrettighetsbevegelsen og at handlingen hennes var planlagt som en ny aksjonsform. Slike små forskjeller er kanskje ikke det viktigste. Rosa Parks’ betydning for borgerrettighetskampen er de få som setter spørsmålstegn ved. Men de ulike detaljene illustrerer likevel hvor komplisert det er å finne ut både hva som skjedde, de dypereliggende årsakene og hva som motiverte hovedaktøren i øyeblikket. Når til og med en så fersk hendelse med så mange tilgjengelige kilder kan resultere i så forskjellige versjoner, tenk da hvor krevende det er å skulle skrive om langt eldre temaer i historien. At historikerne trekker ulike konklusjoner av de samme kildene, er samtidig verken galt eller kritikkverdig i seg selv. Slik vil det alltid være. Nye akademiske arbeider, artikler og bøker belyser gamle og nye temaer på litt forskjellige måter, og så kan debatten rulle videre. På den måten får vi en levende diskusjon om fortiden. Eksemplet med Rosa Parks er likevel en påminnelse om at vi alltid bør være kritiske til ting vi leser. Det gjelder både lærebøker i historie og all informasjonen vi finner på nettet. Derfor er arbeid med kilder en svært viktig del av historiefaget på skolen. I undervisningen vil du få prøve deg på ulike kilder og få trening i å lese dem med et kritisk blikk. Du kan lese mer om det i omslagene foran og bak i Alle tiders historie og på læreverkets nettsted.

Alle tiders historie

Historiefortellinger De fleste menneskers møte med historien skjer likevel ikke gjennom kildearbeid, men via store fortellinger eller narrativer. Historieskrivere og filmprodusenter setter sammen biter av informasjon til et større og sammenhengende bilde av et enkeltmenneskes liv, en gruppes kollektive opplevelser eller bestemte historiske hendelser og fenomener. En viktig grunn til de store fortellingenes suksess er at de skaper inntrykk av at historien tross alt er begripelig. I fortidens uendelige strøm av endrede levekår, begivenheter og mennesker finnes det likevel et mønster. Det går en rød tråd gjennom århundrene; det er ikke tilfeldig at vi endte opp her vi er i dag. I norsk sammenheng har en stor historiefortelling bidratt til nasjonsbyggingen. En norsk storhetsperiode i middelalderen gikk tapt på slutten av 1300-tallet. Etter en «400-årsnatt» i union med Danmark fikk vi endelig friheten og selvstendigheten tilbake i 1814. Grunnloven av 1814 ble startskuddet til en kamp for mer demokrati og selvråderett. En ny union med Sverige var uunngåelig, men motstanden økte. Etter unionsoppløsningen i 1905 gikk vi inn i en fase med sterkere polarisering mellom arbeiderbevegelsen og de borgerlige. Men da krigen kom i 1940, samlet vi oss på ny mot en ny felles fiende. I etterkrigstiden gjaldt det fortsatt å stå sammen og bygge landet. Siden har vi nordmenn også diskutert hvor mye vi bør samarbeide med andre land, og hvor mye suverenitet vi kan gi fra oss uten å miste vår selvstendighet. To folkeavstemninger om norsk medlemskap i EU endte med nei. Den store fortellingen om det lille folkets kamp for å styre seg selv sitter i ryggmargen på mange nordmenn. Problemet med slike narrativer er at de kan være både selektive og til dels oppdiktede. De som skriver eller lager dem, plukker ut hendelser og tanker som passer inn i den store fortellingens dramaturgi. Samtidig utelukkes eller nedtones ofte kilder som peker i en annen retning.

Periodisering Et vanlig grep når historikerne skriver sine fortellinger, er det vi kaller periodisering. Selv om historien egentlig er en strøm av begivenheter uten styring eller noe bestemt mål, er inndeling i perioder, eller epoker, en praktisk måte å skape en viss sammenheng eller

→ Aksel Hennie spiller Max Manus (2008: Joachim Rønning og Espen Sandberg). Filmen skildrer den norske motstandshelten Max Manus som utførte mange spektakulære sabotasjeaksjoner under krigen, men flere scener i filmen inneholder oppdiktede elementer for dramaturgisk effekt. Hva tenker du: Er det problematisk å piffe opp historiske hendelser for spenningens skyld? Hvor går grensen før en er over i ren fiksjon? Kan en for eksempel ta inn oppdiktede personer og begivenheter, men fortsatt hevde at framstillingen er historisk basert?

Introduksjon

oversikt på. For å definere en historisk epoke legger man vekt på likheter og forskjeller i for eksempel politiske, økonomiske, teknologiske eller religiøse forhold over et visst tidsrom og i et avgrenset geografisk område. I tusenåret fra ca. 500 til 1500 e.Kr. i VestEuropa var for eksempel den katolske kirken den mest sentrale institusjonen. Den la premissene for de vesteuropeiske samfunnene fra Spania og Italia i sør og etter hvert til Norge i nord. På 1400- og 1500- tallet begynte likevel en rekke kunstnere, forfattere og religiøse ledere å snakke om «de mørke århundrene» etter Romerrikets fall. I det tusenåret den katolske kirken hadde dominert samfunnet, var antikkens skjønne kunst erstattet av livløse bilder og skulpturer. Den opprinnelige kristendommen var forfalsket av paven og korrupte prester og biskoper. Men nå var en ny tid kommet. Antikkens kunstidealer var gjenfødt og den ekte kristendommen gjenoppdaget. For å få fram disse kontrastene dukket begrepene «middelalderen», «renessansen» og «reformasjonen» opp. Overgangen fra middelalderen til den nye epoken ble presentert som et tydelig brudd i historien. Det er likevel også mulig å legge vekt på kontinuitet når man skal skrive om fortiden. I stedet for å dramatisere nye impulser og forskjeller kan man peke på hvordan endringene skjer langsomt. Den norske historieskriveren Absalon Pedersson Beyers store verk Om Norgis Rige (1567) sammenligner landets fortid med et menneskes utvikling fra barn til gammel. Her er det ingen skarpe brudd, men en langsom og umerkelig evolusjon der forandringene skjer like organisk som for et menneske. REFLEKSJON 1 Hva er forskjellen på å skrive en roman og en biografi om en historisk person? 2 I hvor stor grad tror du historiske personer har tenkt og handlet rasjonelt og målrettet? Kjenner du eksempler på det motsatte? 3 Hvordan kan eksemplet med Rosa Parks skjerpe vår innstilling til historieberetninger? 4 Går det an å bli for skeptisk og kritisk til historiske beretninger? Er det ikke noe som rett og slett bare er historiske fakta? 5 Filmskapere og forfattere av historiske fortellinger «jukser» ofte med detaljer for å skape mer spenning. Er en slik praksis greit, eller bør slike fortellinger være strengt basert på kilder? 6 Hvilken historisk epoke vil du si at vi lever i nå? Hvilke kriterier vil du legge til grunn for ditt epokebegrep? Bygger du på bruddet, eller ser du kontinuiteten som det bærende grepet?

Historiebevissthet – livsmestring, demokrati og medborgerskap En vanlig innvending mot mye av det du skal lære på skolen, er at du jo bare kan google det. Hvem behøver egentlig å kunne utenat hvilket år Karl den store døde? Eller hvorfor skal du gå rundt og kjenne til årsakene til og konsekvensene av første verdenskrig når du har wikipedia? Et svar på slike spørsmål er begrepet historiebevissthet. Det er løftet fram som det første av ﬂere kjerneelementer i faget og er overordnet de andre. Historiebevissthet handler om å forstå at du er født inn i en verden som er blitt formet av begivenheter, ytre omstendigheter, mennesker og tankesett gjennom mange tusen år. Skal

Alle tiders historie

du forstå deg selv, må du prøve å ﬁnne ut noe om hvordan dette samfunnet, og dermed du, er historieskapt. Å erkjenne dette handler om mer enn å pugge rekker av årstall, personer og hendelser eller å google etter fakta. Like viktig er det å lære hvordan historisk kunnskap blir til, hva historie betyr for oss, og hvordan vi bruker den. Dine egne ferdigheter til å stille kritiske spørsmål, utforske og reﬂektere over dette vil også være sentralt. Men historiebevissthet dreier seg ikke bare om å forstå at vi er et produkt av historien. Erkjennelsen av at du er historieskapt er viktig for å kunne frigjøre deg fra de historiske bindingene du blir født med. Du er ikke bare formet av fortiden – du kan også være med på å forme nåtiden og framtiden. Du er kort sagt historieskapende. Historiebevissthet kan slik sett bidra til livsmestring, deltakelse i vårt demokratiske system og et aktivt medborgerskap. Det er skolens viktigste mål for undervisningen.

Andre kjerneelementer og allmennkunnskaper Ved siden av historiebevissthet har læreplanen også andre kjerneelementer, kompetansemål og gjennomløpende tverrfaglige temaer som du vil få presentert i boka og på læreverkets nettressurs. Å skaﬀe seg en viss oversikt over de lange linjene i utviklingen er nødvendig. Å pugge årstall og navn, årsaker og virkninger er ikke det viktigste; Google kan gjerne overta noe av den jobben. Samtidig bør du ikke undervurdere kjennskap til tid og sted og sentrale personer. Noen allmennkunnskaper er det viktig å ha. At middelalderen kom før renessansen, er noe du bør vite, uten å måtte sjekke med mobilen. Det samme gjelder historiske navn som Martin Luther, Adolf Hitler og Gro Harlem Brundtland. Disse personenes betydning kan diskuteres, men det er ingen tvil om at de i bestemte perioder var framtredende enkeltmennesker som satte sitt preg på sin tid. Historien handler tross alt om konkrete mennesker, ikke bare upersonlige og dypereliggende årsaker som klima, økonomi og teknologi. REFLEKSJON 1 Hvordan vil du svare den som hevder at vi ikke trenger å lære historie fordi vi enkelt kan google oss fram til det vi trenger å vite noe om? 2 Historikeren Halvdan Koht skal en gang ha sagt at «det viktigaste i historia, det er årstala det». Hva tror du poenget hans kan ha vært? Hva synes du om påstanden? 3 Drøft påstanden i læreboka og læreplanen om at historiebevissthet er en forutsetning for å kunne forstå deg selv – og for å kunne mestre ditt eget liv. Er du enig? 4 Oppsummering av innledningskapitlet: Jeg mener at historie er viktig fordi ... Jeg mener at historie er unødvendig fordi ...

LITTERATUR OG KILDER MacMillan, M. (2010). The Uses and Abuses of History. Proﬁle Books LTD. Rosenberg, A. (2018). How History Gets Things Wrong. The Neuroscience of Our Addiction to Stories. MIT. Weinburg, S. (2018). Why Learn History (When it’s Already on Your Phone). The University of Chicago Press. (Kindl Version.)

Introduksjon

↑ Hvem var her? Flere tusen år før Hathor-tempelet ble reist i oldtidens Egypt, hadde noen behov for å sette spor etter seg. Bisonoksen er en av mange praktfulle hulemalerier som ble laget i Altamira-grotten i Nord-Spania en gang for mellom 13 000 og 45 000 år siden. Er det noe tidløst og allmennmenneskelig over trangen til å uttrykke seg på denne måten? Enten det er hulemalerier eller monumentalbygg som Hathortempelet?

Alle tiders historie

KAPITTEL 1

De tidligste mennesker og samfunn INTRODUKSJON Menneskets historie starter i Afrika. Der utviklet ulike menneskearter seg gjennom millioner av år. For ca. 300 000 år siden dukket Homo sapiens, det tenkende mennesket, opp. Drevet av klimaendringer og jakten på næring spredte menneskene seg seinere til resten av verden. En gang etter utvandringen fra Afrika gjennomgikk Homo sapiens en kognitiv revolusjon. Det var et viktig skritt på vei mot den særegne kulturen som et typisk for mennesket som art. Språkevnen utviklet seg, og de første symbolske kulturuttrykkene ble skapt: bilder, utskårede figurer og etter hvert musikkinstrumenter og mer sofistikerte våpen. Oppfinnelsen av jordbruket ca.10 000 år f.Kr. åpnet et helt nytt kapittel for menneskeheten. Dyrkingen av mat og temming av dyr førte til små, faste bosettinger og større tilgang på næring. Etter hvert slo bosettingene langs noen av verdens store elver seg sammen til byer og sivilisasjoner. Avanserte vanningssystemer og spesialisering av arbeidet betydde høyere matproduksjon og folkevekst. Overskuddet på mat gjorde at ikke alle behøvde å jobbe med jorda, og større sosiale forskjeller utviklet seg. En ny herskerklasse, støttet av organisert religion, fikk kontroll over samfunnet. Oppfinnelsen av skriftspråket effektiviserte administrasjon og skatteinnkreving. De tidlige sivilisasjonene gikk til slutt under, men etterlot seg spor som fremdeles preger oss.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne • gjøre rede for viktige endringer i hvordan mennesker har skaﬀet seg mat og brukt naturressurser, og vurdere betydningen av dette for mennesker og et bærekraftig samfunn • drøfte i hvilken grad utviklingen i ulike perioder har vært preget av brudd eller kontinuitet, og vurdere hva som gjør en hendelse i fortiden betydningsfull • presentere viktige demograﬁske endringer og vurdere årsakene til disse endringene og virkninger av dem for mennesker og samfunn • gjøre rede for hvordan handel og økonomiske systemer har påvirket maktforhold og menneskers liv

I kapitlet bør du merke deg • den kognitive revolusjonen og framveksten av språk og kulturuttrykk • livsvilkårene for jegere og samlere • hvorfor jordbruksrevolusjonen ca. 10 000 år f.Kr. startet i «den fruktbare halvmånen» • fordeler og ulemper ved overgangen til jordbruket • vannets og religionens betydning for de første sivilisasjonene • hvorfor oppﬁnnelsen av skriftspråket var så viktig • hvordan klimaendringer og geograﬁske forhold påvirket folkegruppers vandringer

De tidligste mennesker og samfunn

Homo sapiens

Homo neandertalensis

Homo heidelbergensis

← Rekonstruksjon av en Homo sapiensjeger basert på 17 000 år gamle fossiler funnet i nærheten av Chancelade i SørvestFrankrike (1888).

Homo erectus Homo habilis Tidlig Homo

Australopithecus

← Menneskets stamtre.

I Afrika utviklet vår art seg gjennom millioner av år. De eldste levninger av homo sapiens, det tenkende mennesket, er ca. 300 000 år gamle og er funnet i Marokko. Drevet av klimaendringer og jakten på næring spredte menneskene seg senere til resten av verden.

Den kognitive revolusjonen Et slående trekk ved menneskeartenes lange historie er hvor lite levemåten deres forandret seg. Generasjon etter generasjon kopierte hverandres måte å gjøre ting på, uansett hvor på kloden de levde. Deres viktigste redskap var steinøksa, og utformingen av den var nesten den samme gjennom millioner av år. Selv om hjernevolumet etter hvert økte noe, finnes det knapt spor av innovasjon og ny teknologi. Fra omkring 50 000 år siden var likevel noe nytt på gang. Homo sapiens lærte seg å bygge båter og kunne dermed kolonisere Australia. De lærte å bruke nål og tråd. De tok i bruk pil og bue og langspyd og ble dyktigere jegere og krigere. De første tegn på religion dukker også opp. Hulemalerier og små skulpturer er symbolske uttrykk for abstrakte tanker og forestillinger. Menneskene begynte å skape kunst og kultur. Den israelske historikeren Yuval Noah Harari kaller denne overgangen for den kognitive revolusjonen. Noe skjedde i hjernen som gjorde at Homo sapiens for alvor ble «det tenkende mennesket». Evnen til å tenke avansert henger nært sammen med språk. Ved hjelp av det kan vi overføre store mengder kompleks kunnskap langt mer effektivt. En annen egenskap ved menneskets tenkning og språk er evnen det har til å forestille seg og formidle noe som ikke er konkret eller til stede i øyeblikket. En ape kan nok advare flokken mot en krypende slange som lurer i krattet der og da. Et menneske, derimot, kan informere de andre om at han har sett en slange nær vannkilden, og at de

Alle tiders historie

KILDER OG KILDEKRITIKK

Levninger og klassifisering Mediene melder ofte om nye funn som gjør at historien om menneskets utvikling «må skrives om» og dateres på ny. Levningene fra Marokko i 2017 er eksempel på det. Det første «tenkende mennesket» var plutselig 100 000 år eldre enn det man fram til da hadde antatt. Når forskerne finner gamle hodeskaller, tenner og skjelettrester, står de overfor flere problemstillinger. Levningene består bare av få fragmenter. Med disse puslespillbitene forsøker man å analysere kroppens anatomi. Hodeskallens form og volum og lengden på ulike bein er avgjørende for klassifiseringen. I tillegg må fossilets alder fastslås. I dag gir dateringsmetoder som C-14-målinger nokså presise anslag. Videre foretar man DNA-analyser av genetisk materiale for å avgjøre slektskap mellom ulike arter, men dette kan bare gjøres på rester som ikke er forsteinet. Klassifiseringen av fossilene har reist debatt. Hvilke stadier og mellomformer kan de mange millioner års utvikling deles inn i?

← Levningene av Lucy ble funnet i Etiopia og er ca. 3,2 millioner år gamle.

Likevel er det nå bred enighet om hovedkriteriene for stadiene i men neskets utvikling. Oppreist gange er ett av dem. Å gå på to bein var nødvendig for å frigjøre hendene til bruk av redskaper – et viktig skille mellom aper og menneskeartene. Hjernevolum er et annet kriterium: jo større hjerne, desto bedre evne til problemløsning. Fossilene viser økt hjernevolum jo nærmere vi kommer det moderne mennesket. Stadig nye funn gjør at vi må revurdere kunnskapen om menneskets utvikling. Hvordan bør vi da forholde oss til forskningen på feltet?

bør passe seg når de skal hente vann. Det kan fortelle om hva som kan skje i framtiden, om det som ennå ikke er opplevd. Språket gjør det dermed mulig å planlegge mer effektivt. Dersom noen har observert et fristende byttedyr, kan gruppa legge en plan for hvordan jakten kan organiseres. Språklig kommunikasjon og informasjonsdeling var trolig nøkkelen til at Homo sapiens etter hvert utviklet seg til å bli den dyktigste jegeren på jorda. Menneskene er også den eneste arten som bruker språket til å fortelle hverandre historier. Myter skaper fellesskap og samhold innad i en flokk og mellom flokker. Fortellinger om guder og stamfedre, livet og døden, fortiden og framtiden gir identitet og mening. Slike historier motiverer enkeltindivider til å jobbe sammen med kollektive mål og prosjekter, som krig, bygging av forsvarsverk, templer eller vanningsanlegg. De siste spor av andre menneskearter forsvinner for omkring 30 000 år siden. Homo sapiens står igjen som den eneste. Hvordan og hvorfor det skjedde, er usikkert. Også neandertalerne hadde forutsetninger for språk. Kanskje utryddet Homo sapiens de andre gruppene med vold? Kanskje var den avgjørende faktor rett og slett at Homo sapiens var flinkere til å jakte. Kanskje greide de bedre å tilpasse seg endringer i miljø og klima fordi de ble bedre på gruppeorganisering.

neandertaler: utdødd art i menneskefamilien. De var kortvokst, med en massiv og kraftig kropp som krevde mye næring.

Livet som jegere og samlere Den kognitive revolusjonen skjedde ikke over natten, men tok titusenvis av år. Menneskene fortsatte å leve som jegere og samlere helt til de begynte å dyrke jorda ca. 10 000 år f.Kr. I over 95 prosent av Homo sapiens’ tid på jorda har de jaktet på det de kunne spise av planter og dyr. Fremdeles ﬁnne det folkestammer i verden som lever slik.

De tidligste mennesker og samfunn

FORTID OG FORKLARING

Klimaendringer, emigrasjon og overlevelse Etter at Homo sapiens oppsto i Afrika for ca. 300 000 år siden, var jorda på vei inn i en ny istid. Temperaturen falt med ﬂere grader og gjorde det afrikanske kontinentet tørt og kaldt. Noen forskere tror at antallet mennesker gikk ned fra rundt 100 000 individer til kanskje bare 10 000. Først da temperaturen igjen begynte å stige for ca. 120 000 år siden, var Homo sapiens reddet fra utryddelse. For omkring 75 000 år siden sto menneskene foran enda en stor trussel. Et utbrudd fra supervulkanen Toba på Sumatra førte til en ny global nedkjøling. Ifølge enkelte forskere overlevde muligens bare ca. 5000 individer. En del av de overlevende emigrerte etter hvert til Europa og Asia. Klimaet i Europa var på den tiden kaldt på grunn av isen som dekte deler av kontinentet. Der var allerede neandertalerne, som var godt tilpasset forholdene. Til slutt var det likevel

Homo sapiens som fortrengte, assimilerte eller utkonkurrerte neandertalerne og overlevde. Trolig var det vår evne til gruppesamarbeid som gjorde oss ﬂinkere til å takle de harde omgivelsene. Da temperaturen steg kraftig igjen ca. 10 000 år f.Kr., oppsto jordbruket og etter hvert de første sivilisasjonene. Siden da har klimaet på kloden vært stabilt varmt. Vi kaller den geologiske perioden Holocen. Likevel har det også vært faser med lokale temperaturvariasjoner. Mest kjent er kanskje «den lille istiden» fra ca. 1500 til rundt 1850. Roberts, A. (2011). The Origins of Us. (Dokumentarserie). BBC. Er vi bedre eller dårligere rustet til å takle klimaendringer enn tidligere tiders mennesker?

Hvordan var så livet som jegere og samlere? Vi skal være forsiktige med å generalisere for mye. Ulike klimatiske og geografiske forhold rundt om i verden gjorde at menneskene måtte tilpasse seg svært forskjellige omgivelser og miljøer. Tilgangen på mat var variert, og store kontraster i temperatur og nedbør skapte ulike forutsetninger for overlevelse. Likevel er det grunn til å tro at menneskene uansett hvor de befant seg, må ha stått overfor noen av de samme utfordringene. De fleste levde antagelig i grupper på 20–70 personer på stadig leting etter mat. Flokkene var kanskje løselig knyttet sammen i større stammer på mellom 500 og 800 individer. De kledde seg i skinn, og i takt med årstidene og dyrevandringene flyttet de på seg. Næringsgrunnlaget var jakt og fiske, innsamling av insekter, bær, nøtter, frukt og planter. Menyen var med andre ord svært variert. Utgravninger av boplasser viser at de viktigste redskapene var av stein, tre og dyrebein. Til beskyttelse for vær og vind hadde de enkle telt og hytter, eller de søkte tilflukt i huler. Der kunne flokken samles rundt ilden og tilberede maten. Etter den kognitive revolusjonen utviklet jeger- og samlersamfunnene mer avansert jaktutstyr og verktøy. Først langspyd og etter hvert pil og bue gjorde det mulig å felle store, farlige dyr på avstand. Så effektive ble de til å jakte at svært mange av de store landpattedyrene ble utryddet (se side 142). Harpuner, fiskesnører, fiskegarn og snarer utvidet menyen til også å inneholde fisk og fugl. Med nål og tråd kunne de sy lagdelte klær til beskyttelse mot kulda. Jegerne og samlerne må ha hatt inngående kjennskap til naturen. Kunnskap om dyretrekk og spor, hvilke planter som er giftige, når på sesongen de forskjellige trærne bar frukt og bærene var modne, var avgjørende for å overleve. Jeger- og samlerlivet innebar variert fysisk aktivitet, og de unngikk derfor mange av de skadene mennesker seinere pådro seg som følge av ensidige arbeidsoppgaver.

Alle tiders historie

→ Malt bergkunst, Finnmark. Finnmark har flest bergkunstfigurer i Norge, mellom 6000 og 7000, og man gjør stadig nye funn. De eldste bergkunstfigurene er anslått til å være 9000 år gamle.

Vi skal likevel ikke romantisere livet til jegerne og samlerne. Det må også ha vært hardt og uforutsigbart. Hvor lenge de levde, er omdiskutert. Noen eksperter hevder at gjennomsnittsalderen var ca. 20 år, mens andre sier 30–40 år. Sykdom, periodevis underernæring, vold og barskt klima var årsaker til den lave levealderen. Spesielt utsatt var barna som ofte døde tidlig. Ble de syke, fantes det ingen effektiv medisinsk behandling. Siden gruppene var på stadig vandring, risikerte barn og eldre å bli drept eller forlatt når de utgjorde en ekstra belastning. Men funn tyder likevel på at de svake og hjelpeløse også kunne bli tatt vare på og vist omsorg. Selv om det daglige strevet for å overleve kunne være tungt, må hverdagen også ha inneholdt andre aktiviteter. Sannsynligvis arbeidet menneskene mindre da enn nå. Når maten var sikret og tilberedt, var det ingen grunn til å jobbe mer på en stund. Renhold og mye annet husarbeid som vi er vant til, eksisterte ikke. Noe tid gikk naturligvis med til å lage og vedlikeholde klær, men det må ha vært tid til å reflektere og pusle med fritidssysler. Muntlige fortellinger rundt leirbålet ga andre ting å tenke på, og musikkinstrumenter sørget for underholdning og gode opplevelser. Dekorasjoner på våpen og redskaper viser kunstneriske ferdigheter. Hulemalerier av reinsdyr, mammut og bison og kvinnefigurer av leire, stein og bein vitner om abstraksjonsevne og symbolsk tenkning. Maleriene og de små skulpturene kan være uttrykk for religiøse forestillinger. Kanskje bildeframstillinger av dyr på magisk vis skulle gjøre jakten mer vellykket, og kvinnefigurene er muligens uttrykk for tanker om fruktbarhet.

De tidligste mennesker og samfunn

KILDER OG KILDEKRITIKK

Kilder til jeger- og samlersamfunnene Det ﬁnnes ingen skriftlige kilder fra jeger- og samlersamfunnene. Hvordan kan vi da vite noe om dem? En viktig kilde er funn av levninger som våpen, redskaper og avfallshauger knyttet til boplasser og huler. Dette er stumme kilder fordi de ikke har noe direkte uttrykt budskap, men de kan likevel indirekte fortelle oss mye. Analyser av hva de har spist, kan for eksempel si noe om hvilke dyr de jaktet på og hvilke planter de samlet inn. En ny type stum kilde er DNA. Genmateriale fra levninger av både mennesker og dyr gir kunnskap om slektskapsforhold, emigrasjonsmønster og helse. Håndlagde skulpturer, som ca. 35 0000 år gamle Venus av Willendorf, er en annen kategori levninger. De må ha hatt et budskap og er slik sett talende kil-

der. Men fordi vi ikke kan vite sikkert hva de egentlig symboliserer og ble brukt til, er de stumme for oss. Det samme gjelder hulemalerier og helleristninger. Levesettet til stammer som fortsatt eksisterer, kan også kaste lys over perioden. Man kan naturligvis ikke vite at stammesamfunn i dag har samme levesett som omﬂakkende grupper for mange tusen år siden. Det er likevel grunn til å tro at de har mye til felles. Livet for jegere og samlere forandret seg sannsynligvis lite over lang tid, og stammesamfunn holder ofte på sitt tradisjonelle levesett. Se på Venus av Willendorf og hule- og bergmaleriene på s. 27. Hvordan kan vi bruke dem som kilder? ↑ Venus av Willendorf.

Jordbruket En ny samfunnsform Rundt 10 000 år f.Kr. dukket det opp en ny samfunnsform som skulle forandre historien. I løpet av de neste tusenårene slo ﬂertallet av jegere og samlere seg ned i permanente bosettinger der de dyrket jorda og holdt husdyr. Jordbrukssamfunnet ble til. Vi har ingen skriftlige kilder fra denne tiden. Det vi vet, bygger for det meste på arkeologiske utgravninger. De seinere tiårene har dessuten C-14-målinger, analyser av DNA, pollen, årringer, iskjerner og sedimenter gitt oss nye biter i puslespillet om hva som skjedde og hvorfor.

«den fruktbare halvmåne»: landområdene mellom og rundt elvene Eufrat og Tigris i oldtiden. Omfatter dagens Irak, det nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia.

Standardteorien: Jordbruket, en suksesshistorie Det finnes ulike teorier om hvordan dette historiske veiskillet oppsto, og hva årsakene til det var. Den vanligste går omtrent slik: Da temperaturen på jorda steg og isen endelig slapp taket, slo noen omstreifende flokker av jegere og samlere i «den fruktbare halvmånen» i Midtøsten seg ned i områder med mer stabil tilgang på mat. Jakt på de store landpattedyrene var vanskeligere siden bestanden av dem allerede var kraftig redusert. I stedet bidro det varmere klimaet til at fjell og skog var fulle av ville sauer, geiter, griser og kyr. I dalstrøkene og langs de flate elveslettene fant menneskene viltvoksende hvete, rug og bygg. Behovet for å flytte videre ble mindre, og solide boliger av leire og stein erstattet de enkle teltene og hyttene som tidligere hadde gitt ly for vær og vind.

Alle tiders historie

Sungir Kostenki Lascaux

Dolni Vestonice Lepenski Vir

ANATOLIA Çatal Hüyuk Ugarit ME SO Jeriko Susa PO TA Memfis M IA Theben

STILLEHAVET

INDIAHAVET

Overgang til jordbruk før 8000 f.Kr. før 6000 f.Kr. før 3000 f.Kr.

Jordbruket i verda mellom 10 000 og 500 f.Kr.

før 500 f.Kr. Jegerar og samlarar Folketomt

Etter hvert begynte bosetterne å gripe direkte inn og forme naturen. I stedet for å høste fra det som vokste fritt, tok de frø av de ville kornslagene og plantet dem nær bosettingene. Over tid endret de egenskapene til plantene. Vi kaller det å domestisere. Snart lærte de seg metoder for å dyrke jorda. Åkerbruk i næringsrik aske på avsvidde skogs- og buskområder ga større avlinger enn det som kunne hentes i utmarka. Kunstige vanningssystemer utvidet arealene for dyrkbar jord og førte til større forutsigbarhet i matproduksjonen. Menneskene lærte også å domestisere ville dyr. Ved å temme og innlemme griser, sauer, geiter og kveg i husholdningene sørget man for viktige ressurser som kjøtt, melk, ull, skinn og gjødsel. Hunder (temmede ulver) kunne brukes til vakthold, jakt og kjæledyr. Bøﬂer og hester ga muskelkraft til pløying, transport og etter hvert krigføring. De første permanente bosettingene var relativt begrensede i omfang og folketall. En viss kontakt med andre områder var det nok, men lenge var de små og temmelig isolerte. Den sosiale strukturen var trolig nokså ensartet med et stort ﬂertall bønder og ganske få andre yrkesgrupper. Matproduksjonen var ikke stor nok til å forsørge andre enn bøndene selv. Etter hvert ble likevel jordbruket spredt til områder lenger unna. De nye ideene og teknikkene var enkle å ta med seg til andre steder. Jordbruket framstilles gjerne som et høydepunkt i vår historie – som et resultat av menneskenes innovative evner, kreativitet og hardt arbeid. For første gang hadde menneskene en viss mulighet til selv å styre utviklingen. Nå var de ikke lenger helt og holdent prisgitt naturens svingninger, men kunne med egne hender og kunnskaper forme livsbetingelsene. Slik sett høres overgangen til jordbruket ut som en fortelling om framskritt (mer om dette på side 140-145: Bærekraftig utvikling).

De tidligste mennesker og samfunn

domestisering: prosess der egenskaper til dyr og planter endres og tilpasses det menneskelige miljø, for eksempel som husdyr eller nytteplanter.

→ Çatal Höyük i det sørlige Anatolia, dagens Tyrkia. Stedet var bosatt med ﬂere tusen innbyggere fra ca. 7 500 f.Kr. til 6 200 f.Kr. og ble bygd uten gater. Adgang til husene gikk derfor via naboenes tak og gjennom takluker.

Alternativ teori: Jordbruket, en tragedie Ikke alle forskere er enige i denne solskinnshistorien. Antropologen James C. Scott hevder at jordbruket slett ikke var noe framskritt. Svært lite tyder på at menneskene bedret sin livskvalitet ved å begynne med jordbruk, snarere tvert imot. Betydelig lengre arbeidsdager, flere epidemier, ensformige arbeidsoppgaver og ofte langt mer ensidig kosthold var noen av ulempene ved den nye levemåten. Overgangen til jordbruket var ikke noe man gjorde fordi det virket mer fristende. Nomadelivets frihet var for mange å foretrekke framfor det regulerte og ofte undertrykte livet som fastboende jordbruker. Særlig ille ble det når de små bosettingene vokste og ble til byer. Derfor tok det også lang tid før flertallet av jegere og samlere ga opp sin livsform. Men hva med påstanden om at jordbrukernes hverdag var mer forutsigbar enn livet som omstreifende jegere og samlere? Var ikke dyrkingen av jorda et viktig skritt på veien mot bedre planlegging og følgelig sterkere kontroll over sin egen eksistens? Nei, hevder Scott. En vellykket jakt var minst like avhengig av en god plan. Dessuten, de fleste faste jordbruksbosettinger spesialiserte seg gjerne på ett eller to kornslag. Dersom avlingene slo feil eller ble rammet av sykdommer og naturkatastrofer, var hungersnød uunngåelig. Jegerne og samlerne hadde langt flere alternative næringskilder å høste av. De var følgelig mindre sårbare dersom tilgangen på visse typer mat forsvant. Overgangen til faste bosettinger og jordbruk tok derfor lang tid. Dersom et område hadde overflod av næring, slo grupper av jegere og samlere seg ned for en tid. Hvorfor slite seg ut med jordbruk og dyreoppdrett når det var rikelig med planter og dyr i villmarka? Først da den naturlige tilgangen på mat ble redusert eller forsvant, var det tid for å bryte opp igjen. Nyere utgravinger viser at mange flokker periodevis kombinerte bofasthet og nomadeliv.

Alle tiders historie

→ Fruktbarhetsgudinne sittende på en trone. Leirfiguren er fra utgravingene i Çatal Höyük og er datert til ca. 6000 f.Kr. Fruktbarhetsgudinner finner vi i de fleste oldtidskulturer, og de vitner kanskje om den viktigste endringen i menneskenes levemåte – overgangen til jordbruk.

Så hvorfor seiret likevel jordbruket til slutt? Ifølge Scott hang det sammen med befolkningsveksten. Fastboende får ﬂere barn enn nomader. Etter hvert som ﬂokkene oftere slo seg ned, økte antallet medlemmer. I lengden viste det seg at jordbruket tross alt produserte mer mat. Når befolkningsmengden først hadde nådd et visst nivå, gikk det ikke lenger å holde liv i så mange bare gjennom jakt og innsamling. Jordbruket ble derfor det eneste alternativet for å kunne brødfø det voksende antall mennesker, hevder Scott. HUSKER DU? Hva er homo sapiens? Hva var den kognitive revolusjonen? Hva vet vi om menneskenes liv som jegere og samlere? Hva går «standardmodellen» for jordbruksrevolusjonen ut på? Hvilken alternativ teori satte antropologen James C. Scott fram? Hvordan kan ulike forskere komme med så forskjellige teorier om det samme historiske fenomenet? 7 Livet som jeger og samler – eller jordbruker: Hva ville du valgt? 1 2 3 4 5 6

Mesopotamia – sivilisasjonens vugge Fra de første kjente jordbruksbosettingene ble etablert ca. 10 000 år f.Kr., gikk det lang tid før vi ﬁnner de første virkelige byene. De ble grunnlagt i Mesopotamia ca. 6000 år seinere i det som tilsvarer dagens Irak. Små bosettinger i deltaet mellom og langs elvene Eufrat og Tigris vokste sammen til større urbane enheter. Folket her ble kalt sumererne. Mesopotamia betyr «landet mellom elvene». I navnet ﬁnner vi den vanligste forklaringen på at det var her de første større byene ble til. For å dyrke mat i det tørre ørken-

De tidligste mennesker og samfunn

delta: en avsetning av sand og slam som ble dannet der en elv munner ut i en innsjø eller i havet.

FORTID OG FORKLARING

Klimaendringer og myter Religioner og kulturer i Midtøsten har alle mytiske beretninger om plutselige flommer. Forskning tyder på at det kan finnes historisk grunnlag for disse. Global oppvarming kan være årsaken til at befolkningen i disse områdene plutselig ble rammet av katastrofer som fikk varige konsekvenser. For omkring 12 000 år siden førte temperaturstigning til at isen som dekket Canada, smeltet og dannet en gigantisk innsjø. De store vannmassene ble holdt i sjakk av en flere hundre meter høy isbarriere. For rundt 8500 år siden ga denne demningen etter, og billioner av tonn med vann fosset ut i Atlanterhavet. Havnivået steg og skilte de britiske øyene fra kontinentet. Vannmassene veltet også inn i Middelhavet og fylte området vi kjenner som Bosporosstredet. Landforbindelsen som knyttet Europa og Asia sammen, forsvant under havet. De fruktbare jordbruksområdene rundt Svartehavet ble også satt under vann, og befolkningen måtte

irrigasjon: kunstig vanning i jordbruket. Brukes der det er for lite nedbør for plantevekst, for å utvide vekstsesongen der regntiden er for kort, eller for å optimalisere vanntilførselen i veksttiden

← Syndeﬂoden. Illustrasjon fra Myths of Babylonia and Assyria. Donald Alexander Mackenzie, 1915.

flykte. Katastrofen må ha gjort dypt inntrykk. Enkelte forskere mener den ligger til grunn for beretningene om storflommen i både Bibelen og i det babylonske eposet Gilgamesj. Hva skjedde med Noah og arken hans? Se 1. Mosebok 6–8 og finn ut. Robinson, T. (2010). Man on Earth. (Dokumentarserie). Discovery Channel.

landskapet måtte vannet fra Eufrat og Tigris kanaliseres ut over markene. Til det trengtes avansert irrigasjon. Bare en godt organisert by kunne skape og drive et slikt system. For å få til det var det nødvendig med en avansert administrasjon. I byene var det to grupper som tok styringen. Religiøse ledere fikk ansvaret for templer og gudsdyrkelsen, mens en militær og administrativ elite sørget for sikkerhet og de kollektive oppgavene. Maktkonsentrasjonen førte også til større sosiale forskjeller. Slaver gjorde mesteparten av arbeidet innenfor bymurene, mens bøndene som dyrket markene i omlandet, måtte jobbe for jordeierne. Noe bedre stilt var soldater, kjøpmenn, arbeidere og håndverkere. Kvinnenes rolle endret seg også. Mens de i det tidligere jordbrukssamfunnet var nokså likeverdige med mennene, fikk de nå primært ansvaret for barna og den private husholdningen. Mennenes oppgave var å delta i samfunnslivet utenfor hjemmet. Sumererne var et svært religiøst folk med hundrevis av lokale guder. Over dem alle sto likevel en mindre gruppe guder som sørget for kjærlighet, fruktbarhet og seier i krig. Aller øverst tronet himmelguden An, elveguden Enki og luftguden Enil, som alle hadde templer innviet til seg i de store byene. Menneskene måtte holde seg inne med de guddommelige maktene gjennom å ofre til dem. Fordi gudedyrkelsen var så viktig, fikk templene svært stor betydning. Ikke bare var de stedet for religiøse seremonier, men også økonomiske sentre. Templene eide store landområder der bønder dyrket grønnsaker og korn, og overskuddet herfra holdt liv i både prester, skrivere, håndverkere, smeder og vevere. Tempelområdene dominerte bybildet og minnet folk om hvor viktig det var å respektere gudene. Også de politiske lederne så betydningen av religionen. De sumeriske kongene framsto som gudenes øverste jordiske representant. På den måten bidro religionen til å

Alle tiders historie

PERSPEKTIVER

Våtmarkstesen Forskeren Jennifer Pournelle har en alternativ forklaring på byenes framvekst i Mesopotamia. Hun hevder at områdene mellom Eufrat og Tigris den gang ikke var tørr ørken, men fruktbare våtmarker med en svært variert ﬂora, god matjord og et rikt dyreliv. I dette våtmarksparadiset var det slett ikke behov for systematisk organisering av vanningsanlegg. Ressursene var naturlig tilgjengelige. De mesopotamiske byene oppsto altså ikke som følge av menneskelig inngripen i naturen, ifølge Pournelle. Hun hevder tvert imot at hovedårsaken til at de gradvis ble svekket og forsvant, er at de begynte med irrigasjon. Etter hvert som våtmarksområdene trakk seg sørover, i takt med klimaendringer, ble byene liggende i mindre, lite fruktbare områder. Pournelle mener at vanningsanleggene var et forsøk på å erstatte de uttørkede våtmarkene med kunstig tilførsel av væske. Da monsunregnet seinere sviktet, ﬁkk elvene for lite vann, og i lengden var det ikke mulig å opprettholde sivilisasjonen her.

↑ I antikken ble Babylons hengende hager omtalt som ett av oldtidens sju underverker. Hagene nevnes imidlertid ikke i babylonske kilder og kan dermed være en myte som oppsto i antikken. En alternativ teori er at de hengende hagene fantes, men at de lå i den assyriske byen Ninive. Moderne rekonstruksjon av hagene.

Kjenner du til andre eksempler på at naturlig tilgang på ressurser har forsvunnet? Hvordan kan menneskene tilpasse seg slike endringer? Scott, James C. (2017). Against the Grain. A Deep History of the Earliest States. Yale University Press. S. 47

styrke de verdslige ledernes makt. En slik nær kobling mellom det religiøse og det politiske var samtidig en fare for kongene. Dersom avlinger slo feil eller andre ulykker rammet samfunnet, kunne skylden fort bli lagt på herskerne. Siden de var gudenes øverste representanter på jorda, måtte det jo være noe i veien med dem dersom ulykker rammet. Sumererne fant også opp ny teknologi. Vanningssystemene, nye metoder for dyrking av jorda og bedre transport bidro til høyere matproduksjon. Den viktigste oppﬁnnelsen var nok skriftspråket. Med det holdt sumererne oversikt over administrative saker, skatteinntekter, matbeholdning og økonomiske transaksjoner. Senere ble skriften brukt til å skrive ned fortellinger og myter som skapte identitet og fellesskapsfølelse. Omkring 2200 f.Kr. mistet de sumeriske byene sin selvstendighet og ble innlemmet i større riker. En mulig årsak til dette kan ha vært forsalting av matjorda. Den årlige oversvømmelsen av markene vasket etter hvert ut viktige næringsstoﬀer, samtidig som saltmengden hopet seg opp. Avlingene ble derfor gradvis mindre. Måten de dyrket jorda på, viste seg i lengden ikke å være bærekraftig. En annen grunn til sumerernes selvstendighetstap kan ha vært klimaendringer. På den tiden begynte en flere hundre år lang svikt i regnsystemene fra det østlige Middelhavet. Eufrat og Tigris mistet mye av vannet sitt, og elveslettene ble tørrere. HUSKER DU? 1 2 3 4

Hvilke teorier ﬁnnes om framveksten av den mesopotamiske sivilisasjonen? Nevn noen av sumerernes viktigste oppﬁnnelser og teknologi. Hvilken betydning hadde religionen for det mesopotamiske samfunnet? Hvorfor bukket denne sivilisasjonen under?

De tidligste mennesker og samfunn

Du kan lese om den egyptiske sivilisasjonen på nettsidene.

Sammendrag Menneskets evolusjonære utvikling tok svært lang tid. Drevet av klimaendringer vandret små grupper av tidlige mennesker ut fra Afrika og befolket verden. Lenge levde de som jegere og samlere. Den kognitive revolusjonen gjorde at menneskenes evne til å tenke, skape og kommunisere utviklet seg. Da flokkene til slutt slo seg ned i permanente bosettinger, kom forandringene langt raskere enn noen gang før. Oppfinnelsen av jordbruket skapte overskudd på mat, og deler av befolkningen kunne drive med annet enn fysisk arbeid. Med skriftspråket ble overføringen av kunnskap lettere, og nye generasjoner kunne bygge videre på de erfaringene de kunne lese om. Herskernes oppgave var å sørge for gudenes velvilje, og religionen fikk derfor en sentral plass. Oldtidssivilisasjonene rundt de store elvene utviklet politiske systemer og sosial organisering som snart skulle plukkes opp av andre folkeslag. Evnen til å få store samfunn til å fungere effektivt var et viktig skritt på vei mot en enda mer avansert måte å leve på.

Alle tiders historie

DYBDELÆRING 1 Piltow-mannen – en historisk bløff: Utforsk hva som skjedde og lag en kort presentasjon av saken. 2 Grottekunsten som forbløffet verden: Lag en PowerPoint om hulemaleriene i Lascaux. 3 Naturkatastrofer som forandret historien: Finn ut hva som skjedde på Yucatan for 65 millioner år siden, Toba for 75 000 år siden, Vesuv 79 e.Kr, Shaanxi 1556, Tambora 1815 og Krakatoa 1883. 4 Hva gjør et menneske til menneske? Skriv et refleksjonsnotat. 5 Jordbruket – fremskritt eller tragedie? • Hvorfor tror du forskere kan komme med så ulike teorier om det samme historiske fenomenet? • Livet som jeger og samler - eller jordbruker: Hva ville du valgt? • Utforsk temaet nærmere på læringsstien på læreverkets nettsted. 6 Lag en presentasjon av en oldtidssivilisasjon. Muntlig framføring i grupper, som fotofortelling eller med skriftlig innlevering. Kom inn på følgende: • geografisk og tidsmessig plassering • næringsgrunnlag • sosial organisering • teknologi og kultur • religion 7 Kildeoppgave: Gilgamesj Gilgamesj skal ha vært konge i bystaten Uruk (som lå i dagens Sør-Irak) en gang mellom 2750 og 2600 f.Kr. Gilgamesjfortellingen var opprinnelig flere muntlige fortellinger som ble samlet og skrevet ned ca. 2000 år f.Kr. Sumerisk kileskrift på leirtavler var førsteutgaven av historien om Gilgamesj. Dette regnes for å være et av verdenslitteraturens eldste storverk og har påvirket seinere historiske tekster. Vi går inn i beretningen der Gilgamesj møter menneskets stamfar, Utnapisjtim. Utnapisjtim forteller: «En hemmelighet skal jeg røpe for deg, Gilgamesj. I Sjurripak ved Eufrat, i den gamle by, satt en gang sammen de gamle guder og rådet til den store stormflod. Der var Anu, deres far. Der var den tapre Enlil, rådsmannen, og sendebudet Ninurta, og Ennugi, høvdingen. Også Ea, visdomsguden, satt blant dem. Han hvisket gudenes ord til min (altså Utnapisjtims) hytte: «Rørhytte, rørhytte, husvegg hør! Du mann fra Sjurripak, sønn av Ubar-Tutu, riv ned dette hus og bygg et skip! Gi fra deg ditt gull og ditt gods, og berg heller livet og sjelen! Ta med deg om bord av all jordens sæd. Gjør båten like lang som bred, og legg den ved vannets bredd.» Alt hørte jeg, og jeg sa til Ea, min herre: «Herre, jeg priser ditt bud, og skal sette det i verk.»

(…) Den syvende dag var skipet ferdig. Mitt gull og sølv og alt mitt gods lastet jeg i det, og alt jeg eide med liv i seg. Hele min slekt lot jeg gå om bord, og markens dyr, de tamme og de ville. (…) Tiden var inne. Mørkesprederen sendte voldsomt regn. Jeg gav akt på været. Det var fryktelig å skue, og jeg gikk om bord og stengte luken (…) Seks dager og seks netter jog stormbølgen fram. Den syvende dagen holdt den inne med sitt krigerske angrep. Jeg så ut på været. Alt var stille, og menneskeheten var blitt til leire. (…) Den syvende dagen slapp jeg en due av sted. Duen fløy bort, men kom tilbake. Den snudde, for den fant ikke sted å hvile. Da slapp jeg en svale av sted. Svalen fløy bort, men kom tilbake. Den snudde, for den fant ikke sted å hvile. Da slapp jeg en ravn av sted. Ravnen fløy bort og så vannet var sunket. Den fant føde, den skrek og kom ikke tilbake. (…)» Fra Gilgamesj. Cappelen 1996. • Hva slags kilde er dette? • Hva handler teksten om? Beskriv kort med dine egne ord. • Sammenlign utdraget med Bibelens beretning om syndefloden, 1. Mosebok, 6–8. Hvordan vil du forklare likhetene? • Gilgamesj-fortellingen har mytiske trekk. Hva menes med det? Hva kan grunnen være til at myter var viktige i oldtidens samfunn?

LITTERATUR OG KILDER Behringer, W. (2010). A Cultural History of Climate. Polity Press. Dartnell, L. (2019). Origins – How the Earth Shaped Human History. Bodley Head Dawkins, R. (2005). The Ancestor’s Tale. A Pilgrimage to the Dawn of Evolution. Mariner Books. Harari, Y.N. (2014). Sapiens. A Brief History of Mankind. Penguin Random House. Kishlansky, M. mﬂ. (1998). Civilization in the West. Longman. Lewis, S.L. og Maslin, M.A. (2018). The Human Planet. How We Created the Antropocene. Penguin Random House. Roberts, A. (2011). The Origins of Us. Dokumentarserie BBC. Robinsen, T. (2010). Man on Earth. Dokumentarserie. Discovery Channel. Rutherford, A. (2018). The Book of Humans. The Story of How We Became Us. Wiedenfeld & Nicolson. Scott, J. C. (2017). Against the Grain. A Deep History of the Earliest States. Yale University Press. Stenøien, H.K. og Andersen, R. (2018). Arten som forandret alt. J.M. Stenersen forlag. Tunstad, E. (2015). Evolusjon. Basert på en sann historie. Humanist forlag.

De tidligste mennesker og samfunn

Alle tiders historie

↑ «(…) Demokrati er det navn vår styreform bærer, fordi styret ikke er samlet hos noen få, men hos flertallet (…) De samme menneskene kan ta seg av både private saker og statens saker, og hver enkelt kan i sitt yrke få den innsikt han trenger i statens anliggender. Vi er jo de eneste som ser det slik at den som ikke deltar i det offentlige liv, ikke bare er uengasjert, men at han også er direkte unyttig (…)» Fra en tale holdt av den athenske politikeren og hærføreren Perikles i 430 f.Kr. Fossum, K. mfl. (2000). Studiebok med kilder. Cappelen.

KAPITTEL 2

Antikken CA. 800 F.KR. TIL 500 E.KR.

INTRODUKSJON Antikken er en betegnelse på perioden fra ca. 800 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. Dette var en storhetstid og blomstringstid for gresk og romersk kultur. Grunnlaget for periodeskillene er framveksten av de greske polisstatene fra ca. 800 f.Kr. og Det vestromerske rikets undergang rundt 500 e.Kr. Polisstatene var små bystater med et tilhørende jordbruksområde. Med polisstatene ble samfunnet organisert på en ny måte som førte til at ﬂere mennesker ﬁkk være med på å styre. Rundt 500 f.Kr. oppsto det athenske demokratiet og den romerske republikken. Mens de greske polisstatene ble svekket av intern krigføring, utviklet Roma seg fra en bystat til et gigantisk imperium, Romerriket. Den romerske republikken ble etter hvert avløst av et keiserdømme. I 395 ble Romerriket delt i et vestrike og et østrike. Avsettelsen av den siste vestromerske keiseren i 476 e.Kr. betydde slutten for denne delen av Romerriket. De greske polisstatene hadde på dette tidspunktet for lengst utspilt sin rolle. Antikken hadde stor påvirkning på den videre utviklingen i Europa. Den kan derfor kalles en felles europeisk kulturarv.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne • beskrive samfunnsendringer fra antikken til tidlig nytid og vurdere betydningen for fordeling og legitimering av makt og menneskers muligheter til demokratisk deltakelse • gjøre rede for viktige endringer i hvordan mennesker har skaﬀet seg mat og brukt naturressurser, og vurdere betydningen av dette for mennesker og et bærekraftig samfunn • presentere viktige demograﬁske endringer og vurdere årsakene til disse endringene og virkninger av dem for mennesker og samfunn

I kapitlet bør du merke deg • hva en polisstat var • hvorfor Athen kunne kalles et demokrati, mens Sparta og Roma var oligarkier • hvordan både Athen og Roma har vært til inspirasjon for demokratisering senere i historien • likheter og forskjeller på levemåtene i Athen, Sparta og Roma og ulike forhold som påvirket levemåtene • hvorfor de greske polisstatene Athen og Sparta gikk til grunne, mens Roma ekspanderte fra bystat til imperium • skifte i makt ved framveksten av det romerske keiserdømmet

Antikken

← Akropolis betyr byen på fjellet.

Antikkens Hellas Polissamfunnet Framveksten av polisstater er et nytt utviklingstrekk i den greske verdenen fra ca. 800 f.Kr. Det er et brudd med den tidligere måten samfunn hadde vært organisert på i dette området, og regnes derfor som et periodeskille. Fordi demokratibegrepet, ideen om folkestyre, har sine røtter i polisstatene, skal vi se nærmere på hva polisstater var og hvordan de utviklet seg i løpet av antikken. Det antikke polisbegrepet har egentlig to betydninger: På den ene siden var polis et politisk og sosialt fellesskap av mennesker med definerte borgerrettigheter. Borgeren var mann, jordeier og kriger. Det var også vanlig at borgerretten gikk i arv fra far til sønn. Kvinner, innflyttere og slaver var ikke å regne som borgere. På den andre siden hadde polis også en territoriell betydning, som en bystat med et tilhørende jordbruksområde. Polisstatene vokste ofte fram rundt en fjellknaus eller høyde, en akro, som ga beskyttelse mot fiender. Den sentrale møteplassen i polisstaten var torget, agora, der det blant annet var handelsboder og offentlige kontorer. Torget var stedet mennesker gikk for å se eller bli sett og for å diskutere saker de var opptatt av. Utenfor byen lå jordbruksområdet som forsynte innbyggerne med mat. Polisstatene varierte i størrelse, men var generelt ganske små. Den største i folketall var Athen, som hadde et territorium som utgjorde ca. 2500 km2 og en befolkning på rundt 300 000. Totalt fantes det flere hundre polisstater i det greske området, som omfattet dagens Hellas og kysten av Tyrkia. I tillegg oppsto det polisstater andre steder

Alle tiders historie

FORTID OG FORKLARING

Tiden før polissamfunnet – palasskulturen Før polissamfunnets tid eksisterte det en såkalt palasskultur i Hellas. Den oppsto på Kreta omkring 2000 f.Kr. og var den første sivilisasjonen vi kjenner i Europa. Med sivilisasjon mener vi et organisert rike med et styringsapparat, sosial lagdeling, skriftspråk, felles lover og militærvesen. Palasskulturen på Kreta kalles den minoiske kulturen, etter kong Minos som er kjent fra gresk mytologi. Ifølge mytologien regjerte han fra det gedigne palasset i Knossos. Palasskulturen bygde på redistribusjonsøkonomi, som vil si at bøndene leverte avlingene sine inn til palasset, der herskerens administrasjon sørget for videre fordeling til befolkningen. Fra Kreta bredte palasskulturen seg til det greske fastlandet. Rundt 1200 f.Kr. gikk palasskulturen til grunne, uten at vi helt kjenner årsakene til det. De neste ﬁre århundrene vet vi også lite om, siden vi mangler skriftlige kilder fra perioden. Tiden fram til 800 f.Kr. kalles derfor de mørke århundrene. Arkeologiske funn fra perioden kan tyde på befolkningsnedgang på

→ Veggmaleri fra palasset på Knossos 1500 f.Kr.

fastlandet og mer utﬂytting til øyene. Kontakten mellom de ulike delene av den greske verdenen virker til å ha vært mindre, mens jern i økende grad ble brukt til redskaper og våpen istedenfor bronse. Med polisstatene oppsto det deretter en ny samfunnsorganisering som gjør det naturlig å sette et periodeskille rundt 800 f.Kr. Schreiner, J.H. (1989). Antikkens historie. Historisk institutt, UiO. S. 11-16. Hva menes med palasskulturen? Hvordan skilte palasskulturen seg fra polisstatene?

langs middelhavskysten fordi grekere flyttet ut og bosatte seg i nye områder. Årsakene til utflyttingen var sterk befolkningsvekst og behov for å skaffe seg tilgang til nye ressurser.

Fellestrekk ved polisstatene Selv om den greske befolkningen levde i ulike polisstater, var det flere ting som bandt dem sammen. Grekerne trodde på de samme gudene og hadde langt på vei de samme religiøse ritualene. Gudene var mange og ble framstilt med menneskelige trekk. De tolv viktigste av dem, med Zevs i spissen, tenkte man seg holdt til på fjellet Olympos. Det fantes også helligdommer som tiltrakk seg mennesker fra hele den greske verdenen. Til oraklet i Delfi dro man for eksempel for å søke guden Apollons råd før viktige avgjørelser skulle tas, som å erklære krig. Polisstatene lå nemlig ofte i krig med hverandre. Grekerne møttes ellers på felles arenaer for idrett og andre konkurranser. De utviklet også et felles alfabet og skriftspråk. En viktig forutsetning for at antikken ble en gresk ekspansjonsperiode, var at grekerne lærte seg å utvinne jern. Jernet var et sterkt metall. Det var også lett å utvinne, slik at en større del av befolkningen kunne skaffe seg gode redskaper og våpen. Gode redskaper var en forutsetning for å produsere mat nok til en voksende befolkning, mens gode våpen trengtes for å forsvare polisstaten eller utvide den gjennom erobring. Polisstatene var til å begynne med styrt av konger eller representanter for aristokratiet (de rikeste jordeierne). I perioder hendte det at folket avsatte de styrende og samlet seg bak tyranner, som lovte dem bedre vilkår. Hvis heller ikke disse innfridde forventningene, ble de erstattet av andre. Men gradvis utviklet det seg styremåter av borgerne i fellesskap. Styret ble utøvd gjennom folkeforsamlinger og råd, som ble et fellestrekk ved polisstatene. Mest gjennomført var dette borgerstyret i Athen, der

Antikken

tyrann: enehersker

S VA R T E H AV E T

TRAKIA MAKEDONIA Pella

Bysants Kalkedon Marmarahavet

Tasos Samotraki

Lemnos

Abydos n nte Ilion (Troja)

po lles

FRYGIA

LILLEASIA

Larissa

EGEERHAVET TESSALIA Ambrakia

Kap Artemision 480

Termopylene 480

Teben Plataiai 479 Korint Olympia

LYDIA

EVBOIA

Delfi

I AT T

Argos

Eretria Maraton 490 Aten Pireus

Sardes

Kios Mykale Samos 479

Salamis 480

Milet 494

DET PELOPONNES

JONISKE

PERSERRIKET

Lesbos

Naxos

Efesos

JONIA Halikarnassos

Sparta

HAVET

Perserkrigene 490–479 f.Kr.

Lindos Rodos

Joniske områder i opprør 499, gjenerobret av Perserriket i 492 f.Kr.

Persernes angrep under Dareios i 490 f.Kr.

Erobret av perserne i 494 f.Kr.

Persernes felttog og flåteangrep under Xerxes i 480 f.Kr.

Under persisk innflytelse

Allierte greske områder

Nøytrale og persiskvennlige stater

Perserriket

demokrati: demos = folk, og kratia = styre, herske

Hellensk seier

Persisk seier

demokratiet ble innført gjennom en reform i 508 f.Kr. Demokrati kommer fra nettopp gresk og betyr folkestyre. Hva var det som gjorde at demokratiet vant fram på bekostning av andre styreformer? En viktig årsak til at borgerne ble mer involvert i styret av polisstatene, må ses i sammenheng med utviklingen av eiendomsforhold og krigføring. Fra 800-tallet f.Kr. begynte grekerne å krige i en formasjon som ble kalt hoplittfalanks. Det var en rekkeformasjon, der soldatene hele tiden måtte operere samlet. Ved bruk av store skjold beskyttet man ikke bare seg selv, men også sidemannen. Sverd og spyd ble brukt til å ramme fienden. Krigere fra polisstaten Sparta brukte gjerne en fløytespiller til å holde takten når de beveget seg framover. For at falanksen skulle være slagkraftig, var det viktig å ha nok av soldater, og at de hadde utstyret som krevdes. Siden borgerne måtte finansiere utrustningen selv, ble det nødvendig å fordele jorda slik at flere fikk tilstrekkelig inntekt til å klare det. Og for den som eide jord og kunne stille som soldat, åpnet mulighetene seg for borgerrett og deltakelse i politiske beslutningsprosesser. Den ideelle borger var derfor bonde, soldat og politiker. HUSKER DU? 1 2 3 4 5

Uavgjort

Hva menes med antikken, og hvilken tidsperiode dreier det seg om? Hvilke forhold er lagt til grunn for periodiseringen av antikken? Hva kjennetegnet en polisstat? Hvorfor har polisstatene en sentral plass i historien? Hvilke forhold bidro til at flere mennesker fikk politisk innflytelse i polisstatene?

Alle tiders historie

PERSPEKTIVER

Vest mot øst – grekere mot persere Perserriket var et stort og velutviklet rike med et godt utviklet byråkrati, et veisystem som knyttet riket sammen, vanningsmetoder som ga større avlinger, og en blomstrende handel. Riket var delt opp i 20 provinser, såkalte satrapier, som ble styrt av en satrap som hadde avlagt troskap til kongen. Kongemakten ble oppfattet som en guddommelig institusjon, men det var ingen selvfølge at tronen gikk i arv til nærmeste etterfølger etter en konges død. For perserkongene lå det stor prestisje i militære seire. I både 490 f.Kr. og 480 f.Kr. prøvde perserne å invadere det greske området, men ble slått tilbake. Greske antikke kilder framstiller ofte perserne som tyranner og undertrykkere. Det kan skyldes at perserne prøvde å styre over greske polisstater i Lilleasia gjennom tyranner som var lojale mot perserkongen. Seieren over perserne skapte dessuten en holdning blant grekerne om at de selv utgjorde en overlegen sivilisasjon. En del historikere ser dette som starten på en motsetning mellom vestlig og østlig sivilisasjon.

Da grekerne i begynnelsen av 1800-tallet kjempet for selvstendighet etter ﬂere hundre år med osmansk (tyrkisk) styre, ble historien om perserkrigene brukt mot tyrkerne. Her er et utdrag fra en tale av den greske frihetskjemperen Alexandros Ypsilantis (1792–1828): «La oss vinne tilbake friheten fra det klassiske Hellas, fra slagene ved Maraton og Termopylene. La oss kjempe på våre forfedres graver, de som kjempet og døde for å gi oss friheten. […] Tenk på Leonidas og de tre hundre som drepte barbariske persere – nå er tiden inne for å utrydde etterkommerne deres, som er enda mer brutale.» Amadou, C. (2018, 12. feb.). «Islam i Vestens vugge». Klassekampen. Hvorfor er perserne ofte framstilt på en negativ måte i antikke greske kilder? Hvorfor tror du tyrkerne ble sammenlignet med perserne i den greske frigjøringskampen på 1800-tallet?

Athen I Athen var det kun frie menn over 18 år med athensk far og mor som hadde borgerrett og kunne delta i demokratiet. De utgjorde bare rundt 30 000 -40 000 av en befolkning på i underkant av 300 000. Videre var det et direkte demokrati, der alle borgerne kunne være med på å ta avgjørelser gjennom å møte opp i en folkeforsamling. Det moderne demokratiet forutsetter derimot allmenn stemmerett og er representativt, som vil si at vi velger mennesker som skal ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Et visst innslag av direkte demokrati har levd videre i moderne tid i form av folkeavstemninger. I tematekstene om demokrati og medborgerskap kan du lese mer om dette. (Se side 146 og 468.)

borgertallet som her er oppgitt for Athen, er fra 300-tallet f.Kr.

Folkeforsamling, råd og embeter Den viktigste politiske institusjonen i det athenske demokratiet var folkeforsamlingen, som møttes rundt 40 ganger i året på høyden Pnyx i nærheten av Akropolis. Selv om menn ﬁkk borgerrett ved fylte 18 år, kunne de ikke møte i folkeforsamlingen før de hadde gjennomgått en toårig militærtjeneste. Folkeforsamlingen tok alle viktige politiske avgjørelser etter at sakene først hadde vært diskutert. Det gjaldt utnevnelse av folk til embetsstillinger, erklæringer om krig og fred og vedtak av lover og traktater. Avstemningen foregikk ved håndsopprekning. Forsamlingen kunne også vedta landsforvisning. Det ble kalt ostrakisme og kunne ramme personer som borgerne mente var en trussel mot polisstaten. Ved ostrakisme ble det brukt potteskår der navnet på kandidaten sto. Hvis et ﬂertall av minst 6000 borgere stemte for, ble personen utvist for ti år. Kravet om at minst 6000 borgere

Antikken

← ← «Aristides blir ostrakert», maleri av Franciszek Smuglewicz (1745–1807). Aristides (530–468 f.Kr.) var en athensk statsmann og kjent som en dyktig hærfører under perserkrigene. Aristides ble dømt til ostrakisme etter en intern politisk strid med en annen athensk statsleder, admiralen Themistokles (ca. 524–459 f.Kr.). ← Ostrakon, potteskår. Ved ostrakisme kunne en borger bli utvist fra Athen for ti år. Navnet til Aristides er risset inn på det øverste potteskåret, på det nederste står det Themistokles.

fyle: avdeling

skulle være til stede ved avstemninger, var generelt en forutsetning for at vedtak i folkeforsamlingen skulle være gyldige. Et råd av borgere over 30 år gjennomgikk saker og laget innstillinger før sakene skulle diskuteres og stemmes over i folkeforsamlingen. Rådet sørget for at sakslistene ble kjent før folkeforsamlingen møttes, slik at borgerne kunne forberede seg. Medlemmene av rådet ble trukket ut ved loddtrekning, slik at ingen skulle favoriseres fordi de for eksempel var velstående. 500 borgere ble trukket ut hvert år til denne oppgaven. For å sikre at rådet besto av et bredt utvalg borgere, ble de trukket ut fra såkalte fyler. Borgerne i Athen var inndelt i 10 fyler. Hver fyle besto av borgere fra både byen, landområdet rundt byen og kysten. Til rådet trakk man ut 50 borgere fra hver fyle, til sammen 500 borgere. At vanlige borgere utgjorde rådet og satte dagsorden for møtene i folkeforsamlingen, ikke eliten i samfunnet, var en vesentlig del av reformene som førte til demokratiets fødsel i Athen i 508 f.Kr. Andre ansvarsfulle oppgaver i samfunnet var det embetsmenn som utførte. Embetsmennene var også trukket ut ved loddtrekning og måtte være over 30 år. En borger kunne bare ha samme embete i ett år; det var for å unngå at noen ble for mektige. Etter at embetstiden var slutt, fulgte en oﬀentlig kontroll av embetsmannens arbeid. Hærførere, kalt strateger, ble derimot valgt av folkeforsamlingen på grunnlag av kvaliﬁkasjoner. Strategene kunne også gjenvelges.

Borgeridealet Den ideelle borgeren i Athen var jordeier, soldat, politiker og idrettsmann. Etter hvert som Athen fikk en stor flåtestyrke, fikk også de fattigste vist sin betydning for polisstaten gjennom å tjene som roere. Historikere regner derfor også med flåten som viktig

Alle tiders historie

PERSPEKTIVER

Platon og Aristoteles om statsstyret De store greske ﬁlosofene Platon (427–347 f.Kr.) og Aristoteles (384–322 f.Kr.) hadde tanker om hvordan staten burde styres. Platon mente dette var en oppgave for de klokeste, ﬁlosofene. Når det derimot gjaldt å vokte og beskytte staten, skilte han ikke mellom menn og kvinner. For å oppheve kjønnsrolletenkningen foreslo han også å oppheve familiestrukturen og la barn være felleseie. Ifølge Aristoteles var den styreformen som kunne tjene fellesskapets interesser best, en mellomting av ulike styringsformer. Et monarki, et aristokratisk styre og et demokrati kunne alle utvikle seg i uheldige retninger: monarkiet til et tyranni, det aristokratiske styret til et oligarki der de rike styrte etter egne interesser, og demokratiet til et uopplyst pøbelvelde. Han mente derfor at et begrenset demokrati var best. I dette lå at de som var best skikket til å styre, hadde mest makt.

Det er derfor et paradoks at de mest kjente ﬁlosofene som virket i det demokratiske Athen, ikke var direkte tilhengere av demokratiet. Aristoteles ønsket heller ikke å gi kvinner rett til politisk deltakelse fordi han mente de fra naturens side var underordnet mannen. Studiet av politikk kan på sett og vis sies å ha sine røtter tilbake til Platon og Aristoteles. Men mens disse to var opptatt av forholdet mellom politisk makt og fellesskapets interesser i polisstaten, studeres politikk i et mye bredere perspektiv i dag. Tvedt, K. A. mfl. «Den greske antikken – Filosofi». I Store norske leksikon. Hvordan mente Platon og Aristoteles at samfunnet burde styres? Hvorfor var de ikke tilhengere av demokratiet?

for utviklingen av demokratiet i Athen. Den som ikke deltok i politikk, ble sett ned på og betegnet som en idiot. For at dårlig økonomi ikke skulle hindre borgere i å delta i politikken, ble det på 300-tallet f.Kr. innført lønn for å møte i folkeforsamlingen, rådet og domstolene. For å øve politisk innﬂytelse var det viktig å kunne tale godt for seg. Det gjaldt særlig under debattene i folkeforsamlingen, men også hvis en borger skulle føre saker for domstolene eller hedre mennesker ved for eksempel begravelser. Det var derfor viktig å mestre talekunst, eller retorikk. De viktigste retoriske sjangrene var nettopp den politiske talen, rettstalen og leilighetstalen. Idrett var viktig for å holde seg i form som soldat, men kunne dessuten gi høy sosial status. Konkurranser ble arrangert over hele det greske området, men viktigst var de som ble holdt hvert fjerde år i juli på Olympia på Peloponnes-halvøya. Der samlet deltakere og tilskuere seg fra fjern og nær for leker til ære for guden Zevs. Vinneren ﬁkk en olivenkrans og statue av seg oppført i Olympia. Viktigst var nok likevel godene som ventet seierherren hjemme, for eksempel gratis bespisning på polisstatens regning resten av livet. De moderne olympiske leker, som første gang ble arrangert i Athen i 1896, er inspirert av de antikke konkurransene i Olympia.

idiot: en som bare er opptatt av sine egne ting

leilighetstale: tale for store anledninger, som fest, bryllup eller begravelser

Kvinner, innﬂyttere og slaver Kvinnene i Athen hadde ikke borgerrett. De deltok heller ikke i særlig grad i samfunnslivet forøvrig. Det var ikke uvanlig at kvinner måtte oppholde seg i egne rom i hjemmet, der de tok seg av barn og huslige sysler. Utenfor hjemmet måtte kvinnene opptre varsomt. Hvis en kvinne ble voldtatt eller var utro, hadde ektemannen rett til å skille seg fra henne. Kvinnens oppgave var å gi ektemannen barn, og av hensyn til arv og verdier

Antikken

KILDER OG KILDEKRITIKK

Platon om saksbehandling i Athens folkeforsamling: «Når athenerne kommer sammen til folkeforsamling og polis skal treﬀe vedtak i en byggesak, tilkaller de husbyggerne som rådgivere om bygningene. Er vedtaket om skipsbygging, tilkaller de skipsbyggerne og så videre i alle saker de mener krever en kunst som kan undervises og læres. Og dersom en annen som de mener ikke er ekspert, prøver å gi dem råd – om han er aldri så vakker og rik og fornem – så vil de ikke høre på ham, men ler og piper ham ut til han gir etter og går ned fra talerstolens selv, eller vaktene trekker og sleper ham bort etter ordre fra møtelederne. Slik går de fram i saker de mener krever en spesiell kunst. Men er det om styret av polis folket skal rådslå, reiser alle seg og tar del i debatten, snekker og smed, skomaker, kjøpmann og skipper, både rik og fattig, fornem og simpel. Og nå er det ingen som bruker mot dem at de gir råd uten å ha lært en kunst eller å ha vært elev hos en

lærer. De mener tydeligvis at her kommer det ikke an på en tillært ferdighet». Fra dialogen Protagoras av Platon. Gjengitt i Johan Schreiner (1989). Antikkens historie. Oslo: Historisk institutt, Universitetet i Oslo. Hvilke kildebegreper mener du kan brukes om denne kilden, og hvorfor? Hvordan skiller folkeforsamlingens behandling av politiske saker seg fra andre saker den behandler, ifølge Platon? Hvordan gjenspeiler kilden Platons syn på demokratiet?

måtte det ikke være tvil om farskapet. Blant mennene var det derimot ikke uvanlig å ha elskerinner. Det var som regel kvinner som hørte til slavene og innvandrerne, ikke konene til andre borgere. Kvinnene giftet seg vanligvis i 15-årsalderen, ofte med menn som var en del eldre, og de manglet skilsmisserett. Det fantes også en gruppe kvinner som ﬁkk lov til å omgås mennene og diskutere saker med dem. De ble kalt hetærer, som betyr venninner. Hetærene var kvinner som sto utenfor familiestrukturen og kunne være alt fra prostituerte til intellektuelle som hadde selvstendig økonomi og betalte skatt. Innﬂyttere, som ble kalt metoikere, sto for mye av handelen i Athen. De betalte skatt, men hadde ikke borgerrett. Slaver utgjorde også en stor del av befolkningen i Athen og andre polisstater. Slavene utførte mange oppgaver i samfunnet, både i det offentlige rom og på det private området. De utførte ordenstjeneste, fulgte barn til skolen, gjorde husarbeid og arbeidet i landbruket, i gruver og på byggeplasser.

Samfunn og kultur i Athen

akademi: lærested

Det athenske demokratiet, med borgernes frihet til å diskutere og kritisere, åpnet for nyskapende tenkning også på andre områder enn politikken. Flere steder i Athen oppsto det filosofiske skoler. En av dem var Platons akademi. Platon (427–347 f.Kr.) var elev av filosofen Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.), og det er gjennom Platons tekster vi er blitt kjent med hva Sokrates sto for. Særlig kjent er Sokrates for sin evne til å stille intrikate spørsmål som rokket ved gitte sannheter. Gjennom å framstå selv som uvitende stilte Sokrates spørsmål som gradvis gjorde folk mer og mer usikre på hva de egentlig mente. På den måten ønsket han å få folk til å reflektere over hvorfor de handlet og uttrykte

Alle tiders historie

KILDER OG KILDEKRITIKK:

Aristoteles om slavehold I et verk om statslære skriver den greske ﬁlosofen Aristoteles om slavehold: «De tamme dyrene er av naturen bedre enn de ville, og for dem alle er det best å bli behersket av mennesket da de i så fall oppnår å leve i sikkerhet. (…) De som er så meget forskjellig fra andre mennesker som sjelen er fra legemet og et menneske fra et vilt dyr, er fra naturens hånd slaver. Slik er de mennesker som har til oppgave å bruke sitt legeme og hvis høyeste evne nettopp ytrer seg ved det; for dem er det best å bli behersket på den måten,

like visst som det er tilfelle for de andre vesener som allerede er omtalt. For av naturen er de bestemt til slaver som kan være en annens eiendom og derfor også er det, og som har så meget fornuft at de oppfatter, men ikke kan tenke selvstendig.» Fossum K. mﬂ. (2000). Studiebok med kilder. Cappelen. Vil du karakterisere kilden som berettende eller normativ? Hvordan kan den brukes som levning? Hvordan begrunner Aristoteles slavehold?

↑ Ung mann og hans slave. Relieﬀ på en gresk gravstein fra ca. 500 f.Kr.

seg som de gjorde. Sokrates hadde tro på at menneskene kunne gjøre riktige ting hvis de bare hadde nok kunnskap. Men for å få nok kunnskap måtte man først erkjenne at man trengte kunnskap. Mens Platon var elev av Sokrates, var Aristoteles (384–322 f.Kr.) elev av Platon. De to framstilles ofte som motpoler. Mens Platon kan betegnes som idealist, var Aristoteles en realist. Platon var opptatt av ideenes verden, mens Aristoteles konsentrerte seg om det han kunne observere i menneskenes verden. Platons idélære går ut på at menneskene bare forholder seg til avskygninger eller avbildninger av fenomener som opphavlig hører til i en idéverden som de ﬂeste ikke har innsyn i eller tilgang til. Etter døden vil menneskets sjel søke tilbake til idéverdenen. Seinere kristne forestillinger om skillet mellom kropp og sjel og mellom himmelen og livet på jorda har likhetstrekk med Platons idélære. Aristoteles studerte alt fra plante- og dyreliv til politikk, retorikk og diktning. Han var dessuten lærer for Aleksander den store, som seinere ble konge i Makedonia og en stor erobrer. Aristoteles etterlot seg mye skriftlig materiale som er viktige kilder til antikken. Han formulerte også teorier og begreper som fortsatt brukes innenfor blant annet retorikk og litteraturvitenskap. Landemerket i Athen var Akropolis, en høyde som til å begynne med var et forsvarsverk. Rundt midten av 400-tallet f.Kr. gjorde athenerne Akropolis til et stort og praktfullt tempelområde, med Partenon-tempelet som midtpunkt. Inne i tempelet sto det en 12 meter høy statue i gull og elfenbein av Athens skytsgudinne, Athene. I tillegg til å tjene religiøse behov skulle tempelet synliggjøre Athen som stormakt. Teater var opprinnelig skuespill som ble framført ved religiøse festivaler. Med Athen som sentrum utviklet det seg en egen teaterkunst. I teatret ble det framført tragedier og komedier. Mens tragediene gjerne tok utgangspunkt i velkjente sagn, hadde

Antikken

skytsgudinne: beskytter

komediene ofte undertoner av dagsaktuell politikk. De kunne også inneholde temmelig grov og direkte humor. Med til forestillingene hørte sang, dans og musikk. Teatrene var også prangende byggverk med imponerende akustikk. Noen av dem brukes fortsatt til kulturarrangementer. HUSKER DU? 1 2 3 4 5 6 7 8

Forklar hvordan demokratiet i Athen var annerledes enn demokratiet slik vi kjenner det i dag. Hvilken oppgave hadde folkeforsamlingen, og hvem kunne møte der? Hva var oppgaven til de femhundres råd, og hvordan ble medlemmene der valgt? Hva kjennetegnet embetsstillingene i Athen? Hva var borgeridealet i Athen? Hvilken betydning hadde idrettskonkurransene i Olympia? Hva kjennetegnet kvinnenes situasjon i Athen? Pek på noen kjennetegn ved ﬁlosofene Sokrates, Platon og Aristoteles.

Sparta Sparta var den største polisstaten rent geograﬁsk, og lå på Peloponnes-halvøya sør i Hellas. Ifølge historikeren Johan Henrik Schreiner var Sparta uvanlig stor til å være en polisstat. I Sparta utviklet det seg også politiske institusjoner som folkeforsamling og råd, men vanlige borgere hadde ikke den samme innﬂytelsen på politikken i Sparta som i Athen. Sparta var mer et oligarki, et fåmannsvelde, enn et demokrati. Hva var det som gjorde Sparta annerledes? I folkeforsamlingen i Sparta kunne borgere over 30 år møte. Selv om alle nye bestemmelser formelt måtte godkjennes av folkeforsamlingen, hadde den liten makt og tok trolig

Alle tiders historie

→ En av kongene i Sparta, Leonidas, ble berømt for sin heltemodige innsats i perserkrigene. Denne moderne bronsestatuen markerer stedet hvor han ifølge legenden ledet 300 spartanere i kamp mot en overveldende persisk invasjonshær i år 480 f.Kr. ← «Skolen i Athen.» Veggmaleri av Rafael (1483–1520). Midt på bildet ser vi Platon og Aristoteles, til venstre Sokrates.

bare stilling til saker som rådet ønsket gjennomført. I rådet satt det 28 borgere over 60 år som var utpekt av folkeforsamlingen. Rådets medlemmer tilhørte de rikeste jordeierne og satt på livstid. Videre hadde eforene stor innﬂytelse. De var embetsmenn, valgt av folkeforsamlingen for ett år om gangen, som passet på at det ikke ble fattet vedtak som brøt med lovene og religionen. I det daglige var det eforene som styrte polisstaten. Sparta hadde dessuten to konger. De møtte i rådet, var hærførere og ledet religiøse seremonier.

Borgeridealet Spartanerne oppfattet seg som etterkommere av helten Herakles, som ifølge gresk mytologi var uovervinnelig. I Sparta skulle borgeren derfor være en disiplinert og fryktløs kriger. Videre var hensynet til fellesskapet fullstendig overordnet individuelle behov. Det strenge fokuset på disiplin og underkastelse gjorde at det var mindre spillerom for utvikling av filosofi og andre vitenskaper slik som i Athen. Siden målet for borgerne i Sparta var å bli godt trente og dyktige soldater, ga det status å hevde seg i idrett. Spartanerne gjorde det da også like godt på idrettsbanen som på slagmarken. Borgertallet i Sparta var lavt i forhold til det store området som hørte til polisstaten. Rundt år 600 f.Kr. var det bare ca. 8000 borgere i Sparta, seinere i antikken var tallet enda lavere. Kvinnene, innflyttere og slaver Kvinnene i Sparta hadde en friere stilling enn kvinnene i Athen. De fikk en viss utdanning, de kunne eie jord, og de kunne drive med idrett. Det skyldtes trolig at spartanerne så det som en fordel at også kvinnene var tett knyttet til fellesskapet. Men spartanerne var ikke forløpere for moderne tids feminisme. Kvinnene manglet borgerrett og var først

Antikken

← Keramikkunst og bronseﬁgur fra Sparta, ca. 600 f.Kr. Jenta er typisk for det atletiske idealet i Sparta.

og fremst noe en mann måtte ha for å få barn – og alle menn var pålagt å gifte seg. Borgerne i Sparta eide jord, men dyrket ikke jorda selv. Det ble overlatt til helotene, den opprinnelige bondebefolkningen på Peloponnes som spartanerne nærmest brukte som slaver. Helotene fulgte med jordeiendommene og arbeidet på dem, men de var ikke spartanernes personlige eiendom. Handel og håndverk skulle heller ikke en borger i Sparta drive med. Det var overlatt til perioikene, som bodde i små landsbyer rundt om på Spartas territorium. Perioikene kjempet ofte sammen med spartanerne i krig, men manglet borgerrett.

Samfunn og kultur i Sparta Sparta var en sterkt militarisert polisstat. Unge gutter måtte fra de var sju år, leve i soldatbrakker og gjennomgå beinhard militær opplæring. Først da de ble 30 år, kunne de vende hjem, leve et familieliv og møte i folkeforsamlingen. En borger kunne riktignok før han ble 30 år, få fri til å gifte seg og til å reise hjem for å lage barn. Hvis han ikke lyktes med å gjøre kona gravid, var det påbudt å la andre menn prøve seg. Sparta trengte nemlig rekruttering av soldater, og da var det viktig å føde barn, helst sunne og sterke gutter. Homofili var, som i andre polisstater, utbredt blant borgerne i Sparta. Men det tette soldatlivet bidro til at homofile relasjoner var enda mer utbredt her. Hvorfor var spartanerne så ekstremt opptatt av militær beredskap? En viktig årsak var at spartanerne hele tiden måtte ha beredskap mot opprør fra helotene, som utgjorde flere ganger så mange mennesker som spartanerne. Sparta var den eneste greske polisstaten der borgerne systematisk undertrykte en annen gresk befolkning. Forholdet mellom spartanerne og helotene er i det hele tatt ganske merkelig. Når ytre fiender truet,

Alle tiders historie

HISTORIEBEVISSTHET

Sivilisasjonskamp på ﬁlm Spillefilmen 300 (Zack Snyder, 2006) handler om kong Leonidas fra Sparta og hans 300 soldater som stilte seg i front for å forsvare den greske verdenen mot en overlegen persisk invasjonshær i 480 f.Kr. Filmen er basert på en tegneserieroman som ble utgitt i USA i 1998 av Frank Miller. Filmen viser en del sider ved samfunnet i Sparta som vi kjenner fra myter og historiebøker, som den beinharde militære opplæringen av unge gutter, religionens sterke plass og kvinnenes friere rolle enn i andre polisstater. Vi følger handlingen gjennom øynene til kong Leonidas. Et viktig argument for ﬁlmkarakteren Leonidas er å forsvare grekernes frihet mot persernes tyranni. Perserne framstilles som brutale undertrykkere. Daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad,

mente filmen forvrengte historien og var uttrykk for psykologisk krigføring fra Vesten. Filmskaperen forsvarte seg med at filmen ikke var et historisk dokument, og at synsvinkelen ligger hos en spartaner. Filmen ble til i en tid der USA krevde FN-sanksjoner mot et iransk atomprogram og førte krig mot terrororganisasjoner i Midtøsten. «Historisk drama skaper harme i Iran». I VG. 14. mars 2007. Hvorfor tror du presidenten i Iran reagerte så sterkt på filmen? I hvilken grad mener du frihet kjennetegnet samfunnet i Sparta? Hva kan være årsaker til at kamp for å beskytte frihet er løftet fram i filmen? Vurder filmskaperens argumenter mot kritikken av filmen.

var det ikke uvanlig at heloter kriget sammen med spartanerne. På den andre siden erklærte Sparta i fredsperioder årlig krig mot helotene for å terrorisere dem og hindre at de samlet seg til opprør. Det autoritære samfunnssystemet i Sparta skulle inspirere nazistene i mellomkrigstidens Tyskland. Blant annet ble opplæringen av unge gutter i Sparta til inspirasjon for utviklingen av den nazistiske ungdomsorganisasjonen Hitler-Jugend. HUSKER DU? 1 2 3 4 5 6

Hva menes med et oligarki? Hvorfor kan Sparta kalles et oligarki? Hva var borgeridealet i Sparta? Hva kjennetegnet krigerkulturen i Sparta? Hvem var helotene? Hvordan skilte kultur og samfunnsliv i Sparta seg fra forholdene i Athen?

Athen mot Sparta Etter krigene mot perserne hadde flere av polisstatene etablert en stor felles flåtestyrke, det deliske sjøforbundet, som Athen kom til å dominere. Sparta stod i spissen for et fastlandsforbund kalt det peloponnesiske forbundet. Da Athen ekspanderte og blandet seg i konflikter mellom polisstater på tvers av forbundene, ble det krig. Krigen mellom Athen og Sparta ble også farget av at det var ulike politiske systemer som sto mot hverandre. Mens Athen var et demokrati, med allierte som hadde lignende politiske systemer, var Sparta og deres allierte oligarkier.

Antikken

Aleksander den stores rike 323 f.Kr.

SKYTERE

Rikets største utstrekning.

Aleksander den stores felttog 334–323 f.Kr.

Regioner avhengige av Aleksander den store

Byer grunnlagt av Aleksander den store

Aralsjøen Do na u

MASSAGETER

KHORASMIER

KAUKASUS

P IH

Bysants

Alexandria Eskhata Samarkand

Pella

Gordion Pergamon

Ankara

KAPPADOKIA

ARMENIA

FRYGIA

Illion

EPEIROS

HELLAS

SVARTEHAV ET

MAKEDONIA

Korint

TRAKIA

ILLYRIA

Alexandria Marginalia

Sardes Issos

Nikeforion MESOPO-

Kreta

TAMIA

Kypros

M I DD E LHAVE T Damaskus

Tyros

KYRENAIKA

Alexandria

Siwa

SYRIA

f ra

(Herat)

Susa

Babylon

Gaza

KARMANIA

ia bu

GEDROSIA Alexandria

len

Ni Rø

Orita

Alexandria Sogdiana

INDIA

Teben

ARABIA

Alexandria Karmania

Alexandria Nicaea

Alexandria (Kandahar)

DRANGIANA

Alexandria Susiana

Bukefala

ARAKOSIA

Alexandria Proftasia

Persepolis

LIBYA

Baktra Alexandria Opiana Nicaea Kabul Alexandria (Ghasni)

PARTIA Alexandria

Ekbatana

Memfis

EGYPT

ARIA

Alexandretta

Zadrakarta

Gaugamela

KILIKIA

Aten Sparta

ha ve t

IND IA H AV ET

400-tallet var generelt mye preget av krigføring, og særlig intenst ble det i årene fra 431 til 404 f.Kr. da Athen og Sparta sto mot hverandre i det som kalles den peloponnesiske krigen. Krigen endte med at Sparta beseiret Athen. Sparta inntok nå lederstillingen blant grekerne, men spartanerne ble upopulære fordi de også blandet seg opp i indre forhold i andre polisstater. I 371 f.Kr. led Sparta et avgjørende nederlag mot en koalisjon av misfornøyde polisstater under ledelse av polisstaten Theben.

Aleksander den store Den lange krigsperioden svekket de greske polisstatene og gjorde dem mer sårbare for erobring utenfra. Det skjedde i 338 f.Kr. da kong Filip av Makedonia erobret Hellas. Sønnen hans, Aleksander (356–323 f.Kr.), la deretter under seg et rike som strakte seg fra Makedonia og Hellas, via Egypt til Indusdalen. Han fikk derfor tilnavnet den store. Etter at soldatene hadde nektet å følge ham lenger da de kom til Indusdalen, vendte Aleksander tilbake til Babylon. Der døde han i 323 f.Kr., 33 år gammel. Etter Aleksanders død ble riket delt mellom tre av generalene hans. Polisstatene ble i tiden etterpå underlagt nye kongeriker, og den politiske makten forflyttet seg fra fellesskapet av borgerne til kongene og deres hoff. HUSKER DU? 1 2 3 4 5

Hva het forbundene som Athen og Sparta ledet? Hvilke forhold bidro til at Athen og Sparta kom i krig med hverandre? Hvilke konsekvenser ﬁkk den langvarige krigføringen mellom Athen og Sparta? Hva utrettet Aleksander den store? Hvilke politiske endringer skjedde etter Aleksander den stores død?

Alle tiders historie