«Du vet han Johnny Ohlsson som du kjente, husker du? Han kvisete faen.» «Jeg husker ham. Hvordan det?» Teddy ante hvor dette bar, det var ikke bra. «Han ble jo dømt for noen år siden.» «Noen år siden? Det var fem–seks år siden, eller mer. Han fikk tre år for medvirkning til grovt skattesvik.» «Jeg fikset ham tre år før det, ja. Hva er det du vil, egentlig?» «Han tystet på halve organisasjonen, sju personer ble dømt. Til og med jeg ble dømt. Visste du det? Jeg satt inne i et år på grunn av din jævla Johnny Olsson.» Teddy hadde hørt ryktene, men aldri orket å rote mer i det. «Så hva vil du?» «Jeg vil ingenting, jeg har kommet over irritasjonen, men det fins andre som mener ett og annet. Det skjønner du vel?» Teddy hadde ingen problemer med å skjønne det. Han kjente reglene. Johnny Olsson, cashkureren som Teddy hadde fikset, hadde dessuten mistet to hundre tusen av pengene til Hillström da han ble tatt. Men tystingen var ti ganger verre. Nå måtte noen stå til ansvar. Det mente i hvert fall oppdragsgiveren til Mogge Viking. Teddy pustet dypt. «Nå må dere gi dere. Det der er historie. Hils ham og si det. Han kan bare glemme det.» Men inni seg skjønte han allerede hvordan situasjonen var. Mogge Viking ville aldri ha ringt hvis ikke Hillström mente alvor. Og Marlboro-kongen ville tydeligvis ha pengene sine, to hundre tusen kroner. Og han ville markere seg overfor tystere og folk som engasjerte tystere. Mogge hadde holdt seg rolig. «Rolig nå, Teddy. Jeg sier det bare sånn: noen må stå til ansvar. Og hvis ikke noen gjør det, vil det bare bli leit for noen. Det skjønner jo du også.» 35
VIP-rommet av Jens Lapidus
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.