VIP-rommet av Jens Lapidus

Jens Lapidus

Vip-rommet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO

Jens Lapidus Originalens tittel: Vip-rummet Oversatt av Inge Ulrik Gundersen Opprinnelig utgave: Copyright © Jens Lapidus 2014 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47741-7 1. utgave, 1. opplag 2015 Seriedesign: Miriam Edmunds Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Harddisken

(Åtte år tidligere) Stillheten som oppsto da Cecilia stoppet motoren, føltes et øyeblikk som en slags ro. Så sukket hun høyt. Hun hadde aldri vært så langt unna ro som nå.

Bilen sto parkert på grusplassen utenfor barnehagen til Lillan.

Vanligvis ville hun revet til seg vesken, som pleide å ligge i rommet i midtkonsollen, og skyndet seg inn for å hente datteren. Alltid på farten, alltid hodet fullt av neste punkt på agendaen.

Men de siste ukene hadde det blitt uutholdelig. Livets puslespill var ikke noe puslespill lenger, det var et jordskjelv som truet med å kaste henne og familien ut i kaos og fornedring.

I dag burde hun virkelig ha kastet seg ut av bilen for å hente barna, de var i fare. I stedet lente hun seg tilbake og ble sittende. Stillheten var så deilig, og her ville ingen hun kjente passere og lure på hvorfor hun tok seg en høneblund i bilen klokka fire om ettermiddagen.

Men hun kunne ikke lukke øynene.

Hun var redd for hva hun ville se på innsiden av øyelokkene.

For omtrent en time siden hadde det skjedd noe som forandret alt. Igjen.

Hun hadde gått fra Kungsholmen mot T-Centralen for å 5

ta T-banen til jobben. Hun hadde sagt til sjefen sin at hun skulle til legen på grunn av ryggsmerter.

Det regnet lett, og vanndråpene stakk henne i ansiktet som små nåler. Pyttene på gata lignet mørke blanke flekker.

Hun passerte Stadshuset og telte sju turistbusser som sto parkert utenfor. En gruppe kvinner, som alle var kledd i jakker som var så tykke at kvinnene lignet polarforskere, hadde samlet seg rundt en guide.

De sto tett sammen med paraplyene oppslått som et felles skjold mot været.

Cecilia gikk over gata for å slippe å trenge seg fram. Da hun fortsatte å småløpe på den andre siden, fikk hun en underlig følelse. Ti meter bak henne krysset også en mann gata, en mann med lua trukket langt ned. Han beveget seg også raskt. Hadde hun ikke sett den mannen stå og røyke utenfor BUP-mottaket? Som om han ventet på noe. Ventet på at hun skulle komme ut?

Akkurat da ringte telefonen hennes. Skjult nummer.

«Har jeg kommet til Cecilia Emanuelsson?»

Det var en mann som snakket.

«Ja, det er meg.»

«Bra. Jeg vil bare si dette: Vi har mannen din.»

«Hva er det du sier?»

«Snu deg.»

Cecilia snudde seg, lenger borte så hun at turistene beveget seg inn mot den store inngangen til Stadshuset. Hun lette med blikket. På den andre siden av gata gikk en mann i dress med paraply i hånden. Da så hun ham, mannen med vinterlua. Han sto et steinkast unna henne og lente seg mot en lyktestolpe. Det virket ikke som om han brydde seg om regnet.

Han holdt en mobiltelefon mot øret. Da han så at hun hadde oppdaget ham, løftet han den opp, nesten som om han vinket med den.

Så hørte hun ham si i telefonen: «Vær stille og hør etter nå. Det er veldig enkelt. Mats er hos oss. Og vi har oversikt over alt du gjør. Hvis du eller noen andre går 6

til politiet, dreper vi ham. Jeg ville bare at du skulle vite det.»

Hun burde rive opp bildøra nå, løpe og hente Lillan og Benjamin. Deretter burde hun kjøre til Arlanda og ta første og beste fly til foreldrene sine. Å ringe politiet var ikke noe alternativ før hun hadde tenkt over betydningen av det som hadde skjedd. Dessuten ville hun plassere barna på et trygt sted først, langt unna Stockholm.

Likevel klarte hun ikke å gå ut av bilen.

Hun tenkte på hvordan det hadde blitt slik.

18. januar

Skoene: Zegna.

Smokingen: Corneliani.

Skjorta: Fray.

Philip Schale var top notch i kveld – uslåelig.

Hele outfiten: trettito tusen hos Hans Allde – minus skjorta, som for øvrig var bestilt etter mål direkte fra Italia.

Han hadde fått den og tre vanlige arbeidsskjorter for en uke siden. Sea Island Quality, two fold-bomull, ekte perlemor i knappene, håndsydde detaljer i armhulene og ved kragen. Det kom på nitten hundre euro. Det var som å få det.

Men nå: Noen hadde sølt øl på smokingen og skjorta hans. Eller kanskje det var en drink. Eller var det vann?

Saken var at han ikke husket hvordan det hadde skjedd. Han husket ikke engang hvor det hadde skjedd. Han visste bare at han kjente noe fuktig trenge gjennom super 120-ullen.

Philip så seg rundt. Lørdagskveld på byens heteste sted.

Dansegulvet i VIP-rommet på Clara’s var overfylt.

Axel var ikke å se. Kanskje han hadde gått rett hjem etter middagen – det var allment kjent at han hatet veldedighetstilstelninger.

Carl derimot veivet med armen ute på dansegulvet: Den svette pannen hans reflekterte stroboskoplysenes støt som et speil.

Og Ian – Philip snudde på hodet – akkurat, han satt jo ved siden av ham ved drinkbordet.

Jakkeslagene på smokingen slikket Ians nakke – som et reklamebilde for Brionis vintersesong. Sløyfen var fortsatt per8

fekt knyttet, til tross for at klokka var kvart over fire. Han hadde alltid vært nøye med sånt, Ian. Ian bøyde seg fram og nærmest ropte inni øret hans: «Sorry, jeg betaler renseriregningen. Ikke noe problem.»

Det var altså hans skyld.

«Det er en fin skjorte du har der. Du vet, nittifem prosent av pøblene her inne har ikke noen made-to-measure-skjorte.

Og femti prosent vet sikkert ikke hva Fray er engang. Fattige late idioter.»

Philip skjønte ikke hva Ian snakket om. Kanskje han hadde fått i seg for mye, kanskje det bare var en avledningsmanøver på grunn av at han hadde sølt på ham, eller så var det bare som vanlig.

Ut av høyttalerne: Avicii pumpet vertikal rytme.

I neseborene: Kolaen drev den horisontale følelsen – gulvet liksom dreide rundt sin egen akse. Philip hadde bøyd seg over bordet og dratt en stripe for tjue minutter siden. Dette var spesial-spesial-avdelingen: VIP-rommet – ingen hadde brydd seg.

So wake me up when it’s all over. Folk sang med som gale, gryntet som griser. Spratt opp og ned, klamret seg til følelsen av sorgløshet.

Ian bøyde seg fram igjen. «Se på dem. Lettkjøpte. Ensporede. I-di-o-ter.»

Philip orket ikke å høre på sytingen. Han tok en slurk av drinken. Sitronsmaken var frisk – han tok en slurk til, prøvde å fokusere på dansegulvet.

Det var en der ute han kjente igjen.

Stroboskopet sprutet andre bilder i hodet hans. Møtet hadde vært tidligere i dag – private banking, Fernström & Qvist, knirkende parkett og trepanel på veggene. Gratis lunsj og krisp sancerre. Antikvarisk vernede rom og fasader.

Bankfyren med rosa Salvatore Ferragno-slips og grått ansikt, som prøvde å lære ham om investeringer.

Det stemte at han hadde en viss overlikviditet i enkelte av selskapene. Men andre investeringer blødde.

9

Framfor alt prøvde de å overbevise ham om at han burde bytte forvalter og rådgiver. Men hvis familien hadde brukt samme bank i seksti år, skiftet man ikke uten videre, det burde de vite. Likevel hadde Philip lyttet høflig, han ville ikke skuffe bankfyren, og så var det jo en grunn til at han hadde gått dit. Han visste bare ikke om grunnen var at han ville ha en bedre bank, eller noe annet.

Han fikk et glimt av henne igjen. Et eller annet sted, jenta han hadde truffet for noen uker siden. Blikket hennes søkte hans. Han husket ikke helt navnet hennes, men det var kanskje Nina eller Anina.

Røyken sprutet ut over dansegulvet. Carl danset med to jenter og snodde seg som en akrobat.

I lyset fra en spot så han ansiktet hennes igjen, liksom oppløst i havet av mennesker, hun var en del av tåken, en del av hele dette stedet. Likevel så han det tydelig: blikket hennes.

Hun hadde vært pratsom, snakket om alt hun skulle gjøre når hun ble ferdig med studiene. Han husket ikke hva hun studerte. Hun hadde snakket om hvem hun kjente og ikke kjente, om hvilke dørvakter som var greie, og hvilke som bare var i bransjen på grunn av sin sadistiske legning.

Og nå: Øynene hennes var tydelige.

Han sa ikke noe til Ian. Den store skjermen på Scandic Anglais-bygget viste noe om skiklær. Snøen i filmen var så lys at Philip snudde ansiktet bort.

Hvor var alle sammen?

Stedet hadde stengt. Ian hadde dratt – faen, det var jo han som hadde skjenket ham og fått ham til å bli igjen.

Philip måtte hjem. Han så etter en taxi.

Det var kaldt.

De små pikslene som dannet reklameskjermen lyste ham opp som lyskastere. Han ville bare lukke øynene. Legge seg ned.

Hvile litt.

10

Flere personer kom mot ham.

Han kikket ut over gata, det måtte da komme en bil snart.

Noen dunket til ham.

«Ey, du.»

Det var en kortvokst kar med svart lue trukket langt ned over hodet og skjerfet et stykke opp over munnen.

Philip tok et skritt til side. «Unnskyld,» sa han, mest av vane.

Karen snudde seg. «Har du problemer, eller?»

Skikkelig sving i steget.

«Snakker dere til meg?» spurte Philip «Har du problemer eller, spurte jeg. Du dyttet til meg.»

Karen kom nærmere.

«Nei, det må ha vært en misforståelse. Jeg venter bare på taxi.»

«Hold kjeft. Du har store problemer.»

«Nei, jeg vet ikke …»

Slaget traff Philip over øyet.

Han tok seg til ansiktet og skrek.

Samtidig merket han at karen var tett på ham nå.

Han prøvde å rygge unna.

Da tok noen tak i ham bakfra.

Han prøvde å rive seg løs, vri på kroppen og sparke med beina. Men det hjalp ikke. En eller flere holdt ham for hardt fast.

Så kom en av mennene bort til ham.

Han hadde en gjenstand i hånden: et våpen.

Mannen presset pistolen mot magen hans og stilte seg enda nærmere.

Han bøyde seg fram mot ansiktet til Philip. En underlig følelse ved øret. Philip skjønte det med det samme. Mannen slikket på øreflippen hans.

«Liker du dette? Du gjør det, ikke sant?» Stemmen var nær, likevel så fremmed.

De presset ham framover. Han telte fire personer. Alle med mørke klær og luer trukket langt fram på hodet. De måtte bli oppfattet som en svært underlig gruppe der de gikk 11

nedover Birger Jarlsgatan. Det var bare det at det ikke var så mange ute som kunne se dem på denne tiden av døgnet.

Han visste ikke nøyaktig hva klokka var, bare at ingen av stedene i Stockholm hadde lov til å ha åpent lenger enn til fem. På noen steder så han enslige personer sitte sammenkrøpet på benker og i portrom, de hadde antagelig kastet opp og ville bli litt mer edru før de gikk hjem.

Mennene sa ingenting. De gikk tett på ham, som om de var livvaktene hans. Han kjente hele tiden den harde pistolmunningen i ryggen.

Han visste kanskje hva dette dreide seg om.

De presset ham framover.

Førte ham med seg.

Hvor førte de ham?

De passerte Riche på venstre side. Lysene var slukket der inne, og stolene sto på bordene. De siste dørvaktene hadde tydeligvis gått hjem, for det var ikke et menneske å se noe sted. Philip tenkte på arbeidslunsjene de pleide å ha der. De hadde en fin biff Rydberg.

Men ikke nå – nå var det ingenting som var fint.

De fortsatte mot Nybroplan. Noen tomme taxier streifet rundt og ventet på sånne som ham. Bargjester som hadde blitt hengende igjen.

Han vurderte å rope eller vinke. Men det virket idiotisk.

Uansett hvem disse karene var, hadde de et våpen rettet mot ryggen hans. Han kunne ikke gjøre noe uten å risikere livet.

Han kjente at svetten rant i pannen, til tross for kulden.

Kvalmen krøp som en orm i magen.

De krysset gata og stilte seg ved den lille billettkiosken for turistbåtene. Her var det mørkere, lyset fra gatelyktene nådde ikke helt hit. Berzelii-parken lå svart på den andre siden. De bare greinene på trærne strakte seg opp mot den overskyede nattehimmelen, og den skitne snøen ventet på det langsomme morgenlyset.

«Gå ned,» sa mannen som holdt i våpenet.

Philip skjønte ikke hva han mente med det samme.

12

Så gestikulerte en av de andre mennene ned mot kaikanten.

De ville at han skulle klatre ned på isen.

«Nei, nei. Det går ikke.»

«Gå ned, sa jeg.»

«Dere er sprø. Isen holder ikke. Jeg kommer til å drukne.»

Mannen med våpenet gikk rundt ham og stilte seg rett overfor ham. Han løftet våpenet igjen og presset det mot magen til Philip.

Nå er det slutt, tenkte han. Ikke gjør det, ikke gjør det. Ordene dundret i ham.

Mannen sa med største selvfølgelighet: «Nå går du ut.»

Philip kjente at beina begynte å skjelve. Likevel satte han seg på huk på kaikanten og heiste seg ned. Det var sikkert to meter ned til isen. Han slapp taket og landet på den glatte overflaten.

Det knaket. Han kikket ned. Isen så fuktig og skjør ut.

Han tenkte på barndommens skøyteleksjoner på Östermalms IP. Der var det trygt, der var det fast grunn under isbanen.

Han hadde ingen anelse om hvor tynn denne isen var, men han visste at det ikke hadde vært en slik vinter som gjør isen stabil.

Dette var det samme som selvmord.

«Det går ikke. Vær så snill.»

Mannen hadde puttet bort våpenet. Han og de tre andre sto med hendene i lommene og så ned på ham fra kaikanten.

«Gå lenger ut,» sa han.

21. januar

Det var en klar blå dag. En dag som gjorde at mange stockholmere syntes at det faktisk var verdt de tre foregående månedene med grått og trist snøslaps.

Dejan gledet seg til turen, ikke bare på grunn av den han skulle møte når han kom fram. Han elsket å kjøre bil.

Han tok av seg hanskene og vred på nøkkelen. Bilen startet med et rykk. Rattet var kaldt, som om det var av metall, så han holdt det bare med fingertuppene på høyre hånd.

Likevel frøs han. På nyere modeller var det varme i rattet, men nå var det bare å skru klimaanlegget på fullt og vente på at varmen skulle fylle kupeen.

Han hadde lånt kjerra av Tomas, siden hans egen bil var totalvrak etter en kjedekollisjon i forrige uke. Men dette var faktisk også en BMW, til og med i 5-serien, så han hadde ingen grunn til å klage. Det fantes folk som kjørte japansk eller Opel.

Han kjørte nordover på E4. Hvis noen hadde vekket ham midt på natta og bedt ham ramse opp disse forstedene baklengs, ville han klart det på første forsøk.

Litt senere tok han av mot E18. Nå kjørte han gjennom de nordre delene av Stockholm. Dette var derimot ikke hans område.

Et stykke før Åkersberga tok han av mot Österåker-fengselet. Det var blitt bygd om siden sist gang han var her. Det var bare å innrømme – de siste årene hadde besøkene blitt færre enn de burde.

14

Han tenkte på Teddy, de snakket ikke sammen så ofte nå for tiden heller. Teddy, eller Najdan som han egentlig het – som hadde blitt til Nalle, som igjen hadde blitt til Teddy – klarte seg selv, sa han. Og Dejan tvilte ikke et sekund, Teddy hadde alltid klart seg selv. Under hele oppveksten deres og gjennom alle jobbene de hadde gjort. Teddy ba aldri om hjelp.

For mange år siden hadde han, Teddy og Adam blitt arrestert for innbrudd i noen konferansehoteller. De hadde rappet vin og champagne for over en og en halv million – en god jobb. Det var ingen sak å komme seg inn gjennom kjøkkeninngangen til de stedene. Og kodene til vinkjellerne fikk de av en av renholderne, som hadde litt spilleproblemer.

Politiet hadde avhørt Dejan mer enn sju ganger, kjørt snill purk/slem purk, påberopt seg DNA-bevis som ikke fantes, og prøvd å sette dem opp mot hverandre: «Adam har sagt at du hentet en bil hos ham den kvelden», «Teddy sier at du lånte telefonen hans», og så videre. Det var kvalifisert drittsnakk, men det visste han ikke da. Det ble over tre måneder i varetekt med fulle restriksjoner, til tross for at han ikke var mer enn sytten år gammel. Han hadde ikke fått snakke med foreldrene sine en eneste gang, det var konstant seksten grader kaldt der inne, og en fyr i cella ved siden av begynte å rope persiske kjønnsord klokka åtte hver kveld, og holdt det gående til frokostvognen kom. Koskesh. Dejan lærte seg i hvert fall et godt ord, horebukk.

Det hadde tæret på kreftene. Kvalmen og det evinnelige rennet til toalettet for å tisse når han hadde for høyt blodsukker og de nektet ham å gå ut og bevege seg i buret. Eller insulinfølingen når han ikke klarte å spise den ekle maten.

Det het egentlig hypoglykemi, lavt blodsukker. Det var det fineste ordet han kunne, men samtidig det styggeste, en effekt av sykdommen hans.

Han ville hjem, ikke bare for å kunne behandle diabetesen. Han ville slippe marerittene og de stive leddene. Han ville spise en kebabrull med hvitløksdressing og kunne røyke 15

når han selv måtte ønske det. Han ville ha en klem av mamma.

Så han begynte å snakke, det var jo første gang han satt inne på den måten.

Da han slapp ut, fikk han vite at Adam også hadde snakket.

Men en av dem hadde lukket munnen og pustet gjennom nesen, hadde ikke sagt et pip, ikke en dritt. De hadde holdt ham der helt til rettssaken, selv om Dejan og Adam ble sluppet fri lenge før. De hadde holdt ham der så lenge at da de endelig ble dømt for grovt tyveri, hadde han allerede sonet ferdig dommen i varetekt, og vel så det, uten at han en eneste gang hadde fått møte eller snakke med noen andre enn avhørslederen og advokaten.

Teddy.

Han fortalte etterpå at han hadde holdt ut ved å gjøre hundre armhevninger tre ganger om dagen, og lese bøker i timene mellom.

Etter den dagen visste de det, alle sammen, selv om de aldri sa noe åpenlyst. En av dem var en skikkelig harding.

Og ikke bare det. Han hadde lest bøker, hadde han sagt.

Han var sånn: Av og til snakket Teddy som faren sin, eller som en lærer.

Han var lagd av et annet materiale.

Dejan svingte ned på den mindre veien. Eneboligene lå på rekke og rad, men mer spredt da han nærmet seg fengselsområdet. Det var dårlig med snø her ute, akkurat som i byen.

Veien snodde seg inn i skogen, og bare for moro skyld øket han trykket på gasspedalen.

Grantrærnes konturer ble visket ut da han fokuserte på svingene. Dette var livet. Og nå håpet han at det ville bli enda bedre. Teddy var en person som pleide å få ting til å skje, ikke bare gjennom nevene sine. Han fikk ting til å rulle gjennom måten han tenkte på.

Dejan ville snart være framme ved fengselet for å hente sin beste venn. Stockholms hardeste mann.

16

Najdan «Teddy» Maksumic skulle løslates etter åtte år.

Det var en fin dag. *** Klikket i låsen var nærmest lydløst, men for Teddy var det en sterk lyd, en lyd han hadde ventet ufattelig lenge på. Han åpnet ståldøra, og det slo ham hvor lett den føltes, nesten som om den var lagd av papir.

Han gikk ut og myste mot lyset. Det runde overvåkningskameraet satt en meter over hodet hans, og han visste at de så på ham inne på vaktsentralen nå. Forhåpentlig ønsket de, i hvert fall noen av dem, at dette ville fungere. At det ville bli bra.

Motoren lød som en ødelagt traktor, selv om det ikke engang var diesel, og eksosen veltet opp mot himmelen som fra en bråtebrann. Metalliklakken og 18-tomsfelgene hadde for lengst mistet glansen, og det ene speilet var teipet, av en eller annen grunn. Teddy klarte ikke å la være å lure på om denne bilen virkelig ville holde helt til Södertälje. Kanskje den ville miste et hjul et eller annet sted på høyde med Tumba, eller bare hoste og dø stille, sånn at de ble sittende i timevis i kuldegradene.

Jeg blir hentet i en profilbil, tenkte han da de nærmet seg røykskyen. Min beste venn på utsiden henter meg i en jævla profilbil.

Bildøra gikk opp og Dejan kom ut. Kragen på den mørkeblå jakka hans var oppslått, og det sto Hugo Boss med oransje bokstaver i nakken. Smilet hans var bredt, som om han hadde vunnet sitt livs spillegevinst på travbanen i dag, men samtidig så han sliten ut, og i stedet for brystmusklene som tidligere svulmet under genseren, bulte jakka nå ut nedenfor.

«My friend,» ropte Dejan.

De omfavnet hverandre og holdt grepet i noen sekunder.

I buret hadde det i flere år vært strengt forbudt med berøring mellom innsatte og besøkende, men det var historie nå.

17

Teddy kjente pusten hans mot halsen, og Dejan sa med mer alvorlig stemme: «Velkommen ut, mann.»

De så på hverandre. Øynene til Dejan var mørke, spørrende, samtidig mysende.

Så kom travbanesmilet tilbake. «Du ser jævlig bra ut.»

«Du også,» løy Teddy.

Teddy pekte på bilen og smilte. «Men kunne du ikke hentet meg i et litt mer representativt kjøretøy? Det er nettopp slike biler de stopper bare fordi de har en kriminell profil.

Gamle slitte toppmodeller.»

Dejan lukket koffertlokket. «Den er ikke min. Jeg har vraket bilen min, og denne har jeg lånt av Tomas. Og en Beamer er alltid en Beamer, det er vel et av ordtakene dine, hvis jeg ikke husker feil.»

«Ja, men ikke rustbrun og med et eksosrør som trenger et eget lasteplan.»

«Nei, men da kan vi vel ta Lexusen din da.» Dejan lot som om han så seg rundt, og flirte. «Eller har du parkert den for langt unna?»

Teddy lo, samtidig som han tenkte på henne igjen.

Han lurte på hvordan det ville vært hvis Sara hadde hentet ham i stedet.

Dejan holdt overraskende nok fartsgrensen på motorveien.

Teddy lurte nesten på om han hadde forandret seg, men så begynte han å snakke om BMWs nye X6, og kinesiske kopier av dopingpreparater.

Da de passerte Hallunda, begynte de å snakke om alle andre fra tiden før han ble dømt. Vennene. Eller hva skulle han kalle dem?

Alexander hadde roet seg ned, kjøpt rekkehus i Stuvsta, fått seg kone, skilt seg og fått seg ny kone. Nå hadde han tre barn, ett med hver av konene, og ett som han hadde hatt lenge, siden tenårene.

Tomas hadde blitt Dejans nye våpendrager etter at Alex hadde blitt en Svensson. Men det var ikke det samme som før, forsikret Dejan.

18

Ivan kjørte på i samme spor som for åtte år siden, men enda høyere oppe i hierarkiet. Han rettet seg mest mot den virkelige høymarginsbusinessen. Langerne ble styrt stadig mer direkte fra Beograd eller Montenegro, de forhandlet med kartellene selv nå, og det var alltid behov for folk som organiserte på stedet.

«Men jeg kan ikke være like pirkete som ham. Jeg gjør alt som gir bra med penger i øyeblikket,» sa Dejan. «Jeg er fortsatt god til å svi av penger. Pluss en ting til. Gjelden min til Kum har økt. Det er faktisk jævlig slitsomt. Restaurant Solberget, som jeg drev for ham, skar seg noe så inn i helvete.»

Teddy betraktet seg selv i ryggespeilet. Håret var mørkeblondt og kortklipt, øynene var store og grønnbrune, det hadde stått melerte i passet da han var yngre. Nesen var butt og leppene fyldige, og så lenge han holdt munnen lukket, så man ikke det svarte gapende hullet. Han hadde fått problemer med en av tennene i underkjeven mens han satt inne, og siden han ikke hadde råd til rotfylling, og det heller ikke var mulig å få ordentlig tannpleie der inne, ble det bestemt at den skulle trekkes. Han prøvde å smile mot speilet. Han så faktisk ganske snill ut.

Han hadde tenkt på denne turen mange ganger. Hvem som skulle hente ham, hva de skulle snakke om, hvordan han skulle snu seg med jevne mellomrom og se ut over slettene med skog og bebyggelse som lå mellom ham og fengselet, og som forsvant stadig lenger bort for hvert minutt. *** Kontoret til Emelie lå i sjuende etasje, og i dag kunne man se langt, helt bort til Södermalm. Spirene og tårnene på Laurinska huset og Mariahissen avtegnet seg mot resten av byen, og enda lenger borte så hun Globen, rund og hvit som en fotball noen hadde sparket bort.

Ingen her hadde hjemmet sitt der, i de sørlige delene. Deleierne i Leijon advokatbyrå bodde enten i villaforsteder som Saltsjöbaden eller Djursholm, eller så hadde de leiligheter 19

på Östermalm eller i City. Advokatfullmektigene derimot, med unntak av dem som var født med penger, bodde enten i Vasastan eller på Kungsholmen. Men alle ville til Östermalm.

Emelie bodde i Rörstrandsgatan, og kanskje ville hun også til den fine bydelen. Men det spilte egentlig ingen rolle hva hun ville eller ikke, hun visste hva man forventet at hun ville.

Kontorkameraten hennes var inne i dag.

Josephine hadde vært her tre år lenger enn Emelie, og hadde lenge vært ferdig utdannet advokat. Om noen måneder ville også Emelie ha erobret tittelen, hun måtte bare få samlet referansene. Det var mest et spørsmål om å få tid til alle søknadsformalitetene.

Det fantes egentlig advokatfullmektiger som hadde vært her omtrent like lenge som henne, men av en eller annen grunn mente eierne at de ansatte skulle sitte inndelt etter kjønn. Nærmest som om arbeidsplassen deres var en garderobe.

Emelie så ned på avtaleutkastene som lå spredt ut over skrivebordet. Hendene hennes var tørre på grunn av vinterværet og alle dokumentene denne jobben krevde at hun bladde i. På kontoret het det at de benyttet elektronisk dokumentasjon, men det endte likevel med at alle skrev ut alt, og druknet i papirer.

Hun lagret en ny versjon av avtaleutkastet, kalte det Shareholder Agreement v 2.3, og sluttet å skrive på datamaskinen.

«Josephine, kan jeg få låne litt håndkrem av deg?»

Det virket som om de fleste vennene hennes smurte hender og ansikt morgen, middag og kveld, og et titall ganger imellom, med diverse kremer og lotions som sikkert kostet mer per dag enn de brukte på mat. Men Emelie orket bare ikke. Det føltes som sløsing med tid, og hun nøt ikke akkurat selve innsmøringen. Likevel satt hun nå og irriterte seg over de frynsete neglebåndene sine.

20

Josephine kastet en grønn tube til henne. Det sto L’Occitane på den.

Josephine var eksperten over alle eksperter. Hver gang hun kom fra toalettet, vasket hun seg først med alkogel – «for å unngå germs» – og deretter smurte hun lenge med håndkrem og toppet det hele med lipgloss til slutt. Det virket som om Josephine av en eller annen grunn mente at leppene ble triste av å være på et toalett i mer enn ti sekunder.

Emelie kjente at det rumlet i magen. Hun var virkelig nervøs. Om en time ville hun bli vurdert på det årlige møtet de kalte utviklingssamtale.

Hun fortsatte å skrive på aksjeeieravtalen. Den gjaldt et nettspillselskap, med poker og veddemål. Eierne skulle ta inn ny kapital, og det var viktig at de kunne gjøre en problemfri exit i framtiden. Når kjøperen med stor K i ordets absolutt mest monetære betydning dukket opp, spilte det ingen rolle om det var en risikokapitalist eller en industriell spiller. Da måtte alle med i båten. Ingen kjøpere ville ha små fjottete enprosenteiere som strittet imot.

Josephine pakket vesken, hun var på vei til et møte, og deretter skulle hun gå hjem for dagen.

«Du sier ingenting, men hvordan føles det?»

Emelie var snart ferdig, men måtte legge fram avtalen for den ansvarlige deleieren, Magnus Hassel, en gang senere i løpet av dette døgnet. Men det var ikke det Jossan spurte om, det visste hun.

«Jeg vet ikke, jeg er nok ferdig med dette om noen timer.

Men Magnus sitter i telefonkonferanse med San Francisco, så jeg aner ikke når han kan ta imot meg.»

«Jeg mener utviklingssamtalen.»

«Det føles helt greit,» prøvde Emelie å si med så rolig stemme som mulig.

Josephine flirte. «Da jeg hadde vært her omtrent like lenge som du har nå, pleide jeg å være misunnelig på renholderne.»

«Renholderne?»

«Ja, og vaktmesterne. Jeg hadde regnet ut at renholderne 21

tjente én komma fire ganger mer enn meg i timen. Det er nok det samme for deg, så mye som du jobber. Kan du ikke ta opp det med eierne under samtalen?»

Emelie tenkte en stund på det kontorkameraten hennes hadde sagt.

Josephine lo og tok på seg kappen.

«Jeg bare tøyser. Jeg tror det kommer til å gå bra med deg,» sa hun og lot Emelie sitte der alene med aksjeeieravtalen.

To deleiere og henne.

Anders Henriksson var en førtiåtte år gammel erkedust som nylig hadde giftet seg med en tjuesju år gammel sekretær, lot som om han var tretti, og fortsatt trodde at Icona Pop var en italiensk årgangsvin – Emelie visste det fordi Jossan hadde diskutert det med ham på den forrige sommerfesten. Samtidig var han en av Sveriges absolutt ledende eksperter på Mergers and Acquisitions. Listen over avtaler han hadde rodd i land og selskaper han hadde representert, var lang. I den siste oppdateringen av Legal 500 var han listet som en Leading Individual, det vil si et av de åtte navnene som ble ansett for å være tyngst i Sverige på det mest lukrative av de juridiske feltene.

Magnus Hassel var femtien år, og så vidt hun visste, en vanlig familiefar. Han var ekstremt kunstinteressert, og hadde mer eller mindre dekket firmaets vegger med forskjellige verk de siste årene. Magnus var også på de viktigste rankinglistene, og hadde deltatt i de store kampene: sammenslåingen av apotekene, privatisering av helsetjenester.

Nedbyggingen av velferdsstaten, som moren til Emelie ville sagt det.

«Nå, Emelie, hvordan syns du det går?» spurte Anders.

De satt ikke i et av møterommene, men inne hos Anders.

Han hadde en liten sofagruppe i det ene hjørnet av kontoret sitt. På gulvet lå det et ekte persisk teppe av rødbrun glitrende silke. Emelie prøvde å tenke på Jossans oppmuntrende kommentar.

22

«Jeg syns det går bra. Jeg trives og har det moro på samme tid. Jeg har lært veldig mye, men også fått mer ansvar. Det føles bra.»

«Fint. Syns du at du har fått jobbe med det du har ventet deg?»

«Absolutt, jeg får stadig flere egne saker og håndterer deler av saker selv.»

Slik holdt det på i et kvarter. Gemyttlig vurdering og skulderklapp. Så kom de viktige spørsmålene.

«Og debiteringen da, hvordan syns du at du ligger an med den?» spurte Magnus.

«Jeg tror jeg hadde to tusen timer i fjor, så jeg er fornøyd med den.»

«Mmm, men man skal aldri være fornøyd, eller hva, Emelie?»

«Nei, jeg sikter mot stjernene.»

«Nettopp. Vi har sett litt på timene dine, og vi har gjort oss noen tanker.»

Emelie kjente at hun ble svett i håndflatene.

«Du var med i Prosjekt Classic i fjor, det var ekstremt lett å samle godt med timer der. Hva hadde du gjort hvis du ikke hadde fått ta del i den saken?»

«Jeg tenker at det hadde vært andre store saker. Prosjekt Twin, for eksempel.»

«Nei, det hadde du ikke blitt tatt med på, der trengte de mer erfarne fullmektiger og skattefolk. Så jeg lurer fortsatt på hva du hadde gjort.»

Magnus satt med begge hendene i fanget. Anders så også avslappet ut. Begge ventet på svaret hennes.

«Jeg hadde jobbet hardt med mindre saker. Det ville kanskje blitt enda flere timer på kontoret for å få samlet fakturerbare timer, men det hadde fungert.»

Magnus bøyde seg fram. «Nei, du, Emelie. Sannheten er at du ikke aner hva du ville gjort. Ikke sant?»

Emelie visste ikke hva det ble forventet at hun skulle svare.

«Det er viktig at du husker det. Ikke sant?»

Hun smilte skjevt.

23

«For her på Leijons er vi avhengige av hverandre. Og alle er avhengige av oss som akkvirerer saker. Skjønner du? Du hadde flaks i fjor. Det var et godt år for alle. Men nå begynner alvoret, lille venn.»

Emelie prøvde å smile tilbake. «Jeg skjønner hva du mener.»

«Jeg vet ikke om du gjør det. Men vi venter at du legger inn et ekstra gir.»

Magnus sluttet å smile. Øynene hans glitret fortsatt. *** Han rakk ikke engang å ta av seg jakka før Linda kastet seg rundt halsen på ham.

«Teddy, Teddy, jeg er så glad for å se deg. Kom inn. Kom inn i stua.»

Hun klemte ham ikke, men hengte seg på ham som et lite barn som bruker en stor mann som klatrestativ. Måten hun snakket og beveget seg på, minnet om moren deres, det var de rykkete bevegelsene, som om hun overrasket seg selv gang på gang.

Gangen til Linda så ut som den alltid hadde gjort. På veggene hang det to innrammede fotoplakater, den ene var av en bro i New York, og den andre var et gammelt bilde av Adabroen i Beograd. Han antok at symbolikken var sterk. New York og Beograd, det var hennes to favorittsteder.

Teddy tok av seg skoene. Han visste at Linda ville ha det sånn. Dejan derimot beholdt de svarte skinnskoene sine på og gikk inn etter ham.

Det var her Teddy skulle sove i natt, eller snarere: Det var antagelig her han skulle bo den nærmeste tiden.

Linda åpnet stuedøra.

Alle der inne så på ham: pappa, Lindas sønn Nikola, Darko og hans nåværende samboer. De som virkelig hadde ventet på ham, brydd seg, besøkt ham og ringt i løpet av disse årene. Familien hans.

Likevel var det som om en plass sto tom. Han visste hvem han ville hatt der.

24

Stua var opplyst av to stålamper med hvit skjerm på hver side av sofaen, en taklampe med dimmet lys, og en rekke små fargerike lykter med telys. I de to vinduene hang det julestjerner igjen fra desember, og Teddy lurte på hvorfor hun ikke hadde tatt dem ned.

På bordet sto det to flasker Freixenet og sju vinglass.

«Nå må vi feire.»

Linda skjenket den musserende vinen og hevet glasset.

«For ditt nye liv, Teddy. Lillebroren min.»

De betraktet ham. Boblene gnistret i glassene som små briljanter på vei mot overflaten. Hun hadde gjort det hjemmekoselig her, med alle de forskjellige lampene og et fint teppe på gulvet.

«Skål,» sa han.

Darko satte glasset sitt på bordet med et smell, som om han ville gi ekstra trykk til smilet sitt. «Velkommen ut.»

«Takk.»

«Du aner ikke hvor mye vi har lengtet etter deg.»

«Ikke mer enn jeg har lengtet ut.»

«Det er slutt på det nå. Eller hva?»

«Det skal det være.»

Teddy var glad for å se ham. Darko bodde i Malmö og hadde tydeligvis kommet helt hit for å feire Teddys løslatelse.

«Vi har gjort i stand et lite sett til deg.»

Linda løftet opp en kurv og satte den på bordet. «Her har vi løslatelseskurven din. I den har vi lagt nye underbukser og strømper, den gamle telefonen til Niklas, som du kan bruke, et busskort som vi har fylt med to hundre kroner, en flaske rødvin og det gamle treningstøyet ditt. Så la jeg ved et gavekort på Åhléns også. Bra, ikke sant?»

Teddy tok tak i kurven og så gjennom den. «Dere er fantastiske.»

Linda nikket og så rørt ut.

Pappa Bojan gikk fram med langsomme steg. Han hadde på seg en rød strikkegenser som var nuppete, og opp av halsen stak det en skjortekrage som sikkert hadde vært hvit en 25

gang, men som nå minnet mer om smør i fargen. Han la armen rundt Teddy. Det var ikke en ordentlig klem, snarere et kjapt klapp på skulderen. Det var antagelig det nærmeste faren hadde kommet kroppskontakt siden moren gikk bort. « Dobrodošao, mojsin,» sa han med betoning på sin, og så rett inn i øynene til Teddy. «Živeli.»

«Takk, pappa.» Han ville ikke snakke serbisk, det var ikke det at han ikke forsto det, men det var ikke hans språk.

Pappa fortsatte å lese blikket hans, uten å si mer. De andre i rommet ventet. Teddy så i øyekroken at Nikola skiftet fot, den eneste som ikke klarte å stå helt stille.

«Du er sønnen min, og kommer alltid til å være sønnen min,» sa pappa til slutt. «Mamma hadde vært glad på dine vegne.»

Senere på kvelden, da han kledde av seg, kjente han at det luktet surt av klærne, billig vaskemiddel. Det minnet ham om fengselet.

I tillegg til pengene han hadde hatt i pappesken i fengselet, hadde han tjueåtte tusen i kontanter i en konvolutt, og to gamle gullkjeder fra tiden før. Men det ville ikke rekke langt.

Et nytt liv.

Han gransket seg selv i speilet på veggen. Arret over buken var synlig som en svak linje, kanskje det var litt rødere enn vanlig. Han husket lyden av skuddet, og at han først trodde de skjøt i luften.

Han hadde tenkt å la det tre millimeter korte håret vokse ut nå. Glattbarbert skalle hadde bare vært den enkleste frisyreløsningen der inne.

Han la seg i senga, men hadde hele tiden en følelse av at noen kunne storme inn i leiligheten og skade Nikola eller Linda. Det var som om veggene og dørene i dette huset bare var av gips, som om de bare sto der som tynne kulisser. Det var antagelig bare tull, bare en sånn noia som nylig løslatte fikk. Han hadde hørt om det fra andre, følelsen av ikke å ha 26

beskyttende murer og låste ståldører rundt seg. Løslatelsessyke ble det kalt.

Han satte seg opp på sengekanten.

Stirret rett ut i mørket.

Han var syk av frihet.

5. februar

Alltid et fullt glass ved siden av senga: et herlig prinsipp. Philip kjente etter med hånden. Kjølig, ren overflate. Herlig.

Og piller. Alltid piller. Han presset ut to Zoloft-piller og skylte dem ned med vannet. Han kunne stappe i seg piller med bind for øynene om nødvendig.

Likevel: for mange bilder i hodet. Jobbmøter. Møter med banken. Alle som ville ha penger. Senga i leiligheten. Slaget i ansiktet. Den knakende isen. Den greie legen på Karolinska som hadde suturert ham, som det het. Stephanie som maste og ville vite hva som hadde skjedd.

Han forsto henne – det var jo ikke akkurat vanlig at han eller noen av kameratene hans kom hjem blåslått i ansiktet.

Og da visste hun ikke at han hadde stått på den tynne isen i Nybroviken i over et kvarter.

Til slutt hadde mennene på kaikanten gått sin vei, og han hadde lagt seg på magen på isen og ålet seg inn.

Han hadde aldri vært så redd i hele sitt liv. Men den virkelige dødsangsten hadde kommet først da han hadde lagt seg i senga hjemme. Han skalv i et helt døgn.

Egentlig ville han bare stille seg på balkongen og skrike høyt. Brøle til lungene eksploderte og hodet ble sprengt. Men det ville nok ikke naboene sette pris på. Og kanskje noen av vennene hans eller foreldrene ville få greie på det. Wachtmeister som bodde på den andre siden av gata: Det virker som om Philip ikke har det helt bra. Philip skriker. Philip gråter.

Mamma og pappa måtte ha sett tegnene tidligere, den 28

gang han bodde hjemme. Ringene under øynene hans, lyden da han spilte TV-spill hele natta. Pilleeskene på skrivebordet hans, de små posene i papirkurven. Men de hadde kjørt sitt eget løp. Og på en eller annen måte hadde Philip satt pris på det, han ville fortsette å ha det sånn. Et skille mellom ham og dem, en trygg avstand. De: borte på fester, tilstelninger, drinker, reiser, jobb. Han: hjemme med barnepiken, lillesøsteren sin, vennene, noen andre. Som oftest: ensom.

Verdiløs.

Han satte seg opp i senga. En anelse bedre i hodet nå. Dyna hadde glidd ned i trekket. Han prøvde å rette på det uten å stå opp. Han så på en av klokkene som han hadde lagt på nattbordet: Cartier Santos, 44 millimeter urskive. Kjøpt hos Nymans Ur for fem måneder siden. Den var av titan.

Da: klokka var en triumf. Materialet: svart, matt, dyrt.

Likevel subtilt. Et bevis på hvem han var.

Nå: han hadde kjøpt en Patek Philippe i forrige uke. Han begynte å bli lei Cartieren.

Klokka var kvart over ti.

Han måtte stå opp. Måtte komme i gang med dagen. Ingen måtte få vite at tankene hadde holdt ham våken til klokka fire i natt. Ingen måtte få vite at det fantes en annen Philip i Philip.

En som balanserte på en knivsegg, så nær ved å falle ned i mørket.

Han tok opp iPaden og så gjennom de tjue nye e-postene. Det meste var ting andre kunne ta seg av, men han ville ha kontroll.

Så klikket han seg inn på Facebook. Det siste innlegget hans var fra begynnelsen av uka. Et bilde fra dansegulvet på et eller annet utested på Stureplan: lysstråler i røyk. Han med en flaske i hånden. Han følte avsky.

Det lå en ny beskjed i innboksen.

Profilbildet på avsenderen var en hvit rødøyd kanin.

«Jeg tenker på deg oftere enn jeg vil. Du er min, Philip.

29

Vi to er sammenføyd for alltid. Nå har jeg fått greie på enda mer. Det må stoppe. Jeg kommer til deg snart, Philip. Snart.

Din/AA».

Han klikket på et av de forskjellige ikonene på Facebook.

Den våte tynne isen: Han så den for seg igjen.

Den sprakk opp under føttene hans.

12. februar

Rommet var mørkt.

Teddy satte seg opp og famlet etter sengelampa.

Al Pacino glodde ned på ham fra Scarface-plakaten på veggen. Tony Montana satt ved skrivebordet sitt med en gullklokke på armen og et krystallglass med whisky på bordet.

Man visste at han hadde en fin kone i livet sitt, og at det gikk veldig bra, likevel så furene i kinnene hans dypere ut enn de hadde gjort på faren til Teddy etter at mamma gikk bort.

Det svarte i blikket til Montana skjøt ut fra bildet, og Teddy oppfattet mørket, selv i det dunkle rommet til Nikola. Dette var ikke scenen der det lå en diger haug med kokain på skrivebordet, og Montana helt fordervet og nedkjørt dyttet ansiktet i pulveret, dette var tidligere. Montana på toppen av dopkarrieren sin – og likevel, allerede da: natta i ham.

Det sto to innrammede fotografier i bokhylla. På det ene sto Linda i studentlue og lyseblå sommerkjole, hun så glad ut. Teddy husket mottakelsen hjemme hos pappa etterpå. Et år senere ble Nikola født, da var ikke pappa like fornøyd lenger. Linda skulle jo ha studert på universitet eller høyskole.

Det andre bildet var av hele familien. Mamma, pappa, Linda, Darko og ham selv, det var tatt i Beograd da de var små. Steinmuren i bakgrunnen, med en diger lilla rododendron som så ut som om den var flere hundre år gammel. Teddy var bare elleve år den gangen, likevel husket han den sommeren godt. Hver ettermiddag hadde han, Darko og pappa satt seg på Café Biblioteka mens mamma og Linda 31

gikk rundt for seg selv. Pappa hadde spist oksekjøttsalat med karamellisert løk, og røyket enorme mengder Drina, de lokale sigarettene. De hadde snakket om bøker, fotball og matlaging, og ansiktet til pappa hadde lyst av varme da han så på dem.

Nå fokuserte han på farens blikk på bildet. Teddy måtte besøke ham snart.

Men nå burde han bare sovne igjen.

Natta hadde alltid vært hans venn.

Før.

Han måtte få rettet opp økonomien sin ganske snart. De tjueåtte tusen kronene og gullkjedene ville ikke holde til halvparten av det han trengte engang. Bare å ta lappen på nytt – teorikurs, kjøretimer og oppkjøring – ville hule ut reserven fortere enn han klarte å si ordet lønn. Ikke minst måtte han få seg egen bolig, og i mellomtiden hadde han tenkt å insistere på å betale sin del av Lindas husleie.

Gavekortet på Åhléns hadde gått til en ryggsekk og et par vintersko. Alt annet han hadde nå, var lånt. Helvete: til og med underbuksene hans tilhørte en annen, siden de tre parene han hadde fått av Linda lå på vask nå.

Han tenkte på samtalen han hadde hatt med Dejan i går.

«Hvordan har du det med varmt stål nå for tiden?» hadde kompisen spurt da de satt alene på en lunsjrestaurant på Södermalm.

Teddy pustet inn gjennom nesen. Dejan hadde vært våpendrageren hans siden ungdomsskolen. Hvis han var som han hadde vært før Teddy ble satt inn, var han en god venn. Han var lojal og sykt underholdende, men for å være ærlig mot resten av Sverige burde man kanskje tilføye: Dejan var ikke bare sykt morsom, han var sykt ustabil også.

«Jeg skyter ikke lenger.»

Dejan så spørrende ut. «Fordi du ikke har holdt i et våpen på åtte år? Er det uvant?»

«Nei, uvant blir det aldri, det vet du. Men det er slutt på sånt for meg nå. Slutt på våpen.»

32

«Men hvor godt trent er du, da? Kan du ta tak i situasjoner der det trengs litt … kroppskontakt, for å si det sånn?»

«Jeg gjør ikke sånt lenger heller.»

Dejan hadde lent seg tilbake i stolen og sittet der taus.

Han beveget seg sakte, dreide hodet fram og tilbake som en søvnig dinosaur. Det burberryrutete skjerfet hans hang løst rundt halsen, og kragen på pikétrøya hans var oppslått som vanlig.

«Og førerkort, hvordan er det med det?»

«Det ble inndratt da jeg ble satt inn. Men jeg har tenkt å skaffe meg et nytt så fort som mulig.» «Å, faen. Ikke våpen, ikke bruke nevene. Ikke kjøre bil. Si meg, Teddy; hva kan du gjøre da?»

«Jeg er rå på utemøbler.»

Dejan hevet øyenbrynene.

«Jeg har drevet mye med finsnekring de siste årene, både på Hall og Österåker. Jeg tuller ikke. Sofaer, skamler, fuglekasser. Jeg har snekret sju av de fjorten benkene de nettopp har plassert ut i Hellasgården.»

Dejan drakk av Cola Zeroen sin. Før i tiden hadde han drukket Cola Light – men hensikten hadde vært den samme, å holde blodsukkeret nede.

Dejan skjønte selvfølgelig at problemene hopet seg opp.

Kemneren var allerede på hugget med gammel gjeld offentlig og privat som det het. Med hvit lønn ville de ta så mye de kunne fra bankkontoen til Teddy uten å spørre. Uansett hvilken jobb han fikk, ville han bli nødt til å leve på eksistensminimum til arbeidslysten for lengst hadde råtnet bort.

Men det fantes farligere ting der ute. I går hadde Linda gitt Teddy en lapp med et telefonnummer. Noen hadde tydeligvis ringt, hun visste ikke hvem det var.

Han ringte nummeret.

«Ja,» svarte noen i den andre enden.

Han syntes han dro kjensel på stemmen.

«Hei, jeg heter Teddy, og noen ville at jeg skulle ringe dette nummeret.»

«Ja, ja, er det deg. Bra at du ringer. Vi hørte at du var 33

ute. Og jeg som trodde at du ikke skulle løslates før neste år.»

Noe slentrende i stemmen, mannen i den andre enden snakket sakte, men snøvlende, som en UFC-fighter på pressekonferanse.

«Jeg er ute nå. Hvem snakker jeg med?»

«Men det er jo Morgan. Du husker vel meg? Mogge Viking, campingmannen. The big fat camping lord. Hallo, liksom?»

Teddy skjønte hva det dreide seg om. Vedkommende i den andre enden het Morgan Östling. Fyren hadde bodd på Solvalla camping den gang for åtte år siden, og vært kjent for sin symptomatiske rastløshet. Hvis ikke Mogge Viking fikk gjøre noe med hendene sine – snyte seg, klø seg, fingre med mobilen – kunne han få en raptus og bli ukontrollert voldelig. Av og til ble han engasjert av folk for å utføre saker og ting, ta noen inn i landet, kreve inn gjeld. Han burde etter alle regler vært en mann på bunnen, en mann som andre lo av. Men han hadde et trumfkort, nærmest bokstavelig talt.

Mogge Viking spilte kort med Robert Hillström på Krukans spilleklubb én gang i uka. Og Robert Hillström var ikke hvem som helst.

Hillström ble ansett å være mannen bak Marlboro-opplegget, og nå ble det snakket om at han kjørte det samme opplegget fast på elektronikkvarer. Import av millioner av sigaretter fra lavprisland i og utenfor Europa, til forskjellige selskaper med misbrukere som stråmenn, der lagrene ble utsatt for brann, tyveri eller fuktskader, og varene forsvant eller ble ødelagt på forskjellige måter. Poenget var at det ikke ble betalt avgifter for sigarettene, og av og til fikk selskapene til og med ut forsikringsoppgjør. Samtidig visste alle som visste noe, at sigarettene ble solgt i hver eneste tobakksforretning i Midt-Sverige. I buret ble det sagt at Hillström var god for over hundre millioner.

Teddy hadde hørt praten og alltid lyttet ekstra nøye, for like før han ble tatt, hadde han nemlig fikset noen cashkurerer for Hillström.

34

«Du vet han Johnny Ohlsson som du kjente, husker du?

Han kvisete faen.»

«Jeg husker ham. Hvordan det?»

Teddy ante hvor dette bar, det var ikke bra.

«Han ble jo dømt for noen år siden.»

«Noen år siden? Det var fem–seks år siden, eller mer. Han fikk tre år for medvirkning til grovt skattesvik.»

«Jeg fikset ham tre år før det, ja. Hva er det du vil, egentlig?»

«Han tystet på halve organisasjonen, sju personer ble dømt. Til og med jeg ble dømt. Visste du det? Jeg satt inne i et år på grunn av din jævla Johnny Olsson.»

Teddy hadde hørt ryktene, men aldri orket å rote mer i det.

«Så hva vil du?»

«Jeg vil ingenting, jeg har kommet over irritasjonen, men det fins andre som mener ett og annet. Det skjønner du vel?»

Teddy hadde ingen problemer med å skjønne det. Han kjente reglene.

Johnny Olsson, cashkureren som Teddy hadde fikset, hadde dessuten mistet to hundre tusen av pengene til Hillström da han ble tatt. Men tystingen var ti ganger verre. Nå måtte noen stå til ansvar. Det mente i hvert fall oppdragsgiveren til Mogge Viking.

Teddy pustet dypt. «Nå må dere gi dere. Det der er historie. Hils ham og si det. Han kan bare glemme det.»

Men inni seg skjønte han allerede hvordan situasjonen var. Mogge Viking ville aldri ha ringt hvis ikke Hillström mente alvor.

Og Marlboro-kongen ville tydeligvis ha pengene sine, to hundre tusen kroner. Og han ville markere seg overfor tystere og folk som engasjerte tystere.

Mogge hadde holdt seg rolig. «Rolig nå, Teddy. Jeg sier det bare sånn: noen må stå til ansvar. Og hvis ikke noen gjør det, vil det bare bli leit for noen. Det skjønner jo du også.»

35

Teddy prøvde å slappe av.

Det var umulig. *** Porsche Carrera 911 Turbo. Bøtteseter, Porsches eget Communication System, alt i rødt skinn – håndtakene, rattet, til og med håndbrekket. De fem runde målerne på dashbordet utstrålte nyklassisk perfeksjon.

På vei til Arlanda: han og Stephanie.

Hele familien hennes skulle til Mauritius i fjorten dager for å feire farens sekstiårsdag.

Steffi hadde snakket om denne lille turen i ett kjør de siste ukene.

Philip forsto – det dreide seg om Deluxe med stor D – selv om han ville tatt det litt roligere med praten.

Det var ikke et hvilket som helst Ving-hotell de skulle til. Four Seasons, Anahita Garden Royal Residence Villa på femten hundre kvadrat eget infinitybasseng og tropisk hage, eget bad til alle rom, med panoramautsikt over lagunen.

Nummer tre på Condé Nast Travellers liste over Top Luxury Resorts of the World. All inclusive, selvsagt. Og ikke minst: egen butler.

Stephanie hadde klappet i hendene av begeistring da moren hennes ringte og fortalte det. Still inn fluktstolene, legg sjampisen til kjøling, send inn pedikyrteamet – Anahita, her kommer jeg!

Det ironiske: Hun hadde gnidd seg inn med brunkrem i en uke for ikke å se blek ut der nede.

I natt hadde de faktisk sovet sammen hos Stephanie, hun ville pakke til siste stund. Leiligheten i Kommendörsgatan hadde hun fått i tjueårsgave av foreldrene fire måneder tidligere. De pleide å sove hos hverandre omtrent en kveld i uka, som oftest hos ham. Men han kunne ikke ha henne der for ofte, det ble for slitsomt, av forskjellige grunner. Piller, snorterør, telefonnumre og annet som måtte ryddes bort.

«Skal jeg ta denne badedrakten, eller denne? Og denne We Are Handsome er jo helt gorgeous, ikke sant?» spurte hun 36

Philip da han lå i senga hennes og prøvde å konsentrere seg om å holde angsten unna en liten stund til. Han hadde nettopp sneket seg inn på toalettet og tatt to Zoloft, men nå så han sløvt på Mad Men. E4 på denne tiden: lite trafikk. Klokka var halv åtte om kvelden. Rushtrafikken var over for lenge siden.

911-en malte som en tigerunge. Han burde egentlig ikke bruke den på vinterføre, den fikk mye juling av det. Men på den annen side, hadde man den nest fineste Porschen som var å oppdrive utenfor konkurransebanene, ville man jo kjøre uansett årstid.

«Jeg var hos Rolf i går,» sa Stephanie, som tydeligvis ville snakke om sitt favorittema: seg selv.

Hun hadde lyst stripet hår som alltid var satt opp i en topp, bortsett fra når det var fest, selskap eller familiemiddag, da fønet hun det i en time til det svulmet som på Blake Lively. Fire eller fem dager i uka trente hun på Balance, hun pleide å si at hun vurderte å bli personlig trener selv.

Neglen på den ene pekefingeren til Philip irriterte ham, den var ikke ordentlig klippet i den ene kanten. Han noterte seg at han skulle file den ned når han kom tilbake til byen.

«Vi snakket mye om denne turen, det har vi gjort de siste gangene. Han spurte hva jeg følte for det hele, nå som vi faktisk skal reise. Nå kan kanskje mamma og jeg prate sammen for en gangs skyld, jeg mener ordentlig. Ikke sant?»

Philip prøvde å se ut som om han virkelig måtte konsentrere seg om veien og kjøringen. Men egentlig krafset han på pekefingerneglen med tommelen.

«Ja, det blir jo fint for deg.»

«Du vet, siden jeg flyttet til Kommendörsgatan, snakker vi nesten ikke sammen lenger. Jeg ringer og vil fortelle om en prøve eller høre om hun vil se på den nye Ralph Lauren-kolleksjonen, ’ja, ja, du får snakke med pappa’, sier hun bare.

Jeg vet ikke hva som har skjedd. Skal pappa være interessert i en kleskolleksjon? Rolf sier at jeg må klippe navlestrengen, 37

bli selvstendig. Han foreslår at jeg skal begynne med osteopati.»

Philip svingte opp på avkjøringen fra Arlanda.

Han hadde sluppet av Steffi ved inngangen, hentet en vogn og lastet opp koffertene hennes. Men han hadde ikke blitt med inn til innsjekkingsskranken. Han orket ikke å møte foreldrene hennes akkurat da, og skyldte på risikoen for parkeringsbot.

Han tenkte på en investering han hadde sett på tidligere på dagen. En presentasjon fra en forbrukslåninstitusjon som trengte penger. De lånte ut til privatpersoner, mest via SMS, uten sikkerhet, kortsiktig. Å låne fem tusen kroner i to uker kostet tusen kroner i rente, og så videre. Det kunne bli opptil fem hundre prosent i rente på årsbasis. CashFinans kalte de konseptet sitt. De hadde en herlig kontantstrøm og fin pågang av kunder. Men de trengte kapital for å vokse.

Han måtte sjekke balanseregnskapet en ekstra gang, og se på risikoen for kredittap. Kanskje han kunne få Ian med på ideen, avhengig av hvordan det hadde gått med den siste Fluxovent-investeringen hans.

Problemet med Ian var at han var en jævel til å regne, men helt borte når det gjaldt den praktiske gjennomføringen.

Fyren sløste bort penger på revisorer, advokater og andre konsulenter bare fordi han ikke fikset sånt selv. I de tre forretningene Philip hittil hadde gjort sammen med Ian, måtte han nesten være en slags mor for ham. Ian visste ikke engang hvordan man skiftet styre i Bolagsverkets register. Philip lurte av og til på hvordan det skulle gå.

Han tenkte på brunsjen i går.

T-baren på Hotel Diplomat var alltid full av de rette folkene. Perfekt sted for people-watching, net-working, clusterbuilding.

De pleide å møtes der.

Innredningen var fin. Stolene var ordentlige, myke, mer som små lenestoler. Vinduene ut mot Strandvägen var store.

Gubber i lodenfrakk og halstørkle med små dachshunder 38

foran seg, russiske turister med gigantiske vulgære pelser og jenter med bleket hår satt opp i topp trippet forbi på rekke og rad.

På bordet: kakefat i tre nivåer med nybakte scones, pisket smør og engelsk marmelade. Egg Benedict, blinier med løyrom fra Kalix, bacon og chorizo. Og så den lille vasen med noe som så ut som grønne fluffy golfballer, men som antagelig var fine avskårne blomster.

Lollo hadde stirret stivt på ham da han hadde trukket ut stolen og satt seg. Han håpet at han ikke så like fyllesjuk ut som han var.

«Vi har ikke horror-tema her i dag.»

Philip sa ingenting, i stedet vinket han på serveringsdamen. Dette var jo en guttelunsj, en tradisjon. Stemningen ble alltid litt ødelagt av at man tok med kjærester, men Lollo var en ganske artig jente, så det var greit.

Philip reiste seg besværlig og gikk bort til henne, han kysset henne på kinnene. Hun vendte ansiktet demonstrativt bort for å unngå ånden hans.

«Ja, men jeg ser i hvert fall bedre ut enn det kadaveret der borte,» sa han og pekte på Ian. Ian løftet glasset. Mansjettknappene hans av platina, formet som knuter, skinte i lyset fra vinduet. «Jeg er glad for å se deg også, Philip. Alltid like hyggelig.»

Ved siden av Ian satt Carl Lewenskiöld, som Philip hadde reist til New York sammen med i sommer. De skulle møte noen investorer, mest jøder, og to unge karer fra vestkysten, Silicon Valley, men til slutt hadde det blitt mest festing – The Ritz var et fint hotell, med vegg-til-vegg-service. De fant pengene andre steder da de kom hjem.

Ved siden av Carl satt Axel Nilsson, hvis foreldre var gode venner med foreldrene til Philip. Og ved siden av Axel satt altså Lollo, også hun fra skolen. Ved bordet satt det dessuten fire andre gutter som han kjente fra gammelt av.

Philip bestilte en cappuccino og en Mimosa.

Ian drakk opp resten av sin Bloody Mary og satte glasset på bordet. Det sto allerede to tomme glass foran ham. «Jeg 39

har sittet her med de tre tomme glassene i tjue minutter nå.

De kommer tydeligvis ikke og henter tomme glass på dette stedet.»

«So?» «Vet du hva det beviser?»

Philip ristet på hodet. «At de er for gniene på personalet?»

«Jeg sier det slik. De eneste stedene man kan dagdrikke med stil, er London eller NYC, her er alle så sjuskete.»

To timer etter at han hadde sluppet av Stephanie, ventet han fortsatt. Prøvde å se på TV. Jakten på kjærligheten og lignende på alle kanaler. Idiot søker idiot: Kanskje en idé til et nytt program?

Han prøvde å surfe, se litt på hjemmesider for forbrukskreditt, konkurrenter til CashFinans. Han sjekket også andre jobbrelaterte ting på dataen: beregninger, e-post, rapporter.

Han pekte og trykket. Poppet ut en pille. Nok en gang hans venn Zoloft.

Han åpnet kjøleskapet og tok en Red Bull.

Tankene måtte bort. Han kunne ikke ha det slik.

Han var urolig. Ensom. Glemt.

Ingen brydde seg egentlig om ham. Ingen så ham som den han var. Svarte bilder dro gjennom hodet. Skrik. Magesmerter. Sammenknepne øyne.

Han presset ut andre piller, svelget dem ved hjelp av de siste slurkene energidrikk med søtningsmiddel.

Han gikk fram og tilbake. Så ut gjennom vinduene. Tastet på mobilen. Sendte en SMS til Ian: «Har du tid til å kikke på et prosjekt jeg har? Det heter CashFinans. Sjekket årsregnskapet deres, vanvittig god kontantstrøm.»

Så tenkte han på Ians begrensninger igjen. For noen uker siden hadde han beklaget seg og sagt at han ville ansette en assistent bare for å ta seg av forskuddsskattinnbetalingen til det svenske holdingselskapet hans. Det var jo bare å fylle ut noen tall og gjøre det via nettbanken, men sånt kunne tydeligvis ikke Ian. 40

Philip la seg på senga, men reiste seg med det samme og dro ned rullegardinen.

La seg igjen.

Krøp sammen i fosterstilling.

Ventet på at pillene skulle virke.

Ventet på en eller annen form for stillhet.

Det ringte på.

Merkelig, de pleide jo alltid å ringe på mobilen først.

Han sto opp. Åpnet døra.

Det var mørkt i trappegangen.

Han skimtet noen, men så ikke ansiktene deres.

De hadde noe på hodet. Små hull til øynene. Enda mindre pustehull til nesen.

Den forreste personen tok et skritt mot ham. Philip rakk ikke å se hva som skjedde.

Noe ble dratt over hodet hans – en tøypose eller bærepose av et eller annet slag.

Philip snappet etter pusten. Det var svart. Han prøvde å rive bort stoffet.

Noen holdt i armene hans.

Han vred på seg, prøvde å rive seg løs.

Noen holdt i kroppen hans.

De dro ham med seg ned på gulvet.

Hadde de tenkt å slå ham igjen? Var det de samme karene?

Han kjente at hendene hans ble presset mot hverandre. De surret noe rundt håndleddene hans, det gjorde vondt. Han strittet imot.

Det var allerede for sent.

Han klarte ikke å bevege hendene, armene.

Han lå nede, ventet på slagene og sparkene.

«Hva faen er det dere vil?» brølte han.

Ikke noe svar.

Noen dro i beina hans, han kjente at de surret anklene hans også.

«Hva vil dere?»

Stille.

41

Mørket presset på.

Men ingen slag.

Ingen spark.

Han hørte sine egne korte åndedrag.

Det var fuktig inne i posen.

Harddisken

Det hadde begynt for nøyaktig sju uker siden.

Akkurat da Cecilia hadde lukket døra til regnbuksene og de forlatte strømpene i garderoben, ringte naboen hennes på mobilen.

«Det er underlig dette her, men jeg tror det brenner i leiligheten deres.»

«Hva er det du sier?»

«Det brenner, jeg står på balkongen og ser mot leiligheten deres, og det kommer røyk fra kjøkkenet. Jeg har ringt brannvesenet. Jeg håper virkelig at det ikke er noen hjemme.»

Da hun kom hjem, sto det allerede to brannbiler der, og det var satt opp røde og gule sperrebånd. Hun klemte Lillan hardt i favnen samtidig som brannmennene løp ut og inn gjennom ytterdøra med skitne ansikter. Over kjøkkenvinduet og stuevinduet så hun svarte sotflekker på ytterveggene, og hun kjente igjen ansiktene til flere naboer bak sperringene.

En brannmann som presenterte seg som innsatsleder kom bort til henne og forklarte så godt han kunne. Det første han fortalte, fikk alt annet til å blekne.

Mannen hennes, Mats, hadde vært hjemme. Brannmannskapene hadde funnet ham bevisstløs på gulvet i soverommet, kanskje han hadde falt eller prøvd å krabbe for å unngå gassutviklingen. Heldigvis hadde de fått ham raskt ut og konstatert at han levde. Ambulansen hadde allerede vært 43

der og hentet ham. Det var alt innsatslederen visste foreløpig.

Hun lurte på hva han hadde gjort hjemme midt på dagen.

Han pleide aldri å komme hjem før tidligst klokka seks.

Etter en stund roet det seg på gata, naboene brøt opp da flammene ikke lenger slikket husveggene.

Innsatslederen kom bort til Cecilia igjen. «Han er på Huddinge sykehus, og han kommer til å klare seg. Pleieren ringte meg nettopp. Han har pustet inn mye røyk og gass, men de var positive.»

«Det høres bra ut. Virkelig.»

«Vi har slukket alt der oppe nå, men kommer til å sende en etterforsker i morgen for å finne ut hvordan dette kunne skje. Har du noen anelse?»

«Nei, overhodet ikke. Men vi har hatt problemer med strømmen til oppvaskmaskinen.»

«Ja, da kan det dreie seg om en kortslutning eller noe lignende, men som sagt, vi ser på det i morgen.»

Hun ble stående foran innsatslederen og betrakte ham. De oransje klærne hans var skitne, han hadde dype furer i kinnene, og håret som stakk fram under hjelmen var tovet. Ansiktet minnet om noen, kanskje Keith Richards.

Hun ville noe, men kom ikke på hva. Det var som om det prikket på oppmerksomheten hennes, noe mer hun ville si.

«Kan jeg få se leiligheten?» sa hun til slutt.

I entreen hang klærne der de alltid hang, skoene sto i skostativet, og det eneste som antydet hva som hadde skjedd, var soten i taket og et tynt lag av aske på kommoden og speilet i entreen. Det var som om noen hadde flambert taket der, men ellers bare helt litt støv på utvalgte deler av innredningen.

De gikk videre inn mot kjøkkenet. Det luktet bål.

«Vi tror altså at det startet her inne. Som du ser, har både brann- og røykutviklingen vært kraftig. Det har også blitt ganske store vannskader for naboene, men det skal du 44

ikke bekymre deg over nå. Plast har smeltet, kjøkkenbordet deres; ja du ser jo selv …»

Det var et underlig syn. Veggene var vanligvis stockholmshvite, det vil si eggeskallfarget, og alle skapdører og skuffer, hvitevarer og kjøkkenøya gikk i samme nyanse. De ville ha det minimalistisk, ingen kruseduller, som Mats pleide å si. Men nå, nå var alt dette svart eller grått. Nesten som om noen hadde bestemt seg for å vise smaken deres i negativ.

Lukten var skarp, og hun trakk først etter været, men da hun gjorde det, ble det bare verre. Det stinket sankthansbål og brent gummi.

«Du burde kanskje ta på deg denne,» sa brannmannen og pekte på gassmasken han hadde gitt henne.

De sto sånn en stund, tause ved siden av hverandre, og gransket ødeleggelsen. Taket hadde flasset og var kullsvart, hyllene over oppvaskmaskinen var helt utbrente, og porselenet som hadde stått der, hadde rast ned og knust da hyllene brant. På gulvet var det en slags sørpe av brannslukningspulver, vann og aske.

«Vil du se noen av de andre rommene?»

Det ville hun. Innsatslederen viste henne soverommet.

Mats hadde altså blitt funnet på gulvet der inne. Hun skjønte fortsatt ikke hva han hadde gjort hjemme på denne tiden av døgnet.

Da hun kikket inn, så hun at det var mindre ødeleggelser der, det hadde ikke brent der, men taket og de øverste delene av veggene var mørke. Hun tok av seg gassmasken.

Brannmannen pekte på døra og sa: «Røykutviklingen ble kraftig i dette rommet fordi dørene til barnerommet, stua og gangen var stengt. Røyken kunne ikke gå noe annet sted enn inn hit.»

Hun tok enda noen skritt inn i soverommet. Brannmannen ble stående i gangen, han snakket med noen i sambandsradioen sin.

Hun merket umiddelbart at det var noe som ikke stemte, at det var noe feil her inne.

Sengeteppet var dekket av aske som gjorde at det så 45

mørkeblått ut i stedet for rosa. Dørene til garderobeskapene var lukket, klærne der inne hadde forhåpentlig klart seg, eller var det naivt å tro det? På nattbordet hennes lå til og med boka av Arne Dahl, med bokmerket stukket inn nøyaktig der hun hadde sluttet å lese kvelden i forveien.

Så oppdaget hun hva som var annerledes. Det sto en datamaskin på det lille arbeidsbordet under vinduet. Det var en laptop, med skjermen oppslått.

Han hadde en stasjonær maskin på jobben, det visste hun.

Men denne bærbare hadde hun aldri sett før.

Hun gikk bort til arbeidsbordet og fingret på den. Kunne den tilhøre en av brannmennene?

Nei, asken lå som et tynt lag av grå snø på tastaturet. Den måtte ha stått her da det brant på kjøkkenet.

Det børstede metallet var kaldt og grovt. Skjermen var svart.

Den underlige følelsen krøp i henne.

Hun snudde seg, innsatslederen var ikke der, men hun hørte stemmen hans ute i gangen.

Hun trykket på ordskilleren, og skjermen lyste opp.

Det var det sykeste hun hadde sett.