VIP-rommet av Jens Lapidus

gang, men som nå minnet mer om smør i fargen. Han la armen rundt Teddy. Det var ikke en ordentlig klem, snarere et kjapt klapp på skulderen. Det var antagelig det nærmeste faren hadde kommet kroppskontakt siden moren gikk bort. « Dobrodošao, mojsin,» sa han med betoning på sin, og så rett inn i øynene til Teddy. «Živeli.»

«Takk, pappa.» Han ville ikke snakke serbisk, det var ikke det at han ikke forsto det, men det var ikke hans språk.

Pappa fortsatte å lese blikket hans, uten å si mer. De andre i rommet ventet. Teddy så i øyekroken at Nikola skiftet fot, den eneste som ikke klarte å stå helt stille.

«Du er sønnen min, og kommer alltid til å være sønnen min,» sa pappa til slutt. «Mamma hadde vært glad på dine vegne.»

Senere på kvelden, da han kledde av seg, kjente han at det luktet surt av klærne, billig vaskemiddel. Det minnet ham om fengselet.

I tillegg til pengene han hadde hatt i pappesken i fengselet, hadde han tjueåtte tusen i kontanter i en konvolutt, og to gamle gullkjeder fra tiden før. Men det ville ikke rekke langt.

Et nytt liv.

Han gransket seg selv i speilet på veggen. Arret over buken var synlig som en svak linje, kanskje det var litt rødere enn vanlig. Han husket lyden av skuddet, og at han først trodde de skjøt i luften.

Han hadde tenkt å la det tre millimeter korte håret vokse ut nå. Glattbarbert skalle hadde bare vært den enkleste frisyreløsningen der inne.

Han la seg i senga, men hadde hele tiden en følelse av at noen kunne storme inn i leiligheten og skade Nikola eller Linda. Det var som om veggene og dørene i dette huset bare var av gips, som om de bare sto der som tynne kulisser. Det var antagelig bare tull, bare en sånn noia som nylig løslatte fikk. Han hadde hørt om det fra andre, følelsen av ikke å ha 26