Tammara Webber Lett?

var for langt unna til at jeg kunne se noe her ute helt i ytterste hjørne av parkeringsplassen. Jeg måtte føle meg fram. Jeg bannet da jeg stakk fingeren på en stiftblyant, jeg trampet en høy hæl i bakken, sikker på at jeg blødde.

Da jeg fikk tak i nøklene, sugde jeg på fingeren; bismaken av metall bekreftet at spissen hadde laget et sår.

«Typisk,» mumlet jeg, og låste opp bildøra.

I de neste par sekundene var jeg for overrumplet til å forstå hva som skjedde. Her sto jeg og åpnet bildøra, og plutselig lå jeg flatt på magen bortetter setene, uten å klare å puste eller bevege meg. Jeg prøvde å kjempe meg opp, men klarte ikke. Det som lå oppå meg var for tungt.

«Det lille djevelkostymet kler deg, Jackie.» Stemmen var snøvlete, men kjent.

Min første tanke var Ikke kall meg det, men protesten forstummet da jeg i stigende panikk kjente en hånd skyve opp skjørtet, som var kort nok fra før. Jeg fikk ikke rørt høyrearmen, den var låst mellom kroppen min og setet.

Jeg klorte venstrehånden fast i setet ved ansiktet, prøvde å skyve meg opp, og hånden på den bare huden på låret mitt skjøt fram og grep meg i håndleddet. Jeg skrek da han vred armen min bakpå ryggen og låste den med den andre armen sin. Underarmen hans presset seg inn i ryggen min. Jeg kunne ikke røre meg.

«Buck, ha deg vekk. Slipp meg.» Stemmen min skalv, men jeg prøvde å kommandere så strengt jeg kunne. Ånden hans oste av øl, og svetten av noe sterkere, og jeg kjente magen knytte seg i kvalme.

Den ledige hånden hans var tilbake på det venstre låret mitt, og han lå tungt på høyresiden min og dekket meg. Føttene mine dinglet ut av bildøra, som fortsatt sto åpen. Jeg prøvde å få ett kne under meg, og han lo av den hjelpeløse kavingen min. Da han stakk hånden opp 6