Michel Bussi
Svarte vannliljer Oversatt av Agnete Øye
Michel Bussi Originalens tittel: Nymphéas noirs Oversatt av Agnete Øye © Michel Bussi, 2016 © Presses de la Cité, un département de Place des Editeurs, 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63545-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2020 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Jacky Lucas
Beskrivelsene av Giverny på sidene som følger, er gjort så nøyaktige som overhodet mulig. Stedene finnes, enten det er snakk om hotell Baudy, bekken Epte, Chennevièresmølla, skolen i Giverny, kirken Sainte-Radegonde og kirkegården, rue Claude-Monet, Chemin du Roy, Brennesleøya, eller, selvsagt, Monets rosa hus og vannliljedammen. Det samme gjelder steder i nærheten, som museene i Vernon og Rouen samt landsbyen Cocherel. Opplysningene om Claude Monet er autentiske, både hva angår hans liv, virke og arvinger. Det samme gjelder andre impresjonistiske malere, spesielt Theodore Robinson og Eugène Murer. Kunsttyveriene som nevnes, er reelle … Alt det andre har jeg diktet opp.
7
«Hos Monet så vi ikke den virkelige verden, men vi fornemmet dens framtredelsesformer.» F. Robert-Kempf, L’Aurore, 1908 «Nei! Nei! Ikke svart til Monet, må dere begripe! Svart er ingen farge!» Georges Clemenceau, ved Claude Monets kiste (Michel de Decker, Claude Monet, 2009)
Det bodde tre kvinner i en landsby. Den første var slem, den andre var løgnaktig, den tredje var egoistisk. Landsbyen hadde et vakkert hagenavn, Giverny. Den første bodde i en stor mølle ved en elv, langs Chemin du Roy; den andre bodde i en leilighet oppunder mansardtaket over skolen i rue Blanche-Hoschedé-Monet; den tredje bodde hos moren sin i et lite hus der malingen flasset av veggene, i rue du Château-d’Eau. De var heller ikke like gamle. Overhodet ikke. Den første var mer enn åtti år gammel og var enke. Eller nesten. Den andre var trettiseks år og hadde aldri bedratt ektemannen. Enn så lenge. Den tredje var nesten elleve år gammel, og alle guttene på skolen hennes var litt forelsket i henne. Den første kledde seg alltid i svart, den andre sminket seg for sin elskede, og den tredje gikk med fletter for at de skulle fly i vinden. Du har skjønt det. De var temmelig forskjellige. Men de hadde én ting felles, en slags hemmelighet: Alle tre drømte om å dra sin vei. Ja, reise fra Giverny, denne så berømte landsbyen der navnet alene gir en masse mennesker trang til å dra over halve kloden bare for å spasere der i noen timer. Du vet godt hvorfor. På grunn av de impresjonistiske malerne. Den første, den eldste, eide et vakkert maleri, den andre 11
var svært opptatt av kunstnere, og den tredje, den yngste, var flink til å male. Svært flink, til og med. Det er pussig å ha lyst til å flytte fra Giverny. Synes du ikke det? Alle tre syntes at landsbyen var et fengsel, en stor og vakker hage, men med gitter rundt. Som parken rundt et sinnssykeasyl. Et synsbedrag. Et maleri der det er umulig å bevege seg utenfor rammen. I virkeligheten var det slik at den tredje, den yngste, lette etter en far. Et annet sted. Den andre lette etter kjærlighet. Den første, den eldste, visste et og annet om de to andre. Men en gang, i tretten dager, bare tretten dager, åpnet portene rundt parken seg. Fra 13. til 25. mai 2010, for å være nøyaktig. Portene rundt Giverny åpnet seg for dem! Bare for dem, trodde de. Men loven var nådeløs, for bare en av dem kunne unnslippe. De to andre måtte dø. Slik var det. Disse tretten dagene forløp som en parentes i livet deres. Altfor kort. Og grusom. Parentesen begynte med et drap den første dagen, og ble avsluttet med et drap til, den siste dagen. Merkelig nok var politiet bare interessert i den andre kvinnen, den vakreste; den tredje, den mest uskyldige, måtte foreta undersøkelser helt på egen hånd. Den første, den mest diskré, kunne i fred og ro overvåke alle. Og til og med begå drap! Det varte i tretten dager. Lenge nok til at noen kunne flykte. Det bodde tre kvinner i en landsby. Den tredje var mest begavet, den andre var mest utspekulert, den første var mest bestemt. Hvem tror du greide å flykte? Den tredje, den yngste, het Fanette Morelle; den andre het Stéphanie Dupain; den første, den eldste, det var meg.
første bilde
Impresjoner
– DAG EN –
13. MAI 2010 (Giverny) Sammenstimling
1 Det klare vannet i elven farges rosa i tynne strimer, som det flyktige anstrøket av pastell i vannet i springen når man skyller en pensel. «Nei, Neptun!» Fargen tynnes ut etter hvert og fester seg på de grønne vekstene som henger utover breddene og på de okergule røttene til popler og piletrær. En nedtonet, utvasket, knapt synlig farge … Jeg synes det er ganske fint. Bare at rødfargen ikke kommer fra en palett som en kunstner nettopp har vasket i elven, men fra det knuste kraniet til Jérôme Morval. Stygt knust. Blodet strømmer ut fra en dyp flenge øverst på issen, skarp, ren, vasket av bekken Epte som hodet hans ligger i. Schæferen min nærmer seg og snuser. Jeg roper igjen, mer bestemt denne gangen: «Nei, Neptun! Tilbake!» Det går nok ikke lang tid før de finner liket. Selv om klokken bare er seks om morgenen, kommer det sikkert en fotgjenger forbi, eller kanskje en maler, en fyr på joggetur, en sneglesanker … en forbipasserende som snubler over liket. Jeg passer på å ikke gå nærmere. Jeg støtter meg til stokken. Jorden foran meg er sølete, det har regnet mye de siste dagene, bekkekantene er løse. I en alder av åttifire er jeg egentlig for gammel til å leke badenymfe, selv om det bare 15
er en ørliten bekk, mindre enn en meter bred, der halvparten av vannføringen er kanalisert vekk for å forsyne dammen i Monets hage. Det stemmer visst forresten ikke lenger, for det skal visstnok være en underjordisk kilde som forsyner vannliljedammen med vann nå. «Kom igjen, Neptun. Nå fortsetter vi.» Jeg hever stokken mot ham for å hindre ham i å stikke snuten i det gapende hullet i Jérôme Morvals grå jakke. Det andre såret. Rett i hjertet. «Kom igjen! Vi kan ikke gi oss til her.» Jeg kaster et siste blikk på bryggerhuset på den andre siden og fortsetter langs veien. Ingenting å si på den, den er upåklagelig vedlikeholdt. De trærne som bredte seg mest utover, er saget over ved roten. Veikantene er slått. Det skal sies at noen tusen turister tar denne veien hver dag. Man kan støte på en barnevogn, en handikappet i rullestol, en gammel dame med stokk. Meg! «Kom igjen, Neptun.» Litt lenger borte snur jeg meg, akkurat der bekken Epte skiller seg i to, delt av en demning og et lite vannfall. På den andre siden kan man skimte Monets hage, vannliljene, den japanske broen, drivhusene … Det er pussig, jeg er født i 1926, samme år som Claude Monet døde. I årene etter Monets død, i nesten femti år, var denne hagen stengt, glemt, forlatt. I dag er ringen sluttet, og hvert år drar tusenvis av japanere, amerikanere, russere og australiere halve kloden rundt for å spasere i Giverny. Monets hage er blitt et hellig tempel, et Mekka, en katedral … Pilegrimshordene dukker vel forresten snart opp. Jeg ser på armbåndsuret. To over seks. Fremdeles noen timers pause. Jeg går videre. Mellom poplene og de enorme pestrotplantene glor statuen av Claude Monet på meg med det olme blikket til en forarget nabo, med haken skjult av skjegget og hodet dekket av et plagg som har en viss likhet med en stråhatt. På den elfenbenshvite sokkelen går det fram at statuen ble 16
avduket i 2007. Treskiltet som er satt opp ved siden av, forklarer at mesteren holder oppsyn med «prærien». Prærien hans! Åkrene, fra bekken til Epte, fra Epte til Seinen, poppelrekkene, de trebevokste elvebreddene, buktende som myke bølger. De trolske stedene han har malt. Ukrenkelige … Blankpusset, utstilt for evigheten! Klokken seks om morgenen byr stedet forresten fremdeles på en viss illusjon. Foran meg ser jeg en jomfruelig horisont av kornåkrer, maisåkrer, valmuer. Men jeg skal ikke lyve. Monets prærie er i virkeligheten en parkeringsplass stort sett hele dagen. Faktisk fire parkeringsplasser, for å være nøyaktig, som sprer seg ut fra en asfaltstengel omtrent som en asfaltnøkkerose. I min alder har jeg lov til å si det. Jeg har sett hvordan landskapet har forandret seg år for år. I dag er landsbygda til Monet blitt til et supermarked! Neptun følger med meg noen meter, før han springer av gårde, rett fram, over parkeringsplassen, pisser på et tregjerde, fortsetter ut i åkeren, i retning av stedet der Epte og Seinen løper sammen, en flekk av en eng klemt inne mellom to elver, som pussig nok kalles Brennesleøya. Jeg sukker og fortsetter på veien. I min alder har jeg ikke tenkt å fly etter ham. Jeg ser ham fjerne seg og komme tilbake, som om han vil erte meg. Jeg nøler med å rope på ham. Han forsvinner i kornåkeren igjen. Neptun pleier å gjøre sånt nå for tiden. Løpe hundre meter foran meg! Alle innbyggerne i Giverny kjenner denne hunden, men jeg tror ikke det er særlig mange som vet at han er min. Jeg går langs parkeringsplassen og setter kursen mot Chennevières-mølla. Det er der jeg bor. Jeg foretrekker å komme meg hjem før det blir fullt av folk. Chennevièresmølla er med god margin den peneste bygningen i nærheten av Monets hage, den eneste langs bekken, men etter at de forvandlet prærien til en åker av karosserier og bildekk, føler jeg meg litt som en utrydningstruet art plassert i bur, som nysgjerrige kan komme og beglo, spionere på og fotografere. Det er bare fire broer over bekken fra parkerings17
plassen til landsbyen, og den ene ligger rett foran huset mitt. Jeg er så å si omringet helt til klokken seks om kvelden. Da slokner landsbyen på nytt, og prærien tilhører igjen piletrærne og Claude Monet kan åpne bronseøynene sine igjen, uten å hoste i skjegget av all eksosen. Foran meg skaper vinden bevegelse i en skog av sjøgrønt korn, her og der glitrende av valmuerødt. Hvis noen stilte seg opp for å betrakte utsikten langs Epte, ville de garantert komme til å tenke på et impresjonistisk maleri. De harmoniske fargene med oransje glød fra solnedgangen, med et ørlite snev av sorg, et så vidt synlig svart punkt, i bakgrunnen. En gammel, mørkkledd kvinne. Meg! Det subtile anstrøket av melankoli. Jeg roper igjen: «Neptun!» Jeg blir stående der en lang stund og nyter den flyktige roen, jeg vet ikke hvor lenge, i flere minutter, helt til det kommer en jogger. Han løper forbi med MP3-spilleren plugget inn i ørene. T-skjorte. Joggesko. Han har dukket opp på prærien som en anakronisme. Han er dagens første til å ødelegge bildet, snart kommer alle de andre etter. Jeg nikker så vidt, han gjengjelder hilsenen og forsvinner i en knitrende elektronisk gresshoppelyd som tyter ut av øreproppene. Jeg ser ham sette kursen mot bysten av Monet, den lille fossen, demningen. Jeg tipper han kommer til å løpe tilbake langs bekken og passe seg for å unngå søla i veikanten, han også. Jeg setter meg på en benk. Jeg venter på fortsettelsen. Uunngåelig. Det er fortsatt ingen biler på parkeringsplassen på prærien da politibilen bråstanser langs Chemin du Roy mellom bryggerhuset og mølla. Tjue skritt fra det druknede liket av Jérôme Morval. Jeg reiser meg. Jeg nøler litt med å rope en siste gang på Neptun. Jeg suk18
ker. Han kan tross alt veien. Chennevières-mølla ligger jo like ved. Jeg kaster et siste blikk på politimennene som går ut av bilen og går min vei. Jeg går hjem. Fra mølletårnet, i femte etasje, innenfor vinduet, er det mye lettere å følge med på alt som skjer i omgivelsene. Og mye mer diskré.
2 Kriminalinspektør Laurenç Sérénac begynte med å feste et langt, oransje plastbånd til greinene på trærne langs bekken for å sperre av et område på noen kvadratmeter rundt liket. Åstedet tyder på at etterforskningen blir en komplisert affære. Sérénac beroliger seg selv med at han fulgte det rette instinktet da telefonen ringte på politistasjonen i Vernon: å ta med seg tre kolleger. Her og nå er den viktigste oppgaven til den første, betjent Louvel, å holde nysgjerrigperene som begynner å samle seg langs bekken, på avstand. Det er da jammen utrolig også. Politibilen kjørte gjennom en folketom landsby, og på noen minutter skulle man tro at alle innbyggerne har begynt å strømme til drapsstedet. For det dreier seg vitterlig om et drap. Man trenger ikke å ha gått tre år på politiskolen i Toulouse for å være sikker på det. Sérénac gransker det åpne såret i hjerteregionen på nytt, den knuste skallen og hodet som ligger under vann. Betjent Maury, som etter alt å dømme er det mest oppvakte forskerhodet på politistasjonen i Vernon, er opptatt med omhyggelig å sikre fotsporene på bakken, rett foran liket, og å ta avtrykk av dem med hurtigtørkende gips. Det var Sérénac som ga ham beskjed om å sikre den sølete bakken før han gikk bort for å granske liket. Fyren er død, han kommer ikke til å stikke av, ikke engang gjenoppstå. Ikke snakk om å tråkke rundt på åstedet før alt er fotografert og lagt i plastposer. 19
Inspektør Sylvio Bénavides dukker opp på broen. Han trekker pusten. En og annen Giverny-innvåner trekker seg unna for å la ham komme fram. Sérénac ga ham beskjed om å løpe til landsbyen like ved med et bilde av avdøde, for å skaffe de første opplysningene; i beste fall identifisere den drepte. Inspektør Sérénac har ikke vært stasjonert i Vernon særlig lenge, men det tok ikke lang tid før han skjønte at Sylvio Bénavides er skikkelig god til slikt, følge ordrer til punkt og prikke, organisere saker og ting, arkivere etter alle kunstens regler. På sett og vis den ideelle medarbeider. Bénavides lider kanskje av en ørliten mangel på evne til å ta initiativ … men Sérénac har en følelse av at det snarere skyldes overdreven sjenanse enn mangel på kompetanse. En pliktoppfyllende fyr! Nå ja, pliktoppfyllende … Pliktoppfyllende i jobben som politimann. I virkeligheten betrakter nok Bénavides sin overordnede, inspektør Laurenç Sérénac, nyutklekket fra politiskolen i Toulouse, som et slags ikkeidentifisert politiobjekt … For selv om Sérénac helt uventet ble utnevnt til sjef for politistasjonen i Vernon for fire måneder siden, er det i det hele tatt mulig nord for Seinen å ta på alvor en purk som ikke engang har passert tretti, som snakker med kjeltringer på samme måte som han snakker med kolleger, som har sørfransk aksent og som allerede besiktiger åsteder med blasert kynisme? Er ikke helt sikker på det, tenker Sérénac. Folk er så stressa her omkring … Ikke bare i politiet. Overalt! Enda verre her, i Vernon, denne digre parisiske forstaden forkledd som Normandie. Han kjenner rekkevidden av politidistriktet sitt, grensen mot Île-de-France går gjennom Giverny, noen hundre meter unna, på den andre siden av elvens hovedløp. Men her er man normannisk, ikke parisisk. Og det holder man fast ved. Et slags snobberi. En fyr fortalte ham i fullt alvor at Epte, den latterlige lille bekken, grensen mellom Frankrike og det anglo-normanniske kongeriket, hadde ført til flere døde opp gjennom historien enn både Meuse og Rhinen … Idioter! 20