Jordens arvinger

Oversatt av Lene Stokseth lenestokseth.no

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originalens tittel: Los herederos de la tierra Copyright © 2016, Ildefonso Falcones de Sierra Utgitt etter avtale med Penguin Random House Grupo Editorial, Barcelona 2016 Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Oversatt fra spansk av Lene Stokseth Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsillustrasjon: Scala Archives Omslagsdesign: Nic Oxby Forfatterfoto: ©Joan Tomás Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med 9.5/12 pkt. Sabon Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på 70 g Ensolux Cream 1,6 ISBN 978-82-02-55685-3 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

første del

Mellom havet og jorden

1

Barcelona, 4. januar 1387

H

avet var urolig. Himmelen blygrå. På stranden sto verftsarbeidere, båtførere, sjømenn og bastaixer og ventet spent. Mange gned hendene sammen eller klappet i dem for å holde varmen, mens andre forsøkte å beskytte seg mot den iskalde vinden. Nesten alle var tause og så på hverandre før de flyttet blikket til bølgene som slo innover med stor styrke. Den praktfulle kongelige galeien med tretti rorbenker var overlatt til uværets nåde. De foregående dagene hadde båtbyggere ved hjelp av lærlinger og sjømenn gått i gang med å rigge ned alle løse deler: ror, bestykning, seil, master, benker, årer … Båtførerne hadde fraktet alt det var mulig å demontere inn til stranden, og der ble det hentet av bastaixer, som transporterte det videre til skipsverftets lagerbygninger. Tre ankere klorte seg fast til sjøbunnen og fikk staselige Santa Marta til å ligge og rykke hjelpeløst i de kraftige dønningene.

Hugo, en tolvåring med kastanjebrunt hår, kvikke øyne og hender og ansikt som var like skitne som skjorten som rakk ham til knærne, sto med et våkent blikk klistret til galeien.

Etter at han begynte å jobbe sammen med genoveseren på skipsverftet, hadde han hjulpet til med å ta i land og sette ut mange slike skip, men denne galeien var veldig stor, og uværet gjorde arbeidet farlig. Noen sjømenn skulle gå om bord i Santa Marta for å trekke opp ankrene, og så skulle båtførerne buksere galeien inn mot stranden, der en sverm av mennesker ventet for å slepe den inn på verftet, i ly for vær og vind.

7

Der skulle den ligge over vinteren. Det vanskelige arbeidet som ventet, var fysisk krevende til tross for taljene og vinsjene som ble brukt for å trekke skipet inn på sandstranden litt etter litt.

Til tross for at Barcelona i likhet med Genova, Pisa og Venezia var en av de mektigste sjøfartsbyene i Middelhavet, hadde den ingen havn; ingen beskyttelse eller dokk som kunne gjøre oppgaven lettere. Hele Barcelona var en åpen strand ut mot havet.

«Anemmu, Hugo,» beordret genoveseren unggutten.

Hugo så på mesteren sin.

«Men …,» prøvde han å protestere.

«Ikke noe men,» avbrøt den genovesiske båtbyggeren.

«Verftsmesteren og laugsformannen for båtførerne tok hverandre nettopp i hånden.» Han nikket mot en gruppe mannfolk som sto et stykke unna. «Det betyr at de er blitt enige om den nye prisen kongen skal betale dem nå som uværet gjør arbeidet så farlig. Nå skal vi få henne opp fra vannet! Anemmu,» gjentok han.

Hugo bøyde hodet og grep tak i jernkulen som var festet til kjettingen rundt ankelen til genoveseren, løftet den opp med en liten kraftanstrengelse og trykket den mot magen.

«Er du klar?» spurte genoveseren.

«Ja.» «Mesteren venter på oss.»

Gutten bar med seg jernkulen som hindret båtbyggeren i å bevege seg fritt. Han fulgte etter ham over stranden, inn blant alle som allerede diskuterte avtalen. De snakket opphisset, ropte opp og fektet nervøst med armene mens de ventet på instrukser fra mesteren. Blant dem var det flere andre genovesere som var blitt tatt til fange på havet og var lenket til kjettinger med jernkuler, alle med en guttunge ved siden av seg som bar kulen mens de gjorde tvangsarbeid på det katalanske skipsverftet.

Domenico Blasio – genoveseren Hugo gikk sammen med – var en av Middelhavets beste båtbyggere, kanskje til og med dyktigere enn mesteren selv. Genoveseren hadde tatt inn Hugo som lærling etter innstendige anmodninger fra herr Arnau Estanyol og skipsverftsjefens assistent Juan fra Navarro, en 8

mann med stor vom og blankskallet, rundt hode. I begynnelsen hadde genoveseren vært mutt og avvisende, men arbeidet med treverket fikk ham nesten til å glemme at han var fange, for mannen levde og åndet for å bygge båter. Etter at kong Peter den seremonielle underskrev en skjør fredsavtale med myndighetene i Genova, hadde fangene på skipsverftet fått håp om at de katalanske fangene skulle bli satt fri, og at kongen skulle gjøre det samme med genoveserne. Etter det hadde genoveseren endret holdning til Hugo og begynte å lære ham hemmelighetene ved dette yrket, som alle på kryss og tvers av hele Middelhavet regnet som det ypperste av dem alle: båtbyggeri.

Hugo la fra seg kulen i sanden bak genoveseren da han stilte seg sammen med de andre mestrene og laugsformennene som hadde samlet seg rundt byggmesteren. Han lot blikket gli over stranden. Spenningen steg stadig, med folk som gikk til og fra for å klargjøre utstyret, utbrudd, tilrop og klapping på ryggen for å holde stand mot vinden, kulden og det svake, disige lyset, et sjeldent syn i dette landskapet, som vanligvis lå badet i sol hele året. Selv om Hugos oppgave bare var å bære jernkulen til genoveseren, var han stolt over å være del av denne gruppen.

Langs stranden hadde mange skuelystne stimlet sammen ved sjøsiden av skipsverftet, og de klappet og jublet. Gutten så på sjømennene som kom med spader for å grave ut sanden under galeien, og på dem som gjorde klar taljer, vinsjer og tau, dem som sjauet med store trestokker som var smurt inn med fett og dekket med sjøgress som skipet skulle trekkes over, dem som kom bærende på stokker, bastaixene som gjorde seg klare til å trekke …

Han glemte genoveseren, lot kulen ligge og løp mot den store gruppen av bastaixer som hadde samlet seg på stranden.

Der ble han varmt mottatt med godmodige klapp på skulderen. «Hvor har du gjort av kulen?» var det en som spurte, og dermed ble den anspente stemningen brutt. De kjente ham, eller kjente snarere til ham fordi herr Arnau Estanyol var så glad i gutten – Estanyol som var i sentrum for det hele og fikk de sterke karene fra bastaixer-lauget i Barcelona til å virke som smågutter. Alle visste hvem Arnau Estanyol var. De var fulle av beundring for bakgrunnen hans, og det fantes fremdeles folk 9

som kunne fortelle om de mange tjenestene han hadde gjort for lauget og laugsmedlemmene. Hugo stilte seg ved siden av herr Arnau uten et ord, som om han var hans eiendom. Den gamle rusket ham i håret uten å miste tråden i samtalen. De snakket om hvor farlig det var for båtførerne å buksere galeien, og om faren for at den skulle gå på grunn langt utenfor stranden, slik at de måtte dra ut for å fortøye den. Den kunne risikere å kantre. Bølgene var svære, og de færreste av bastaixene kunne svømme.

«Hugo!» hørte de noen rope midt i alt ståket.

«Har du stukket av fra mesteren din igjen?» spurte Arnau.

«Han må ikke jobbe ennå,» forklarte guttungen unnskyldende.

«Gå til ham.»

«Men …»

«Gå.»

Hugo bar kulen med seg der han trasket etter genoveseren bortover stranden mens mesteren ga ordrer til høyre og venstre. Både verftsmesteren og de andre hadde respekt for ham. Ingen tvilte på Domenicos uovertrufne evner som båtbygger. Galskapen begynte da båtførerne nådde ut til Santa Marta, grep tak i trossene, lettet ankrene og begynte å buksere galeien inn mot land. Fire småbåter, to på hver side, halte og dro i skuta. Noen fulgte forferdet med på dramaet, og frykten var tydelig å se i ansiktene og av de knyttede nevene. Andre, de aller fleste, lot seg rive med, og de oppildnende ropene ble til en uforståelig kakofoni.

«Følg med, Hugo,» beordret genoveseren da gutten ble hengende etter fordi han rettet oppmerksomheten mot det alle andre så på: En av småbåtene var på nippet til å kantre, og to båtførere falt over bord. Ville de klare å komme seg opp igjen?

«Mester,» sa han bønnfallende. Det var umulig å ta blikket fra båtførerne, som kjempet for å redde kameratene sine mens Santa Marta krenget under manøveren fra denne fjerde båten.

Hugo skalv. Synet av dette dramaet fikk ham til å tenke på beretningene til sjømennene som hadde vært sammen med 10

faren hans da han ble slukt av bølgene på vei til Sicilia to år tidligere. Genoveseren forsto det. Han kjente historien, og også han lot seg fengsle av dramatikken som utspilte seg like utenfor stranden.

En av båtførerne klarte å hale seg opp i båten, og den andre kjempet fortvilet i bølgene. De kom ikke til å svikte ham.

Den andre småbåten på samme side av galeien slapp tauet og manøvrerte bortover mot der hvor armene til båtføreren som tryglet om hjelp, hadde forsvunnet under vannet. Like etter kom de fektende armene til syne igjen. Tilskuerne pustet lettet ut, så å si unisont. Så forsvant armene ut av syne igjen. Havstrømmene trakk båtmannen lenger ut. Mannskapet på den første båten slapp også tauet, og de to båtene på motsatt side av galeien kom ilende til da mannskapet der skjønte hva som foregikk. De fire båtene fossrodde for å komme kameraten til unnsetning, til takten fra den voldsomme støtten de fikk fra stranden i form av rop, bønner og taushet.

Hugo kjente at hendene til den genovesiske mesteren knuget skuldrene hans. Det gjorde vondt, men han beklagde seg ikke.

Samtidig som redningsaksjonen tok til, begynte Santa Marta å drive for vær og vind og grunnstøtte mot den lille moloen Sant Dalmià. Noen snudde seg og kastet et blikk på galeien, men snart konsentrerte de seg om småbåtene igjen. De kunne se at båtførerne signaliserte til hverandre, og selv om noen tok det som et godt tegn og sank ned på kne, var flertallet fremdeles usikre. Hva om det hadde gått galt? Mer signalisering, nå fra alle småbåtene, noen armer i været, en knyttneve løftet mot himmelen. Nå var det ingen som var i tvil lenger: Båtene gjorde vendereis og rodde inn til en strand full av latter, omfavnelser og tårer.

Hugo merket at mesteren var lettet, men selv skalv han fremdeles. Folk hadde forsikret ham om at ingen hadde kunnet gjøre noe for å redde faren hans. Nå så han faren for seg da han lå med løftede armer og tryglet om hjelp i bølgene, slik denne båtføreren nettopp hadde gjort.

Genoveseren klappet ham kjærlig på kinnet.

«Havet kan være like forlokkende som det er brutalt,» hvis11

ket han. «Kanskje det var faren din, der nedenifra, som hjalp denne mannen i dag.»

I mellomtiden gjøv bølgene løs på Santa Marta gang på gang og smadret galeien mot steinene i moloen.

«Slik går det når man tillater skipsfart utenom den vanlige sesongen fra april til oktober, som man forholdt seg til før i tiden,» forklarte Arnau Hugo.

De var på vei mot bydelen Ribera dagen etter katastrofen med Santa Marta. Verftsarbeiderne samlet treverk fra galeien som havet skylte opp på stranden, og forsøkte å redde mest mulig fra den lille moloen Sant Dalmià. Genoveseren kunne ikke bidra i det arbeidet, siden han hadde kulen og kjettingen å drasse på, så derfor kunne både han og Hugo nyte fridagen ved å feire helligtrekongersdag, som til og med falt på en søndag.

Arnau fortsatte å forklare: «Nå er galeiene blitt bedre, med flere rorbenker og årer, treverk og jern av bedre kvalitet, bygd av dyktigere båtbyggere enn før. Erfaringene vi har gjort oss, har ført til store fremskritt i skipsfarten, og nå finnes det dem som vil utfordre vinteren. De glemmer at havet ikke tillater ubetenksomhet.»

De var på vei tilbake til Santa María de la Mar, til bastaixenes fattigkasse, kirkens veldedighetsinstitusjon, med penger de hadde gått rundt fra hus til hus og samlet inn. Institusjonen fikk store donasjoner og eide vingårder, bygninger, verksteder, fikk leieinntekter … Herr Arnau var en av institusjonens administratorer og likte å gå rundt til folk og ta imot almissene.

Hugo hadde hjulpet ham med pengeinnsamlingen helt siden herr Arnau på vegne av Santa María de la Mar kom og tilbød moren hans hjelp fordi familiens overhode var død. Hugo visste hvem som ga pengene, men ikke hvem som fikk dem.

«Hvorfor …?» sa gutten og skulle til å stille enda et spørsmål. Arnau gjorde tegn til at han skulle fortsette. «Hvorfor går en mann som deg … rundt og ber om almisser?»

Arnau smilte godmodig før han svarte.

«Det er et privilegium å be om almisser til dem som trenger det. Det er en Guds nåde. Ingen burde skamme seg over det.

12

Ingen av dem vi besøker, ville gi en eneste mynt hvis det ikke var til noen de stolte på. De som administrerer fattigkassen i Santa María de la Mar, må være laugsmestre i Barcelona, og de tigger praktisk talt på vegne av de fattige. Skal jeg si deg en ting?» Hugo protesterte ikke, og herr Arnau fortsatte: «Vi som forvalter fattigkassen, er ikke forpliktet til å redegjøre for hva vi gjør med pengene, verken for de pengene vi selv samler inn, eller for noe av det andre. Vi må ikke stå til rette for noen, ikke engang for erkediakonen i Santa María … Selv ikke for biskopen! Så stor tillit har man til byens laugsmestre. Ingen vet hvem eller hvilken familie jeg har hjulpet med almisser fra gudfryktige borgere.»

Hugo hadde pleid å være med herr Arnau på disse rundene inntil han begynte å jobbe på skipsverftet med genoveseren for å lære å bygge båter. En dag skulle han selv bli båtbygger. Da Hugo begynte på skipsverftet for en stund siden, hadde Arnau også funnet plass til Hugos lillesøster Arsenda som tjenestejente for en nonne i Jonqueres-klosteret. Nonnen hadde forpliktet seg til å gi jenta klær, mat og utdanning og gjøre en dugelig kvinne av henne, og etter ti år skulle hun få en medgift på tjue pund, sto det i kontrakten.

Hugo var full av entusiasme da han begynte på skipsverftet, omgitt av det fascinerende arbeidet med å bygge båter, til tross for at den eneste oppgaven han hadde, var å bære kulen til genoveseren, men gleden ble dempet av konsekvensene dette fikk for moren Antonina.

«Bo der? Sove der?» spurte han da hun hadde fortalt ham om den nye jobben han skulle få. «Hvorfor kan jeg ikke komme hjem etter jobb og sove her, som før?»

«Fordi jeg ikke kan bo her lenger,» forklarte Antonina mildt, som om hun ikke kunne overbevise ham på noen annen måte.

Gutten ristet på hodet.

«Det er vårt hus …»

«Jeg har ikke råd til å betale for det lenger, Hugo,» avbrøt hun. «Fattige enker med barn er som gamlinger som ikke kan gjøre nytte for seg. Vi har ingen sjanse i denne byen. Det burde du vite.»

13

«Men herr Arnau …»

Antonina avbrøt ham igjen: «Herr Arnau har funnet arbeid til meg, og jeg skal få kost, losji og klær og kanskje til og med litt penger. Hva skulle jeg gjøre her alene når søsteren din er i kloster og du er på verftet?»

«Nei!» skrek Hugo og klamret seg til henne.

Det kongelige skipsverftet i Barcelona lå ved sjøen og besto av et byggverk med åtte haller og et skråtak støttet opp med søyler. Bak var det en gårdsplass som var stor nok til at man kunne bygge store galeier der. Bak dette byggverket lå det en annen bygning med ytterligere åtte like høye, lyse, romslige haller, godt egnet for å bygge, reparere og oppbevare katalanske skip. Det storslåtte byggverket som ble påbegynt på kong Jakobs tid, og som senere ble fulgt opp av kong Peter 3. den seremonielle, fikk til slutt fire tårn, ett i hvert hjørne av bygningskomplekset.

Ved siden av hallene, tårnene og dammene med vann til å fukte treverket lå det lagerbygninger for materialene og utstyret til galeiene: treverk og verktøy, årer, våpen som armbrøster, piler, lanser, kanoner, økser, mugger med lesket kalk til å blinde fienden med når de bordet skipet, og andre mugger med såpe som skulle gjøre dekket glatt, og med tjære til å sette fyr på fartøyene til motstanderne, paveses – avlange skjold som ble stilt på høykant langsmed bredsiden av galeien for å beskytte roerne når slaget var i gang – skinn som ble trukket over tønnene så fienden ikke skulle klare å sette fyr på dem, seil, faner og nagler, kjettinger, ankere, master, lanterner samt et utall løsøre og nødvendig utstyr.

Skipsverftet lå i utkanten av Barcelona, ved Framenors-klosteret på motsatt side av Santa María de la Mar, men mens munkene var beskyttet av de gamle bymurene, ventet verftet fremdeles på utvidelsen Peter 3. hadde beordret, og som også skulle inkludere dem. Den var fortsatt ikke på plass, og det var heller ikke de nødvendige midlene som skulle til for å fortsette arbeidet med å bygge mur rundt den nye bydelen Raval.

Antonina ble ikke med ham.

14

«Du er allerede mann, gutten min. Du ligner faren din.»

Da de skiltes, gjorde hun sitt beste for å bevare fatningen.

Hun holdt seg på et par skritts avstand, rank i ryggen og på stø bein, mens hun bønnfalt himmelske makter om at herr Arnau snart skulle ta med seg sønnen hennes så hun kunne gråte ut sin smerte i skjul.

Arnau forsto hvordan hun hadde det, og ga Hugo et lite puff i ryggen.

«Du får snart se henne igjen,» sa han da gutten så seg tilbake mens de gikk.

Det gikk ikke mange dager før Hugo hadde vent seg til de nye omgivelsene og løp inn til byen for å treffe moren sin. Herr Arnau hadde fortalt ham at hun arbeidet som hushjelp hos en hanskemaker i Calle Canals ved Rec Comtal, kanalen bak Santa María.

«Hvis han er sønnen din, kan du bare gå med ham,» sa kona til hanskemakeren surt til Antonina da hun forknytt forklarte seg etter at fruen hadde oppdaget at de omfavnet hverandre i porten. «Du duger ikke til noe som helst. Det eneste du har greie på, er fisk, ingenting annet. Du har aldri jobbet i et velstående hjem. Du …!» skrek hun og hyttet til Hugo. «Pell deg vekk herfra!»

Hanskemakerens kone ble stående og vente. Hugo adlød det fremmede blikket fra moren og snudde seg bedrøvet bort fra tristheten og avmakten i øynene som inntil nå hadde vært glade og forventningsfulle. Antonina så sønnen trekke seg noen skritt unna, men ikke langt nok til at han unngikk å høre reprimanden som gjallet i smuget selv om husdøren var lukket.

Hugo gråt.

Han fortsatte å oppsøke Calle Canals i håp om å få se moren sin. Den neste gangen ble han stående i nærheten av huset og lure på hvor han kunne gjemme seg blant bygningene i bakgaten. «Hva gjør du her, din snørrunge?» hylte en kvinne fra et vindu i en overetasje. «Pønsker du på å stjele noe? Vekk med deg!» Hugo var redd for at kona til hanskemakeren skulle høre hylene og gi moren hans enda en overhaling, så han fikk fart på seg og forsvant derfra.

Etter det hadde han nøyd seg med å gå litt frem og tilbake 15

i Calle Canals, som om han tilfeldigvis kom fra eller skulle et sted og bare somlet litt utenfor huset til hanskemakeren mens han nynnet på en sang faren alltid pleide å plystre. Han hadde ikke hellet med seg og fikk ikke se henne flere ganger.

Da han hadde lagt Calle Canals bak seg og trøstet seg med at han ville få se henne under gudstjenesten på søndag, gikk Hugo mot Ribera for å finne herr Arnau, enten i Santa María eller hjemme i huset som lå klemt mellom husene til andre av havets folk, eller kanskje på kontoret. Der var han forresten stadig sjeldnere. Herr Arnau overlot mesteparten av ansvaret til de ansatte. Hvis ikke Hugo fant ham der, lette han gatelangs. Han fant ham som regel. Folk i Ribera kjente Arnau Estanyol godt, og de aller fleste satte stor pris på ham. Hugo trengte bare å spørre etter ham i bakeriet i Calle Ample, i kjøttbutikken i Calle de la Mar, i en av de to fiskehandlene eller i ostebutikken.

Det var på denne tiden han ble kjent med kona til herr Arnau, som het Mar. «Datter av en bastaix,» sa den gamle stolt. Han fikk også høre om sønnen Bernat, som var litt eldre enn Hugo.

«Er du tolv?» gjentok Arnau da Hugo nok en gang hadde fortalt hvor gammel han var. «Bernat har fylt seksten. Nå er han ved konsulatet i Alexandria for å lære seg handel og navigasjon. Jeg håper han kommer hjem snart. Jeg liker ikke å holde på med forretninger lenger. Jeg er gammel!»

«Ikke si at …»

«Ikke motsi meg,» avbrøt Arnau.

Hugo gjorde ikke det, og den gamle fortsatte å gå mens han støttet seg til ham. Han likte at herr Arnau støttet seg til ham og følte seg viktig når folk viste dem respekt. Han moret seg med å gjengjelde hilsenene, men noen ganger overdrev han og bukket så dypt at han holdt på å miste balansen.

«Du trenger ikke å bøye deg for noen,» sa Arnau til ham en dag.

Hugo svarte ikke. Arnau ventet. Han kjente gutten og visste at han kom til å si noe.

«Du trenger ikke å bukke, for du er en aktet borger,» sa gutten, «men jeg …»

16

«Nå tar du feil,» korrigerte Arnau. «Jeg har klart å bli en aktet borger, men kanskje det nettopp er fordi jeg aldri har bøyd meg for noen.»

Denne gangen svarte ikke Hugo, men Arnau tenkte ikke på ham lenger. Tankene hans gikk til den dagen da han hadde krabbet over stuegulvet til familien Puig for å kysse føttene til Margarida. Familien Puig, som var i slekt med Estanyolene, var rike og hovmodige og hadde ydmyket Arnau og faren Bernat, som ble hengt på Plaza del Blat som en simpel forbryter på grunn av dem. Margarida hatet ham dypt og inderlig. Nå var det lenge siden, men han grøsset likevel på ryggen ved tanken på henne. Han hadde ikke hørt noe mer til dem.

Da de nærmet seg Santa María de la Mar-kirken denne januardagen i 1387, husket Hugo rådet Arnau hadde gitt ham da han så en fattig mann, kanskje sjømann, hilse overdrevent høflig på dem. Han smilte. «Du trenger ikke å bøye deg for noen.» Så mange ørefiker og spark han hadde fått etter å ha fulgt det rådet! Men herr Arnau hadde rett: Etter hver slik omgang viste guttene på skipsverftet ham litt større respekt.

Selv om det endte med at han fikk juling, pleide han å klare seg bra i konfrontasjonene med dem som var eldre enn ham.

De krysset Pla d’en Lull bak Plaza del Born og Santa María de la Mar idet de hørte klokkeklang i det fjerne. Arnau stoppet opp. Det gjorde andre rundt dem også. Dette var ikke klokker som ringte for å kalle sammen byens borgere.

«Klokkene,» hvisket den gamle med halvt lukkede øyne.

«Kong Peter er død.»

Han hadde knapt snakket ferdig da klokkene i Santa María også begynte å kime. Deretter fulgte klokkene i Sant Just i Pastor, i Santa Clara, i Framenors … I løpet av noen sekunder ringte alle kirkeklokker i Barcelona og omegn for den døde.

«Kongen!» bekreftet ropene i gatene. «Kongen er død!»

Hugo la merke til at herr Arnau hadde fått et bekymret drag i ansiktet. Blikket virket matt og vassent der han sto og så mot et ubestemmelig punkt ved inngangen til Plaza del Born. Gutten misforsto grunnen til uroen hans.

«Satte du pris på kong Peter?»

Arnau skar en grimase og ristet på hodet til svar. Han giftet 17

meg bort til en giftig slange, sin egen myndling, den mest ondskapsfulle kvinne du kan tenke deg, kunne han ha svart.

«Hva med sønnen hans?» spurte gutten.

«Prins Johan?» spurte Arnau.

Han hadde lyst til å svare at prinsen hadde vært skyld i dødsfallene til noen av de beste menneskene her i verden. Minnet om Hasdai som brant på bålet, pinte ham: Mannen som hadde reddet livet hans etter han hadde gjort det samme for Hasdais barn, jøden som hadde tatt så varmt imot ham og gjort ham rik. Så mange år det var siden …

«Han er et ondt menneske,» erklærte han.

En mann som krevde tre syndebukker, tre gode menn som ofret seg for sine kjære og for sitt folk, la han til for seg selv.

Arnau sukket og støttet seg tungt til Hugo.

«Vi går hjem,» sa han inntrengende i forvirringen som oppsto da folk ropte og løp hit og dit til lyden av de kimende klokkene. «Jeg er redd for at Barcelona vil få oppleve vanskelige tider de nærmeste dagene eller ukene.»

«Hvorfor det?» spurte Hugo, som la merke til at den gamle hang tungt på armen hans. Han ventet på et svar som ikke kom. «Hvorfor sier du at det vil bli vanskelige tider?» gjentok han.

«For noen dager siden flyktet dronning Sibylla fra slottet sammen med familien og hoffet,» forklarte Arnau. «Det skjedde så snart hun var sikker på at mannen hennes kom til å dø …»

«Forlot hun kongen?» spurte Hugo forundret.

«Ikke avbryt meg,» skjente Arnau. «Hun flyktet fordi hun var redd for at prinsen skulle hevne seg på henne … vår nye kong Johan,» korrigerte han. «Dronningen har aldri likt stesønnen sin, og han har gitt henne skylden for alt som har gått galt, og for at faren tok avstand fra ham og var fiendtlig innstilt til ham. I fjor fratok han sønnen tittelen og æren som sin stedfortreder, og det var en stor ydmykelse for tronarvingen. Hevnen og represaliene er ganske sikkert i vente,» spådde Arnau.

Dagen etter dødsfallet til Peter 3. var sognebarna og kirken i sorg. Bekymringen var stor. Hugo gikk til søndagsgudstje18

neste med moren sin, den eneste gangen i uken hanskemakeren i Calle Canals lot Antonina ta fri. Han fikk øye på herr Arnau i mengden. Han sto på beina – krumbøyd, men stående – akkurat som dem, som de fattige. Han så på jomfruen.

Herr Arnau sa at hun smilte. Hugo hadde aldri sett henne gjøre det, men den gamle insisterte på at det var sant, og de gikk stadig til kirken – tidlig eller sent – for å be og se på henne.

Havets jomfru smilte aldri til Hugo, men han sluttet ikke å be til henne eller be henne om gå i forbønn for ham. Det gjorde han i dag også. Han ba for moren sin, for at hun skulle slutte hos hanskemakeren og bli glad, for at hun skulle le og elske ham som før, for at de skulle få bo sammen igjen, med Arsenda også. Han ba for faren sin, ba om at herr Arnau skulle beholde helsen, og at genoveseren skulle bli satt fri. «Frihet,» ba han, men så nølte han. Hvis de setter ham fri, kommer han til å dra til Genova, og da kan han ikke lære meg å bli båtbygger … Det var ikke fritt for at den tanken ga ham dårlig samvittighet. «Ja. Gå i forbønn for at han skal bli satt fri, jomfru Maria,» ba han til slutt.

Da den lange seremonien var over, brukte ikke Hugo og Antonina den lille tiden hun hadde, på å snakke sammen og kose seg, slik de pleide å gjøre på søndager. Denne dagen lyttet de i stedet nysgjerrig til de mange ryktene som gikk. Hugo så herr Arnau igjen på Plaza de Santa María, der den praktfulle kirkefasaden ruvet over dem med bronseplaketten til ære for bastaixene som hadde bidratt til å reise den, men klarte ikke å komme seg helt bort til ham. Folk stimlet sammen rundt ham, vitebegjærlige og nyhetshungrige. Det gjorde de med alle laugsformennene som hadde gått til Santa María i stedet for til katedalen, og nå var sentrum for oppmerksomheten til sognebarna.

Hugo, moren hans og mange andre fikk vite at dronning Sibylla hadde søkt tilflukt i Sant Martí Sarroca-borgen, to dagsreiser fra Barcelona. Nå forhandlet hun med kong Johans bror prins Martin om å overgi seg til ham med hele familien.

De fikk også vite at den nye monarken var veldig syk og befant seg i Girona, men at han hadde lagt av gårde mot Barcelona så 19

snart han fikk høre at faren var død. Folk snakket og spekulerte. Hugo prøvde å følge med på alt som ble sagt.

«Hugo,» sa Antonina. «Jeg må …»

Hun rakk ikke engang å fullføre setningen før Hugo glemte alt som het rykter, klemte hardt rundt moren og gjemte hodet mellom brystene hennes.

«Jeg må gå,» sa moren og unnvek de mer vellystige enn varme blikkene fra noen mannfolk i nærheten.

Mange i Ribera visste at Antoninas situasjon skyldtes ektemannens dødsfall, men det var få som la merke til de mørke skyggene under øynene, rynkene hun begynte å få, eller de rødsprengte hendene. Hun var fremdeles en vakker og sensuell kvinne.

Antonina frigjorde seg forsiktig fra sønnens omfavnelse, satte seg på huk foran ham og la hendene kjærlig på kinnene hans.

«Vi ses neste søndag. Ikke gråt,» sa hun i et forsøk på å muntre ham opp da hun så at underleppen og haken dirret. «Vær flink, og jobb hardt.»

Hugo ble stående og se etter moren da hun forsvant i mengden, som om hun kunne dukke opp igjen når som helst. Til slutt knep han munnen sammen og snudde seg mot der herr Arnau sto omgitt av folk. Han kjente at han hadde klump i halsen og var fuktig i øynene og bestemte seg for å gå. «Jeg får jo se ham i morgen,» tenkte han.

Slik gikk det ikke. De gangene han klarte å snike seg unna opplæringen og genoveserens jernkule og løp for å finne herr Arnau, var han ikke å se noe sted.

«Han er ikke her, gutten min,» forsikret Juana, tjenestejenta.

Ingen hadde hørt noe fra ham.

«Han er i De hundres råd,» fortalte Mar en dag da tjenestejenta meldte fra at Hugo var der. «Sammen med byens laugsformenn og rådmenn,» forklarte hun.

«Takk, frue,» sa han brydd. «Når han kommer hjem …»

«Ikke tenk på det. Han vet at du har vært her. Vi har snakket om deg. Jeg skulle unnskylde så mye. Han setter stor pris på deg, Hugo, men det er vanskelige tider,» sa Mar beklagende og gjentok det Arnau hadde sagt.

20

Hugo var klar over at det var vanskelige tider i Barcelona og Catalonia. Det fikk han stadig høre på verftet, der arbeidet ble sinket av de mange kommentarene som ble vekslet mellom mestrene og arbeiderne.

«Nå har han kommet til Barcelona,» informerte en av snekkerne en ettermiddag og snakket om kong Johan.

«Men han er jo så syk!» ropte en annen.

«Folk sier at Sibylla har kastet trolldom over ham. At det er derfor han er så syk.»

«Dronningen er arrestert.»

«Hoffet hennes også, og rådgiverne til kong Peter. De er blitt arrestert, alle sammen.»

«De blir torturert,» hørte han noen si fra bålene med glødende kull der mennene fuktet treplanker med vanndamp for å kunne bøye dem.

«Det kan ikke være sant!» var det en som utbrøt. «Det er forbudt. De må dømmes først.»

Ikke desto mindre var det klart, istemte flere mestre noen dager senere, at kong Johan og ministrene hans hadde gitt ordre om å torturere fangene til tross for protestene fra byens dommere og rådmenn. Ingen kom med kommentarer lenger.

Lydene fra sager, økser og hammere hørtes fortsatt i de store hallene på skipsverftet, men de lød ikke lenger som det livlige orkesteret alle var vant til å høre.

«Vi kan ikke la ham gjøre det!» ropte en og brøt stillheten.

Hugo grep tak i genoveserens kule med stor kraft og knuget den som for å vise at han sluttet seg til kampen.

«Kongen må følge loven!» lød det bekreftende fra en annen kant.

Ingen våget å gjøre noe.

Dronning Sibylla ble torturert til hun var så utmattet og underkuet at hun overlot alle sine jordeiendommer, borger og eiendeler til kong Johan. Kongen benådet sin fars kone, hennes bror Bernardo de Fortiá og greven av Pallars, men fortsatte rettergangen mot de andre fangene.

Og, som for å skremme laugsformenn, rådmenn, dommere og borgerskapet ytterligere, ga han ordre om en offentlig hals21

hogging av farens minister Berenguer de Abella og Bartolomé de Limes, en av ridderne som hadde flyktet sammen med dronningen.

Barcelona satte seg fremdeles ikke opp mot kongens vilje.

Byen levde i frykt. Hugo merket det da han sto på Pla de Palau, den store esplanaden mellom stranden, varebørsen og søylegangene i Forment, der bruset fra havet overdøvet resignasjonen til de flere hundre barcelonerne som hadde samlet seg for å overvære halshoggingen av de to mennene som ikke hadde gjort noe annet galt enn å vise monarken sin lojalitet. Gutten så etter herr Arnau i folkemengden som hadde samlet seg rundt skafottet, en enkel, opphøyd treplatting med en hoggestabbe, omgitt av kong Johans soldater. Han så ham ikke, selv om han visste at han var der. Han så imidlertid byens rådmenn, alvorlige og svartkledde, medlemmer fra De hundres råd, laugsformenn, prester og domproster … Mange sto tause.

Resten snakket lavt og hviskende sammen, de fleste med nedslåtte blikk, som om de skulle være skyldige og var redde for å bli anklagd for noe.

Hugo brøytet seg vei gjennom folkestimen. Vanligvis pleide folk å trenge seg sammen og dytte til hverandre for å få best mulig utsikt til forbryterne, men denne gangen var ikke publikum like ivrige. Da de dødsdømte kom, ble de ikke møtt med de vanlige ropene og fornærmelsene. Før Hugo visste ordet av det, sto han helt forrest. Folk hadde rygget noen skritt unna skafottet etter hvert som følget nærmet seg. En kvinne grep ham om skuldrene og trakk ham foran seg som et slags beskyttende skjold. Hugo vred seg løs fra hendene hennes idet en prest gjorde korsets tegn foran ansiktet til en mann som fremdeles bevarte sin høye stands verdighet, selv om de kostbare klærne var skitne og fillete. Soldatene sto plassert på rekke og rad bak de dødsdømte på skafottet, vendt mot tilskuerne, sammen med noen av kongens nyutnevnte ministre.

En herold leste opp anklagepunktene for byens borgere, som krympet seg og virket stadig mer forskremt jo mer de hørte av den lange tiraden av løgner. Henrettelsen gikk raskt og treffsikkert. Det blodige hodet falt ned i en sekk mens føttene til Berenguer de Abella rykket i noen sekunder foran øynene til 22

de oppskakede tilskuerne. Da fikk Hugo øye på ham. Han sto i motsatt ende av plassen.

«Herr Arnau!»

Hugo sa det bare til seg selv, men de to ordene ga gjenlyd i den skremmende stillheten som oppsto etter henrettelsen av adelsmannen fra Barcelona. Det føltes rart, men det virket ikke som om noen la merke til det.

Presten gikk bort til den andre adelsmannen mens liket og hodet til Berenguer de Abella ble fjernet. Hugo gikk på forsiden av skafottet, gjennom det ledige rommet mellom menneskemengden og soldatene for å komme bort til Arnau. Han skulle til å si ham noe, men så at den gamle sto helt stille med blikket klistret til en av adelsmennene som var sammen med de nye ministrene borte ved skafottet.

«Herr Arnau.»

Han fikk ikke svar.

Nå leste herolden opp anklagene mot ridderen Bartolomé de Limes.

Hugo snudde seg og fulgte blikket til den gamle. Han skjønte det så snart han så henne: en gammel, gebrekkelig kvinne som gispet etter luft. Det så ut som om hun forsøkte å reise seg fra bærestolen som ble båret av noen tjenere som virket bekymret over sin frues opphisselse.

Hugo kjente at det gikk kaldt nedover ryggen da han så raseriet i det fordreide ansiktet hennes. Han rygget et skritt og kolliderte med herr Arnau, som var helt stiv.

Oppstyret rundt kvinnen i bærestolen forsinket henrettelsen. Herolden gjorde seg ferdig med å lese opp tiltalepunktene, og noen la øret til de tørre, blålige leppene til den gamle kvinnen og snudde seg for å se hvor den knoklete pekefingeren hennes pekte: på herr Arnau. Personen gikk mot skafottet og signaliserte til ministeren som ledet henrettelsen, en godt voksen adelsmann, høy og kraftig, med svart, buskete skjegg, luksuriøst kledd i silke i rødt og gull.

«Hva er det som skjer, herr Arnau?» spurte Hugo uten å snu seg mot ham, med blikket festet til ministeren som satte seg på huk ved siden av skafottet.

Herr Arnau svarte fremdeles ikke.

23

Ministeren reiste seg. Nå rettet også han blikket mot herr Arnau, i likhet med mange andre i forsamlingen. Deretter ga han ordre om å fortsette henrettelsen, og ridderen fra Limes falt ned på kne foran hoggestabben med like stor stolthet som forgjengeren hadde vist. Alle, Hugo også, konsentrerte seg nok en gang om bøddelen og øksen som falt over nakken til den dødsdømte. Bare Arnau la merke til at adelsmannen diskré vinket til seg en av offiserene og sa noe til ham.

«Margarida Puig,» hvisket den gamle.

Arnau så offiseren og en gruppe soldater nærme seg med sverdene trukket, som om de sto overfor en uovervinnelig helt.

Det var ikke tvil om at det var hatet som holdt liv i den gamle damen, tenkte han.

Ridderens hode trillet mot sekken mens soldatene brøytet seg vei mellom tilskuerne med sverdene hevet. To kvinner skrek opp. Ingen protesterte.

«Gå hjem og si til kona mi at familien Puig er tilbake og vil fengsle meg,» sa den gamle til Hugo, som prøvde å konsentrere seg om skafottet. «Si at hun må skaffe hjelp.»

«Hva?» «Og si at hun må være forsiktig!» ropte han. Hugo skjønte ingenting og ristet på hodet. «Gå …»

Han rakk ikke å gjenta det. Soldatene kastet seg over en forsvarsløs Arnau, som ble overøst med slag og slått i svime i løpet av noen sekunder selv om han ikke gjorde mine til å motsette seg pågripelsen. Hugo så til sin forferdelse og vantro hvordan de hamret løs på den gamle mannen og banket ham opp. Folk trakk til side og gjorde plass til dem. Ingen gjorde noe! Det gikk opp for gutten at ingen ville komme herr Arnau til unnsetning. Han kastet seg over den av soldatene som var nærmest.

«Slipp ham!» hylte han.

«Nei!» protesterte Arnau avvergende.

Men Hugo klarte å overrumple den uforberedte soldaten, som mistet balansen og falt i bakken.

«Hvorfor mishandler dere ham?» freste Hugo rasende og prøvde å vekke de andre tilskuerne, som holdt seg på forsvarlig avstand fra tumultene. «Skal dere la dem få lov til å gjøre dette?» skrek han og gikk løs på neste soldat.

24

«Hugo …» sa Arnau i et forsøk på å stoppe ham.

«Nei, gutt …» lød det fra menneskene rundt dem.

Advarslene ble hengende i luften. En av soldatene ga Hugo et kraftig slag i ryggen med bredsiden av sverdet så han falt foran føttene til den andre, som møtte ham med et spark i magen.

«Han er bare et barn!» protesterte en kvinne. «Er det slik troppene til kong Johan viser manndommen sin?»

En av soldatene snudde seg truende mot henne, men offiseren holdt ham igjen og signaliserte at de skulle gå opp på skafottet med Arnau. Arnau snudde seg og så kvinnen gå ned på huk ved siden av Hugo, som lå sammenkrøpet på bakken med hendene trykket mot magen. Det var tydelig å se av grimasene hans og de dempede, halvkvalte stønnene at han hadde vondt.

«Arnau Estanyol!» ropte adelsmannen i rødt og gull da offiseren trakk den gamle opp på skafottet. «Kongedømmets forræder!»

To av byens rådmenn, som var på vei mot skafottet for å spørre om hvorfor man pågrep en av byens mest kjente og avholdte borgere, bråstoppet da de fikk høre beskyldningen.

Mange som hadde vært på vei til å gå derfra, rettet på ny oppmerksomheten mot det som foregikk.

«Hvem er det som sier det?» ropte likevel et av medlemmene i De hundres råd, en eldre fargehandler som var like rappkjeftet som han var tykk.

Rådmenn, aktede borgere og handelsmenn rettet bebreidende blikk mot mannen fordi han tillot seg å bruke en slik tone. To av kong Peters ministre var nettopp blitt halshogd uten annen grunn enn hevn, dronning Sibylla var blitt torturert uten lov og dom, og resten av Peter den seremonielles ministre og hoffmedlemmene til enken hans var satt under tiltale. Livet deres avhang av nykkene til en syk monark som trodde at det var kastet trolldom over ham, og så dristet denne storkjeftede fargehandleren seg til å diskutere med lovens nye ministre.

Svaret lot ikke vente på seg.

«Det er det kong Johan som sier!» erklærte adelsmannen på skafottet. «Og den som taler i hans navn, er meg, Genís Puig, greven av Navarcles, generalkaptein i kongens hær.»

25

Den fete fargehandleren ristet oppgitt på hodet.

«Arnau Estanyol!» gjentok adelsmannen. «Kjeltring og ågerkarl! Kjetter! Rømling fra den hellige inkvisisjonen! Forræder mot kongen! Forræder mot Catalonia!»

Bitterheten i stemmen som skrek ut beskyldninger om forræderi, fikk tilskuerne til å trekke tettere sammen, bort fra skafottet. Var det virkelig mulig? spurte de seg. Greven kunne da ikke oppføre seg sånn?

«Jeg dømmer deg til halshogging! Alle eiendelene dine vil bli konfiskert.»

Den indignerte mumlingen bredte seg. Greven av Navarcles beordret soldatene til å trekke sverdene og beskytte skafottet.

«Drittsekk!» ropte Hugo, og befant seg nok en gang i ingenmannsland, mellom tilskuerne og soldatene. «Din skabbete hund!»

Hugos skjellsord ble uventet etterfulgt av et skingrende hyl fra en kvinne som trengte seg frem gjennom mengden. Noen hadde løpt for å varsle Mar. «Pågrip henne!» beordret offiseren.

Da Arnau fikk se den skrikende kona si kaste seg rundt og prøve å sparke seg fri fra soldaten, forsøkte han for første gang å sette seg opp mot overfallsmennene. En kald og likegyldig Genís Puig slo ham rett ned, som om han var et dyr.

Noen av adelsmennene lo.

«Pøbel!» Hugo fortsatte å rope, nå til den gamle kvinnen på stolen, som satt og smilte fornøyd og siklende ved synet av Arnau som lå utslått på gulvet.

«Purke! Ufyselige menneske! Elendige knokkelhaug!»

«Hvordan våger du!»

En ung adelsmann på knapt tjue år, blond, stram og kledd i en blå våpenskjorte i damasksilke med skinnbesetning i halsen, knebukse, lærsko med sølvspenne, frynsesjal og et sverd i beltet, trådte frem fra der adelsmennene sto. Han førte ikke hånden til sverdet på vei mot Hugo. På et nærmest usynlig signal fra adelsmannen kastet en tjener og en soldat seg over gutten og slo løs på ham med stokker.

«På kne!» beordret den unge adelsmannen da de var ferdige med å banke ham opp.

26

Tjeneren trakk en forslått Hugo opp i knestående og grep ham i håret for å holde hodet oppe. Blodet rant nedover ansiktet hans.

«Be om unnskyldning,» forlangte adelsmannen.

Hugo syntes at han skimtet herr Arnau på skafottet bak den blå flekken som sto foran ham, men øynene var nesten gjenklistret etter omgangen han hadde fått, og synet var uklart.

Oppmuntret herr Arnau ham til å gjøre motstand? Han spyttet. Blod og spytt.

Den unge mannen grep tak i sverdet.

«Stopp.»

Ordren kom fra Margarida Puig. Greven av Navarcles skjønte hvorfor tanten hans protesterte. Skulle en fillete guttunge få ødelegge hevnen som skjebnen hadde skjenket dem?

Og hva om det endte med at folk gjorde opprør på grunn av gutten? Arnau Estanyol var en av byens høyt aktede borgere.

Henrettelsen måtte skje umiddelbart. Hvis rådmennene grep inn, kunne alt være tapt, og dette øyeblikket hadde de ventet på i mange år. Hva kongen ville si, brydde han seg ikke om.

Han skulle nok finne noen argumenter som kunne overbevise ham.

«Slipp ham!» beordret greven. «Hører du ikke hva jeg sier?» gjentok han da den unge mannen skulle til å trekke sverdet.

«Neste gang kommer du ikke til å være like heldig, det har du Roger Puigs ord for,» sa den unge mannen truende, åpnet langsomt hånden og strakte ut fingrene som knuget sverdet, før han lot det gli ned i sliren igjen.

To bastaixer skyndte seg å løfte opp Hugo så snart adelsmannen gikk tilbake til plassen sin. De ville ta ham med seg bort, men Hugo strittet imot.

«Herr Arnau,» stotret han.

Bastaixene skjønte ham godt. De holdt ham under armhulene for å hjelpe ham med å holde seg på beina og ble stående på første rad. Han kunne ikke se ham. Hugo klarte ikke å åpne øynene eller tørke blodet fra ansiktet, og det lille han så, var tåkete – han mer følte enn så ham. Han hørte vislingen fra øksen og klasket mot hoggestabben, som om halsen til Arnau ikke var tykkere enn en silketråd som ble revet i to. Han 27

hørte stillheten og kjente lukten av frykt som blandet seg med den salte havbrisen. Han merket skjelvingen fra bastaixene og hørte den hivende pusten deres. Etterpå flerret Mars skrik himmelen, og det svimlet for Hugo, en nesten behagelig følelse som overskygget smertene fra skadene. Han sank sammen.

2

S

milet Hugo skimtet i det runde ansiktet til Juan fra Navarro, dempet på ingen måte smertene som skar gjennom ham da han våknet. Han rørte på den ene armen og hørte seg selv stønne, men det var som om lyden kom fra en annen enn ham.

«Ikke rør deg,» sa Navarro. «Du har noen tunge dager i vente, men ifølge jøden har du ikke brukket noe. Du har vært heldig.»

Hugo prøvde å få et overblikk over situasjonen: Han var bandasjert og kunne ikke bevege det ene beinet og den ene armen. Han merket også at han hadde en bandasje i ansiktet, over det ene øyet. Han husket skafottet, henrettelsene …

«Herr …?»

Halsen var tørr og sved for mye til at han klarte å si mer.

Navarro satte et glass vann bort til munnen hans og prøvde forsiktig å helle det i ham. Det klarte han ikke – han var altfor nervøs ved tanken på hva han ville bli nødt til å fortelle om sin venns skjebne.

«Herr Arnau?» fikk Hugo frem mellom slurkene.

Mannen ville ikke svare. Han nøyde seg med å stryke gutten over det skitne håret, men Hugo ville ikke ha mer vann og prøvde å knipe igjen munnen selv om smertene fra den skjelvende haken fikk de andre skadene til å verke enda mer.

Han hadde bare vært der én gang før: den første arbeidsdagen på verftet, da herr Arnau fulgte ham dit og presenterte ham for Juan fra Navarro. Hugo kjente seg igjen. Ifølge reglene var det verftssjefen som skulle bo i dette huset, men i virke29

ligheten var det assistenten Juan som holdt til der. Selv bodde verftssjefen i en fint hus ved Plaza de Sant Jaume. Skipsverftet var enormt stort, men boligen var liten, med bare én etasje, i likhet med lagerbygningene og butikkene rundt. Huset hadde to soverom og en del som fungerte som kjøkken og spisestue.

Der bodde Navarro, kona hans og de to unge døtrene deres, i tillegg til to hunder som familien lot gå løse om natten for å holde vakt.

Hugo lå i en krok i spisestuen på en halmmadrass på en briks som snekkerne på verftet hadde lagd. I disse dagene da han måtte hvile, kunne han ligge og kikke på de søte jentene som løp omkring i huset, men aldri nærmet seg briksen der han lå.

Mer enn én gang hørte han dem hviske og tiske og lurte på om de var blitt forbudt å snakke med ham. Moren, kona til Navarro, tok seg av ham når hun en sjelden gang hadde tid.

Hugo hadde ikke stort annet å gjøre enn å klappe hundene, som holdt seg i nærheten av ham hele tiden. Så snart han sluttet å gjøre det, kom skyldfølelsen over ham, og han måtte knipe leppene hardt sammen der han lå for ikke å ynke seg av fortvilelse. «Hvorfor ropte jeg navnet til herr Arnau foran skafottet?» spurte han seg selv. «Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville han vært i live nå.» Sorgen mildnet litt når en av hundene slikket ham i ansiktet. Han kjente dem. For å kunne treffe moren eller herr Arnau på dagtid, etter jobb, hadde Hugo vært nødt til å overvinne frykten og bli venn med dyrene for å klatre over gjerdet rundt gårdsplassen på verftet. Det måtte han også de kveldene da han gjorde seg klar til å dra gjennom Barcelona til Jonqueres-klosteret for å treffe søsteren. Han ga dem litt av maten sin, og bit for bit ble han så god venn med hundene at han kunne bytte ut maten med kjærtegn og lek. De forrådte ham aldri.

Noen av de andre guttene som bar kuler for de genovesiske fangene, hadde prøvd å besøke ham, mektig imponert over de overdrevne ryktene om hva Hugo hadde gjort foran skafottet, men kona til Navarro kastet dem ut. Det var greit nok. Han hadde ikke noe imot å vente på å få fortelle dem om hvordan han hadde kjempet mot den blåkledde adelsmannen, men han ble overrasket over at genoveseren stadig kom innom. «Ingen 30

av de andre guttene bærer kulen like bra som deg,» sa han med den karakteristiske italienske aksenten sin for å forklare det første besøket, som om han ikke hadde rett til å være der. «Jeg kan ikke jobbe sammen med noen av de andre.»

Mesteren la kulen ned på gulvet og satte seg på en stol ved siden av ham før han undersøkte skadene hans og gledet seg over at han frisknet til, men han spurte aldri om hva Hugo mente om saken. Han fortsatte bare leksjonene sine.

«Jeg tror ikke det er lenge igjen til jeg får reise hjem igjen, og da kan jeg ikke lenger lære deg det du må kunne,» sa han. «En katalansk båtbygger kan ikke måle seg med en fra Genova!»

Han løftet knyttneven i været og ristet den. «Hvorfor tror du ellers at kongen din holder oss fanget her?»

I disse undervisningstimene snakket genoveseren om treverk: «Steineik og eik er slitesterkt og egner seg best til de delene som er mest utsatt, som skroget, kjølen, roret …» sa han og fortsatte: «Av poppel og furu lager man planker, mastverk, bommer …»

Så forklarte han hvordan man ser forskjell på ulike tresorter, hvordan man bruker det og bearbeider det, hvordan trærne skal felles, og – aller viktigst – når det skal gjøres.

«Treet må felles til rett tid,» instruerte han. «Løvtrær skal felles ved fullmåne, og eviggrønne trær ved nymåne.»

Dermed kunne Hugo la tankene om herr Arnau og skadene ligge og tillate seg å fantasere om å bli en stor og høyt respektert båtbygger, akkurat som genoveseren var, selv med jernkulen på ryggen. Han drømte om å bo i et fint hus, stifte familie og at folk hilste på ham på gaten, at han hadde penger og kunne hjelpe moren sin. Fremfor alt skulle han gi henne friheten tilbake og få se smilet som hanskemakeren hadde tatt fra henne. Han ønsket inderlig at han kunne gå til huset i Calle Canals, bryte opp døren og hente moren sin mens hanskemakeren og kona hans jamret og bar seg!

Mens han lå der og lengtet etter å kunne stå opp fra sengen og sette i gang med arbeidet igjen, lyttet han til mesteren som fortalte ham om et underjordisk vesen som alltid var til stede under båtbyggingen.

31

«Piccin, piccin, piccin,» understreket genoveseren og løftet langfingeren og tommelfingeren opp mot øynene, som om han forsøkte å se et sandkorn mellom dem.

«Et underjordisk vesen?» spurte Hugo interessert og satte seg opp i sengen.

«Ja, et underjordisk vesen som ingen kan se. Hvis vesenet er i godt humør og ingen plager det, kommer båten til å seile bra.

Hvis det blir sint …»

«Hva er det som gjør det sint?»

«Dårlig arbeid, tror jeg,» svarte genoveseren og dempet stemmen som om han skulle fortelle ham en hemmelighet.

«Men jeg er sikker på at det som gjør det mest rasende, er hovmodige mestere, folk som ikke bryr seg om båtbyggerkunsten og kimser av havets farer.»

Om natten, når hundene holdt vakt på verftet og ingen var der hos ham, og snorkingen til Navarro truet med å velte over ende de store søylene som raget opp mot himmelen, gikk Hugos tanker til herr Arnau. Da spurte han seg om hvem denne adelsmannen var, som uten lov og rett hadde gitt ordre om at herr Arnau skulle halshogges på stedet. Han hadde anklagd ham for å være en forræder.

«De var innbitte fiender,» forklarte Navarro ham en dag.

Hugo torde ikke spørre mer, men det gjorde genoveseren, som lyttet oppmerksomt.

«En fiende av herr Arnau?»

«Ja. For mange år siden ruinerte Arnau familien Puig. Derfor hatet de ham.»

«Han må ha hatt en grunn til å gjøre det,» sa Hugo til Arnaus forsvar.

«Ja, det er jeg sikker på at han hadde. Arnau var et godt menneske. Jeg kan ikke forestille meg …»

«Når skjedde dette?» spurte genoveseren og slo ut med hendene. «Å, for veldig lenge siden! Genís Puig er en av sønnene i familien Puig, som Arnau ruinerte. Han måtte flytte tilbake til Navarcles sammen med familien sin, der de levde i kummerlige kår under beskyttelse av landsbyherren, Bellera. Senere giftet han seg med datteren hans, og så …»

32

«Men hvordan kunne denne Puig henrette herr Arnau uten lov og dom?» spurte Hugo.

«Det sies at kongen fremdeles er syk og opptatt av denne trolldommen som er kastet over ham, at han ikke har brydd seg om henrettelsen i det hele tatt, men at han har godkjent handlingene til ministeren sin fordi mannen hevdet at Arnau var en forræder. Da måtte det vel være noe i det, tenkte kongen. Dessuten har ministeren konfiskert hele Arnaus formue til statskassen, og sånt liker alltid monarkene godt.»

«Har denne adelsmannen virkelig så stor innflytelse på kongen?» spurte genoveseren.

«Det kan virke sånn. For to år siden ville kong Peter straffe greven av Ampurias etter en uoverensstemmelse om jordeiendommene til en visegreve. Greven erklærte krig mot kongens styrker, og på toppen av det hele forsøkte han å kjøpe seg sikkerhet ved å betale seksti tusen floriner til franskmennene for at de skulle komme ham til unnsetning. Det var prins Johan som gjorde front mot franskmennene og drev dem ut av Catalonia. Ingen hadde trodd at han skulle klare det, for han ble ansett for å være pysete og svak. Hjernen bak seieren var ingen andre enn generalkapteinen hans, Genís Puig, som Johan utnevnte til greve av Navarcles. Siden da har han blitt kongens rådgiver, venn og minister. Så vidt jeg har hørt, bestrider verken kongen eller dronningen hans avgjørelser, i hvert fall ikke offentlig.»

«Og det skal liksom gi dem rett til å henrette en av Barcelonas borgere?» spurte båtbyggeren vantro.

«Ja,» sukket Navarro. «Og å henrette to av kong Peters ministre til tross for protestene fra byens dommere og rådmenn. Og torturere dronning Sibylla og frata henne alt hun eier. Det sies at Johan verken vil holde løftene eller godkjenne donasjonene farens hans ga mens han levde, og det er det som bekymrer folk mest. Hvem bryr seg vel om en gammel mann som brukte tiden sin på å be om almisser til de trengende?»

Hugo og genoveseren rykket til samtidig og så overrasket på Navarro.

«Ja, en gammel, gebrekkelig mann som ba om almisser. Det er det folk har sagt til meg om herr Arnau etter at byens ærver33

dige borgere har gjort samme observasjon som deg, Domenico.

Barcelona er skremt, og hver og en vokter sine egne interesser.»

«Hva med fru Mar?» spurte guttungen etter en anstrengt pause der han tenkte at situasjonen til enken ikke kunne være særlig god hvis de hadde inndratt alle eiendommene til herr Arnau.

«Hun har ikke fått beholde noe, bare det hun sto og gikk i … bortsett fra skoene.» Navarro hevet øyenbrynene og trakk på skuldrene. «De ondskapsfulle menneskene lot henne stå barføtt igjen. Hvorfor skulle de gjøre noe sånt?»

«Hvor har hun gjort av seg? Hvor er hun nå?»

«Hun har fått flytte hjem til noen bastaixer som er i slekt med faren hennes. Enken etter Arnau ba forresten en av dem om å spørre hvordan det gikk med deg.»

Det gikk noen dager før den jødiske legen som Juan fra Navarro hadde tilkalt, ga Hugo lov til å stå opp og gå tilbake til arbeidet, hvis han bare passet på «ikke å anstrenge seg», som han sa. På tross av det, og selv om armen fremdeles gjorde vondt, bar Hugo kulen til genoveseren og gikk tappert løs på arbeidet, med ansiktet fritt for bandasjer, men med et arr ved øret som han kunne skryte av overfor de andre guttene. Han gjentok stadig for seg selv ordene han hadde fått høre utallige ganger under rekonvalesensen: «Hvis du arbeider hardt, kommer du til å bli en stor båtbygger.»

En kveld da måneskinnet skimret over sjøen og lyste opp den mørklagte byen, følte Hugo behov for å besøke søsteren sin.

Arsenda var sikkert bekymret for ham, for han hadde lovet å besøke henne jevnlig, og nå var det lenge siden sist. Han hadde bare vært inne på skipsverftet den siste tiden og hadde ikke engang vært til gudstjeneste i Santa María de la Mar. «Jomfruen bryr seg ikke om det,» hadde Navarro sagt for å berolige ham. «Du kan jo ikke komme deg dit.» Men det var ikke den egentlige grunnen, sa han til seg selv. Han var redd for hvem han kunne møte på der ute … De djevelske sønnene i Puigfamilien, for eksempel. Og hva om han skulle støte på den blåkledde adelsmannen? «Du kommer ikke til å slippe like billig unna neste gang,» hadde mannen advart ham. Han krympet seg bare ved tanken. De kom til å drepe ham. Det hadde ikke 34

kostet dem mye å gjøre seg av med herr Arnau, og ham ville det bli enda lettere å bli kvitt. Han hadde hatt det fint der inne, sammen med båtene, mestrene og guttegjengen. Også de store viste ham respekt og virket nesten misunnelige på ham etter heltedåden. Når han var ferdig med å bære kulen, så han etter en annen han kunne hjelpe. «Bare det ikke er en annen båtbygger,» sa genoveseren formanende. «De kommer til å ødelegge deg,» la han smilende til. Hugo gikk til snekkerne og sagbruksarbeiderne og til dem som lagde årer, men fremfor alt likte han kalfatrerne, de som tettet båtene med stry, tjære lagd av furuved og bek, et avfallsprodukt fra fremstillingen av tjære og den viktigste bestanddelen i impregneringen. «Tenk om du skulle ende med å bli kalfatrer i stedet for båtbygger,» ertet de ham når de lot ham få røre i tjæren og beken i en stor kjele der de også hadde hatt i talg. «Tenk deg ansiktet til genoveseren da!»

Denne kvelden ventet Hugo til genoveserne og hjelperne deres hadde sluttet å hoste og pustet rolig, før han sto opp så forsiktig han kunne. Alle sammen sov tett sammen i en lagerbygning overfor den åpne gårdsplassen mellom de digre hallene. Hundene logret allerede før han hadde kommet seg over plassen og bort til muren. Han hilste på dem og lekte litt med dem før han møysommelig klarte å kravle over muren og dumpe ned på den andre siden. Bruset fra bølgene som slo dovent mot stranden, lot seg ikke forstyrre av de nærmest uhørlige klikkene mot bakken fra sandalene til Hugo. Han så for seg herr Arnau. Det var han som hadde gitt ham dem, sandaler med gode lærsåler, ikke såler av espartogress eller tre, som de fleste av guttene som var så heldige å ha sko, gikk med.

«De har tilhørt sønnen min, men nå passer de ikke lenger,» hadde han sagt da han ga ham dem. Det sved i halsen da Hugo lyttet til stillheten og prøvde å få herr Arnau ut av hodet. Han så seg granskende rundt i nattemørket. Det var uvanlig å støte på noen her han befant seg nå. Bak seg hadde han det urolige havet, som skimret av sølv i måneskinnet. Til venstre for ham lå den dyrkede marken nedenfor åssidene til Montjuïc, og foran seg hadde han Raval, den nye og nesten ubebodde bydelen det skulle bygges murer rundt. Til høyre for ham, bak den gamle bymuren, lå Framenors-klosteret. Bak der igjen lå selve 35

Barcelona, det eneste stedet der det kunne skimtes et svakt lysskjær.

Han gikk mot stranden og ble overrasket over hvor stor fart han satte opp. Det var nesten så han løp, og Arsenda opptok alle tankene hans. Endelig nådde han frem til den gamle muren ved Framenors og kom ut på stranden, der båtene var trukket opp på land. Han lyttet til havet, stillheten og den lette brisen, grøsset litt og forbannet kulden. Han hadde ikke på seg annet enn skjorten med flekker etter den oksiderte jernkulen til genoveseren. Han skulle gjerne ha fortsatt langs vannkanten og benyttet muligheten til å se på båtene på vei bortover mot Santa María de la Mar. Derfra kunne han følge gaten fra Calle de la Mar til Plaza del Blat og derfra igjen til klosteret, men han ville helst gå gjennom pottemakerstrøket, for der bodde det mindre folk, og risikoen for å bli oppdaget av vaktene var mindre. Det var nemlig forbudt å bevege seg gjennom Barcelona om natten uten lykt eller fakkel, slik han gjorde nå.

Hugo fulgte den gamle bymuren mens han hoppet og sprang for å holde varmen, og nærmet seg klosteret i en bue rundt byen, klosteret der søsteren hans var tjenestejente for en nonne som han ikke husket navnet på. Han husket bare at hun kom fra en av Catalonias mest innflytelsesrike familier, akkurat som de omtrent tretti andre kvinnene som hadde avgitt klosterløfte i Jonqueres. Nonnene tilhørte Santiago-ordenen og nøt godt av privilegier som ikke sto helt i samsvar med klostertvangen og den strenge lydigheten andre nonner måtte underkaste seg.

De var rike, og klosteret hadde betydelige inntekter. Nonnene bodde ikke i celler, men i flere frittliggende, små hus, og noen av dem hadde til og med vinduer mot gaten og små, innebygde kapeller, som nonnene eide selv. Der ble de oppvartet av slaver og tjenestejenter som Arsenda. De gikk ikke kledd i nonnedrakter, men bar en hvit kappe som var prydet med jakobskorset. Ett av privilegiene deres var at de kunne testamentere formuen sin til en tredjepart utenfor fellesskapet. Med priorinnens tillatelse kunne de også ta imot besøk og gå ut i byen, og – det aller viktigste – de kunne når som helst inngå ekteskap og tre ut av nonnetilværelsen.

Hugo passerte bak Santa María del Pi-kirken, og snart var 36

han fremme ved Santa Anna-klosteret, lengst borte fra stranden. Der krysset han bygrensen. Han svingte til høyre, og litt lenger borte kom han til Jonqueres-klosteret med kirken, klostergården og flere bygninger som dannet en slags trekant der to av sidene grenset mot gaten og Jonqueres-bekken, og den tredje mot bymuren.

Han fortsatte ytterst forsiktig og så seg til alle kanter da han fortsatte bortover Calle de Jonqueres med kirkeporten, en liten port der varene til klosteret ble levert, og bakdørene til nonnenes hus. I huset der Arsenda hadde tjeneste, var det et lite gittervindu. Han plystret en liten melodi med øret klistret til en av vinduslemmene. Han brukte så lav stemme som mulig og fulgte nøye med på skyggene fra bygningene på den andre siden, redd for at noen skulle tenne lys, med blikket festet på enden av gaten og Plaza de Jonqueres, der hovedinngangen til klosteret lå. Så begynte han å nynne melodien, og når det plutselig ble for høyt, dempet han seg fort og skjente på seg selv.

Han sto og myste ut i mørket og skalv like mye av kulde som av frykt for å bli oppdaget.

Det hadde hendt at han hadde vært nødt til å dra tilbake uten å få treffe Arsenda, men som regel pleide søsteren å våkne, uansett hvor lavt og monotont han sang. Han nynnet den samme trudelutten som faren hadde pleid å synge når han kom hjem, enten han hadde vært på en lang reise eller bare hadde vært ute og tatt noen glass vin. Helt fra søsknene lå ved morens bryst, hadde de ubevisst assosiert denne melodien med morens glede, og etter hvert ble de glade av å høre den selv også. De våknet alltid når de hørte denne melodien, uansett hvor sent det var, inntil den en dag forstummet. Havet hadde slukt faren deres.

Noen lette slag mot vinduslemmen viste at Arsenda hadde hørt ham. Nå kom det farligste. Hvis noen oppdaget henne, kunne hun alltids finne på en unnskyldning for hvorfor hun sto borte ved vinduet, men det var vanskeligere å forklare hvorfor hun hadde klatret opp på steinbenken ved fasaden som de kvinnelige rytterne, som ikke hadde lov til å ri i byen, sto på når de skulle sette seg opp på hesteryggen og ri mot porten til Jonqueres, eller hvis hun ble oppdaget når hun kravlet som en 37

firfisle med hender og føtter mot steinene opp på det flate hustaket.

Arsenda kom løpende ned en trapp fra gårdsplassen. Det herlige ansiktet var andpustent og sprekkeferdig av glede da hun nådde frem til Hugo.

«Hvorfor har du ventet så lenge med å komme?» skjente hun.

Hugo prøvde å få igjen pusten og trakk den dypt. Så omfavnet han henne uten et ord. Arsenda hadde vært forutseende nok til å ta med seg teppet hun sov med om natten. Nå la hun det rundt seg, og de satt tett sammen, godt skjult i en krok.

«Hvorfor?» gjentok den lille jenta.

Arsenda gråt da hun fikk vite at herr Arnau var død. Hun spurte ut Hugo om skadene han hadde fått, og de store, mørke øynene skinte av beundring i nattemørket da Hugo skrøt av hvor tapper og modig han hadde vært. Det endte likevel med at hun gråt av savn etter moren. Arsenda slapp aldri utenfor klosteret, og Antonina kunne heller ikke forlate hanskemakerens hus.

Hugo prøvde å få henne til å tenke på noe annet. «Hva har du lært siden sist?» spurte han og grep henne om haken så hun måtte løfte hodet.

Nå hadde de endelig latt henne få være med og lage nougat, fortalte hun broren og forklarte at det var søtsaker lagd av mel, honning og ristede mandler. Hun hadde også hjulpet til med å lage rosenvann, spinne lin og hamp. Hun hadde ikke fått lære å brodere ennå, for de sa at hun måtte bli større først, så hun ikke ødela stoffet.

«Behandler hun deg bra, fru …»

«Geralda,» fullførte hun. «Ja. Hun er herskesyk og krevende, og veldig religiøs og nervøs, men ja. Hun lar meg få høre på fra avstand når hun underviser døtrene til de rike familiene i Barcelona, og etterpå pleier hun å bruke litt tid på meg.

Hvordan går det med deg?»

Hugo fortalte henne om skipsverftet og hvordan han sto på der for å kunne bli båtbygger en gang i fremtiden, så han kunne hjelpe moren deres.

«Og deg også!» la han til. «For å bidra til medgiften fra …»

38

«Geralda,» gjentok søsteren oppgitt.

«Nettopp. Jeg skal øke den så du kan få en god ektemann, den beste i hele Barcelona.»

Arsenda satte i å le.

«Hysj med deg! Du kommer til å få din egen familie,» sa hun.

«Jo, men jeg kommer aldri til å glemme deg,» lovet Hugo og klemte den kjære søsteren sin tett inntil seg i en inderlig omfavnelse.

De hadde sovet sammen på en halmmadrass inntil ildstedet den skjebnesvangre dagen da bølgene tok faren deres. Det fortsatte de med i mange netter etter at de fikk beskjeden. De to søsknene gråt i takt med moren, som lå alene i den andre enden av rommet. De omfavnet hverandre og hulket stille for at hun ikke skulle høre dem og bli enda mer lei seg.

Hugo prøvde å gi den samme trøsten neste gang han og søsteren hans krøp sammen på taket av det lille huset i klosteret over en uke senere. Arsenda grep ham rundt underarmen og la hodet mot skulderen hans da hun hørte ham si med skjelvende røst: «Jeg trodde at folk … Nei, jeg vet ikke. Her om dagen hentet bastaixene inn en trelast som kom sjøveien fra Pyreneene.

Tømmeret var blitt fraktet nedover elven … En dag har jeg lyst til å dra og se hvordan de gjør det,» sa han uten å vite hvorfor han fortalte henne det. «Det er i hvert fall sikkert at det er bastaixene som frakter treverket der det kommer fra, og til skipsverftet. Når de har losset av de store tømmerstokkene, gratulerer de meg nesten alle sammen og sier at det jeg gjorde, var bra, at jeg gjorde det ingen andre våget, og mestrene og verftsarbeiderne er enige. Guttene med kulene klappet for meg, og selv nå ber de meg av og til om å fortelle dem om det som skjedde. Juan fra Navarro støtter meg også, og han var en god venn av herr Arnau. Men i Santa María forrige søndag var det mange som så stygt på meg. Noen så bare skjevt på meg, men jeg merket blikkene deres, og andre var frekke. En handelsmann dyttet meg til og med da vi skulle gå til nattverd. Etterpå lot ikke hanskemakeren mor få bli igjen litt. Han trakk henne bare med seg. Vi fikk ikke vekslet så mye som et ord.»

39

Med ett ble han taus. Han burde ikke snakke med henne om dette. Arsenda var så liten. Hva visste vel en småjente om sånt som dette? Hun levde et lykkelig liv bak Jonqueres’ klostermurer. Fikk mat og klær og undervisning, og når hun skulle gifte seg, ville hun få medgift …

«Du har satt deg opp mot makten,» hvisket Arsenda i nattemørket. Stemmen var alvorlig da hun snudde seg litt mot ham under teppet.

«Hva er det du sier?» utbrøt Hugo forskrekket. «Hvordan kan du vite det?»

«Det samme skjedde her, i klosteret. En av nonnene beklagde seg over hvordan kirketjeneren behandler dem. De fleste av de gamle var enige med henne, det vet jeg, for jeg hørte dem snakke om det hjemme hos Geralda, fruen min. Men det var bare Angelina som sa det høyt. Priorinnen støttet kirketjeneren, og de andre vendte Angelina ryggen. Nå snakker de nesten ikke med henne. Det er det samme som skjer med deg,» fastslo hun.

«Jeg hater Puig-familien,» erklærte Hugo etter noen sekunders stillhet der han tenkte seg om og kom frem til at søsteren hans hadde rett.

«Du skal ikke hate,» sa Arsenda bebreidende. «Jesus Kristus …»

«Jesus Kristus lot faren vår dø!» avbrøt han. Arsenda korset seg. «Og herr Arnau.»

«Vi skal alle dø,» innvendte lillesøsteren hans rolig. «Vi må forlate denne jammerdalen for å gå videre til et evig og lykkelig liv.»

Hugo sukket.

«Lov meg at du ikke skal hate noen. Du må be om tilgivelse.»

Hugo var taus.

«Lov meg det!» sa Arsenda.

«Jeg lover,» sa broren hennes motstrebende.

Det løftet hadde han ikke tenkt å holde. Om han hadde arbeidet iherdig før, var han enda ivrigere etter behandlingen han fikk i Santa María, men alltid med et snev av bitterhet 40

ved tanken på byen som lå så nær, men likevel så fjernt. Han brydde seg ikke lenger om at han fikk vondt i ryggen eller at armene føltes lengre når han bar genoveserens kule hit og dit, slik mange av de eldre guttene gjorde. Hva skulle det blitt av ham hvis det ikke hadde vært for genoveseren? Det var fryktelig vanskelig å få bli læregutt hos en båtbygger, men nå var han sikker på at han ville klare det. Juan fra Navarro hadde lovet å hjelpe ham når genoveseren ble satt fri. «Til minne om Arnau,» hvisket han til Hugo.

I mellomtiden fortsatte rettssakene mot ministrene og yndlingene til Peter den seremonielle, og dronning Sibylla satt fremdeles fanget i et tårn utenfor bymurene, utenfor Orbs-porten, da kong Johan den 8. mars i 1387 stadfestet Catalonias privilegier, lover og skikker etter å ha blitt frisk etter trolldommen som hadde gjort ham så syk. Som varslet fortsatte han ikke å gi de donasjonene farens hans hadde gitt de siste tjue årene han levde, donasjoner som hadde sikret ham uforbeholden støtte og ærbødighet fra dem som hadde det vanskelig. Ti dager senere sverget det katalanske hoffet troskap til den nye kongen og utnevnte ham til greve av Barcelona.

En av de mange tingene kong Johan gjorde, var å utnevne viscount de Rocabertí til sin stedfortreder i de østligste statene, og han fikk ordre om å forberede armadaen på å seile til Morea og de katalanske hertugdømmene Neopatria og Athen. Innkallelsen av den kongelige armadaen skapte et voldsomt liv på skipsverftet. Årer, seil, skjold, huder, våpen … alt ble telt opp og klargjort for båtene, de fleste av dem enkle handelsgaleier som for anledningen ble utstyrt med våpen.

I et av våpenarsenalene foregikk det siste arbeidet før sjøsettingen av armadaens flaggskip, en diger galei med tretti rorbenker på hver side, og med viscounten av Rocabertí som kaptein. Hugo hadde overvært en slik overrekkelsesseremoni før: Åtte prester og biskopen deltok under gudstjenesten, der også kongen, ministrene hans og byens rådmenn var til stede.

Det hadde vært gaver, mat, fest og glede. Sammen med genoveseren betraktet Hugo, med kulen i hendene, det enorme, masteløse skroget av god eik, og var stolt over at han hadde bidratt i arbeidet. Han løftet blikket til skråtaket på skipsverf41

tet, og det enorme rommet fikk ham nok en gang til å føle seg liten. Han kjente den intense lukten av pusset treverk, tjære og bek, hørte den gjallende hamringen, hvesingen av vann som ble tømt over glødende kull for å forme plankene, og hviningen fra sagene.

«Santa Brígida skal hun hete!» ropte kapteinen.

Hugo snudde seg samtidig med genoveseren. Bak dem kom et følge med verftssjefen og byens rådmenn gående mot galeien med viscounten av Rocabertí i spissen. Juan fra Navarro fulgte tjenestevillig etter.

«I dag kommer vi til å bli rikelig belønnet,» hvisket genoveseren til Hugo. «Så fort vi får pengene, skal du gå og kjøpe en god vin. I kveld skal vi drikke og skåle for Santa Brígida … og for godt utført arbeid.»

Navarro presenterte byggmesteren for følget der arbeiderne hadde samlet seg. Hugo så ham snakke med viscounten og de andre som lot til å følge nøye med på samtalen. Han pekte på galeien og gestikulerte med hendene, simulerte havet, skroget, årene og til slutt noe som så ut som uvær. Viscounten smilte bredt med svarte tenner over det grå skjegget da byggmesteren avverget farene med en utstrakt hånd som dirret litt for å illudere seiling i smul sjø. Noen klappet. Genoveseren tok ikke feil. En av viscountens menn overrakte byggmesteren en liten pose før følget gikk videre. Håndverkerne og lærlingene gjorde plass så de kunne gå bort til skipet som ruvet over dem.

Byggmesteren pekte ut de viktigste mesterne for viscounten, som hilste med et lite nikk. Deretter, mens adelsmannen gikk videre med en annen, la Hugo merke til at forvalteren hans gikk bort til den som hadde fått æren av å få en hilsen fra herren, og overrakte ham litt penger.

«Domenico Blasio fra Genova,» annonserte byggmesteren.

«Deres eksellense burde forsøke å overbevise ham om å fortsette hos oss når han får tilbake friheten.»

«Og det er ikke lenge til,» forsikret viscounten av Rocabertí og tok ordet for første gang.

«Jeg tror …» rakk genoveseren å si før han ble avbrutt av et skrik.

«Din kjøter!»

42

Hugo så ikke hvem det var som skrek, men kjente igjen stemmen til unge Puig, som for anledningen var kledd i rødt fra topp til tå, fra den røde silkebuksen til det oppblåste, røde ansiktet. Han sprang frem fra følget til viscounten og kastet seg over Hugo, fulgt av tjeneren sin.

«Din lille drittunge!» hylte han idet han innhentet ham.

Hugo, som sto med kulen til genoveseren hengende i løse luften, reagerte med å rekke den til Roger Puig, som forfjamset tok den imot. Det rustne jernet skitnet til hendene og den røde våpenskjorten til adelsmannen, som brukte noen sekunder på å summe seg før han slapp kulen ned på bakken – sekunder Hugo brukte på å gjemme seg bak mesteren sin.

«Hva er det som skjer?» spurte Rocabertí.

Mens Roger Puig gned frenetisk på våpenskjorten for å fjerne flekkene etter den rustne kulen, grep tjeneren hans og noen soldater tak i Hugo og trakk ham med seg bort til viscounten.

«Denne slyngelen ærekrenket min bestemor Margarida Puig,» brølte Roger Puig mens han fortsatte å børste av klærne sine. «Han fortjener straff.»

Viscounten lyttet til den unge mannen, men hørte også hva forvalteren hans hvisket ham i øret. Han nikket kort før han sa noe.

«Hva ønsker du å gjøre med ham?» spurte han adelsmannen.

«Han kan få angre fornærmelsene sine i et av fangehullene Navarcles-borgen.»

De tilstedeværende mumlet seg imellom. Hugo ble blek og kjempet for å rive seg løs fra hendene til tjeneren, den samme som hadde prylt ham med en stokk den dagen da herr Arnau ble henrettet, og som nå ga ham en ørefik.

Juan fra Navarro ville gripe inn, men verftssjefen stoppet ham med en avvergende håndbevegelse.

«Da sier vi det sånn,» sa viscounten. «La ham sitte fengslet i et år, men når året er omme, skal han settes fri. Han skal få tilstrekkelig med mat, og han må ikke dø. Det må du gå god for.»

«Nei!» protesterte Hugo. Knærne ga etter under ham, og han sank sammen.

43

«Det skal bli,» forsikret Roger uten å bry seg om Hugos jamrende protester. «Familien Puig er deg svært takknemlig,» la han til.

Viscounten var i ferd med å vende ryggen til Hugo da genoveseren tok ordet: «Dette er galt.»

Adelsmannen rakk ikke å snu seg, men stoppet opp som om han forventet en forklaring. Den lot ikke vente på seg.

«Denne gutten har jobbet hardt med Santa Brígida. Skipet bærer i seg en del av ham, en del av sjelen hans, på samme måte som den bærer med seg en del av alle de andre mestrene, håndverkerne og lærlingene. Hvis ikke kapteinen vår viser sjenerøsitet og nestekjærlighet denne dagen da vi skal presentere skipet for ham, blir de underjordiske sinte. Hvor er de mektiges velvilje?»

Roger Puig slo ut med knyttneven og brast i latter. Hugo prøvde å komme seg på beina.

«Hvilke underjordiske?» spurte viscounten, fortsatt med ryggen til genoveseren.

«Alle skip har et underjordisk vesen, Deres nåde,» svarte byggmesteren og pekte mot den enorme akterenden av galeien over dem.

«Og hva skjer hvis de blir sinte?» spurte Rocabertí, selv om han kunne forestille seg hva svaret ville bli.

«Da kommer aldri galeien til å seile godt.»

«Den kan risikere å synke,» istemte genoveseren.

«Du tror vel ikke på slike skrøner?»

Viscounten løftet hånden avvergende og avbrøt protestene fra Roger Puig. Han ble stående taus et øyeblikk.

«Jeg er sikker på at din fremragende bestemor og onkel – hele familien – fremfor alt vil forsikre seg om at ingenting skal sette en stopper for den kongelige armada bare for å straffe en rappkjeftet slyngel,» sa han og så på Roger Puig, Hugo og genoveseren, «særlig ikke med tanke på at noen fra denne familien faktisk er en del av besetningen min. Eller vil du kanskje seile med slike trusler hengende over deg?»

Roger Puig nølte.

«Kongen har store nok problemer som det er, med trolldom44

men som svekket helsen hans. Vi kan ikke bry ham med at de underjordiske kan komme til å plage kapteinen hans på grunn av en skjeggløs tiggerunge. Slipp ham!» beordret viscounten tjenerne og gikk videre uten å se etter om de adlød ordren, som om det var fullstendig utenkelig at noen skulle driste seg til å vise ham ulydighet.

Det ble som han sa. Hugo slapp fri.

Slipp ham! To ganger hadde Hugo fått høre denne ordren som ga ham friheten tilbake. Han vekslet blikk med en rasende Roger Puig. Neste gang kommer du ikke til å være like heldig, hadde han sagt ved skafottet. Hugo smilte. Han hadde vært heldig. Han merket seg det rasende blikket og bøyde hodet, men så husket han rådet fra Arnau: Ikke bøy deg for noen.

Han pustet dypt inn, knyttet nevene og rettet ryggen. Bak adelsmannen fortsatte følget på ny i hælene på viscounten og byggmesteren, men for Hugo var de bare som en intetsigende skygge. Roger Puig sto foran ham, dirrende av raseri. Blodårene i halsen bulte, og han var faretruende mørk i ansiktet, så anspent at han nærmest var krakilsk. Hugo ventet med et fast blikk til adelsmannen bestemte seg for å følge etter viscounten.

«Hugo. Hugo!»

Først den andre gangen kjente han at noen ristet i ham. Han snudde seg. Det var Juan fra Navarro. Gutten smilte prøvende, men Navarros dystre mine fikk smilet til å blekne.

«Du må forlate verftet,» erklærte han. Hugo rykket til. «Viscounten vil ikke ha deg i nærheten av skipene. Du må gå nå med en gang. Han ga ordre om det.»

3

H

ugo gikk oppover mot Raval, der de var i ferd med å bygge den nye muren. Han gikk uten å tenke. «Du må gjemme deg,» hadde Navarro hvisket til ham mens en av visegrevens soldater overvåket at ordren ble fulgt. «I det minste til Roger Puig har seilt ut med den kongelige armadaen.» Genoveseren hadde også forsøkt å si ham noe, men følelsene ble for sterke, og i stedet ga han Hugo et varmt og tårevått kyss på kinnet. Han kjente tårene ennå, hvis de da ikke var hans egne.

Bak skipsverftet, mellom Rambla og den nye muren kong Peter hadde gitt ordre om å bygge, lå Raval, en stor bydel som ble befolket etter hvert som man førte opp bygninger det ikke var plass til, eller som man ikke mente egnet seg, innenfor bymuren: Sant Pau del Camp-klosteret, San Lázaro-sykehuset for spedalske, det store karmelittklosteret med de to klostergårdene som hadde gitt navn til Calle del Carme, sykehuset Colom, som også hadde gitt navn til en gate – Calle del Hospital – som lå ved siden av dominikanerklosteret, et annet lite sykehus, de Vilar, Sant Antoni Abat-, Monalegre- og Nazaretklosteret … Det var så mange klostre og sykehus i Barcelona at Peter den seremonielle hadde forbudt bygging av nye religiøse bygninger og utvidelse av dem som allerede lå der. Han mente at hvis utviklingen fortsatte slik, ville Barcelona ende opp uten nok borgere som kunne forsvare byen og holde den i hevd.

Rundt klostrene og sykehusene i Raval vokste det opp husklynger, hovedsakelig med beskjedne, fattigslige hus. Bare en liten del av den nye bydelen var bebodd: fra Calle del Carme og 46

oppover. Resten – området mellom den nye bymuren og havet – besto av hager og dyrket mark.

Det var i dette området med hager og en og annen hytte bebodd av fattigfolk Hugo slentret rundt en aprilettermiddag i 1387. Vårsolen varslet at det snart ville bli varmt og vindstille, en etterlengtet tid på skipsverftet, for det betydde at seilingssesongen begynte. Tanken fikk gutten til å huske den nye, usikre situasjonen han hadde havnet i. Hugo speidet ut mot havet, som lå langt der ute. Bruset fra bølgene, det lystige levenet fra våpenlagrene, fiskerne og sjømennene på stranden var byttet ut med kjedelige marker med grønnsaker som vokste i stillhet.

Sakte. Han forsøkte å kjenne lukten av havet, men en dunst av stinkende gjødsel fikk ham til å åpne øynene. Og sinnet. Han hadde mistet alt. Han som hadde trodd at han hadde lykken med seg … «Idiot!» sa han høyt. Han kom ikke til å bli båtbygger likevel. Ikke kalfatrer heller. Drømmene og illusjonene var knust på grunn av nykkene til en selvgod adelsmann.

Han var fremdeles usikker på hva han skulle gjøre, og var usikker på om han burde gjemme seg. Han trodde ikke at Roger Puig kom til å forfølge ham. Hvorfor skulle han bry seg om en skjeggløs tiggerunge som ham? En slyngel? Han husket ikke viscountens siste fornærmelse. Snart kom Roger Puig til å seile ut med den kongelige armadaen, kledd i … gull?, og med sverdet i beltet. Jeg håper du drukner og at fiskene spiser deg! tenkte Hugo. Tanken på fiskene fikk ham til å legge hodet på skakke. Vær forsiktig, Roger Puig! Faren min er der nede, og i havet spiller det ingen rolle hvor fin familie man kommer fra.

Bare tanken var nok til å muntre ham opp.

Han gikk i retning av dominikanerklosteret og Colomsykehuset. De få gatene i Raval var brede og rette, i motsetning til de krokete smågatene i bykjernen. Bygningene her ute hadde ikke broer og beboelige buer som dem som strakte seg over gatene og knyttet hus sammen for å utnytte den begrensede plassen i byen, og som gjorde det mulig å krysse hele Barcelona, fra den ene enden til den andre, uten å tråkke på bakken. Denne muligheten tok slutt ved Portaferrissa-porten og Boquería-porten i den gamle bymuren. Når man krysset la Rambla derfra, kom man inn i de to vik47

tigste gatene i Raval: Calle del Carme og Calle del Hospital.

Hugo gikk oppover Calle Robador, der det begynte å reise seg ett og annet hus og var litt folk å se, til den munnet ut i Calle Hospital. Til høyre lå dominikanerklosteret, og litt nærmere lå Colom, en enkel bygning med skråtak og en liten kirke med et klokketårn. Mange mennesker hadde samlet seg ved sykehusporten, og de fleste av dem så ut til å være fattige.

Han hadde hørt herr Arnau snakke om Colom-sykehuset.

Der hadde de plass til ti syke og fattige og like mange foreldreløse barn. Under tilsyn av forstanderen gikk folk rundt i gatene hver dag og tigde om brød og almisser til sykehuset – tjenestejenter, ammer, legbrødre og -søstre som ikke var munker eller nonner, men ville tjene samfunnet. Personalet på Colomsykehuset besto av disse menneskene, og slik var det også på de andre sykehusene i byen. «Hva med legene?» husket Hugo at han hadde spurt etter forklaringen til herr Arnau. «Det er ingen leger der,» hadde den gamle svart, «men alle legene i Barcelona er forpliktet til å stille opp for sykehusene for å helbrede de fattige, vederlagsfritt og på skift. Det beordret kong Peter for mange år siden. Hvis de ikke gjør det, mister de retten til å praktisere som lege.»

Arnau hadde også fortalt ham at Colom hadde store ressurser, og at de pleide å ha brød til overs som de ga til de fattige.

Hugo så på menneskene som trengte seg sammen ved sykehusporten, og kjente at han fikk vann i munnen. På grunn av viscountens besøk på skipsverftet hadde han ikke spist frokost.

Han stilte seg i bakerste rekke, og det gikk ikke lang tid før han hørte mumling fra folk bak. Han hadde ikke lyst til å snu seg.

De kom kanskje til å gi ham brød, men … hva ville skje etter det? Kom han til å få noe å spise i kveld eller i morgen? Han kaldsvettet på ryggen og ble fuktig i hendene. Han visste ikke hva han skulle gjøre, eller hvordan han skulle overleve.

Hugo glemte grublingen så snart de åpnet sykehusporten og to legbrødre kom til syne med en kurv. Menn og kvinner, gamle og unge, begynte straks å kjempe for å få best mulig plass.

Hugo ble trengt inne i kaoset. Det ble skrik, puff, beinkrok og ett og annet slag da legbrødrene begynte å fordele brødet. Etter 48

å ha holdt ut en god stund med puffing og knuffing var det ikke så lenge igjen til han var fremme, og han håpet at han i det minste skulle få en brødskalk. Han var sulten og begynte å bli redd for at brødkurven skulle bli tom. Det gikk rykter om det, og dermed økte både nervøsiteten og volden. Hugo dyttet til dem foran seg og ville trenge seg forbi da noen grep tak i skulderen hans. Han langet ut et hardt slag bakover. Ingen skulle få ta fra ham plassen! Han presset på uten å komme noen vei.

En annen hånd trakk ham i den andre skulderen. Han fikk en ekkel forutanelse. Hendene var store og sterke og skilte seg fra hendene til de fattige menneskene han hadde rundt seg. Han ville ikke se. Hugo lot seg falle ned på bakken og klarte å rive seg løs. Skrålene ble høyere. Han hørte tjeneren til Roger Puig rope ordrer mens han krøp på alle fire mellom beina til folk for å slippe unna. Nå skrek også folk bak ham fordi de trodde at tjeneren som forfulgte ham, ville snike i køen og ta fra dem brødet.

«Kom deg bort herfra, din lømmel!»

«Tyv!» «Be herren din om å gi deg mat!»

Hugo ble sparket og slått i hodet, men han fortsatte å krabbe, slepte seg frem og satte tennene i tykkleggene til dem som ikke slapp ham forbi. Så kom han frem til første rekke, der legbrødrene var. De som ventet på tur, prøvde å stoppe ham, men han vred seg unna, krøp sammen og trengte seg inn i sykehuset. En av legbrødrene fulgte ham med blikket, skar en grimase, trakk på skuldrene og fortsatte med utdelingen. Ingen andre brydde seg om ham.

Gutten løp heseblesende til han kom til en stor, avlang sal i midten av bygningen. Han bøyde seg andpustent ned med hendene på knærne for å hente seg litt inn og så mot inngangen.

Ingen der. Det virket som om oppstyret utenfor fordunstet her inne, hvor han bare så sengebrikser på begge sider. I noen av dem lå det to pasienter. Nesten alle lå helt stille og tause, mens andre ynket seg lavt. Han trakk pusten dypt inn. En lubben kvinne kom mot ham.

«Du kan ikke være her,» skjente hun lavmælt. «Hvis det er brød du vil ha…»

49

«De forfølger meg,» jamret Hugo idet skrålene utenfor porten steg i styrke.

Kvinnen så granskende på ham et kort øyeblikk.

«Kom, bli med meg,» sa hun.

De gikk ut gjennom en sidedør til en gårdsplass der noen barn lekte, og skyndte seg over plassen mens kvinnen la pekefingeren foran munnen for å vise ammene som ga bryst til noen spedbarn, at de skulle være stille. På den andre siden av gårdsplassen åpnet hun en dør med en av nøklene hun hadde hengende i et stort knippe i beltet, og gjorde tegn til at Hugo skulle gå inn. Vinkjelleren, sa han til seg selv, mer på grunn av lukten enn fordi han kunne se noe særlig i halvmørket. Kneppet i låsen da kvinnen låste døren, ga voldsom gjenlyd der inne. Han lurte på hvorfor hun hadde stengt ham inne. Det eneste lyset kom fra en liten glugge i døren.

Hugo tok tak i en gammel tønne, akkurat i tide til å se at den tykke kvinnen sto og gestikulerte til en velkledd mann. Begge så mot der han befant seg, før de forsvant inn i sykehusbygningen.

«Nei!» ropte gutten.

Hugo forsøkte forgjeves å åpne døren og kikket ut på gårdsplassen igjen, der en av ammene ristet på hodet.

«Dette kan ikke være sant!» jamret han.

Ved siden av seg skimtet han flere stamper og groper i bakken, og bortenfor der igjen ante han skyggen av noen tønner. Det så ikke ut til å være noen flere dører der. Han famlet seg frem for å sjekke det og jamret og ynket seg. Hugo sparket til noen redskaper. Han var innesperret! Han snudde seg for å se mot gluggen i samme øyeblikk som kvinnen med nøklene, bestyreren og tjeneren til Roger Puig kom over gårdsplassen med målbevisste skritt. Han var fanget! Han gikk ned fra tønna og lette seg frem. Hva var det? Han fant en stokk som var like tykk som en åre. Den fikk duge. Han tok den opp og gikk mot dørklinken av jern på innsiden av døren. Hva nå? I tankene hans ble klirringen fra nøkkelen i låsen og dunkene fra stokken som sperret inngangen, sammenblandet med de altfor klare minnene om skrikene og skjellsordene fra tjeneren til Roger Puig den dagen da han banket 50

ham opp. Og nå ville han falle i hendene på ham nok en gang.

«Hei, gutt,» hørte han fra den andre siden av døren. «Åpne.

Vi skal ikke gjøre deg noe.»

Det var ikke tjeneren. Den stemmen ville Hugo kjent igjen om det så var i helvete.

Så var det en annen der.

«Jeg skal drepe deg!»

Det var tjeneren! Hugo skalv. Han var ikke i tvil om at mannen mente det. Han kom til å drepe ham. Og ingen ville få vite det … Hugo grep en annen stokk som var lettere, men like hard, og støttet enden av den mot vinduskarmen i mørket.

«Jo lengre tid det tar før du overgir deg …» sa tjeneren til Roger Puig truende.

Nå! sa Hugo til seg selv.

Han lot stokken gli gjennom den lille gluggen med så stor kraft han bare kunne. Treet knirket da det traff bein, aller helst i øyenhulen, håpet han, for stokken hadde hatt fart nedover.

Under skrikene og jamringen benyttet han sjansen til å fjerne stokken som sperret for døren, åpnet den med et rykk, unngikk kroppen til tjeneren som lå på bakken, og flyktet. Han rakk å oppfatte blodet som rant mellom fingrene der mannen lå og holdt seg til ansiktet. Han hadde tenkt å krysse gårdsplassen, men stoppet opp og snudde seg mot bestyreren og kvinnen med nøklene. Begge sto på kne ved siden av tjeneren og stirret målløst på Hugo, som om de så et spøkelse.

«Drittkjerring!» skrek han med skingrende stemme, som om han gjennom denne fornærmelsen ville gi utløp for alt han hadde måttet tåle.

Så flyktet han. Han løp over plassen, gjennom sykesalen og fortsatte uten å stoppe bortover hele Calle del Hospital på vei ut av byen, helt til han hadde lagt San Lázaro-sykehuset bak seg. Da stoppet han opp og svingte av veien, bort fra Sant Antoni-porten, for der var det garantert vakter.

Dette området rundt sykehuset der de spedalske ble isolert, var ubebodd, uten en eneste brakke. Da Hugo følte seg trygg på at han var alene, stjal han noen grønne løk fra en hage.

Han var klar over straffen han kunne få hvis han ble tatt og 51

ikke hadde penger til å betale boten, noe han selvfølgelig ikke hadde. Likevel skjøv han den tanken fra seg og konsentrerte seg om løkens bitre smak og seige konsistens. Hvor stor bot ville de gi ham for å spise skyller som dette? Han gikk og svimte rundt mens han tygde på bitene som hadde satt seg fast mellom tennene. Hugo tenkte på moren sin og alle gangene de hadde snakket sammen på plassen utenfor Santa María de la Mar når gudstjenesten var over. Hun hadde smilt av Hugos planer og klemt ham hardt – veldig, veldig hardt. «Jeg gråter av glede,» hadde hun sagt. «Av glede, gutten min.» Og så klemte hun ham hardt, hardt så han nesten mistet pusten, men han hadde ikke beklagd seg. Han likte det. Han kunne ikke fortelle henne at drømmene hans hadde gått opp i røyk.

Hun kom til å bli så skuffet. Tårene ville komme … men av bedrøvelse denne gangen. Og det ville være hans skyld. Moren hans kom til å bli gammel i tjenesten hos hanskemakeren.

Strupen snørte seg sammen da han søkte ly under noen treplanker som måtte være restene av et gammelt skur. Han satte seg på bakken og løftet hånden for å kaste restene av den andre løken, som om han ønsket å bli kvitt syndene sine, men så tok han seg i det og lot løkrestene ligge. Han tenkte på søsteren.

Hun kom også til å bli skuffet, selv om det ikke ville påvirke medgiften hun ville få med seg fra den irriterende nonnen han aldri kunne huske navnet på. Arsenda skulle gifte seg med en god mann.

Det mørknet langsomt. Så nydelige farger det var på lyset over havet! Hugo forsøkte å finne noe lignende i hagene og markene som strakte seg ut foran ham. Hvordan kunne lyset fra solnedgangen være vakkert over et jorde med løk? Han måtte smile, og smilet gikk over i latter. Løk! Nå kastet han restene av den andre løken så langt han kunne. Så sukket han, og om litt kom endelig søvnen etter en altfor slitsom dag.

Han våknet i grålysningen og merket at skoene hans var borte. Noen hadde stjålet sandalene med lærsåler uten at han merket det! Han så seg rundt og prøvde å huske om han hadde tatt dem av seg før han la seg til å sove. Nei, det var han sikker på at han ikke hadde gjort. Det eneste han så, var en løk. Noen hadde byttet ut skoene hans med en løk!

52

Noen måtte ha spionert på ham dagen før og sett ham kaste den …

«Kjøtere!» ropte han og kløv opp fra plankehaugen mens han hyttet truende mot universet med løken.

«Hvorfor skriker du sånn, gutt?» Stemmen kom bakfra.

Hugo så en gamling som arbeidet i en av de andre grønnsakhagene. «Hva er det du holder i hånden?» spurte han til Hugos store forundring. Gutten sto fremdeles med hånden hevet. «Tyv!» tordnet mannen da han fikk øye på løken. «Fakk tyven!»

Hugo satte på sprang. Han rakk bare å løpe et par skritt før han tråkket på en stein. Den stikkende smerten lammet ham, og han falt i bakken. Den gamle kom mot ham med hakken hevet, haltende, gispende etter luft han ikke fant. Hugo reiste seg. Alt på grunn av dette elendige byttet! Han så på løken, viste den til mannen som nærmet seg, og la den midt på veien.

Han ba til himmelske makter om at gartneren skulle avfinne seg med at han fikk den tilbake. Så viste han mannen samme ærbødighet som han ville vist når han gikk rundt med herr Arnau for å be om almisser, og snudde seg for å …

«Hva skal gamle Narcís med en løk som en tyv har revet opp og fingret med?»

To menn grep så hardt tak i Hugo at han trodde de skulle rive armene av ham.

«Jeg har ikke …» jamret han da de trakk ham med seg bort til den gamle, som så snart han kom innenfor rekkevidde, ga ham et durabelig slag i ryggen med skaftet på hakken.

«Ikke drep ham, Narcís. Det holder å statuere et eksempel for de andre snørrungene som ikke har respekt for hagene våre.»

«Har du råd til å betale for all løken du har stjålet?» spurte en av mennene og så på ham med et drepende blikk. Han hadde stukket ansiktet så tett opp i Hugos at gutten ble redd for at han skulle bite ham, og spyttet ut både ordene og en illeluktende ånde.

«Jeg har ikke tatt mer enn to,» sa Hugo i et forsøk på å forsvare seg.

«Du lyver!» ropte den andre.

53

«Hvor er kompisene dine? Har de latt deg være alene igjen?»

«Jeg skal betale for dem!»

«Har du penger?»

De kom mot ham igjen.

«Nei!» gjentok Hugo om og om igjen.

Følget forlot Casa de la Ciutat, rådhuset der De hundres råd med representanter fra hele Barcelona holdt til, gikk rundt bygningen og kom til Plaza de Sant Jaume. Hugo tilsto ikke de feilaktige anklagene fra gartnerne, men innrømmet at han hadde stjålet to løk som han ikke engang hadde rukket å spise opp, og dermed ble han raskt dømt av tre av byens rådmenn.

Kledd i en slitt knebukse ble han plassert på et esel i bar overkropp med hendene bundet foran seg for å bli pisket offentlig.

«Ikke la avstraffelsen gå for langt,» anbefalte rådmennene en betjent de trakk til side.

Hugo kom til å huske straffen byen hadde gitt en uforskammet fyr som hadde fornærmet Vår Herre Jesus Kristus i en opphetet diskusjon. Siden han hadde fornærmet ham med vilje, hadde han egentlig fortjent dødsstraff uten mulighet for benådning. Den gangen hadde de imidlertid nøyd seg med å stikke en jernstang gjennom tungen til gudsbespotteren og binde ham til et esel – kanskje det samme eselet som Hugo satt på nå – og leie ham rundt hele Barcelona mens de oppfordret byens borgere til å gi ham en ordentlig omgang, spytte og kaste stein på ham, og denge løs på ham med oksetarmer fylt med ekskrementer. Hugo så for seg mannen, blodig og med åpen munn, og med ansiktet tilsølt av avføring. Etter at han var blitt ført rundt i gatene, stilte de ham i gapestokken på Plaza de Sant Jaume. Hva om de i stedet for å gi ham noen slag med pisken bestemte seg for å slå ham med oksetarmer fulle av ekskrementer? tenkte Hugo.

Han kjente et hardt slag i ryggen da han krøp sammen oppå eselryggen med testiklene trykket mot dyrets skarpe knokler, vettskremt ved tanken på den blasfemiske mannen som satte sitt eget blod i halsen sammen med ekskrementene som ble dyttet inn i den åpne munnen hans med en trespole.

Han snudde seg. Hampetau! Han takket himmelske makter 54

i samme stund som skriket «løktyv!» lød fra de hånlige tilskuerne.

De førte Hugo rundt i byens gater under den vårlige solen nesten hele formiddagen. Fra Plaza de Sant Jaume til katedralen. Derfra til Plaza del Blat og til Santa María de la Mar. El Born, Santa Clara, stranden, varebørsen med Havets konsulat, Framenors-klosteret, skipsverftet …

Et par soldater banet vei og ropte ut Hugos skam til byens borgere, som om det ikke var nok med spetakkelet fra småguttene som løp skrålende rundt eselet. Mens de pisket ham med tau så huden på ryggen sprakk, stengte Hugo skjellsordene og spyttklysene ute. Han måtte vri seg unna en og annen stein, men betjentene satte straks en stopper for steinkastingen.

Etter hvert som eselet skrittet gjennom gatene i Ribera, der sjøfolkene bodde, forbi Santa María, og følget nærmet seg Rec Comtal, ble de rasende ansiktene til mennene og kvinnene som skrek, pekte eller lo av ham, til en uformelig, uklar masse. Han enset nesten ikke slagene fra tauene over ryggen lenger og sluttet å bekymre seg for at Roger Puig eller noen av lakeiene hans skulle oppdage ham. Det spilte ikke lenger noen rolle. Han lukket øynene og ba midt i ståket og lurvelevenet. Han ba til jomfruen og håpet inderlig at moren hans ikke skulle bli vitne til vanæren han hadde falt i.

«Neste gang kommer vi til å bruke en skikkelig lærpisk,» advarte betjenten da de var kommet tilbake til rådhuset og han hjalp ham ned fra eselet. Hugo slapp fri og fikk tilbake skjorten sin. «Du bør nok vaske deg først,» la mannen til da han så at gutten skulle til å ta den på seg. Hugo så seg forvirret rundt.

«I havet. Du har hele havet rett bak deg.»

Han måtte tåle enda noen rop da han løp med blodig rygg tilbake gjennom gatene som skilte rådhuset fra stranden.

Denne gangen slapp han heldigvis betjentene, eselet og det piskende tauet, og nå var det flere som heiet enn som kjeftet.

«Hysj! La guttungen være,» skjente en tykk kvinne på noen som ropte hånlig etter Hugo i Calle del Regomir, på høyde med bakeriet. «Han har måttet svi for syndene sine. En som stjeler løk, må være sulten. Her, gutten min,» la hun til og stakk til ham en bit av et nybakt brød.

55

Brød av kikerter og litt hvitt mel. Hugo slukte brødbiten uten å ta seg tid til å nyte smaken. Han kom ut på stranden, der noen sjømenn og arbeidere fulgte ham med blikket da han tok seg frem mellom båtene mot vannkanten, der bølgene slo dovent mot stranden. Det hadde vært en fin dag, lun, solrik og vindstille. Likevel var han skeptisk da han gikk ut i den kalde sjøen, og da vannet rakk ham til livet, kjente han at det sved fryktelig på ryggen. Han ble stående der til den verste svien ga seg. Så heldig jeg er, hadde han tenkt på verftet da han slapp unna dem som ville fengsle ham på slottet til Puig. I Raval var han begynt å tvile, men nå … Hele hans verden hadde rast sammen i løpet av et par dager. Familien Puig hadde tross alt ikke klart å spore ham opp, men det hadde selvfølgelig vært vanskelig å kjenne ham igjen da han lå over det lille eselet med hengende hode mens folk stimlet sammen rundt ham. Moren hadde heller ikke sett ham, det var han sikker på. Han rettet blikket mot den vide, storslåtte horisonten. «Løk …! Ha!» Da han gikk opp fra vannet, frøs han så han hadde gåsehud.

Han skyndte seg å ta på skjorten.

«Tørk deg først, gutt,» sa en kortvokst, skjeggete kalfatrer og løftet et tøystykke. Han kastet et blikk på ryggen hans. «Du har vært heldig,» la han til. «De har ikke lemlestet deg fullstendig.»

«Heldig?» kom det fra Hugo.

«Ja. Var det ikke du som havnet i slagsmål under henrettelsen av herr Arnau?» Hugo nikket. «Det var modig. Uvettig, men modig. Det burde vært rådmennene som forlangte at adelsmennene skulle vise rettferdighet, men de er mer opptatt av seg selv enn av å beskytte byens borgere, og nå som kong Peter er borte …» Han smekket med tungen og fullførte ikke setningen. I stedet ropte han på en som het Andrés. Gutten stakk hodet opp mellom båtene. «Kom med sårsalven,» ba kalfatreren.

Stranden i Barcelona var merket opp med pæler som viste hvor fiskebåtene kunne trekkes opp på land, og skilte dem fra området der man bygde båter under åpen himmel. Stranden ved den gamle romerske Regomir-porten var en slik – den aller eldste i Barcelona. Der lå det en enkel bygning med buegan56

ger som het Voltes dels Fusters, og der lagret man seil, master, bommer og annet utstyr, men skrogene ble bygd og reparert på stranden. Andrés, en gutt som var litt eldre enn Hugo, og faren Bernardo arbeidet der. Førstnevnte var kalfatrerlærling, og sistnevnte kalfatrermester.

Bernardo smurte salve på sårene hans, og den sved like ille som saltvannet hadde gjort. Mens de sto der, kom noen arbeidere gående bortover mot dem. Alle visste at Hugo var blitt straffet med offentlig pisking, men det virket som om de var enda bedre orientert om hva som hadde skjedd den dagen da herr Arnau ble henrettet.

«Du er sønnen til Matías Llor, ikke sant?» spurte den ene av dem, en krumbøyd, gammel, rynkete, solbrun mann. «‘El Silbante’, kalte de ham – Plystreren. Faren din gikk alltid rundt og plystret,» fortalte han og lo en skrattende latter. «Det var fryktelig synd. Hvordan går det med moren din?»

«Bra …» sa Hugo usikker.

«Pen dame,» la den gamle til.

«Hva med deg?» spurte en annen. «Har du også tenkt å bli sjømann?»

Sjømann? Hugo ristet på hodet som om han ikke torde å si det høyt. Faren hans … Han hadde alltid sagt at havet var fantastisk. «Som en vakker kvinne som bysser deg,» hadde han forsikret. «Den beste man kan få … etter deg, da,» hadde han skyndsomt lagt til hvis Antonina hørte ham og skar en grimase. Etterpå, da de to var alene, tok Matías det opp igjen i en samtale mann til mann, og ga følgende råd til sønnen sin. «Det finnes ikke den kvinne som kan være like lunefull og bli så rasende som havet, Hugo. Pass deg for henne.» Gutten kunne ikke vite hvor lunefull hun skulle vise seg å bli. «Lov meg at du aldri drar til sjøs slik som faren din, gutten min,» bønnfalt moren hans den dagen da kisten ble senket ned i jorden. Og det hadde han lovet.

«Vet du hvor Calle del Regomir er?»

Spørsmålet kom fra en mann som sto med en kvistøks i hånden og kanskje kunne være båtbygger. Hugo nølte, litt forundret.

57

«Det var jo den veien du fulgte ned til stranden, mann!» sa Andrés. «Å!»

«Gå dit og spør etter smien til Salvador Vinyoles,» beordret båtbyggeren. «Si at det er jeg som har sendt deg, Joan Pujol, og at han skal gi deg naglene jeg har bestilt av ham. Hva venter du på, gutt?»

Naglene og et par andre ærender han gjorde for kalfatrerne før dagen var omme, innbrakte en brødbit, en liten skål med hønsesuppe og et godt glass vin som Andrés tok med til ham på stranden. De ga ham også lov til å sove under et av skipene de var i ferd med å rigge ned.

Hugo bodde sammen med havets folk og sov i ly av båtene.

Han stakk seg unna så snart han fikk et glimt av adelens pomp og prakt eller hørte rykter eller så forberedelser som alltid ble gjort før de kom. Han besøkte Arsenda, men våget ikke å tilstå at han ikke jobbet på skipsverftet lenger. Han måtte forklare hvorfor han gikk barføtt, og sa at han hadde mistet skoene sine. «Jeg la dem fra meg en dag, og da jeg kom tilbake, fant jeg dem ikke noe sted,» forklarte han. En stund etter trefningene med familien Puig avtok hanskemakerens mistro til Hugo, og mor og sønn kunne veksle noen ord i all hast på vei ut fra Santa María de la Mar på søndager. Heller ikke til Antonina sa Hugo noe om hva som hadde skjedd på skipsverftet. Han visste ikke hvordan han skulle fortelle henne det. Angsten for at løgnen skulle fortære ham, bleknet imidlertid etter hvert, siden ingen av dem spurte hverandre om hvordan den andre egentlig hadde det, men gutten fikk en smertelig påminnelse om fortielsene sine når moren omfavnet ham og de kjærlige hendene klappet ham på den verkende ryggen.

Han gikk også bort til skipsverftet en gang iblant. Der var det full fart hele tiden, og plankegjerdet som var reist foran fasaden mot sjøen for å beskytte mot bølgene, kunne stå oppe den ene dagen og være nede den andre, med åpent leide mot stranden. Bastaixene losset treverk og transporterte løsøre.

Sjømenn og båtbyggere utrustet galeier. Genoveseren var ikke å se. Han kom ikke for å treffe ham – verken han eller noen av de andre som gikk og bar på kulene sine. Kanskje Domenico 58

hadde vendt tilbake til hjemlandet sitt. Han så imidlertid Juan fra Navarro i det fjerne. De vekslet blikk og smilte.

Hugo gikk mot ham.

«Hva med genoveseren?» spurte han da de hadde hilst.

«Han ble satt fri.»

De så mot havet, som om de kunne skimte ham i det fjerne.

En dag kom Andrés og advarte Hugo om at noen gikk rundt i Raval og spurte etter ham. «Tjeneren til en adelsmann,» fortalte han da Hugo lurte på hvem det kunne være. «Er det sant at du skadet ham?» De lo av historien, men Hugo var redd og sørget for å unngå den delen av Barcelona. Aktsomheten hjalp imidlertid ikke stort. Han forsøkte å unngå adelsmannen og tjeneren hans, som gjennomtrålte Raval, men både adelsmenn og tjenere kom også innom verftet i Regomir, det hadde Hugo opplevd flere ganger. Som barn hadde han vært med faren sin da han skulle mønstre på, så han ble ikke overrasket over det som skjedde søndagen etter at det ble kunngjort at den kongelige armadaen skulle seile til Morea.

Han og moren var på vei ut fra gudstjenesten i Santa María de la Mar, da folk kom togende fra katedralen til lyden av trompeter: kongen, viscounten av Rocabertí, biskopen og de andre domprostene fra katedralen, riddere og adelsmenn, med fanene behørig velsignet, byens rådmenn, laugsformenn og resten av følget. Etter dem igjen kom Barcelonas borgere, og de troende fra Santa María de la Mar sluttet seg til rekkene. Mens heroldene ropte ut oppfordringer om at folk skulle verve seg og mønstre på i den kongelige armadaen, oppdaget Hugo Roger Puig, som gikk ved siden av onkelen sin, greven av Navarcles, fremst i følget av adelsmenn. Han så etter tjeneren hans, og ham var det ikke vanskelig å få øye på, for han hadde en bandasje over ansiktet. Hugo gjorde sitt ytterste for at moren ikke skulle merke at han skalv.

«Husk løftet ditt,» sa hun og misforsto sønnens uro da hun skulle ta farvel og gå tilbake til hanskemakeren. «Du må ikke verve deg og dra til sjøs.»

Følget passerte Santa María og kom til plassen foran varebørsen, mot stranden, like ved verftet i Regomir, der Hugo 59

arbeidet. Ved et stort bord dekket av en karmosinrød duk med det kongelige skjoldet brodert i gull, oppfordret kongen selv borgerne til å mønstre på til armadaen hans.

Flere tusen mennesker trengte seg sammen rundt soldatene som beskyttet monarken og adelsmennene. Hugo var en av dem. I denne vrimmelen var han ikke redd for å bli oppdaget. Kong Johan avsluttet appellen sin, og folk rørte urolig på seg. Heroldene lovpriste monarken, viscounten av Rocabertí og armadaens admiral og kapteiner. De oppildnet og oppfordret byens borgere, armbrøstskyttere, roere og resten av Barcelonas soldater til å bli med og dele æren og berømmelsen som ventet i fjerne land. Trompeter, trommer og en sekkepipe spilte opp. Folk ble stadig mer nervøse under de velvillige blikkene fra den eneveldige kongen og adelsmennene. En mumling steg fra flere tusen struper.

«Lenge leve kong Johan!» var det noen som ropte.

Hugo, som sto på tå i mengden, var anspent, hele tiden på vakt. Han så kong Johan smile av hyllesten og ovasjonene.

Monarken nøt å stå der og se på dem. Han ville ha mer, og undersåttene hans skuffet ham ikke. De jublet. Til slutt, da soldatene begynte å miste kontrollen over menneskemengden, rakte kongen ut høyre hånd mot ministrene sine, og en av dem fylte håndflaten hans med mynter. Hugo syntes han hørte hvordan alle rundt ham holdt pusten i det ene sekundet med stillhet før myntene falt som funklende regn over hodene deres – en stillhet som ble brutt av forvirringen, kaoset og kampen for å sikre seg håndfullene med mynter som kongen, viscounten av Rocabertí og admiralen i armadaen slynget ut. Folk kastet seg ned på bakken – både kvinner og menn. Hugo også.

Han lette frenetisk, i det ene øyeblikket grønn av misunnelse når han hørte jubelropene fra de heldige, og i neste øyeblikk blendet av solen fordi han stirret opp i luften for å se hvor de neste myntene, som han heller ikke klarte å fange, kunne komme til å havne.

Han syntes han fikk et glimt av en og krabbet på alle fire forbi en tykk kvinne. Idet han skulle rekke frem hånden, kom en skallet, grovbygd, rask gutt ham i forkjøpet … Hvor kom han fra? undret Hugo. Gutten snudde seg ikke engang og så på 60

ham, og med mynten i hånden krabbet han videre etter flere skatter. Hugo så skuffet etter ham. Han minnet om en jakthund der han snuste og været rundt uten å ense menneskene rundt seg. Han jaktet på mynter som om han forfulgte et byttedyr, trengte seg forbi folk, unnvek dem som var sterkere enn ham, skrapte med føttene i bakken … Føttene? Skoene hans!

De var hans! Hugo fulgte etter. Han glemte regnet av mynter som fortsatte å utløse krangler og basketak og presset på uten å ense omgivelsene – og uten å vite hva han skulle gjøre når han fikk tak i fyren. Gutten var større enn ham, så skoene måtte være altfor små. Læret ble sikkert strukket og videt ut.

Etter en stund, da kongen og hoffet hans var på vei tilbake til slottet, slo den flintskallede hunden seg sammen med en gjeng med gutter i alle aldre. Hugo så at han slo til en liten gutt som ristet på hodet og rakte frem to tomme hender. Han trakk seg forsiktig unna.

Folk hadde begynt å gå hjemover, mange med fornøyde miner. Noen fortalte skrålende og fektende hva de skulle gjøre med pengene de så selvtilfreds viste frem. Ved bordet der kongen hadde stått, var det bare noen tjenestemenn igjen og en kø av menn som ville verve seg til den kongelige armadaen og nå fikk utbetalt første del av hyren. Alle måtte oppgi en kausjonist og sverge ved evangeliene før de kunne løpe og bruke opp pengene. Noen av dem kom sikkert til å angre, men avtalen var bindende.

Hugo fulgte etter guttegjengen på forsvarlig avstand. Det forundret ham ikke at de satte kurs for Raval. Han ble rasende da han forestilte seg at de hadde gått akkurat sånn, i flokk og følge, leende og skrålende mens de snakket i munnen på hverandre og gjorde narr av ham etter å ha klart å rappe skoene hans uten at han våknet. «Og løken …!» ropte en av dem skrytende, kanskje den flintskallede hunden. De pisket ham rundt hele Barcelona, sa en annen og utløste en lattersalve like irriterende som den som traff ham nå, oppe ved Boquería-porten, der han så dem le og klaske hverandre på ryggen før de gikk hver til sitt. Den skallede hunden gikk oppover langs Rambla sammen med to andre. Den ene av dem var han som hadde fått en lusing. De gikk inn i et hus i Calle de Tallers. I denne delen 61

av byen, ved den nye muren i utkanten av Barcelona, holdt teglsteinmakerne til, og her bodde også slakterne.

Neste dag, en mandag, tok Hugo en avstikker fra et ærend han var ute på for folk på verftet i Regomir, og fant ut at den skallede hunden arbeidet sammen med en diger mann i slakterbutikkene utenfor Boquería-porten. Der sto de bak enkle bord og solgte kjøtt av geitebukker, grisunger og sau, kjøtt det var ulovlig å selge inne i selve byen. Han var redd for at blodet som dryppet fra forkleet til gutten skulle lage flekker på skoene hans. Så lo han oppgitt. Hva skulle han gjøre? Gutten var et hode høyere enn ham og var sterk og frekk, og kanskje ikke helt god … Men skoene var jo hans! Han bet tennene sammen og vendte ryggen til kjøttmarkedet etter å ha sett på ham en siste gang, og sa til seg selv at de ventet på ham ved båtene.

Han fortsatte å spionere på gutten de neste dagene. Det rutinemessige arbeidet ved Boquería-porten ble bare avbrutt når den skallede hunden og faren hans gikk i kirken, Santa María del Pi, som folk i bydelen sognet til. I det åpne området mellom kirkegården og kirken gikk kjøtthandleren opp på et par stylter og spankulerte mellom sønnen og vennene hans og fulgte skrålende etter dem. Tilstrømningen av folk rundt kraftkaren som vinglet rundt på stylter, gjorde det mulig for Hugo å nærme seg uten å være redd for å bli oppdaget. Dermed fikk han snusen i at faren til den skallede hunden spilte kjempen under feiringen av Kristi Legemsfest og pleide å øve til rollen.

«I prosesjonen går han med et antrekk som rekker helt ned til bakken,» fortalte en kvinne. Da han var ferdig, overtok den skallede hunden og vennene hans styltene, som om det hele var en lek, og forsøkte å herme etter kjøtthandleren, som sammen med de andre tilskuerne lo av snublingen og fallene til guttene.

Santa María del Pi med det halvferdige tårnet, der styltene ble oppbevart, så ut til å være et tilholdssted for den skallede hunden og kameratene hans, for på fridager samlet de seg i det forlatte tårnet etter å ha løpt byen rundt. Hugo spionerte på dem, gjemt på en av kirkegårdene.

Gutten het Juan Amat og var sønn av en slakter i Boquería.

Og ja, han var farlig. Det advarte Andrés ham om da Hugo ga opp å følge etter gutten fordi det ikke virket som om det ville 62

være mulig å få tilbake skoene. I stedet bestemte han seg for å fortelle alt sammen til kalfatrerlærlingen.

«Han kjenner hver minste krok i Barcelona. Du burde ikke legge deg ut med ham,» mente Andrés, som lot det skinne gjennom at heller ikke han ville tatt sjansen på det, selv om han var større.

«Noen har sagt til meg at jeg ikke skal bøye meg for noen.»

Andrés smilte bredt og svarte: «Det var et dristig råd. Fikk du vite hvordan du skulle klare det også?»

«Nei,» mumlet Hugo motstrebende.

Andrés oppfattet gremmelsen i blikket hans da han søkte ly mellom båtene.

«Det er det som er viktig her i livet: Ingen liker å la seg ydmyke eller undertrykke. Problemet er å finne ut hvordan man skal unngå det. Du må være veldig forsiktig med Juan Amat,» understreket han.

Mens Hugo så ut over havet disse fredelige vårkveldene, sittende med en eller annen båtside i ryggen, spurte han seg om hvordan herr Arnau ville løst dette problemet. I mangel på svar kom han frem til at han måtte glemme hele greia. Det var tross alt bare et par sko … Hans sko! Hver gang han sa til seg selv at han måtte gi opp, fikk den setningen det alltid til å tordne i ham. I tillegg kom dette med eselet og løkene – og de sviende sårene på ryggen. Bøllene hadde gjort narr av ham!

Men Hugo torde ikke å nærme seg den skallede hunden.

Det ble mai, over en måned etter at folk var blitt vervet nede ved varebørsen, og nok en gang samlet Barcelonas innbyggere seg på stranden. Hugo var også der, fornøyd med at den kongelige armada skulle legge ut mot Morea – vel vitende om at et av de største problemene hans, mannen med klær som skinte av sølvbroderier, ville seile ut sammen med de andre. Kvelden før hadde mannskapet «hilst» galeiene med lovsang og salutter, og nå, da de med kraftige åreslag rodde forbi de farlige sandgrunnene utenfor Barcelonas strender, ropte og jublet innbyggerne for de ti skutene. Hugo var ikke dårligere enn de andre. Han så Roger Puig spankulere hovmodig over trebroen 63

som han selv hadde hjulpet til med å bygge i vannkanten for å unngå at adelsmennenes kostbare klær skulle bli ødelagt, og for at klærnes eiere kunne gå tørrskodd og bekvemt om bord i galeiene. Sammen med Roger Puig så han også tjeneren, som med en lapp over det høyre øyet bar bagasjen.

Jubelropene hang fremdeles i luften, og fanene til kongen og visegreven vaiet i horisonten sammen med bannerne til kapteinene og sankt Georg da en liten mallorkansk galei med seksten rorbenker kom inn til havn. Båtførere og bastaixer glemte hele armadaen og forberedte seg på nok en gang å ta imot båtene som fra og med nå ville ankomme Barcelona i den livlige båttrafikken som gjorde Barcelona og byens kjøpmenn rike.

Hugo gikk bortover mot bastaixene. Han visste at han var velkommen, og at de alltid satte pris på at han hjalp dem på en eller annen måte. Lauget tillot ikke at han losset handelsvarer, men han kunne løpe ærender hit og dit for laugsformenn og kjøpmenn. Han likte uansett å være rundt disse gruppene av folk som kontrollerte lossingen av båtene fra stranden. Hugo oppfattet at den lille galeien het Santa Felipa, og noen fortalte opprømt at den var blitt angrepet av algeriske sjørøvere.

«Og den var naturligvis veldig mye større,» nikket en kjøpmann da sjørøverskuten ble nevnt. Hugo nærmet seg med store øyne som lyste av nysgjerrighet. «Hvordan vi kom oss fri? Ved hjelp av smidighet og god bevæpning. Med seksten rorbenker kan vi reagere og manøvrere raskere enn de store skipene, og i tillegg fyrte vi av et par durabelige kanonsalver som traff midt på dekket til sjørøverne, og fulgte opp med det reneste pilregnet. Det var det. Smidighet, raskhet og god bevæpning gjør en liten båt i stand til å gå seirende ut av en kamp mot en større,» erklærte kjøpmannen.

Hugo spurte seg selv om han også kunne klare å bli smidigere og raskere enn den skallede hunden. Tanken kvernet i hodet hele dagen. Han husket hvordan Juan Amat hadde snust seg frem til myntene og snodd seg gjennom mengden. Han var fryktelig rask og smidig! Og i tillegg måtte man ha god bevæpning, hadde kjøpmannen sagt. God bevæpning …

Samme kveld, da han sto og plystret ved skipsverftsmuren utenfor den store gårdsplassen, hørte han hundene løpe rundt 64

og klynke lavt på innsiden. De merket at han var der, men han plystret likevel og løftet seg opp for å klatre over muren og slippe seg ned på den andre siden. Han lekte med dyrene han ikke hadde sett på så lenge. Hundene merket hvor trist han var, og kastet seg over ham, og han tok imot de kjærlige slikkene deres før han fortsatte mot våpenlageret.

Hugo ventet til øynene hadde vent seg til mørket, som bare ble brutt av skjæret fra en fakkel som var festet på veggen.

Den kongelige armadaen måtte ha tatt med seg mesteparten der inne, for det var mye tommere enn han husket det, men lyset fra fakkelen speilte seg skjelvende i blankslipte økseblader. Det var akkurat det han var på jakt etter, og på et bord lå det mange av dem. Han gikk bort dit og strøk over et blad med fingrene. En av hundene pep, som om den ville advare ham.

«Vær stille,» skjente Hugo. «Du forstår ikke. Jeg trenger den for å få tilbake skoene mine.»

Han tok en av øksene – den som virket minst. Han kunne ikke huske at økser var så tunge, men det var kanskje fordi at når han hadde gått inn her tidligere, hadde han bare fantasert om sjøslag, og nå … forberedte han seg på å bruke den.

Hundene var fremdeles nervøse, og Hugo ba dem om å tie.

De adlød, og han skyndte seg ut med øksen. Han forestilte seg en slåsskamp, og bladet skar gjennom luften.

Hugo visste at Juan Amat sto opp i grålysningen for å møte på arbeidsplassen sin ved Boquería, der han vasket kniver og andre redskaper for å gjøre alt klart til faren kom. Han visste også at det var på den øde strekningen mellom Calle de Tallers og Boquería-porten han hadde mulighet til å overfalle ham og ta tilbake skoene sine, så derfor gikk han dit. Han skalv i halvmørket før det begynte å demre. Siden han ikke hørte skrittene mot bakken, skjønte han at det måtte være han som nærmet seg.

«Gi tilbake skoene mine, din fordømte kjeltring!» skrek Hugo og løp ut foran ham.

Ordren fløy ut av munnen hans, akkurat som han hadde øvd på hele natten. Det hørtes imidlertid ikke på stemmen, som var skingrende og forskremt.

«Gutten med løken!» Den skallede hunden satte i å le da 65

han kom seg av forskrekkelsen. «Har du lyst til å sitte på eselet igjen?» spurte han hånlig. «Hvorfor tror du at jeg vil gi fra meg skoene, din lille drittunge?»

Juan Amat løftet armen for å fike til Hugo, men så langt kom han ikke, for øksen glimtet truende i Hugos høyre hånd.

Slaktergutten rygget et skritt og revurderte situasjonen, men det hadde Hugo forutsett: Han hadde visst at gutten ville rygge unna … og hvis han gjorde det … Han slynget øksen mot beina hans. Han kunne ikke la ham stoppe armen hans, for da ville han bare holde ut i noen sekunder. Den skallede hunden falt i bakken og skulle til å kaste seg rundt, men da han prøvde å sette seg opp, trykket Hugo økseeggen mot testiklene hans.

«Jeg kastrerer deg!» hylte han.

Juan Amat ble liggende som forsteinet.

«Og jeg skal drepe deg,» truet han likevel. «Når du ikke lenger har …»

Hugo trykket til. Den skallede hunden ble stille.

«Legg hendene bak hodet. Nå!»

Han fortsatte å trykke, nå med spissen av øksen. Gutten på bakken ynket seg og adlød.

«Bøy venstre kne.»

Han trykket enda litt hardere mot guttens testikler mens han med den andre hånden kjempet for å løsne lærremmene, først den ene, og så den andre. Nå gjensto det vanskeligste. Han tenkte seg ikke om to ganger: Hugo slo økseskaftet av full kraft ned i tærne på guttens venstre fot, spratt opp og satte på sprang mens den skallede hunden skrek av smerte.

«Jeg skal nok finne deg!» hørte han ham ropte etter ham i det fjerne. «Jeg skal drepe deg! Jeg skal …»

4

«

D

et var vakthundene på verftet som hadde gjemt dem …

Kan du tenke deg? Som om vi lekte en lek,» var den improviserte forklaringen Hugo ga søsteren sin da hun la merke til skoene mens de krøp sammen på det flate taket på Jonqueres-klosteret under en stjerneklar himmel.

Arsenda la hodet på skakke og smilte litt. Hun lo ikke lenger, slik hun gjorde før. Det kunne se ut som om … hun hadde vokst. Hun ble mer voksen for hver dag som gikk. Hugo merket at hun var alvorlig og fjern.

«Vil du ikke at jeg skal komme og besøke deg mer?»

Arsenda satt fortsatt med et lite smil.

«Ikke tull,» svarte hun kjærlig. «Mor og du … Nei! Du kommer alltid til å være den jeg er aller mest glad i … her i denne verden.»

«I denne verden?» spurte han undrende.

«Du kan ikke konkurrere med Gud, Hugo.»

Han kunne heller ikke konkurrere med en tønnemaker fra Sitges som hadde tatt fra ham moren hans.

«Du må forstå, Hugo,» forsøkte Antonina å forklare søndagen etter. Hun ble nervøs da hun så hvor blek sønnen ble da hun fortalte ham at hun skulle gifte seg igjen. «Dere to lever egne liv nå, Arsenda i klosteret og du på skipsverftet … med en løfterik fremtid. Jeg er fremdeles ung …» sa Antonina usammenhengende. «Alt har foregått gjennom sognepresten i Santa María. Han visste … Han kjente … Og … Jeg får en medgift! En av disse rikingene har satt av penger i testamentet 67

sitt for at fattige kvinner som jeg skal kunne bli gift. Nå trenger du ikke å tenke på meg lenger. Hør her, han heter Ferran og er en god mann. Han er enkemann og bor i Sitges med to små sønner som …»

Antonina fortsatte ikke. Hugo sjanglet, men rakk å gripe tak i noe før han falt. Hun kjente at han frøs og la ham ned på bakken.

«Gutten min!» utbrøt hun forskrekket og klappet ham på kinnene.

Mange av kirkegjengerne som var på vei ut fra gudstjenesten, trengte seg sammen rundt dem, men de fortsatte å gå så snart de oppdaget at Hugo satte seg opp.

«Hugo!» sa Antonina med et lettelsens sukk. «Du …»

«Sitges?» avbrøt han.

Han hadde aldri hørt noen snakke om Sitges før.

«Det er en kystlandsby som …»

«Da kan vi ikke treffe hverandre.»

«Jo, vi skal treffe hverandre. Det lover jeg deg.»

«Hvordan da? Hvor langt er det dit?»

«Litt over tre mil.»

Hugo stønnet.

«Jeg lover deg at vi kommer til å ses.»

«Nei …»

Hugo tiet. Ikke lov meg det, mor, ville han si. Har du tenkt å forlate de små barna der for å gå tre mil? Det kommer ikke den nye mannen din til å tillate. Han så at hun gråt.

«Jeg lover, gutten min,» stotret Antonina.

Gud tok søsteren hans, og en tønnemaker fra Sitges tok moren, tenkte han da han hadde revet seg løs fra Antoninas omfavnelser og tårer og gått fra plassen utenfor Santa María de la Mar. Moren gjorde ingenting for å holde på ham, og hun så etter ham da han gikk, klar over at de neppe ville få se hverandre igjen. Avskjeden ga henne en klump i halsen, og hun løftet hånden forsiktig, men han snudde seg ikke for å se på henne.

Hvis jeg hadde fortalt henne at jeg ikke arbeider på skipsverftet lenger, at jeg ikke har en lovende fremtid foran meg …, sa Hugo bebreidende til seg selv da han var kommet langt unna 68

Santa María og ruslet rundt mellom båtene. Da ville hun kanskje fortsatt som hushjelp hos hanskemakeren, men i så fall ville hun ikke byttet ham ut med barna til tønnemakeren.

Og han ville hatt noen som elsket ham uten at han var nødt til å konkurrere med Gud, for til og med Andrés trakk seg unna og holdt tydelig avstand etter at han oppdaget at Hugo gikk med lærskoene sine igjen. Andrés ga ham ikke mulighet til å fortelle hvordan han hadde klart å få dem tilbake. Han slo bare ut med hendene og ristet på hodet, som om han mente at han allerede var fortapt, da Hugo stolt prøvde å nærme seg ham for å fortelle om heltedåden.

Andrés’ tause varsel satte stadig sterkere preg på Hugo etter hvert som dagene gikk, og han ble overbevist om at han ble forfulgt, at noen spionerte på ham. Den skallede hunden kom ikke til å glemme ham. En gang syntes han at han så gutten som Juan Amat hadde gitt en lusing. Hugo satte opp farten, rundet hjørnet av Calle de la Mar, gikk inn på Plaza del Blat og forsøkte å forsvinne i mengden av folk som kjøpte korn. Han så seg granskende rundt, usikker på om det faktisk var denne gutten han hadde sett, eller om det kunne være en annen. Han lignet. Den skallede hunden hadde tross alt advart ham om at han kom til å finne ham. Han begynte å kaldsvette og satte på sprang. Hugo kom tilbake til verftet i Regomir uten det han var blitt sendt for å hente, og stotret frem en tåpelig unnskyldning.

Jeg kommer til å finne deg … Trusselen kvernet i hodet og ga ham mareritt om natten. Han sov inni en båt som var blitt rigget ned for at treverket skulle brukes på nytt. Der var også øksen, som han hadde gjemt mellom noen planker, og han la seg med den i et fast grep. Trøtt og uoppmerksom som han var, begynte han å gjøre stadig flere feil i arbeidet. Til slutt holdt han på å ødelegge et helt parti tjære fordi han ikke rørte raskt nok rundt i en gryte der tjære kokte sammen med talg. Han brukte mye lengre tid på ærendene sine enn han hadde tenkt, fordi han hele tiden syntes han så skygger, hørte skritt og følte at folk så på ham. De skjente på ham, og med god grunn. Krigen hadde reddet ham fra Roger Puig og tjeneren hans, men den skallede hunden hadde ikke reist ut med armadaen. Han 69

hadde til og med en egen hær – en gjeng av gutter som lystret ham, og Hugo var ikke i den minste tvil om at han hadde sendt dem ut i Barcelonas gater for å finne ham.

«Jesus, Jesus, Jesus, Jesus!»

Dette var kanskje begynnelsen: de oppbrakte utbruddene til en båtbygger som prøvde å besverge ulykken Hugo utløste da han, mens han hjalp ham, mistet noen nagler som falt ned i sanden på stranden. Gutten prøvde å tørke av dem, men båtbyggeren stoppet ham.

«Kast dem! Herregud, herregud!» Han korset seg som en gal. «Jeg kan ikke bruke disse naglene i båten! Det hviler en forbannelse over dem!»

Han var en uomgjengelig mann, avvisende og overlegen, men ingen våget å motsi de dårlige varslene til en båtbygger. De fleste av dem som arbeidet i nærheten og ble vitne til scenen, senket blikket. Hva var poenget med å diskutere med mannen?

Selv konger og religiøse var overtroiske og trodde på stjerner, trolldom, demoner, hekser og magi. Jo visst kunne båten komme til å forlise, tenkte mange, det ville ikke bli første eller siste gang, og hvem kunne i så fall benekte at det hadde skjedd på grunn av naglene? Hugo ble stående med naglene i hånden mens båtbyggeren brølte til assistenten sin, og han byttet ut gutten med et skuldertrekk.

Hugo fikk aldri vite om båten forliste eller ikke, men det gode ryktet hans gikk dukken, og ikke lenge etter ga en snekker ham skylden for at en tømmerstokk var råtten. Mannen gjorde det uten å tenke seg om, kanskje uten å mene det, bare som en kommentar man kan la falle, men folk hørte hva han sa. «Kanskje det var guttungens skyld?» sa han høyt, og dermed begynte folk å nekte ham å nærme seg båtene som var under bygging. Noen, som Andrés og Bernardo, gjorde det med en viss medynk, men andre var hjerteløse: «Unna med deg, din djevelunge!» brølte en roer til ham.

Hugo fortsatte å sove i den nedriggede båten, for dette treverket var det ingen som ville ha. Den skranglete båten ble tilfluktsstedet hans. Han torde ikke lenger å gå rundt i Barcelona av frykt for å støte på den skallede hunden og gjengen hans.

I Voltes del Vi var det en vannkilde han kunne drikke av, og 70

noen – først og fremst Andrés, trodde han – la av og til litt mat i båten.

Han traff ikke lenger moren sin i Santa María på søndager.

Tønnemakeren hadde vært og hentet henne. Han følte seg liten i den majestetiske kirken der han satt på kne på steingulvet, ba til jomfruen og tryglet om at hun skulle gå i forbønn for ham.

Hva galt hadde han gjort, hvilken synd hadde han gjort seg skyld i for at de skulle behandle ham som en djevel? Hvorfor var moren blitt tatt fra ham? Herr Arnau hadde sagt at jomfruen smilte til ham, men til Hugo smilte hun ikke. Hun var fremdeles like uoppnåelig der hun tronet høyt over de troende.

Det ble Arsenda som viste vei da de snakket om guddommelige og himmelske undere og hun spurte ham om hvor god livsførselen hans var. Han røpet ikke hemmelighetene sine da søsteren belærte ham på samme måte som nonnene i klosteret og sa at han måtte oppføre seg som en god kristen. «Er du for stolt?» spurte hun. «Eller arrogant eller andre syndige ting?»

Han nektet for det, men … Hvordan kunne han innbille seg at en som ifølge viscounten var en kjeltring og tigger, kunne unnlate å bøye seg for noen?

Han tenkte tanken igjen da han hadde stilt seg ved Calle de Tallers en tidlig morgen, nok en gang barføtt, med skoene i hendene, og så den skallede hunden nærme seg. Han hadde klart å unngå å bli sperret inne på Navarcles-slottet, men lykken hadde snudd på grunn av de fordømte skoene. Skoene var blitt stjålet, og han var blitt anmeldt, satt på eselryggen og blitt pisket, og nå var han forfulgt og søvnløs. Han ble behandlet som en djevel, og moren hadde forlatt ham.

Han kastet skoene til den skallede hunden.

Juan Amat stoppet først undrende opp, usikker på hva det var som hadde landet på bakken foran ham. Hvorfor lå skoene her? lurte han og speidet seg rundt for å finne ut hvor de kom fra.

«Nå er vi skuls,» sa Hugo.

Han trengte ikke å heve stemmen. Ordene ga gjenlyd i stillheten. Han sto skjult i en sidegate, klar til å flykte hvis slaktersønnen gikk til angrep på ham.

71

Det gikk noen sekunder.

«Nei, det er vi ikke,» svarte den andre, plukket opp skoene og rakte dem til eieren. «Skoene interesserer meg ikke. Jeg vil ha øksen.»

Hugo tenkte seg om.

«Er vi skuls hvis jeg tar den med til deg?» spurte han til slutt.

«Ja.» «Sverger du på det?»

«Jeg sverger,» bekreftet Juan Amat høytidelig.

«Da skal du få den.»

Hugo nølte med å ta imot skoene. Den skallede hunden sto urørlig. Han trakk pusten dypt og bøyde seg for å ta dem på.

Den andre gutten var fremdeles taus. Hugo ville bare komme seg unna, så han snudde ryggen til og gikk. Han måtte ta seg kraftig sammen for ikke å løpe.

Ikke lenge etter kom han tilbake med øksen. Av en eller annen grunn ville han gå helt bort til gutten og legge den i hånden hans. Han hadde jo sverget. Den skallede hunden kjærtegnet det lille øksebladet.

«Hvor har du fått den fra?»

«Den var min fars,» løy Hugo.

«Var? Er han død?»

«Ja.» «Hvorfor vil du gi den fra deg hvis den har tilhørt faren din?»

«Du kommer til å gi den tilbake til meg en dag.»

Gutten ble overrasket over svaret hans og forsto ikke provokasjonen.

«Med et hogg rett i brystet!» ropte Juan Amat og hevet øksen.

Hugo rakk bare å krype sammen og beskytte hodet med armene. Drittsekken gapskrattet, og han åpnet øynene igjen.

Den skallede hunden truet ham ikke på ordentlig.

«Det var bare en spøk,» forklarte han bryskt. «Men ikke prøv deg. Hvis du fornærmer meg noen gang, er freden brutt.»

Hugo satt og så ut over havet. I sommernetter med måneskinn forvandlet det seg til en kjempemessig, buktende kappe 72

som funklet i takt med bølgenes myke skiftninger. Nå var det nesten to måneder siden han hadde sluttet fred med den skallede hunden. Han ruslet sorgløst rundt i Barcelona og sov godt om nettene, selv om han var dårligere beskyttet etter at en prest hadde kommet ned til stranden og påkalt den hellige treenighet.

Den religiøse mannen ba om at alle steder der han skvettet vievann, skulle bli renset for urenheter, farer, demoner og onde ånder. Han skvettet også vann på båten der Hugo holdt til.

Eierne ville nemlig ikke risikere at treverket skulle gå tapt.

«Velsign meg, fader!» ba gutten da han forsto hva mannen holdt på med.

Presten så spørrende på båtbyggerne som hadde tilkalt ham, og stenket vievann på guttungen også.

Han hadde klart å frigjøre seg fra Roger Puig, den skallede hunden og nå også forbannelsen som hadde hvilt over ham, men det var fremdeles ingen som snakket med ham på verftet.

«Bra for deg,» sa Andrés forsonende da Hugo fortalte at han var blitt skuls med Juan Amat. «De ga deg skylden for alle uhell som skjedde, og ville gjøre deg til en djevel. Når sånt skjer, vet man hvordan det begynte, men aldri hvordan det vil ende.»

«Trodde du også at jeg var en djevel?» spurte Hugo plutselig.

Andrés nølte.

«Nei,» svarte han til slutt uten særlig overbevisning. «Men du,» sa han fort for å avverge protestene Hugo var i ferd med å komme med, «jeg har et forslag.»

Denne kvelden da han satt på vannkanten med det stille havet foran seg, nesten hypnotisert, måtte Hugo ta seg sammen for ikke å klø på riftene som dekket kroppen fra topp til tå. Han holdt ut svien etter å ha tatt et langt bad i saltvannet for å lege skadene som hadde begynt å gro og tørke, og tenkte på forslaget Andrés hadde kommet med: Å arbeide sammen med en bekjent av faren hans, en som het Anselm og fikk betalt for å levere katter til byggverk, hus, kapeller, kirker og klostre som var plaget av rotter.

Før de møttes, hadde Hugo dannet seg et bilde av hvordan 73

denne Anselm måtte være, og han skuffet ikke. Han var en skinnmager, skeptisk kar, like omskiftelig og vanskelig å få tak på som kattedyrene han stelte med. Kattemannen ga Hugo mat for å hjelpe ham med å jakte på katter, sulte dem, trene dem opp med små dyr og å slippe dem løs og hisse dem på rottene.

Av og til kunne rottene være like store og kraftige som kattene selv. Etter endt arbeid skulle han hente inn kattene igjen eller avlive dem hvis de var for ille tilredt etter kampen mot gnagerne, slåsskamper der Hugos øyne nesten ikke kunne oppfatte hva som var hva i virvaret av pels, klør, tenner og hoggtenner som løp og viklet seg inn i hverandre i en svimlende fart.

Bevæpnet med en tykk stokk i tilfelle de skulle angripe, overvar han forferdet disse trefningene mens håret reiste seg på kroppen ved lyden av hylene og knurrene, lyder som skremte ham mer enn de infernalske skrikene og klageropene prestene kom med for å jage dem bort.

«Hugo?»

Hugo snudde på hodet, og da han kikket opp, så han en tynn unggutt han ikke dro kjensel på, i måneskinnet.

«Hva har skjedd med ansiktet ditt?» spurte den nyankomne uten å ha presentert seg.

«Jeg har ikke så godt håndlag med kattene.»

Gutten satte seg ved siden av ham i vannkanten. Hugo så på klærne hans. De så ut til å være av god kvalitet.

«Hvor er kattene?»

«De er ikke mine. Jeg jobber med dem.»

«Har du tenkt å fortsette med det?»

«Hvis du ikke har en annen jobb å tilby meg …»

«Nei, dessverre, det har jeg ikke. Hvis jeg hadde hatt det, skulle du fått den, det er sikkert og visst. Jeg trenger også penger. Hadde jeg hatt det …» Hugo så spørrende på ham før han fortsatte: «Jeg heter Bernat Estanyol og er sønnen til Arnau.»

De smilte til hverandre, som om dette var et øyeblikk de hadde ventet på. «Mor fortalte meg om hvordan du forsvarte ham da …»

Hugo avbrøt ham med en håndbevegelse.

«Hvordan går det med fru Mar?» «Hun lengter bare etter å få dø.»

74

«Det var leit å høre.»

«Jeg kommer alltid til å stå i gjeld til deg.»

«Han ga meg …»

Hvorfor hadde han klump i halsen? Det var gått mange måneder siden herr Arnau døde. Han pekte på skoene som sto ved siden av ham i sanden.

«Du kan da ikke sammenligne et par sko med å risikere livet for å forsvare noen?»

«Faren din var snill mot meg. Han behandlet meg godt.»

«Jeg vet det.»

Bernat hadde fått beskjed om henrettelsen av faren under anløpet i Messina på Sicilia på tilbakereisen fra Alexandria, etter å ha vært innom Rhodos og Siracusa. Den katalanske konsulen i Messina hadde forklart situasjonen for skipsrederen, kapteinen og de andre handelsmennene som var på vei hjem til Barcelona med en god skipslast krydder – pepper, ingefær, røkelse og kanel – i tillegg til penger og damasksilke. Bernat sto på dekk og klarte nesten ikke å holde den store bunken av dokumenter som alle de oversjøiske katalanske konsulene hadde fått utlevert, med beskjed om å rekvirere alle Arnau Estanyols eiendeler etter ordre fra kongen.

«Forræder?» spurte han med skjelvende stemme. Konsulen nøyde seg med å nikke. Han visste ikke stort mer enn som så.

«Og så henrettet de ham? Er du sikker på at de gjorde det?»

«Det var det oppkreveren sa da han kom hit med dokumentene. De halshogde ham …»

«Hvor er denne mannen?»

«Han har lettet anker for lengst.»

Bernat sto og så på mens konsulen ga ordre om å beslaglegge alle handelsvarene til faren hans i kongens navn i tillegg til farens andel av skipet. Det ble en diskusjon, ikke om eiendelene til Arnau, men om pengene Bernat hadde på seg. Den unge mannen mente at de var hans, mens konsulen hevdet at siden han bare var seksten år gammel, tilhørte alle pengene faren hans. Utmattet og forvirret som han var, kjempet Bernat for pengene. Han trengte dem for å komme seg raskest mulig videre. Skipet som kongen nettopp hadde beslaglagt, skulle 75

innom Palermo, Càller og Mallorca før det fortsatte til Barcelona. Bernat vant diskusjonen, ikke fordi konsulen lot seg overbevise, men på grunn av presset fra de andre kjøpmennene, som etterpå hjalp den unge mannen med å planlegge reisen. De skaffet plass til ham på en fiskebåt som gikk i kystfart til Palermo, og derfra ville han garantert finne et skip som skulle til Barcelona, forsikret de.

Beklagelsene, godordene og støtteerklæringene forsvant imidlertid som dugg for solen da Bernat ba om å få et introduksjonsbrev han kunne vise skipseierne i Palermo. Ingen ville skrive under på et anbefalelsesbrev for sønnen til en forræder.

Den samme holdningen ble han møtt med da han kom til Barcelona halvannen måned senere. De få som åpnet døren for ham, gjorde det for å be, bønnfalle og trygle ham om ikke å sette dem i en slik situasjon. Til tross for minnet om Arnau Estanyol, som de alle hadde satt stor pris på, måtte han ikke be dem om å sette seg opp mot overmakten, sa de.

Bernat var kanskje bare seksten år gammel, men han hadde mye å fare med. Han kunne lese og skrive, han kunne latin, og i Alexandria hadde han også lært å snakke arabisk. I tillegg hadde han lært matematikk og bokføring, og han kjente lovene ut og inn, visste hvordan de ble brukt, og hva som var skikk og bruk i handelslivet. Likevel var det ingen som ville ansette ham. «Arbeid? Jeg har allerede gitt mye penger til moren din,» svarte Francesc Boixadós, den siste kompanjongen til Arnau. «Hvem tror du det er som har forsørget henne til nå? Bastaixene, med det lille de har å leve på? Det ser forresten ut som om jeg blir nødt til å fortsette med det,» la han til med et dystert blikk på Bernat.

Unggutten takket ham for hjelpen han hadde gitt moren, og lovet å gjøre gjengjeld, men Mar fortalte ham hvordan det lå an.

«Vi har ingenting, Bernat. Absolutt ingenting.» Mar viftet frenetisk med hendene som om det ga en bedre forklaring på hvor ille det sto til. «Hvis det ikke hadde vært for Francesc, vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd.»

Bernat omfavnet moren og gråt og sørget sammen med henne. Han angret på at han hadde brukt så mye penger på 76

hjemreisen til Barcelona. Han hadde betalt uten å prute. Den eneste tanken som hadde stått i hodet på ham, var å komme seg raskest mulig hjem. Men én ting var sikkert: Her i Barcelona hadde de ingenting lenger. De eide ikke noe som helst.

Kongen hadde konfiskert alt familien Estanyol eide. Før Mar rakk å gjøre noe som helst, hadde en hær av soldater og skrivere inntatt huset og kontorene til Arnau. De beslagla løsøre, smykker og penger, karet til seg all fast eiendom og undersøkte regnskapsbøkene til de fant hver minste tilgodehavende han kunne ha, både i Barcelona og i all handelsvirksomhet i hele Middelhavet.

«Vi kan jo alltids spørre Jucef …»

Bernat forsøkte å muntre opp moren ved å referere til jøden som Arnau hadde reddet livet til da han var barn, under angrepet mot jødekvarteret i Barcelona under svartedauden.

«Ja, Jucef har oppsøkt meg,» fortalte Mar etter å ha pusset nesen gjentatte ganger, fremdeles med armene rundt sønnen.

«Han har tilbudt seg å hjelpe. Jucef er et godt menneske. Jeg takket nei. Du vet godt at faren din ikke ville at vi skulle ha noe forhold til jødene og gi inkvisisjonen grunn til å forfølge oss enda en gang. Verken oss eller dem. Det ville vi tape på, alle sammen. Glem jødene, gutten min.»

Bernat gjorde det, men Elisenda kunne han ikke glemme.

Han lot det gå noen dager før han trosset frykten for at den blonde, smilende jenta som hadde sverget på at hun skulle vente på ham etter reisen til Østen, ville avvise ham. Han sa til seg selv at han vendte tilbake fra Alexandria som en paria, utstøtt, fattig og ynkelig. Likevel dro han for å treffe henne.

Han måtte gjøre et forsøk. Hjemme hos Elisenda ble han tatt imot av en muslimsk slave, og til hans store ydmykelse kastet hun ham regelrett på dør. Latteren innenfra pinte ham i flere dager etterpå.

Det gikk ikke stort bedre da han oppsøkte vennene sine.

Men jo, han møtte noen av den modigere sorten som senere deltok i forfølgelsen av ham og angrep ham på gaten: Pedro.

«Jeg skulle gjerne fortsette å være venn med deg, men …» sa han.

Bernat tryglet ham ikke.

77

Alt dette fortalte han Hugo, og etter stillheten som etterfulgte historien hans, sa lærlingen til kattemannen ironisk: «Hvis du er interessert i å bli med meg for å jobbe med kattene …»

Det var friskt i vannkanten selv om det var sommer. Månen hadde steget opp på himmelen mens Bernat snakket og Hugo lyttet.

«Har du noen gang fått høre at du er uforskammet?» spurte Bernat ham, halvt i spøk, halvt i alvor. «Hvor gammel er du?»

«Tolv … tror jeg.»

«Ja, da så.»

«Men hva har du tenkt å gjøre?»

«Gjøre? Jeg har tenkt å drepe greven av Navarcles. Og kongen, hvis han griper inn. Jeg vil hevne faren min!»

Det var som om bølgene slo kraftigere etter Bernats trussel.

Hugo tvilte på om Bernat, som var så ung og spedbygd, kunne klare å drepe Catalonias generalkaptein, som hadde både soldater og våpen …

«Hvordan har du tenkt å gjøre det?»

«Jeg er en god armbrøstskytter. Far … Far lærte meg å skyte med armbrøst. I den siste turneringen i San Juan gjorde jeg det veldig bra. Han lovet å lære meg å bruke kniv også. Han hadde en som han fikk da …»

Stemmen skalv.

«Du kan ikke gå rundt i Barcelona med armbrøst,» sa Hugo.

«Jeg trenger bare å vente på at den fordømte drittsekken skal komme ut fra slottet for å gå til gudstjeneste en søndag, eller kanskje noe annet,» mumlet Bernat og overhørte rådet fra Hugo.

«Du kan ikke gå bevæpnet rundt i byen,» forklarte gutten.

«Det er det minste problemet. Først må jeg få tak i en armbrøst og noen piler. Og kunne stole på at den som skaffer meg det, ikke skjønner hva jeg skal bruke armbrøsten til, og anmelder meg.»

Hugo ventet litt. Han så skeptisk på Bernat og syntes han virket altfor spinkel. En boklærd mann som ham kunne neppe håndtere en armbrøst.

«Hva er det du ser på?» spurte Bernat fornærmet.

78

Hugo så ut over havet og lot blikket hvile der, i vannet og mørket. Hvis han sier at han klarer det … tenkte han. Hugo tenkte på herr Arnau og varmen hans … Han hadde hjulpet Hugos familie. Da han tenkte på Roger Puig og julingen fyren hadde gitt ham foran skafottet, forduftet all tvil. Herr Arnau fortjente å bli hevnet.

«Jeg kan skaffe deg Barcelonas beste armbrøst,» tilbød han.

«Og gode piler også,» la han til. «Og holde på hemmeligheten din.»

«Kan du?»

«Det har jeg jo sagt.»

«Når da?»

Hugo gransket himmelen. Det var fortsatt noen timer igjen til det ville lysne.

«Nå.»

«Hvorfor vente?»

Det var svaret Bernat ga Hugo da han sto og holdt i en av de praktfulle armbrøstene til armadaens soldater. Den hadde ligget lagret i et rom på skipsverftet, dit Hugo nok en gang hadde sneket seg inn for å stjele våpen. Han hadde valgt den som virket best – kanskje ikke den største, men den som virket mest robust. Han fikk større problemer med pilene. Noen var tynne, og andre tykke, noen var ferdig montert, og andre var demontert, noen hadde kjegleformede jernspisser, mens andre hadde trekantede eller firkantede spisser … Hundene klynket da de merket hvor usikker han var. «Jeg får vel ta med meg alle sammen,» konkluderte han og så seg om etter en sekk. «Skal det virkelig være vanskeligere å finne en sekk enn å finne alle disse våpnene?»

«Men du må vel forberede angrepet først?» spurte Hugo og tenkte på da han selv hadde studert rutinene til den skallede hunden.

«Jeg har allerede planlagt det: Jeg gjemmer meg bak et hjørne ved Palacio Menor, der greven og kongen bor, og så snart han kommer ut, spenner jeg armbrøsten og skyter ham i hjertet … eller i halsen.» Bernat viste hvordan han skulle gjøre det, og øynene glitret da han så for seg hvordan pilen traff 79

blink på greven av Navarcles. «Enkelt og greit. Ikke sant? Jeg har brukt mange uker på å planlegge hevnen. Jeg manglet bare en armbrøst, og takket være deg … Hugo, jeg må få si …»

Spenne armbrøsten og skyte ham. Var han fullstendig gal?

«Og etterpå?» avbrøt Hugo forskrekket. «Hvordan har du tenkt å flykte?»

«Det var det jeg hadde tenkt å snakke med deg om. Jeg vet ikke hvordan det skal gå til. Men hvis du har lyst til å slutte med kattene, skal du gå til jødekvarteret og spørre etter Jucef Crescas. Si at det er jeg som har sendt deg. Han er en god venn .»

«En jøde?»

«Et godt menneske.»

Hugo ristet på hodet som for å glemme det han hadde sagt om jøden.

«Men hvordan skal du klare å flykte? Det komme ikke til å bli lett.»

«Det eneste målet mitt er å hevne faren min.»

«Og så kommer noen til å hevne seg på deg.»

«Har jeg fortalt deg hvor uforskammet du er?»

«Ja. Da vi akkurat hadde blitt kjent.»

De så på hverandre. De var nede ved sjøen igjen, ikke så langt unna det kongelige skipsverftet. Solen var allerede i ferd med å kaste lys over byen og stranden.

«Faren min var for snill med familien Puig,» sa omsider Bernat og brøt stillheten. «Hvis han hadde sørget for å kvitte seg med dem en gang for alle, ville ingenting av dette ha skjedd.»

«Hva har det å gjøre med at du vil la deg fange?»

«Jeg har ikke tenkt å la dem ta meg, men jeg vil heller ikke være så overdrevent forsiktig at jeg går glipp av en eneste sjanse til å handle.»

Bernat gjorde tegn til å gå. Armbrøsten og pilene var gjemt i striesekken han hadde på ryggen. Han tenkte litt og snudde seg.

«Takk, Hugo. På vegne av meg selv, moren min … og far.»

«Jeg skal vente på deg her,» løy gutten.

«Gjør som jeg sa: Gå til jøden.»

80

Palacio Menor lå ikke så langt fra stranden, nær de gamle romerske bymurene. Det ble også kalt Dronningslottet fordi det hadde vært en gave fra Peter 3. til hans tredje kone, Leonor av Sicilia, moren til kong Johan. Det besto av en samling med store bygninger, deriblant en kirke, flere hager og en dyrehage som jødene hadde ansvaret for å skjøtte, med et rundt tårn i et av hjørnene. Der hadde kongefamilien slått seg til etter at de flyttet fra Palacio Mayor, med den staselige Tinell-salen, der viktige seremonier ble feiret.

Det viste seg å bli like vanskelig for Bernat å gjemme seg bort i de trange, svingete gatene innenfor de romerske murene som det var for Hugo å prøve å følge etter ham: for det første fordi ingen kunne stoppe opp noe sted uten å vekke mistanke hos de kongelige soldatene eller en betjent, og for det andre fordi han stadig mistet sønnen til Arnau av syne mellom de mange menneskene som trengte seg sammen i gatene. Barcelonas gater var alltid vanskelig fremkommelige for borgerne på grunn av de mange verkstedene og bodene som vendte ut mot gaten, og denne junimåneden i 1387 var trengselen enda større, ikke bare på grunn av hoffet til Johan, men også fordi kongen hadde kalt inn til kirkemøte for å få en avklaring på hvilken pave de skulle adlyde – pave Klemens 7. i Avignon eller pave Urban 6. i Roma. I løpet av de åtte årenes skisma – den store splittelsen i den vestlige kirken – var Peter den seremonielle den eneste kristne monarken som ikke hadde tatt parti med den ene eller andre av pavene. Han vekslet mellom å være for eller imot etter egne interesser. Til tross for dette forbilledlige beviset på intelligens, hadde han skrevet i testamentet sitt – og fordømte sønnen hvis han ikke fulgte ordren – at det skulle kalles inn geistlige og skriftlærde for å avgjøre hvem som var den legitime paven.

Derfor var det ikke bare Barcelonas borgere og hoffmenn som gikk i veien for Hugo og Bernat, men også en hær av prester og skriftlærde med dertil hørende tjenere og slaver, som var kommet til kirkemøtet fra hele kongeriket. All støyen, trengselen, luktene fra folk, det fjerne, men likevel hypnotiske bruset fra bølgene og samtalen han hadde hatt med Bernat, fikk Hugo til å se på planen som stadig mer vanvittig. Hvordan 81

kunne han bevæpne seg med armbrøst i denne menneskemengden? Han kunne kanskje greie å trekke den opp fra sekken, men etter det måtte han sette den fra seg på bakken for å ta frem en pil før han monterte pilen, siktet og skjøt. Det var ren galskap!

Han mistet ham av syne igjen i La Bajada de los Lleons, der folk stimlet sammen utenfor en inngang til Palacio Menor. Hugo ble beroliget over at han ikke kunne se greven av Navarcles noe sted og spurte seg selv om hvorfor det føltes beroligende. Skulle ikke Bernat og han ha hevn, kanskje? Han fikk øye på unge Estanyol lenger fremme, i La Bajada del Ecce Homo. Han fortsatte å trenge seg frem mellom folk med sekken på ryggen, fra dør til dør, og gikk rundt slottet, hele tiden forberedt på at generalkapteinen til kong Johan kunne komme ut, og oppstyret det ville forårsake.

De visste at greven var der inne sammen med monarken, som var blitt syk igjen, men denne dagen forlot han ikke slottet. Bernat ga opp anstrengelsene da solen begynte å synke og alle gikk hjem til sitt. Han skulle gjemme armbrøsten i båten til Hugo, som ble mindre for hver dag som gikk.

«Hvis moren min oppdager den, kommer hun til å nekte meg å ta hevn,» forklarte han.

«Det blir nok soldatene som nekter deg det,» sa Hugo skeptisk. «Til og med steinene på fasaden av slottet kjenner deg igjen, deg og sekken din, så mange ganger som du har paradert foran dem!»

«De er sikkert lei av å se at en uforskammet snørrunge følger etter meg hele tiden,» sa den andre frekt.

«Nei, jeg er ikke uforskammet. Kall meg heller ‘nysgjerrig’.

Jeg vil gjerne se hvordan du har tenkt å få armbrøsten opp av sekken, lade den med pilen …»

«Vil du se det?» « … uten at soldatene kaster seg over deg …»

«Se.» « … og gir deg en omgang juling før de arresterer deg.»

Hugo tidde brått. Bernat hadde lagt sekken ned i sanden, og uten å ta opp våpenet holdt han sekken med tennene og begynte å lade armbrøsten. Med våpenet skjult nede i sekken 82

trakk han av mot en av båtene som var trukket opp på stranden. Pilen skjøt ut gjennom strielerretet uten å rive det opp – lagde bare et lite hull – og vislet gjennom luften til den boret seg dypt inn i siden av båten han hadde siktet på.

«Jeg kommer sikkert til å være nærmere der inne, så jeg ikke bommer.»

Han kan klare det, tenkte Hugo og måtte gå i seg selv. Han kommer til å lykkes.

«Gratulerer.»

«Du kan vente med å gratulere til jeg har drept drittsekken.»

Neste dag ble likedan: sol og varmt, mye folk i gatene, mange adelsmenn og riddere, og enda flere religiøse med et haleheng av tjenerskap. For Hugo var det bare én ting som var annerledes enn dagen før: Han hadde sagt fra seg kattejobben og ignorerte beskjeden fra Anselm, kattemannen, om å komme seg tilbake på jobb. Han hadde en følelse av at livet hans var i ferd med å endre seg. Hugo gledet seg over synet av Bernat som gikk der med sekken over ryggen. Bernat var intelligent og hadde evnene og besluttsomheten som skulle til. Det eneste han var usikker på, var om han også var modig nok.

Dagen forløp også på samme måte som den hadde gjort dagen før: Folk kom inn og ut av slottet, men ingenting tydet på at greven av Navarcles skulle vise seg. Midt på dagen, litt før solen sto høyest på himmelen, hadde Hugo begynt å kjede seg og fulgte ikke lenger så nøye med. Han lot seg distrahere av folk som kom forbi, av klærne deres, noen av dem luksuriøse og andre enkle, og prøvde å oppfatte hva folk snakket om, av og til lent opp til en vegg, og andre ganger mens han ruslet mellom dem som snakket. Med ett syntes han at han dro kjensel på den skallede hunden på vei oppover fra stranden langs La Bajada de los Lleons. Han tenkte ikke noe særlig over det før blikkene deres møttes og han, til tross for avstanden mellom dem, syntes at han oppfattet et irritert glimt i øynene hans.

Juan Amat kom gående mot ham med målbevisste skritt og ansiktet virket rødere for hvert skritt han tok. Det var umulig å vite hvorfor han var sint, men Hugo hadde ingen interesse av å treffe ham, så han snudde på hælen og skyndte seg bort. Han bestemte seg for å gå til Ecce Homo, og derfra … Så fikk han 83

øye på kompisene hans. De var på vei nedover Los Lleons, og nå hadde de oppdaget ham. Han så seg tilbake for å sjekke om det kunne være en felle. Ja, det var det. Den skallede hunden hadde følge med to av tilhengerne sine. Han hadde hatt god tid til å spore ham opp, få tak i ham og … Idiot! sa han til seg selv.

«Hvor er det du tror du skal?» hveste Juan Amat da han og kameratene kom på høyde med ham og sperret veien så det ble vanskelig for folk å komme forbi.

«Er vi ikke skuls?»

Den andre satte i en skrallende, falsk latter.

«Det ville vi vært hvis øksen faktisk hadde tilhørt faren din.»

«Hva?» «Den var kongens eiendom!»

«Det visste jeg ikke,» sa Hugo i et forsøk på å forsvare seg.

«Faren min …»

«Skaftet er merket med georgskorset. Hvordan kan det ha seg at du ikke visste det?»

«Jeg trodde …»

Det Hugo ikke hadde regnet med, var at Juan Amat skulle gå rundt og briske seg med øksen. Ryktene spredde seg, og noen, kanskje en båtbygger eller en håndverker som arbeidet på verftet, og som hadde hørt Juan fra Navarro rope opp etter en rutinetelling av øksene, hadde sladret på ham. Assistenten på skipsverftet ville ikke høre på forklaringene til gutten, som etter at hovmodigheten sto for fall, skyldte på den andre, en liten og merkelig kledd gutt med gode sko, og påsto at det var han som hadde gitt ham den. «Og hvorfor ga denne gutten deg noe så verdifullt?» Juan Amat hadde sannsynligvis stotret frem flere usammenhengende forklaringer på det spørsmålet, og Navarro hadde gjentatt ordene hans for seg selv: Gode sko.

Kunne det være noen andre enn Hugo? Han ville latt saken ligge hvis det ikke hadde vært for at armbrøstskytteren litt tidligere hadde klagd over at det manglet et våpen. Han lovet seg selv at det ikke skulle skje en tredje gang. Tyveriet ble oppklart da øksen ble levert tilbake, og faren til den skallede hunden måte betale en bot, som han krevde inn med renter fra sønnen i form av juling og piskeslag.

84

Juan Amat hadde disse slagene friskt og smertelig i minne da han sto foran den skyldige, som forskremt var trengt opp i et hjørne.

«Jeg …» sa Hugo, i ferd med å stotre frem enda en unnskyldning.

Han ble avbrutt av en ørefik. Kameratene til den skallede hunden sluttet umiddelbart rekke for å skjule for de forbipasserende slagene som regnet over Hugo. Han forsvarte seg så godt han kunne og slo tilbake, slik han hadde gjort i slåsskamper med guttene på verftet, men etter at han hadde fått det tredje knyttneveslaget, valgte han å beskytte ansiktet og hodet med armer og hender.

«Unger!» ropte en kvinne.

«Gå og lek et annet sted!» oppfordret en skriver, som i likhet med kvinnen måtte gå i en bue rundt dem for å komme frem.

Idet også en annen forbipasserende skjente på dem fordi de sperret veien, brøt Bernat inn og rev guttene fra hverandre.

«Hva er det dere gjør!» brølte han. «La ham være!»

Da vennene til den skallede hunden hadde kommet seg over den første forskrekkelsen, gikk de løs på Bernat også. Ringen vokste i omfang. Folk trakk seg unna slåsskampen. Noen skrek, andre forsøkte å stanse lurvelevenet, og forvirringen ble enda større. Sekken på ryggen til Bernat begynte å gi etter i sømmene, og akkurat idet noen soldater kom for å ordne opp, revnet hele sekken, og armbrøsten og pilene falt i bakken.

Nysgjerrige og stridslystne trakk seg unna armbrøsten og pilene som om det hvilte en forbannelse over dem. Den skallede hunden og kompisene hans la på sprang og flyktet allerede før våpnene rakk å treffe bakken. De trengte seg frem og smatt unna i mengden. Bernat ble stående alene igjen, fullstendig målløs ved synet av våpenet han skulle bruke for å få hevn.

Hugo, som sto presset opp mot veggen, andpusten og med blodet rennende fra leppen og det ene øyenbrynet, skalv over hele kroppen.

«Hvem er det som eier denne armbrøsten?» spurte en av soldatene.

Bernat svarte ikke. Noen svarte for ham: 85

«Han her,» pekte vedkommende, og de andre rundt ham samtykket. «Det var han som bar på sekken.»

«Arrester ham,» beordret soldaten kompanjongene sine.

«Og han der?» la han til og nikket mot Hugo.

«Han har ikke noe med det å gjøre,» sa en kvinne til hans forsvar. «Det var noen som dengte løs på ham …»

Kvinnen snudde seg og så seg speidende rundt, men verken Juan Amat eller kompisene hans var å se.

«De har løpt sin vei,» hørte han henne si.

«Det stemmer,» bekreftet en geistlig. «De dyttet meg til side.»

På samme måte som det var bred enighet om at det var Bernat som eide våpenet, fikk kvinnens forklaring med hensyn til Hugo full støtte, selv om hun var den eneste som kunne ha fått med seg hva som foregikk inne i sirkelen rundt gutten.

«Ja vel,» nikket soldaten. «Vi tar med oss han her til fangehullet i slottet. Og du,» la han til og så på Hugo, «ser til å pelle deg bort herfra.»