Maud Angelica Behn
Helena Stålnacke
PLUTSELIG
Personlige fortellinger om ung sorg
Faglig etterord av psykolog Aksel Inge Sinding
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2025
Forfatterne har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.
ISBN 978-82-02-78311-2
1. utgave, 1. opplag 2025
Illustrasjoner: Maud Angelica Behn
Omslagsdesign: Rikke S. Runde
Omslagsillustrasjon: Maud Angelica Behn
Sats: Rikke S. Runde
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cappelendamm.no
Det var et før, nå er det et etter.
Med kjærlighet til Pernille og Ari
Illustrasjoner av Maud Angelica Behn
Kortprosa av Helena Stålnacke
Faglig etterord av Aksel Inge Sinding, psykolog ved Institutt for Psykologisk Rådgiving. Sinding har også vært fagkonsulent for boken.
Innhold
9 Forord
Vi ser deg
13 Plutselig
Dødsfallet, begravelsen og dagene som fulgte
43 Etterpå
Å bearbeide det smertefulle tapet
101 S ammen i sorgen
Om fellesskapet i det vonde
143 Veien blir til
Håndfaste grep som hjalp oss
157 Lysere dager
Den vi ble gjennom tapet
175 Livet etterpå
Ved psykolog Aksel Inge Sinding
Forord
Vi ser deg
Døden er vanskelig å begripe for oss mennesker. Samtidig er den livets store selvfølgelighet og noe ingen kommer utenom. Vi skal miste mange rundt oss, og en dag skal vi selv dø.
Selv ble vi tvunget til å forholde oss til dødens brutalitet mens vi var ungdommer. Helena mistet moren brått da hun var i starten av tenårene. Da vi begynte på videregående noen år etterpå, og ble venninner, gikk det ikke lang tid før Maud opplevde at faren gikk bort. Hun var seksten år.
Brått ble tapet av en uerstattelig forelder noe som knyttet oss tettere sammen. Selv om opplevelsene våre var ulike, kunne vi likevel støtte hverandre om noe felles: det å aldri skulle se en mamma eller en pappa igjen. Vi ble raskt hverandres sorgvenner.
Hvert år er det mange som opplever tap av noen nære, men langt ifra alle har en sorgvenn: en som har opplevd noe lignende, en det går an å snakke åpent og ærlig med. En som forstår. Det er lett å føle seg ensom i sorgen, spesielt når en mister tidlig og på unaturlige måter. Derfor har vi ønsket å dele våre historier, og den veien vi har måttet lære å gå selv.
Målet har vært å lage den boken vi selv gjerne skulle hatt da vi hadde det som verst. Selv om den ikke kan fjerne smerten, håper vi at Plutselig kan fungere som en slags sorgvenn.
Det å ha mistet en nær gjør oss ikke til eksperter på andres opplevelse av tap. Vi håper likevel at du kan ha nytte av å lese om hvordan to sorgprosesser kan se ut, og finne trøst gjennom det. Noe kan du kanskje kjenne deg igjen i, mens annet kan gi deg nye perspektiver. En sorgprosess vil alltid være individuell, men det er også viktig å huske at uansett hvordan du reagerer, vil noen andre ha følt det samme før deg.
Er du en fortvilet venn, bestemor, onkel eller kollega som ikke vet hvordan du kan støtte noen som sørger? Det vi har skrevet er også til deg.
Vi håper å åpne en samtale om sorg, noe vi opplever at det snakkes altfor lite om. Boken gir deg et innblikk i hvordan livet kan endre seg i løpet av et nanosekund. Om du så har visst lenge at noen skal dø, kan du aldri være helt forberedt. Enten lever et menneske, eller så er hen borte. Det blir alltid et plutselig.
Vi er sammen om å være alene i sorgen, men når vi deler erfaringer, er det ikke så ensomt likevel. Vi ønsker å vise at det en dag er mulig å komme til et punkt der en kan lære å leve med tapet, og finne tilbake til alle gledene i livet.
Sidene med Helenas historie og tanker om sorg er merket med en sommerfugl, mens Mauds tekster er merket med en origamifugl. Symbolene har en helt spesiell betydning for dem begge. Der både Helena og Maud har skrevet, er sidene merket med en sommerfugl og en origamifugl.
Plutselig
Mamma befinner seg på balkongen.
Bildet er tatt bakfra. Hun står litt på skrå, så du ser hva hun holder i armene.
Det er meg. Jeg var nøyaktig én måned gammel. Hun har oppsatt hår og en lyseblå sommerkjole på seg.
Hun bøyer seg over meg og smiler.
Mamma ser så glad ut. Det er et nytt liv hun holder i armene.
Den siste dagen, 4. mars 2017
Det var en kjølig lørdag, som ikke minnet stort om vår. Jeg var tretten år. Mamma, jeg og begge bestemødrene mine skulle drikke kaffe før jeg skulle bli med hjem til farmor. Brått ble mamma dårlig og satte seg i sofaen. Jeg gikk bort til henne, og hun hvisket epilepsianfall og smilte tappert før anfallet tok henne for fullt. Jeg visste godt hva det innebar. Hun hadde hatt slike anfall flere ganger mens jeg var liten, og det var alltid like ubehagelig å se henne sånn.
Da det var over sovnet hun som hun pleide, i og med at dette er en stor påkjenning for kroppen. Jeg satt ved siden av henne i sofakroken og holdt henne i hånden mens jeg snakket med de andre. Hun kjentes febril, men jeg tenkte at det var ullgenseren som gjorde henne glovarm. Farmor sa at hun ikke likte hvordan mamma så ut. «Jeg synes vi skal ringe ambulanse», sa hun. Tanken på sykebil brakte frem ubehagelige minner. «Hun har hatt mange anfall før, det er ikke nødvendig», sa jeg. «Hun kommer seg bare hun får sovet.» Farmor insisterte enda litt til, men mormor var enig med meg.
Jeg ga mamma en siste klem mens hun sov, før jeg dro sammen med farmor. Med en urolig følelse ringte jeg mammas søster og fortalte hva som hadde skjedd. «Tenk om mamma dør i dag», sa jeg. Tanten min beroliget meg og sa at det selvfølgelig ikke kom til å skje.