«Dykkeren er på vei ut i vannet.» «Dere er bare så vidt i rute. Det er fare for at dere ikke greier å holde skjemaet.» «Alt er under kontroll nå. Over.» Fra dykkerklokken fortsatte Tom Paulsen å rapportere. «Diver leaving the bell.» Kom igjen, ut med deg nå, sånn ja, Nilsemann, vis gutta i Future Oil hvem som er best, sånn at de har grunn til å vise deg fram overalt etterpå, på festene sine. Nils Sormi var trolig i ferd med å dra i navlestrengen sin. Gjennom den gikk slangene som livet hans hang i: varmt vann, kommunikasjonen med dykkerklokken og ikke minst lufta som gjorde det mulig for ham å puste. De lå ikke så veldig dypt, og Nils måtte dykke enda noen meter ned. Men det var mørkt nede på bunnen – den skulle renses for alt materiell som hadde blitt liggende igjen etter en prøveboring, restene av brønnhodet, slik at det ikke skulle ødelegge fiskegarnene. Det trengtes flere dykk for å bli ferdig, hvis ikke ubåtene ble reparert litt faderlig fort – begge ubåtene i ustand på én gang, det pleide aldri å skje, helvete – men Nils måtte gjøre mesteparten av jobben nå. Og han var rett mann for jobben. En mann som likte å ta risker, som ikke ble redd, som alltid var villig til å gjøre det lille ekstra som skilte ham fra de andre. I hans yrke kunne dette lille ekstra naturligvis bety døden. Men Nils var ikke dum. Og makkeren hans var mer verdt enn alle forsikringer i verden. For Tom Paulsen gikk sikkerheten foran alt, koste hva det koste ville, og uansett hva kundene måtte mene. Men selv kundene respekterte det, iallfall de fleste av dem. Om Nils Sormi hadde det lille ekstra, hadde Tom Paulsen det lille for lite, det som andre kaller forsiktighetsprinsippet. En kombinasjon som gjorde dem uslåelige. «Give the diver more slack.» Gi dykkeren mer line. Han burde være framme nå, eller nesten. «Arctic Diving, har dere funnet fram?» 32
Oliver Truc Vargsundet
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.