noen av oss har snakket sammen
tiformann? Forklaringen er tredelt. For det første var Gerhardsens innsats i motstandskampen etter september 1940 udiskutabel. Han hadde vært leder av DNAs illegale sentralstyre og medlem i hjemmefrontens ledelse frem til sin arrestasjon 11. september 1941, og siden vært en aktiv og fremsynt lederskikkelse blant fangene både på Grini og i Sachsenhausen. For det andre var Gerhardsens rolle sommeren 1940 lite kjent i 1945. I de kaotiske månedene etter det tyske angrepet hadde Gerhardsen vært en mindre sentral aktør, og fått mindre kritisk søkelys på seg, enn for eksempel regjeringsmedlemmene. For det tredje synes det sommeren 1945 å ha vært en bemerkelsesverdig vilje både i det politiske miljøet og i befolkningen for øvrig, til ikke å gå for kritisk på dyktige menn hvis nasjonale holdning fra den første okkupasjonstiden kunne trekkes i tvil – forutsatt at deres senere holdning var udiskutabel. Til illustrasjon ble jo også Paal Berg ønsket som statsminister selv om han hadde deltatt i forhandlinger med okkupasjonsmakten og offentlig takket Quisling i 1940. I DNA ble Lars Moen og Olav Meisdalshagen gjenvalgt til Stortinget i 1945 og alt i 1948 ble begge tatt inn i regjeringen – selv om begge som stortingsrepresentanter sommeren 1940 hadde stemt for å avsette konge og regjering. Gerhardsen ble mannen ledersjiktet i DNA mente de trengte sommeren 1945, til tross for sommeren 1940 – og på grunn av at det aldri ble et tema.
Hva ønsket Gerhardsen? Gerhardsen har selv hevdet at han personlig ville foretrukket å være ordfører i Oslo og partiformann i DNA, fremfor å bli statsminister sommeren 1945.87 Hans biograf Olstad slutter seg til dette, og forstår ideen om å gjøre Paal Berg til statsminister, som Gerhardsens politiske konstruksjon.88 Den mer Gerhardsen-kritiske historikeren Tore Pryser anser at Olstad her for lett aksepterer Gerhardsens ettertidsutsagn.89 Men Gerhardsens handlingsmønster sommeren 1945 kan også gi grunn til å tro at han ikke ønsket å bli statsminister i Samlingsregjeringen. Gerhardsen støttet Paal Berg som statsminister til Berg ga det opp selv, og var den eneste i sentralstyret som da formelt ville spørre Nygaardsvold. Pryser åpner for at Gerhardsen forutså at Berg ville 48