Page 1


Noen av oss har snakket sammen‌


Hans Olav Lahlum

Noen av oss har snakket sammen ‌ Personskifter i Arbeiderpartiet under Gerhardsen og Bratteli


© CAPPELEN DAMM AS 2010

ISBN 978-82-02-33771-1 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Sissel Holt Boniface Omslagsfoto: Arbark Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Sabon 10,2/13 pkt. og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 11

Del I. Gerhardsens første periode 1945-55 Kapittel 1 Storopprydning i partiledelsen . . . . . . . . . . . . . . . 21 Kapittel 2 En statsminister blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Kapittel 3 Statsministerskiftet kongen hørte om på radio . . . 53 Kapittel 4 En koalisjon mellom hjemmefronten og Arbeiderpartiet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Kapittel 5 Ettpartistatens tjenere. Gerhardsens første DNA-regjering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Kapittel 6 Oscar Torp og hans stadig mer uvillige statsråder 100 Del II. Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel

Gerhardsens andre periode 1955-65 7 En uthvilt partikonge krones på nytt . . . . . . . . . . 8 Gerhardsens nye, men motvillige menn . . . . . . . . 9 En regjering i endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 En regjering i aldring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 «Heltene» blir stadig trettere . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Idyll på scenen, men maktkamp i kulissene . . . . .

121 141 152 171 191 202

Del III. Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel Kapittel

Brattelis periode 1965-75 13 Det store tronskiftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Den stridbare partisekretærs farvel . . . . . . . . . . . . 15 Statsminister Trygve Bratteli . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Statsrådsvalg i medvind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Statsrådsvalg i motvind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

217 226 232 238 254


noen av oss har snakket sammen

Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 20 Avslutning Kapittel 21 Kapittel 22 Kapittel 23 Kapittel 24 Kapittel 25 Kapittel 26

«Kampen om det frie ord i Arbeiderbladet»? . . . . 268 Storrengjøringen i 1975 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276 Et vemodig adjø til den siste mannen fra 1945 . . 289

Skifter av statsministerkandidat 1945-75 . . . . . . . Skifter av statsråder 1945-75 . . . . . . . . . . . . . . . . Skifter i partiledelsen 1945-75 . . . . . . . . . . . . . . . Innflytelse fra statsministerens familievenner og familie? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jens Arup Seip, Rune Slagstad og partiorganene i DNA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En struktur og dens største aktør . . . . . . . . . . . . .

299 305 320 327 336 340

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 349 Kildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 398 Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 412


Forord Politiske personskifter, særlig innenfor regjeringspartier, er et tema som vekker manges interesse. Historikere og samfunnsforskere har, så langt, derimot ikke tatt denne interessen godt nok inn over seg. Denne boken er derfor den mest omfattende studie av politiske personskifter som til nå er skrevet av en norsk akademiker. Boken er basert på forfatterens hovedoppgave i historie med tittelen Viktige personskifter i DNA 1945-75: Fra Gerhardsens lukkede oligarki til Brattelis åpne organisasjonsdemokrati? Den ble innlevert ved Universitetet i Oslo høsten 2002.1 Reaksjonene fra pressen, historikerkollegaer, gjenlevende aktører og andre interesserte bekreftet mine forhåpninger om temaets aktualitet. Drømmen om en dag å presentere hovedoppgaven for et større publikum ble derfor raskt til en plan. Åtte år senere er planen nå omsider blitt til en realitet. I mellomtiden har manuset vært et viktig grunnlag for mine biografier over den ofte glemte statsminister og partiformann Oscar Torp, og den legendariske partisekretær Haakon Lie.2 Både Oscar Torp og Haakon Lie er viktige aktører også i denne boken. Men hovedfokus settes denne gang på to enda mer sentrale aktører fra norsk politisk historie, nemlig Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Til sammen var de to partiformenn i DNA i 30 år og statsministere for Norge i 20 år. Det er min tro og mitt håp at boken vil være spennende lesning for politisk interesserte mennesker i alle aldre, og at den samtidig vil gi økt forståelse av styrker og svakheter ved Gerhardsen og Bratteli, både som partiledere og statsministere og som privatmennesker. Boken handler også om et større antall mindre kjente navn, som likevel spilte svært sentrale roller i sin samtid – som statsråder, i DNAs partiledelse, eller i LO-ledelsen. Boken blir der7


noen av oss har snakket sammen

med også en studie av DNA og norsk arbeiderbevegelses storhetstid de første tiårene etter 2. verdenskrig. Tross økende turbulens og tilbakeslag mot slutten, er de 30 årene fra 1945 til 1975 er en svært viktig periode og mye av en gullalder i Arbeiderpartiets historie. Noen eksakt liste over DNAs viktigste politikere fra 1900-tallet lar seg ikke fastslå. Denne forfatters topp seks inkluderer (i alfabetisk rekkefølge) Trygve Bratteli, Gro Harlem Brundtland, Einar Gerhardsen, Johan Nygaardsvold, Oscar Torp og Martin Tranmæl.3 Alle de seks, og mange flere kandidater for topp ti, opptrer som sentrale aktører i denne boken. Boken og perioden begynner illustrerende nok med at Nygaardsvold forsvinner ut i 1945, og avsluttes med at Brundtland i 1974-75 kommer inn. Manuset er så langt som mulig oppdatert for nye kilder fremkommet etter 2002. I tillegg er det både språklig og innholdsmessig gjort en rekke forenklinger og forkortelser sammenlignet med hovedoppgaven. Kapittelinndelingen er forenklet, og antallet henvisninger og fremmedord er i likhet med de metodiske og teoretiske innslagene redusert. Jeg håper at boken vil være intellektuelt utviklende for alle med et minimum av interesse for og kunnskaper om etterkrigstidens norgeshistorie. Samtidig kan den forhåpentligvis bli en nyttig innføring i historisk drøfting særlig for lesere med akademiske ambisjoner. Forfatteren har forsøkt å stille relevante spørsmål, og fremlegge relevante opplysninger, for så å klargjøre sine egne konklusjoner – slik at leserne fritt kan ta dem opp til kritisk diskusjon med seg selv eller andre. Denne boken er i likhet med mine tidligere historiske bøker skrevet etter den såkalte totempometoden. Dette innebærer at hovedteksten er forsøkt gjort mest mulig lettlest for allmennleserne, mens ekspertleserne kan finne utfyllende omtale og tips til videre lesning i utfyllende sluttnoter. Bokens metodiske tilnærming baserer seg på den såkalte beslutningsskolen, en skole for maktstudier som legger hovedvekt på hvordan viktige beslutninger fattes og hvem som påvirker beslutningene.4 Min jakt på sannheten om personskiftene i DNA i perioden 1945-75 utviklet seg kildemessig til et krevende intellektuelt slalåmløp mellom et trettitalls muntlige kilder, et ukjent antall hyllemeter arkivmateriale, og grovt anslått 50 000 sider trykt litteratur. Av plassmessige årsaker er det umulig å gjengi alle de kildekritiske vurderingene som må gjøres 8


forord

i et slikt historisk arbeid. Skulle lesere sitte igjen med spørsmål eller ha kommentarer til boken etter endt lesning, er man velkommen til å sende dem direkte til forfatteren på hanso.lahlum@c2i.net. Det har vært til uvurderlig nytte for denne boken at så mange av de gjenlevende aktørene fra perioden 1945-75 åpenhjertig har stilt seg til disposisjon. Blant disse er så sentrale aktører som de tidligere partisekretærene Haakon Lie og Ronald Bye, tidligere partileder Reiulf Steen, de tidligere statsministerne Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland, og tidligere LO-leder Tor Aspengren. Et stort tap var det at det gjenlevende mennesket som trolig kunne ha hatt mest å bidra med under arbeidet med min hovedoppgave, tidligere statsråd Jens Christian Hauge, kategorisk avviste å uttale seg. Et enda større tap for norgeshistorien utgjør likevel de mange aktørene fra perioden som har gått i graven uten å besvare viktige spørsmål, fordi spørsmålene aldri ble stilt dem. Min hovedoppgave kom i så måte akkurat i tide til å redde betydningsfulle deler av etterkrigstidens norgeshistorie, men samtidig for sent til å få med andre deler som nå må anses tapt for alltid. Man får håpe at min generasjon av norske historikere vil utnytte muntlige kilder til norsk politikk bedre enn hva tidligere generasjoner har gjort. Siden boken omhandler norsk politikk fra vår nære fortid, vil jeg presisere at forfatteren av denne boken har mange og til dels sterke personlige meninger om politikk, men at jeg i samsvar med mine akademiske idealer har forsøkt å holde dem helt utenfor arbeidet med denne boken. Under en debatt i Aftenposten høsten 2005 hvor jeg blant annet ble beskyldt for å la personlige DNA-sympatier utidig påvirke mine analyser som historiker, fant jeg det nødvendig å opplyse at jeg aldri har hatt mine politiske sympatier i DNA.5 Det er også hva som her behøves sagt om den saken. Hva angår hovedoppgaven denne boken bygger på, skal min veileder professor Jorunn Bjørgum ha en særlig takk. Jeg takker også de øvrige sensorene, professorene Finn Olstad og Helge Pharo, for nyttige kommentarer i forbindelse med sensuren. Blant ulike venner som bidro med kommentarer til hovedoppgaven, skal Ivar Areklett, Bendik Bjerke, John Agnar Kvamme og Bjarte Leer-Salvesen ha særlig takk for å ha kommentert hele manuset. For bearbeidingen til bokutgave i 2009-10, har jeg hatt stor nytte av råd fra min forlagsredaktør Marius 9


noen av oss har snakket sammen

Wulfsberg og fra språkvaskeren Erle Marie Sørheim. Fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek skal daglig leder Knut Einar Eriksen, konsulent Kjersti Åberg og bibliotekar Jorunn Pedersen ha stor takk for all hjelp med ulikt skriftlig arkivmateriale, og rådgiver Vivi Aaslund for all hjelp med å fremskaffe egnede illustrasjonsbilder. Skulle boken tross forlaget og alle andre gode hjelpere vise seg ikke å svare til lesernes forventninger, må forfatteren bare beklage og konkludere som en senere sitert statsminister: «For feilene, for manglene, må jeg ha den største skylden – jeg strakk nok ikke til».6 Foreløpig vil jeg både om boken og hovedoppgaven den bygger på, i stedet si hva en annen statsminister sa om en av sine statsråder: «Bedre enn jeg trodde».7 Gjøvik, 22.06.2010, Hans Olav Lahlum


Innledning Temaet for denne boken er viktige personskifter i DNA i perioden 1945-75, avgrenset til skifter av statsministere/statsministerkandidater, statsråder og medlemmer av partiledelsen. Innenfor disse rammene vil i prinsippet samtlige skifter bli behandlet. Av plassmessige årsaker vil omtalen av statsrådsskifter særlig i forbindelse med nye regjeringers tiltreden måtte fokusere på de mest interessante skiftene. Den landsmøtevalgte partiledelsen i DNA inkluderte i perioden 1945-75 foruten formann, nestformann og partisekretær også sjefsredaktøren for partiavisen Arbeiderbladet. Dette er forklaringen på at redaktørskifter her behandles på lik linje med andre skifter til partiledelsen. Landsmøtet har alltid hatt en sterk stilling i DNA, og det gjaldt også perioden 1945-75. Frem til 1965 ble landsmøtene imidlertid bare avholdt hvert fjerde år, og var i mindre grad enn i dag et forum for åpen meningsutveksling. De partiorganene som fungerte mellom landsmøtene, sentralstyret og landsstyret som valgt av landsmøtet, og stortingsgruppen som valgt av velgerne gjennom stortingsvalg, vil derfor stå sentralt i min analyse av partidemokrati og maktforhold i DNA. Den nasjonale og internasjonale konteksten må tas med i betraktningen i enhver studie av DNA i perioden 1945-75. Den kalde krigens motsetning mellom øst og vest preget innenrikspolitikken sterkt i alle europeiske land. 1950-tallet og første del av 1960-tallet var dessuten, sett fra vår tid, en svært konservativ autoritær periode i de aller fleste vesteuropeiske land. Mannsdominansen er et særlig iøynefallende trekk. Ikke noe vesteuropeisk land valgte en kvinnelig statsleder før Margaret Thatcher tiltrådte som statsminister i Storbritannia i 1979, og mannsdominansen var i så godt som alle land fortsatt massiv både i regjeringer og i nasjonalforsamlinger. Selv demokratiske land i Vest11


noen av oss har snakket sammen

Europa ble den gang styrt ikke bare av menn, men av eldre autoritære menn. De mannlige statslederne var i stor grad født på 1800-tallet, og baserte sin autoritet på rollen de hadde spilt i begivenheter fra 2. verdenskrig eller tidligere. De ønsket å beholde mest mulig kontroll på egne hender lengst mulig. Som president styrte general Charles de Gaulle Frankrike med diktatorlignende fullmakter til han var 78. I Storbritannia gjorde Winston Churchill i en alder av 76 comeback som statsminister høsten 1951; han ble sittende til han var 80 og nesten døv. I Vest-Tyskland var Konrad Adenauer 87 år da han høsten 1963 måtte gå av etter 14 år som forbundskansler; og i håp om en ny kanslerperiode fortsatte han tre år til som partileder. Og verdenshistoriens eldste valgte statsleder, Eamon De Valera, var en nesten blind olding få uker unna sin 91-årsdag da han sommeren 1973 gikk av som president i Irland. Sin sterke posisjon hadde De Valera illustrerende nok grunnlagt gjennom sin innsats i Irlands frigjøringskamp 50–60 år tidligere. De norske statsministerne var altså verken de eldste eller de mest autoritære i sin vesteuropeiske samtid. Det forhindrer ikke at de politiske lederne sett fra vår tids Norge ofte var både gamle og autoritære, både på borgerlig side og på venstresiden. Også arbeiderbevegelsen forble, tross sine ambisjoner om å være en bred folkebevegelse, svært autoritær og sentralstyrt. Hva vi i dag vil kalle hersketeknikker hørte den gang med til den politiske hverdagen. Denne boken vil vise flere eksempler på slike episoder fra Arbeiderpartiets egne rekker. Som et eksempel fra fagbevegelsen kan her nevnes representantskapsmøtet i LO hvor en forbundsleder fremmet et opposisjonelt forslag, hvoretter LO-formann Konrad Nordahl blidt svarte at det forslaget måtte trekkes – for ellers måtte han ta det opp til votering.8 Anklager om å være partidiktator ble på ulike tidspunkter, særlig i perioden 1945-69, rettet mot flere sentrale DNA-politikere – flest ganger mot partiformann Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie.9 Denne boken baserer seg som mine tidligere bøker om DNA i denne perioden på en forståelse av at partiet aldri hadde noen partidiktator, fordi det aldri fantes noe i nærheten av et partidiktatur. Derimot er det dekkende å si at DNA i denne perioden for en stor del fungerte som et oligarki, hvor en liten gruppe menn med ulike funksjoner styrte partiet og bevegelsen som et effektivt og autoritært fåmannsvelde. I 12


innledning

dette sjiktet inngikk i hovedregel LO-formannen, statsministeren og medlemmer av partiledelsen, samt svært få andre som fikk sin posisjon enten i kraft av sentrale verv i regjeringen og i partiet, eller i kraft av sin personlige posisjon.10 Tid og rom tillater ikke at denne boken gjør systematiske sammenligninger med andre politiske partier. I avslutningsdelen vil jeg likevel sette noen av mine konklusjoner om DNA i perspektiv både til andre politiske partier i Norge, og til de sosialdemokratiske søsterpartiene i Sverige og Danmark. I en mer personrettet og intern betydning vil boken sammenligne DNA 1945-65 med DNA 1965-75. DNA hadde fra 1945 til 1975 75 bare to formenn: Einar Gerhardsen 1945-65 og Trygve Bratteli fra 1965 til 1975. Gjennom disse 30 årene var de to også DNAs statsministerkandidater, med unntak av perioden fra oktober 1951 til januar 1955, da Gerhardsen frivillig ga fra seg statsministervervet til Oscar Torp. En hver maktstudie av DNA i perioden 1945-75, må derfor i større eller mindre grad bli en sammenligning av partiet under Gerhardsen og under Bratteli. Utgangspunktet for en motsetningsstudie er her lovende: Selv om Gerhardsen og Bratteli samarbeidet politisk gjennom flere tiår, sto de aldri hverandre nær personlig. I hele perioden 1945-75 fantes i større eller mindre grad to konkurrerende maktsentra rundt dem, og deres holdning til personvalg og partidemokrati har vært fremstilt som motstridende.11 Einar Henry Gerhardsen (1897-1987) var den venstreradikale ungdomsopprøreren fra Oslos arbeiderstrøk, som ble partikonge i DNA og landsfader i Norge. Han var visergutten og veiarbeideren uten utdanning utover sjuårig folkeskole, som alt i sine tjueår tok spranget opp i DNAs toppsjikt som partisekretær 1923-25. Etter ti år som lokalpolitiker i Oslo tok han siste del av 1930-tallet igjen spranget opp i partiledelsen som partisekretær 1936-39, og nestformann fra 1939. Den 20 år lange formannsperioden han innledet etter å ha blitt løslatt fra krigsfangenskap våren 1945, brakte DNA rent flertall i alle stortingsvalg frem til 1961, og med unntak for Lyng-regjeringens fire uker i 1963 beholdt partiet regjeringsmakten helt til 1965. Gerhardsen var selv statsminister i periodene 1945-51, 1955-1963 og 1963-65 – til sammen 17 år.12 Gerhardsen frasa seg gjenvalg som formann i 1965, og forlot etter eget ønske både Stortinget og DNAs sentralstyre 13


noen av oss har snakket sammen

i 1969. Gerhardsens folkelighet og evne til å snakke med mennesker i og utenfor partiet har blitt fremhevet som hans store styrke. Dette influerte også hans fremgangsmåte ved viktige personskifter. Når de skulle behandles i partiorganene, innledet han ofte med «Noen av oss har snakket sammen, og vi er blitt enige om …»13 Forslagene som fulgte ble vanligvis enstemmig tatt til etterretning, men det ble mumlet i korridorene. Hvem var egentlig «Noen av oss»? Var det de valgte lederne i partiet som ble rådspurt, eller var det hustruen Werna, bror Rolf og andre mer personlige rådgivere og hyttegjester av Gerhardsen, som reelt avgjorde viktige personvalg for parti og nasjon? Eller hadde «Noen av oss», slik onde tunger ville ha det til, egentlig bare snakket med seg selv? Hadde de valgte partiorganene i det hele tatt noen reell innflytelse? Senere kritikere har, anført av journalisten Per Øyvind Heradstveit og den mangeårige partisekretæren Haakon Lie, fremstilt Gerhardsen som en egenrådig partiformann, som kunne være både udemokratisk og hensynsløs i sine personvalg.14 Historikeren Jens Arup Seip brukte uttrykket «Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø», om det som skjedde da Johan Nygaardsvold og Oscar Torp måtte overlate sine statsministerstoler til Gerhardsen.15 Støttespillere og venner anført av den mangeårige statsråd Jens Haugland har derimot fremstilt Gerhardsen som en stor leder og partidemokrat, som la vekt på å drøfte sine personvalg med andre og på å sikre at alle fløyer i partiet fikk representasjon i regjeringen.16 Gerhardsens egne ønsker ble ifølge støttespillere og venner alltid underordnet hensynet til partiet og bevegelsen. Trygve Martin Bratteli (1910-84) var sønn av en fattig småbruker og skomaker på Nøtterøy, og ble født 13 år etter Gerhardsen. Til tross for store teoretiske interesser og anlegg fikk han heller aldri mer utdanning enn syv års folkeskole. Bratteli startet i likhet med Gerhardsen sin yrkeskarriere som visergutt tidlig i barneårene, senere forsøkte han seg som taktekker og hvalfanger. Etter en lang periode som arbeidsledig var Bratteli sultegrensen nær, da daværende partiformann Oscar Torp i 1933 tilbød ham å bli redaktør i partiavisen Folkets frihet. Resten av mellomkrigstiden viet Bratteli seg til partiarbeidet, og klatret stadig lenger oppover i rekkene. Ved krigsutbruddet i 1940 var 14


innledning

han sekretær i AUF og redaktør av avisen Arbeiderungdommen. Et langvarig krigsfangenskap i Tyskland kom til sin dramatiske avslutning da Bratteli 5. april 1945 ble plukket levende opp fra en likhaug i den tyske konsentrasjonsleiren Vaihingen. Få måneder senere fikk han sitt rikspolitiske gjennombrudd da han ble valgt til nestformann i DNA. Den fåmælte og innadvendte Bratteli hadde mindre masseappell enn Gerhardsen, men med sin integritet og sine resonnementer opparbeidet han seg gjennom 20 år som nestformann en sterk posisjon både i og utenfor eget parti. Bratteli var mer interessert i formalia og konstitusjonelle spørsmål enn Gerhardsen, og det var kjent i partiet at nestformannen ofte oppfattet formannens personvalg som egenrådige og uryddige. Bratteli fikk sjansen til å reformere partikultur og styringstradisjoner da han selv overtok som formann i 1965, men i hvor stor grad det skjedde er omstridt. Brattelis ti år som formann ble turbulente, og da EF-avstemningen i 1972 ble fulgt av et svært dårlig stortingsvalg i 1973, utløste det debatt også om formannens stilling. I 1975-76 trakk Bratteli seg både som formann og statsminister, men som parlamentarisk leder forble han en rikspolitisk aktør helt til 1981.17 Brattelis senere biografer har, i likhet med blant andre partisekretær Haakon Lie og journalistene Per Øyvind Heradstveit og Harald Kjølås, fremhevet Bratteli som den store partidemokraten, som ga partiorganene reell innflytelse blant annet ved sammensetningen av regjeringene i 1971 og 1973.18 Gerhardsens mangeårige justisminister Jens Haugland hevder derimot at bare de som delte Brattelis politiske syn kom i betraktning for regjeringen og andre toppverv i hans tid. Journalisten og forfatteren Egil Helle hevder at Bratteli ved avsettelsen av Arbeiderbladets redaktør Reidar Hirsti i 1974 gjorde seg skyldig i «det groveste bruddet på organisasjonsdemokrati i Arbeiderpartiets etterkrigshistorie».19 Bratteli hadde i en årrekke en privat danseklubb, hvor medlemmene var toppolitikere og deres ektefeller. Men var det takten eller statsrådsvalgene de diskuterte når musikken tonet ut? Både Gerhardsen og Brattelis lederskap har, som det her fremgår, vært omstridte, så vel internt i partiet som i samfunnsdebatten. Historikerne har så langt vist liten interesse for å kartlegge og analysere hvordan det virkelig forholdt seg med de mange og mye omtalte personskiftene i DNA under Gerhardsen og Bratteli. Denne hvite flek15


noen av oss har snakket sammen

ken på kartet over Norges politiske historie, forsøker denne boken å fargelegge. Er det historisk dekning for bildet som er tegnet av Gerhardsen som en uformell og autoritær leder med stor interesse for personspørsmål, og for Bratteli som det motsatte – en mer formell og demokratisk leder med liten interesse for personspørsmål? Hvor stor og hvor bevisst var i så fall denne forskjellen mellom deres lederskap? Skjedde det i forhold til personskifter vesentlige endringer underveis i Gerhardsens og Brattelis lange formannsperioder? Hvilken innflytelse utøvde Bratteli før Gerhardsens avgang, hvilken innflytelse utøvde Gerhardsen etter sin avgang – og hvem andre var til enhver tid med på å avgjøre viktige personskifter? Dette er spørsmål som vil være underliggende denne bokens ferd fra 1945 til 1975. Hva valg av statsministerkandidater og statsråder angår, vil denne boken noen steder også trekke inn Oscar Torp (1893-1958) for å sammenligne DNAs tre statsministere i perioden 1945-75. Sammenligningen vil fokusere mest på Gerhardsen og Bratteli, siden Torp ikke spilte en like sentral rolle i etterkrigstidens DNA. Torp var aldri partiformann i perioden, og i sin relativt korte statsministerperiode tilpasset han seg i hovedsak maktstrukturen og partikulturen Gerhardsen hadde etablert og praktisert før ham. Det er lett å argumentere for at Oscar Torp bør høyt opp på topplisten over DNAs viktigste politikere på 1900-tallet. Men sin viktigste innsats gjorde han i så fall før 1945 – dels som partileder helt fra 1923, og dels som statsråd fra 1936.20 Dette vil dermed falle utenfor rammene for denne boken. I tid innledes denne boken altså med den politiske restaurasjonen i ukene etter frigjøringen i 1945, da Einar Gerhardsen i løpet av få uker overtok etter Oscar Torp som partiformann og etter Johan Nygaardsvold som statsminister. Boken avsluttes ved årsskiftet 1975-76, da Trygve Bratteli få måneder etter sin avgang som partiformann også trådte tilbake som statsminister. Skal de 30 årene i mellom deles i to er det åpenbare skilleåret 1965, da Gerhardsen gikk av først som partiformann og så som statsminister. For at den 20 år lange Gerhardsenepoken ikke skal bli altfor uhåndterlig, er den igjen delt i to. Skilleåret mellom første og andre del av Gerhardsen-epoken blir 1955, da Gerhardsen etter tre års pause kom tilbake som statsminister. Etter denne presentasjonen av bokens innhold, tar vi umiddelbart 16


innledning

steget 65 år tilbake i tid, til starten på etterkrigstiden. Året var 1945, og tyskernes kapitulasjon skapte folkefest i Oslo 8. mai. Statsminister Johan Nygaardsvold og regjeringen for øvrig satt i London, Stortinget var spredt for alle vinder, og DNAs partiorganisasjon hadde i likhet med det politiske Norge for øvrig vært ute av ordinær drift gjennom fem år med tysk okkupasjon. Kriger skaper ofte store muligheter for ledere som kan og vil bruke dem. Blant de jublende krigsfangene som sent kvelden 7. mai ble løslatt fra Grini, var mannen som bedre enn noen skulle utnytte mulighetene 2. verdenskrig skapte i Norge, til beste for både seg selv og sitt parti. For mens medfangene løp hjem til sine familier og nærmeste venner, gikk den 47 år gamle Einar Gerhardsen nærmest direkte til partikontoret på Youngstorget.


del i

Gerhardsens første periode 1945-55


kapittel 1

Storopprydning i partiledelsen DNAs prosedyre og praksis for endringer i partiledelsen var klar og uendret siden stiftelsesåret 1887. Alle valg skulle foretas av landsmøtet, etter innstilling fra valgkomiteen. Kampavstemninger om ledervervene forekom til og med det turbulente februarlandsmøtet i 1923, da motstanderne av medlemskap i den internasjonale kommunistpartisammenslutningen Komintern med knepen margin vant kampen mot Komintern-tilhengerne om alle poster i partiledelsen. Med støtte fra Komintern-motstandernes karismatiske lederskikkelse Martin Tranmæl, som selv foretrakk å være redaktør for Arbeiderbladet, ble en 29 år gammel Oscar Torp partiformann og en 25 år gammel Einar Gerhardsen sekretær. Etter at Komintern-tilhengerne høsten 1923 brøt ut og dannet Norges Kommunistiske Parti, ble imidlertid alle valg til partiledelsen i DNA enstemmige. Det siste landsmøtet før krigsutbruddet, avholdt i oktober 1939, gjenvalgte Torp som formann og Tranmæl som redaktør. Journalisten Ole Øisang fra Trøndelag ble ny sekretær etter Gerhardsen, som rykket opp til nestformann. Disse valgene var det åpenbare utgangspunktet for DNA ved fredsslutningen i 1945, selv om valgperiodene fra 1939 for lengst hadde utløpt. «Det var de tillitsmenn som under okkupasjonen hadde representert den motstandspolitiske holdning overfor okkupasjonsmakten som gikk til topps i partiet. Dette var ikke resultat av enkeltes maktambisjoner, men heller en politisk linje som hele partiet hadde sluttet opp om», konkluderer historikeren Vidar Haugen om gjenreisningen av DNA i 1945.1 Hvor dekkende er Haugens forståelse av at bakgrunnen fra krigen avgjorde hvem som kom med i partiledelsen i 1945, og av at partiet sto samlet bak denne linjen? Hvilken bakgrunn fra krigen 21


noen av oss har snakket sammen

var det i så fall man måtte ha for å komme inn i partiledelsen – og hvilke andre kriterier spilte inn?

Skiftet som ikke kom: Martin Tranmæl fortsatt på post Martin Tranmæls rulleblad fra 2. verdenskrig var udiskutabelt. Han hadde vært talsmann for opprustning mot nazismen de siste årene før krigen, og var under krigen en ledende kraft innen arbeiderpartimiljøet i Stockholm. Tranmæl ønsket ved hjemkomsten 9. mai 1945 straks å gjenoppta sitt arbeid som redaktør, og sentralstyret konstaterte bare kort at så skjedde.2 Det avspeiler Tranmæls unike posisjon i norsk arbeiderbevegelse at han uten debatt ble gjenvalgt i 1945, mens det ble utskiftninger på alle andre poster i partiledelsen. Hans utgangspunkt for å gjenoppta redaktørarbeidet var likevel ikke uproblematisk: Tranmæl var blitt 66 år, og hadde vært utenlands de siste fem av dem. Journalisten Per Øyvind Heradstveit hevdet i 1983 at Gerhardsen under sitt fangeopphold i Sachsenhausen planla å erstatte Tranmæl med Olav Larssen etter frigjøringen.3 Gerhardsen benekter kategorisk dette i sitt svar til Heradstveit: «Det har jeg aldri sagt og aldri ment».4 Tore Pryser skrev forsiktig om dette i Arbeiderbevegelsens historie: «Muligens lurte enkelte på å bytte ut ham også, i 1945 begynte jo Tranmæl å dra på årene. Men hans posisjon i partiet var fortsatt sterk». 5 Ønsket Gerhardsen egentlig å bytte ut sin politiske far Martin Tranmæl i 1945? At redaktørspørsmålet i likhet med nær sagt alle andre aktuelle politiske spørsmål ble diskutert blant de politisk aktive fangene i Sachsenhausen, bør ikke overraske noen. Tranmæl nærmet seg pensjonsalder, og hvordan det ellers sto til med ham i Stockholm visste krigsfangene i Tyskland lite om. Utenriksrådgiver Arne Ording refererer fra eksilmiljøet i London ved gjentatte anledninger en skepsis til om Tranmæl burde fortsette etter frigjøringen. 30. august 1944 skrev han: «Praktisk talt alle Arbeiderbladets tidligere medarbeidere vil kreve ny ledelse som betingelse for å fortsette».6 Den sterkeste kandidaten til å overta redaktørvervet ville utvilsomt ha vært Olav Larssen, som uten innvending ble valgt til ny redaktør i 1949. Larssen hadde vært tilknyttet Arbeiderbladet siden 1935, og var under krigen redaktør av 22


storopprydning i partiledelsen

hjemmefrontavisen Bulletinen helt til han ble arrestert i januar 1942. Gerhardsen forteller selv at han høsten 1940 foreslo for DNAs fungerende sentralstyre at Larssen skulle overta som redaktør i Tranmæls fravær.7 At Gerhardsen arbeidet aktivt for å skifte ut Tranmæl i 1945 er derimot ikke belagt, og virker lite sannsynlig. Ingen foreslo noen andre når Tranmæl selv ønsket å fortsette, og han forble en nær venn og rådgiver for Gerhardsen helt til sin død i 1967. Tranmæls posisjon var altså fortsatt så sterk i 1945 at han bare kunne kastes som redaktør av seg selv – og det ønsket han ikke å gjøre ennå. Derfor ble hans gjenopptakelse av redaktørvervet aldri noe stridstema.

Trygve Bratteli og Haakon Lie til tjeneste Landsstyret i DNA autoriserte 28. mai 1945 Trygve Bratteli som ny partisekretær. Tatt i betraktning omstendighetene krigen hadde ført til, kan man vanskelig se det som noe brudd med tidligere praksis. I påvente av granskning fra et domsutvalg for sin rolle i 1940 var den valgte partisekretæren, Ole Øisang, å betrakte som funksjonsudyktig. Han hadde dessuten ikke kommet tilbake til Oslo.8 På landsmøtet høsten 1945 rykket Bratteli opp til nestleder, mens Haakon Lie rykket inn i partiledelsen som sekretær. Lie hadde kommet hjem fra USA først 19. juli 1945, over to måneder etter frigjøringen. Dette skyldtes i stor grad at hans sjef fra krigsårene, den fungerende LO-formannen Konrad Nordahl, ikke ønsket Lie hjem for raskt. Det er neppe riktig som tidvis hevdet, at det var Einar Gerhardsen som i 1945 installerte Haakon Lie som partisekretær. Både Einar Gerhardsen og Konrad Nordahl aksepterte nok Haakon Lie slik situasjonen utviklet seg, men deres plan for partisekretærposisjon fra start var etter alt å dømme Trygve Bratteli. Ideen om Lie som partisekretær og Bratteli som nestformann synes å ha kommet fra Bratteli selv, og hadde trolig sin bakgrunn i at han var sterkt svekket av sitt krigsfangenskap og derfor hadde problemer med å fylle den fysisk mer krevende stillingen som partisekretær.9 Haakon Lie hadde brukt mer tid enn de fleste andre i toppsjiktet på å planlegge det første valget etter krigen, og synes i praksis raskt å ha overtatt den praktiske ledelsen av valg23


noen av oss har snakket sammen

kampen etter sin gjenkomst. Sommeren 1945 kom Lie hjem med nye sterke inntrykk fra USA og England, og med mange ikke mindre sterke oppfatninger om DNAs videre kurs organisatorisk og politisk. Han var ved hjemkomsten fast bestemt på ikke å fortsette som underordnet for Konrad Nordahl i LO, og synes å ha vært åpen for å påta seg verv i DNAs toppsjikt – uten dermed å ha noen klar plan om å bli partisekretær. På landsmøtet høsten 1945 ble Bratteli og Haakon Lie i samsvar med partitradisjonen valgt ved akklamasjon etter innstilling fra en enstemmig valgkomité. Begge tilhørte den yngre generasjonen som hadde vært aktive i partiarbeidet på 1930-tallet, men uten å ha hatt toppverv da. Lie hadde vært sekretær i Arbeidernes Opplysningsforbund og medlem av sentralstyret, Bratteli redaktør og sekretær i AUF. I forhold til okkupasjonsmakten heftet ingen tvil om holdningen til noen av dem. Bratteli hadde de første krigsårene vært en av de ledende menn i partiets illegale motstandsarbeid, og siden vært i et krigsfangenskap som nær kostet ham livet. Haakon Lie var i motstandsbevegelsen til september 1941, da han rømte via Stockholm og London til USA, hvor han forble en aktiv talsmann for Norges sak. At Lie kom inn i partiledelsen i 1945, bekrefter at det var mulig å få innpass der selv om man kom fra utefronten – så lenge man ikke hadde vært medlem av London-regjeringen. At Lie og Bratteli kom inn, mens Øisang raskt forsvant ut, bekrefter at en tydelig holdning mot okkupasjonsmakten var en nødvendig forutsetning for å komme med i partiledelsen i 1945. Bare noen uker etter frigjøringen ville da også alt annet vært langt mer overraskende.

Det store stille formannsskiftet Langt mer oppsiktsvekkende var skiftet av partiformann i 1945, som altså skjedde før landsmøtet. «I juli 1940 ble Gerhardsen valgt til partiformann», skriver historikeren Finn Olstad kort i sin Gerhardsenbiografi.10 Er det en dekkende beskrivelse av hva som faktisk skjedde – og av hvordan Gerhardsen oppfattet det? Landsstyrets vedtak fra 1940 om at nestformann Einar Gerhardsen skulle overta formannens funk24


storopprydning i partiledelsen

sjoner, var ukontroversielt siden Torp oppholdt seg utenlands på ubestemt tid. Journalisten og DNA-politikeren Jostein Nyhamar har dessuten påpekt at vedtaket bar preg av symbolsk protest mot okkupasjonsregimet: DNAs politiske virksomhet var underlagt restriksjoner, og Gerhardsen var forbudt all politisk aktivitet.11 Mer kontroversiell er da påstanden om at landsstyret i 1940 valgte Gerhardsen som formann. Mente landsstyret med det å foreta et eget valg av formann overordnet landsmøtets, og med gyldighet ut over krigen? Olstad oppfatter at vedtaket i landsstyret kunne ha en intern brodd mot forsøk på å holde Gerhardsen utenfor norsk politikk, og brodd utad mot Torp og London-regjeringen. Den norske brodden virker klart å ha vært den viktigste: Bratteli begrunnet bare landsstyrets vedtak med et ønske om å styrke den fungerende partiledelsen mest mulig.12 Gerhardsen selv ser da heller ikke ut til å ha oppfattet seg som noe mer enn en fungerende formann per 1940. I sin selvbiografi fra krigsårene skriver han: «På partiets landsstyremøte 6. juli 1940 ble det besluttet at jeg skulle rykke opp som formann og at formannen i Skog og Land, Alfred Ljøner, skulle være nestformann. Dette vedtaket hadde ingen reell betydning, men jeg går ut fra at det var ment både som en protest mot at tyskerne hadde forbudt meg å fungere som partiformann og som et uttrykk for tillit og solidaritet …». «Da jeg ble valgt til partiformann i 1945 …», er formuleringen i et senere bind av hans selvbiografi.13 Gerhardsen selv oppfattet altså ikke at han ble valgt til formann i 1940, men derimot at det skjedde etter frigjøringen i 1945. Vedtak i lands- og sentralstyret siste del av 1940 måtte nødvendigvis bli sterkt preget av krigen, og dermed ble deres gyldighet også begrenset til okkupasjonstiden. Selv etter frigjøringen i 1945 ser partiorganene ut til å ha vært seg bevisst at deres vedtak var av kort holdbarhet. Sentralstyret presiserte for eksempel at alle dets ansettelser i 1945, i påvente av vanlig behandling, var å anse som midlertidige konstitueringer.14 Einar Gerhardsen spaserte rett fra Grini til partikontoret frigjøringsdagen 8. mai, og innkalte i den landsmøtevalgte formannens sted til møtene umiddelbart etter frigjøringen. På sentralstyremøtet tre dager senere kan det se ut til å ha rådet uklarhet om hans status. Gerhardsen 25


noen av oss har snakket sammen

ledet møtet uten å bli titulert som formann, og sentralstyret konstaterte at han tok opp «sitt tidligere virke» uten å spesifisere nærmere hva det innebar. 28. mai 1945 valgte imidlertid landsstyret Gerhardsen til formann og leder av sentralstyret «frem til neste landsmøte».15 «Med dette hadde landsstyret faktisk avgjort at Torp ikke lenger skulle være partiformann, en stilling han hadde hatt siden februarlandsmøtet i 1923», konstaterer Konrad Nordahl.16 Det skjedde til tross for at den landsmøtevalgte formannen Oscar Torp var kommet tilbake til Oslo sammen med kronprinsen 13. mai, og var til stede på landsstyremøtet. Torps nærvær ble nærmest ignorert av Gerhardsen: Gerhardsen innkalte til møtet, ledet det, og omtales i referatet bare som «formann». Etter landsstyremøtet, ble Gerhardsen 4. juni for første gang titulert som «formann» også i sentralstyret.17 Hadde Torp foretatt seg noe siden landsmøtet i 1939, som kan forklare hvorfor han i likhet med sekretær Øisang ble tilsidesatt før landsmøtet i 1945? Torp var blitt kritisert for sitt arbeid som forsvarsminister før 2. verdenskrig, og hadde vært landflyktig i fem år som medlem av London-regjeringen. De siste mellomkrigsårene hadde Torp sammen med Tranmæl og Gerhardsen, vært den i DNAs toppsjikt som ivret sterkest for en opprustning av forsvaret mot trusselen fra fascismen. Etter krigsutbruddet hadde finansminister Torp vunnet bred anerkjennelse for den vellykkede evakueringen av Norges gullreserver. Sammen med statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie hadde Torp vært London-regjeringens mest aktive og profilerte medlem. Skulle noen fra den regjeringen få beholde sine posisjoner i partiet sommeren 1945, burde Torp sammen med utenriksminister Trygve Lie være den sterkeste kandidaten. At Torp fortsatt var kontroversiell, kom tydelig frem i reaksjonene fra borgerlig side mot hans kandidatur til Samlingsregjeringen i 1945. Vedtaket i DNAs sentralstyre om å kreve Torp inn i Samlingsregjeringen, viser imidlertid at han ikke var oppgitt av sitt eget parti. Derimot er det all grunn til å tro at Gerhardsen og andre i partitoppen fryktet den belastningen det kunne bli, å gå inn i valgkampen med en partiformann som hadde vært en betrodd statsråd hos Nygaardsvold. At Torp internt hadde stått mot statsminister og utenriksminister i partistriden om opprustning før 2. verdenskrig, hjalp ham lite i 1945: Utad hadde han nemlig hele tiden lojalt støttet regjeringens linje. 26


storopprydning i partiledelsen

«Det ble bare slik»: Hvorfor Gerhardsen? Einar Gerhardsen hadde med unntak av et kortvarig fangeopphold i Tyskland vært i Norge under hele 2. verdenskrig, og hadde før sin arrestasjon vært medlem av hjemmefrontens ledelse. Han har selv fremhevet betydningen av dette i forhold til formannsvalget: «Jeg tror det kom av at man helst ville ha en formann som hadde vært hjemme under krigen… Jeg hadde inntrykk av at Torp forstod det som skjedde og var enig i det». 18 Journalist og DNA-politiker Jostein Nyhamar fremhever også at Gerhardsens bakgrunn fra hjemmefronten gjorde ham til den naturlige formannen i 1945. Nyhamar konkluderer: «Det var ikke noe kupp som fant sted da Einar Gerhardsen ble formann: det var et utslag av politiske realiteters høyere vekt i forhold til politiske formaliteters… Einar Gerhardsen har selv skrevet at han hadde inntrykk av at Torp forsto det som skjedde, og var enig i det. Ingenting tyder på at dette ikke er riktig».19 Det er fristende å omskrive Nyhamar litt: Ingenting tyder på at Torp ikke forsto hvorfor det hadde skjedd et formannsskifte da han kom hjem, eller på at han ikke erkjente at de politiske realitetene nå hadde høyere vekt enn formalitetene. Torp gjorde ikke noe forsøk på å utfordre Gerhardsen før eller på landsmøtet i oktober 1945. Og verken Gerhardsen eller Nyhamar går nærmere inn på at dette formannsskiftet som det første i DNAs historie, altså skjedde før landsmøtet – eller på hva Torp selv ønsket, og hvorfor ingen spurte ham om det. Oscar Torp hadde vært partiformann sammenhengende siden 1923, og var fortsatt bare 52 år. Han hadde ikke som statsminister Nygaardsvold offentliggjort noe ønske om å gå av, og ble i motsetning til Nygaardsvold aldri spurt om han var interessert i å fortsette. Torp ble heller ikke tilbudt noe annet verv i partiledelsen før eller under landsstyremøtet 28. mai. En lettkjøpt sjanse til å beholde Torp i partiledelsen dersom det hadde vært ønsket, bød seg da landsstyret endret vedtaket fra juli 1940 ved å konstituere Eugen Johannessen til nestformann i stedet for Alfred Ljøner – mot Johannessens eget ønske og stemme.20 På landsmøtet i september 1945 var Torp heller ikke aktuell for partiledelsen. Der ble den nye formannen omsider valgt etter vanlig praksis: Enstemmig av landsmøtet etter samlet innstilling fra valgkomiteen. 27


noen av oss har snakket sammen

Mye ved formannsskiftet kan forklares med den spesielle situasjonen i 1945. Likevel er det bemerkelsesverdig at Gerhardsen som første og hittil eneste formann i DNA ble valgt av landsstyret mellom to landsmøter. Den landsmøtevalgte formannen, som aldri hadde bedt seg fritatt fra vervet, ble stående som en passiv tilskuer. «Uten sverdslag lot Torp seg degradere til menig styremedlem, etter å ha vært formann i mer enn tjue år», skriver Pryser kort og treffende – uten å forfølge Torps passivitet videre. «Torp, formann siden 1923, gled stille og rolig ut av sin formelle sentrumsposisjon. Noen kamp om den tok han ikke opp, heller ikke gjorde andre det på hans vegne», skriver statsviteren Thomas Wyller – uten å gå nærmere inn på hvorfor det ble slik.21 At Torp lot seg degradere uten sverdslag samsvarer godt med hans store partilojalitet og milde politiske stil, men rent bortsett fra det kan hans passivitet virke like samtykkende som Nygaardsvolds. Den vesentligste forskjellen består i at Torp var valgt til formann av landsmøtet, og derfor egentlig ikke kunne avsettes av noe annet partiorgan. Formannsskiftet i 1945 brøt dermed både prosedyren for formannsskifter, og en lang tradisjon for landsmøtets suverene stilling ved valg til partiledelsen. Torps avgang som formann i 1945 blir etter dette et langt sterkere brudd med DNAs organisatoriske praksis, enn Nygaardsvolds samtidige avgang som statsminister. Når ingen andre tok opp saken på Torps vegne, må det forstås ut fra en utbredt oppfatning om at Gerhardsen nå var den beste formann partiet kunne ha, og et enda mer utbredt ønske om å holde partiet samlet. Begge deler ble forsterket av det forestående Stortingsvalget. Et mer kortsiktig utslag av avstanden mellom hjemmefront og utefront bør imidlertid ikke undervurderes: Gerhardsen var på plass i Oslo på frigjøringsdagen, og hadde satt seg godt til rette i formannstolen før Torp kom hjem. Hadde Gerhardsen ønsket det, kunne han lett ha gitt fra seg formannsklubba da den landsmøtevalgte formannen sto der på partikontoret. Men da Gerhardsen valgte å bli sittende, var ikke den nylig hjemkomne Torp i posisjon til å fordrive ham. Wyller konkluderer hva angår Gerhardsens holdning til formannsskiftet med at «Han strebet kanskje ikke etter formannsvervet, men vegret seg heller ikke».22 «Det bare ble slik», svarte Gerhardsen kort på spørsmålet om hvordan det gikk til at han ble formann i 1945.23 Årsaken til at «det ble slik» var først og fremst 2. verdenskrig, og 28


storopprydning i partiledelsen

det er kanskje dekning for å si at Gerhardsen ikke arbeidet aktivt for å tilsidesette Torp. Men det er åpenbart dekkende å si det, med en liten omskrivning av Wyller: Torp ble tilsidesatt, og Gerhardsen forsøkte på ingen måte å hjelpe ham til å bli sittende.

Hvorfor tidde Torp? Forklaringen på hvorfor Torp stilltiende aksepterte formannsskiftet, kan trolig søkes i en kombinasjon av flere forhold. Dels erkjente også Torp at Gerhardsen og andre som hadde vært i Norge under krigen, nå sto fremst i køen for lederskapet i partiet – og at det også var til partiets beste å distansere seg fra London-regjeringen. Selv hadde Torp knapt vært i kontakt med partiorganisasjonen i Norge mens han var i London. Nygaardsvold hadde helt fra 1940 krevd av statsrådene at de i krigsårene hevet seg over partiarbeidet. Slik partiaktivisten Haakon Lie oppfattet det, hadde Torp «alt for lojalt» overholdt dette fra 9. april 1940 til 8. mai 1945. Trygve Lie hadde derimot ikke brydd seg med Nygaardsvolds ønsker, og hadde derfor blitt partiets kontaktmann i London-regjeringen. «Han gled fra oss i London», skriver Haakon Lie om partiformann Torps forhold til sitt parti – og finner i det en hovedforklaring til formannsskiftet i 1945.24 Når Torp vek plassen for Gerhardsen, skjedde det likevel trolig mest av lettelse. Ifølge biografen Egil Helle erkjente Torp på vei hjem fra London, at det var politisk urealistisk for ham å beholde sine toppverv.25 Sønnen Reidar oppfattet Oscar Torps holdning på en lignende måte: Han virket misfornøyd med måten skiftet skjedde på, men bevisst på at han ikke måtte skape problemer og intern strid i partiet. Reidar Torp oppfattet også klart at hans far var fornøyd med å få bli med i videre politisk arbeid.26 På vei hjem fra London fryktet Oscar Torp med all sannsynlighet å miste alle sine politiske oppgaver, og at han måtte gå av som en vanæret politiker uten et levebrød for seg og sin familie. Lettelsen over å kunne vende hjem til folkets jubel, til en plass i den nye regjeringen og i det nye sentralstyret, var trolig så stor at Torp ikke spurte etter et formannsverv han uansett hadde regnet med å gi fra seg på neste landsmøte.27 29


noen av oss har snakket sammen

Hva han i sitt innerste tenkte om formannsskiftet i 1945, kan ingen vite sikkert. Den ellers sosiale Oscar Torp levde som en svært fåmælt mann hva angikk egne bekymringer, og døde uten å etterlate seg skriftlig materiale av betydning. Det er åpenbart at Torp aksepterte at det å gjøre Gerhardsen til formann sommeren 1945 var en stor fordel for partiet. Men at han likte det virker langt mindre sannsynlig. Torp viste en økende interesse for partiets situasjon etter krigen det siste krigsåret. Når statsråd Torp under 2. verdenskrig gjentatte ganger ivret for å besøke Sverige, oppfattet statsminister Nygaardsvold det slik at Torp gjennom kontakt med Tranmæl og resten av eksilmiljøet i Stockholm ville forsøke å redde sin posisjon som partiformann.28 Torp ilte straks til Oslo etter frigjøringen, og trakk seg ikke slik som Nygaardsvold, ut av toppolitikken. Tvert imot beholdt han nasjonale toppverv helt til sin død i 1958. Like lenge beholdt Torp og Gerhardsen et politisk samarbeid, men det personlige vennskapet mellom dem som alle hadde kunnet bivåne i mellomkrigstiden, var mer eller mindre usynlig etter 1945.29 Det er nærliggende å tro at formannsskiftet i 1945 og dets reversering av maktforholdet mellom dem kan ha vært en medvirkende årsak til at de personlig drev fra hverandre, men det er neppe hele forklaringen. Krigsårene hadde skilt Gerhardsen og Torp både fysisk og mentalt: Torp kom aldri helt hjem fra London, i den forstand at han alltid senere forble en langt sterkere tilhenger av militær integrering vestover enn Gerhardsen. Det er nærliggende å tro at Torp kom hjem i 1945 med et håp om å få fortsette som partiformann, men at han ut fra hensyn både til partiet og seg selv var fullt forberedt på å måtte gå av. Alt dette viser at en udiskutabel holdning mot okkupasjonsmakten var en nødvendig forutsetning for å få komme med i partiledelsen i 1945. Alle de nye medlemmene hadde hatt en slik holdning, og sekretær Øisang forsvant raskt ut fordi han ikke hadde hatt det – selv om det aldri ble bevist noe mer klanderverdig enn at han sommeren 1940 argumenterte og stemte for å avsette konge og regjering. I hvor stor grad skiftene i partiledelsen skyldtes en linje partiet sto samlet bak, og i hvor stor grad de skyldtes maktbegjær fra enkeltpersoner, er langt vanskeligere å ta stilling til. Det er åpenbart at det sommeren 1945 var et utbredt ønske i partiet om et fornyet lederskap med bakgrunn fra hjemmefronten. Men i hvor stor grad skiftene også avspeilet per30


storopprydning i partiledelsen

sonlige maktønsker, er det vanskelig å måle. Det som kan fastslås er at Gerhardsen, Bratteli og Lie var villige til å gå inn i partiledelsen på de postene fikk i 1945 – og siden trivdes godt nok til å bli der i minst 20 år. At Gerhardsen overtok etter Torp alt før landsmøtet kan forklares med at partiet nå trengte en formann med bakgrunn fra hjemmefronten og ikke fra utefronten. Men det kravet gjaldt i så fall bare for formannsposten: Haakon Lie kom inn som sekretær og Tranmæl ble sittende som redaktør, selv om begge hadde vært i utlandet under krigen. Mens Oscar Torp stilltiende avfant seg med å ha mistet formannsvervet, tilkjennega den avsatte sekretæren Ole Øisang da han omsider dukket opp, høylytt misnøye over å være satt på sidelinjen. Øisang ble etter en sterkt følelsesladet debatt på landsmøtet innvalgt i landsstyret – med stemmetallene 133-132.30 Et udiskutabelt rulleblad fra krigen var altså ikke et absolutt krav for å få en høy posisjon i DNA selv høsten 1945; men for å komme med i partiledelsen var det ufravikelig.

Etterdønningen i 1949: Tranmæl går – men blir Hans 70 år tatt i betraktning, kom det ikke som noen overraskelse da Martin Tranmæl i februar 1949 skriftlig meddelte sentralstyret at han betraktet seg som falt for aldersgrensen, og derfor verken kunne gjenvelges som redaktør eller ønsket å bli det. Gerhardsen skriver at Tranmæl hadde «lovet seg selv» å gå av som redaktør når han ble 70, og selv ønsket å overholde denne grensen.31 Ingenting tyder på noe annet. Selv om 70-årsgrensen til DNA var uoffisielle, var den allment respektert blant de tillitsvalgte i partiet. Ved sin avgang hadde Tranmæl vært sjefsredaktør siden 1921, og hans rolle i redaksjonen hadde vært mindre aktiv og dominerende etter 1945 enn tidligere. Trolig er det illustrerende når Haakon Lie skriver at Tranmæl «likte det lite» å gå som redaktør, men at han samtidig «blånektet» på forslag om å fortsette. Da det på landsmøtet kom en direkte oppfordring til ham om å ta gjenvalg, svarte Tranmæl at han ikke ønsket å fortsette, og oppfordret til enstemmig valg av etterfølgeren Olav Larssen.32 Tranmæl syntes kanskje det var trist at hans tid som redaktør tok slutt i 1949, men han fastslo definitivt selv at den gjorde det. 31


noen av oss har snakket sammen

Innebar Tranmæls formelle avgang fra partiledelsen at han også reelt ga fra seg innflytelsen der? Ingenting tyder på det. Tranmæl fortsatte som en meget aktiv journalist i Arbeiderbladet, og hans posisjon i parti og bevegelse var så grunnfestet at valgkomiteen og landsmøtet fra 1953 til og med 1961 nektet å godta hans tilbud om å stille sin plass i sentralstyret til disposisjon.33 Dette tilbudet bør da også forstås mer som en markering fra Tranmæls side av at han ikke ville stille seg i veien for yngre krefter, enn som noe ønske om å forlate partitoppen. Alt som skjedde der opptok Tranmæl mer enn noe annet helt til hans dødsdag 11. juli 1967. Senere AUF-formann og sentralstyremedlem Bjartmar Gjerde oppfattet at Tranmæl i praksis fungerte som et uoffisielt femte medlem av partiledelsen helt til 1963, og beskriver Gerhardsens forhold til ham som «nesten religiøst».34 Einar Gerhardsen har selv fremhevet Tranmæl som «den som har betydd mest for meg, ved siden av min bror Rolf», og sønnene Truls og Rune bekrefter at forholdet forble nært livet ut.35 Den senere partiformannen Reiulf Steen nyanserer bildet noe, og påpeker at det forekom både politisk og personlig uenighet også mellom Gerhardsen og Tranmæl.36 Senere kapitler av denne boken vil vise at Tranmæl og Gerhardsen langt fra var enige om alle statsrådsvalg. Men til han i 1963 gikk ut av sentralstyret var Tranmæl til stede ved nær sagt alle avgjørelser om viktige personspørsmål i DNA, og der det sto strid om disse støttet han nesten alltid Gerhardsens linje. Den nærmest livslange innflytelsen Tranmæl dermed beholdt, taler sterkt for at personlig posisjon i DNA den gang var overordnet formelle toppverv – og sier samtidig mye om både Gerhardsen og Tranmæls posisjon. Den nye redaktøren Olav Larssen hadde vært redaksjonssekretær i Arbeiderbladet fra 1935-40 og nyhetsredaktør fra 1945. Haakon Lie oppfattet Larssen som Tranmæls «nestkommanderende» fra 1945.37 Ifølge Arbeiderbladets daværende utenriksmedarbeider Torolf Elster var det i praksis redaksjonssekretær Olav Larssen som ledet avisen.38 En annen veteran fra Arbeiderbladets redaksjon, Egil Helle, går ikke riktig så langt, men omtaler Larssen som Tranmæls «nærmeste medarbeider» helt fra 1935 og som «sideordnet redaktør» fra 1946.39 Larssen ble ikke i navnet ny redaktør i 1945, men at han skulle bli det, ble i praksis avgjort da. Fire år senere ble den nye redaktøren etter partitradisjonen valgt med akklamasjon av landsmøtet etter sam32


storopprydning i partiledelsen

let innstilling fra valgkomiteen. Ingen synes, verken da eller senere, å ha brukt en pikant skandalesak fra hans privatliv mot ham, selv om den direkte angikk hans arbeid i Arbeiderbladet. Nettopp i 1949 fødte Arbeiderbladets profilerte tegnerske Randi Monsen en datter utenfor ekteskap. At barnets far var påtroppende sjefsredaktør Olav Larssen, en 54 år gammel gift mann med tre voksne barn, var etter alt å dømme godt kjent blant de andre i partitoppen. Men saken ble tildekket og aldri brukt mot ham. Hemmeligholdet ble trukket så langt at hans yngste datter først ble kjent med sin fars navn mange år etter hans død.40

Den nye partiledelsen Et generasjonsskifte i partiledelsen måtte komme etter fem år med okkupasjon – i hvert fall så lenge det var et utbredt ønske i partiet å distansere seg fra ledelsen som kunne tillegges ansvar for 9. april 1940. Det største offeret for dette ble altså paradoksalt nok opprustningstilhengeren Oscar Torp, som etter 22 år som formann ble avsatt i strid med alle partitradisjoner før landsmøtet – og som i stilltiende lojalitet avfant seg med det. Opp og frem seilte i stedet den tidligere nestformannen Einar Gerhardsen, som i langt mindre grad enn Torp ble knyttet til Nygaardsvold-regjeringen – og som med sin bakgrunn fra hjemmefronten og krigsfangenskap sto frem som den nye lederskikkelsen DNA trengte i 1945. Også de mindre kontroversielle valgene av Haakon Lie og Trygve Bratteli ble i praksis foretatt før landsmøtet, men siden bekreftet der. Valget av Olav Larssen i 1949 forstås best som en komplettering av generasjonsskiftet fra 1945. Larssen var litt eldre enn de andre i partiledelsen, men hadde mye av den samme bakgrunnen som dem. Heller ikke Larssen hadde erfaring fra Stortinget: Verdien av slik erfaring ble per 1949 fortsatt vurdert lavt når det gjaldt verv i partiledelsen. Ut fra de som kom med, kan man avlese to nødvendige kvalifikasjoner for partiledelsen i de første etterkrigsårene. For det første måtte man besitte et udiskutabelt rulleblad fra krigsårene. For det andre måtte man ha ytt lang og tro tjeneste for partiarbeidet i mellomkrigstiden, uten å ha blitt knyttet for nært opp til regjeringen Nygaardsvold. Etter landsmøtet i 1949 besto partiledelsen av fire menn i alderen 38-55 33


noen av oss har snakket sammen

ür som oppfylte disse to kravene, og som hver pü hver sin post bygget seg opp en stadig sterkere stilling. De skulle alle bli gjenvalgt uten motkandidater de neste 14 ürene, og først i 1975 skulle den yngste av disse partiledelsens fire store motvillig tre av.


kapittel 2

En statsminister blir til Problemstillingen med å velge en statsminister var relativt ny for DNA i 1945, og det fantes ingen lover eller formaliserte retningslinjer for slike valg. Men en organisatorisk praksis for valg av statsministerkandidat hadde DNA utviklet. Både Christopher Hornsrud i januar 1928 og Johan Nygaardsvold i mars 1935 ble utpekt gjennom debatt og valg i sentralstyret og stortingsgruppen. At prosessen tok lengre tid i 1928 enn i 1935 skyldtes dels at situasjonen kom mer uforberedt, og dels at kandidaten med størst oppslutning – Johan Nygaardsvold – sterkt motsatte seg valget.41 I 1928 var det stortingsgruppen som valgte Hornsrud, men sentralstyrets dominans fremgår av at det vedtok både sammensetning og program for regjeringen. Da Nygaardsvold var villig til å bli statsminister, ble han den opplagte kandidaten i 1935. Valget var enstemmig, først i sentralstyret og så i stortingsgruppen. Hvordan hadde Johan Nygaardsvold forholdt seg til sitt statsministerkandidatur før 1945? Da DNA i 1928 valgte sin første statsminister, sa Nygaardsvold altså bestemt nei, selv om han med støtte fra Tranmæl var partiorganenes klare førstevalg. I 1935 sa Nygaardsvold seg villig, men flere ganger i de påfølgende årene var han inne på å trekke seg.42 Under flukten etter det tyske angrepet 9. april 1940, tilbød Nygaardsvold seg først på Hamar og så i Elverum å overlate statsministervervet til stortingspresident og Høyreformann Carl J. Hambro. Hambro fremholdt imidlertid at et regjeringsskifte var praktisk ugjennomførlig, og at regjeringen i eksil måtte beholde statsministeren for å ha legitimitet.43 Nygaardsvold aksepterte dette, men var også som leder for eksilregjeringen i London fra 10. juni 1940 flere ganger inne på å gå av.44 35


noen av oss har snakket sammen

Som svar på krav fra hjemmefronten om avklaring av regjeringens stilling etter en fremtidig frigjøring, uttalte Nygaardsvold i en radiotale andre juledag 1942 at regjeringen etter hjemkomsten til Norge ville innlevere sin avskjedssøknad og støtte dannelsen av en tverrpolitisk samlingsregjering. Nygaardsvold hadde vært skeptisk til å avgi denne erklæringen, men det var på et konstitusjonelt grunnlag: I likhet med kongen anså statsministeren at den gamle regjeringen burde fungere til Stortinget var samlet i Norge.45

Regjeringen Nygaardsvolds stilling Statsminister Nygaardsvold vendte hjem til Norge som et utsatt angrepsmål. Mange, særlig på borgerlig side, oppfattet det slik at hans regjering først hadde tillatt det tyske angrepet, for så selv å rømme landet da det ble okkupert. Utenrikspolitikken til Nygaardsvold og hans utenriksminister Halvdan Koht hadde vært basert på en dobbeltbunnet illusjon om at et nøytralt Norge for det første ikke ville bli angrepet av noen stormakt, og for det andre eventuelt måtte angripes til lands gjennom Danmark og Sverige fordi britenes marine ville stoppe alle angrep til sjøs. Aldri har en norsk regjerings utenrikspolitikk opplevd en så stor krise som regjeringen Nygaardsvolds gjorde, da overlegne tyske styrker natt til 9. april kom inn fra havet for å okkupere et både mentalt og militært uforberedt Norge, uten at britene verken kunne eller ville stoppe dem. Fem år senere var regjeringen fortsatt en nærliggende adressat for misnøye over forholdene. «Regjeringen Nygaardsvold var upopulær hos mange, ut fra gamle politiske motsetninger, bitterhet over at forsvaret var forsømt og at mobiliseringsordren hadde vært uklar, og mye annet», sammenfatter historikeren Edvard Bull.46 Olav Riste påpeker i sitt verk om London-regjeringen en klart stigende popularitet for regjeringen ut over i krigen, som toppet seg i folkefesten ved hjemkomsten i 1945.47 For mange hang likevel mye fortsatt igjen fra 9. april 1940: Regjeringen Nygaardsvold var sterkt omstridt og sto utsatt til for kritikk fra DNAs motstandere. Det kan i ettertid diskuteres med hvor god grunn man i partitoppen fryktet for Nygaardsvolds popularitet. Men at frykten var der og spilte en rolle for statsministerspørsmålet, 36


en statsminister blir til

er det ingen tvil om. De borgerlige avisenes støtte til at Nygaardsvold burde fortsette som statsminister, bør åpenbart også forstås ut fra forhåpninger om at det ville bedre de borgerliges sjanser ved det forestående stortingsvalget.48

Statsministerspørsmålet kommer opp Etter frigjøringen avholdt DNA sitt første sentralstyremøte 11. mai 1945, men statsministerspørsmålet ble verken tatt opp da eller i neste møte 18. mai. Statsminister Nygaardsvold ble ikke innkalt til disse møtene, og forfall ble ikke protokollført for ham. Historiker og Nygaardsvold-biograf Harald Berntsen mener dette tyder på at Nygaardsvold ble presset ut av Gerhardsen og andre i sentralstyret.49 Det er en mulig forklaring. En alternativ forklaring er imidlertid at Nygaardsvold fortsatt befant seg i London. Praksis siden 1935 hadde nemlig vært at statsministeren, som ikke var et valgt medlem av sentralstyret, bare ble innkalt til møtene når han befant seg i Oslo. Landsstyret avholdt sitt første møte 28. mai, men nøyde seg med å bekrefte sentralstyrets støtte til sammenkalling av det gamle Stortinget og deltakelse i en samlingsregjering basert på et politisk fellesprogram. Det kan tale for Berntsens forståelse av at Nygaardsvold ble forsøkt holdt utenfor avgjørelsen om statsministerspørsmålet, at statsministeren etter sin hjemkomst 1. juni ikke ble innkalt til sentralstyremøtet 4. juni. Men som Berntsen også selv påpeker, var prosedyrene generelt flytende i det kaos som rådet de første ukene etter frigjøringen: Flere ikke-medlemmer ble innkalt til sentralstyret, samtidig som flere medlemmer ikke ble innkalt.50 Nygaardsvold ble dessuten innkalt til møtet 11. juni, da et enstemmig sentralstyre støttet Gerhardsens forslag om å be høyesterettsjustitiarius og hjemmefrontsleder Paal Berg danne en samlingsregjering. Når DNA og Gerhardsen ikke bare godtok, men også aktivt støttet venstremannen Paal Bergs kandidatur, kan det dels forklares med at Berg som medlem av Venstres sosialradikale fløy hadde stått arbeiderbevegelsen nær både som politiker og som jurist. Viktigst er det imidlertid at Berg i en alder av 72 år ble oppfattet som en partipolitisk uavhengig kandidat fra hjemmefronten og høyesterett: Berg hadde vært statsråd for Venstre 37


noen av oss har snakket sammen

1919-20 og 1924-26, men hadde siden prioritert sin juridiske karriere. Sentralstyret ba 11. juni Nygaardsvold innlevere sin avskjedssøknad til kongen, og samtidig henvise kongen til partilederne i tillegg til stortingspresidenten. Det vedtaket fulgte Nygaardsvold opp dagen etter.51 I et fellesmøte mellom sentralstyret, stortingsgruppen og regjeringen 13. juni, opprettholdt DNA støtten til Bergs forsøk på å danne en samlingsregjering. På dette fellesmøtet fikk Nygaardsvold spørsmål om hvorfor han ikke var DNAs statsministerkandidat, og svarte at ingen hadde bedt ham om å være det. En av Nygaardsvolds mangeårige støttespillere, Telemarksrepresentanten Olav Versto, fremsatte deretter et forslag om å oppfordre Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Men etter at Gerhardsen uttalte: «om Nygaardsvold nå gjerne vil være statsminister, så er jeg sikker på at han senere vil takke oss for at vi forhindret det», forlot en tydelig irritert Nygaardsvold møtet og slo demonstrativt døren hardt igjen bak seg. Mot 14 stemmer ble det deretter vedtatt ikke å ta Verstos forslag opp til votering.52 14. juni ga Kong Haakon VII formelt Paal Berg i oppdrag å danne regjering, men allerede tre dager senere ga Berg opp sitt forsøk. Det hadde fremkommet sterk motstand mot Bergs kandidatur, særlig fra NKP, Bondepartiet, og stortingspresident Carl J. Hambro. Tvil hadde også blitt reist om Paal Bergs opptreden i 1940, da han sto sentralt i forhandlingene for en fredsavtale med okkupasjonsmakten, og ved en anledning offentlig hadde takket Vidkun Quisling.53 Berg så en underliggende avstand mellom hjemmefronten og det politiske toppsjiktet som var i ferd med å bli rekonstruert, og hadde ingen personlige ambisjoner. Han ga raskt opp å bli statsminister da han ikke kunne bli det uomstridt.54 Ved å støtte Paal Bergs kandidatur hadde DNA kunnet utsette avgjørelsen om hvem som var partiets egen statsministerkandidat, men dette spørsmålet krevde et raskt svar da Berg offisielt frasa seg regjeringsoppdraget den 18. juni. DNA hadde via Trygve Lie fått beskjed av Berg alt dagen før, og avholdt straks et uformelt toppmøte om statsministerspørsmålet. Til stede var Einar Gerhardsen (fungerende formann), Eugen Johannessen (fungerende nestformann), Konrad Nordahl (fungerende LO-formann), Trygve Lie (sentralstyremedlem og utenriksminister), Martin Tranmæl (redaktør), og muligvis Oscar Torp 38


en statsminister blir til

(landsmøtevalgt partiformann og forsvarsminister). Ifølge Trygve Lie ble saken avgjort i et uformelt oppmøte, fordi man ikke syntes man hadde tid til å innkalle hele sentralstyret.55 Dette innvarslet som vi skal få se en ny partitradisjon: Gjennom hele Gerhardsens formannsperiode ble viktige avgjørelser om personvalg i realiteten ofte bli fattet i slike uformelle toppmøter. Beslutningen fra dette møtet var å spørre Nygaardsvold om han var interessert i å fortsette, og dernest eventuelt spørre Gerhardsen. At stortingsgruppen fortsatt støttet Nygaardsvold, og at partitoppene selv om de primært ønsket seg Gerhardsen bestemte seg for å spørre Nygaardsvold først, er hovedinntrykket også for statsviteren Wyller og historikeren Pryser.56 Av Nygaardsvolds dagbok fremgår det derimot at den fungerende partiledelsen, slik han oppfattet situasjonen, allerede hadde bestemt seg for Gerhardsen som ny statsminister.57 Ifølge Trygve Lie ønsket da også alle tilstedeværende, unntatt Gerhardsen, at han skulle overta som statsminister uten at man spurte Nygaardsvold først. LO-formannen Konrad Nordahls fremstilling bekrefter at Nygaardsvold ble spurt mer av plikt enn av lyst: «Jeg ga da uttrykk for at vi burde finne fram til en ordning, og at Gerhardsen fikk påta seg å danne den nye regjering. Det ble enighet om dette, men før vi gikk videre med saken, burde Johan Nygaardsvold spørres om han var villig til å fortsette som statsminister i en ny regjering. Einar Gerhardsen og jeg fikk i oppdrag å snakke med ham. Jeg skal villig innrømme at jeg håpet han ville si nei». Også Gerhardsen mente at det ville være «meget uheldig» for partiet å få Nygaardsvold tilbake som statsminister.58 At Gerhardsen likevel ønsket å spørre Nygaardsvold først bør forstås dels ut fra en erkjennelse av at svaret neppe ville bli ja. Men det kan også tyde på at Gerhardsen var reservert i forhold til å bli statsminister for Samlingsregjeringen, og ikke ville risikere splittelse internt i partiet for å få til det. Nordahls ønske ble oppfylt: Nygaardsvold svarte nei til å fortsette som statsminister da han samme kveld ble spurt av Nordahl og Gerhardsen. Gerhardsen ble deretter valgt som statsministerkandidat av sentralstyret og stortingsgruppen 18. juni. Sentralstyret behandlet saken først, og vedtok innstillingen av Gerhardsen – mot to stemmer. Det er foreløpig de to siste stemmene avgitt mot en statsministerkandidat i DNAs sentralstyre, men det lå ingen større dramatikk bak dem. 39


noen av oss har snakket sammen

Den ene stemmen kom fra Gerhardsens venn og medarbeider Eugen Johannessen, som dels var prinsipielt skeptisk til å samle toppvervene hos en person, og dels fryktet at det praktisk sett skulle bli for mye for Gerhardsen. Hvem som sto bak den andre stemmen er ukjent, men ifølge partisekretæren Haakon Lie spilte bare organisatoriske betraktninger inn: Ingen i sentralstyret var mot Gerhardsen, men flere var i tvil om han burde være både statsminister og partiformann.59 Da stortingsgruppen sluttet seg til møtet, tok imidlertid flere til orde for at Nygaardsvold burde fortsette. Et forslag med ordlyden «Stortingsgruppa henstiller på det innstendigste til Johan Nygaardsvold å være chef for den nye regjering», ble enstemmig vedtatt. Nygaardsvold uttalte igjen misnøye med måten han var blitt behandlet på, men svarte likevel utvetydig at han ikke ville danne en ny regjering. Et nytt forslag om at «det henstilles til Einar Gerhardsen om å danne den nye regjering», ble deretter vedtatt mot én stemme.60 Siden gikk alt på skinner: 19. juni fikk Gerhardsen formelt regjeringsoppdraget av kongen, 22. juni offentliggjorde Gerhardsen Samlingsregjeringens sammensetning, og 25. juni tiltrådte han som statsminister.

Hva ønsket Nygaardsvold? Da Gerhardsen tiltrådte som statsminister i Oslo, hadde Johan Nygaardsvold alt reist hjem til Hommelvik. DNAs statsminister gjennom ti år hadde avvist flere oppfordringer om å fortsette, men var ikke fornøyd med formen på sin avgang. «Jeg hadde ventet at mitt parti iallfall hadde søkt kontakt med meg og sagt at for partiets skyld måtte jeg finne meg i å forsvinne. Det ville jeg funnet rimelig. Men istedet forbereder de alt, konfererer med Lie og Torp, sikrer dem plass også i Regjeringen, men meg kaster man ut på den mest brutale måte i et partimøte», skriver Nygaardsvold i sin dagbok.61 Biografen Harald Berntsen oppsummerer sin forståelse av Nygaardsvolds avgang med at: «han var ikke forberedt på å bli satt til side på en så tvers gjennom uverdig måte som den Gerhardsen og hans folk tok i bruk i dagene fra 8. mai til 18. juni, og som sannsynligvis var nødvendig for dem å benytte for at de skulle nå sine mål».62 Hvor dekkende er det? Å starte arbeidet med regjeringsdannelsen uten å konsultere eller 40


en statsminister blir til

informere en sittende statsminister fra eget parti, var selvsagt en svært utradisjonell fremgangsmåte. Situasjonen var imidlertid også høyst utradisjonell. Norge var nettopp frigjort etter fem års okkupasjon, og i disse årene hadde også partiorganene til DNA vært ute av funksjon. Nygaardsvold befant seg som tidligere nevnt sammen med resten av regjeringen i London, og kom ikke hjem før tre uker etter frigjøringen. DNA kunne som landets største og mest funksjonsdyktige parti vanskelig vente så lenge med å ta opp statsministerspørsmålet. Det endelige valget av Gerhardsen som ny statsministerkandidat skjedde på samme måte som DNAs statsministervalg i mellomkrigstiden: Gjennom debatt og votering i sentralstyret og i stortingsgruppen, etter forberedende arbeid i uformelle møter blant partiets ledende menn. Veien frem til de avsluttende vedtakene i sentralstyret og stortingsgruppen var imidlertid mer kronglete og komplisert enn i mellomkrigstiden. Hvor mye som hadde endret seg, demonstreres klart av at DNA foretrakk venstremannen Paal Berg som statsminister fremfor både Nygaardsvold og Gerhardsen. Den ekstraordinære situasjonen demonstreres også av at DNA gikk i regjeringssamarbeid med andre partier, for første – og siste – gang på 60 år. Nygaardsvold uttrykte altså både i fellesmøtet mellom sentralstyret og stortingsgruppen og i sin dagbok, tydelig misnøye over måten han var blitt behandlet på. At Nygaardsvold svarte negativt da han om kvelden 17. juni omsider ble spurt om å fortsette, kan uansett forspill imidlertid vanskelig tas til inntekt for at han ønsket å fortsette. Nygaardsvold gjentok også sitt nei i et offisielt møte dagen etter, og uttalte aldri senere noe positivt ønske om å fortsette. Dette kan selvsagt ha vært preget av det utvilsomt skuffende møtet med den nye partiledelsen i Oslo. Men Nygaardsvold nei var helt på linje med signaler han tidligere hadde gitt. På spørsmål fra en gruppe NKP-utsendinger noen dager før svarte Nygaardsvold at han verken var blitt spurt om å bli statsminister i den nye regjeringen, eller ønsket å bli det.63 I sitt første møte med norske journalister 30. mai 1945, bekreftet Nygaardsvold også at regjeringen ville gå av snarest mulig – og tilla at det var «svært lite håp» om å få ham med i den nye regjeringen.64 Ved minst to anledninger like etter hjemkomsten ser det altså ut til at Nygaardsvold bekreftet sitt ønske om å gå av som statsmi41


noen av oss har snakket sammen

nister. I et NTB-intervju 26. juni 1945 opplyste Nygaardsvold at han hadde mottatt mange oppfordringer om å fortsette som statsminister, men han antydet fortsatt ikke noe ønske om å følge disse oppfordringene. Det nærmeste han kom et positivt ønske var i et intervju 6. juni 1945, hvor Nygaardsvold uttalte at han etter å ha innlevert sin avskjedssøknad i første statsråd etter kongens hjemkomst «vil anbefale Kongen ikke å ta skritt til dannelse av en ny regjering för Stortinget er trådt sammen».65 Dette bør imidlertid forstås som en konstitusjonell betraktning mer enn som noe ønske om å fortsette: Nygaardsvold uttalte seg her for en sammenkalling av det gamle Stortinget uten å avvente resultatet fra Stortingsvalget. Tre av statsrådene som reiste hjem fra London sammen med Nygaardsvold, har senere omtalt hans innstilling i sine memoarer. Utenriksminister Trygve Lie, som ikke var noen nær venn av Nygaardsvold, oppfattet at statsministeren ønsket å avtre – men kanskje kunne latt seg overtale til å fortsette for en kortere periode.66 Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit, som var en nær venn av Nygaardsvold, oppfattet også at statsministeren ønsket å gå av – og absolutt ikke kunne latt seg overtale til å fortsette selv for en kortere periode.67 Justisminister Terje Wold holder det åpent om Nygaardsvold tidligere kunne vært villig til å fortsette, men oppfattet Nygaardsvolds nei som helt definitivt da det kom.68 Utenriksrådgiveren Arne Ording refererer fra et møte med Nygaardsvold i London 14. januar 1944 at statsministeren håpet yngre statsråder ville kunne føre regjeringens arbeid videre etter frigjøringen, men understreket «påfallende sterkt» at han selv ikke ville fortsette.69 Dette ser man også i hans brevvekslinger fra krigsårene. Våren 1944 erklærte Nygaardsvold seg i et direkte brev til Martin Tranmæl helt innforstått med at en ny generasjon ville overta etter krigen, og at han ikke fant det urettferdig. Han konkluderte etter dette med at «Man må ikke forundre seg over, at jeg ikke vil blande meg inn i ting som hører framtiden til.»70 Historikeren Ragnvald Håvås Samsonsen legger i sin hovedoppgave om regjeringsskiftet sommeren 1945, hovedvekten på at Nygaardsvold ønsket valget av ny regjering i Stortinget. Samsonsen hevder at Nygaardsvold var villig til å bli statsminister igjen om det hadde vært ønsket av Stortinget, og at hadde «stortingsgruppen den 13. juni gått 42


en statsminister blir til

inn for Nygaardsvold på samme måte som man gjorde det den 18., ville Nygaardsvold etter all sannsynlighet ha sagt seg villig til å danne regjering».71 Denne påstanden kan tenkes å være riktig. Samsonsen påviser imidlertid ingen positiv støtte verken for den eller for hans underliggende forståelse av at Nygaardsvold ønsket å fortsette som statsminister. Tross nyanse forskjeller mellom Trygve Lie og Hjelmtveit, ser det ut til at Nygaardsvold aldri tilkjennega noen ambisjoner om å fortsette verken for noen av dem eller noen andre. Nygaardsvold var en politiker kjent for å kunne si fra om sin mening, noe han hadde gjort blant annet ved bastant å si nei til å bli statsminister våren 1928. Noe personlig ønske om å være statsminister hadde Nygaardsvold for øvrig aldri klargjort tidligere – så hvorfor skulle noen vente at han plutselig hadde det i 1945? «Det skulle gå 24 skjebnesvangre døgn før katten vendte tilbake. Det var akkurat nok for musene i Oslo til å få stengt alle innganger til regjeringsbygningen for den. Katten ga dem attpåtil bistand til like lenge å fortsette dansen aleine på bordet i Norge», utdyper Berntsen konspiratorisk om Nygaardsvolds avgang.72 Berntsen berører her en viktig problemstilling, som han imidlertid ikke følger opp. Hvorfor opptrådte Nygaardsvold både før og etter sin hjemkomst så passivt i forhold til den fungerende partiledelsen? Hvorfor tok han ikke selv initiativ til å finne ut når møter i sentralstyret ble holdt? Hvis Nygaardsvold ønsket å fortsette, hvorfor protesterte han ikke mot at DNAs sentralstyre støttet Paal Berg? Wyller skriver treffende om Nygaardsvold at «han var blitt plassert i en politisk bakevje, og gjorde selv intet for å komme ut av den igjen».73 Et så passivt handlingsmønster svekker ikke inntrykket av at Nygaardsvold selv ville stå ved sitt løfte om å trekke seg etter hjemkomsten. Einar Gerhardsen, Oscar Torp, Trygve Bratteli og Haakon Lie ønsket nok alle verv og innflytelse da de kom hjem i 1945, og meldte seg umiddelbart til tjeneste på partikontoret. Det gjorde derimot ikke statsminister Nygaardsvold. Det mest sannsynlige blir etter dette at Nygaardsvold selv var innforstått med at hans periode som statsminister var ved veis ende i 1945, og at han ikke hadde noe ønske om å stå som DNAs statsministerkandidat for den kommende fireårsperioden. At Nygaardsvold i en tenkt situasjon hvor et samlet parti ønsket at han skulle fortsette ville latt seg overtale, er i og for seg tenkelig: Det hadde skjedd flere ganger 43


noen av oss har snakket sammen

i tidsrommet 1935-40. Etter alt å dømme var han imidlertid politisk realist nok til å innse at det ikke lenger forelå noe slikt ønske i 1945. I sin dagbok erklærer han at han hadde vært villig til å forsvinne hvis partiet hadde bedt om det. Og i et personlig brev til Martin Tranmæl erklærte Nygaardsvold alt i mai 1943 at partiet etter frigjøringen ikke burde ha noe å gjøre med hans regjering – og avsluttet med: «Kan partiet gjenvinne arbeiderklassens tillit ved å ofre Regjeringen, så vil ofret ydes med glede».74 Det som åpenbart var en skuffelse for Nygaardsvold, var at Gerhardsen og resten av det nye lederskapet ikke straks tok ham med på råd om regjeringsspørsmålet, og at de så sent tok kontakt for å avklare hans kandidatur. Skuffelsen økte også da det nye lederskapet tok inn i varmen utenriksminister Lie, som Nygaardsvold både personlig og politisk hadde et svært anstrengt forhold til.75 Nygaardsvolds forhold til Torp var noe bedre, men ifølge barnebarnet Roald Bye var Nygaardsvold prinsipielt opprørt over at Torp og Lie uten videre gikk inn på sentrale poster i den nye regjeringen, mens statsministeren og de øvrige statsråder uten diskusjon ble satt utenfor.76 «Han ville avslutte sin del av det lange løpet med stilen i behold, og han ville – på en trygg og verdig måte – levere ’stafettpinnen’ over i nye og sikre hender», konkluderer journalist og biograf Hirsti om Nygaardsvolds holdning til statsministerspørsmålet sommeren 1945.77 Hirsti, som selv hadde vært medlem av partiledelsen i DNA, kan selvsagt bevisst eller ubevisst ha ønsket å avdramatisere denne situasjonen. Hans forståelse virker likevel dekkende. Nygaardsvold hadde kanskje sagt ja til, og sikkert satt stor pris på, en tidlig og klar forespørsel om å sitte som leder av en samlingsregjering til det nye Stortinget var sammenkalt – for så i egen regi å avhende statsministervervet. Til støtte for denne forståelsen kan det anføres at Nygaardsvold så sent som 16. juni 1945 nevnte for Paal Berg at et mulig alternativ kunne vært at Stortinget ba regjeringen fortsette inn til videre, men tilføyde at det nå virket umulig.78 Arbeiderbladet-journalistene Olav Larssen og Jostein Nyhamar forklarer komplikasjonene omkring statsministerskiftet i 1945 som et kommunikasjonsproblem mellom to beskjedne menn som begge ventet at den andre skulle ta kontakt. Larssen hevder spøkefullt at problemet oppsto fordi det var en østlending og en trønder involvert, og at det ville løst seg enkelt med to bergensere eller to nordlendinger.79 Som 44


en statsminister blir til

aktive DNA-politikere kan både Larssen og Nyhamar tenkes bevisst eller ubevisst å ville avdramatisere konflikten innen partiet i 1945, men deres forståelse kan likevel ha mye for seg. Når Nygaardsvold forholdt seg så passiv som han gjorde, kan det trolig forklares ut fra en resignasjon etter fem år i utlandet, og at han ikke følte seg i posisjon til å ta initiativ selv, og samtidig oppfattet sin avgang som allerede avgjort. Men under dette lå det neppe noe ønske om å fortsette – i høyden da som et ønske om å få komme tilbake for så å gå i egen regi innenfor en parlamentarisk ramme. Når det unge nye lederskapet forholdt seg så passivt til Nygaardsvold, har det trolig også sammensatte årsaker. Hensynet til partiets popularitet generelt og oppslutningen i det forestående stortingsvalget spesielt, virker klart å ha vært overordnet hensynet til Nygaardsvold. At den fungerende partiledelsen etter statsministerens hjemkomst 31. mai ikke søkte en raskere avklaring fra ham, kan helt eller delvis være et utslag av dette hensynet. Samtidig kjente ikke de ham mer enn han kjente dem, alle hadde mye annet å tenke på i ukene etter frigjøringen, og det nye lederskapet følte trolig fortsatt en distansert respekt i forhold til partiets store forgrunnsfigur fra 1930-årene. Respekten for Nygaardsvold fra den gang var nå blandet med et realpolitisk ønske om å få ham av banen i god tid før valgkampen. Dermed vaklet man lenge mellom et ønske om å vise den gamle kjempe respekt og å unngå strid ved å spørre om han ville fortsette, og en frykt for at han kunne finne på å si ja. Gerhardsens egne memoarbøker gir ikke noe klart svar på om han trodde at Nygaardsvold hadde ambisjoner om å fortsette som statsminister, men ifølge sønnen Rune oppfattet Einar Gerhardsen i 1945 det som en reell mulighet.80 I Gerhardsens realpolitiske planer for Samlingsregjeringen fantes det ingen plass for 1930-tallsnostalgi – og ingen post for Nygaardsvold. Dermed håpet trolig Gerhardsen dag etter dag på at Nygaardsvold selv skulle trekke seg, mens Nygaardsvold stadig mer utålmodig ventet på at Gerhardsen skulle be ham trekke seg. Nygaardsvolds opptreden etter avgangen tyder heller ikke på videre personlige ambisjoner. Han tok gjenvalg til Stortinget i 1945, men bortsett fra i debattene om sin regjering, spilte han en tilbaketrukket rolle både i Stortinget og i interne partidebatter. I 1948 fikk Nygaardsvold av Gerhardsen og Torp en forespørsel om hvorvidt han ønsket å bli 45


noen av oss har snakket sammen

stortingspresident. Han svarte nei – både til det og til gjenvalg i 1949.81 Tilbake blant familie og venner i sitt elskede Hommelvik, holdt han i sine gjenværende tre leveår en lav politisk profil. Nygaardsvolds store fremganger gjennom hans første 60 leveår, kunne ikke spare et så ansvarsbevisst menneske for ettervirkningene fra de dramatiske årene 1940-45. Det var en skyldtynget gammel mann som i februar 1952 ble lagt inn på sykehus i Trondheim med kreftdiagnose. 22. februar 1952 skrev han fra sin sykeseng til en av sine tidligere statsråder: «For feilene, for manglene, må jeg ha den største skylden. Jeg strakk nokk ikke til. Det er mange minder en ikke blir glad over når en lar dem passere revy».82 En måned senere reiste partiformann Einar Gerhardsen, statsminister Oscar Torp og andre representanter fra partitoppen seg i Hommelvik kirke, for å vise partiets folkekjære lederskikkelse fra 1930-tallet den siste ære. De kom for sent til å få snakket ut om hva som skjedde og ikke skjedde sommeren 1945. Tross at andre minner knyttet til 2. verdenskrig trolig plaget Johan Nygaardsvold mer enn minnene fra frigjøringen, var nok det at ingen fra den nye partitoppen snakket med ham, en skuffelse han bar med seg i graven. Det skulle innvarsle en lang epoke hvor partiets ledelse ofte håndterte viktige personskifter klossete og med dårlig kommunikasjon.

Hvorfor Gerhardsen? Hva så med mannen som ble statsminister i 1945, frigjøringssommerens politiske komet Einar Gerhardsen? Hvorfor pekte nettopp han seg ut som den nye statsministeren, og hvordan kan hans handlemåte forklares? Det kan her kort konstateres at selv om Gerhardsen i juni 1945 fungerte som partiformann, var han ingen opplagt statsministerkandidat av den grunn. At formannen automatisk skulle være statsministerkandidat, hadde vært en fremmed tanke i mellomkrigstidens DNA. Tvert imot var partiformann Torp ikke aktuell som statsminister verken i 1928 eller i 1935. Ved de anledningene hadde man knapt diskutert noen statsministerkandidat som ikke hørte til blant partiets ledende parlamentarikere, og i 1945 hadde Gerhardsen ingen som helst erfaring fra Stortinget. I så måte markerte DNAs valg av Gerhardsen et skarpt brudd med både partiets og landets tradisjoner. Gerhardsen 46


en statsminister blir til

ble den første norske statsminister etter unionsoppløsningen som tiltrådte uten erfaring som stortingsrepresentant. Og han er i 2010 fortsatt den siste. I 1945 talte imidlertid det meste for å bryte tradisjoner både i parti og i nasjon, og det gjaldt spesielt tradisjonen med å velge en parlamentarisk erfaren statsminister. Det parlamentariske systemet hadde vært ute av drift i fem år, og Stortinget som institusjon var fortsatt diskreditert for sin unnfallende holdning under riksrådsforhandlingene i 1940. Et flertall av representantene hadde da stemt for et forslag fremmet av presidentskapet om å suspendere både kongen og hans regjering til fredsslutningen, og i DNAs stortingsgruppe stemte et flertall også for et mer vidtgående forslag om å avsette konge og regjering.83 Knapt noen av de ledende parlamentarikerne hadde siden spilt noen hovedrolle på hjemmefronten. Historikeren Ole Kristian Grimnes setter Gerhardsens maktovertakelse i 1945 inn i en lengre utviklingslinje for nasjonal integrering av arbeiderbevegelsen. Denne utviklingen kulminerte ifølge Grimnes med Gerhardsen sommeren 1945, da den dobbelte bakgrunnen fra en «nasjonal front» og fra arbeiderbevegelsen, gjorde ham til statsminister.84 Det har mye for seg. Når det oppsto en situasjon hvor Paal Berg ikke var villig til å danne regjering, og hvor Gerhardsen kunne og ville gjøre det, var det kombinasjonen av heltestatus eksternt og erfaring fra partiapparatet internt, som gjorde Gerhardsen til den populære og samlende statsministeren sommeren 1945. Hvor rent Gerhardsens rulleblad fra de første månedene av 2.verdenskrig i virkeligheten var, er 70 år senere fortsatt uklart. Historikeren Finn Olstad omtaler i sin Gerhardsen-biografi perioden fra 21. juni 1940 og til 25. september 1940 som «den mest gåtefulle perioden i Einar Gerhardsens liv».85 Einar Gerhardsen farer raskt over perioden i sine memoarer, og snakket ifølge sine sønner også svært lite om den til familien.86 Om Gerhardsen direkte engasjerte seg for forhandlinger med okkupasjonsmakten har vært omdiskutert og står fortsatt åpent. Det blir imidlertid et klart inntrykk fra Olstads undersøkelser at Gerhardsen sommeren 1940 var mer åpen for en samarbeidsordning med okkupasjonsmakten enn hva mange andre i partitoppen var. Hvorfor ble ikke denne delen av Gerhardsens krigsbakgrunn et tema, da han sommeren 1945 overtok som både statsminister og par47


noen av oss har snakket sammen

tiformann? Forklaringen er tredelt. For det første var Gerhardsens innsats i motstandskampen etter september 1940 udiskutabel. Han hadde vært leder av DNAs illegale sentralstyre og medlem i hjemmefrontens ledelse frem til sin arrestasjon 11. september 1941, og siden vært en aktiv og fremsynt lederskikkelse blant fangene både på Grini og i Sachsenhausen. For det andre var Gerhardsens rolle sommeren 1940 lite kjent i 1945. I de kaotiske månedene etter det tyske angrepet hadde Gerhardsen vært en mindre sentral aktør, og fått mindre kritisk søkelys på seg, enn for eksempel regjeringsmedlemmene. For det tredje synes det sommeren 1945 å ha vært en bemerkelsesverdig vilje både i det politiske miljøet og i befolkningen for øvrig, til ikke å gå for kritisk på dyktige menn hvis nasjonale holdning fra den første okkupasjonstiden kunne trekkes i tvil – forutsatt at deres senere holdning var udiskutabel. Til illustrasjon ble jo også Paal Berg ønsket som statsminister selv om han hadde deltatt i forhandlinger med okkupasjonsmakten og offentlig takket Quisling i 1940. I DNA ble Lars Moen og Olav Meisdalshagen gjenvalgt til Stortinget i 1945 og alt i 1948 ble begge tatt inn i regjeringen – selv om begge som stortingsrepresentanter sommeren 1940 hadde stemt for å avsette konge og regjering. Gerhardsen ble mannen ledersjiktet i DNA mente de trengte sommeren 1945, til tross for sommeren 1940 – og på grunn av at det aldri ble et tema.

Hva ønsket Gerhardsen? Gerhardsen har selv hevdet at han personlig ville foretrukket å være ordfører i Oslo og partiformann i DNA, fremfor å bli statsminister sommeren 1945.87 Hans biograf Olstad slutter seg til dette, og forstår ideen om å gjøre Paal Berg til statsminister, som Gerhardsens politiske konstruksjon.88 Den mer Gerhardsen-kritiske historikeren Tore Pryser anser at Olstad her for lett aksepterer Gerhardsens ettertidsutsagn.89 Men Gerhardsens handlingsmønster sommeren 1945 kan også gi grunn til å tro at han ikke ønsket å bli statsminister i Samlingsregjeringen. Gerhardsen støttet Paal Berg som statsminister til Berg ga det opp selv, og var den eneste i sentralstyret som da formelt ville spørre Nygaardsvold. Pryser åpner for at Gerhardsen forutså at Berg ville 48


en statsminister blir til

møte motstand, og at han dermed selv kunne bli valgt i neste omgang. En slik konspirativ flerstegsplanlegging er tenkbar. Paal Bergs popularitet ved fredsslutningen var imidlertid svært stor: «Utenom ham kunne man vanskelig komme. Hvis han da ikke selv skulle søke seg vekk fra den sentrumsposisjon der krigen hadde plassert ham», konkluderer statsviteren Thomas Wyller.90 Hvis Gerhardsen ønsket å bli statsminister selv, tok han en stor sjanse ved å gi Paal Berg full offisiell støtte. DNAs støtte til Paal Berg forklarer Pryser dels med gode erfaringer med Berg og med fellesskapsfølelsen i 1945, men primært med to taktiske hensyn: DNA ville med Berg for det første unngå diskusjonen om sitt ansvar for 9. april 1940, og for det andre ikke bli gjort ansvarlig for upopulære avgjørelser fra de første gjenreisningsmånedene. Wyller har også fremhevet dette andre hensynet: Etter fem års okkupasjon ville ingen regjering være i stand til å oppfylle befolkningens krav og ønsker, noe som lett kunne føre til at velgerne ved stortingsvalget vendte seg mot statsministerne og hans parti.91 Den som tok makten i de fire månedene før valget, risikerte derfor å ikke få den de fire årene etter valget. Hvordan kan de partipolitiske hensynene ha virket inn i forhold til Gerhardsens kandidatur som statsminister? 9. april-diskusjonen ville særlig bli et problem hvis Nygaardsvold kom tilbake, men ville mest effektivt bli løst med en borgerlig statsminister. Å måtte skuffe en befolkning med urealistiske forventninger til gjenoppbygningen, kunne imidlertid bli en stor belastning også for Gerhardsen. Prysers egne argumenter kan således også styrke konklusjonen i denne boken. Som er at Gerhardsen ønsket å bli statsminister i 1945 – men først etter at en valgseier hadde sikret DNA flertallet for fire år fremover. Det er en tendens hos Wyller, Pryser og Olstad, men særlig hos Berntsen, til å fremstille Gerhardsen som en rasjonell, beregnende og tidvis konspirativ aktør sommeren 1945. En slik innfallsvinkel kan ha mye for seg. Særlig hvis man anser Gerhardsen som den største realpolitikeren på vår nasjonale politiske scene sommeren 1945. Den jordnære svenske statsministeren Tage Erlander har ironisk bemerket at han merkelig nok aldri forsto hvor langt han selv hadde tenkt i ulike uoversiktlige og kompliserte situasjoner, før han mange år senere fikk det forklart av en journalist eller forsker.92 Erlander hadde likevel aldri befunnet seg i en så uoversiktlig og komplisert situasjon som den Ger49


noen av oss har snakket sammen

hardsen befant seg i sommeren 1945. Etter frigivelsen fra Grini var Gerhardsen hos kone, barn, slekt og venner igjen for første gang på nesten fire år, samtidig som han gjenopptok en rekke verv og gjenopprettet et utall kontakter i parti, fagbevegelse, hjemmefront, i Oslo kommune og i statsstyret. Å tenke seg ham som en gjennomført rasjonell aktør i alle situasjoner under slike forhold er knapt meningsfullt, selv om omfattende forberedelser i fangenskapet forutsettes. Til det hadde situasjonen alt for mange usikre faktorer. Mest grunnleggende var det at ingen våget å ta for gitt okkupasjonsstyrkenes kapitulasjon: Einar Gerhardsen risikerte å bli skutt i stedet for å bli løslatt. At Gerhardsen også etter løslatelsen var preget av situasjonens press og stress styrkes av at han i raseri først skrek: «De kan naturligvis velte meg som de har veltet Paal Berg. Jeg har ikke nerver til dette», og så bare la på, da Hambro en sen kveld ringte ham for å klage på den foreslåtte statsrådslisten.93 Dette var helt ulikt Gerhardsens vanlige reaksjonsmønster, også i forhold til en politisk motstander – og kunne vanskelig slå positivt ut for ham. Det virker sannsynlig at Gerhardsen i en presset personlig situasjon på kort sikt gjerne ville slippe å bli statsminister – særlig når man i ettertid kan fastslå at han i 1951 trakk seg av personlige grunner i en langt mindre presset situasjon. Og det virker usannsynlig at Gerhardsen, selv om han hadde ønsket å bli statsminister, i alle situasjoner ville kunne fungere som rasjonell, beregnende og konspirativ for å få det til. Likevel hadde det skjedd noe dramatisk med Gerhardsens personlige ambisjoner i løpet av krigsårene. Mannen som i mellomkrigstiden nærmest hadde sneket seg unna nasjonale toppverv, motsatte seg ikke å bli statsminister i tillegg til partiformann sommeren 1945 – selv om han knapt hadde fått hilst på familie og venner etter sitt lange krigsfangenskap. Etter valgseieren i 1945 ble det aldri noen diskusjon om hvorvidt Gerhardsen skulle fortsette som statsminister, og han tilkjennega selv ingen motvilje mot å fortsette da Samlingsregjeringen ble avløst av en ren DNA-regjering. En ny vilje til ikke bare utrettelig å arbeide for partiet, men også til selv å innta maktposisjoner, fikk Gerhardsen da han ble middelaldrende. Og det kan konstateres at denne viljen til maktposisjoner var der i 1945. Når, hvor og hvorfor den kom, ble en av hemmelighetene den senere landsfaderen tok med seg i graven. Gerhardsen hevder selv at det kom «totalt uventet» på ham da han 50


en statsminister blir til

ble statsminister. Det er muligvis dekkende i den forstand at Gerhardsen både trodde og håpet at Bergs regjeringsdannelse skulle lykkes, og ble overrasket da så ikke skjedde. «Totalt uventet» høres likevel for sterkt ut, og enda merkeligere blir det når Gerhardsen benekter å ha hørt seg selv nevnt som en mulig statsminister tidligere.94 «På ingen måte nådde Gerhardsen til topps ved tilfeldighetenes spill. Innad i sentrale DNA-kretser var muligheten for dette for lengst forutsett, kanskje også planlagt», skriver Pryser treffende.95 Gerhardsen hadde vært arbeiderbevegelsens fremste representant i hjemmefronten, som alt i 1941 krevde at Nygaardsvold umiddelbart etter hjemkomsten skulle gå. Gerhardsen hadde ledet en taktikk for ikke å bringe statsminister Nygaardsvold og partiformann Torp frem i første rekke igjen når de kom hjem – mens han selv var valgt nestformann og fungerende formann. Under sitt krigsfangenskap fra høsten 1941, hadde Gerhardsen vært en selvsagt lederskikkelse under de mange politiske samtaler og møter som fant sted både i Sachsenhausen og på Grini. Alt 10. februar 1942 vedtok et felles sentralstyremøte i DNA og AUF, at Gerhardsen skulle være partiets representant i det første administrasjonsapparatet etter frigjøringen. Medfangen Olav Larssen husket ikke å ha diskutert regjeringsspørsmålet med Gerhardsen i Sachsenhausen, men oppfattet at det blant de norske fangene var en «nokså enstemmig mening at Gerhardsen måtte bli statsminister etter krigen».96 Fra sitt fangenskap på Grini i månedene før frigjøringen forteller Gerhardsen selv at han deltok i en serie planleggingsmøter hvor regjeringsspørsmålet sto sentralt, og hvor det var bred støtte for dannelsen av en samlingsregjering.97 Det er ikke ut fra noe av dette automatisk gitt verken at Gerhardsen personlig ønsket å bli statsminister eller at han la planer for å bli det. Men en så klarsynt realpolitiker kan umulig ha oversett muligheten – og han hadde definitivt hørt om den. En nærliggende konklusjon etter dette er at Einar Gerhardsen nok sterkt ønsket å bli DNAs nye lederskikkelse sommeren 1945, men at han neppe ønsket å bli leder for den midlertidige og tverrpolitiske Samlingsregjeringen. Selv midt i den nasjonale frigjøringsrusen sommeren 1945 var politikeren Einar Gerhardsen fremfor alt partimann. Hans beslutning om å bli statsminister må forstås mindre som utslag av et personlig ønske, enn ut fra hva han anså politisk nødvendig for partiet. Når Paal Bergs kandidatur forsvant, kunne ikke DNA som 51


noen av oss har snakket sammen

landets største og mest funksjonsdyktige parti frasi seg ansvaret uten å miste troverdighet som regjeringsalternativ. Trolig håpet Gerhardsen også at vervet som statsminister for Samlingsregjeringen kunne gi gode muligheter til å profilere både person og parti som styringsdyktig før Stortingsvalget høsten 1945. Hjemmefrontsleder Paal Berg var Gerhardsens førstevalg som statsminister i Samlingsregjeringen, men partiformann Einar Gerhardsen ble hans klare andrevalg.

Noen av oss har snakket sammen av Hans Olav Lahlum  

Etter annen verdenskrig styrte Arbeiderpartiet landet nesten uten avbrudd i 30 år. Utad sto ledelsen alltid samlet, innad var det maktkamp,...

Noen av oss har snakket sammen av Hans Olav Lahlum  

Etter annen verdenskrig styrte Arbeiderpartiet landet nesten uten avbrudd i 30 år. Utad sto ledelsen alltid samlet, innad var det maktkamp,...