en statsminister blir til
inn for Nygaardsvold på samme måte som man gjorde det den 18., ville Nygaardsvold etter all sannsynlighet ha sagt seg villig til å danne regjering».71 Denne påstanden kan tenkes å være riktig. Samsonsen påviser imidlertid ingen positiv støtte verken for den eller for hans underliggende forståelse av at Nygaardsvold ønsket å fortsette som statsminister. Tross nyanse forskjeller mellom Trygve Lie og Hjelmtveit, ser det ut til at Nygaardsvold aldri tilkjennega noen ambisjoner om å fortsette verken for noen av dem eller noen andre. Nygaardsvold var en politiker kjent for å kunne si fra om sin mening, noe han hadde gjort blant annet ved bastant å si nei til å bli statsminister våren 1928. Noe personlig ønske om å være statsminister hadde Nygaardsvold for øvrig aldri klargjort tidligere – så hvorfor skulle noen vente at han plutselig hadde det i 1945? «Det skulle gå 24 skjebnesvangre døgn før katten vendte tilbake. Det var akkurat nok for musene i Oslo til å få stengt alle innganger til regjeringsbygningen for den. Katten ga dem attpåtil bistand til like lenge å fortsette dansen aleine på bordet i Norge», utdyper Berntsen konspiratorisk om Nygaardsvolds avgang.72 Berntsen berører her en viktig problemstilling, som han imidlertid ikke følger opp. Hvorfor opptrådte Nygaardsvold både før og etter sin hjemkomst så passivt i forhold til den fungerende partiledelsen? Hvorfor tok han ikke selv initiativ til å finne ut når møter i sentralstyret ble holdt? Hvis Nygaardsvold ønsket å fortsette, hvorfor protesterte han ikke mot at DNAs sentralstyre støttet Paal Berg? Wyller skriver treffende om Nygaardsvold at «han var blitt plassert i en politisk bakevje, og gjorde selv intet for å komme ut av den igjen».73 Et så passivt handlingsmønster svekker ikke inntrykket av at Nygaardsvold selv ville stå ved sitt løfte om å trekke seg etter hjemkomsten. Einar Gerhardsen, Oscar Torp, Trygve Bratteli og Haakon Lie ønsket nok alle verv og innflytelse da de kom hjem i 1945, og meldte seg umiddelbart til tjeneste på partikontoret. Det gjorde derimot ikke statsminister Nygaardsvold. Det mest sannsynlige blir etter dette at Nygaardsvold selv var innforstått med at hans periode som statsminister var ved veis ende i 1945, og at han ikke hadde noe ønske om å stå som DNAs statsministerkandidat for den kommende fireårsperioden. At Nygaardsvold i en tenkt situasjon hvor et samlet parti ønsket at han skulle fortsette ville latt seg overtale, er i og for seg tenkelig: Det hadde skjedd flere ganger 43