Mørket vet by Cappelen Damm AS

Arnaldur Indriðason

Mørket vet Oversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur Indriðason Originalens tittel: MYRKRIÐ VEIT Oversatt av Silje Beite Løken © Arnaldur Indriðason 2017 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63145-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock v/BaanTaksinStudio, MemoryMan, Johann Helgason Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Liauen 2019 Satt i 9,95/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Bibelsitatet på s. 40 i slutten av kapittel 6 er lånt fra revidert oversettelse av 1930-utgaven, Det norske bibelselskap Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boka er fiksjon. Navn, personer og hendelser er produkter av forfatterens fantasi.

Det er mye mørket vet – min hug er tung. Ofte jeg svart sand kunne se svi av grønne enge. I jøklene brumler dødsens dype sprekker. Jóhann Sigurjónsson

Været var så godt som det kunne bli. Hun hadde sittet sammen med de andre og nytt det, hvilt seg etter turen, lett etter niste i sekken og beundret utsynet over isbreen, da hun kastet et blikk mot isskorpa og syntes hun så omrisset av et ansikt. Det gikk et øyeblikk før hun fattet akkurat hva det var hun så. I det samme det gikk opp for henne, spratt hun opp og hylte slik at det skar igjennom den kalde tausheten oppe på jøkelen. De tyske turistene skvatt til. De satt rundt henne og kunne ikke skjønne hva som skjedde da den islandske fjellføreren deres, en godt voksen dame, som aldri hadde utvist annet enn stoisk ro, avbrøt stillheten på denne måten. Dagen før hadde de gått opp på Eyjafjallajökull. Isbreen var blitt et populært sted for turister etter at det berømte vulkanutbruddet noen år tidligere hadde ført til at all europeisk flytrafikk ble lammet på grunn av askefall. Asken kom fra utbruddet i vulkanen som lurer under jøkelisen. Det tjukke teppet av aske som hadde lagt seg over områdene rundt, var nesten borte. Enten hadde det blåst bort, eller det var blitt til jord. Fjellsidene rundt hadde fått tilbake sine naturlige farger. Turen skulle ta ti dager, og på den tiden skulle de vandre på fire breer. De hadde reist fra Reykjavík en drøy uke tidligere, i spesialutstyrte jeeper som kunne kjøre over isbreer. Nettene ble tilbrakt på gode hoteller på den islandske sør7

kysten. De reisende hadde ingenting å klage på, det var en gjeng med bemidlede venner fra den tyske bilbyen Wolfsburg. På jøklene ble det servert flotte måltider og om kvelden, da de kom tilbake til bebyggelsen, ble det fest. Det var organiserte, akkurat passe lange brevandringer, med innlagte raster. Gjengen hadde vært svært heldig med været. Sola skinte fra blå himmel denne septembermåneden og de reisende spurte stadig fjellføreren om global warming, og hvilke konsekvenser drivhuseffekten hadde på Island. Hun snakket flytende tysk etter noen år med litteraturstudier i Heidelberg et par tiår tidligere, og det gikk i tysk hele turen, med unntak av det engelske begrepet global warming. Hun skildret hvordan klimaet hadde endret seg de siste årene. Somrene var blitt varmere, det var blitt registrert flere varme dager, og det var det ingen som klagde over. Islandske somre kunne være så som så, men nå kunne man nærmest gå ut ifra at det kunne være godt vær i flere dager og kanskje uker på rad. Vintrene var også blitt mildere, det var mindre snø, men selve mørketiden var like mørk. Den største synlige forandringen i naturen var skjedd med isbreene. De trakk seg tilbake i et fryktelig tempo, og hun nevnte Snæfellsjökull som et eksempel. Den var nærmest blitt en skygge av seg selv. Den siste isbreen de hadde vært på, var Langjökull, som også hadde sett bedre dager. Den hadde trukket seg tilbake med mange meter på kort tid. Hun fortalte at bare fra 1997 til 1998 var hele tre meter blitt borte. Den hadde minket i volum med tre og en halv prosent i løpet av de siste årene. På førerkurset hadde hun lært å ha slike tall på lur. Hun forklarte tyskerne at isbreene dekket elleve prosent av Islands areal, og at vannmengden i dem utgjorde det samme som 25 års nedbør. De hadde tatt inn på hotellet på Húsafell kvelden i forveien, og kommet seg av gårde i ellevetiden. Det var en behagelig gruppe å ha med å gjøre; de fleste var i god form og var godt utstyrt med fjellsko og passende klær. 8

Ingen problemer hadde dukket opp, ingen var blitt syke, ingen klagde og skapte dårlig stemning, alle nøt turen. De gikk langs brekanten en god stund før de kom seg opp på selve jøkelen. Under føttene deres knirket det i snøen, og små og store bekker med vann rant langs overflaten. Hun gikk fremst og kjente hvordan breens svale gust traff henne lekent mot ansiktet. Det var mye trafikk på denne isbreen. De hadde lagt merke til folk som kjørte rundt i jeep og på snøscootere på den hvite overflaten. Tyskerne ville vite om det var en populær sport blant islendinger, noe hun ikke kunne svare klart ja eller nei på. Det var ofte de stilte henne overraskende spørsmål hun ikke hadde klare svar på, selv om hun var godt forberedt. Et eksempel var spørsmålet hun fikk servert til frokosten. Ystes det på Island? Hun hadde tatt et førerkurs etter at turistnæringen vokste seg større og større. Da hadde hun vært arbeidsledig i åtte måneder. Hun hadde mistet leiligheten i finanskrisen da hun ikke lenger klarte å betale ned på lånet. En mann hun hadde vært sammen med, flyttet til Norge. Han var tømrer og hadde fått nok å gjøre der. Og han uttalte at han aldri skulle hjem igjen til dette drittlandet, som noen få jævla idioter hadde klart å slå konkurs. Det var noen som hadde spådd at turismen kom til å blomstre. Krónan lå nede for telling, og alt på Island var plutselig blitt billig for besøkende. Hun meldte seg på et kurs da oppturen startet, og hun lærte at turistene som kom til Island, elsket landet, naturen, den rene lufta og stillheten. Men kurset hadde ikke lært henne noe om nedfrosne lik i isbreer. De tyske turistene flokket seg rundt henne og fulgte blikket hennes til det stoppet, der det så ut som om et mannshode vokste opp av isen. «Hva er det?» spurte en kvinne i gruppen og gikk nærmere. «Er det en mann i isen?» spurte en annen kvinne som sto ved siden av henne. Ansiktet var for det meste skjult av et tynt lag snø, men 9

de klarte å ane nesen, øyehulene og en stor del av pannen. Det var ikke noe annet som var synlig, og de så ikke spor av noen kropp lenger nede i isen. «Hva kan ha skjedd med ham?» spurte en tredje turist tankefull. Hun visste at han var pensjonert lege. «Har han ligget der lenge?» kom det fra en annen. «Det ser slik ut,» svarte legen og satte seg på huk ved ansiktet. «Han frøs ikke i hjel i går.» Han kostet varsomt vekk snøen med bare hender, helt til et ansikt kom til syne. «Du bør ikke ta på noe,» kom det advarende fra kona hans. «Det går bra, jeg skal ikke gjøre noe mer enn dette,» sa legen. Han reiste seg, og foran dem åpenbarte det seg et mannsansikt. Det var som om noen hadde formet det forsiktig i hvitskimrende, flortynt porselen, som kunne knuses ved den letteste berøring. Det var umulig å anslå hvor lenge mannen hadde ligget i jøkelen, men isen hadde fart vel med ham, bevart ham og beskyttet ham mot forråtnelse og nedbryting. De mente at mannen kunne ha vært rundt tretti år gammel da han møtte sin skjebne. Han var en anelse bred over kinnene, hadde en stor munn og sterke tenner, mens øynene lå dypt over en vakker nese. Han hadde lyst hår. «Burde du ikke melde fra til politiet, kjære deg?» spurte legens kone og snudde seg mot føreren. «Jo, det er klart,» svarte hun åndsfraværende og klarte ikke å rive blikket løs fra ansiktet. «Selvsagt. Jeg gjør det med det samme.» Hun fant fram mobilen; hun visste at det var dekning i dette området, for det hadde hun sjekket i forkant av turen. Hun passet alltid på å være i områder med dekning, i tilfelle noe skulle skje. Nødsentralen svarte med det samme, og hun snakket fort mens hun fortalte om funnet. «Vi er ikke langt unna Geitlandsjökull,» sa hun da hun hadde beskrevet omgivelsene og skuet i retning av den spisse 10

fjellknatten som hadde gitt navn til den sørvestre delen av jøkelen. Isbreen trakk seg stadig mer tilbake. Da hun forberedte seg til turen, hadde hun lest at med denne farten kom den til å være borte ved neste århundreskifte.

Han var blitt god og brisen da han til slutt gikk ut i snøstormen. Det var lenge siden han hadde sett kompisen inne på stedet, og han trodde at han måtte ha gått hjem. De hadde møttes tidlig på sportsbaren, og det hadde vært en bra kamp. Så hadde han begynt å prate med noen gutter han ikke kjente, og Ingi var blitt taus. Ingi var ofte det når han drakk. Sa ikke et ord. Han bøyde hodet mot vinden, trakk jakken tettere rundt den tynne kroppen og gikk ut i stormen. Snøen klebet seg til klærne, og han ble iskald og bannet fordi han ikke hadde tatt på seg vinterdressen som han pleide å bruke på jobben. Den var tjukk, varm og god i all slags vær. Om morgenen var det ofte vanskelig å forlate den varme arbeidsbrakka og gå ut på anleggsområdet. Det var god hjelp i to kopper kaffe, sigaretter og den blå vinterdressen. Det var ikke verre enn det. Enkle ting, men man måtte vite å sette pris på dem. Fotball og en kald øl. Kaffe og en røyk. Og vinterdress i den kalde årstiden. Han skyndte seg bortover fortauet; tankene var like spredt som sporene han etterlot i snøen. Han hadde aldri glemt mannen og syntes at han dro kjensel på ham da han satt i baren og pratet, men det var mørkt der inne, og mannen hadde på seg kaps og hadde sittet og sett ned, hadde unngått å kikke opp. De hadde diskutert kampen, og det viste seg at de holdt med samme lag. Til slutt klarte han ikke å holde seg, men begynte å snakke om 12

Öskjuhlíð og spurte mannen direkte om det ikke var ham han hadde møtt der. Om han ikke kunne huske ham. «Nei,» svarte mannen, og gløttet opp under skyggen slik at det ble helt klart hvem han var. «Det var deg, stemmer ikke det?» spurte han ivrig. «Det var deg. Husker du ikke meg? Det er helt utrolig! Tok politiet noensinne kontakt med deg?» Mannen svarte ikke, så bare ned og ble innesluttet, men han ga seg ikke. Han sa han hadde fortalt det til politiet noen år tidligere, men at de ikke hadde tatt ham på alvor. Politiet hadde fått en drøss med tips og han var bare en guttunge, så det var kanskje … «La meg være i fred,» sa mannen. «Hva?» «Jeg vet ikke hva du prater om, la meg være i fred!» sa mannen sint. Deretter reiste han seg og marsjerte ut av sportsbaren. Han ble sittende alene igjen, og da han stabbet hjemover, kunne han knapt tro at det var den samme mannen. Det var så vidt han skimtet lyktestolpene langs veien da han gikk over Lindargata og tenkte over at han nok måtte ta kontakt med politiet igjen, så fort som mulig. Han var like ved fortauet på den andre siden da han fikk en sterk fornemmelse av å befinne seg i livsfare. Omgivelsene ble lyst opp, og igjennom stormkastene hørte han motordur nærme seg i høy fart. Plutselig føltes det som om han svevde, og han kjente en voldsom smerte strømme gjennom kroppen, og deretter landet han med hodet først på den bare delen av fortauet der snøen var blåst bort. Lyden av bilen ble svakere, og til slutt var det helt stille med unntak av stormen som kvein. Uværet herjet over og rundt ham og snek seg inn under jakken. Han klarte ikke å røre på seg, hele kroppen var vond, og aller verst var det med hodet. Han forsøkte å rope på hjelp, men fikk ikke fram et ord. Han visste ikke hvor lang tid som hadde gått. Plutselig kjente han ikke mer. Han var ikke kald lenger. Alkoholen 13

virket sløvende. Han tenkte på mannen på sportsbaren og de gamle tankene i Öskjuhlið, hvor gøy det hadde vært å leke i området, og det han var blitt vitne til som gutt. Han var skråsikker. De hadde møtt hverandre tidligere. Det var den samme mannen. Det var ham.