Livvakten av Lee Child

tomhylsene i en søppelcontainer. Gutten kom tilbake med halvannen meter elektrisk ledning han hadde funnet i en søppelhaug. Jeg trakk av isolasjonen med tennene, lagde en liten krok i enden og dyttet den inn under gummifôringen rundt Maximaens vindu.

«Du holder utkikk,» sa jeg.

Han gikk litt unna, og lot blikket saumfare parkeringsplassen. Jeg matet vaieren ned på innsiden av vinduet, vred den til kroken fikk feste i døråpneren og fikk opp døren. Så kastet jeg ledningen bort på søplehaugen igjen, bøyde meg inn under rattstammen og fjernet plastdekselet rundt den. Jeg så på ledningene der, fant de to jeg trengte og koblet dem sammen. Startmotoren hvinte, bilen startet og gikk rolig på tomgang. Guttungen så passe imponert ut.

«En forspilt ungdom,» forklarte jeg.

«Er dette lurt?» spurte han igjen Jeg nikket. «Så lurt vi kan få det til. Den vil ikke bli savnet før klokken seks i ettermiddag, kanskje ikke før åtte, alt etter butikkens stengetid, og du kommer til å være hjemme lenge før det.»

Han nølte, med hånden mot passasjersiden, så ristet han på hodet og satte seg inn. Jeg skjøv førersetet bakover, justerte speilene og rygget ut. Tok det rolig gjennom kjøpesenterets parkeringsplass. En politibil kjørte langsomt omtrent 100 meter unna.

Jeg kjørte inn på den første ledige parkeringsplassen jeg så og ble stående med motoren på tomgang til politibilen forsvant.

Deretter skyndte jeg meg mot utgangen og kjørte rundt motorveikrysset. To minutter senere kjørte vi nordover en bred, jevn motorvei i respektabel fart. 100 kilometer i timen. Det var en sterk parfymeduft i bilen, og det lå to esker papirlommetørklær der. En lodden teddybjørn var festet til bakruten med gjennomsiktige sugekopper av plast der labbene skulle vært. Det lå en baseballhanske for barn i baksetet, og jeg kunne høre et aluminiumsballtre rulle rundt i bagasjerommet.

«Mammadrosje,» sa jeg.

Gutten svarte ikke.

20