Les pakningsvedlegget nøye by Cappelen Damm AS

Karen Havelin

Les pakningsvedlegget nøye Ta vare på pakningsvedlegget. Du kan få behov for å lese det igjen.

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-60434-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Kunstløpsitatene er hentet fra boka Skate – 100 Years of Figure Skating av Steve Milton (1996) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det du sier, sier du i en kropp; du kan ikke si noe utenfor denne kroppen. Filipsevangeliet, 59, 105, oversatt av forfatteren

HELBREDELSE Nettene passerte i dypt mørke. Veldige rop løp i vinden. Neste dag husket vi ingenting. Et dypt hull ble værende igjen i tiden Der hvor ulven hadde hatt hiet sitt lå det et søkk tilbake, kledd med varme ulvehår. Nå kunne en sau legge seg der. Yannis Ritsos, oversatt av forfatteren via den engelske oversettelsen av Edmund Keeley

WILD GEESE You do not have to be good. You do not have to walk on your knees for a hundred miles through the desert repenting. You only have to let the soft animal of your body love what it loves. Tell me about despair, yours, and I will tell you mine. Meanwhile the world goes on. Meanwhile the sun and the clear pebbles of the rain are moving across the landscapes, over the prairies and the deep trees, the mountains and the rivers. Meanwhile the wild geese, high in the clean blue air, are heading home again. Whoever you are, no matter how lonely, the world offers itself to your imagination, calls to you like the wild geese, harsh and exciting over and over announcing your place in the family of things. Mary Oliver

Innhold

Del 1 – Now My Heart Is Full – 2016 . . . . . . . . . . . . .

Del 2 – You Are Here – 2013 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 3 – Oblivion – 2010. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 4 – Never Let Me Go – 2010 . . . . . . . . . . . . . . . . .

115

Del 5 – One More Time With Feeling – 2009 . . . . . . .

143

Del 6 – Keep On Living – 2006. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

165

Del 7 – I’m Gonna Love You Like I’m Indestructible – 2003 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

197

Del 8 – Do Something Pretty While You Can – 1995 . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

213

DEL 1 – NOW MY HEART IS FULL

2016 I årevis har jeg ansett det som en etablert sannhet at kvinnekroppen er en plage. Til tross for dens unike talenter er den fra puberteten av som en utsatt fjellknaus konstant herjet av uvær. En evig rullerende syklus av ubehag gjør at balansepunktet stadig flytter seg. Orkaner, hagl, snø og regn – premenstruell unntakstilstand, menstruell unntakstilstand, måneder med p-pilleunntakstilstand, bølger av raseri og fortvilelse. Kilo og libido som kommer og går, soppinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, for ikke å snakke om de ubegripelige forandringene en graviditet medfører. Kvinnekroppen har så mange deler som svulmer, verker, trekker seg sammen i krampe. Så mange steder kreft kan slå seg ned – bryst, livmor, eggstokker – og så mange sykdommer som er spesifikt kvinnelige. Den mannlige kroppen virker som en fredelig lagune i forhold. «Er det et år siden sist? Det må vel være et godt tegn?» Gynekologen min legger fra seg notatene og drar på seg hanskene. Beina mine ligger allerede i de kalde fotbøylene. «Ja, det har gått bra en stund nå.» Hun vinker meg nærmere med en effektiv håndbevegelse, 9

og jeg aker meg lenger ned i setet så det beskyttende papiret krølles mot det polstrede vinyltrekket. Hun snakker engelsk med svak aksent og ser aldri ut til å ha dårlig tid. Hun er i sekstiårene, har en glatt, grå bob og et Botox-fritt og vennlig ansikt. Hun ser ut til å ha hatt et lykkelig liv. Jeg lener meg bakover og ser på de ujevne hullene i takplatene, prøver å slappe av og ikke spenne meg mot spekulumet. Heldigvis er hun dyktig, og det gjør nesten ikke vondt. «Hvordan går det med datteren din?» «Ella? Kjempebra. Hun er blitt to år.» «Fremdeles ikke avgjort om du vil prøve å få flere?» Stemmen hennes kommer fra et sted mellom anklene mine. «Hm, jeg holder faktisk på å bli skilt, så det er ikke aktuelt for tiden.» Å fortelle om skilsmissen min med kroppsåpninger spent åpne føles for drøyt. «Åh. Ja ja, du er jo bare 35, du har tid ennå.» Jeg er glad hun er kjapp. Hun gjør seg ferdig med prøven, fjerner spekulumet og reiser seg. Så demper hun lysene og spruter gele på ultralydproben. «Du flytter ikke hjem til Norge, vel?» «Ingen fare for det med det første.» Etter at jeg fullførte mastergraden, har familien min stadig spurt om jeg ikke skal flytte hjem snart. De har mast enda mer siden Nick og jeg skilte lag. Jeg har bare vært hjemme én gang siden jeg flyttet til New York da jeg var 29. Hun begynner ultralydundersøkelsen, og jeg kan se organene mine dukke opp som unnvikende dyphavsvesener på 10

den mørke skjermen. Jeg biter meg i leppen, tror jeg ser noe skummelt, men det gjør jeg alltid. «Hvordan ser det ut?» Hun er stille en stund mens hun klikker på skjermen og drar en målelinje over bildet av en av formene. «Hm, det ser ut som du har en liten cyste. Men den burde forsvinne av seg selv.» «OK. Så den er ikke som de jeg har hatt før.» «Ser ikke sånn ut.» «Er det noe jeg burde bekymre meg for?» «Nei. Hvordan er smertene dine for tiden?» «Bra, egentlig, etter min målestokk. Jeg går til akupunktør for å holde dem i sjakk. Det har vært bedre etter at jeg var gravid. Jeg er bare bekymret for at det skal bli verre igjen.» Jeg har ikke vært hos akupunktøren på lenge, noe som kanskje er et tegn på bedring i seg selv. «Det går egentlig overraskende bra med deg fremdeles, etter hva jeg kan forstå. Endometriosemessig, i hvert fall», sier legen mens jeg setter meg opp og drar i undersøkelsesskjorten så den dekker knærne mine. «Prøv å ikke bekymre deg. Vi bekymrer oss jo aldri for de riktige tingene uansett, det sa alltid moren min.» Vel. Jeg er mer eller mindre intakt da jeg forlater kontoret hennes og går vestover for å ta T-banen hjem. Jeg er glad for å være i New York, selv om man kan bli utslitt bare av å holde livet i gang her. Så lenge jeg fremdeles har helseforsikring mellom meg og avgrunnen. Det er unektelig noe glamorøst ved å ha ikoniske byggverk og rette gater flankert av 11

gingkotrær som bakteppe for dagliglivet. Det er en by hvor man alltid tilpasser seg andre kropper, gir eller tar plass, justerer seg selv sømløst så noen kan få gå forbi. Grensene dine går ikke ved huset, bilen eller nabolaget ditt, men ved den beskjedne kroppen din, det du er kledd i og bærer på, alltid i bevegelse blant alle de andre kroppene som lever sitt liv i disse gatene og T-banevognene. Mens jeg krysser 6th Avenue, ser jeg ettermiddagssolen speile seg i de enorme bygningene langt nede i gaten og de gule drosjene sverme ved trafikklyset, og et øyeblikk får jeg følelsen av å være hovedpersonen i en film, av å ha luft rundt meg. Jeg tenker på hvordan fjorten år gamle meg ville ha elsket dette. Hun var så opptatt av at ting skulle være vakre og spennende, alltid klar til å la seg begeistre. Hvert ledd i kjeden av det jeg ønsket meg da jeg var yngre, strekker seg bakover til sintere, mer uskyldige og optimistiske versjoner av meg. Idet jeg går ned trappene til T-banen, får jeg en melding fra moren min hun spør om vi skal snakkes på søndag. * Hjemme på Upper West Side passer naboene mine Ella. De har gitt henne middag, så hun er klar for legging. Hun sitter på ryggsekken sin i gangen da Madeline åpner døren for meg. Gangen er mørk og trang, og gulvet er dekket av sko i alle størrelser. Jeg hører Madelines ektemann le i stuen og de blide, kvitrende lydene fra babyen deres, Sophie. Hjertet mitt vokser og verker når jeg ser Ellas bitte små bein i den lille jeansen hennes. Hun setter de store blå øynene sine i meg og løper bort og klemmer meg, presser ansiktet 12

mot lårene mine. Jeg legger hånden på det varme, silkemyke håret hennes. «Hun insisterte på å vente i gangen etter at vi hadde spist», sier Madeline med et resignert smil. Det er jenta mi. Så forsiktig, men så bestemt. «Du», sier jeg til Ella. Jeg setter meg på huk for å kysse håret hennes og dytter henne kjærlig i magen. Jeg prøver alltid å klemme henne uten å berøre henne med bar hud før jeg får skiftet klærne hennes og vasket henne. Jeg gjør det for å unngå allergiske reaksjoner på alt hun har spist og grist med i løpet av dagen. Men nå gir hun meg et hemmelig, strålende smil, og jeg løfter og presser den varme lille kroppen hennes mot meg og kjenner armene og ansiktet hennes mot huden på halsen min. Jeg takker Madeline før jeg går ned trappen til leiligheten vår, med Ella på hoften og sekken, jakken og skoene hennes i den andre hånden. «Har du hatt det gøy, lillepus?» spør jeg henne i trappeoppgangen. Hun rister på hodet. «Ikke engang bitte litt? Ikke med katten engang?» «Katten heter Joe!» Jeg fikler med låsen og må til slutt sette henne ned for å få døren opp. Jeg trekker et lettelsens sukk idet jeg lukker døren bak oss. De kjente luktene av den lille leiligheten hvor bare vi to bor, den varme, søte duften av henne, av ren klesvask og gårsdagens matlaging. Jeg tar av meg kåpen og henter en vaskeklut for å vaske ansiktet og hendene hennes. Jeg vet at selv om jeg vasker meg nå, kommer jeg til å ha vonde, kløende utslett på halsen hele kvelden fordi jeg klemte henne i sted. Barn er i øyeblikket. Enten er du der med dem, eller så er du det ikke. 13

* Death drop/hoppebyttekork: Med endring av landingsfoten – en piruett som involverer et hopp fra fremover ytre blad til bakover ytre blad med landing i full sitteposisjon.

* Jeg prøver å snakke med søsteren min og én av foreldrene mine hver helg. De skilte seg for mange år siden. Det var antagelig en god beslutning, selv om den ble håndtert dårlig. Jeg prater med faren min, som er lege, om alle medisinske beslutninger. Han bekymrer seg kanskje, men han sier ikke noe til meg om det, noe jeg setter pris på. Samtalene med moren min har en tendens til å dreie seg om andre folk vi kjenner. På søndag morgen sitter jeg på sofaen i stuen med laptopen på bordet og Ella foran meg. Det er sol, og kosedyr og leker er strødd overalt rundt meg. Jeg kan se trepanelet på veggen bak moren min. Hun er sykepleier. Det regner i Bergen, og hun har vært ute i hagen og plukket iberiasnegler. Stemmen hennes går opp en oktav når hun snakker med Ella. Hun snakker alltid norsk, og Ella svarer på engelsk. Jeg prøver ofte å la dem få snakke med hverandre på tomannshånd, men begge ser ut til å ville ha meg til stede. Ella er ferdig med å fortelle henne om naboens hund og blir plutselig sjenert og går sin vei. Jeg rufser til håret mitt så det ikke skal se så flatt ut på skjermen, og prøver å komme på noe å si for å legge på. I stedet tar moren min kontrollen over samtalen. «Hvordan går det med deg?» «Det går greit, jeg er bare sliten.» «Ja ja, hvis du bodde nærmere, kunne jeg ha hjulpet deg 14

litt mer.» Stemmen hennes er anspent. Vi snakker i helgene på grunn av tidsforskjellen på seks timer. Jeg har ikke mange voksne samtaler med henne fordi hun sover etter Ellas leggetid, når det hadde vært naturlig å ha de samtalene. Jeg kjenner på tyngden av å være den eneste forelderen i rommet for tiden, alltid på vakt. Men å vite hvor mye min mor ofret for meg da jeg var liten, hjelper ikke. Det gjør det bare enda tydeligere for meg at det stort sett er umulig å nå fram over avstanden mellom folk. «Kanskje jeg kan ta en liten tur om en måneds tid og besøke dere», foreslår hun, men tar seg i det. «Eller, da nærmer det seg sommeren. Jeg må nesten ta en kikk på billetter.» Jeg skulle ønske hun kunne være her i morgen og ta styringen slik hun gjorde da Ella var nyfødt. Det plutselige savnet får meg på gråten. «Det hadde vært fint.» Stemmen min brister, men vi later begge som ingenting. Hun studerer ansiktet mitt grundig på skjermen. «Å forresten!» Bildet hakker litt og lyden blir metallisk, så jeg hører først ikke hva hun sier, bare navnet Kjetil. «Hva sa du, min Kjetil?» «Ja, han skal flytte til New York på grunn av jobben.» Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke engang hva han jobber med for tiden, men for seks år siden var det helt umulig for ham å finne jobb i New York. «Hm, så fint for ham.» «Han er jo skilt, vet du. Han ville ha en forandring, sa Janne. Få prøvd seg ute i verden. Ja, du skjønner vel det.» «Ja.» 15

Jeg har ikke lyst til å stille flere spørsmål. Jeg noterer meg kraften i følelsene mine, den velkjente blandingen av trist og bittert, og veier dem mot hva livet mitt består av nå – Ella, New York, ansvar og voksenliv. Noe som ligner redsel. Bak ligger også en flik av panikkartet spenning. * Hele dagen prøver jeg å skyve Kjetil ut av tankene uten å lykkes. Mandag morgen våkner jeg etter en natt med kaotiske drømmer til skuldre og armer som er enda vondere enn vanlig. Den høyre skulderen min og begge underarmene er kalde og stive egenrådige territorier. Noen dager gløder de så jeg blir kvalm. Hvordan skal jeg komme meg gjennom arbeidsuken sånn som dette? Før jeg vekker Ella, slår jeg opp nummeret til en fysioterapiklinikk i nærheten, noe jeg har utsatt å gjøre i ukevis. Jeg har flaks, de har en avbestilling neste dag. Min favorittid på døgnet er morgenene når jeg er alene med Ella. Jeg tasser stille inn på rommet hennes, en bitte liten alkove med lysegul tapet. Leiligheten var i minste laget for oss før Nick flyttet ut. Ella er to år gammel. Hun er blek, og ofte sjenert når hun møter fremmede. Nick bekymrer seg for at hun er for stille, men jeg syns ikke det. Det er en viss kulturforskjell også. I Norge er det å være stille alltid minst kontroversielt. Hun virker skarpere enn de fleste barn på sin alder. Hun bare liker å tenke ting ut på egen hånd før hun snakker. Hun ligner på meg da jeg var på den alderen. Håret hennes er fint og nesten hvitt, og de store øynene hennes er lyseblå. Om vinteren minner hun meg noen ganger om en liten glassmanet. Hun er utsøkt formet, verken fyldig eller slapp, men det er som om de små dukketrekkene hen16

nes er laget av noe litt for tandert. Som om hun ville lekke klar væske og forsvinne fullstendig hvis du stakk hull på henne. Når jeg ser henne pirke i havregrøten sin om morgenene, tenker jeg alltid på det moren min pleide å si til meg da jeg var et undervektig barn som hatet å spise: «Du må spise opp maten din, ellers blir det bare en liten våt flekk igjen av deg!» Jeg løfter Ella ut av barnesengen og bærer den deilig søvnduftende bylten inn på det varme badet og setter henne forsiktig ned på pysjføttene. Hun står der og blunker og gjesper stille mens jeg knapper opp pysjen hennes, skifter bleie og kler på henne. De beroligende stemmene på National Public Radio prater lavt i bakgrunnen. Det tar en halvtimes tid fra Ella våkner til hun begynner å snakke om morgenene. Før det er den eneste lyden som kommer fra henne de små pustelydene når øret mitt er rett ved munnen hennes. Hun er på plass inne i seg selv, som et fredelig, lite dyr. * Når det nærmer seg fysioterapi på tirsdag, drar jeg tidlig fra jobb og finner fram til bygningen på Upper West Side. Jeg er den eneste personen under 50 på det lille venterommet. En lenke med røde og grønne julelys er tapet opp på veggen bak meg. Ubehagelige, firkantede stoler med armlener av tre står langs veggene. Som vanlig er jeg for lav til å nå gulvet og stolryggen samtidig. Jeg vipper anspent fremst på setet med beina i kryss. Det lave bordet i midten av rommet er dekket av interiørblader beregnet på folk som eier sin egen bolig. Det gjør ingen her, det er jeg ganske sikker på. Jeg blar gjennom ett av bladene mens jeg venter, og ser bil17

der av eiendommer i Dallas, Monterey, Napoli, Tyrol: alle utsiktene folk våkner til. Jeg er spesielt svak for de romslige inngangspartiene. De brede trappene under høye tak, tomme, hvite vegger, de blanke parkettgulvene reflekterer sollyset som skinner inn fra grønne hager. Så mye luft og plass. Jeg har ikke oppsøkt en ny behandler på en god stund. Selv da det var vanlig for meg – seint i tjueårene og tidlig i trettiårene – sluttet jeg aldri å være nervøs. Det føltes som om jeg ventet på en eksamen, en anledning til å prestere og bli bedømt. De to årene etter at Ella ble født, har vært mirakuløst fredelige hva angår helsen min. Jeg leste et eller annet sted at stress kan forverre endometriose, til og med framkalle cyster – der har du en tanke som garanterer en bølge kortisol. Jeg prøver å stoppe tankerekken der, men det greier jeg selvfølgelig ikke. Et ekko av sykehuskorridorer, grelt taklys, teksturen i institusjonssengetøy og den kvalme følelsen av å være våken klokken fire om natten trenger seg på. Jeg kikker på de andre menneskene på venterommet – den middelaldrende mannen med stokk og den bitte lille, krumbøyde damen, og forestiller meg med overdreven innlevelse plagene som har brakt dem hit. Hva gjør vi når vi går tom for helse? Endelig kommer en ung kvinne ut døren inn til klinikken og roper: «Laura Fuh-dj…» Jeg retter automatisk på henne: «Fjellstad, ja. Som i fjord. Det er norsk.» Jeg gikk til en fysioterapeut i Norge for ti år siden, men det var noe ganske annet enn denne polerte damen, som presenterer seg som Chelsea. Hun leder meg inn i et stort, 18

shabby rom med lav takhøyde, fylt med benker og treningsutstyr. Rommet føles mørkt selv om det er badet i kaldt lys fra lystoffrør. Når jeg ser på de ulike tingene i rommet, kan jeg ikke se hva som gjør det lurvete. Ingen av møblene er egentlig lurvete i seg selv. Gulvet, som ser ut som gammel, sprukken linoleum ved første øyekast, består egentlig av puslespillbiter av tykt, støtdempende gummimateriale. Benkene og maskinene er heller ikke så slitte. Det ligger en haug med hvite håndklær på et bord. En svær mann bretter dem enkelt og lager en skeiv stabel. Han har på seg en kortermet skjorte som er så stor at skjorteermene henger halvveis ned på underarmene. Chelsea ber meg sette meg på en plaststol i det åpne området og plukker opp et skrivebrett. Hun har brede kinnben, perfekt påført øyenskygge og langt, askeblondt hår i en svingende hestehale. Hun snakker fort, stemmen kommer fra et sted dypt i strupen og slipper ut gjennom en smilende munn med litt skeive tenner. Hver setning slutter i et oppsving. «Så, hva er problemet?» sier hun. «Jeg har hatt vondt i skuldrene og armene en stund.» Jeg tar på skulderen min. «Men i det siste har det blitt vanskelig å få jobbet. Det er visst senebetennelse.» «Hva jobber du med?» «Administrativt kontorarbeid – mye data.» Til tross innsatsen min for å motvirke det, har holdningen blitt dårligere siden jeg var gravid. Ryggen min er lut, og i speilet ser jeg slektskapet med apene. Jeg er ikke tjukk, men formen min føles gal, klærne passer ikke like godt som før. «Dette er det vi kaller en defensiv holdning», sier Chelsea. «Skuldrene dine kommer framover, noe som får haken 19