Triggersyystemet

Page 1


Tore Vagn Lid

TRIGGERSYSTEMET

Leſedrama

Gjenglemte ting

Du vet. Det som etter hvert ble klart, var at all denne uroen til slutt ikke kunne fortsette. Lyset som stod på, dag og natt. Vindu som ble åpnet midt på natten. Duer som fløy ut, og duer som landet. Røyk som sivet ut bak slitte, skitne gardiner. En merkelig stank, som av noe som råtnet. Høy musikk. Plutselige rop. Merkelige samtaler, der noen virket å snakke med seg selv. (Eller ... Det vil si, om det også kunne ha vært andre der inne, ble man ikke helt enige om.) I hvert fall ble det ledd høyt oppe fra det vesle hjørnekontoret, du vet, der oppe under skråtaket, i tide og utide. Men det ble også grått, ja i ektefølt fortvilelse, virket det som, utenfra. Uansett våknet naboene om natten. Barn ble skremt. Til slutt var det ikke bare Mattilsynet og Dyrebeskyttelsen og tidligere kolleger ved instituttet som varslet. Det samme gjorde meglerne til de av naboene som etter hvert hadde fått nok, og som nå så seg nødt til å selge. Og fra da av var i realiteten dagene til «Avsenderen» (som noen hadde begynt å kalle den gamle forskeren med det aller minste kontoret) talte. For selv om det sikkert fremdeles fantes to, til nød tre av de ansattes representanter som – i hvert fall rent prinsipielt – kunne vært villige til å verne om denne typen utdøende professorgalskap, så må til slutt også disse (mest romantiske og idealistiske av akademias administrative portvoktere) ha innsett at dette eventyret om «Avsenderen» nå rett og slett måtte få en slutt.

Men da det innleide vaktselskapet til sist brøt seg inn gjennom den låste døren, fant de ingenting. Alt var ryddig, lyst og skinnende rent. Som om noen hadde satt hver kvadratcentimeter av det vesle kontoret under vann, for så å tørke det opp og forlate det omhyggelig lukket og låst – innenfra. Eller, det vil si, noe skal de visst ha funnet. For da vaktene ville slukke lyset og forlate rommet, så de at det lå en sølvfarget gjenstand igjen på gulvet. En liten kapsel i lett metall, en slik en som i riktig gamle dager ble festet rundt foten til duene for å frakte brevduepost. Og da de bøyde seg for å plukke opp kapselen, må denne igjen ha vært koblet til et sinnrikt system av tråder og utvekslinger. I hvert fall ryktes det at noe tungt falt ned fra taket denne vårkvelden, og at dette noe ikke – slik man først fryktet – var en bombe, men snarere en gammeldags bok med grønt omslag og tykt, grovt papir, og med en forseggjort, gullfarget tittel hvor det bare stod ett enkelt ord: Triggersystemet. Og nå skal denne boken visst nok ligge trygt oppbevart hos vårt nye overvåkingspoliti. Eller, det vil si, den kunne i hvert fall ha ligget der, kanskje den til og med burde det. Om det da ikke hadde vært for, ja, du vet …

Triggerſyſtemet

Tilegnelſe

Til de gamle formene:

Det utdaterte papiret; de glemte fontene; den omstendelige tegningen; den ordrike historien; de store ordene; den kronglete musikken.

Til de gamle tingene:

Det slitte tauverket; de overflødige konstruksjonene; det langsomme håndverket; de analoge glødelampene.

Til de utdøende artene:

De mektige og avmektige; de oppdagete og uoppdagete; de som dreper, og de som drepes.

Mot de nye fordommene:

Om det smale; det utilgjengelige komplekse; for lange.

Mot den nye moralismen:

Som dyrker diskusjonen uten å tåle konfrontasjonen; som leier ut til markedspris, men fordømmer kapitalismen; som ser med avsky på jegeren og fiskeren, men setter pris på det som er fanget;

- 11 -

som forakter bøddelens ondskap, men forutsetter at noen må dø.

La oss besinne oss litt, venner!

Se først de knuste billene under dekkene på elbilen som tok oss hit.

Se fluene som klistrer seg til Tesla-lyset.

Se restene av tusenbein på trikkeskinnen.

Vær snill:

Vent litt. Ikke la nærlyset blende oss. Rolig. Senk pulsen.

Prøv å tenke. Konsekvent:

Vit at ingen dyr kom til skade under dette arbeidet!

Ikke en mygg ble klemt flat. Ikke et pinnedyr kuttet i to.

Så:

La tingene være, venner.

La det gode mørket senke seg.

La alt for en stakket stund falle til ro.

Avsenderen

- 12 -

Noen av rådene jeg ſendte med brevduer til Den Nye Makten

Duepost

Sjokkets dramaturgi

Husk dette:

Det som før skapte sjokk, sjokkerer ikke lenger.

Det som for litt siden var uhørt, er ikke lenger like uhørt.

Det ligger jo i selve ordet, ikke sant?

Man har hørt det før,

Overlevd det, avfunnet seg med det.

Slik er det også med øyet om natten; man venner seg til mørket.

Nattsynet skjerpes til man ikke lenger ser at det allerede er blitt

Stummende mørkt.

Se bare på tiggerne på gaten!

De sjokkerte oss, ikke sant?

Det hele var hjerteskjærende – en stund.

Men ikke nå lenger.

Nå er de som duene du går forbi og knappest legger merke til.

Så ikke frykt sjokket. Bruk det!

Men husk:

Ta ett trinn om gangen. Og bare ett.

For hvert trinn, hver grense du overskrider, hvert sjokk du skaper,

Må du bygge nøyaktig på det forrige.

Slik kan du flytte målestokken; trinn for trinn, grense for grense.

Da vil gårsdagens tilstand av unntak bli

Normaltilstanden i dag.

For i det politiske vil ett sjokk helbredes gjennom et nytt;

Én rystelse kureres best med en ny.

Så ha fokus på trinnene.

Det er der slagene vil stå.

Og forserer du dem, uten å nøle, ett trinn om gangen,

Kommer seieren din

Av seg selv.

Avsenderen

Dato

05.04.22

19.05.22

07.01.22

28.04.17

04.11.21

18.05.22

06.06.22

02.04.22

21.04.22

Destinasjon Sendt/Mottatt

Erlend Nødtvedt

Frode Rasmussen

Marie Blokhus

Siv Jensen

Christian Borch

Rådhuset i Murmansk

Andreas Wiese

Arild Linneberg

Janove Ottesen

Litt mulig!

Utenfor stiger gradestokken.

Det samme gjør havet. Økonomiene vakler. Det samme gjør den politiske stabiliteten. Ting går ikke lenger etter noens plan. En økologisk krise svares med mer, ikke mindre utslipp. Smogen over Beijing ligger tettere enn på lenge. Det samme gjør frykten. Jod-tabletten har erstattet håndspriten, og hamstres fra kjøpesentre kledd opp i gult og blått av dem som til enhver tid kan betale mest. Og kløftene mellom klassene øker, selv om nesten all vitenskap i verden sier at det er farlig – ja, for alle. Men nesten holder bare nesten, og når noe kan betviles, må ingenting gjøres. Nok er ikke nok. Ikke sant? Nok er ikke nok! Nok en bar vinter gjør ingen krise. Én død gutt på stranden gjør alt og ingenting. Tilgangen til snø blir stadig dyrere, fordi den uteblir. Det samme gjør tiltakene. Og sentrum har alt flyttet seg; det som var midten, er ikke lenger midten. Og oppi alt dette – ja, som om ikke dette var nok – så dukker jammen ulven opp igjen fra glemselen og skremmer vettet av oss. Ja, den gjør det! Og Jürgen Habermas er ut, og postmodernisme er ut. Og Miljøpartiet De Grønne er ute før de endelig var inne! Og alt virker så inn i helvete umulig.

Så hva gjør vi da? Hva gjør vi? Hva i himmelens navn kan vi gjøre? Hva kan ett menneske gjøre, eller bare noen få – sammen – om vi da ikke bare vil ta minste motstands vei og enten gi oss over til pulsmåler, vekter, buldrevegger og karriereklatring, eller la oss innta av det deilige, deilige mørket, fråtse i det umuliges kunst og si: Ingenting er mulig. Ingenting!

Det er så deilig når alt er helt mørkt! Jeg tror ikke det. Kanskje jeg overdriver, men vent og se! Kom hit. Inn. For her inne vokser det jo – for fan – noe nytt!

Avsenderen

Dato

03.04.22

22.05.22

20.04.22

21.04.22

05.05.22

08.04.22

02.05.22

29.04.22

22.05.22

01.06.22

01.06.22

Destinasjon

Doddo

Sofie Marhaug

Eivind Gullberg Jensen

Jan Eggum

Stig Holmås

Kevin Vågenes

Anders Baasmo Christiansen

Reny Gaassand Folgerø

Bjarte Hjelmeland

Vidar Magnussen

Erik Ulfsby

Sendt/Mottatt

Duepost

Å gå rundt lik

Det heter seg at noen mennesker er villig til å gå over lik for å nå målet sitt. Hun var ikke blant dem. Hun ville aldri gått over lik for å nå målet. Hun ville gått rundt!

Men først ville hun ha ventet til noen andre og utålmodige tok mot til seg og gikk over de døde kroppene. Rolig ville hun betraktet sine medkjempere der de strevet seg over slagmarken, over likene, til de – fulle av blod, innvoller og avføring – nådde den andre siden. Først da, i det øyeblikket da de brølte ut seiershylet, ville hun selv satt seg i bevegelse:

Først ville hun ha kritisert dem som hadde gått over, tatt avstand fra deres brutalitet og metoder. Og så, når alle kritiske blikk var vendt mot disse mest hjerteløse blant sine egne, og gapestokken deres var ferdig rigget, ville hun ha fullført framrykkingen. Hun ville benyttet anledningen til å gå i slak bue rundt slagmarken, rundt sine for lengst døde motstandere, til hun – like ren, like rank og like plettfri – nådde målet sitt som et godt og edelt menneske.

Avsenderen

Dato

23.03.22

26.05.22

31.03.22

03.06.22

06.04.22

09.05.22

12.05.22

08.04.22

24.05.22

Destinasjon Sendt/Mottatt

Davy Wathne

Mimir Kristjánsson

Henning Warloe

Linn Ullmann

Trond-Viggo Torgersen

Gunnar Staalesen

Tale Næss

Gunnar Danbolt

Kjersti Elvik

PROLOG

- 21 -

Det ſom ſkjedde etterpå

Og så var de første duepostene sendt! Det var et faktum, ikke et kunstnerisk knep, ikke en liksom-handling eller et poetisk bilde på noe annet. Nei, det var en virkelig handling i verden, en aksjon. Det var da i det minste noe, og det var konkret!

Tretten slike brev hadde det blitt til nå. Tretten håndskrevne brev sendt til «Den Nye Makten». Nei, det var slett ikke verst. Og hva så? Jo, så var det jo bare å vente! Arbeide videre med nye brev, nye adresser. Men aller først kom det som måtte komme, sommeren!

Den alle hadde lengtet etter. For mange en mening med selve livet!

Men denne sommerens dramaturgi skulle vise seg lumsk. Først ble det usedvanlig varmt, det vil si, ikke i nord, hvor lavtrykkene kjedet seg sammen og temperaturene stupte. Så brøt det ut streik i det som lenge bare hadde vært kadaveret etter et en gang så løfterikt sosialdemokratisk fly-foretak. Først sa man: «Det går over.

Dette er det vanlige.» Men det vanlige slo denne gangen ikke til, for ingen ville liksom gi seg. Ikke ledelsen, med over 30 millioner i lønn, og heller ikke de bak flyspakene med rundt regnet en og en halv. Staten – den samme trygge gode staten som for ikke lenge siden resolutt hadde stoppet den store lærerstreiken fordi skolen visst nok satte folkets liv og helse i akutt livsfare – satt nå helt, helt stille. Alle de som alt hadde dratt bort, kom seg derfor ikke hjem, og de som skulle til å dra, kom seg ikke ut. Og temperaturen steg overalt, bare ikke i nord, hvor juli viste fingeren til de stadig mer drepende varmerekordene i sør. Samtidig fortsatte krigen i Østen, og det inn i selveste sommerferien! Klemt inne mellom en overskrift

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.