Jan Philipp Sendker Hviskende skygger

ham et spørsmål, kunne han nesten alltid det korrekte svaret, men han sa aldri noe før han ble spurt. I friminuttene foretrakk han å leke med jentene eller så satt han alene i skolegården og leste. Om ettermiddagene, når de andre guttene spilte basketball eller fotball, hadde han ballettundervisning. Foreldrene hadde protestert. Var han ikke allerede sær nok som han var? En raring uten noen nære venner. Han trengte ikke be dem lenge. Den tause skuffelsen i ansiktet hans hadde vært som en intens bønn som faren ikke klarte å si nei til.

Noen uker senere klaget han for første gang på smerter. Han hadde vondt i lemmene, spesielt i beina. Det var helt normalt, sa ballettinstruktøren trøstende. Mange barn følte det samme når de begynte å danse, spesielt når de kastet seg ut i det med en entusiasme som fikk ham til å skille seg ut fra de andre. Faren hadde mistanke om at det skyldtes muskelkramper fordi han gjorde bevegelser han ikke var vant til. En ortoped foreldrene kjente beroliget dem. Gutten vokste antagelig, og da var det ikke uvanlig at man fikk voksesmerter i beina. Det ville gi seg.

Ingenting å bekymre seg for. Så begynte den uforklarlige utmattelsen. Han sovnet i skoletiden, hadde vanskelig for å konsentrere seg, og tilbrakte de fleste ettermiddagene på sofaen i stuen.

Ville de oppsøkt lege raskere hvis de ikke kunne gitt balletten skylden for smertene? Hvis han hadde vært en sunn og frisk gutt, hvor lange perioder med utmattelse og umiddelbart vekttap ville vært merkelig? Burde de tatt klagene hans mer på alvor? Hadde de vært uoppmerksomme eller uforsiktige? Til syvende og sist ville det ikke gjort noen forskjell. Onkologene benyttet enhver anledning til å understreke det. Paul var ikke sikker på om de sa det for å roe ham ned – så han skulle slippe å bli plaget av sin egen samvittighet på toppen av den panikkartede frykten han hadde for sin sønns liv – eller om de snakket sant. Legene forklarte ham om og om igjen at en tidlig diagnose ikke gjorde noen forskjell når det gjaldt leukemi, i motsetning 8