Utdrag Mysteriet med hullet i veggen

Page 1


Mysteriet med hullet i veggen

Til
Maxim, katten Sigge, Musse og Helium

Bok 1: Mysteriet med hullet i veggen

Camilla Brinck

Illustrert av Jan Jäger

Oversatt av Nina Aspen, MNO

Hei, kjære lesere!

Det er en ære for meg at nettopp du holder denne boka i hånden. Jeg håper Musse & Helium kommer til å gjøre livet ditt rikere på samme måte som de gjør livet mitt rikere.

Morsommere, koseligere og mer rampete venner skal du lete lenge etter. God lesning.

Klem fra Camilla Brinck

HVORDAN DET HELE BEGYNTE

Du tror kanskje at mus bare er små, uviktige dyr? At de tilfeldigvis er født med veldig liten kropp, utstående ører, strittende værhår og dessuten en naken hale som insisterer på å følge etter dem uansett hvor de går?

Små, ja, det passer godt på vennene våre Musse og Helium. De er veldig små til og med. Men uviktige? Nei, det er det siste man kan si om dem. Musse og Helium er tvert imot to svært så spesielle gnagere. De har uante egenskaper og en helt særegen historie. Vi kan kalle dem magiske mus.

Musse og Heliums store eventyr begynner en dag de med ett havner under en sofa i stua hjemme hos et menneske. Hvordan og hvorfor de har havnet der, aner de ikke. De vet verken hva som har skjedd, eller hvor de kommer fra. Hukommelsen er blank, som is på en vannpytt.

Nå skal du få høre historien om musene. Du skal også få være med på deres fabelaktige reise. Den vil ta deg med til en verden som få har hatt æren av å besøke.

Forestill deg at det finnes et spennende og utrolig vakkert rike der dyr og merkverdige skapninger lever sammen. Dette stedet kalles Dyreriket. Det er ingen mennesker som vet om dette riket, siden ikke noe menneske har vært der noen gang. Men … et sted ligger det gjemt. Det eneste vi vet, er at det av og til dukker opp en hemmelig tunell som leder fram til det vakre riket. En tunell mellom tid og rom.

Musse og Helium ble født i Dyreriket for litt over 200 år siden. Det var en skikkelig vanskelig tid. Dyreriket var truet av slemme duer som kalles duejegere. Duejegerne ville ta over makten i Dyreriket ved å stjele den magiske gullosten, for den som eier gullosten, har nemlig makten i riket. Hvis den som har gullosten, er ond, faller det et mørke over hele Dyreriket. Men hvis den som har gullosten, er god, forblir Dyreriket vakkert og fredelig.

Foreldrene til Musse og Helium var konge og dronning i Dyreriket på denne tiden. De eide gullosten og gjorde alt de kunne for å beskytte den fra duejegerne. Samtidig la duejegerne en ondskapsfull plan: De ville kidnappe de nyfødte

små musesøsknene Musse og Helium fra foreldrene, for så å kreve gullosten i bytte. Da foreldrene til Musse og Helium hørte om den fryktelige planen, ble de helt ute av seg. Til slutt innså de at de var nødt til å sende de kjære musebarna sine bort for å beskytte dem. En kjempevanskelig beslutning, for det er jo ingen som vil skilles fra barna sine. Men de hadde ikke noe valg.

Musse og Helium ble sendt opp til den verdenen vi lever i, Menneskeverdenen. Foreldrene hadde fått hjelp til å finne et fosterhjem til dem her. De håpet av hele sitt musehjerte at barna skulle få det bra. Før musene ble sendt av sted, ble minnene deres slettet, sånn at de ikke skulle huske hvor de kom fra og dermed ikke lengte så altfor mye hjem. Men foreldrene sørget for at musene fikk beholde enkelte viktige kunnskaper så de skulle klare seg i Menneskeverdenen.

HVORDAN HAVNET VI HER?

«Poff», sa det, og plutselig var de der.

– Oi, hvor er vi? pep Helium. – Hva er det for slags mørkt tak over hodet på oss? Og hvorfor beveger det seg store, luftige grå skyer rundt potene våre?

Musse så seg forundret rundt.

– Jeg tror de kalles hybelkaniner, hvisket han.

Kaniner? tenkte Helium og trakk potene forskrekket til seg.

Et øyeblikk så det ut som om en av hybelkaninene blunket til henne. Hun grøsset og tok et fast grep rundt halen til Musse.

Musse klødde seg i hodet og grunnet over hvordan det kunne ha seg at han visste hva hybelkaniner var for noe. Han kunne ikke huske å ha sett noe sånt før.

– Tilbake! hveste Musse brått og pekte utover gulvet med poten. – Jeg så noe som beveget seg der framme. Noe ordentlig digert … men med bare to bein.

Både Musse og Helium skjønte snart hvordan det hang sammen. Den tobeinte skikkelsen var … et menneske. Ikke bra, tenkte de. Helt fra fødselen av lærer alle mus at de må

passe seg for mennesker. Hvis ikke kan de bli drept, eller sette seg fast i en musefelle.

– Nå vet jeg det, hvisket Musse mens han fulgte mennesket med blikket. – Vi har havnet under en sofa. En sånn som mennesker pleier å sitte på.

– Hvordan vet du det?

– Aner ikke. Men pass for all del på at du ikke beveger deg utenfor sofataket. Sitt helt stille, her er det snakk om liv og død!

Helium hørte hvor alvorlig Musse var.

– J-j-ja … jeg sitter stille. Men jeg klarer ikke å få værhårene mine til å slutte å skjelve, stotret hun. – Jeg er redd helt ut i halen.

De to små musene satt lenge og trykket under sofaen. De holdt hardt rundt hverandre og speidet etter nye farer. De turte overhodet ikke å bevege på seg, for de var så redde for å bli oppdaget. Da det ble kveld, rumlet det i magen deres av sult. Tanken på mat holdt på å gjøre Musse sprø. Den lille magen hans var så tom som en musemage kan bli. Kanskje

det ligger en liten osteskorpe eller noen gamle brødbiter der ute i rommet som det går an å gnage på, tenkte han lengselsfullt.

– Hør på meg nå, Helium, hvisket Musse. – Jeg må smyge meg ut i rommet og prøve å finne noe vi kan spise.

– Nei! pep Helium forskrekket. – Tenk om mennesket får øye på deg!

– Nei da, hvisket Musse og prøvde å høres overbevisende ut overfor lillesøsteren sin.

Riktignok var de tvillinger, men han var tross alt flere sekunder eldre enn Helium. Det gjorde ham til storebror, noe som også betydde at det var han som hadde ansvaret for å skaffe mat.

Modig som få bega Musse seg i vei for å snuse opp noe å spise. Snart kjente han en herlig duft som fikk neseborene til å vibrere. Duften kom fra en skål som sto på et bord foran sofaen. Han klatret opp på bordet og dukket ned i skålen.

Den var full av små, oransje, bøyde greier.

Musse ante ikke at det var en skål full av ostepop som han

hadde havnet i. Forsiktig prøvesmakte han en. Nam!

Han tok en bue i hver pote og slepte dem tilbake til Helium.

Hun ble så glad at hun begynte å hoppe rundt under sofaen. – Vær stille, Helium, hveste Musse. – Mennesket kan se oss!

I samme øyeblikk kunne de høre mennesket nærme seg. Da de to kjempeføttene stoppet foran sofaen, holdt musene pusten i håp om ikke å bli oppdaget. Men uten forvarsel dukket det opp et stort hode. To øyne stirret rett på dem! Overraskende nok var det ikke bare musene som ble redde. Menne-

sket ble minst like redd.

– Æsj, mus! skrek hun og bøyde seg bakover av ren refleks.

– Hvordan har de kommet hit?

– Æsj? sa Musse fornærmet. – Unnskyld meg, men vi kan faktisk høre deg.

Mennesket så sjokkert ut.

– Snakket den lille musen til meg akkurat nå? mumlet hun forundret. – Mus kan ikke snakke.

– Jo, det kan vi tydeligvis, ellers ville vi ikke kunne svare deg, eller hva? fortsatte Musse og prøvde å høres modigere ut enn han følte seg.

Akkurat da kunne ikke Helium gjøre så mye annet enn å nikke og være enig.

Mennesket tok seg for panna og lurte på om hun hadde blitt syk og så syner. Hun spurte hvor de kom fra, men det kunne ikke Musse og Helium svare på. De visste jo ikke engang selv hvor de kom fra.

Mennesket fortsatte:

– Men hvem er dere?

Ikke noe svar.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.