Hei!
I dag har vært litt av en dag.
Jeg var faktisk redd for at hele verden skulle bli oversvømt.
Heldigvis var det nok superkrefter igjen i denne kroppen til å redde dagen atter en gang!
Det hele startet i dag tidlig. Mamma overrasket oss alle med å fortelle at hun skulle reise til bestefar (han bor to timer unna, med tog).
Pappa var kanskje ikke like overrasket, men jeg og Max ble i hvert fall tatt på senga (bokstavelig talt. Vi lå begge i senga og leste om Viking-Rolf da mamma fortalte det).
Det betydde at pappa skulle være alene med oss, og han bestemte dessverre at vi skulle dra på mitt anti-favoritt-sted:
Det kan hende at du elsker å være på stranda. Og jeg skal ikke klandre deg for det. Det er mye fint med stranda.
Men mesteparten av stranda er dekket av noe av det mest irriterende som finnes, nemlig
Helt siden jeg var liten (det vil si mindre enn jeg er nå, og jeg er åtte), har jeg mislikt vann.
Til og med å drikke vann synes jeg er irriterende (hvorfor drikke vanlig vann når du kan lage saft?).
Hovedgrunnen til at jeg ikke liker vann, er at mamma og pappa hele tiden maser om at jeg må lære meg å svømme. Det er vanvittig irriterende, for jeg TRENGER ikke lære meg å svømme. Jeg har jo superheltdraktene mine!
(NB! Når du leser den lista, kan det se ut som jeg heller vil drikke bæsj enn vann. Det stemmer IKKE.)
Jeg skal innrømme at jeg ikke var mitt vanlige lystige selv da vi kom frem til stranda.
Det ble heller ikke bedre av at den eneste plassen som var ledig, var RETT ved vannet. Argh!
Det var som om noen hadde planlagt å gjøre denne dagen så irriterende som overhodet mulig.