Isbjørngåten av Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum

Isbjørngåten

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-59555-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Anders Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 9,7/12,3 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne romanen tilegnes en mann som het Harry – og som ingen vet om var i familie med meg.

DAG ÉN:

EN PLUTSELIG FORSVINNING – OG EN UVENTET INVITASJON

I Det var en eller annen gang mellom klokken ti over to og halv fem på ettermiddagen fredag 18. mai 1973, at 16-åringen Jørgen Magnus Kvamme forsvant sporløst.

Ti over to ble han sett av tre klassekamerater og en lærer idet han svingte ut av skolegården etter siste time på Ris ungdomsskole. Klokken halv fem kom moren hjem fra jobb og fant huset i Heggeliveien tomt. Hun stusset umiddelbart over at sønnen ikke var kommet hjem fra skolen, og ringte allerede klokken ti på seks til politiet.

Det var, særlig på fredagskvelder i mai, ingen ukjent situasjon at mødre ringte og meldte savnet tenåringsgutter som så dukket opp noen timer senere. Mange befant seg ute sammen med gutter i samme klasse, og noen befant seg hjemme hos jenter i klassen under. Noen få var kjørt langt ut i skogen av russen, og noen enda færre hadde rømt som en demonstrasjon mot foreldrene. I alle tilfeller brukte de å dukke opp enten sent samme kveld eller før lunsj neste formiddag. Moren til Jørgen Magnus Kvamme var imidlertid kategorisk på at sønnen aldri ville brutt en middagsavtale med henne uten å legge igjen beskjed. Hun meddelte nøkternt og alvorlig at noe kriminelt måtte ha tilstøtt ham.

Moren ble bedt om å avvente situasjonen et halvt døgn, og så ta kontakt igjen dersom hun ikke hørte fra sønnen innen neste morgen. Det var et standardsvar som i de fleste tilfeller løste situasjonen, men så skjedde slett ikke her. Moren ringte med skarpere stemme igjen klokken halv elleve fredag kveld – og møtte personlig opp på politistasjonen klokken kvart over ni på morgenen lørdag 19. mai 1973.

Jeg ble orientert om saken klokken fem over halv ti. Sjefen banket på døren til mitt kontor og ga meg en av sine korte og effektive redegjørelser for sakens så langt få kjente fakta.

«Guttens mor ber om å få snakke med deg, og det er mitt ønske at du tar saken», avsluttet han.

Det var en ordre som ikke var til å misforstå – ei heller til å diskutere. Jeg fikk i det samme en følelse av at sjefen visste 9

noe mer enn han fortalte meg. Det var høyst uvanlig at han oppsøkte mitt kontor så tidlig på en lørdag, og dette var første gang jeg ble bedt om å ta tak i en forsvinningssak med en tenåring på et så tidlig stadium. De to faktorene, sammen med det faktum at guttens mor hadde bedt om å få snakke med meg, bidro selvsagt bare til å styrke min nysgjerrighet på hvem Jørgen Magnus Kvamme var og hvorfor han hadde forsvunnet.

II Mona Kvamme var en alvorlig, høyreist og blond kvinne på rundt 1,75. Håndtrykket var fast, men stemmen skalv da hun presenterte seg og oppga sin yrkestittel til damefrisør. Hun var elegant antrukket i en blå kjole som sikkert hadde kostet atskillige hundrelapper. Tross min svake luktesans og manglende interesse for parfyme, var jeg ganske sikker på at den hun brukte, var fransk. Jeg anslo henne til å være tidlig i førtiårene et sted, og konstaterte at hun fortsatt var en slank, spenstig og tiltrekkende kvinne. Hun bar et sølvsmykke rundt halsen og flere ringer på fingrene, men ingen giftering. I hånden holdt hun et innrammet bilde som hun la frem på bordet idet vi satte oss.

Jørgen Magnus Kvamme smilte med to store hvite fortenner til fotografen. Ansiktet var fregnet, og med sitt lange blonde hår og blå øyne var han slett ikke ulik moren. Bildet av ham ble liggende der på skrivebordet og smile opp til meg mens jeg snakket med moren hans.

«Jeg forstår at det kan virke forhastet av meg å komme hit, og setter stor pris at du kunne sette av tid til å møte meg på så kort varsel. Jørgen Magnus er mitt eneste barn, og jeg er overbevist om at noe kriminelt har tilstøtt ham. Vi har et meget nært og godt forhold, og han er for alderen meget ryddig og pålitelig. Vi spiser middag sammen klokken fem hver dag. Det har bare hendt noen få ganger at han ikke har vært på plass, og de gangene har han alltid lagt igjen en lapp med beskjed på stuebordet. Det er fast rutine å legge igjen en lapp der dersom 10

en av oss må gå ut uten å få gitt beskjed», forklarte hun med bestemt stemme.

«For å sammenfatte: I går kom du altså hjem fra arbeid som vanlig og avtalt klokken halv fem. Din sønn var ikke hjemme.

Det lå ingen lapp med noen beskjed fra ham verken på stuebordet eller noe annet sted i huset. Du har ikke hørt noe fra ham senere. Men for øvrig er det vel ikke noe som tyder på at det er tilstøtt ham noe?» innvendte jeg forsiktig.

Hun nikket raskt.

«Det er riktig, og jeg beklager om jeg virker overspent nå.

Jeg skal juble av glede og uten forbehold be om unnskyldning dersom han dukker uskadet opp mens vi sitter her. Men jeg er helt overbevist om at det ikke skjer. Jørgen Magnus er som sagt meget pålitelig, vi har ikke vært uenige om noe av betydning i vår, og noe slikt som dette har aldri skjedd før. Vennegjengen hans er en oversiktlig gjeng på fire gutter fra nabolaget, som han har kjent siden barneårene. Jeg ringte naturligvis rundt til de andre før jeg kontaktet politiet. Men de andre var alle kommet hjem som vanlig, og ingen hadde sett Jørgen Magnus etter at han gikk i motsatt retning av de andre ut fra skolegården.»

Jeg måtte gi henne rett i at dette begynte å høres både merkelig og urovekkende ut. Deretter spurte jeg om han pleide å gå alene hjem fra skolen, og hvor lang vei det i så fall var.

«Huset vårt ligger en knapp kilometer fra skolen hans. Jeg bruker å kjøre ham dit om morgenen, men han går hjem selv.

Jørgen Magnus og jeg har bodd på samme adresse i Heggeliveien 26 C hele tiden, så han var meget godt kjent med veien.

Jeg flyttet inn der senhøsten 1956, noen måneder før han ble født.»

Hun stirret på meg og snakket med en lett anspent og inntrengende stemme som gjorde inntrykk. Et mørkt minne ble stadig mer ubehagelig mens hun snakket. Jeg hadde i en lignende situasjon året før hatt et møte med en jevngammel mor, hvis eneste datter hadde forsvunnet sporløst tre dager tidligere.

Moren jeg da snakket med, hadde vært helt ute av seg, og det viste seg at hun hadde god grunn til det. Datteren hadde tatt livet sitt i fortvilelse over en konflikt i familien, og ble funnet hengende i skogen dagen etter. Jeg hadde aldri møtt moren 11

igjen og hadde i det lengste forsøkt ikke å tenke mer på henne.

Men minnet presset seg plutselig på når jeg nå så på Mona Kvamme.

Jeg pustet forsiktig ut. Deretter spurte jeg om sønnen hennes hadde vært i godt humør den siste tiden, og om det hadde vært noen slags dramatikk i familien. Til dette ristet hun bestemt på hodet.

«Min sønn har alltid vært lys til sinns, og trivdes nå stadig bedre på skolen. Han har et fantastisk blikk for tall, og fikk S eller M i alle fag til jul. Han går godt overens med de andre guttene i klassen og er blitt stadig mer aktiv med fotball og annen sport. For et par måneder siden fikk han seg til og med sin første kjæreste, en tiltalende jente fra samme klasse. Jeg har naturligvis ringt henne også. Hun hadde avtalt å møte Jørgen Magnus nå i ettermiddag, og har verken i går eller i dag tidlig hørt fra ham. Om han av en eller annen grunn fikk for seg å rømme hjemmefra uten å gi sin mor beskjed, skulle man vel tro at han i hvert fall sa fra til sin kjæreste?»

Jeg tenkte at det hørtes sannsynlig ut, men gjentok spørsmålet om det hadde skjedd noe i familien som kunne ha betydning. Moren ristet på hodet, men svarte kortere denne gangen.

«Mine foreldre døde våren 1956, og min eneste søster har jeg ikke hatt noen kontakt med senere. Jørgen Magnus har aldri møtt min søster. Hun er gift, men har selv ingen barn.

Familien er meget liten og oversiktlig, og det har ikke vært noen dramatikk der nylig.»

Jeg tenkte at familien hennes rett og slett bare var den forsvunne sønnen, og forsto selvsagt godt at hun under den beherskede overflaten var urolig for ham. Omstendighetene tatt i betraktning, ble det likevel mer og mer påfallende at hun ikke omtalte sønnens far med et eneste ord. Hun forsto det i siste liten selv, og svarte før jeg rakk å spørre.

«Jeg beklager at jeg tross alvoret i situasjonen ikke kan avsløre for deg identiteten til min sønns far. Imidlertid kontaktet jeg ham før jeg ringte politiet i går. Han var fullstendig ukjent med forsvinningen, og Jørgen Magnus har definitivt ikke tatt noen kontakt med sin far.»

Jeg fikk stadig mer følelsen av at det lå et eller annet skjult 12

under overflaten her. Men Mona Kvammes vennlighet ble fremført med en fast undertone som tilsa at hun her og nå ikke ville si mer om sin sønns far. Jeg tenkte at det var en reaksjon som under andre omstendigheter kunne vært lett forståelig, men som ble påfallende inntil det mistenkelige når hun hadde oppsøkt politiet og var overbevist om at noe alvorlig hadde tilstøtt sønnen.

«Politiet har selvsagt ikke noe ønske om å blande oss inn i ditt og din sønns privatliv, men det er jo en alvorlig situasjon at din sønn nå er sporløst forsvunnet. Det at Jørgen Magnus ikke har oppsøkt sin far i går eller i dag, utelukker jo ikke at det kan være forbindelseslinjer dit. Dersom vi skal kunne etterforske din sønns forsvinning, bør vi snarest mulig snakke med hans far også. Et viktig spørsmål kan jo være hvor mange andre som visste om farskapet», sa jeg lett irritert.

Mona Kvamme bet seg i leppen og vred seg urolig på stolen. Men hun ble sittende og forble behersket da hun snakket videre.

«Jeg beklager sterkt at jeg ikke kan oppgi navnet og adressen du ber om. Men det kan jeg altså ikke. Jørgen Magnus har møtt sin far flere ganger og fikk vite hvem han var i forrige måned, men vi var enige om fortsatt å holde forbindelsen strengt hemmelig. Så langt jeg vet er det fortsatt bare vi tre som kjenner til dette, men de andre to kan jeg naturlig nok ikke svare hundre prosent for. Jeg skal ta opp saken med faren til Jørgen Magnus. I tilfelle du skulle tro noe annet: Han finnes ikke noe sted i politiets arkiver, og har gode personlige grunner for å holde forbindelsen til min sønn og meg hemmelig.»

Hun så lett beklemt ut. Jeg forsto hennes dilemma og hadde ikke noe ønske om å gjøre hennes situasjon enda mer krevende. Så jeg sa at etterforskning av en forsvinningssak under slike forhold ikke var noen enkel oppgave, men at jeg i hvert fall burde ta en kikk på den forsvunne guttens hjem. Mona Kvamme nikket nesten ivrig og spratt opp fra stolen.

13

III Jeg kjørte alene i min bil etter Mona Kvammes hvite Volvo opp til Heggeliveien. Huset viste seg å være en gulmalt og romslig toetasjes villa omgitt av en hage med vårblomster i vakre farger. Jeg merket meg at hun så ut til å ha en bedre økonomi enn de aller fleste enslige frisører, og undret om det hadde sammenheng med historien om den forsvunne sønnen og hans hemmelighetsfulle far.

Vi håpet begge at det skulle være lys i vinduene og at en blond og fregnete gutt skulle stå i døren og slå unnskyldende ut med armene da vi kom. Men døren var låst og alle lys slukket.

På veggen i stuen hang to konfirmasjonsbilder av Jørgen Magnus Kvamme. På det ene sto han ved siden av moren, og på det andre i en gruppe med tre jevngamle gutter. Han ruvet et hode over de andre, og var tydeligvis uvanlig storvokst for alderen. Smilet virket ekte på de to bildene fra konfirmasjonen og på et tredje hvor han løp med ballen på en fotballbane. Når jeg sto her og så på bildene av den lyshårede og glade 16-åringen, var det vanskelig å se for seg at han hadde rømt hjemmefra, og enda vanskeligere å se for seg at han skulle ha tatt sitt eget liv.

Mens vi sto der ved bildene spurte jeg Mona Kvamme om døren hadde vært låst og lysene slått av da hun kom hjem i går.

Hun svarte ja uten å legge til noe.

Jeg fulgte opp med å spørre om sønnens skolesekk var her hjemme. Hun svarte nei, og la uoppfordret til at det ikke var andre tegn på at han hadde vært hjemme i går ettermiddag.

Jørgen Magnus hadde sitt eget rom i andre etasje, men det var ikke mye å hente der. Sengen sto uoppredd, men det var ifølge moren helt vanlig at han først redde opp etter å ha kommet hjem fra skolen. I bokhyllen hans fant jeg en samling tegneserier og Hardy-bøker samt noen ungdomsromaner. Det mest uskikkelige jeg fant, var at det på nattbordet lå en uinnbundet bok i western-serien om Morgan Kane. Etter bokmerket å dømme hadde han bare lest noen få sider, og verken hans 14

mor eller jeg sa noe om boken. Inntrykket var klart nok at den forsvunne var en livsglad ungdom på spranget inn i sitt voksenliv.

På skrivebordet ved siden av bokhyllen lå en oppslått lærebok i matte og en kladdebok med regneoppgaver. Ifølge en timeplan som var teipet opp over skrivebordet, hadde imidlertid ikke klassen til Jørgen Magnus Kvamme matte på fredager.

Det lå ingen andre skolebøker på skrivebordet. I den ene skuffen lå noen utskrevne kladdebøker. Den andre skuffen var tom.

Det var ikke mye å hente her heller. Det virket overveiende sannsynlig at de manglende skolebøkene lå i sekken, og at den hadde forsvunnet samtidig med 16-åringen.

På veggen over sengen i Jørgen Magnus Kvammes gutterom hang en plakat med lagbilde av Manchester United, samt et fargefoto av ham sammen med en jevngammel jente. Hun var halvannet hode lavere enn ham, og langt mørkere både i håret og øynene. Men de holdt hverandre pent i hånden og smilte bredt til fotografen.

«Det der er kjæresten hans. Hun heter Torild Oberheim og er datter av en overlege som bor lenger bort i gaten. Torild har alltid vært en søt og sjarmerende jente. Jeg ble glad da han fortalte at de var blitt sammen, og sa straks ja da de ville gå til fotografen og ta kjærestebilder», sa moren med lett dirrende stemme.

De så glade og sorgløse ut på det få uker gamle bildet som hang igjen over den uoppredde sengen hans. Jeg ble noen sekunder stående og betrakte dem, mens jeg funderte over hva som hadde hendt med ham og hvordan hun hadde det nå. Deretter vendte jeg meg mot moren og ba om å få med meg et bilde av sønnen, samt en liste med navn og adresser til lærerne og de nærmeste vennene hans.

«Selvsagt. Tusen takk igjen for at du tar oss på alvor», svarte hun.

Deretter gikk vi alvorsstemte og tause ut av gutterommet og ned trappen. I første etasje gikk hun bort til en kommode, åpnet en skuff og tok frem en liten rød telefonbok og en stor hvit konvolutt. Fra konvolutten trakk hun frem en mindre versjon av fotografbildet fra sønnens soverom. Hun bladde med 15

raske bevegelser gjennom telefonboken, og noterte med effektive blokkbokstaver opp syv rader på en lapp for meg. Jeg ga henne mine telefonnummer både på jobb og privat, og ba henne ringe umiddelbart hvis hun fikk høre noe nytt om eller fra sønnen.

På vei ut bråstoppet jeg ved inngangsdøren da jeg fikk se at det på en knagg der hang en blå dongerijakke som åpenbart var for stor for Mona Kvamme. Jeg ble stående og se på jakken, og ventet et øyeblikk nesten å se den forsvunne eieren komme inn for å hente den og forklare det hele. Men da jeg snudde meg, sto moren der like alene i døren til stuen. Hun fulgte blikket mitt mot den blå jakken på knaggen ved døren, og tydeligvis også tankene.

«Det er jakken til Jørgen Magnus, ja. Han fikk den av meg til bursdagen sin 7. april i år. Jeg foreslo i går morges at han skulle ta den på. Men det var praktfull sommersol i går, og han lot den for første gang henge igjen her da han gikk.»

Forklaringen var jo rimelig nok, og forrykket ikke på teorien om at Jørgen Magnus Kvamme aldri hadde kommet tilbake hit i går ettermiddag. Jakkelommene ga oss heller ingen hjelp; de var helt tomme. Jeg kastet et siste blikk på jakken og gikk deretter ut døren uten å se meg tilbake. Jeg undret hva som hadde skjedd med jakkens unge eier, og håpet at han ikke hadde frosset etter at solen gikk ned i går kveld.

IV Mysteriet med unge Jørgen Magnus Kvammes forsvinning engasjerte meg langt mer etter å ha sett hjemmet han forlot.

Bildet av dongerijakken hans ble hengende fast på netthinnen mens jeg gikk ned oppkjørselen. Etterpå ble jeg sittende noen minutter i bilen og studere navnelisten hans mor med klare og tydelige blokkbokstaver hadde skrevet. Da jeg startet motoren, tenkte jeg først å kjøre direkte tilbake til politistasjonen.

Men det ble til at jeg bare kjørte noen hundre meter nedover veien, og stoppet ved et større hus med en mindre hage.

16

Overlege Anders Oberheim åpnet selv døren da jeg ringte på. Han kjente meg åpenbart igjen fra avisene, virket slett ikke overrasket over at jeg kom, og inviterte meg straks inn.

«Vi er alle meget urolige over at Jørgen Magnus er forsvunnet, og håper virkelig at du kan finne ut hva som har tilstøtt ham. Vent her et øyeblikk, så skal jeg hente Torild», sa han og pekte mot en romslig skinnlenestol som jeg antok at vanligvis var hans egen. Antallet stoler tilsa at familien hadde fem medlemmer. Torild kjente jeg igjen fra et familiebilde fra veggen.

Hun så ut til å være den mellomste av tre søstre med relativt liten aldersforskjell.

Torild Oberheim smilte mellom søstrene på veggbildet, men var forståelig nok alvorlig inntil det dystre da hun satt der midt overfor meg ved stuebordet. Håndtrykket var svakt og stemmen lav. Hun svarte kort og lavmælt på mine første spørsmål.

«Nei dessverre», svarte Torild både på om hun hadde fått noe slags livstegn fra kjæresten de siste 20 timene, og på om hun hadde noen anelse om hva som kunne ha hendt med ham.

Hun gjentok det da jeg spurte om hun hadde merket noen uro eller noe slags tungsinn hos ham de siste ukene.

«Tvert imot har Jørgen vært strålende glad de siste ukene, også da vi gikk på kino og så den siste James Bond-filmen onsdag kveld. Han foreslo at vi når sommerferien startet kunne reise en tur til Stockholm, og ble kjempeglad da jeg sa ja til det», la hun til det siste svaret.

Hun var kommet litt på glid nå, og svarte mer utfyllende da jeg spurte om når de hadde blitt kjærester.

«8. mars. Han benyttet humoristisk kvinnedagen til å spørre om vi skulle bli sammen, mens vi gikk hjem fra en klassefest. Jeg hadde i flere uker håpet at han skulle spørre, og ble kjempeglad da han gjorde det. Han fortalte etterpå at han hadde ventet med å spørre fordi han var redd for at jeg skulle svare nei. Mine foreldre kjente både ham og hans mor litt fra før, og var meget positive til det hele. Moren har alltid vært kjempehyggelig mot meg, og til og med sagt at jeg kan overnatte der når jeg vil. Uff, dette må være aldeles forferdelig for henne.»

Min sympati for den unge Torild vokste. Det gjorde samtidig 17

presset for å finne ut hva som hadde skjedd med hennes forsvunne kjæreste.

Jeg forsikret at det sto etter forholdene godt til med moren til Jørgen Magnus, men at hun selvsagt var meget opptatt av hva som kunne ha skjedd med sønnen. Deretter spurte jeg om Jørgen Magnus hadde sagt noe om sin far.

Kjæresten nølte et øyeblikk, men nikket da jeg sa at alt som kunne hjelpe til å finne ham, nå måtte frem snarest mulig. Plutselig tinte hun helt opp og snakket uventet lenge.

«Det forstår jeg selvsagt, men navnet på faren til Jørgen er det nok bare moren hans som kan gi dere. Det der var et sårt punkt for Jørgen før. Han var den eneste i klassen som ikke hadde noen far, og faktisk også den eneste som ikke hadde søsken. Jeg husker at jeg syntes synd på ham under skoleavslutningene i barneskolen, når moren satt der alene i salen mellom de andre familiene. Nå på ungdomsskolen var det mindre snakk om det. Det var nok likevel en stor lettelse at han hadde fått avklart det. Da jeg i forgårs spurte hvorfor han var så glad, sa han at det hadde skjedd to fantastiske ting i vår. Det ene var meg, og det andre var at han hadde fått vite hvem faren var.

Jørgen hadde høyt og hellig lovet både moren og faren ikke å si navnet videre til noen, og beklaget at han da ikke engang kunne si det til meg. Men han forsikret meg om at faren var i live, og at han var en rik og mektig mann. Jørgen sa senest på tirsdag at jeg trygt kunne satse på ham uten å uroe meg noe for penger, anseelse og sånt. Vi lo begge bare av det, og jeg sa at jeg ville satset på ham uansett.»

Torild Oberheim smilte forsiktig mens hun sa det siste, og gjorde et enda mer sympatisk inntrykk nå som hun hadde begynt å snakke. Jeg konstaterte for meg selv at det den forsvunnes unge kjæreste fortalt stemte godt overens med morens opplysninger, men uten å kunne tilføre mye nytt.

Moren til Jørgen Magnus Kvamme forsikret at hun hadde gått skoleruten hans to ganger uten å se spor av noe slag. Jeg ventet ikke å finne noe som helst ved å gå over den en gang selv, men gjorde det likevel.

Spørsmålene om hvordan og hvorfor Jørgen Magnus Kvamme hadde forsvunnet sto like ubesvart da jeg kjørte ut 18

av Heggeliveien. Det samme gjorde det enda mer ubehagelige spørsmålet om hvor han nå befant seg og hvilken tilstand han var i.

V Klokken var kvart på tre da sjefen for andre gang denne lørdagen kom inn på mitt kontor. Han så enda mer alvorlig ut denne gangen, og lukket omhyggelig døren bak seg før han satte seg rett overfor meg.

«Er det fremgang i saken med den forsvunne unggutten?», spurte sjefen først. Han så ikke overrasket ut og stilte ingen utdypende spørsmål da jeg svarte at det var for tidlig å si noe om alvorlighetsgraden.

I hånden holdt sjefen en sammenbrettet gul notislapp. Han la den på skrivebordet mellom oss, men la hånden tungt over den mens han festet blikket på meg.

«Jeg må ta opp med deg et meget ømtålig spørsmål. Det dreier seg om noe som foreløpig ikke er en kriminalsak i offisiell betydning. Ingen anmeldelse er innlevert og ingen etterforskning opprettet. Saken involverer en meget kjent og betydningsfull mann, og kan vise seg å gjelde et alvorlig straffbart forhold. Inntil realitetene i saken er avklart, bør det bare foretas diskré undersøkelser som det ikke skrives eller snakkes om noe sted. Jeg vil nå først bare forvisse meg om at du er den riktige mannen å sette på en slik forberedende undersøkelse.»

Sjefen snakket med lavere og mer anspent stemme enn vanlig, og beholdt hånden over den mystiske lappen på skrivebordet mitt. Jeg stirret ned på hånden hans, og undret intenst på om dette kunne være en test av noe slag. Få måneder tidligere hadde sjefen og jeg hatt et sammenstøt, fordi han avslørte at min suksess i stor grad hadde vært basert på min høyst uoffisielle og ureglementerte rådgiver Patricia Borchmann. Han hadde sett gjennom fingrene med det og gjort gode miner til slett spill da jeg få dager senere, mye takket være Patricias 19

hjelp, kunne fullføre en komplisert etterforskning av to nye og to gamle drap.

Jeg svarte forsiktig og imøtekommende at jeg selvsagt ville følge sjefens ordre og utføre oppdraget med nødvendig diskresjon, uten å diskutere det med noen, dersom han anså at det var påkrevet. Han nikket tilfreds og trakk hånden vekk fra lappen på skrivebordet.

«Utmerket. Jeg ønsker i så fall at du nå umiddelbart begir deg ut til mannen hvis navn står på denne lappen, og lytter til hva han har å fortelle. Du drar dit alene og har en mest mulig åpenhjertig samtale med ham. Som sagt vet vi ennå ikke om han og hans familie er blitt utsatt for noe kriminelt. Jeg gir deg en siste sjanse til å frasi deg oppdraget og la lappen med hans navn ligge ulest her. Jeg kan tilby Danielsen oppdraget, dersom du av en eller annen grunn ikke ønsker dette.»

Trusselen om i stedet å gi oppdraget til min rival Danielsen, avgjorde så definitivt saken. Men jeg hadde uansett erkjent at sjefen ga meg oppdraget som en tillitserklæring, og min nysgjerrighet var allerede i ferd med å boble over. Jeg strakte hånden ut etter lappen på skrivebordet.

Jeg ble sittende og stirre på navnet og adressen i noen sekunder.

Jeg tenkte «selveste Isbjørnen». Og sa det visst også til slutt.

Sjefen nikket nesten umerkelig, med skyggen av et smil rundt munnen, idet jeg krøllet sammen lappen, reiste meg og med utålmodige skritt gikk ut av rommet.

«Men husk: Foreløpig nevner du verken ditt oppdrag eller mannens navn for noe levende menneske unntatt meg», sa stemmen til sjefen bak meg akkurat idet jeg tok i døren. Det sved som et piskeslag i nakken.

VI «Bjørn Christopher Fabricius» hadde det stått på lappen sjefen la på mitt skrivebord.

20

Det fantes, i Norge og visst i verden, bare én mann med dette særegne navnet. Jeg så ham umiddelbart for meg, selv om jeg aldri hadde snakket med ham.

Bjørn Christopher Fabricius var født på hovedstadens aller beste vestkant i 1895, og hadde vært et kjent navn i den politiske og økonomiske eliten der helt siden sine ungdomsår på 1910-tallet. Han hadde som enebarn arvet en betydelig familieformue ved sin fars tidlige død, og hadde visstnok mer enn tredoblet den som en både dristig og heldig ung skipsreder under de siste årene av første verdenskrig. For en del av sin krigsgevinst derfra kjøpte han tidlig på 1920-tallet en storslått herregård i landlige omgivelser i Lier, like sør for Asker. Der, i trygg avstand fra storbyens ståk og larm, hadde han gjennom seks tiår nå hatt sitt hjem og sitt hovedkvarter.

Første del av 1920-tallet hadde Fabricius vært i norgeseliten både i seiling og roing, og endog representert Norge under et OL i førstnevnte gren. Senere hadde han som en mer forsiktig strateg gradvis utbygget sitt forretningsimperium som skipsreder og investor, ved siden av en lovende karriere som politiker.

Fra 1927 til 1933 hadde han representert Venstre på Stortinget, og i to korte perioder også i regjering. Regjeringen og politikken hadde han det året trukket seg ut av, etter at en tragisk forbrytelse rammet hans familie. Hans ett år gamle sønn ble kidnappet av en ukjent gjerningsmann som tok seg inn i familiens hjem mens foreldrene var på et kirkebesøk. Hvem som hadde stått bak kidnappingen og hva som ble barnets skjebne videre, hadde forblitt et uoppklart mysterium. Kidnappingsdramaet hadde ikke drevet Fabricius bort fra herregården, men fikk ham til å trekke seg nesten helt tilbake fra det offentlige liv for resten av mellomkrigstiden.

Hans første ekteskap var etter tapet av sønnen barnløst, og ble oppløst året etter. Fabricius giftet seg om igjen noen år etter annen verdenskrig, men dette ekteskapet forble barnløst selv om hans nye kone var langt yngre enn ham. Han var en kjent tilhenger av Storbritannia, og hadde etter krigsutbruddet i 1940 umiddelbart stilt sine skip til disposisjon for den norske eksilregjeringen i London. Fabricius hadde imidlertid blitt værende i Norge under krigsårene, og det ble senere 21

skumlet om at hans forretningsimperium her hadde tjent godt på handel med den tyske okkupasjonsmakten. Gjennom 1950og 60-tallet hadde han forblitt en tilbaketrukket mann i privatlivet, men likevel et kjent ansikt og en kjent stemme i norsk offentlighet. Bjørn Christopher Fabricius forble en kjent bidragsyter og støttespiller for Venstre, og tilkjennega sporadisk sine synspunkter på både politikk og økonomi gjennom kronikker i Aftenposten eller Norges Handels og Sjøfartstidende. Man så ham nå oftere på bilder i avisene enn ute i Oslos gater.

Spekulasjoner om at Bjørn Christopher Fabricius mer enn 30 år senere ville gjøre politisk comeback som statsråd etter de borgerliges valgseier i 1965, slo aldri til. Han forble fra sin plass på den politiske sidelinjen en engasjert samfunnsdebattant, senest som tilhenger av norsk medlemskap i fellesmarkedet før folkeavstemningen i 1972.

Tilnavnet Isbjørnen hadde visstnok oppstått en gang i mellomkrigstiden, inspirert dels av fornavnet, dels av kroppsbygningen og dels av vesenet. Bjørn Christopher Fabricius ruvet fortsatt iøynefallende både i høyde og bredde under sine besøk i Oslos gater, særlig når hans nesten to meter høye kropp ble forhøyet ytterligere av hans gammelmodige filthatter. Men det ble sagt at han av vesen var en kald mann, og at han særlig på sine eldre dager helst holdt mennesker på behørig avstand.

Fabricius var definitivt ikke en man ville i nærkamp med, og det ble fra forretningslivet meldt at det å provosere ham for mye var en risikabel geskjeft. Han hadde i alle år vært lite meddelsom om sine forretninger, men det var allment antatt at han var en av landets 50 rikeste menn. Hva som ville skje med forretningsimperiet etter hans levetid var et tilbakevennende tema for spekulasjoner all den tid han ikke bare var barnløs, men også enebarn, og så langt kjent ikke hadde utpekt noen arving.

Jeg hadde med egne øyne sett Bjørn Christopher Fabricius en enkelt gang tidligere. Det hadde gjort et merkelig sterkt og varig inntrykk, selv om jeg den gang under krigen bare var i seksårsalderen. Fra mine barnesko hadde jeg sett opp på ham og tenkt at dette måtte være den største mannen i verden. Min 22

mor hadde hastig dratt sin stirrende sønn med seg i en halvsirkel rundt Fabricius ute på Karl Johan den dagen i 1941. Både hun og mannen jeg den gang trodde var min far, hadde etter beste evne senere besvart mine mange spørsmål om Fabricius.

Historien om den kidnappede sønnen hans hadde påført meg noen søvnløse timer i sengen den kvelden, og senere fått meg til å føle sympati for ham. I mitt voksne liv hadde jeg aldri møtt ham personlig, men beholdt en nesten barnslig interesse for mannen med tilnavnet Isbjørnen. Jeg stoppet fortsatt ved hver artikkel som inneholdt hans navn eller bilde.

Bjørn Christopher Fabricius’ herregård i Lier hadde jeg som barn sett for meg som en grønn og idyllisk frukthage. Huset var sant nok hvitmalt, og med tre etasjer på et par hundre kvadratmeter hver var hovedhuset enda større enn jeg hadde sett for meg. Engene rundt huset var grønne og store nok, og det sto en rekke epletrær der. Men idyllen ble forstyrret av de godt over to meter høye piggtrådgjerdene som i en avstand på rundt hundre meter omga huset og hagen på alle kanter – og av de to schäferhundene som innenfor bjeffet iltert mot meg da jeg steg ut av bilen utenfor porten. På veien innenfor piggtråden så jeg to biler: en stor svart Rolls Royce og en langt mer unnselig blå Peugeot.

Jeg ble stående der utenfor porten og vurderte hvordan jeg skulle få meldt min ankomst. Men enten var jeg observert innefra, eller så fungerte hundene også som levende ringeklokker.

Etter knapt et halvt minutt ble den store eiketresdøren til huset åpnet av en slank og dresskledd eldre mann, som med uforstyrrelig sinnsro skred frem over oppkjørselen og låste opp smijernsporten for meg.

Butleren var en skallet og slank eldre mann. Jeg tenkte på Storbritannia da jeg så ham, men stemmen var udiskutabelt norsk og tonefallet tilsa at han kom fra østkanten.

«Velkommen skal De være. Herr Fabricius venter Dem på sitt kontor i første etasje. Vennligst følg meg», sa han med en nesten komisk formell tone, men uten å rekke frem hånden eller oppgi navnet.

Jeg fulgte lydig etter butleren frem til inngangsdøren. Hundene viste seg å være bundet fast til et jernrekkverk ved hus23

hjørnet, og stoppet et par meter unna oppkjørselen. Over oss blafret det svakt i en gardin i andre etasje, men i første var det ingen bevegelse å se. Det var noe kaldt og livløst over herregårdsfasaden. Det virket utilnærmelig og nesten skremmende, men pirret samtidig min nysgjerrighet ytterligere.

Utover en uvanlig stor og likevel uventet liten entre med to nesten tomme stumtjenere, fikk jeg sett skuffende lite av huset.

Butleren lukket og låste ytterdøren bak oss, og viste deretter vei gjennom en korridor med solide eiketresdører i herskapelig 1800-tallsstil. Han stoppet ved den fjerde døren, banket på og åpnet den for meg uten å si noe mer. Jeg registrerte, idet jeg tok steget inn, bare vagt at døren ble lukket bak meg, og at butlerens skritt forsvant bortover korridoren.

VII Rommet jeg steg inn i var mye større enn jeg hadde sett for meg, og majestetisk opplyst av to store gamle lysekroner.

Mahogniskrivebordet var det største jeg kunne huske å ha sett, og delte rommet fysisk i to. På min side av skrivebordet sto det bare en stor skinnstol. I bakgrunnen på den andre siden kunne jeg se bokhyller, oljemalerier og en smakfullt innredet salong med røde plysjmøbler.

Min interesse for rommet jeg var kommet inn i, ble imidlertid overskygget av utstrålingen til mannen jeg var innkalt for å snakke med. Han satt i en enda større skinnstol bak skrivebordet, men reiste seg i full høyde idet jeg kom inn. Bevegelsen virket uventet voldsom og kraftfull, muligvis fordi hodet hans etterpå ruvet nær to desimeter over mitt.

Jeg kjente umiddelbart igjen Bjørn Christopher Fabricius – og forsto umiddelbart hvor treffende tilnavnet hans var.

Mannen bak skrivebordet var like høy nå som jeg husket ham fra mitt ene møte med ham i barndommen. I mellomtiden hadde han fått noen flere overflødige kilo, og håret som den gang hadde vært solgult, var nå kritthvitt. Jeg anslo høyden til like over to meter og vekten til opp mot 140. Iført en hvit dress 24

av mellomkrigsmodell minnet han meg om en gammel, men fortsatt slagkraftig isbjørn.

Høyrehånden hans var en kjøttfull og furet bjørnelabb som jeg ikke uten en viss uro så min egen hånd forsvinne inn i.

Håndtrykket var fast, men raskt. Etterpå satte han seg i skinnstolen igjen like plutselig som han hadde reist seg fra den, og lente seg tungt bakover mot bokhyllen bak skrivebordet. Få sekunder etter berøringen var avstanden mellom oss nesten to meter.

Jeg tenkte at han visst virkelig likte å holde seg litt på avstand og utenfor rekkevidde av andre mennesker. Bokhyllen han lente seg mot, inneholdt få bøker og mange ringpermer.

Jeg hadde en mistanke om at han på en vanlig lørdag ville hatt mange viktige papirer liggende fremme på skrivebordet her.

Men dette var definitivt ingen vanlig lørdag for noen av oss.

Skrivebordet var fullstendig tomt – rent bortsett fra at det sto en halvfull tekopp ved siden av ham, og både en full tekopp og en full kaffekopp ved siden av meg.

«Jeg er fra avisene selvsagt godt kjent med dine imponerende meritter, senest fra saken med den drepte unge skiløpersken. Jeg er meget takknemlig for at du ville møte meg på kort varsel og under full diskresjon», sa den hvite kjempen bak skrivebordet.

Det kjentes som en lettelse da stillheten ble brutt. Stemmen var slett ikke noe isbjørnbrøl. Den var lavmælt og effektiv, og nesten vennlig bak et lett gammelmodig språk.

«Det passet fint i dag, og alt som blir sagt her behandles foreløpig strengt konfidensielt. Hva er årsaken til denne uventede invitasjonen?» svarte jeg.

«Jeg håper stadig at problemet denne gangen skal gå over av seg selv, men tror at jeg befinner meg i min største krise på 40 år», sa han med lavere og mer anspent stemme.

Det overrasket meg slett ikke at han innledet de fleste av sine setninger med jeg. Bjørn Christopher Fabricius var åpenbart en mann som var vant til å styre samtalen, og som likte å høre sin egen stemme. Det syntes som han dessuten baserte seg på at jeg kjente hans livshistorie. Det hadde han rett i, og jeg spilte foreløpig med.

25

«Den uoppklarte kidnappingen av din sønn i 1933 er jeg selvsagt kjent med. Men det er vel neppe den som er årsaken til at du har invitert meg hit i dag?» sa jeg forsiktig.

Bjørn Christopher Fabricius fokuserte sine blå øyne på meg, og ble sittende i ettertenksom urørlighet noen sekunder før han svarte.

«Nei. Saken fra 1933 er som du sier uoppklart. Jeg har hver eneste dag senere undret på hva som skjedde og hvem som sto bak kidnappingen. Ingenting tyder imidlertid på at min førstefødte sønn lenger er i live, og jeg vet ingenting mer om hva som skjedde med ham. Jeg har gradvis klart å flytte fremtidshåpet for min familie og mine forretninger over på min yngste sønn.

Forhåpentligvis var du da du kom inn i dette rommet ukjent med at jeg hadde en langt yngre sønn?»

Jeg nikket raskt. Dette hadde jeg aldri verken lest om i avisene eller hørt omtalt på annen måte.

«Utmerket. Knapt noen har kjent til min yngste sønns eksistens. Inntil nylig visste han ikke engang selv at jeg er hans far. Det var en stor aldersforskjell på mine to sønner, selv om jeg for den tiden var godt voksen da jeg giftet meg. Jeg var 37 da min eldste sønn ble født, og 38 da han forsvant. Min første kone og jeg fikk ikke flere barn sammen, og hun forlot meg kort tid senere. Jeg giftet meg igjen med en langt yngre kvinne i 1951, men det ekteskapet har forblitt barnløst. Jeg la til grunn at det var jeg som ikke lenger kunne bli far, særlig siden min fraskilte kone i mellomtiden fikk barn med en yngre mann.

Tenk deg så min glede da jeg som 62-åring i 1957 ble far til en andre sønn. Tenk deg deretter min uro når jeg nå gjenopplever skrekken fra 40 år tilbake med ny og større styrke. Min andre sønn forsvant i går sporløst.»

Jeg så sammenhengen i det samme sekundet som han fortalte at han hadde blitt far igjen i 1957. Det ergret meg i det samme at jeg ikke hadde forstått det tidligere. Naturligvis var det ikke tilfeldig at sjefen på denne lørdags ettermiddagen, like etter min tur til det tomme gutterommet i Heggeliveien, sendte meg ut hit, til denne herregården i Lier.

«Det du betror meg nå er altså at den forsvunne skoleeleven Jørgen Magnus Kvamme er din sønn?», sa jeg.

26

To meter unna og én desimeter over meg nikket Isbjørnens store hvite hode. Han beholdt blikket festet på meg, mens den høyre hånden åpnet den øverste skuffen i skrivebordet og trakk frem et innrammet bilde med gammelmodig brun ramme.

«Aldersforskjellen tatt i betraktning kan jeg godt forstå om du umiddelbart betviler slektskapet. Jeg kan imidlertid forsikre at det ikke råder noen tvil om at jeg er hans kjødelige far. Etter hva jeg forstår, har du allerede vært i min sønns hjem og sett bildene av ham. I så fall vil dette gamle bildet av meg forhåpentligvis fjerne enhver tvil du måtte ha om den siden av saken.»

Den store og tykke pekefingeren hans ledet bydende blikket mitt mot det innrammede fotografiet som lå på skrivebordet mellom oss. Det var et sort-hvitt-fotografi av en kraftig ung mann iført en hvit dress. Ifølge stempelet var bildet tatt i 1910, i byen som den gang het Kristiania. Fotografens navn var selvsagt helt ukjent for meg, men kroppsbygningen og ansiktsformen på bildets objekt kjente jeg umiddelbart igjen. Jeg forsto i det samme også hva han mente. Tross avstanden i tid var den fysiske likheten iøynefallende med konfirmasjonsbildet fra i fjor, som jeg tidligere på dagen hadde sett i Heggeliveien.

Raskt innskjøt jeg et spørsmål om farskapet innebar at den unge Jørgen Magnus var enearving til en formue, og hvor stor den i så fall var.

Bjørn Christopher Fabricius nikket igjen, men ble deretter sittende tankefull litt før han fortsatte.

«Jørgen Magnus står som enearving i mitt hemmelige testamente. Det står med et forbehold om at min første sønn mot all formodning skulle dukke opp i live eller ha fått barn, men jeg har erkjent at sjansen for det nå er forsvinnende liten.

Det er selvsagt snakk om store verdier, men hvor store lar seg knapt fastslå. En stor del av min formue står fortsatt i et shippingmarked hvor verdiene kan svinge raskt opp og ned. Min formue er bokstavelig talt av flytende verdi. I den grad det finnes normalår i shipping, bruker verdien min på et normalår å variere mellom 60 og 80 millioner kroner.»

Han sa det like rolig som om han hadde sagt at søndagsmid27

dagen hans vanligvis kostet mellom 60 og 80 kroner. De store hendene lå synlige og rolige på skrivebordet mens han snakket.

Den forsvunne Jørgen Magnus Kvamme ville, dersom han var i live, i løpet av få år trolig bli en av Oslos rikeste unge menn. Tatt i betraktning at han selv lot til å være en harmonisk ung mann uten konflikter med noen i sine omgivelser, syntes det mer og mer sannsynlig at hans forsvinning hadde sammenheng med hans hemmelige far og dennes formue. Tilbake sto det store spørsmålet om hva slags sammenheng det var, og hvem som kunne stå bak forsvinningen. Om unge Jørgen Magnus Kvamme ikke hadde rukket å skaffe seg noen fiender i livet, hadde hans gamle far nok kunne skaffet seg desto flere.

Saken ble slett ikke mindre mystisk, og heller ikke mindre fascinerende, av at farens eldre barn hadde forsvunnet sporløst 40 år tidligere.

«Tatt i betraktning avstanden i tid er det jo vanskelig å tenke seg en direkte sammenheng mellom forsvinningen til mine to sønner. Likevel er det en krevende tanke som jeg ikke helt klarer å fri meg fra. Uansett om gjerningsmannen er den samme, frykter jeg at min eldste sønn ble bortført i 1933 bare fordi han var min sønn – og at det samme skjedde med min yngste sønn nå i går. I begge tilfeller var jeg der ikke for å beskytte mine barn da faren truet», sa han med lett dirrende stemme.

Sekundet etter smalt den veldige høyreneven hans uventet hardt i skrivebordet. Jeg fikk et ubehagelig glimt av at Bjørn Christopher Fabricius tross sine 78 år fortsatt var en slagkraftig isbjørn, som det sikkert kunne være farefullt å sitte innenfor rekkevidden til dersom man var hans fiende. Men etter sitt korte følelsesutbrudd var han bare en resignert og ensom gammel mann, som stirret ut i luften på et eller annet.

«Kidnappingen av din eldste sønn er blitt stående uoppklart.

Innebærer det at det den gang ikke var noen form for kontakt med kidnapperen, og at du fortsatt ikke har noen idé om hvem som sto bak?» sa jeg forsiktig.

Han ristet langsomt på hodet, og strakte igjen hånden ut etter skrivebordsskuffen.

«Metoden var åpenbart inspirert av Lindbergh-kidnappin28

gen, som fant sted i De forente stater våren før og ble omtalt i behørig detalj også av norske aviser. Kidnapperen tok seg, med hjelp av en stige som tilhørte huset og lå på bakken ved husveggen, inn vinduet til barnerommet i andre etasje. Han var en slank og mørkhåret mann med tildekket ansikt og en pistol i hånden. Ifølge barnepikens forklaring bandt han henne fast til en stol og klatret deretter ut av vinduet med det gråtende barnet i armene. Hvem som sto bak kidnappingen, vet jeg etter alle disse årene fortsatt like lite om. Det fantes selvsagt mennesker jeg kjente og som jeg visste hatet meg, både fra forretningene og politikken – kanskje også fra mitt private liv. Men jeg vet fortsatt ikke om det var en av dem som sto bak ugjerningen, eller om det var en vilt fremmed som bare ville gjøre seg rik på min bekostning. Jeg har vel nærmest slått meg til ro med at det siste var tilfellet.»

Den store hånden hans beveget seg igjen mot den øverste skuffen i skrivebordet.

«Løsepenger var åpenbart motivet da flygerhelten Charles Lindberghs sønn ble kidnappet, og foreldrene utbetalte løsepenger uten å få sønnen tilbake. Mønsteret videre ble nesten det samme her i Norge. Min lille Christian Fredrik ble kidnappet søndag 4. juni 1933. Tirsdag 6. juni mottok jeg dette brevet i posten.»

Han skjøv en gammelmodig og tykk brun konvolutt frem over bordet mens han snakket. Konvolutten var tykk fordi den i tillegg til et maskinskrevet ark inneholdt en lyseblå liten barnelue. På forsiden av konvolutten sto navn og adresse skrevet med skrivemaskin, og på baksiden sto det ingenting.

«Det var jeg som ved ellevetiden sundag formiddag bortførte din vesle sønn fra ditt hjem i Lier. Barnerommet er grønnmalt og sengetøyet var lyserødt.

Barneluen har du her. Han er frisk og rask, slik en sjarmerende liten gut, og du skal få ham uskadet tilbake bare du gir meg litt av din rikedom. Legg seks hundre femtilapper, til sammen 30 000 kroner, i en koffert. Sett kofferten frå deg på benken ved rasteplassen to kilometer nord for Sørumsand nøy-

29

aktig klokken sju onsdag morgen. Kom alene og si ikke ett ord til politiet eller noe annet levende menneske, for i så fall ser du aldri din sønn igjen i dette liv…»

Jeg leste brevet to ganger. Deretter spurte jeg, uten å slippe det med blikket, om hvordan han hadde reagert da han mottok det.

«Jeg satt alene her og tenkte over saken i time etter time.

Barneluen tatt i betraktning hadde jeg all grunn til å tro at avsenderen var kidnapperen. Om det var sant at min sønn fortsatt var i live kunne jeg jo ikke vite. Men dette var mitt beste håp om å få ham tilbake, og jeg klamret meg til det. 30 000 kroner var jo den gang seks årslønner for en funksjonær, men for meg var det en meget overkommelig sum. Så jeg sa ikke et ord om brevet til min kone, og heller ikke til politiet eller noen andre utenforstående. Onsdag morgen kjørte jeg alene til rasteplassen og satte fra meg en koffert med seks hundre femtilapper ved benken der. Jeg var der fem minutter på syv, og rasteplassen utenfor Sørumsand var da helt folketom. Da jeg kom tilbake ti over syv var kofferten borte og rasteplassen like folketom. To dager senere, fredag 9. juni, mottok jeg imidlertid dette brevet i posten.»

Han skjøv en ny brun konvolutt frem over bordet. Denne var langt tynnere og inneholdt bare en liten halvside med maskinskrift. Skrivemaskinen og konvolutten var av samme type som det forrige brevet. Avsenderen gikk igjen rett på sak.

«Pengene er kommet fram til meg. Takker for dem og lover at du skal få din sønn tilbake snart. Han er fortsatt like frisk og rask. Slik en glad og fin gutt. Møt opp på den same rasteplassen nøyaktig klokken sju tirsdag morgen. Kom alene og si fortsatt ikke eit ord til politiet eller noe annet levende menneske, ellers har du sett din son for siste gang i dette liv…»

30

«Formoder jeg riktig at du dro tilbake dit alene tirsdag morgen, men at din sønn ikke var å finne der – og at du aldri hørte noe mer fra kidnapperen?», spurte jeg.

Han nikket raskt, men ordene kom langsommere da han fortsatte.

«Det er dessverre en helt korrekt formodning. Jeg kjørte alene til rasteplassen tirsdag morgen og møtte opp ett minutt på syv, men da var det ingen å se der. Jeg ventet i en uendelig lang time uten at noen tok kontakt. Jeg informerte min kone og politiet senere på dagen. Politiet tok det ganske rolig og sa at de hadde forståelse for min reaksjon, selv om de ville ha satt pris på å bli informert. Min kone ble derimot aldeles rasende da hun fikk høre at jeg hadde utbetalt løsepenger uten å fortelle henne om utpressingsbrevet. Det var en overdreven reaksjon som hun senere beklaget, men da var skaden skjedd. Vi holdt sammen i de første dagene etter at vår sønn ble kidnappet, men drev fra hverandre i månedene etterpå. Det var hun som året etter krevde skilsmisse, men jeg protesterte på ingen måte. Vi skiltes som venner, men på grunn av en stor sorg vi ikke klarte å bære sammen.»

Han stoppet der, men fortsatte enda langsommere og mer ettertenksomt da jeg spurte om han hadde noen mistanke om hvem som sto bak. Jeg hadde lagt merke til at han brukte formuleringen «ifølge barnepikens versjon», og spurte direkte om han ikke stolte på henne. Han ble igjen sittende ettertenksom og vugget hodet litt frem og tilbake før han svarte.

«Man blir jo i en slik situasjon paranoid og mistenker nær sagt alle som mistenkes kan. Stigen lå der på sommerstid, siden det ofte var vedlikehold på eiendommen. Den kunne ses over det den gang lave plankegjerdet bak huset. Det var jo noe merkelig at inntrengeren hadde truffet rett på barneværelset, og jeg fant den gang i 1933 ikke barnepikens versjon overbevisende. Hun hadde hatt et godt øye til en slendrian av en gartner som jeg måtte si opp få dager før kidnappingen, og giftet seg senere med ham. Tanken på at de to i samarbeid kunne ha gjort det var jo da ikke helt fjern. Men politiet fant ingen holdepunkter for en slik teori, og jeg regner det for mest sannsynlig at barnepiken fortalte sannheten. Hun satt bundet fast 31

i stolen da vi kom hjem, og virket oppriktig skremt og fortvilet.»

Han stoppet opp noen sekunder der, men fortsatte deretter uten å vente på et nytt spørsmål.

«Vi fryktet jo det verste, særlig siden Lindbergh-barnet i statene jo ble funnet drept noen uker etter kidnappingen. Vi ventet stadig å få presten på døren med beskjed om at vår lille sønn var funnet død. Men presten kom aldri. Det går fortsatt ikke en dag uten at jeg tenker på Christian Fredrik. Jeg skal med glede utbetale en million til den som kan fortelle meg sannheten om hva som skjedde med ham. Historien om min eldste sønn er fortsatt et dypt sår, men det er nå et gammelt sår.

Den store tidsavstanden tatt i betraktning, er det vel nærmest utenkelig at gjerningsmannen kan være den samme i 1933 som nå i 1973. Så vi bør fokusere på det akutt blødende såret og på å redde min forsvunne yngste sønn.»

Det hørtes ut mer som en ordre enn som et spørsmål, men det var en ordre jeg ikke hadde problemer med å si meg enig i. Bjørn Christopher Fabricius var en gammel og noe selvsentrert mann, men han virket fortsatt imponerende intelligent og handlekraftig.

«La oss gjøre det. Hvis vi legger til grunn at også Jørgen Magnus’ forsvinning er en kidnapping og at motivet for kidnappingen er knyttet til at han er din sønn, blir et stort spørsmål hvem som kan ha visst at han var det», svarte jeg.

Han nikket bestemt – og ilte deretter uten opphold videre.

«Jeg har naturligvis også tenkt mye på det spørsmålet det siste døgnet. Gjennom min yngste sønns 15 første leveår var farskapet nærmest en statshemmelighet, som bare var kjent av hans mor og meg. Vi snakket igjen om det i telefonen i går kveld, og forsikret da igjen hverandre om at vi aldri har avslørt hemmeligheten for en levende sjel. Mona stoler jeg helt på. Imidlertid fikk Jørgen Magnus selv vite at jeg er hans far i forbindelse med sin 16årsdag i april. Han lovet på tro og ære at han ikke en gang skulle fortelle det til sin kjæreste. Det er likevel fare for at hemmeligheten via ham kan ha kommet på avveie, og at det på en eller annen måte kan ha fått fatale konsekvenser.»

Bjørn Christopher Fabricius så alvorlig og nesten dyster ut 32

mens han sa det, men lyste opp litt da jeg bemerket at sønnen ifølge kjæresten sin ikke engang hadde fortalt det til henne.

«Det var godt å høre. Jørgen Magnus har alltid vært en særdeles pålitelig og voksen gutt. Men hans forsvinning blir jo nesten enda mer gåtefull dersom hans forbindelse til meg fortsatt bare var kjent av ham, hans mor og meg.»

Jeg måtte gi ham rett i det, men ville ikke helt slippe spørsmålet om hvem som kunne ha visst.

«Var hemmeligholdet i familien så strengt at din nåværende kone ikke visste om din yngste sønns eksistens?» spurte jeg.

Konturen av et muntert smil gled over munnen til Fabricius mens han tenkte over svaret. Igjen skimtet jeg en sjarmerende mann bak den alvorlige og lett truende gammelmannsmasken.

«Særlig ikke min nåværende kone, hadde jeg nær sagt. Det der er en tragisk historie, som blir mer tragisk fordi min kone nå er alvorlig syk. Mitt andre ekteskap var et stort feilgrep, og det innså jeg for snart 20 år siden. Men min kone hadde konvertert til katolisismen, og hun har i alle år kategorisk motsatt seg skilsmisse. Løsningen er i stedet blitt at vi under samme tak her lever hver våre liv med hvert vårt tjenerskap, hver vår telefon, hver vår bil og hver vår etasje. Min kone bor i andre etasje, og jeg her nede i første. Regningene betaler jeg for oss begge, og nødvendige beskjeder om praktiske ting delegerer vi begge så langt som mulig til tjenerstaben. Jeg har verken for min kones skyld eller min egen informert henne om at jeg under vårt ekteskap har fått en sønn med en annen kvinne. Det ville vært et tungt slag for henne. Hovedårsaken er hennes katolske tro, men det gjør knapt saken bedre at elskerinnen som jeg fikk barn med, er min kones søster.»

Den siste vendingen hadde jeg slett ikke sett komme. Da den kom, tenkte jeg at familieforholdene rundt Bjørn Christopher Fabricius ble stadig mer innfløkte – og stadig mer interessante.

Han var på sin side av skrivebordet for alvor kommet på glid, og fortsatte igjen uten å vente på et nytt spørsmål.

«Forholdet mellom de to har aldri vært nært, og kontakten var brutt før jeg innledet forholdet til Mona. Det er sant nok en pikant familiehistorie. Men kortversjonen er altså helt enkelt at min nåværende kone ikke har noe kjennskap til historien 33

om min yngste sønn. Jeg har aldri nevnt ham for henne med et ord, og jeg kan forsikre at moren til Jørgen Magnus definitivt ikke har gjort det.»

Jeg visste godt at motivet for drap og bortførelser vanligvis var å finne i den nærmeste familien, og hadde vanskeligere enn Fabricius for å slippe tanken om en mulig forbindelse til tanten som samtidig var den hemmelige farens kone. Min samtalepartner ristet imidlertid bestemt på hodet da jeg med dempet stemme spurte om hans kone kunne ha fått vite om hans sønn, for eksempel gjennom å lese papirer her på hans kontor.

«For det første ville min katolske kone med sine strenge moralbegreper aldri tatt seg inn her uten min tillatelse. For det andre har hun og hennes tjenerskap ikke nøkkel hit, og jeg låser alltid dørene til kontoret med dobbelt lås før jeg går ut.

For det tredje har jeg ingen papirer her som avslører hemmeligheten om min sønn. Mitt testamente ligger forseglet på min advokats kontor.»

«Hvor syk er din kone?» fortsatte jeg med enda lavere stemme.

«Meget alvorlig syk. Min kone er over 20 år yngre enn meg, men har vært langt mindre heldig med sine arveanlegg og har dessuten røkt altfor mange sigaretter og drukket altfor mye vin i altfor mange år. Hun har i ett år hatt uhelbredelig leukemi, og det er nå gått seks måneder siden legene ga henne maksimalt fem måneder igjen å leve. Tre ganger i løpet av de siste to ukene har hun mottatt den siste olje. Hjernen er klar, men både lungene og hjertet er i ferd med å kollapse. Slutten er formodentlig et spørsmål om dager snarere enn om uker, og i aller beste fall er det snakk om et par måneder.»

Han sa det med jevn og kontrollert stemme, som om det var en fjern gammel bekjent i en annen del av landet vi snakket om. Det var en merkelig følelse å sitte her og snakke med Bjørn Christopher Fabricius om hans kone, mens hun lå dødssyk noen få meter over oss i det samme huset. Jeg så foreløpig ingen forbindelse til hans yngste sønns forsvinning, men var langt fra overbevist om at sammenfallet i tid var tilfeldig.

«Du er altså kort sagt i ferd med å bli enkemann. Inngikk det i planene dine å endre på hemmeligholdet rundt din sønn og forholdet til hans mor etter det?» spurte jeg.

34