Page 1


Hvite niggere


Ingvar Ambjørnsen

Hvite niggere


© J.W. Cappelens Forlag a.s 1986 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-53689-3 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsillustrasjon: Øyvind Rauset Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


BOK 1

B-52


1 1983 tegna til å bli et riktig elendig år for meg. Den ene trøkken avløste den andre, og det stakkars hue mitt, som aldri hadde vært særlig sterkt verken på den ene eller den andre måten, begynte å ta skade av å bli brukt som punchball for allverdens sinnssvake inntrykk. Januar og februar hadde slept seg inn i historien mens jeg forsøkte å redusere et rødvinskjør som hadde vart ved i nærmere ett år, samtidig som jeg gjorde hva jeg kunne for å sette punktum på en roman som hadde plaga meg en god stund lenger. Disse romanene mine begynte å gå på helsa løs, jeg innså det, men samtidig var det et faktum at det var nettopp romanene som holdt meg i live. Jeg torde ikke deale med forbudte stoffer lenger, og jeg var for feig til å ta et brekk i ny og ne, slik Ed og enkelte av de andre gutta gjorde. Jeg holdt meg ved skrivemaskinen. Drakk og drømte. Jeg levde i et vakuum. Det var nede i Spania jeg forsøkte å ta livet av meg på denne stillferdige måten. Rødvinen var omtrent like billig som drømmene, men orda var fordømt dyrekjøpte og svært sjelden av topp kvalitet. Etter hvert holdt jeg meg mer og mer til det som var billig og gratis. Jeg sov om dagen, skreiv noen timer hver ettermiddag, og drakk hele natta. Jeg hadde ikke noe med noen å gjøre, og jeg hadde plassert speilet innerst i et overfylt kleskott. Det hendte jeg ba til Gud, men av en eller annen grunn hadde Han ikke noe særlig å si meg på den tida. En hallusinatorisk hvisken etter den fjerde literen med tinto, det var alt. Det er vakre netter i Spania. Myke og harde på samme tid. Varmen skaper et slags forsonende lys midt i alt det kølsvarte. Jeg kunne sitte på den smale verandaen min med ei kagge rød, og si til meg sjøl at verden ville stå til påske, at jeg i grunnen hadde det godt. Håpløse løgner. Jeg, som levde av velartikulert bløff, kunne ikke svelge noe så platt. At verden ville bestå – mulig det, selv om det ikke virka direkte sannsynlig. Men jeg hadde det ikke godt. Inni meg var ei annen natt, ei polarnatt, i ferd med å vokse seg mektig, lammende, iskald. Selv ikke den beste rødvinen til Paco på hjørnet kunne tine opp sjela mi etter som faenskapet greip om seg i meg. 7


Jeg var redd. Redd, som Lorca da han sto på den støvete landeveien og venta på at fascistene skulle plante ei blykule eller fem i den skjønne poethjernen hans. Jeg reiste fra Lorcas land, før noen eller noe tok meg. Det var et av disse idiotiske fluktforsøka man av og til føler seg drevet til å foreta. Etthundreogti prosent meningsløst. Det er ikke så fort gjort å riste av seg forfølgerne når de først har klort seg fast på innsida av skallen på en. Mars. Oslo var den samme. Oslo er alltid den samme. Det var over et halvt år siden jeg hadde lagt ut på denne meningsløse ekspedisjonen, men jeg følte ingen glede ved hjemkomsten. Kanskje det kom av at jeg hittil ikke hadde hatt noe hjem i denne byen. Der jeg sto på Filipstadkaia med kofferten i den ene handa og skrivemaskinen i den andre, grubla jeg en god del over dette. Sju, åtte år av livet mitt hadde jeg slått ihjel i denne byen – men oppholdet hadde i grunnen ikke vært annet enn et besøk som var dratt i langdrag. Jeg så for meg divaner og sofaer, og madrasser som var slengt rett på golvet. Jeg så ulltepper og fillete soveposer, nå og da ei dyne, men aldri ei dyne som var mi! Sånn hadde jeg sovet, sånn hadde jeg bodd. Hos venner, eller hos tilfeldig bekjente – og hos uvenner og totalt ukjente. Jeg hadde aldri i hele mitt liv eid en leiekontrakt på så mye som en av de utedassene jeg frekventerte. Jeg sto der og glodde innover mot Rådhuset og Vestbanen, og visste at jeg muligens hadde ei tålelig bra roman i kofferten, samt tre andre som alt var på plass i hylla på biblioteket. Og samtidig visste jeg at i Rådhuset satt en aldrende kis som hadde en fett betalt jobb for å regne opp gjelda mi med jevne mellomrom, samt sende blodhunder på jakt etter meg i tilfelle jeg skulle ha fått skrapa sammen til en ny radio etter at de beslagla den forrige. Jeg var sår i ræva etter tollerens pekefinger, trøtt i hue etter ei natts whiskyrangel, og jævla irritert etter å ha måttet besvare de samme spørsmåla som hver bidige gang jeg hadde vært så frekk å vende tilbake til fedrelandet etter en svipp ute i Verden. Jeg følte meg kort sagt jævla velkommen. På Filipstadveien stima morratrafikken. Jeg følte meg nokså idiotisk der jeg gikk, blakk som ei kjerkerotte og med hull i begge bukselommene. Jeg eide ikke engang spenn til den taxien som el8


lers kunne ha bragt meg forbi denne kjipeste etappa, opp i sentrum et sted. Jeg hadde ikke fått reparert skikkelig, det var ikke blitt tid, magen var kranglevoren, nervene i ulage. Ingenting ble bedre av det infernalske motorbrølet som steig mot det møkkete skylaget, fra veien ved sida av meg. Jeg trur ikke jeg tenkte noe særlig på veien innover, det var i det minste nokså typisk for meg på den tida å være tanketom. Jeg dreiv rundt som en annen zombie, helt i ørska. Gud Fader i det høyeste veit åssen jeg hadde fått smurt sammen det manuset jeg hadde i kofferten, sjøl har jeg ikke peiling. Ved Nationaltheatret tok jeg trikken oppover mot Løkka, mens jeg spanderte en tanke eller to på framtida mi. Før jeg dro til Spania, hadde jeg holdt sammen med et kvinnfolk oppe ved Birkelunden et års tid. Kåken var hennes, jeg var gjest som vanlig. Akkurat nå så jeg det som ganske naturlig å sette kursen dit, selv om jeg ikke venta meg noe særlig i form av kjærlighet og denslags. Før jeg dro, hadde hun gjort det klart at jeg ikke kunne regne med at bånda mellom oss ville holde dersom jeg holdt meg borte i stort mer enn tre måneder, og nå var det gått over et halvt år. Jeg hadde skrevet ei roman, men ikke et kort eller et brev til noen. Lisa var ei flott jente, men hun hadde et behov for kjærlighet som jeg allerede hadde måttet melde pass for lenge før jeg retta nesa sørover. Det lå en fremmed kis i senga mi. Feil. Det lå en fremmed kis i senga til Lisa. Og det var selvfølgelig akkurat sånn det skulle være. Lisa, som hadde si egen seng, si egen vilje og sitt eget liv å ta vare på, hadde naturligvis ikke sittet med beina i kors i seks måneder og venta på å få en middelmådig skribent med en drøss uvaner tilbake fra Spania. Det kunne ikke falle meg inn å bebreide henne noe som helst – sant å si hadde jeg sendt henne like få tanker som postkort der nedefra. Kisen i senga kunne for hva jeg visste, være den kjempestore kjærligheten hennes, selveste Amor i menneskelig skikkelse – jeg hadde ikke til hensikt å servere ham dårlige dikt sånn på morrakvisten. Han våkna idet jeg tråkka inn i stua. Det var bare ett rom i kåken, det var mørkt for rullegardinene var trukket ned, men jeg kunne se at det sto til liv der borte under dyna. Lisa var åpenbart kommet seg avgårde på en eller annen jobb, hvis hun da ikke hadde 9


begynt på en skole av noe slag – hun hadde det med det fra tid til annen. – Grymf, sa han, ennå halvt svimeslått av søvn og bisarre drømmer. – Det er bare fornavnet, sa jeg. – Hele verden går til helvete hvis vi ikke snart tar oss kraftig sammen! – Hva i helvete! Han bråvåkna, som om jeg hadde gitt ham et rapp med beltereima, og fór ut av senga i et voldsomt jag. Håret sto til alle kanter, og han var like naken som den dagen han hadde sagt farvel til mor for aller første gang. Hadde det ikke vært for det noe oppgitte humøret mitt, kunne det ha ligget an til et grytidlig mann-til-mann oppgjør. Han var avgjort av det morragretne slaget som på ingen måte har sans for at skreppas gamle elskere tråkker uanmeldt inn i stua uten å ta av seg lua. – Hva i helvete? repeterte han, og denne gangen tok han seg tid til å spytte ut et ørlite spørsmålstegn etterpå. – Ta det rolig, sa jeg. – Jeg skal bare hente posten. – Posten? Han brølte fremdeles, men ble med ett litt forlegen da han ble oppmerksom på pikken sin. Morraereksjonen hadde ikke ebba helt ut ennå. – Brev. Kort. Regninger og denslags. Alt sånt som postbudet putter i kassa på veggen der ute. Jeg gjorde et nikk med hue i retning gangen der de grønne postkassene var plassert. – Posten? sa han for annen gang, han oppførte seg i det hele tatt som om han dreiv og øvde inn gloser på et fremmed språk. Han hadde imidlertid dempa seg litt, og sendte et søkende blikk etter underbuksa si, som lå i en krøll foran senga. – Hvordan faen kom du deg inn hit? – Jeg brukte nøkkelen min, sa jeg, og satte meg i den ubekvemme lenestolen ved koksovnen. – Det ser ikke ut til at jeg får særlig behov for den i tida som kommer. – Å faen, er det deg ! – Det nytter vel ikke å nekte for det, sa jeg. Han fikk på seg underbuksa, og begynte å fikle med den ene rullegardina. Med et brak fór det gråbrune flaket rett i taket, som det alltid hadde gjort når du ikke kunne knepet. Jeg gjetta på at han ikke var så gammal i gamet. Det sjuke lyset, som alltid var like 10


halvdødt fordi kåken vendte ut mot en trang bakgård, seig motvillig inn mot den blåhvite kroppen hans. – Jassa, så Herr Forfatter er tilbake fra det store utland? Herregud for noe dritt du skriver! Han tvang fram et gjesp, som antakelig skulle gi ham en snev av nonchalant bokanmelder. – Det var den posten, sa jeg. Jeg var ikke helt i form til å diskutere litteratur med fremmede mannfolk akkurat da. Han fikk på seg bukse og genser. – Den eneste som får post her i huset er Lisa! – Flott! sa jeg. – Hvor er Lisa? – Jobb. Vasker togene på Oslo S fire dager i uka. Hun er her snart. – Fy faen, sa jeg. – La oss ta en drink! Jeg hadde ei halv Johnnie Walker i kofferten. – Jeg drekker ikke! sa tullingen. Han var antakelig ikke klar over at jeg hadde sett et blikk som hans tusen ganger før, visste ikke at jeg kunne lese det blikket som ei åpen bok med skrift for svaksynte. Alkoholiker, sto det i den boka. Jeg kunne ikke begripe at Lisa hadde tråkka i den samme myra en gang til. – Sett deg! sa jeg. – Ikke prat tull. Jeg har en kartong med Prince også! Han het Torstein, og han ble roligere etter hvert.

2 Lisa tok det i grunnen pent. Hun nøyde seg med å slå fast at jeg var en upålitelig drittsekk, og at romanpersonene mine var mindre troverdige enn Hardy-guttene og Larry Kent til sammen. Etterpå fikk jeg et frostskadd velkomstkyss på kinnet, og beskjed om å pelle meg ut dagen etter – hun hadde, som hun sa, ikke hjerte til å nekte meg ei natt på den smale kjøkkenbenken. – Engelen min! sa jeg. – Jeg har alltid visst at jeg kunne regne med deg når det kneip. Åssen er det, klarer du en hundrings til i morra tidlig? 11


– Ikke tale om! sa Torstein, som allerede var begynt å bli pussa av spriten min. – Du gir ikke den kisen fem flate øre! – Ikke bland deg opp i fruas økonomi, sa jeg, og tok fra ham flaska. – Jeg blir spenna gæern av dere! sa Lisa. som om denne tåpelige kisen og jeg spilte på samme lag. Jeg fikk hundringsen, og beholdt flaska. Det ble en heller begivenhetsløs dag. Jeg gikk bort på hjørnet og kjøpte meg ei pakke rullingsog noen øl, så tilbake til Lisas kjøkken, mitt nye fettosende reservat. Jeg ble sittende og glo i veggen, mens jeg med et halvt øre registrerte en forholdsvis godlynt krangel mellom de to bleikansiktene i rommet ved sida av. Noe barnslig sludder om at de hadde lova hverandre å ikke drikke alkohol før etter middag. Det endte med at de ble enige om å spise middag på Min Kafé litt faderlig fort. Så snart jeg var aleine, sneik jeg meg til et par kjappe telefoner, men det var ikke svar å få noe sted. Jeg trakk meg tilbake til kjøkkenet, der jeg fortsatte å drikke øl, og lete etter nye kvisthull i veggen. Sånn gikk timene. Utpå kvelden kom kjæresteparet hjem, de var fulle og gikk rett og la seg. Jeg bestemte meg for å få en slutt på denne dagen, jeg også, slukket lyset, og kveila meg på den ubekvemme sittebenken. Der ble jeg liggende og høre på det støyende, demonstrative knullet deres, og hvis det var halvparten så godt som de gav inntrykk av, må det ha vært ganske vellykka. Sjøl hadde jeg ikke behov for akrobatiske øvelser av noen art akkurat da, jeg var vel tilfreds med å få være i fred. Søvnen ville som vanlig ikke komme. Jeg lå årvåken og registrerte alle de gamle lydene, som jeg hadde lært meg å kjenne så godt etter mer enn et år i denne leiligheten. Arild Levik, som kom hjem på slaget tolv etter å ha jobba åtte timer som servitør et eller annet sted nede i sentrum. Porten igjen med et jævla brak, så den subbete gangen hans opp trappene mot fjerde og den pillebedøvde kjerringa. Lyden av trikkene som skrangla opp og ned Thorvald Meyersgate – jeg kunne avgangene deres på fingra, hadde ikke glemt fjorten over hel, fjorten over halv, sju på hel, sju på halv, osv. Men da fru Grønn i etasjen over satte i gang med den tuberkuløse røykhosten 12


sin, gled tankene mine inn på liv og død øyeblikkelig. Hvordan var det mulig at det fremdeles var pust i den gamle dampveivalsen? Det interesserte meg egentlig ikke. Mysteriet med fru Grønns stadig utsatte død var bare et påskudd for meg til å begynne å beskjeftige tankene mine med min egen død.Jeg funderte en del over hvor og når jeg sjøl skulle måtte bite i graset. Med et snev av en noe depressiv realisme, innså jeg at det kanskje ikke ville bli så forferdelig lenge til. Men samtidig var jeg fylt av et rørende håp om at døden måtte komme og hente meg i noe triveligere omgivelser enn på en hard benk i en gammal leiegård. Jeg kunne tenke meg å dø på egen grunn, for å si det sånn. Jeg ble rett og slett litt sentimental der jeg lå. Jeg sovna med en ekkel klump i halsen, og stupte rett inn i en drømmetilværelse full av marsjerende soldater, detonerende atombomber og ville forfølgelsesscener. Det vanlige mølet fra tida mi i Spania. Dagen etter gikk jeg på sossen. Jeg blir aldri flink til denslags. For det første har jeg aldri vært glad i å tigge, og for det andre er jeg lite flink til å takle de kynikerne som svært ofte befolker slike kontorer. Som en følge av dette hadde jeg liten erfaring med sosialkontorene i Oslo, det var nesten litt rart, tatt i betraktning at de fleste jeg kjente i denne byen var for reine eksperter å regne i spillet om kommunale kroner og øre. Jeg omga meg med mennesker som kunne preike til seg ei solid månedslønn, pluss alle faste utgifter dekka. For disse folka var det bare å hive innpå et par bentzedriner, snakke de jævlene i senk og trill rundt, drille dem ut og inn av kontorer og møterom, ikke gi seg før kuratoren nærmest tagg om å få sende sjekken i posten. Det er med all mulig ulyst jeg på denne måten går de mest reaksjonære kreftene i det norske folk til hånde, men det er et fordømt faktum at du ikke har stort på et norsk sosialkontor å gjøre hvis du ikke har smella i orden. Nåvel, jeg sleit meg opp trappene i den store, hvite bløtkaka som rommer Gr¨unerløkka sos, og jeg hadde det ikke særlig lystig. Å ta heisen var ikke å tenke på, denslags vidløftigheter hadde jeg måttet venne meg av med for flere måneder siden. Jeg tenkte på Charly, og på Rita, som sikkert ville ha fiksa denne jobben langt bedre enn jeg, og på de virkelige proffene jeg kjente som kunne finne på 13


å stikke innom et sted som dette, nærmest for kikkets skyld. Og med ett fikk jeg et nesten panisk behov for å se igjen Charly og Rita. Det var noe fysisk med dette behovet. Som når man savner morrarøyken, eller et glass whisky når man er virkelig nede. Jeg tvang meg videre. Spenn. Først spenn. Uten spenn har du bare deg sjøl å bidra med, og jeg hadde en følelse av at det ikke ville være nok i det ennå vinterkalde Norge. Det er vanskelig å forestille seg at jeg kunne ha vært noe særlig mer uheldig med valg av kurator, skjønt hvem veit – et digert kontor som dette kunne kanskje romme større rasshøl enn hun som tredde seg ned over meg. Allerede før jeg nådde fram til skranken, skjønte jeg at dette kom til å bli tøft. Et digert kvinnemenneske på nærmere en nitti føyk rundt som ei furie bak disken, mens hun vekselvis kjefta arbeidskollegene sine huden full og sendte istakka blikk rett i fleisen på en fattig faen som sto foran meg og hang med lua i handa på ekte proletarvis. Han sto med ryggen til meg, men jeg visste nøyaktig hvordan ansiktsuttrykket hans var, jeg hadde sett folk bli behandla som bikkjer før. Jeg aner ikke hva galt han hadde gjort, antakelig hadde han blitt blakk på en ufin måte. Da kuratoren fikk øye på meg, ble det imidlertid litt bedre for stakkaren, for selv ikke denne enorme megga kunne klare å dypfryse to voksne mannfolk på en gang. Særlig ikke hvis hun samtidig skulle holde piskesnerten i stemmen ved like når hun fortalte de andre kuratorene, eller hva de nå var for noe hele gjengen, hvor David kjøpte ølet. Det virka som om hun øyeblikkelig fant et attråverdig hatobjekt i meg. De blå isklumpene, en på hver side av nesa hennes, reflekterte lyset fra den nølende vårdagen utafor på en måte som fikk meg til å kjenne det helt ned i balla. Jeg gikk fram til disken, og lira av meg navnet mitt til henne som tydeligvis sto for mottakelsen på dette galehuset, ei ung jente som faktisk klarte å trylle fram et smil midt oppe i all elendigheta. Søt var hun også, og jeg ønska at hun og jeg kunne ta hverandre i henda og rusle inn på første og beste kontor øyeblikkelig, og diskutere fallitten min i fred og ro over en kopp kaffe og et par sjekker. Men jeg var ingen Espen Askeladd og hun ingen prinsesse – sosialkontoret på Grünerløkka gir i det hele tatt lite spillerom for romantiske eventyr. 14


Fru Stor&Stygg måtte naturligvis blande seg inn med den motbydelige realismen sin. Jeg hadde forsåvidt venta det, men det kom likevel som et sjokk. – Hvem er De? Har De bestilt time? To greie spørsmål, men jeg likte ikke helt tonen hennes. Hun minna meg om ei halvvill vaktbikkje som sto og glefsa bak et gjerde. Jeg sa hva jeg het. – Jeg ringte idag til morran. – Det er fantastisk! Og så regner De med å få time her i dag? – Det var avtalen. – Hva!? Hvem var det De snakket med? Hun så seg krigersk rundt. – Vedkommende presenterte seg ikke, sa jeg. Jeg hadde allerede gjenkjent stemmen til drømmejenta bak skranken, men angiveri har aldri ligget helt for meg. Dessuten hadde jeg slett ikke noe imot å sette inn litt sympati på hjertekontoen til denne jenta. Hvem kunne vite om jeg ikke ville treffe nettopp henne i lystigere omgivelser enn disse en annen gang? Hot-House, for eksempel – helse- og sosialarbeidernes jazz-Mekka nede i Pilestredet. Eller kanskje ute på Huk, en steikende varm sommerdag, med flagrende sommerfugler i lufta, og nøttebrune kvinnebryst som duva i herlig utakt med hverandre og havet. Det er så lite man veit, det gjelder å gjøre seg fortjent til ei lys framtid. – Fyll ut dette! Kuratoren kommanderte meg militant ut av dagdrømmene mine, jeg fant meg sjøl stående med et skjema i den pene lanken. Hun marsjerte fnysende inn på et kontor, det smalt i ei dør. – Er sjefen din alltid sånn når hun har mensen? spurte jeg jenta uten navn. – Takk, sa hun, lavt så bare jeg kunne høre det. Det var litt av en bande skjebnen hadde tromla sammen på venteværelset der oppe den dagen. Jeg gjenkjente et par gamle speedfreaks som satt og rista på hver sin plaststol, i ivrig enveiskonversasjon med en av dønkisene fra Øvregate som nesten ikke fiksa å få vrengt ut av seg ett ord. Og midt oppe i denne dopsmørja satt engstelige fru Hansen, og enkefru Olsen, som representanter for den gamle skolen, de som ennå huska fattigkassa og som hadde kvidd seg hele jævla uka for dette møtet med de som visste mest og best om 15


andres liv. De gamle jentene hadde plassert veskene på fanget, og stirra rett framfor seg, det falt meg inn at de muligens filosoferte litt over Jesu ord om de saktmodige og alle de himmelske dropsa som var i vente. Midt ute på golvet gikk en sinnssyk i sirkel og mumla besvergelser mot linoleumen. Han hadde altfor korte bukser og en frakk, som hvis den kunne fortelle historier om de forskjellige eierne sine, nok kunne ha holdt på til dommedag og litt til. Bortover korridoren satt tre, fire av jentene fra gata og slo om seg med kølle-vitser, mens de sudde i seg filtersigaretter i lassevis og lo den rå latteren som bare ekte horer klarer å få skikkelig klem på. Straitingene var naturligvis også på plass. De som hadde dressa seg opp i søttendemaistasen for at ikke kuratoren skulle tru at de var av det slaget som løp rett ut og drakk opp almissene samme formiddag. Et anspent par i tredveårsalderen hadde til og med tatt med seg arvingen sin, de håpa vel at synet av den vesle krabaten skulle styrke saken deres, smelte isen i kurator-hjertet og få kronene på gli. Av hele denne miserable gjengen var det dem jeg syntes mest synd på, for det var helt klart at opplegget deres ville komme til å gå ad undas. Knøtten hadde nemlig en jævla dårlig dag, han grein og bælja, bar seg som en middels hundekennel – ikke hadde han utseendet med seg heller. En sløv ro falt over meg da jeg fikk satt meg. Jeg visste jeg var i godt selskap, at min skjebne og mitt liv var disse menneskene revnende likegyldig, og at det nettopp i denne likegyldigheten lå innevevd en stilltiende solidaritet. Ikke en slik solidaritet som kan vises gjennom skulderklapp og handtrykk, eller markeres med vaiende flagg og faner. Nei, sosialklientellets solidaritet går stille i dørene, den går kort og godt ut på noe så grunnleggende som å la andre nødstedte være i fred med elendigheta si. Mens jeg satt der og fylte ut dette idiotiske skjemaet jeg var blitt påprakka, kunne jeg trekke ut adskillig viten om denne solidariteten gjennom hendelser som for eksempel denne: En ung mann, med øynene fulle av utilslørt paranoia, kommer anstigende fra heisen og over golvet mot skranken. Han er redd, å Gud, han er så redd! Kjæresten min fra Huk og Hot-House er beklageligvis ute et ærend, så et annet kvinnemenneske trår betjenende til. Fyren står der og svaier nervøst, mens han så greit som mulig forsøker å forklare hva han gjør 16


på disse kanter av verden, en onsdags formiddag midt i mars. Som alle oss andre som har stått der før ham, er han naturlig nok lite interessert i at saken hans skal gå for åpne dører. Vel, kisen står altså der og mumler og sukker, helt til disk-dama brått mister siste rest av den vesle tålmodigheten sin, og brøler, så selv den sinnssyke stopper opp i runddansen og ser seg interessert om i virkelighetens verden. – Men, himmel og hav, menneske, De innbiller Dem vel ikke på ramme alvor at De kan komme hit, direkte fra Ullersmo, og vente at vi … Hvis jeg hadde kunnet åpne golvet for mannen, skulle jeg gjerne ha gjort det, og jeg ville med største fornøyelse ha sunket sammen med ham ned mot nye og bedre verdener, fulle av diskresjon og lett erverva tusenlapper. Men det eneste jeg kunne gjøre der og da, var i mitt stille sinn å love at jeg aldri skulle glemme det stive reptilsmilet hans da han snudde seg for å gå, og at jeg en dag skulle framstille ham som en av hverdagens mange helter: han døde nemlig ikke av skam. Sjøl kvitterte jeg med å legge for dagen et overbevisende eksempel på beherska opptreden, jeg motsto en nær sagt uutholdelig trang til å kaste dette kvinnfolket gjennom vinduet så glass og grått hår føyk. Alle som én, fra søttende maigjengen til horene og dop-entusiastene, fikk det øyeblikkelig travelt med ikke å ha hørt noe som helst. Vegger og tak ble grundig studert, man kikket i arbeidskontorets propagandamateriell etter jobber som ikke fantes – dønkeren fatta en plutselig interesse for de utgåtte gummiskoa sine. Men så snart ex-fangen med de slitte nervene halvt i svime forlot rommet, sto et dusin blikk i retning hønemor bak disken, og man måtte antakelig være født sosialkurator for ikke å bli drept av den kollektive forakten vi utstrålte. Vi var alle for blakke til å gjøre opprør så nær pengesekken. Vi var kommet for å tigge, vi hadde dessverre ikke råd til å lage noen revolusjon, i det minste ikke før vi sjøl hadde fått et klart og utvetydig nei. Det er sånn, det er akkurat sånn det er å være en fattig faen: Det går på ære og samvittighet løs. Alt vi kunne gi denne slingrefitta, var blikket vårt, og vi gjorde virkelig så godt vi kunne alle sammen. Etter et par, tre timer var det min tur. Jeg hadde jo allerede skjønt at heller ikke denne dagen kom til å by på mitt definitive 17


gjennombrudd som lykkejeger, så jeg kan ikke si jeg ble særlig forundra over at det var Tante Sofie som kom for å hente meg. Hun sa ikke ett ord, men den høyre pekefingeren pekte i et øyeblikk rett på meg, før den så hurtig antok formen av en slakterkrok. Jeg fulgte noe motvillig med. Kontoret hennes var nesten nøyaktig som jeg hadde forestilt meg det. På veggene hang de obligatoriske barnetegningene, signert, og dedisert til «tante Lone». Et nummer av «Ny Tid» lå oppslått på skrivebordet, og mesteparten av døra var dekka av en 8. marsplakat fra noen år tilbake. Jeg må medgi at jeg sendte en ørliten tanke hjem til denne Lone, for et hjem følte jeg meg overbevist om at hun hadde. Jeg prøvde å forestille meg hvor Skapet var anbragt, og hvem som hadde bestemt at det skulle stå akkurat der. – Så var det oss da! sa Lone kurator, trist og irritert på samme tid. – Det er neimen ikke lett å tyde skriften Deres! – Nei, sa jeg. – Men siden jeg tilfeldigvis er til stede, kan jeg jo være behjelpelig med det. – Hm. En ting kan jeg ihvertfall si Dem med det samme, sa hun, og studerte skjemaet, – det er ikke stort vi kan gjøre for Dem her! Ikke her heller, tenkte jeg. – Og hva står det her? Hun bøyde seg fram, og plasserte en kortklippet negl på rubrikken under «yrke». – Forfatter, sa jeg. – Ja, det var det jeg var redd for, sa hun, og smilte. – Det er det som er problemet! De må ta Dem en jobb, ser De! – For det første, sa jeg, så rolig jeg kunne, – så kan jeg som forfatter fortelle deg at uttrykk som å «ta» seg en jobb forlengst har gått av mote i det norske språk. Og for det andre … – De kunne da kanskje i det minste gidde å melde Dem på arbeidsformidlingen, sa hun irritert. – Før De får papirene Deres i orden der nede, er det lite vi kan gjøre. – Jeg trudde det var lovstridig å melde seg arbeidsledig når man allerede har full jobb, sa jeg. – Jeg pusser på et manus, men det vil ta noen uker før jeg kan få ut noe forskudd på det. De ukene har jeg planer om å overleve, og jeg er her for å be den norske staten om at det må skje! 18


– Jobb og jobb, fru Blom! Jeg er redd De må finne Dem i å sysle med skriveriene Deres på søndagene som de fleste andre kunstnere. Jeg for min del kjenner flere som … – Gi meg matpenger, sa jeg. – Det veit jeg at du ikke kan nekte meg. Bostøtte kan du gi faen i, for jeg bor ikke, trikkepenger kan du også hoppe over, for jeg betaler ikke for meg, og alt det andre ekstra, som jeg veit du har oversikt over og egentlig burde ha vaert forplikta til å informere meg om – glem det! Spar de kronene til det dukker opp en smisker som kan tenke seg å slikke deg i rassen! Jeg reiste meg. – Bare få matpengene mine! – Jeg vet det finnes noe som heter Forfatterforeningens solidaritetsfond, sa hun prøvende. – Ja, sa jeg. – Det var Forfatterforeninga som betalte billetten min fra Hamburg til Oslo. Uten de englene som styrer det fondet, ville det ha vært umulig for meg å komme hit og nedverdige meg i dag. Jeg gikk ut, og ga meg til å vente på at papirmølla skulle spytte ut sjekken min. Etter et kvarter kom hun med den, og det var et nokså pent tall på den. Et langt høyere beløp enn de lusne kronene man har krav på til mat i fjorten dager. Hun smilte da hun ga meg sjekken. – Beklager. Jeg har hatt en dårlig dag. Det er ikke alltid like lett i denne bransjen, må De tro! – Ikke i vår bransje heller, sa jeg, og nikka mot gærningen som fremdeles gikk i sirkel midt på golvet.

3 Jeg måtte finne Charly. Dagen begynte å dra seg mot ettermiddag, og jeg hadde et problem jeg måtte løse, helst før midnatt: Jeg måtte få fatt i fire vegger og et tak, pluss et golv, og noe å bre over meg. Jeg gikk ut fra at Charly kunne hjelpe meg med både det og litt til; Rita var mer som meg, nokså initiativløs i perioder, hun bodde ei uke her og ei uke der, dessuten hadde hun for vane å trekke seg unna alt sosialt liv for uker og måneder av gangen. Jeg antok at det ville bli lettere å finne Charly. Han var av det slaget som sjelden 19


tok pauser fra noe som helst, og spora etter ham pleide å være godt synlige. Dessuten var han den fødte tryllekunstner, det var liksom ikke grenser for hvor mange hvite kaniner han kunne dra opp av flosshatten hvis det virkelig gjaldt. Der Charly skred fram, måtte virkeligheten svært ofte melde pass, og gi plass for det usannsynlige og fantastiske. Det hadde kommet meg til gode hele livet, for det var akkurat så lenge jeg hadde kjent ham. Jeg elska Charly, jeg kunne følge ham langt inn mot grensa til Homofilia – kanskje enda lenger. Charly som kunne skrive fletta av hvem det skulle være, bare han fikk seg et edru døgn eller to. Poeten Charly Lie, som få hadde hørt om, og som det sto mer om i politirapportene enn i avisenes arkiver. Han var en villstyring, som dumpa innom forlaget nærmest ved et uhell, med manuskripter som kunne ta pusten fra den mest garva konsulent, for ikke å si narkosnut. Han hadde presentert to samlinger, som etter min mening hadde satt anmelderne sjakk matt, simpelthen fordi Charly Lie hadde sagt det som var å si. Enkelte kalte ham vulgær og «pornografisk», men denslags sa mer om disse folkas ordfattigdom enn om Charlys poesi. Han var en troende satan, en bedende bajas, en asfalt-antroposof – han så engler på lyse dagen, men beholdt begge beina trygt planta i bikkjedritt, nedtrampa tyggegummier, i verden. Men han var som meg, helt uten linjer, han var utro mot alle idealer og ideologier, men eide en ekte lengsel som kunne sprenge de skinnhellige bedreviterne lenger enn langt. Han var den åndelige broren min, like mye som Ed var min kjødelige. Ed orka jeg ikke å tenke på akkurat da – det ante meg hvor han befant seg, og jeg lengta ikke dit. Det ville ikke bli lett å spore opp Charly, det var jeg pinlig klar over. For selv om han ikke var noen sjelden fugl i bybildet, fulgte han ingen faste løyper. Det ville være like naturlig å støte på ham i baren på SAS-hotellet som å finne ham i en krok på Krølle, eller henslengt inn mot en murvegg nede på Egertorget. Jeg bestemte meg for å starte på Lorry. Ikke fordi det ville være særlig sannsynlig å støte på Charly der, men fordi Lorry har øyne og ører. Det kunne være sløra øyne, møkkete ører, men de fungerte, det visste jeg fra før. Det var for tidlig på dagen. Trekket fra Huset var ennå ikke kommet, det var stort sett bare de gamle gutta der; de satt som statuer 20


over hver sin halvliter, og syntes å ønske seg mot døden eller en annen klode. Jeg satte meg og fikk en lys, lot den gode atmosfæren på stedet sige inn. For første gang siden jeg hadde satt beina på norsk jord, begynte jeg å føle meg hjemme. Opp gjennom åra hadde jeg bidratt med ganske mye spenn for at dette stedet skulle leve videre, tåle konkurransen fra alle de nye trendy cafeene med c, og jeg angra ikke et øyeblikk. Steder med sjel skal tas vare på, det er nærmest en borgerplikt å holde hæren av stålrørsstoler og marmorbord på avstand. Etterhvert som kvelden seig på, begynte alle de miskjente malerne, og alle de miskjente skulptørene, og alle de miskjente forfatterne og poetene å gjøre sin entré. Pluss alle de som ikke var miskjente, bare fryktelig misfornøyde. Der kom Tore, med malingflekker på dressjakka, blått øye, og ingen Livi ved sin side – jeg vifta ham av da han ville fortelle meg hvordan det sto til med ekteskapet sitt, det var tross alt ikke nødvendig. Ja, så sannelig, her kom de dumpende hele gjengen: Multikunstneren Fred Lindberg, som hadde hatt suksess i Paris og London med de dårlige maleriene sine, arm i arm med den, etter eget sigende, begava dikteren Gunnar B, som riktignok ikke hadde drevet det lenger i løpet av de siste åra enn å få to dikt antatt på bysida i Dagbladet. Og den steingærne Lilly, som tegna noen fordømt gode blyanttegninger, men som ulykkeligvis hadde den uvanen å bruke kniven på både dem, seg sjøl, og hvem som ellers måtte befinne seg i nærheten når hun fikk røkka sine, og det var ofte. Etter noen timer var de på plass hele gjengen, og jeg følte meg mer og mer hjemme etter at den ene etter den andre stakk bortom bordet mitt og forsøkte å loppe meg for spenn. Jeg sa nei til alle, og alle sa nei til meg når jeg spurte etter Charly og Rita. Til slutt kom Tore og la i på ei rødvin, jeg fikk et kort resymé over det siste halve årets skandaler og drapsforsøk, intriger og mer og mindre naturlige dødsfall. – Du husker Jon Petter K? Han satt alltid borte i kroken der. – Ja, sa jeg. – Jeg går ut fra at du har tenkt å fortelle meg at han er død? – Blodstyrtning! Fyttehælvete! Det var Livi og jeg som fant ham, tidlig en søndag morra. Du kan tru jeg har hatt et festlig forhold til rødt etter den greia der. 21


– Jeg må videre, sa jeg. – Må finne Charly. – Blir det helt krise, får du bare stikke oppom. – Takk, sa jeg. Så krise kunne jeg vanskelig tenke meg at det kunne bli. Jeg fant ikke Charly den natta. Jeg gikk fra bar til bule, tok hele runden, men ingen Charly å se noe sted. Utpå morrasida var jeg såpass full at jeg havna på Sjakk Matt, der gikk alt over styr for meg, og ei skreppe dro meg inn i en taxi og tok meg med seg hjem. Hun hadde lest et par av bøkene mine, og syntes det var interessant med en forfatter som skreiv om dop, galskap, sex og den farta der. Hun het et eller annet på M, og hadde en ganske brukbar kåk oppe ved Majorstua. Vi knakk enda ei flaske vin mens vi diskuterte Ghandi, Sør-Afrika, samt friheten ved å bade naken – alt sammen i ei eneste suppe. Da klokka begynte å nærme seg halv seks, svei vi en rev, og etter det kan jeg ikke huske at vi foretok oss noe som helst. Jeg våkna med klærne på, på tvers i ei diger dobbelseng. Jeg hadde en komet i magen, og noe inne i skallen banka mot bakhue og ville ut. Nervene mine var av typen Super Spesial, jeg hadde verdensangst og angst for døden, angst for at veggene i rommet skulle falle innover, angst for at taket skulle falle meg i hue. Under dyna lå min reddende engel fra natta før. Nydelig, kølsvart hår utover puta, en kropp som heva seg svakt hver gang hun dro luft ned i de (forestilte jeg meg) rosa lungene. Jeg rista liv i henne. – M! Du må våkne! Huset brenner! Hvis du har noe flytende, så kom med det, vi må slokke brannen mens det ennå er tid! Hun så på meg med et søvndrukkent, fiolblått blikk. – Ta det rolig, vennen min, jeg har noe valium liggende et sted … Jeg holdt meg fast i sengekanten til hun kom tilbake.

4 Det skulle ta tre dager før jeg klarte å spore opp den gamle blodsbroren min. Nede på Rett Inn satt en fugl og sang – noen strofer 22


om et hus som var blitt okkupert av en gjeng vanvittige mennesker, og at Charly var en av dem. Huset skulle ligge nede på Grønland et sted, jeg fikk en omtrentlig adresse, og drakk ut. Jeg kan huske at det regnet den natta; lett mildt vårregn. Jeg gikk i sikk-sakk mellom all bikkjedritten på fortauene, alle de små, søte etterlatenskapene til alle de små, søte, aller beste vennene våre, og jeg tenkte at våren er avkledelsens tid. Jeg kunne stoppe opp, falle i staver over skjønnheten i gatelysa, den lodne auraen som pulserte i mørket, og jeg lurte på om det mystikere og antroposofer sa stemte – at jeg også eide en sånn pulserende kilde, var et lys i verdensnatta. Og mens jeg gikk sakte i retning byens øst, sa alle følelsene mine ja til denslags poesi. Jeg så alt – husfasader, biler, telefonkiosker, pølseboder og trikkeskinner som et uttrykk for noe bakenforliggende, de ble mystiske manifestasjoner av en sjel, kanskje en ånd, kanskje Gud. Menneskers skaperverk – javel. Men hvor kom ideene fra, impulsene, de ville innfallene? Og hvorfor hadde en del av oss fått slike overdoser av fantasi og søkertrang i fødegave? For sånn var vi, hele den bulkegjengen jeg hadde levd sammen med: På en livslang safari, på jakt etter det gyldne neshornet vi innerst inne visste fantes et sted – langt der ute på galskapens savanne. Vi adlød de gudene vi følte var med oss, resten ga vi jamt faen i. Det var ikke vanskelig å finne huset. Ei diger treetasjes murstensrønne av det slaget som om kort tid ville komme til å gjøre fyllinga ute på Grønmo enda mer ruvende. En del av vindusrutene i første etasje hadde allerede dratt i forveien, de var erstatta med sponplater og plankebiter – det kunne være et rørende forsøk på barrikadering, eller et like rørende forsøk på å holde kulda ute. I annen og tredje etasje var det lys i alle vinduer, klokka var ett, natta ennå ung for dem som holdt til her. Porten sto på gløtt, jeg gikk inn i det halvmørke portrommet. Postkassene lå i en haug på betonggolvet – det var vel huskunstnerne som syntes den veggplassen de hadde til rådighet her, en seksti, søtti kvadrat, var i snaueste laget. Oppover veggene og i taket hadde disse utrettelige, kreative sjelene peisa på med grafittiablegøyene sine. Kryptiske fantasifigurer, med og uten horn, med eller uten kjønnsorganer, bein og armer, sloss om plassen med kortdikt og slagord, og ord som ikke skulle forstås, bare sees. Det var grønn, 23


gul og rød fleinsopp, og UFO-er i alle tenkelige fasonger, det var marihuanablader i alle de fargene som var å få stjålet på boks, det var … det var … overhodet ikke noe ran at man hadde vært nødt til å rive postkassene ned fra veggen. Dessuten var det vel stort sett OP-post som kom til dette huset, og purken har jo en viss erfaring med å finne fram til adressaten sin uansett. Det sto ei pønkskreppe og spydde i bakgården. Det vil si, hun gikk og spydde. Tråkka fram og tilbake med de digre vernestøvlene sine, mens hun lot dagens kost velte ut i friluft med en kraft og klem som fikk den skittengrønne hanekammen hennes til å riste. I hæla hennes løp en liten bastard og bjeffa og gneldra og snuste på oppkastet. Da den fikk øye på meg, gikk den helt fra konseptene, men den hadde det heldigvis bare i kjeften. – Har du sett noe til Charly? ropte jeg gjennom lurvelevenet fra den vesle djevelen. Jentungen stoppa opp, gulpa litt, og tørka seg karslig rundt munnen med handbaken. – Er det han idioten som driver og skriver dikt? – Ja, sa jeg. – Det er han idioten som driver og skriver idiotiske dikt om alle idiotene i denne byen. – Ha’kke peiling. Hun begynte å brekke seg igjen. Det lukta dårlig hjemmebrent lang vei, og jeg lurte på om det fantes noe av det stoffet i huset. Trappa var bemerkelsesverdig strøken. Det lukta grønnsåpe i oppgangen, trinna var blankskurte, det fantes ikke så mye som en enslig, liten sigarettsneip å se noe sted. Jeg hadde vært med på mye rart i mitt liv, men dette her vippa meg nesten av pinnen. Svaret på ett av de spørsmåla jeg øyeblikkelig stilte meg, lå med rompa i været på første avsats, og det virka som om han forsøkte å presse skurefilla gjennom golvplankene. – Charly Lie? sa jeg. Jeg hadde aldri sett kisen før. Han sendte meg et jaga blikk, før han gnukka videre og lot orda fosse. – Opp trappa til du kommer til tredje første dør til venstre det er bare å gå rett inn for kling-klangen er ute av drift bare gå rett på inn gangen til du kommer til ei grønn dør der bor Charly jeg veit han er hjemme for jeg så’n akkurat her i sta bare gå rett fram og … 24


– Takk, sa jeg. I gangen traff jeg Rosa-Lisa, og det forundra meg ikke det minste. Dette kråkeslottet måtte være noe bortimot midt i blinken for henne og de tre søstrene hennes, og skulle noen i det hele tatt makte å få skikk på kåken, måtte det være de kvinnfolka der. Hun var kledd i en sid kjole av ubestemmelig farge, håret var for anledningen farga blålilla, og hun var så godt sminka at jeg nesten kunne være frista til å innlede en ørliten flørt – hvis jeg ikke hadde visst hva hun hadde under kjolen. Rosa-Lisa var en av byens flotteste transer, og hun var jævlig klar over det sjøl. – Næmmen, å er’e jeg ser! Er’e ikke sjælveste fru Haefs som kommer anstigende, nei å nei! Hun slo henda sammen og himla med øynene – det første var ikke helt vellykka, for hun hadde et cocktailglass i den ene handa og en rykende sigarett i den andre. Uten å fortrekke ei mine stumpa hun røyken i restene av drinken, satte glasset fra seg på en kommode og heiv seg over meg, mens hun overøste meg med de berømte smellkyssa sine. – Åssen var det i Spania da, darling? Du må fortelle, jeg vil ha alle detaljer! Å, du bø’kke innbille deg annet enn at gamle Rosa L kommer til å dra det ut av deg hvis du ikke kommer med det på røde rappet! Disse kattolikka er jo så sprengkåte at dem går med rompa i været da’n lang, ja jeg veit det, for jeg har vært i Syden jeg åsså, vær du bare sikker! – Jeg drakk, sa jeg. –Dessuten er de spanske kvinnfolka umulige å komme på skuddhold av hvis du ikke vil betale. – Kvinnfolk ? Æsj, du må se å få vent deg av med de barnestrekene der! Hetrofili og alkoholisme er det verste jeg veit, det er noe griseri, fy for et svin du er! – Bra å se at du er i form, sa jeg. – Bor du her også? – Jeg åsså? Men i himmelens navn, hva er det De innsinuerer da, frøken, at De bor her åsså, da må De bare se å få meldt fra til sjølveste Rosa L, for det er nemlig hu som er nattportier på detta hottellet da, skjønner De! Nei, De er jammen ei fin frøken, fru Haefs – komme trekkende på denna måten midt på pene aftenen uten så mye som ei simpel handveske! Det er vel han derre dikterkompisen Deres De er ute etter nå igjen da vel? Vel, vel –jeg skal ikke blande meg opp i romansa deres, jeg har da såpass inntiusjon at jeg skjøn25


ner når jeg er ønska og når jeg er upop – bare gå inn og kos deg me’n, han sitter innpå ruffen og verper dikt med hønsehjernen sin, stakkar! Faen åsså, og jeg som skvalpa en hel Marttini utover den feiteste kjolen jeg eier og har! Edna, hvor er kluten? Hun forsvant inn ei dør. Charly lå på en divan under et av de to store vinduene, og leste Gustaf Fröding. Han var kledd i ei vid, gammal dressbukse og helsetrøye. Den ledige venstrearmen hang ut over divankanten, og pendla sakte fram og tilbake over golvteppet. Det korte, brune håret var gredd bakover, han hadde begynt å bruke bryl, eller kanskje det bare var så fett at det lå av seg sjøl. Det var kvelende varmt i rommet, en vifteovn sto og småhoppa borte i et hjørne. Han snudde seg, brått og irritert, som alltid når han ble forstyrra i yndlingsbeskjeftigelsen. Øynene skjøt ild et sekund, så ble blikket mykt. – Buenos dias! sa jeg. – Jeg trenger litt sympati og et sted å sove. Han smilte, og la boka fra seg. Forsiktig, han behandla alltid bøker som spedbarn. – Når kom du? – For noen dager siden. Jeg tok av meg jakka, og satte meg i et monstrum av en lenestol. – Er det noe nytt? Han rulla over på ryggen igjen, jeg så den skarpskårne profilen hans mot den hvite vinduskarmen. – Nytt? Det er vel alltid noe nytt. Fortell meg heller om Spania, jeg har drømt meg dit så ofte i det siste. Hvordan var det i Lorcas land? Jeg lo. – Jeg var i Lorca! Det er den mest upoetiske lille drittbyen du kan forestille deg! Jeg måtte slå ihjel ei natt der på vei til Granada, og jeg hadde trøbbel med å finne et glass rødvin på det fordømte stedet. – Hm. Det var som bare. Granada, sa du? – Ja. Det var noe annet. Noe helt annet! – Det er der Alhambra ligger? – Stemmer. Maurernes siste skanse. Herregud Charly – bare navnet er jo nok til å drive en mann fra vettet! Alhambra! Det ligger åtte hundre års arabisk elskov i det ordet! – Så, så, Erling! Det er jeg som er poeten av oss. Er du sulten? Har du lyst på en rev? Jeg sa ja takk til reven, og vi ble sittende og røyke hasj og drikke 26


gloheit te, mens jeg manet fram bilder fra Spania. Jeg fortalte om de baskiske byene, og om de nesten turkise bølgene som slo inn mot land fra Biscaya, om bakgatene i Barcelona, og om alle gærningene jeg hadde truffet der, horene, tjuvene, og de harde dop-folka, som virkelig var noe av det mest skruppelløse jeg hadde støtt på. Jeg fortalte om haiken nedover langs kysten – Costa Brava, Costa Blanca, Costa del Sol, der landskapet var halvørken, fargene stadig skiftende. Fjellene vest for Benidorm, dekket av mandeltrær, som i januar-februar blomstra på bar kvist – hele fjell av rosa blomster, et ubegripelig syn! Over høyslettene mot Madrid, der du simpelthen ikke kunne se slutten av åkrene – de strakte seg innover i uendeligheten. Druer. Tomater. Korn. Ufattelige rikdommer. Og mest av alt snakka jeg om Granada og om Alhambra, den gamle mauriske byen. Den klare blå høsthimmelen over de snødekte fjellsidene i Sierra Harana, de tredekte skråningene ned mot selve Alhambra, løvverk i alle farger. Den gamle byen med sine tårn og spir, som et eventyrsyn, nesten uvirkelig. Eldgamle kjempesypresser med historie i hver årring, de enorme murene, med nisjer og skyteskår, mosaikkbelagte haller, sildrende fontener, du kunne sette deg i skyggen og lukke øynene, lytte til vannet som klukka, innbille deg at du hørte arabiske kvinnestemmer som hviska deg femhundre år gamle kjærlighetserklæringer i øret, føle at tida var et relativt begrep, noe flytende, at de døde gikk rundt oss, bare en hårsbredd fra vår oppfattelsesevne. Og jeg fortalte om rødvin som smakte jord, og om rødvin som smakte blod, og om nervetrådene mine, som mot slutten trua med å legge seg om halsen på meg og kvele meg. – Jeg dro hjem, sa jeg til slutt. – Som ei såra bikkje. Charly hadde hørt på meg hele tida, den siste halvtimen med lukkede øyne, men jeg visste han var våken. Han sa, idet han fiska fram en sigarett, fremdeles uten å åpne øynene: – Og boka? – Den ligger i kokskjeller’n til Lisa. Sammen med resten av møkka mi. Han rynka panna, og drakk røyken. – Du skal ikke snakke sånn om bøkene dine! Er den ferdig? – Nesten. – Nesten? Hva betyr det? 27


– Antakelig ikke annet enn at jeg ikke tør levere den fra meg. – Kan jeg få lese den? – Nei. – Hva skal barnet hete? – Det veit jeg ikke. – Bra tittel. Det er så lite man veit. Det ble en lang pause. Den eneste lyden jeg kunne høre, var ei dempa kakling som skreiv seg fra Rosa-Lisa og de andre jentene i rommet ved sida av, iblanda noe rock&roll fra et eller annet sted under oss. – Vel, sa Charly omsider. Han åpna øynene, og stumpa røyken. – Det er et par ting jeg må fortelle deg. – Ed? sa jeg. – Ed er på asylet igjen. – Jaha. Det er jo det vanlige. Har du vært og besøkt ham? – Nei, det er ikke så lenge siden de plukka ham opp. Jeg ringte og snakka litt med øverstkommanderende der oppe, men han sa det ikke var noe vits i foreløpig. – Såpass, sa jeg. – Er han oppe eller nede? – Ute, vil jeg si. Sist jeg så ham, kom han inn på Huset med en bærepose over hue. Den fikk vi jo av ham i en fei, men han var skvær håpløs, bare babbel og rot. Det var stråler fra rommet, og sikkerhetspolitiet var etter ham, hele regla, bare ti hakk verre enn vanlig. Jeg måtte le. Jeg så for meg bror min, hvordan han ankom Kunstnernes Hus med en bærepose over hue! Jøss, det var tragisk, det var tragisk som bare faen, men galskapen hans hadde tross alt vart ved i såpass mange år at jeg hadde vent meg til den. Og det var ti ganger bedre at psykiatrien fikk tak i ham enn at fengselsvesenet hadde slitt kloa i ham igjen. Jeg huska med gru de gangene han hadde kommet ut av spjelet. Charly lo ikke. Han fyrte opp en ny røyk, og reiste seg. – Hyggelig at du tar det på den måten, for dette var egentlig det eneste humoristiske jeg hadde å fortelle deg om den vesle kjernefamilien vår. Han ga seg til å trave fram og tilbake på golvet. – Hva mener du? sa jeg. – Det har skjedd noe ordentlig dritt her på berget siden sist, altså! 28


– Rita har fått kreft, sa han. – Hun skal snart dø. Jeg hadde reist meg fra stolen helt uten å registrere det. – For noe forbanna vrøvl! Jenta er to år yngre enn oss, hun er seksogtjue! – Kutt ut! Det dør unger av kreft hver jævla dag! Lungene hennes ser visstnok ut som to svamper, dyppa i blekk – legene sier det ikke er en dritt å gjøre. De har gitt henne ett år, toppen. Jeg dumpa ned i stolen igjen. – Hvordan tar hun det? Jeg tenkte ikke klart, registrerte bare såvidt at orda kom fra meg, og at de hørtes forbanna platte ut. Charly hadde stilt seg ved vinduet. Han sto der og glodde tomt ut mot den nyfødte morran. – Tja, sa han. – Tar og tar … – Spytt ut! sa jeg. – Hun er neppe typen på å melde seg inn i Oslo Fullevangeliske. Chariy åpna vinduet, og knipsa sneipen ned i gata. Et kjølig pust seig inn i det røykfylte rommet. – Hun har begynt å skyte horse, og hun må trekke for å få endene til å møtes. – For Guds skyld, sa jeg. – La det vinduet stå! Vi var dødstrøtte etter all hasjen og den lange natta, men det var ikke å tenke på å sove. Så snart pakistanersjappa nede i gata åpna lukene, løp Charly ned og kjøpte ei kasse export, pluss rundstykker, sigaretter og noe pålegg. Vi spiste en rask frokost, og begynte å legge i oss av ølet. Jeg var langt nede etter det Charly hadde fortalt om Rita, jeg begynte å komme i et farlig humør. For bare noen få timer siden hadde jeg svevd gjennom byen, lykkelig fordi jeg hadde funnet Charly, med hue fullt av godarta tanker. Nå hadde den gamle spanskesjuken tatt fatt i meg igjen, jeg var i en ny tunnel, og jeg visste den kunne komme til å bli lang denne gangen. – Jeg finner meg ikke i det! sa jeg. – Jeg finner meg faen ikke i det! Det er ikke sånn diktet om Rita skal ende! Charly lå på divanen og drakk, med blikket festa i taket. Det var et helt vanlig, gulhvitt tak, uten særmerker av noe slag, men han hadde studert det inngående lenge nå. – Det er lite vi kan gjøre med døden, Erling. – Jeg snakker ikke om døden, for faen! Jeg snakker om at jenta kryper i dritten, og akkurat det kan vi, du og jeg, gjøre en god del med! 29


Han snudde seg, og så på meg. – Trur du virkelig ikke jeg har prøvd? Jeg har snakka … – Snakk! sa jeg, urettferdig og hissig. – Vi må slutte å snakke! Nå må vi to for en gangs skyld gjøre noe, handle! Heroin, ok – det er et rolig selvmord, jeg kan til en viss grad forstå at hun vil ha det på den måten. Men jeg vil ikke se jenta på gata, jeg tåler ikke tanken, jeg blir sjuk, kvalm! Vi tre har holdt sammen i alle år, helt siden vi var en neve store. Vi har gjort ti tusen gærne ting sammen, vi har hatt ti tusen sprø folk etter oss, ti tusen onde makter har prøvd å knekke nakken på oss på alle tenkelige og utenkelige måter. Og hele tiden har vi fiksa å holde hue over vannet, ja mer enn det, vi har klart å holde det høyt heva over alle disse fordømte besteborgerpygmeene og de latterlige, små liva deres. Det er derfor jeg tar dette så jævlig ille opp. Det er en fornærmelse mot deg og meg og våre egne folk, og det er en uutholdelig, forjævlig fornærmelse overfor Rita sjøl! Herregud Charly, det flotte kvinnfolket, stå der og henge med fitta i handa! Aldri i verden! Må hun ha horse, så skal hun ha horse, men hun skal ikke måtte selge ræva til åndssløve tullinger for å få det. Hvis det stemmer at hun har ett år igjen, er det vår forbanna plikt å sørge for at det året blir best mulig for henne, alt annet kan vi slå en diger, feit strek over! Vi to er brødrene hennes, Charly, brødrene hennes. Andre enn oss har hun i virkeligheten aldri hatt! Jeg fortsatte på det viset i over en time. Charly lot meg holde på uten å avbryte, selv om jeg kjørte meg sjøl langt ut over sidelinja, og naturligvis burde ha forstått at han, Charly Lie, hadde tenkt alle disse tankene allerede for lenge siden. Til slutt holdt jeg på å svime av av utmattelse, og Charly fikk meg bort på divanen. Sjøl koksa han på golvet, og bredte jakka mi over seg. Sånn fant jeg ham da jeg våkna ved åttetida på kvelden. Jeg ble liggende en stund og studere ham fra divanen, og det slo meg at han så så forbanna ung ut. Det fikk meg til å tenke på Rita igjen.

30

Ingvar Ambjørnsen Hvite niggere  

Hvite niggere er en brei, generøs og brutal fortelling om outsiderne i opprør mot et skinnhellig og selvtilfreds borgerskap. Den er også en...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you