Stormens øye
D ET ER 27. J u L i 1942. Over Tyskland høres drønnet fra flere hundre bombefly gjennom mørket. Denne natten er målet Hamburg. Millionbyen skal knuses. I Egypt stilnet kanonene noen timer tidligere, det første slaget om El Alamein er over uten en seierherre. I Oslo forbereder nordmenn i hemmelighet feiringen av kongens fødselsdag uken etter. Hundrevis av dem skal bli arrestert for å bære en blomst i knapphullet. Verden er inne i den tredje krigssommeren.
Men i Lisboa er det fredelig. Hovedstaden i det nøytrale Portugal er stormens øye i et herjet Europa. Hit kommer kurerer med viktige dokumenter i kofferten. Her sitter diplomater i hemmelige møter. I de trange smugene vrimler det av spioner fra krigsmaktene. Og til Lisboa strømmer det flyktninger. En av dem er en 87 år gammel nordmann. Denne natten skal livet hans ta slutt. Fritz Wedel Jarlsberg ligger på sykehus med en alvorlig infeksjon, pådratt etter at han ble feilmedisinert av en slurvete portugisisk tannlege. Hjertet hans sliter tungt.
I løpet av Fritz’ lange liv har Storbritannia vært styrt av fem monarker, flere av dem kjente han personlig. Han har hatt relasjoner til tre svenske og tre danske konger. Fritz kjenner derimot bare én norsk konge, men til gjengjeld har han rekruttert ham selv.
Den gamle mannen glir inn og ut av døsen. Mellom svettetoktene drømmer han kanskje om den gang han som barn løp rundt i de kongelige salonger i Kristiania. Eller om frieriet i Aachen seksti år tidligere, der Alice ble hans etter at de hadde kjent hverandre bare noen timer. Kanskje dukker det hastige oppbruddet fra Madrid opp som et syn, den gang han kastet seg på toget for å hjelpe revolusjonsregjeringen hjemme. Eller er det et av hans stolteste øyeblikk som melder seg? Da han i Paris signerte traktaten som gjorde fedrelandet til en arktisk stor-
makt? Innimellom ser han kanskje de overdådige middagene, festene og de unge mennene som kom til hans seng.
I den feberhete julinatten kan vi se for oss at nåtid, fortid og følelser blandes i en siste, uklar eliksir. En ensom feiring av et levd liv. En begivenhetsrik og omstridt innsats for landet han elsket. Men mot slutten roer alt seg. Fritz er i stormens øye.
Lyset er i ferd med å forsvinne. I sykehussengen går pusten langsommere. Det er stille i Lisboa. Den gamle mannen har funnet ro der, etter at han måtte forlate sitt kjære Paris da nazistene kom til byen.
Så er det slutt. Men la oss begynne med begynnelsen.
Del 1
1855–1902
k AP i TTEL 1
Dynastiet
fR i T z W EDEL J ARLS b ER g b LE født inn i Norges fremste adelige dynasti, grunnlagt av en tysk leiesoldat som etter mange års krigføring på kontinentet endte opp i Tønsberg.
Dynastiet Wedel Jarlsberg oppsto da adelsmannen og soldaten Gustav Wilhelm von Wedel kom til landet i 1678. Wedel-slekten hadde røtter i Holstein tilbake til 1200-tallet og mennene var landeiere og krigere. Wedelene hadde egne hæravdelinger, som gjerne ble leid ut til stater som lå i krig med hverandre. Krig var god butikk også for 3–400 år siden. Gjennom sin karriere som leiesoldat kjempet tyskeren Gustav von Wedel både for og mot franskmennene, mot svenskene, for Ungarn mot Tyrkia og mot nederlenderne. Så gikk han i den dansk-norske kongens tjeneste.
36 år gammel kom Gustav til Norge som kong Christian Vs feltmarskalk og øverstkommanderende. Han kjøpte godset Jarlsberg av kongens halvbror Ulrik Frederik Gyldenløve, og kongens gunst gjorde at han kunne ta adelstittelen lensgreve. Dynastiet Wedel Jarlsberg i Tønsberg var grunnlagt. Gustav var Fritz’ 4 x tippoldefar. Ned gjennom slektsleddene var fortsatt de fleste Wedel Jarlsbergene krigere. Store formuer ble skapt, noen forvitret og nye ble bygget opp. De som ikke var grever, var som regel baroner. Slektstavlen til Fritz Wedel Jarlsberg er komplisert, begge hans foreldre var av Wedel Jarlsberg-slekten. De var firmenninger. Ekteskap i slike kretser ble ofte inngått på kryss og tvers i slekten. Genetikk var et ukjent begrep og kjærlighet var heller ikke en nødvendig forutsetning for et ekteskap. Institusjonen fungerte hovedsakelig for å sikre makt, formuer og sosial status.
All krigingen gikk hardt ut over slektens mannlige medlemmer. En av
Fritz’ forfedre ble såret og lemlestet under den spanske erobringen av Oran, Algerie i 1733. Greven ble brakt hjem til Norge og døde senere av krigsskadene. Fritz’ to bestefedre, begge ved navn Wedel Jarlsberg, deltok i kampene om København i 1807, der engelskmennene erobret hele den dansk-norske flåten. Farfaren ble såret og måtte omskolere seg til jurist, mens morfaren fortsatte som kriger og endte som general og kongens øverstkommanderende i Norge.
De i slekten som ikke egnet seg til en militær karriere ble gjerne diplomater. Fritz’ oldefar var for eksempel kongens utsending i Napoli, Haag, London og Wien. Han var sjelden hjemme på godset i Tønsberg, noe kone og barn var glade for. Greven var nemlig en forferdelig tyrann, og samlivet endte med at grevinne og barn flyktet til København. Den iltre grevens eldste sønn var Herman, som senere arvet tittelen og ble en av Norges mest sentrale politikere og embetsmenn, blant annet på Eidsvoll i 1814. Grev Herman Wedel Jarlsberg var Fritz’ grandonkel.
Gjennom generasjonene fikk det norske adelsdynastiet avleggere i Danmark, og gjennom ekteskap blandet slektslinjene seg med hverandre. Mens en av danskebaronene bygget opp en stor formue, klarte sønnen å sette det meste over styr gjennom å satse på dikting og teateroppsetninger.
Den danske teaterbaronens sønn var Fritz’ farfar. I 1812 ble han beordret til stillingen som amtmann i Finnmark, så langt unna København det var mulig å komme i det dansk-norske riket, hvis man da ikke ble sendt til Grønland. På vei nordover hadde den unge baronen et opphold i Kristiania, der han under en middag møtte den 18 år gamle Ingeborg Margrethe von Haffner. Han falt pladask, men måtte med tungt hjerte fortsette ferden nordover. Da han kom til Trondheim, ble hjertesorgen for sterk. Han gjorde vendereis, dro tilbake til Kristiania, fridde til Ingeborg og fikk ja. Fem dager senere giftet de seg og morgenen etter bryllupet satte de nygifte kursen mot Finnmark.
I det turbulente året 1814, samtidig som hans tremenning grev Herman satt på Eidsvoll og vedtok grunnlov, ble baronen i Finnmark utnevnt til amtmann for Bratsberg amt og grevskapene Jarlsberg og Laurvigen (Larvik). Dansken kom dermed ‘hjem’ til sine norske forfedres røtter i Vestfold. Han flyttet inn på herregården Brunla ved Stavern. Storgården fra middelalderen var eid av Larvik grevskap da Ingeborg og Frederik Wilhelm kom med flyttelasset fra Finnmark. Senere kjøpte han herregården, hvor sønnesønnen Fritz etter hvert løp omkring som barn.
Leiesoldaten Gustav von Wedel grunnla dynastiet etter at han kom til landet i 1678, fikk kjøpe herregården Jarlsberg og ble utnevnt til greve.
J ARLS b ER g h O v ED gå RD
Fritz’ morfar, farfarens tremenning, general og den svenske kongens øverstkommanderende i Norge, var en hard negl. Ferdinand Wedel Jarlsberg hadde tidligere vært kommandant på Akershus festning, og under det såkalte torgslaget 17. mai 1829 var det han som satte kavaleriet inn mot Henrik Wergeland og andre demonstranter som ville feire grunnlovsdagen på Stortorvet. Den slags oppvigleri likte krigeren Ferdinand Wedel Jarlsberg dårlig, til tross for at broren Herman hadde vært en av grunnlovsfedrene på Eidsvoll 15 år tidligere. Ferdinand så feiringen av grunnlovsdagen som et utålelig opprør mot svenskekongen.
Morfar Ferdinand Wedel Jarlsberg var general og kongens øverstkommanderende i Norge.
A STA Nø RRE g AARD / Ru NE A A kvik / O SLO m u SE um
Farfar Frederik Wilhelm Jarlsberg var den danske baronen som ble amtmann i Finnmark og senere vendte ‘hjem’ til familieopphavet i Vestfold.
J ARLS b ER g h O v ED gå RD
Generalen var, i tillegg til sine militære oppgaver, også hoffmarskalk og den øverste medarbeideren i Kristiania for tre svensk-norske konger: Først den gamle Carl II, deretter kongens franske adoptivsønn Carl Johan og de siste årene kong Oscar I.
De to Wedel Jarlsberg-tremenningene fikk barn med en måneds mellomrom. Juliane, generalens datter, vokste opp til å bli hoffrøken hos dronning Josefine. Amtmannen fikk sønnen Frederik Joachim. Som flere av sine forfedre prøvde også han seg som leiesoldat. I tre år var han offiser i den franske keiser Napoleon IIIs flåte, før han vendte hjem til den norske marinen. Samtidig ble han utnevnt til kabinettkammerherre ved det nybygde kongelige slott i Kristiania. Der var firmenningen Juliane allerede dronningens medarbeider. Ikke lenger etter giftet de to Wedel Jarlsberg-ene seg.
I 1853 fikk de datteren Juliane, oppkalt etter sin mor. To år senere, 7. juli 1855, kom vår hovedperson til verden: Frederik Hartvig Herman Wedel Jarlsberg. Som rekken av Frederik-er i Wedel Jarlsberg-slekten før ham, skulle han bare gå under kallenavnet Fritz. Med syv generasjoner tysk-dansk-norsk adel i ryggen og det kongelige slott som lekeplass, fremsto det klart allerede fra fødselen at lille Fritz ville møte få hindringer på sin reise gjennom livet. Lenger unna alminnelige nordmenns hverdag i en utkant av Europa var det knapt mulig å komme. Da er det kanskje ikke så underlig at Fritz ble som han ble.
k AP i TTEL 2
Barneføtter på Slottet
E N J u L i DA g i 1855 hørtes det barnegråt i Store Strandgade i Kristiania. Folk stanset og lyttet. Normalt var det lyden av offisersrop og taktfast marsjering som gjenlød i kvartalene mellom Akershus festning og den tidligere kongeresidensen. Men nå hadde en liten gutt kommet til verden i den gamle general Wedel Jarlsbergs embetsbolig, Fideikomissgården.
Barnet ble født tre uker for tidlig og var lite og spinkelt. Jordmor og foreldre så bekymret på hverandre, det var ingen selvfølge at dette barnet ville klare å klamre seg til livet. De visste at hvert tiende barn døde i forbindelse med fødselen, og den lille gutten så ikke spesielt levedyktig ut. Foreldrene fylte en stor sigarkasse med bomull og la barnet i den provisoriske krybben. Etter noen dager kunne Juliane og Frederik Joachim puste ut. Lille Fritz kom til å klare seg. Han skulle få vokse opp med mor, far og storesøster.
Familien bodde sammen med morfar Ferdinand, den pensjonerte krigeren, generalen og kong Oscar Is øverste kammerherre i Store Strandgade 11, gaten som i dag heter Fred. Olsens gate. Fideikomissgården lå tvers over torget for Paléet, som hadde vært residens for den svensknorske kongen når han var i Kristiania, inntil slottet på Bellevue-høyden sto ferdig seks år tidligere. Bygningen var bolig for kammerherren og hans familie og lå gunstig til ved den gamle kongeresidensen, havnen og jernbanestasjonen, der landets første toglinje mellom hovedstaden og Eidsvoll nettopp var tatt i bruk.
Hvilken samtid er det som møter den spinkle, lille gutten? Han er født inn i den øverste eliten i en nasjon med 1,4 millioner mennesker. Industrialiseringen av landet er i sin begynnelse og den nye oppfinnelsen frimerket er akkurat tatt i bruk for å effektivisere postgangen.
Oscar I, sønn av den opprinnelig franske Carl Johan, er konge i
Fritz kom til verden og bodde sine to første leveår i Fideikomissgården, tjenesteboligen for den svensknorske kongens øverste mann i Norge.
O LA f v æ R i N g
Sverige og Norge. I Storbritannia har dronning Victoria vært regent i 18 år og skal fortsette som det britiske imperiets overhode i 46 år til. På Krimhalvøya raser en krig mellom Russland på den ene siden og Det osmanske riket, Storbritannia og Frankrike på den andre. Og i Paris besøker keiser Napoleon III sin favorittelskerinne i hennes storslåtte hjem, som noen tiår senere skal bli residensen til Fritz i den franske hovedstaden.
Da Fritz var to år gammel døde morfaren og familien måtte flytte ut av Fideikomissgården. De fant en leilighet i Metzgården, etter datidens målestokk en fasjonabel leiegård i Kristian Augusts gate 17–19, ved Tullinløkka, bare noen steinkast fra Det kongelige slott. Både mor og far hadde da sentrale posisjoner ved hoffet, slik deres foreldre hadde hatt. I tillegg til familiens bolig ved Tullinløkka, disponerte moren en egen leilighet på Slottet, som hun benyttet når kongefamilien var i residens.
Fritz kunne senere ikke huske sin morfar generalen, men bildet av farfaren var klarere. Baronen som gjorde vendereis til Kristiania for
å gifte seg og deretter tok med seg sin unge brud til Finnmark. Hans storgård Brunla ved Larvik ble etter hvert overtatt av Fritz’ far, Frederik Joachim. Selv i en familie av adelige eksentrikere skilte farfar Frederik Wilhelm seg ut: «Han kjørte alltid phaéton med to hvite hester. Han hadde langt, hvitt haar og lang sort frak med Nordstjerneordenens storkorsstjerne på brystet. Han var en meget smuk mand. Vi barn hadde den største beundring for ham, men vi var fuldstændig uten grund forfærdelig bange for ham.»1
Fritz beskriver i sin selvbiografi «Reisen gjennem livet» en lykkelig barndom på herregården Brunla og på Tullinløkka. Om vinteren var det av og til besøk på Frognerseteren, når man var så heldig å bli invitert opp til litt skiløping av eieren, bankieren Thomas Heftye. Og det var vinterdager på Bogstad, hos ‘onkel’ Herman Wedel Jarlsberg, baron og kongens hoffjegermester: «Bogstad var for os barn et lyspunkt i vinteren. Sne og akning, slædefart og bjeldeklang, og saa den store sal hvor vi lekte og danset.»2
Men det er sannsynlig at barndommen også hadde mørke dager. Faren var kjent som en bråsint marineoffiser og mor Juliane hadde hendene fulle med å være Slottets vertinne. I stor grad var lille Fritz overlatt barnepikene, men det alle de voksne uten tvil bidro til var å bygge opp den unge guttens solide selvbilde.
På Slottet var Juliane overhoffmesterinne for dronning Louise, den nederlandsfødte ektefellen til kong Carl IV. Dette var den høyeste stillingen en kvinne kunne oppnå i Norge, og jobben var å avlaste dronningen i hennes offisielle oppgaver. Overhoffmesterinnen er blitt omtalt som ‘dronningens vikar’.3 Som hoffets fremste kvinne var Juliane visevertinne på Slottet og utførte dronningens representasjonsoppgaver når Louise oppholdt seg i Stockholm, noe hun gjorde det meste av tiden.
Fritz’ foreldre utgjorde den øverste ledelsen på Det kongelige slott i Kristiania. Frederik Joachim hadde ved siden av sine plikter som offiser i marinen nå også oppgaven som Slottets hoffmarskalk, kong Carls høyre hånd og leder for kongehusets stab.
Det kongelige slott var altså et velkjent sted for unge Fritz, som gjerne løp omkring og lekte med kongeparets datter, den fire år eldre prinsesse Lovisa når de kongelige var i Kristiania. Lovisa ble senere dronning Louise av Danmark, mor til prins Carl, mer kjent som kong Haakon VII av Norge.
«Prinsesse Louise var temmelig vilter og klatret op i træsøilene i
Til venstre: Far Frederik Joachim var svenskekongens nærmeste mann i Norge og kjent som en hard marineoffiser. WJA
Til høyre: Lille Fritz var nært knyttet til sin storesøster og sin mor, begge ved navn Juliane. WJA
pavillonen. Det var for meget for mig. Jeg kløp henne rigtig alvorlig i hendes lange ben, saa hun skrek og satte av sted til Dronningen for at klage sin nød, mens jeg fik skjænd av min søster. Prinsessen fik imidlertid ikke noget medhold av Dronningen, som bare sa: ‘Vill du vara med i leken får du ta lite af steken,’ og jeg triumferte.»4
Selv om Fritz’ forfedre i mange generasjoner bakover hadde vært krigere, skjønte han tidlig at den slags ikke var noe for ham, til farens store sorg. Fritz var ikke bare fysisk dårlig skikket for et barskt militærliv. Han var også et vennlig menneske. Fritz søkte som oftest harmoni i forhold til omgivelsene fremfor konfrontasjon. Faren var ganske annerledes. Fritz senior tjenestegjorde blant annet som skipssjef på korvetten Nornen og fregatten St. Olaf, og var kjent som en hard offiser med et hissig temperament. Ved flere anledninger ble han anklaget for mishandling av mannskapet om bord. I 1864 kunne avisen Gjengangeren fortelle at kokken på fregatten Kong Sverre, der Fritz senior da var nestkommanderende, måtte på lasarettet etter å ha blitt banket opp av Wedel Jarlsberg. Noen år senere brakte avisene nye anklager: «Efter
Fritz Wedel Jarlsberg omkring ti år gammel. WJA
forlydende er der indkommet
Klage over Chefen paa Fregatten
St. Olaf, Hr. Kommandørkaptein
Fritz Wedel Jarlsberg, i Anledning fornærmelige Udtalelser mod Underordnede. Hr. Kommandørkaptein Wedel Jarlsberg skal tidligere være straffet tvende Gange for samme Forseelse.»5
Fritz senior slapp straff ved denne anledningen: «Om de fremkomne Oplysninger end ikke taler for, at der fra Hr. Wedels side som Skibschef har været iagttaget den fineste Tone og Konduite ligeoverfor de Underordnede, og om der end af ham maaske er brugt et enkelt utilbørligt Ord, saa skal der på den anden Side ikke være paaklaget noget, som skal kunne give Anledning til at gjøre Ansvar gjeldende for Krigsret.»6
Avisene føyde til at siden det dreide seg om en svært høytstående offiser og en av kongens nærmeste menn, kunne det utvikle seg til en skandale dersom han ble stilt for krigsrett. Noe slikt ville marinen helst slippe.
Selv om den unge Fritz allerede som barn var sikker på at han ikke skulle i forfedrenes fotspor og bli sjøoffiser, ga ikke faren opp håpet. For ikke å skuffe opphavet, og for å gi militærlivet en sjanse, mønstret Fritz som 13-åring på korvetten Nornen, der faren var skipssjef. Etter to tokt til europeiske havner var tenåringen enda sikrere i sin sak: «Jeg hadde en stor ambition og en levende fantasi. Jeg syntes ikke jeg kunde drive det til noget større i vor marine, og da jeg kom hjem, var jeg besluttet paa at jeg ikke vilde være sjøofficer, men ogsaa besluttet paa at jeg vilde ut i større forhold og derfor at jeg vilde være diplomat.»7
Dermed var kursen staket ut. Skolegangen ble penset over på klassiske fag ved Nissens Latin- og Realskole i Rosenkrantz gate. Skolen var den mest anerkjente privatskolen i Kristiania, bak kateteret sto
flere av tidens fremste intellektuelle og blant elevene skulle noen med tiden bli sentrale skikkelser i norsk samfunnsliv. Våren 1872 var det 15 unge menn som avla examen artium ved Nissens og stolt kunne iføre seg sine studenterluer. Fritz var åpenbart ikke noe skolelys. Vitnemålet fra hans studentereksamen viser at han utmerket seg i tysk, språket til hans forfedre, men at de andre skoleresultatene var nokså middels.
En av Fritz’ nærmeste skolekamerater var Nils Ihlen, som senere var Norges utenriksminister i syv år; gjennom blant annet verdenskrigen og Svalbardforhandlingene etter krigen. De to kameratene på Nissens skole fikk mye med hverandre å gjøre senere i livet.
1872 ble et merkeår for Fritz. Moren hadde vært syk en stund og måtte til slutt gi etter for kreften, 53 år gammel. Han begynte på jusstudiene ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, og om høsten døde kong Carl IV. Monarken hadde ingen mannlig arving, kun datteren, Fritz’ barndomsvenn prinsesse Lovisa. Jenta hadde allerede som 17-åring blitt giftet bort til kronprinsen av Danmark. Dermed besteg den avdøde kongens bror den svensk-norske tronen som Oscar II. Den nye kongen skulle bli en sentral skikkelse i Fritz’ karriere.
To år senere giftet søsteren Juliane seg med sin firmenning, den danske adelsmannen Christian von Benzon Hoppe. Deres felles tippoldefar var en av grevene i Tønsberg. Dermed flyttet storesøster til Pallisbjerg herregård på Jylland, og Fritz senior og junior satt alene igjen i Kristiania.
Etter tronskiftet beholdt Fritz’ far stillingen som kabinettkammerherre og hoffmarskalk hos den nye kongen, og etter kort tid tok far og sønn bolig i en leilighet på Slottet i Kristiania. Herregården Brunla ble solgt, den var for stor for de to og rommet minner om en tid hvor Juliane og Frederik Joachim kunne være vertskap for storslagne selskaper der slekt og venner i hopetall møttes. Nå sto herregården for det meste tom. Dessuten var salget også en økonomisk nødvendighet: «Jeg kunde jo vanskelig gaa ind i den diplomatiske karrière hvis vi ikke hadde en rummeligere økonomi, og fik ut de penger som var bundet i eiendommen.»8 Ferske diplomater fikk den gang ikke lønn de første årene av karrieren, og måtte leve av egne midler.
Fritz senior tilbrakte etter hvert mye av tiden sin i Stockholm, der også kongen for det meste foretrakk å være, fremfor i Kristiania hvor monarken møtte betydelig uvilje blant de mer radikale miljøene i norsk politikk. Samarbeidet med stadig mer opprørske norske politikere ga
Fra sin arbeidsplass på slottet kunne Fritz’ foreldre se ned på familiens bolig ved Tullinløkka (den hvite bygården som er nummer tre fra venstre).
P ER A DOL f Th OR é N / O SLO m u SE um
kongen hodepine, selv om konservative norske kretser varmt slo ring om den svenske monarken.
Dermed var det en ung jusstudent som i lange perioder bodde alene på Det kongelige slott. Det må ha vært ensomt i hovedstadens mest fasjonable studenthybel. Den utadvendte Fritz søkte mot medstudenter og et sosialt studenterliv i Kristiania. I 1870-årene var det ikke så mange av dem, på juskullet sitt hadde Fritz bare et tyvetalls medstudenter. Og i et lite land som Norge møter man gjerne igjen senere i livet, ofte i sentrale posisjoner, flere av dem man har svingt noen beger med som student. En av begersvingerne i Fritz’ nærmeste krets var en to år yngre, sarkastisk og debattglad bergenser ved navn Christian Michelsen. De tok juridikum sammen våren 1879.
Med ikke altfor strålende eksamenspapirer i hånden, reiste den 24 år gamle Fritz Wedel Jarlsberg til Stockholm og banket på døren til De forenede rikers utenriksdepartement. Han skulle bli diplomat.
k AP i TTEL 3
