I den skogen av Harlan Coben

«Barney og Village People,» sa han og laget trutmunn. «Kunne du muligens ha funnet to mer forslitte og utdaterte popreferanser?»

«Jeg skulle til å si den lilla ’teletubbien’, men jeg kunne ikke komme på navnet hans.»

«Tinky Winky. Og den er også gått ut på dato.» Han la armene i kors og sukket. «Så, nå som vi alle er samlet i dette opplagt heteroinnredede kontoret, kan vi bare la våre to klienter gå og bli ferdig med saken?»

Jeg så ham inn i øynene. «De gjorde det, Flair.»

Han ville ikke nekte for det. «Har du virkelig tenkt å sette den skrullete stripper-prostituerte i vitneboksen?»

Jeg skulle til å forsvare henne, men han kjente allerede de faktiske forhold. «Det har jeg.»

Flair prøvde å la være å smile. «Jeg kommer til å smadre henne,» sa han.

Jeg sa ikke noe.

Han kom til å gjøre det. Jeg visste det. Og det var nettopp poenget ved Flair. Han kunne kutte noen i småbiter og likevel få dem til å like ham. Jeg hadde sett ham gjøre det før. En skulle tro at i hvert fall noen i en jury ville ha homofobi og enten hate eller frykte ham. Men det var ikke sånn det fungerte når det gjaldt Flair. De kvinnelige juristene ville gjerne gå på handletur med ham og fortelle om ektemennenes mangler. Mennene fant ham så lite truende at han ikke fikk noen makt over dem.

Det så ut til å kunne bli et drepende forsvar.

«Hva er du på jakt etter?» spurte jeg.

Flair smilte. «Du er nervøs, ikke sant?»

«Jeg håper bare å kunne redde et voldtektsoffer fra å bli mobbet av deg.»

«Moi?» Han la hånden mot brystet. «Nå blir jeg fornærmet.»

Jeg bare så på ham. I det samme gikk døren opp. Loren Muse, min sjefetterforsker, kom inn. Muse var på min alder, midt i trettiårene, og hadde vært drapsetterforsker under min forgjenger, Ed Steinberg.

Muse satte seg uten et ord eller en håndbevegelse.

37