Harlan Coben
I den skogen Oversatt av Sissel Busk
Harlan Coben Originalens tittel: The Woods Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2007 by Harlan Coben All rights reserved Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Opprinnelig forlag: The Penguin Group (USA) Inc. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32335-6 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne er til Alek Coben Thomas Bradbeer Annie van der Heide De tre gledene jeg er så heldig å kalle gudbarna mine
Prolog
Jeg ser faren min med den spaden. Tårene strømmer nedover ansiktet hans. Et fælt, dypt hulk presser seg opp langt nede fra lungene. Han løfter spaden og støter den i bakken. Bladet flerrer opp jorden som om den var fuktig hud. Jeg er atten år gammel, og dette er det mest levende bildet jeg har av faren min – han, i skogen, med den spaden. Han vet ikke at jeg står og iakttar ham. Jeg skjuler meg bak et tre mens han graver. Han gjør det med villskap, som om jorden har gjort ham rasende og han nå søker hevn. Jeg har aldri sett far gråte før – ikke da hans egen far døde, ikke da moren min stakk av og reiste fra oss, selv ikke da han fikk høre om søsteren min, Camille. Men nå gråter han. Han gråter uten å skamme seg. Tårene flommer over ansiktet som en foss. Hulkingen lager ekko mellom trærne. Dette er den første gangen jeg har spionert på ham på denne måten. De fleste lørdagene lot han som om han skulle på fisketur, men jeg trodde egentlig aldri noe på det. Jeg tror jeg alltid har visst at dette stedet, dette forferdelige stedet, var hans hemmelige mål. For noen ganger er det mitt også. Jeg står bak treet og iakttar ham. Jeg kommer til å gjøre dette åtte ganger til. Jeg avbryter ham aldri. Jeg avslører meg aldri. Jeg tror at han ikke vet at jeg er der. Jeg er faktisk sikker på det. Og så en dag idet han er på vei mot bilen, ser han på meg med tørre øyne og sier: «Ikke i dag, Paul. I dag går jeg alene.» Jeg ser at han kjører av sted. Han går til skogen for siste gang. Fra sin dødsseng atten år senere tar han hånden min. Han 7
er sløv av medisiner. Hendene hans er ru og trælete. Han har brukt dem hele livet – selv i de velstående årene i et land som ikke eksisterer lenger. Han har et slikt tøft utseende der all hud ser barket og hard ut, nesten som om han har et eget skilpaddeskall. Han har hatt store fysiske smerter, men ingen tårer. Han bare lukker øynene og holder ut. Faren min har alltid fått meg til å føle meg trygg, selv nå, nå som jeg er voksen og har et barn selv. Vi gikk på en bar for tre måneder siden, mens han fortsatt var sterk nok til det. Det brøt ut slåsskamp. Faren min stilte seg foran meg, klar til å ta den første og beste som kom meg for nær. Fremdeles. Det er sånn det er. Jeg ser på ham der han ligger i sengen. Jeg tenker på de dagene i skogen. Jeg tenker på hvordan han gravde, hvordan han endelig sluttet, hvordan jeg trodde at han hadde gitt opp etter at moren min reiste. «Paul?» Far er med ett oppskaket. Jeg har lyst til å trygle ham om ikke å dø, men det ville ikke være riktig. Jeg hadde vært her tidligere. Det blir ikke bedre – ikke for noen. «Det blir bra, far,» sier jeg til ham. «Alt kommer til å bli bra.» Han blir ikke roligere. Han prøver å sette seg opp. Jeg vil hjelpe ham, men han skyver meg vekk. Han ser meg dypt i øynene, og jeg ser at han er klar, eller det er kanskje noe vi lurer oss selv til å tro mot slutten. Den endelige, falske trøsten. En tåre renner fra øyet hans. Jeg ser hvordan den sakte glir nedover kinnet. «Paul,» sier far, og stemmen hans har fremdeles en sterk klang av russisk. «Vi er fortsatt nødt til å finne henne.» «Vi kommer til å gjøre det, far.» Han ser undersøkende på meg igjen. Jeg nikker som en forsikring. Men jeg tror ikke han ser etter forsikring. For første gang tror jeg han ser etter skyldfølelse. «Visste du det?» spør han, og stemmen hans er nesten ikke hørbar. 8
Jeg kjenner en skjelving i hele kroppen, men jeg blunker ikke, jeg ser ikke bort. Jeg lurer på hva han ser, hva han tror. Men det får jeg aldri vite. For da, akkurat da, lukker faren min øynene og dør.
1
TRE MÅNEDER SENERE Jeg satt i gymsalen på en barneskole og så hvordan min seks år gamle datter, Cara, manøvrerte seg nervøst over en balansebom som muligens var hevet ti centimeter over gulvnivå. Mindre enn en time senere kom jeg til å stirre på ansiktet til en mann som var blitt brutalt myrdet. Det burde ikke sjokkere noen. Opp gjennom årene har jeg erfart – på de verst tenkelige måter – at veggen mellom liv og død, mellom uvanlig skjønnhet og ubegripelig stygghet, mellom den mest uskyldige setting og et fryktelig blodbad, er skjør. Det tar ett sekund å bryte gjennom den. Det ene øyeblikket ser livet idyllisk ut. Jeg befinner meg på et så ærbart sted som en gymnastikksal på en barneskole. Jentungen min snurrer rundt. Stemmen hennes er vilter. Øynene er lukket. Jeg ser ansiktet til moren hennes der, hvordan moren hennes pleide å lukke øynene og smile, og jeg husker hvor skjør den veggen virkelig er. «Cope?» Det var min svigerinne, Greta. Jeg snudde meg mot henne. Greta så på meg med sin vanlige bekymring. Jeg smilte meg gjennom den. «Hva tenker du på?» hvisket hun. Hun visste det godt. Likevel løy jeg. «Håndholdte videokameraer,» sa jeg. «Hva for noe?» Alle klappstolene var tatt av de andre foreldrene. Jeg sto bakerst og lente meg med korslagte armer mot betongveggen. Over døren var det slått opp regler, og plakater med irriterende 10
morsomme og inspirerende aforismer som «Ikke fortell meg at himmelen er ytterpunktet når det finnes fotavtrykk på månen» hang over hele veggen. Spisebordene var slått sammen. Jeg lente meg mot et av dem og kjente det kalde stålet og metallet. Gymnastikksaler forandrer seg aldri selv om vi blir eldre. De bare virker mindre. Jeg pekte mot foreldrene. «Det er flere videokameraer enn barn her inne.» Greta nikket. «Og foreldre, de filmer alt. Jeg mener: absolutt alt. Hva gjør de med alt sammen? Er det virkelig noen som ser dette om igjen fra begynnelse til slutt?» «Gjør ikke du det?» «Jeg vil heller gjennomgå en fødsel.» Da smilte hun. «Nei,» sa hun, «det ville du ikke.» «Nei vel da, kanskje ikke. Men har vi ikke alle vokst opp i MTV-generasjonen? Korte kutt. Massevis av vinkler. Men bare å filme alt sammen på denne måten, utsette en troskyldig venn eller snille familiemedlemmer for dette …» Døren gikk opp. I samme øyeblikk som de to mennene kom inn i gymsalen, visste jeg at de var politifolk. Selv om jeg ikke hadde hatt ganske lang erfaring – jeg er statsadvokat for Essex County, hvilket omfatter den temmelig voldelige byen Newark – ville jeg ha skjønt det. På fjernsyn får de faktisk til noe som er riktig. Måten de fleste politimenn går kledd på, for eksempel – fedre i den velstående forstaden Ridgewood går ikke kledd på den måten. Vi ifører oss ikke dress når vi går for å se våre håpefulle utføre kvasigymnastikk. Vi går i kordfløyel eller jeans og V-genser utenpå en T-skjorte. Disse to karene gikk i dress med dårlig snitt og en brunfarge som minnet om trefliser etter et regnvær. De smilte ikke. Øynene deres saumfor rommet. Jeg kjenner de fleste politifolkene i området, men jeg kjente ikke disse karene. Det bekymret meg. Det var noe som var galt her. Jeg visste at jeg ikke hadde gjort noe, selvfølgelig, men kjente likevel en liten jeg-er-uskyldig-men-føler-meg-likevel-skyldig-uro i magen. Min svigerinne, Greta, og hennes mann, Bob, har tre barn. 11
Deres yngste datter, Madison, er seks år gammel og går i samme klasse som min Cara. Greta og Bob har vært til enorm hjelp. Etter at min kone, Jane – Gretas søster – døde, flyttet de til Ridgewood. Greta påstår at de hadde tenkt å gjøre det uansett. Det tviler jeg på. Men jeg er så takknemlig at jeg ikke grubler noe særlig over det. Jeg kan ikke tenke meg hvordan tilværelsen ville ha vært uten dem. Vanligvis pleier de andre fedrene å stå bakerst sammen med meg, men siden denne tilstelningen var på dagtid, var det svært få av dem her. Mødrene – bortsett fra den ene som nå glor på meg over videokameraet sitt fordi hun overhørte mine slengbemerkninger om kameraer – tilber meg. Det er ikke meg, selvfølgelig, men historien om meg. Min kone døde for fem år siden, og jeg oppdrar min datter alene. Det finnes flere enslige foreldre i byen, for det meste skilte mødre, men jeg får tonnevis med slingringsmonn. Hvis jeg glemmer å skrive melding, eller kommer for sent for å hente datteren min eller glemmer matpakken hennes på kjøkkenbenken, stiller de andre mødrene eller personalet opp og hjelper til. De synes min mannlige hjelpeløshet er søt. Når en enslig mor gjør noen av de samme tingene, er hun en slumse og blir gjenstand for de andre mødrenes forakt. Barna fortsatte å hoppe eller snuble, avhengig av hvordan en ønsker å se det. Jeg så på Cara. Hun var flink til å konsentrere seg og klarte seg bra, men jeg har mistanke om at hun har arvet sin fars manglende koordineringsevne. Noen jenter fra idrettslinjen på videregående skole hjalp til. De gikk i siste klasse og var muligens sytten eller atten år. Hun som passet på Cara mens hun gjorde forsøk på saltomortale, minnet meg om søsteren min. Camille døde da hun var omtrent på denne tenåringens alder, og mediene lar meg aldri få lov til å glemme det. Og det er kanskje bra. Camille ville ha vært i slutten av trettiårene nå, minst like gammel som de fleste av disse mødrene. Rart å tenke på det på den måten. Jeg ser alltid Camille for meg som tenåring. Det er vanskelig å tenke seg hvor hun ville ha vært nå – hvor hun burde ha vært nå – i en av disse stolene, med det tåpelige, lykkelige, omsorgsfulle jeg-er-først-og-fremst-mor-smilet, i gang med 12
å overfilme sitt avkom. Jeg lurer på hvordan hun ville ha sett ut i dag, men igjen ser jeg bare tenåringen som døde. Det kan virke som om jeg på en måte er besatt av døden, men det er en enorm forskjell mellom drapet på søsteren min og min kones for tidlige bortgang. Det første dødsfallet, Camilles, førte meg inn på min nåværende jobb og yrkeskarriere. I rettssalen kan jeg bekjempe urettferdigheten. Og det gjør jeg. Jeg prøver å gjøre verden tryggere, prøver å sette dem som vil skade andre, bak lås og slå, prøver å skape en avslutning for andre familier, noe min egen familie egentlig aldri fikk. Ved det andre dødsfallet – min kones – var jeg hjelpeløs og forvirret, og uansett hva jeg gjør nå, vil jeg aldri bli i stand til å rette opp det igjen. Rektoren klistret på seg det falske, oversminkede omsorgssmilet og gikk mot de to politimennene. Hun begynte å snakke til dem, men ingen av dem så mye som kastet et blikk på henne. Jeg så på øynene deres. Da den høyeste av dem, helt sikkert sjefen, så ansiktet mitt, stanset han. Et øyeblikk sto vi begge helt urørlige. Han vred umerkelig på hodet, nikket meg ut av denne trygge havn med latter og tumulter. Jeg nikket like umerkelig tilbake. «Hvor skal du?» spurte Greta. Jeg vil nødig oppfattes som slem, men Greta var den stygge søsteren. De liknet på hverandre, hun og min skjønne, døde brud. En kunne se at de stammet fra samme foreldre. Men alt som klaffet fysisk på min Jane, slår ikke helt til hos Greta. Min kone hadde en markant nese som på en måte gjorde henne mer sexy. Greta har en markant nese som rett og slett ser stor ut. Min kones øyne sto eksotisk langt fra hverandre. På Greta gir avstanden mellom øynene henne et reptilsk utseende. «Jeg er ikke sikker,» sa jeg. «Jobb?» «Kan være.» Hun kikket bort på de to sannsynlige snutene og tilbake på meg igjen. «Jeg hadde tenkt å ta med Madison til lunsj på Friendly’s. Vil du at jeg skal ta med Cara?» «Det ville vært flott.» 13
«Jeg kan hente henne etter skoletid også.» Jeg nikket. «Det kunne være til god hjelp.» Greta kysset meg ømt på kinnet – noe hun sjelden gjør. Jeg gikk mot utgangen. Barnas perlende latter trillet med meg. Jeg åpnet døren og gikk ut i korridoren. De to politimennene fulgte etter. Skolekorridorer forandrer seg heller ikke særlig mye. De har et nesten spøkelsesaktig ekko ved seg, en merkelig blanding av halvstillhet og en svak, men tydelig lukt som både beroliger og skremmer. «Er du Paul Copeland?» spurte den høye. «Ja.» Han så på sin kortere partner. Den korte var kjøttfull og hadde ikke nakke. Hodet hans var formet som en betongblokk. Huden var grov, som for å forsterke illusjonen. En gruppe med fjerdeklassinger rundet hjørnet. Alle var røde i ansiktet etter aktivitet. De kom sikkert rett fra lekeplassen. De gikk forbi oss, fulgt av en sliten lærer. Hun sendte oss et anstrengt smil. «Kanskje vi burde snakke utenfor,» sa den høye. Jeg trakk på skuldrene. Jeg hadde ingen anelse om hva dette dreide seg om. Jeg hadde uskyldens falske uttrykk, men erfaring nok til å vite at ingenting er slik en tror når det gjelder politiet. Dette handlet ikke om saken med de store overskriftene som jeg holdt på med for tiden. Hvis det hadde gjort det, ville de ha ringt til kontoret. Og jeg ville blitt oppsøkt på mobilen eller på BlackBerryen min. Nei, de var ute etter noe annet – noe personlig. Igjen visste jeg at jeg ikke hadde gjort noe galt. Men jeg har sett alle slags mistenkte i løpet av min karriere, og alle slags reaksjoner. Nok til å overraske hvem som helst. For eksempel når politiet har en hovedmistenkt, holder de ham ofte i avhørsrommet i timevis. En skulle tro at de skyldige var de som ble helt fra seg, men som oftest var det motsatt. De uskyldige er de mest urolige og nervøse. De har ingen anelse om hvorfor de er der, eller hva politiet feilaktig tror de har gjort. De skyldige sovner ofte. Vi sto utenfor. Solen stekte. Den høye myste og løftet hånden for å skygge for øynene. Betongblokk unte ingen den tilfredsstillelsen. 14
«Jeg er etterforsker Tucker York,» sa den høye. Han tok fram ID-kortet sitt og nikket mot Betongblokk. «Dette er etterforsker Don Dillon.» Dillon tok også fram ID-kortet sitt. De viste dem til meg. Jeg vet ikke hvorfor de gjør det. Hvor vanskelig kan det være å forfalske slike? «Hva kan jeg hjelpe med?» spurte jeg. «Har du noe imot å fortelle oss hvor du var i går kveld?» spurte York. Alarmen burde ha gått ved et slikt spørsmål. Jeg burde straks ha minnet dem på hvem jeg var, og at jeg ikke ville svare på spørsmål uten at en advokat var til stede. Men jeg er advokat. En pokker så god en også. Og det gjør selvfølgelig at en blir mer tåpelig når en skal være sin egen forsvarer, ikke mindre. Jeg var også et vanlig menneske. Når en blir stanset av politiet, får en lyst til å behage. Selv jeg, med all min erfaring, gjør det. En kan ikke hjelpe for at en får den følelsen. «Jeg var hjemme.» «Noen som kan bekrefte det?» «Min datter.» York og Dillon så mot skolen. «Er det den jentungen som hopper omkring der inne?» «Ja.» «Noen andre?» «Jeg tror ikke det. Hva dreier dette seg om?» Det var York som tok seg av all snakkingen. Han overhørte spørsmålet mitt. «Kjenner du en mann som heter Manolo Santiago?» «Nei.» «Er du sikker?» «Nokså sikker.» «Hvorfor bare nokså sikker?» «Vet du hvem jeg er?» «Ja visst,» sa York. Han hostet inn i neven. «Ønsker du at vi kneler eller kysser ringen din eller noe?» «Det var ikke det jeg mente.» «Bra, da er vi på linje.» Jeg likte ikke oppførselen hans, men 15
jeg lot det passere. «Så hvorfor er du bare ’nokså sikker’ på at du ikke kjenner Manolo Santiago?» «Jeg mener at navnet hans ikke lyder kjent. Jeg tror ikke jeg kjenner ham. Men kanskje det er en jeg har vært aktor for, eller et vitne i en av rettssakene mine, eller for pokker, kanskje jeg traff ham som pengeinnsamler for ti år siden.» York nikket som for å oppmuntre meg til å plapre videre. Jeg gjorde det ikke. «Har du noe imot å bli med oss?» «Hvor?» «Det kommer ikke til å ta lang tid.» «Det kommer ikke til å ta lang tid,» gjentok jeg. «Det høres ikke ut som noe sted, akkurat.» De to politimennene vekslet blikk. Jeg prøvde å se ut som om jeg aktet å stå på mitt. «En mann ved navn Manolo Santiago ble drept i går kveld.» «Hvor?» «Liket ble funnet på Manhattan. I området ved Washington Heights.» «Og hva har det med meg å gjøre?» «Vi tror at du kanskje kan hjelpe til.» «Hjelpe til med hva? Jeg har allerede fortalt at jeg ikke kjenner ham.» «Du sa –» York kikket faktisk på blokken sin, men det var bare for effektens skyld, han hadde ikke skrevet noe mens jeg snakket, «– at du var ’nokså sikker’ på at du ikke kjente ham.» «Så er jeg sikker, da. OK? Jeg er sikker.» Han smelte blokken igjen med en teatralsk bevegelse. «Mr. Santiago kjente deg.» «Hvordan vet du det?» «Det foretrekker vi å vise deg.» «Og jeg foretrekker at du forteller meg det.» «Mr. Santiago –» York nølte som om han valgte sine neste ord med omhu, «– hadde enkelte gjenstander på seg.» «Gjenstander?» «Ja.» «Kunne du være litt mer presis?» 16
«Gjenstander,» sa han, «som peker mot deg.» «Som peker mot meg som hva?» «Oi, herr aktor?» Dillon – Betongblokk – hadde endelig talt. «Det heter distriktsstatsadvokat,» sa jeg. «Samma det.» Han strakte nakken og pekte på brystet mitt. «Du begynner virkelig å få meg til å klø i ræva.» «Hva behager?» Dillon stilte seg rett foran ansiktet mitt. «Ser vi ut som om vi er her for å få en jævla språkleksjon?» Jeg trodde det var et retorisk spørsmål, men han ventet. Endelig sa jeg: «Nei.» «Da bør du høre godt etter. Vi har et lik. Det er en sammenheng mellom den fyren og deg. Vil du bli med og hjelpe til med å oppklare dette, eller vil du leke flere språkleker som får deg til å likne jækla mye på en mistenkt?» «Nøyaktig hvem tror du at du snakker til, betjent?» «En kar som stiller til valg, og som ikke ville like at vi gikk til pressen med dette.» «Truer du meg?» York gikk imellom. «Ingen truer med noe som helst her.» Men Dillon hadde truffet godt. Sannheten var at ansettelsen min fortsatt var midlertidig. Min venn, den nåværende guvernøren i «Garden State», hadde gitt meg jobben som konstituert distriktsstatsadvokat. Det var også snakk om at jeg burde stille til valg til kongressen, kanskje til og med for den ledige senatorstillingen. Det ville være løgn hvis jeg sa at jeg ikke hadde politiske ambisjoner. En skandale, selv et falskt sniff av en, ville ikke ta seg godt ut. «Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan hjelpe til,» sa jeg. «Kanskje du ikke kan det, og kanskje du kan.» Dillon vred på betongblokken. «Men du vil gjerne hjelpe til hvis du kan, ikke sant?» «Selvfølgelig,» sa jeg. «Jeg mener, jeg vil ikke at du skal klø i ræva mer enn nødvendig.» Han smilte nesten da. «Så sett deg i bilen.» «Jeg har et viktig møte i ettermiddag.» 17
«Du er tilbake innen da.» Jeg ventet meg en lurvete Chevy Caprice, men bilen var en ren Ford. Jeg satte meg i baksetet. Mine to nye venner satt foran. Vi snakket ikke under kjøreturen. Det var trafikk på George Washington-broen, men vi satte bare på sirenene og gled gjennom. Da vi var på Manhattan-siden, snakket York. «Vi tror at Manolo Santiago muligens kan være et alias.» Jeg sa «Jaså» fordi jeg ikke visste hva annet jeg skulle si. «Du skjønner, vi har ingen bekreftet ID på offeret. Vi fant ham i går kveld. På førerkortet hans står det Manolo Santiago. Det har vi sjekket. Det ser ikke ut til at det er det virkelige navnet hans. Vi kjørte fingeravtrykkene hans. Ingen funn. Så vi vet ikke hvem han er.» «Og det tror dere jeg vet?» De gadd ikke svare. Stemmen til York var lett som en vårdag. «Du er enkemann, Copeland, stemmer det?» «Stemmer,» sa jeg. «Må være vanskelig. Å oppdra et barn helt alene.» Jeg svarte ikke. «Vi har hørt at din kone hadde kreft. Du var sterkt involvert i en organisasjon som kunne finne en helbredelse.» «Mmm.» «Beundringsverdig.» De skulle bare visst. «Dette må være veldig rart for deg,» sa York. «Hva da?» «Å befinne seg på den andre siden. Det er jo vanligvis du som stiller spørsmålene, ikke besvarer dem. Det må nødvendigvis være litt rart.» Han smilte til meg i sladrespeilet. «Du, York?» sa jeg. «Ja?» «Har du et program eller noe?» spurte jeg. «Et hva?» «Et program,» sa jeg. «Sånn at jeg kan lese om dine tidligere 18
meritter. Jeg mener før du sikret deg denne rollen som ’snill politi’.» York smålo. «Jeg sier bare at det må være rart. Jeg mener: Har du noen gang blitt avhørt av politiet tidligere?» Det var en felle. De var nødt til å kjenne til det. Da jeg var atten år gammel, jobbet jeg som trener på en sommerleir. Fire deltakere – Gil Perez og kjæresten hans, Margot Green, Doug Billingham og hans kjæreste, Camille Copeland (også kjent som min søster) – snek seg ut i skogen sent en kveld. De ble aldri sett igjen. Bare to av likene ble funnet. Margot Green, sytten år, ble funnet mindre enn hundre meter fra leirstedet med strupen kuttet over. Doug Billingham, også sytten år, ble funnet noen hundre meter bortenfor. Han hadde flere knivstikk, men dødsårsaken var at strupen var skåret over. Likene av de to andre – Gil Perez og Camille – ble aldri funnet. Saken fikk store overskrifter. Wayne Steubens, en rikmannssønn som også var trener på leirstedet, ble tatt to år senere – etter den tredje sommeren med tilsvarende terror – men ikke før han hadde drept minst fire andre tenåringer. Han fikk tilnavnet Sommerslakteren – et altfor opplagt økenavn. Waynes to neste ofre ble funnet i nærheten av en speiderleir i Muncie, Indiana. Et annet offer var på en leir i Vienna, Virginia. Hans siste offer hadde vært på en idrettsleir i Poconos. De fleste hadde fått strupen kuttet over. Alle var blitt begravd i skogen, noen før de var døde. Ja, som levende begravd. Det tok litt tid før de fant likene. Det tok for eksempel et halvt år før gutten fra Poconos ble funnet. De fleste eksperter tror at det fortsatt ligger noen der ute, fortsatt begravd dypt inne i skogene. For eksempel søsteren min. Wayne har aldri tilstått, og til tross for at han har sittet i et fengsel med maksimal sikring de siste atten årene, påstår han at han aldri har hatt noe å gjøre med de fire første drapene som startet det hele. Jeg tror ham ikke. Det faktum at det fortsatt var minst to lik igjen der ute, førte til spekulasjoner og gjetninger. Det ga Wayne større oppmerksomhet. Jeg tror han liker 19
det. Men uvissheten – uklarheten – er fortsatt jævlig smertefull. Jeg var svært glad i søsteren min. Alle var det. De fleste tror at døden er det grusomste. Slik er det ikke. Etter en stund er håpet en enda verre herskerinne. Når en lever med det så lenge som jeg har gjort, med hodet på blokken hele tiden, med øksen hevet over en i dagevis, deretter i måneder, deretter år, lengter en etter at den skal falle og hogge av en hodet. De fleste trodde at moren min reiste fra oss fordi søsteren min var blitt drept. Men det var tvert imot. Mor forlot oss fordi vi aldri kunne bevise det. Jeg ønsket at Wayne Steubens ville fortelle oss hva han gjorde med henne. Ikke for å gi henne en ordentlig begravelse eller noe sånt. Det ville ha vært fint, men det er ikke poenget her. Døden er ren og skjær ødeleggelse. Den treffer, du blir smadret, deretter begynner du å bygge deg opp igjen. Men det å ikke vite – tvilen, uklarheten – fikk døden til å fungere som termitter eller en slags motstandsdyktig bakterie. Den eter deg opp fra innsiden. Du klarer ikke å stanse forråtnelsen. Du kan ikke bygge deg opp igjen, for tvilen vil bare fortsette å gnage. Jeg tror den fortsatt gjør det. Denne delen av mitt liv ble alltid plukket opp av mediene, uansett hvor gjerne jeg ønsker å holde det privat. Selv det raskeste Google-søk ville fått fram navnet mitt i forbindelse med mysteriet De forsvunne camperne, som de raskt ble kalt. For helsike, historien blir fortsatt spilt på disse «forbrytelser fra virkeligheten»-showene på Discovery eller Court TV. Jeg var der den kvelden, i den skogen. Navnet mitt dukket opp i forbindelse med ettersøkingen. Jeg fikk spørsmål av politiet. Ble tatt inn til avhør. Til og med mistenkt. Så de var nødt til å kjenne til det. Jeg valgte å ikke svare. York og Dillon presset meg ikke. Da vi ankom likhuset, førte de meg bortover en lang korridor. Ingen sa noe. Jeg var ikke sikker på hva dette var for noe. Jeg begynte å forstå det York hadde sagt. Jeg var på den andre siden. Jeg hadde sett mange vitner gå på denne måten. Jeg hadde sett alle slags reaksjoner i likhuset. De som skal identifisere, er gjerne 20
stoiske til å begynne med. Jeg vet ikke helt hvorfor. Manner de seg opp? Eller har de fortsatt et snev av håp? Der kom det ordet igjen. Jeg vet ikke. Men uansett, håpet forsvinner raskt. Vi bommer aldri på identifikasjon. Hvis vi tror at det er den vi elsker, så er det det. Likhuset er ikke et sted for mirakler i siste liten. Aldri. Jeg visste at de iakttok meg, studerte reaksjonene mine. Jeg ble oppmerksom på skrittene mine, kroppsholdningen min, ansiktsuttrykkene mine. Jeg satset på å være nøytral, og deretter lurte jeg på hvorfor jeg brydde meg om det. De førte meg fram til vinduet. Du får ikke gå inn i rommet. Du står bak en glassrute. Rommet var fliselagt, så det bare kunne spyles ned – ingen vits i å pynte opp med dekor eller vasking. Alle bårene var tomme, bortsett fra én. Liket var dekket av et laken, men jeg kunne se merkelappen på tåen. De bruker faktisk slike. Jeg så på stortåen som stakk ut under lakenet – den var helt ukjent. Det var slik jeg tenkte. Jeg kjenner ikke igjen mannens stortå. Hjernen gjør rare ting under stress. En kvinne med maske rullet båren nærmere vinduet. Av alle ting kom jeg til å tenke på den dagen datteren min ble født. Jeg husker barselstuen. Vinduet minnet om dette, med en slags folie som dannet ruter. Sykepleieren, en kvinne på størrelse med kvinnen i likhuset, trillet den lille vognen som datteren min lå i, nærmere vinduet. Akkurat på samme måten. Jeg antar at jeg vanligvis ville ha sett noe betydningsfullt i dette – begynnelsen og slutten av livet – men i dag gjorde jeg ikke det. Hun trakk bort den øverste delen av lakenet. Jeg så ned på ansiktet. Alles blikk var festet på meg. Det visste jeg. Den døde mannen var omtrent på min alder, i begynnelsen av trettiårene. Han hadde skjegg. Det så ut som om han var barbert på hodet. Han hadde dusjhette på. Jeg syntes det så ganske dumt ut, det med dusjhetten, men jeg visste hvorfor den var der. «Skutt i hodet?» spurte jeg. «Ja.» «Hvor mange ganger?» «To ganger.» 21
«Kaliber?» York kremtet, som for å minne meg på at dette ikke var min sak. «Kjenner du ham?» Jeg så en gang til. «Nei,» sa jeg. «Er du sikker?» Jeg skulle til å nikke. Men noe fikk meg til å stoppe. «Hva er det?» spurte York. «Hvorfor er jeg her?» «Vi ønsker å finne ut om du kjenner –» «Akkurat, men hva fikk dere til å tro at jeg skulle kjenne ham?» Jeg iakttok dem fra øyekroken, så at York og Dillon vekslet blikk. Dillon trakk på skuldrene, og York tok ballen. «Han hadde adressen din i lommen,» sa York. «Og han hadde en bunke med avisutklipp om deg.» «Jeg er en offentlig person.» «Ja, vi vet det.» Han tidde. Jeg snudde meg mot ham. «Hva mer?» «Utklippene handlet ikke om deg. Ikke egentlig.» «Hva handlet de om?» «Søsteren din,» sa han. «Om det som skjedde i skogen.» Rommet ble ti grader kaldere, men for søren, vi var jo i et likhus. Jeg prøvde å høres nonchalant. «Kanskje han var hekta på ’forbrytelser fra virkeligheten’. Det er mange som er det.» Han nølte. Jeg så at han vekslet enda et blikk med partneren sin. «Hva mer?» spurte jeg. «Hva mener du?» «Hva mer hadde han på seg?» York snudde seg mot en underordnet som jeg ikke engang hadde registrert var der. «Kan vi vise Mr. Copeland her de personlige effektene?» Jeg gransket den døde mannens ansikt. Det var kopparret og rynket. Jeg prøvde å glatte det ut. Jeg kjente ham ikke. Manolo Santiago var en fremmed for meg. Noen trakk fram en rød plastpose med bevismateriale. De tømte den ut på bordet. På avstand kunne jeg se et par donge22
ribukser og en flanellsskjorte. Det var også en lommebok og en mobiltelefon. «Har dere sjekket mobiltelefonen?» spurte jeg. «Det har vi. Det er en engangstelefon. Telefonloggen er tom.» Jeg tvang blikket bort fra den døde mannens ansikt og gikk mot bordet. Beina mine skalv. Det var sammenbrettede papirer. Jeg åpnet et forsiktig. Artikkelen fra Newsweek. Bildet av de fire døde tenåringene var der – Sommerslakterens første offer. De begynte alltid med Margot Green fordi liket av henne ble funnet med en gang. Det tok enda en dag før de fant Doug Billingham. Men den egentlige interessen lå i de to andre. De hadde funnet blodige og opprevne klær som hadde tilhørt Gil Perez og søsteren min – men ingen lik. Hvorfor ikke? Enkelt. Skogområdet var enormt. Wayne Steubens hadde gjemt dem godt. Men noen, de som foretrekker en god intrige, kjøpte ikke den. Hvorfor var nettopp de to ikke blitt funnet? Hvordan kunne Steubens ha beveget seg så raskt og begravd dem så hurtig? Hadde han hatt en medhjelper? Hvordan hadde han fått det til? Hva gjorde de fire i skogen i utgangspunktet? Selv i dag, atten år etter at Wayne ble arrestert, snakker folk om «spøkelsene» i disse skogene – eller kanskje det finnes en hemmelig sekt som bor i en fraflyttet hytte, eller rømte sinnssykepasienter, eller menn med metallkroker til armer eller bisarre, feilslåtte medisinske eksperimenter. De snakker om Busemannen, finner rester etter nedbrente bål, fortsatt omringet av knokler etter de barna han har spist. De sier at de fortsatt kan høre hvordan Gil Perez og søsteren min hyler etter hevn om natten. Jeg tilbrakte mange netter der ute, alene i den skogen. Jeg hørte aldri noen hyl. Blikket mitt gikk videre fra bildene av Margot Green og Doug Billingham. Bildet av søsteren min var det neste. Jeg hadde sett det samme bildet en million ganger. Mediene likte det fordi hun så så fantastisk vanlig ut. Hun var jenta fra nabolaget, henne du helst ville ha til barnevakt, den søte tenåringen som bodde borte i gaten. Camille var ikke slik i det hele tatt. Hun var uskikkelig, hadde livlige øyne og et skjevt, fandenivoldsk smil 23
som fikk guttene til å rygge litt. Dette bildet var svært lite likt henne. Hun var mer enn dette. Og kanskje nettopp det hadde kostet henne livet. Jeg skulle til å se på det siste bildet, det av Gil Perez, men noe fikk meg til å stanse. Hjertet mitt stoppet. Jeg vet at det høres dramatisk, men det var slik det kjentes. Jeg stirret på haugen med mynter som Manolo Santiago hadde hatt i lommene, og jeg så den, og det var som om en hånd presset seg inn i brystkassen min og klemte hjertet mitt så hardt at det ikke kunne slå lenger. Jeg tok et skritt bakover. «Mr. Copeland?» Hånden min for fram som om den handlet på egen hånd. Jeg så hvordan fingrene mine grep tak i den og holdt den opp foran øynene mine. Det var en ring. En jentering. Jeg så på bildet av Gil Perez, gutten som var blitt drept sammen med søsteren min der ute i skogen. Tankene gikk atten år tilbake. Og jeg husket arret. «Mr. Copeland?» «Vis meg armen hans,» sa jeg. «Hva?» «Armen hans.» Jeg snudde meg mot vinduet og pekte på liket. «Vis meg den jævla armen hans.» York ga tegn til Dillon. Dillon trykket på intercomknappen. «Han ønsker å se mannens arm.» «Hvilken av dem?» «Jeg vet ikke,» sa jeg. «Begge, går jeg ut fra.» De så overrasket ut, men kvinnen lystret. Lakenet ble trukket tilbake. Brystkassen var håret nå. Han var større, minst femten kilo tyngre enn han var den gangen, men det var ikke så overraskende. Han hadde forandret seg. Det har vi alle. Men det var ikke det jeg lette etter. Jeg så på armen, lette etter det taggete arret. Det var der. 24
På den venstre armen hans. Jeg gispet ikke eller noe sånt. Det var som om en del av virkeligheten nettopp var blitt tatt bort, og jeg var for nummen til å gjøre noe med det. Jeg bare sto der. «Mr. Copeland?» «Jeg kjenner ham,» sa jeg. «Hvem er han?» Jeg pekte på bildet i magasinet. «Han heter Gil Perez.»
2
Før i tiden nøt professor Lucy Gold, doktor i både engelsk og psykologi, arbeidstiden på kontoret. Da fikk hun anledning til å sitte med studentene enkeltvis og virkelig bli kjent med dem. Hun stortrivdes når de stille på bakerste benk, de som satt med bøyd hode og skrev notater som om det var diktat, de som hadde håret hengende foran ansiktet som en beskyttende gardin – når de banket på døren hennes, hevet blikket og fortalte henne hva som lå dem på hjertet. Men som oftest var studentene som dukket opp, spyttslikkere, slik som denne gang. Det var de som følte at karakterene deres kun burde avhenge av deres utvendige entusiasme, at jo mer oppmerksomhet de kunne skaffe seg, desto bedre karakterer fikk de, som om det å være utadvendt ikke ble tilstrekkelig belønnet her i landet. «Professor Gold,» sa jenta, som het Sylvia Potter. Lucy så henne for seg slik hun måtte ha vært som yngre, på ungdomsskolen. Hun ville ha vært den irriterende jenta som møtte opp til en stor prøve og sutret over at hun kom til å stryke, men som viste seg å være den som var først ferdig, leverte sin A+besvarelse tidlig og brukte resten av timen til å forbedre notatene sine. «Ja, Sylvia?» «Da du leste det avsnittet fra Yeats i timen i dag, jeg mener, da ble jeg helt rørt. Det var ikke bare selve ordene, men også måten du bruker stemmen din på, som en profesjonell skuespiller …» Lucy Gold var fristet til å si: «Gjør meg en tjeneste – bare bak noen brownies til meg», men hun beholdt smilet. Ingen lett oppgave. I stedet kastet hun et blikk på armbåndsuret og følte 26
seg råtten fordi hun gjorde det. Sylvia var en student som gjorde sitt beste. Det var det hele. Vi finner alle vår måte å mestre ting på, tilpasse oss og overleve. Sylvias måte var sannsynligvis klokere og mindre selvdestruktiv enn de flestes. «Jeg likte veldig godt å skrive den oppgaven også,» sa hun. «Det var hyggelig.» «Min handlet om … vel, den første gangen, hvis du skjønner hva jeg mener …» Lucy nikket. «Du husker at vi behandler dem konfidensielt og med anonymitet, ikke sant?» «Ja visst.» Hun så ned nå. Lucy undret seg over det. Sylvia så aldri ned. «Etter at jeg har lest alle sammen,» sa Lucy, «kan vi snakke om din, hvis du vil. Helt privat.» Hodet var fortsatt bøyd. «Sylvia?» Jentas stemme var meget svak. «Ja vel.» Kontortiden var slutt. Lucy ville gjerne gå hjem. Hun prøvde å ikke høres halvhjertet da hun spurte: «Vil du gjerne snakke om den nå?» «Nei.» Sylvias hode var fortsatt bøyd. «Nei vel,» sa Lucy og gjorde vesen av å se på klokken. «Jeg har et personalmøte om ti minutter.» Sylvia reiste seg. «Takk for at du ville snakke med meg.» «Bare hyggelig, Sylvia.» Sylvia så ut som om hun ville si noe mer. Men hun gjorde det ikke. Fem minutter senere sto Lucy i vinduet og så ned på studentplassen. Sylvia kom ut av døren, tørket seg i ansiktet, løftet hodet og tok på seg et smil. Hun begynte å hinkehoppe som en skolepike over plassen. Lucy så hvordan Sylvia vinket til sine medstudenter, sluttet seg til en gruppe og blandet seg med de andre til hun gikk i ett med massen. Lucy snudde seg bort. Hun fikk et glimt av seg selv i speilet og likte ikke det hun så. Hadde jenta egentlig gitt henne et rop om hjelp? 27
Sannsynligvis, Luce, og du svarte henne ikke. Flott levert, superstjerne. Hun satte seg ved skrivebordet og åpnet den nederste skuffen. Vodkaen var der. Vodka var bra. En lukter ikke av vodka. Kontordøren hennes var åpen. Fyren som kom inn, hadde langt, sort hår stukket bak ørene og flere øreringer. Han var stilriktig ubarbert, pen som en aldrende boyband-artist. Han hadde sølvnagle i haken – et utseende som alltid virket avledende – lavtsittende bukser som så vidt ble holdt oppe av et belte fullt av nagler, og en tatovering på halsen der det sto: «Former deg ofte.» «Du,» sa fyren og sendte henne sitt mest inntagende smil, «ser skikkelig brukbar ut.» «Takk, Lonnie.» «Nei, jeg mener det. Skikkelig brukbar.» Lonnie Berger var hennes lærerassistent, selv om han var på hennes egen alder. Han satt permanent fast i utdanningsfellen, tok en ny grad, hang rundt på universitetet, stadig med mer avslørende alderstegn rundt øynene. Lonnie var begynt å gå lei studentenes sexprat, så han anstrengte seg nå for å flytte grensene og overfalle alle kvinner han kunne komme over. «Du burde kle deg i noe som viser mer av kløften, kanskje en av disse nye push-up-BH-ene,» la Lonnie til. «Ville kanskje få gutta i klassen til å bli mer oppmerksomme.» «Mmm, akkurat det jeg trenger.» «Alvorlig talt, sjef, hvor lenge er det siden du fikk noe?» «Atten måneder, seks dager og omtrent …» Lucy så på klokken, «... fire timer.» Han lo. «Du tuller med meg, ikke sant?» Hun bare så på ham. «Jeg har tatt utskrift av besvarelsene,» sa han. De konfidensielle, anonyme besvarelsene. Hun underviste i noe som universitetet hadde kalt kreativ resonnering, en kombinasjon av avansert psykologisk traumebearbeidelse, filosofi og kreativ skriving. Lucy var svært godt fornøyd med det, når sant skal sies. Aktuell oppgave: Studentene skulle skrive om en selvopplevd traumatisk hendelse – noe 28
de vanligvis ikke ville dele med andre. Det skulle ikke brukes navn. Det ville ikke bli gitt karakterer. Hvis den enkelte student skrev en tillatelse nederst på siden, kunne Lucy lese opp et par av dem i klassen som diskusjonsgrunnlag – igjen anonymt. «Har du lest noen av dem?» spurte hun. Lonnie nikket og satte seg i stolen som Sylvia hadde sittet i noen minutter tidligere. Han slengte føttene opp på skrivebordet. «Det vanlige,» sa han. «Dårlig erotikk?» «Jeg ville heller kalle det mykporno.» «Hva er forskjellen?» «Fanken om jeg vet. Har jeg fortalt deg om min nye babe?» «Nei.» «Herlig.» «Jaså.» «Jeg mener alvor. Servitrise. Mest sexy rumpe jeg noensinne har datet.» «Og dette har jeg lyst til å høre om fordi …?» «Sjalu?» «Mmm,» sa Lucy. «Sikkert riktig. Vil du gi meg besvarelsene, er du snill?» Lonnie rakte henne noen. Begge begynte å lese. Fem minutter senere ristet Lonnie på hodet. «Hva er det?» spurte Lucy. «Hvor gamle er de fleste av disse ungene?» spurte Lonnie. «Muligens tjue, stemmer det?» «Stemmer.» «Og deres seksuelle eskapader varer alltid i omtrent to timer?» Lucy smilte. «Aktiv fantasi.» «Holdt karene så lenge da du var ung?» «De holder ikke så lenge nå,» sa hun. Lonnie hevet et øyebryn. «Det er fordi du er så sexy. De klarer ikke å holde seg. Det er egentlig din skyld.» «Hm.» Hun slo lett med viskelæret på blyanten mot leppene. «Det er ikke første gang du bruker den replikken, er det vel?» «Synes du jeg trenger en ny? Hva med: ’Dette har jeg aldri opplevd maken til, det sverger jeg på’?» 29
Lucy laget en summelyd. «Beklager, prøv igjen.» «Fanken.» De begynte å lese igjen. Lonnie plystret og ristet på hodet. «Kanskje vi bare vokste opp i feil tid.» «Avgjort.» «Luce?» Han så på henne over papirene. «Du trenger virkelig å få deg noe.» «Mmm.» «Jeg er villig til å være behjelpelig, vet du. Ingen forpliktelser.» «Hva med frk. Herlig Servitrise?» «Vi utelukker ingen.» «Jeg skjønner.» «Så det jeg foreslår, er et rent fysisk opplegg. En gjensidig rensing av rørene, hvis du skjønner hvor jeg vil hen.» «Hysj, jeg leser.» Han tok hintet. En halv time senere lente Lonnie seg framover og så på henne. «Hva er det?» «Les dette her,» sa han. «Hvorfor det?» «Bare les det, OK?» Hun trakk på skuldrene, la fra seg besvarelsen hun holdt på med – enda en historie om en jente som hadde drukket seg full sammen med den nye kjæresten sin og endte med trekantsex. Lucy hadde lest massevis av historier om trekantsex. Det kunne se ut til at det bare skjedde når det var alkohol med i bildet. Men et minutt senere hadde hun glemt alt om det. Hun glemte at hun bodde alene, eller at hun ikke hadde noen egentlig familie lenger og at hun var universitetsprofessor, eller at hun satt på kontoret sitt med utsikt til universitetsplassen eller at Lonnie fortsatt satt rett overfor henne. Lucy Gold var borte. Og i stedet var det en ung kvinne, jente egentlig, med et annet navn, en ung jente på vei til å bli voksen, men fortsatt svært mye jente. Dette skjedde da jeg var sytten år. Jeg var på en sommerleir. Jeg jobbet som treningskonsulent. Det var ikke vanskelig 30
for meg å få den jobben, for det var faren min som eide stedet … Lucy stanset. Hun så på det første arket. Ikke noe navn, selvfølgelig. Studentene sendte besvarelsene på e-post. Lonnie hadde skrevet dem ut. Meningen var at det ikke skulle være mulig å finne ut hvem som hadde sendt hva. Det var en del av opplegget. De skulle ikke engang risikere å få fingeravtrykkene sine på det. Bare trykke på den anonyme send-knappen. Det var den beste sommeren i mitt liv. I hvert fall helt til den siste kvelden. Selv nå vet jeg at jeg aldri kommer til å oppleve noe slikt igjen. Sprøtt, ikke sant? Men jeg vet det. Jeg vet at jeg aldri, aldri kommer til å bli så lykkelig igjen. Aldri noen gang. Smilet mitt er annerledes nå. Det er tristere, som om det er knust og ikke kan settes sammen igjen. Jeg var forelsket i en gutt den sommeren. Jeg vil kalle ham P i denne historien. Han var ett år eldre enn meg og var juniortrener. Hele familien hans var på leiren. Søsteren hans jobbet der, og faren hans var leirlege. Men dem la jeg nesten ikke merke til, for i samme øyeblikk jeg møtte P, klemte det til i magen min. Jeg vet hva du tenker. Det var bare en dum sommerforelskelse. Men det var ikke det. Og nå er jeg redd for at jeg aldri vil kunne elske en annen slik jeg elsket ham. Det høres tåpelig ut. Det er det alle mener. Kanskje de har rett. Jeg vet ikke. Jeg er fortsatt så ung. Men det føles ikke slik. Det føles som om jeg hadde denne ene sjansen til å oppleve lykke, og den ødela jeg. Et hull i Lucys hjerte begynte å åpne seg, vide seg ut. En kveld gikk vi ut i skogen. Det hadde vi ikke lov til. Det var strenge regler for det. Ingen kjente disse reglene bedre enn jeg. Jeg hadde tilbrakt hver sommer her siden jeg var ni år. Det var da faren min kjøpte leiren. Men P hadde «kveldsvakt». Og fordi faren min eide leiren, hadde jeg 31
alle rettigheter. Smart, ikke sant? To forelskede ungdommer skulle liksom passe på de andre leirdeltakerne? Hvor dum går det an å være? Han ville egentlig ikke gå, for han mente at han burde holde vakt, men oi, jeg visste hvordan jeg skulle lokke ham. Jeg angrer på det nå, selvfølgelig. Men jeg gjorde det. Så vi gikk innover i skogen, bare vi to. Alene. Skogen er enorm. Hvis du går deg vill der, kan du bli borte for alltid. Jeg hadde hørt historier om barn som hadde gått inn der og aldri kommet ut igjen. Noen sier at de fortsatt streifer omkring og lever som dyr. Noen sier at de døde eller det som verre er. Vel, du vet hvordan historiene rundt leirbålet kan være. Jeg pleide å le av slike historier. De gjorde meg aldri redd. Nå grøsser jeg bare ved tanken. Vi fortsatte å gå. Jeg kjente veien. P holdt meg i hånden. Skogen var så mørk. Du kan ikke se mer enn tre meter foran deg. Vi hørte det rasle, og jeg skjønte at andre også var i skogen. Jeg stivnet, men jeg husker at P smilte i mørket og ristet underfundig på hodet. Du skjønner, den eneste grunnen til at leirdeltakerne møttes i skogen, var – vel, det var en leir for begge kjønn. Det var en gutteside og en jenteside, og dette skogholtet lå imellom. Du kan tenke deg resten. P sukket. «Det er best vi undersøker,» sa han. Eller noe sånt. Jeg husker ikke nøyaktig hva han sa. Men det ville ikke jeg. Jeg ville være alene med ham. Batteriene var gått ut i lommelykten min. Jeg kan fortsatt huske hvor fort hjertet mitt slo da vi gikk inn mellom trærne. Der var jeg, i mørket, hånd i hånd med gutten jeg elsket. Hvis han tok på meg, ville jeg smelte. Du kjenner den følelsen? Når du ikke holder ut å være borte fra en fyr i fem minutter engang. Når du setter allting i sammenheng med ham. Du gjør et eller annet, hva som helst, egentlig, og du tenker: «Hva synes han om det?» Det er en sinnssyk følelse. Den er vidunderlig, men den gjør vondt også. Du blir så sårbar og hudløs at det er skremmende. «Hysj,» hvisker han. «Bare stopp.» 32
Vi gjør det. Vi stopper. P trekker meg bak et tre. Han legger begge hendene rundt ansiktet mitt. Han har store hender, og jeg elsker når han gjør det. Han vender ansiktet mitt opp, og så kysser han meg. Jeg kjenner det i hele meg, en skjelving som begynner midt i hjertet og sprer seg utover. Han tar hånden vekk fra ansiktet mitt. Han legger den mot brystkassen min, like ved brystet. Jeg lar meg rive med. Jeg stønner høyt. Vi fortsetter å kysse hverandre. Det var så lidenskapelig. Vi kunne ikke komme tett nok inntil hverandre. Hver eneste del av kroppen min sto i brann. Han flyttet hånden under skjorten min. Jeg sier ikke noe mer om det. Jeg glemte raslingen i skogen. Men nå vet jeg det. Vi skulle ha kontaktet noen. Vi skulle ha stanset dem i å gå lenger inn i skogen. Men vi gjorde det ikke. Vi elsket i stedet. Jeg var så fortapt i oss, i det vi gjorde, at til å begynne med hørte jeg ikke skrikene engang. Jeg tror ikke P gjorde det heller. Men skrikene fortsatte, og du vet hvordan folk beskriver nær-døden-opplevelser? Det var sånn det var, men motsatt, på en måte. Det var som om begge var på vei inn i noe vidunderlig lyst noe, og skrikene var som et tau som prøvde å trekke oss tilbake, selv om vi ikke ønsket å dra tilbake. Han sluttet å kysse meg. Og her kommer det fryktelige. Han kysset meg aldri igjen. Lucy bladde om, men det var ikke noe mer. Hun så opp med et rykk. «Hvor er resten?» «Det var det hele. Du sa jeg skulle sende det i deler, husker du? Det var ikke noe mer enn det.» Hun så på arkene igjen. «Er det bra med deg, Luce?» «Du har greie på datamaskiner, har du ikke, Lonnie?» Han hevet øyebrynet igjen: «Jeg har bedre greie på damer.» «Ser jeg ut som om jeg er i humør til den slags?» «Nei vel, nei vel. Ja, jeg har greie på datamaskiner. Hvordan det?» 33
«Jeg må finne ut hvem som skrev dette.» «Men –» «Jeg må,» gjentok hun, «finne ut hvem som skrev dette.» Han møtte blikket hennes. Han studerte ansiktet hennes et øyeblikk. Hun visste hva han hadde lyst til å si. Det var et svik mot alt de drev med her. De hadde lest noen forferdelige historier i løpet av året, til og med en som handlet om incest mellom far og datter, og de hadde aldri prøvd å spore opp personen. Lonnie sa: «Kan du fortelle meg hva dette handler om?» «Nei.» «Men du vil at jeg skal bryte all tilliten vi har fått bygd opp her?» «Ja.» «Er det så ille?» Hun bare så på ham. «Å, fanken heller,» sa Lonnie. «Jeg skal se hva jeg kan gjøre.»
3
«Jeg sier,» sa jeg enda en gang, «at dette er Gil Perez.» «Gutten som døde sammen med søsteren din for tjue år siden.» «Han døde tydeligvis ikke,» sa jeg. De trodde visst ikke på meg. «Kanskje det er broren hans,» prøvde York. «Med min søsters ring?» Dillon la til: «Den ringen er ikke uvanlig. For tjue år siden gikk alle med sånne. Jeg tror søsteren min hadde maken. Fikk den til sekstenårsdagen, tror jeg. Var det gravert noe i ringen til søsteren din?» «Nei.» «Da kan vi ikke vite det helt sikkert.» Vi snakket en stund, men det var ikke så mye å legge til. Jeg visste faktisk ingenting. De skulle holde kontakten, sa de. De skulle finne familien til Gil Perez og se om de kunne frambringe en positiv identifikasjon. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg nummen og forvirret. BlackBerryen og mobilen min gikk helt berserk. Nå var jeg sent ute til et møte med forsvarerne i den største saken i min karriere. To velstående, tennisspillende studenter fra den rike forstaden, Short Hills, var anmeldt for å ha voldtatt en sekstenårig afroamerikansk jente fra Irvington. Nei da, navnet hennes var heller ikke til noen hjelp for henne – Chamique Johnson. Rettssaken hadde allerede begynt, men var gått i stå, og nå håpet jeg å få til en soningsavtale før vi begynte igjen. Jeg fikk sitte på med de to politimennene til kontoret mitt i Newark. Jeg visste at mine opponenter ville tro at jeg kom for sent med vilje, men det var ikke stort jeg kunne gjøre ved det. 35
Da jeg kom inn på kontoret, hadde de to hovedforsvarerne allerede tatt plass. En av dem, Mort Pubin, reiste seg og begynte å brøle: «Din drittsekk! Vet du hva klokken er? Vet du det?» «Mort, er du blitt tynnere?» «Ikke ta den kjekke der overfor meg.» «Nei, vent litt, det er ikke det. Du er blitt høyere, ikke sant? Du har vokst. Akkurat som en ordentlig gutt.» «Kyss deg i ræva, Cope. Vi har sittet her i en time.» Den andre advokaten, Flair Hickory, bare satt der med korslagte bein og ikke en bekymring i denne verden. Flair var den jeg konsentrerte meg om. Mort var høyrøstet og vulgær og framfusende. Flair var den forsvarsadvokaten jeg var mest redd for av dem alle. Han var alt annet enn det noen ventet seg. For det første var Flair – og han sverget på at det var hans virkelige navn, men det hadde jeg mine tvil om – homofil. Vel, det er ingen stor sak. Det er mange advokater som er homofile, men Flair var en lystig homo, som et kjærlighetsbarn av Liberace og Liza Minelli som ikke hadde vokst opp på annet enn Streisandog showmelodier. Flair tonet ikke dette ned i rettssalen – tvert imot giret han det opp med hensikt. Han lot Mort holde på i ett eller to minutter. Flair bøyde fingrene og studerte neglene sine. Han virket fornøyd med det han så. Så løftet han hånden og vinket lett for å få Mort til å tie. «Nok,» sa Flair. Han hadde på seg en lilla dress. Eller kanskje den var aubergine eller gravmyrt eller noe i den fargeskalaen. Jeg er ikke så flink med farger. Skjorten var i samme farge som dressen. Det samme var slipset. Det samme var lommetørkleet. Det samme var – herren forbarme seg – skoene. Flair la merke til at jeg la merke til antrekket. «Liker du det?» spurte Flair. «Barney slått sammen med Village People,» sa jeg. Flair så morskt på meg. «Noe galt?» 36
«Barney og Village People,» sa han og laget trutmunn. «Kunne du muligens ha funnet to mer forslitte og utdaterte popreferanser?» «Jeg skulle til å si den lilla ’teletubbien’, men jeg kunne ikke komme på navnet hans.» «Tinky Winky. Og den er også gått ut på dato.» Han la armene i kors og sukket. «Så, nå som vi alle er samlet i dette opplagt heteroinnredede kontoret, kan vi bare la våre to klienter gå og bli ferdig med saken?» Jeg så ham inn i øynene. «De gjorde det, Flair.» Han ville ikke nekte for det. «Har du virkelig tenkt å sette den skrullete stripper-prostituerte i vitneboksen?» Jeg skulle til å forsvare henne, men han kjente allerede de faktiske forhold. «Det har jeg.» Flair prøvde å la være å smile. «Jeg kommer til å smadre henne,» sa han. Jeg sa ikke noe. Han kom til å gjøre det. Jeg visste det. Og det var nettopp poenget ved Flair. Han kunne kutte noen i småbiter og likevel få dem til å like ham. Jeg hadde sett ham gjøre det før. En skulle tro at i hvert fall noen i en jury ville ha homofobi og enten hate eller frykte ham. Men det var ikke sånn det fungerte når det gjaldt Flair. De kvinnelige juristene ville gjerne gå på handletur med ham og fortelle om ektemennenes mangler. Mennene fant ham så lite truende at han ikke fikk noen makt over dem. Det så ut til å kunne bli et drepende forsvar. «Hva er du på jakt etter?» spurte jeg. Flair smilte. «Du er nervøs, ikke sant?» «Jeg håper bare å kunne redde et voldtektsoffer fra å bli mobbet av deg.» «Moi?» Han la hånden mot brystet. «Nå blir jeg fornærmet.» Jeg bare så på ham. I det samme gikk døren opp. Loren Muse, min sjefetterforsker, kom inn. Muse var på min alder, midt i trettiårene, og hadde vært drapsetterforsker under min forgjenger, Ed Steinberg. Muse satte seg uten et ord eller en håndbevegelse. 37
Jeg snudde meg mot Flair igjen. «Hva er du ute etter?» spurte jeg igjen. «Som en forrett,» sa Flair, «ønsker jeg frk. Chamique Johnsons unnskyldning for at hun har ødelagt ryktet til to kjekke, høyreiste gutter.» Jeg fortsatte å se på ham. «Men vi kan slå oss til ro med at anmeldelsen blir trukket tilbake.» «Drøm videre.» «Cope, Cope, Cope.» Flair ristet på hodet og smekket med tungen. «Jeg sa nei.» «Du er uimotståelig når du er macho, men det vet du allerede, ikke sant?» Flair så bort på Loren Muse. Et forferdet uttrykk gled over ansiktet hans. «I himmelens navn, hva er det du har på deg?» Muse satte seg opp. «Hva for noe?» «Antrekket ditt. Det er som et skremmende, nytt realityshow på Fox: Hvordan politikvinner kler seg. Herregud. Og de skoene …» «De er praktiske,» sa Muse. «Kjære venn, moteregel nummer én: Ordene sko og praktisk burde aldri forekomme i samme setning.» Uten å fortrekke en mine snudde Flair seg mot meg igjen: «Våre klienter går med på forseelse, og du går med på løslatelse på prøve.» «Nei.» «Kan jeg få si to ord til deg?» «De to ordene skulle ikke tilfeldigvis være sko og praktisk?» «Nei, noe mye mer forferdelig for deg, er jeg redd: Cal og Jim.» Han tidde. Jeg kikket bort på Muse. Hun flyttet på seg i stolen. «De to små navnene,» fortsatte Flair med en trall i stemmen. «Cal og Jim. Musikk i mine ører. Skjønner du hva jeg mener, Cope?» Jeg bet ikke på. «I politiforklaringen fra ditt angivelige offer … du har lest 38
politiforklaringen hennes, har du ikke? … i forklaringen sier hun tydelig at navnene på overgriperne var Cal og Jim.» «Det betyr ikke noe,» sa jeg. «Vel, du skjønner det, vennen min – og prøv å følge med her, for jeg tror dette kan bli svært viktig for saken din – at våre klienter heter Barry Marantz og Edward Jenrette. Ikke Cal og Jim. Barry og Edward. Si dem høyt sammen med meg. Kom igjen, du kan klare det. Barry og Edward. Vel, høres de navnene i det hele tatt ut som Cal og Jim?» Mort Pubin svarte på den. Han gliste og sa: «Nei, det gjør de ikke, Flair.» Jeg tidde stille. «Og du skjønner, det er forklaringen til ditt offer,» fortsatte Flair. «Det er virkelig vidunderlig, synes du ikke? Vent litt, la meg finne det. Jeg bare elsker å lese det. Mort, har du det? Vent, her er det.» Flair tok på seg halvmånebriller. Han kremtet og forandret stemmeleiet. «’De to guttene som gjorde det. De het Cal og Jim.’» Han senket arket og så opp som om han ventet applaus. Jeg sa: «Barry Marantz’ sæd ble funnet i henne.» «Ah, men unge Barry – pen gutt, forresten, og vi vet begge at det har betydning – innrømmer å ha hatt sex med din ivrige, unge frk. Johnson tidligere på kvelden. Vi vet alle at Chamique var i studenthuset – det er ingen diskusjon om det, er det vel?» Jeg likte det ikke, men jeg sa: «Nei, det er ingen diskusjon om det.» «Vi er faktisk begge enige om at Chamique Johnson hadde jobbet som stripper der en uke tidligere.» «Eksotisk danser,» rettet jeg. Han bare så på meg. «Og så kom hun tilbake. Uten den fordelen at det ble penger av det. Vi kan være enige om det også, kan vi ikke?» Han gadd ikke vente på svar fra meg. «Og jeg kan få fem–seks gutter til å si at hun var svært vennligsinnet overfor Barry. Kom igjen, Cope. Du har vært med på dette før. Hun er stripper. Hun er mindreårig. Hun snek seg inn på en studentfest. Hun lå med denne pene, rike gutten. Han vraket henne, ringte ikke eller noe i den duren. Hun ble sur.» 39
«Og temmelig mørbanket,» sa jeg. Mort slo i bordet med en knyttneve som så ut som et veislakt. «Hun er bare ute etter penger,» sa Mort. Flair sa: «Ikke nå, Mort.» «Jo, for pokker. Vi kjenner alle den typen. Hun er ute etter dem fordi de er søkkrike.» Mort stirret på meg med sitt hardeste flintblikk. «Du vet at den hora har et rulleblad, ikke sant? Chamique» – han strakte ut navnet på en måte som gjorde meg fortørnet – «har allerede en advokat også. Som skal røske litt opp i gutta våre. Dette er bare en eneste stor lønningsdag for den merra. Det er det hele. En jævla stor lønningsdag.» «Mort?» sa jeg. «Hva er det?» «Hysj, de voksne snakker nå.» Mort snerret. «Du er ikke noe bedre, Cope.» Jeg ventet. «Den eneste grunnen til at du anklager dem, er at de er rike. Og det vet du. Du spiller det rik-mot-fattig-sprøytet ditt i mediene også. Ikke lat som om du ikke gjør det. Vet du hva som er fælt ved det? Vet du hva som virkelig brenner meg i baken?» Jeg hadde fått noen til å klø i ræva tidligere på dagen, og nå fikk jeg noen til å brenne i baken. En stor dag for meg. «Fortell, Mort.» «Det er akseptert i samfunnet vårt,» sa han. «Hva er akseptert?» «Å hate de rike.» Mort slo rasende ut med hendene. «Du hører det hele tiden: ’Jeg hater ham, han er så rik.’ Se på Enron og de andre skandalene. For tiden blir vi oppmuntret til å hate rikfolk. Hvis jeg hadde sagt: ’Å, som jeg hater fattigfolk’, ville jeg blitt hengt. Men å skjelle ut de rike? Vel, da har du fritt leide. Alle har lov til å hate de rike.» Jeg så på ham. «Kanskje de burde danne en støttegruppe.» «Kyss deg i ræva, Cope.» «Nei, jeg mener det. Trump og Halliburton-karene. Jeg mener, verden har ikke vært rettferdig mot dem. En støttegruppe. Det er det de burde ha. Kanskje holde en maratonsending eller noe.» Flair Hickory reiste seg. Teatralsk, selvsagt. Jeg halvveis ven40
tet at han skulle neie. «Jeg tror vi er ferdige her. Ser deg i morgen, kjekken. Og du –» Han så på Loren Muse, åpnet munnen, lukket den igjen og grøsset. «Flair?» Han så på meg. «Det der med Cal og Jim,» sa jeg. «Det bare beviser at hun snakker sant.» Flair smilte. «Hva mener du med det, egentlig?» «Guttene dine var smarte. De kalte hverandre Cal og Jim, for da ville hun referere til det.» Han hevet et øyebryn. «Og den tror du holder vann?» «Hvorfor skulle hun ellers si det, Flair?» «Pardon?» «Jeg mener, hvis Chamique ville sette opp en felle for klientene dine, hvorfor brukte hun ikke de egentlige navnene deres? Hvorfor skulle hun dikte opp den dialogen mellom Cal og Jim? Du leste forklaringen hennes. ’Snu henne denne veien, Cal.’ ’Bøy henne framover, Jim.’ ’Jøss, Cal, hun elsker dette.’» Jeg trakk på skuldrene. «Hvorfor skulle hun dikte opp alt det?» Mort svarte på den. «Fordi hun er en pengesugen hore som er dummere enn dritt?» Men jeg kunne se at jeg hadde scoret et poeng hos Flair. «Det henger ikke på greip,» sa jeg til ham. Flair lente seg mot meg. «Hør her, Cope: Det behøver ikke det. Det vet du. Kanskje du har rett. Kanskje det ikke henger på greip. Men du skjønner, det fører til forvirring. Og forvirring er godsaker for min yndlingsgubbe, herr Rimelig Tvil.» Han smilte. «Du har muligens bevis. Men vel, hvis du setter den jenta i vitneboksen, kommer jeg ikke til å beherske meg. Det blir game, set, match. Det vet vi begge to.» De gikk mot døren. «Hei så lenge, gamle venn. Ser deg i rettssalen.»