Vi gjør det. Vi stopper. P trekker meg bak et tre. Han legger begge hendene rundt ansiktet mitt. Han har store hender, og jeg elsker når han gjør det. Han vender ansiktet mitt opp, og så kysser han meg. Jeg kjenner det i hele meg, en skjelving som begynner midt i hjertet og sprer seg utover. Han tar hånden vekk fra ansiktet mitt. Han legger den mot brystkassen min, like ved brystet. Jeg lar meg rive med. Jeg stønner høyt. Vi fortsetter å kysse hverandre. Det var så lidenskapelig. Vi kunne ikke komme tett nok inntil hverandre. Hver eneste del av kroppen min sto i brann. Han flyttet hånden under skjorten min. Jeg sier ikke noe mer om det. Jeg glemte raslingen i skogen. Men nå vet jeg det. Vi skulle ha kontaktet noen. Vi skulle ha stanset dem i å gå lenger inn i skogen. Men vi gjorde det ikke. Vi elsket i stedet. Jeg var så fortapt i oss, i det vi gjorde, at til å begynne med hørte jeg ikke skrikene engang. Jeg tror ikke P gjorde det heller. Men skrikene fortsatte, og du vet hvordan folk beskriver nær-døden-opplevelser? Det var sånn det var, men motsatt, på en måte. Det var som om begge var på vei inn i noe vidunderlig lyst noe, og skrikene var som et tau som prøvde å trekke oss tilbake, selv om vi ikke ønsket å dra tilbake. Han sluttet å kysse meg. Og her kommer det fryktelige. Han kysset meg aldri igjen. Lucy bladde om, men det var ikke noe mer. Hun så opp med et rykk. «Hvor er resten?» «Det var det hele. Du sa jeg skulle sende det i deler, husker du? Det var ikke noe mer enn det.» Hun så på arkene igjen. «Er det bra med deg, Luce?» «Du har greie på datamaskiner, har du ikke, Lonnie?» Han hevet øyebrynet igjen: «Jeg har bedre greie på damer.» «Ser jeg ut som om jeg er i humør til den slags?» «Nei vel, nei vel. Ja, jeg har greie på datamaskiner. Hvordan det?» 33
I den skogen av Harlan Coben
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.