Hans Olav Lahlum Haimennesket

seg om at suiten inneholdt alt vi trengte – og inviterte oss til ettermiddagsmat i spisesalen klokken kvart over fire.

Jeg så spørrende på Patricia, som svarte at det hørtes hyggelig ut. Samtidig skjøt hun inn to spørsmål om når det var planlagt middag i kveld, og om hvor mange andre som ville komme til lunsjen.

Vår vert svarte at en sen middag var planlagt til klokken ni. Det ville da ha ankommet en liten gruppe andre gjester som også skulle være over helgen, mens vi ville være de eneste gjestene til lunsjen.

Da vi ble alene, bemerket jeg til Patricia at både suiten vår og hotellet for øvrig gjorde et tiltalende førsteinntrykk.

Badet var svært moderne, med både badekar og dusj, og rommet var med sine rundt 40 kvadratmeter uvanlig romslig. Utsikten var flott, og vår omtenksomme vert hadde endog satt frem en kikkert på klesskapet.

Patricia nikket forsiktig.

«Hotellet, omgivelsene og personalet gjør så langt et godt inntrykk. Desto mer overrasket blir jeg over at det er så få andre gjester her. Vi bør kanskje tilby å betale for oss før vi drar på søndag?»

Jeg svarte at det var hyggelig tenkt av henne, men garantert ikke nødvendig. Min fetter skulle ha fått en pen arv etter sine foreldre, og hadde visstnok alltid vært en god forretningsmann. Han ville garantert ikke ha invitert oss ut hit om ikke hotellets økonomi hadde tålt det.

Jeg pekte deretter på rommets hvite himmelseng, og spurte Patricia om hun ønsket en hvile før vår sene lunsj.

Hun svarte muntert at lunsjen bare var et kvarter unna, og at det var for kort tid til å gjøre noe fornuftig i sengen.

I stedet ble vi sittende der sammen ved vinduet og se utover øya. Bildet var virkelig som å se inn i et maleri: Naturskjønt og fargesterkt, men nesten uten bevegelse.

Jeg bemerket at øya virket idyllisk, og spurte Patricia om hun kunne sette ord på sine negative følelser mot øyer.

Hun sukket, og svarte uten å møte blikket mitt.

14