Haimennesket
Hans Olav Lahlum
Haimennesket
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-49149-9 ISBN 978-82-525-8567-4 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10,2/12,6 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Prolog: Lørdag 21. juli 1962
«At du kunne finne på noe slikt, din forbannede djevelunge!» Moren ble stående oppreist mens hun skrek ut ordene, men skalv faretruende. Hotelldirektøren spratt opp og trakk henne ned på stolen igjen. Moren skalv fortsatt som i feber. Høyrehånden hennes ble liggende knyttet og dirrende på bordflaten – som om hun når som helst kunne lene seg fremover bordet og slå til datteren. Direktøren sa ingenting, men beholdt armen rundt skulderen hennes og la forsiktig hånden sin over hennes. Begge stirret ned på den 16 år gamle jenta som satt alene på den andre siden av bordet. Jenta vendte med et rykk ansiktet bort idet moren skrek – som om et knyttneveslag virkelig hadde truffet henne. Etter å ha snudd seg tilbake ble hun bare sittende der på pinnestolen sin, med ryggen mot veggen og sigaretten i hånden. «Drapet på din lille bror er en forferdelig forbrytelse, og din situasjon er særdeles utsatt. Jeg må innstendig be deg om å legge alle kortene på bordet, dersom du vet noe mer om hva som skjedde da han ble slått i hjel!», sa lensmannen med høy og skarp stemme. Noen lange sekunder satt alle de voksne tause og så på ungjenta. Hun hevet langsomt høyrehånden med den ulmende sigaretten, og tok to nye drag av den. Blikket hen5
nes rømte bort fra de voksne og ut av vinduet. Det festet seg ved klippen på østsiden av øya, like ved det røde lille fiskerhuset der. «Jeg har ikke noe mer å tilstå. Jeg sa i går at jeg skulle ønske jeg ikke hadde fått noen bror, og var ikke der jeg hadde lovet å være for å passe ham i dag. Men selv om ikke engang moren min vil tro meg, sov Egil fredelig i vuggen da jeg gikk like før klokken seks», sa hun. Blikket ble hengende fast ved klippen mens hun snakket.
Dag én: Fredag 21. juli 1972 Stille før stormen
I «Da er vi snart ferdig med kjøreturen – og fortsatt godt i rute både til båtturen og hotellmiddagen», sa jeg. «Fint», svarte den unge kvinnen som satt ved siden av meg. Hun sa det ene ordet med sitt mest uttrykksløse ansikt og sin mest monotone stemme. Sommerværet var praktfullt. Likevel kjentes stemningen overskyet inne i bilen. Det var over vår søndagsmiddag fem dager tidligere jeg hadde spurt om det kunne friste at vi to reiste på en hotellferie til Sørlandet denne siste helgen i fellesferien. Hun hadde lyst opp og svart: «Det er faktisk en av dine bedre ideer så langt denne sommeren.» Da jeg kom for å hente henne som avtalt ved tolvtiden i dag, hadde hun likevel ikke sett glad ut. Under kjøreturen hadde hun stort sett bare svart med enstavelsesord når jeg forsøkte å få i gang en samtale. Jeg følte meg ganske skuffet og litt provosert over det. Plutselig overrasket jeg meg selv ved å stanse i veikanten, snu meg mot henne og si: «Dette var kanskje ikke noen god idé. Vil du at vi skal snu og kjøre tilbake til Oslo?» Hun vendte seg overrasket og motvillig rundt mot meg. «Ideen var god fra din side. Jeg vil selvsagt ikke at vi skal snu, særlig ikke når vi har kjørt nesten helt frem», svarte 7
hun. Deretter vendte hun ansiktet fremover, som for å signalisere at vi kunne kjøre videre. Patricia så og hørtes fortsatt alt annet enn fornøyd ut. Jeg ga derfor ikke så lett opp å løse mysteriet med hennes mørke sinnsstemning. «Hva er galt på din side, da?», spurte jeg. Veien foran oss var tom, uten så mye som en sykkel i sikte. Patricia ble likevel sittende med blikket stivt festet på den mens hun svarte. «For det første at jeg er vant til å sitte inne i mitt komfortable hjem og med minst én av mine tjenestepiker i nærheten. For det andre var det først da du kom i formiddag jeg fikk med meg at det var en øy vi skulle til. Jeg var 14 år forrige gang jeg var på en øy, og da mislikte jeg sterkt å være der. For det tredje kom jeg først nå på at jeg fortsatt ikke føler meg trygg på lange bilturer. Men de to første problemene går sikkert over hvis øya er så trygg og bra som reklamen sier, og det tredje går over så snart vi kommer frem dit. La oss derfor kjøre videre nå.» Jeg nølte et siste lite sekund. Så startet jeg motoren igjen. Det var ifølge et skilt vi passerte bare fem kilometer igjen til Tvedestrand. Patricia var blitt funksjonshemmet i en trafikkulykke da hun var 13. Trolig hadde hun samtidig sett sin mor dø. Jeg tenkte igjen at vi en eller annen gang måtte snakke om den hendelsen. Men jeg skjøv det nok en gang foran meg, siden Patricia fortsatt ikke tilkjennega noe ønske om å diskutere temaet. I stedet sa jeg at kjøreturen var over om mindre enn fem minutter, at Stormøya tross navnet visstnok skulle være idyllisk, og at jeg skulle ta enda bedre vare på henne enn hva tjenestepikene brukte å gjøre. «Det siste ser hele meg naturligvis meget frem til», svarte Patricia med et av sine spydige tenåringsjentesmil. Men smilet varte bare noen få sekunder. Etterpå var hun igjen uvanlig alvorlig og taus for sine 22 år. 8
Det neste minuttet kjentes langt som en time. Patricia merket det visst selv, for nå forsøkte hun å vise økt interesse for turen og samtalen. «Denne slektningen som har vært så snill å invitere oss, har du aldri nevnt for meg tidligere. Hvem er egentlig han?» «Det lurer jeg faktisk litt på selv. Joar Kristiansen er 22 år eldre enn meg, men likevel min fetter. Han er eneste barn av min fars bror. Visstnok var fetter Joar i sin tid også klassekamerat av min mor. Jeg så dem stå ved siden av hverandre i et av mors klassebilder fra gymnaset. Selv om familien ellers er ganske liten har vi, etter min onkels tidlige død, hatt lite kontakt med fetter Joar. Han flyttet til Sørlandet midt på 1930-tallet en gang, og har drevet dette hotellet siden tidlig på 1950-tallet. Visstnok var han den gang regnet som en av regionens beste spillere både i bridge og poker. Jeg husker ham bare vagt fra et par familieselskaper i Oslo tidlig på 1950-tallet. Han fremsto som en meget omgjengelig og oppmerksom mann, men jeg har ikke sett ham siden jeg var i konfirmasjonsalderen. Det kom helt uventet da han nå ringte og inviterte meg hit, men det var jo en hyggelig overraskelse. Han hørtes ut til å ha fulgt godt med på min karriere fra de senere år», svarte jeg. «Det er jo ikke så overraskende, siden du er blitt berømt og at familien ellers er liten. Du sa ikke noe om at han selv har egne barn?», sa Patricia. Jeg gledet meg over at nysgjerrigheten hennes var i ferd med å våkne, og fortsatte inspirert samtalen. «Det har han da heller ikke. Fetter Joar ble sagt å være noe av en sjarmør og hadde mange kjærester i yngre år, men ble 48 før han klarte å bestemme seg for en å gifte seg med. Barn kom det aldri og en dag reiste i stedet hans kone, sa han ganske muntert og ubesværet da vi snakket om det på telefonen. Hotellet har han i alle år senere drevet med hjelp av et par fastboende ansatte.» 9
«Da er det jo rimelig nok både at han har fulgt med på din fremgang og at han kan tenke seg å trappe opp kontakten med den yngre generasjon i andre grener av familien», sa Patricia ettertenksomt. Jeg fortalte ikke Patricia at min fetter Joar hadde trukket på det da jeg svarte at jeg ikke godt kunne forlate Oslo den helgen uten å invitere med min nye kjæreste. Hotellet var med sin beliggenhet på en øy dessverre ikke velegnet for rullestoler, mente han. Han ga seg imidlertid da jeg forsikret at Patricia var så lett at jeg uten problemer kunne bære henne inn alene, samt at hun kunne bo på mitt rom. «Hva angår det siste blir man som hotelldirektør i våre dager meget liberal, selv på Sørlandet», la han spøkefullt til. Min fetter hadde deretter åpenhjertig fortalt at han helst ville at jeg skulle komme alene, på grunn av et gammelt kriminalmysterium han gjerne ville diskutere. Jeg hadde svart at han kunne snakke med min kjæreste like trygt som med meg, og at hun i rollen som min sekretær endog kanskje kunne være til nytte. Jeg hadde ikke villet nevne den delen av samtalen med min fetter for Patricia uten å vite nærmere hva det gjaldt. Nå lurte jeg på om jeg burde benytte anledningen til å nevne det for henne. Men jeg kom til at det ville være galt å reise dit med for store forventninger, og at det heller fikk bli en hyggelig overraskelse hvis den gamle kriminalgåten skulle vise seg å være noe mer interessant enn en historisk kuriositet. I det samme kjørte vi rundt den siste svingen. En liten ferge lå, som direktøren hadde lovet, klar ved bryggen. Lengst ute i horisonten kunne vi skimte Stormøya. Øya lå knapt en kilometer fra land og var mindre enn jeg hadde forestilt meg. Det samme var fergen som skulle ta oss dit. Å kalle den en ferge var strengt tatt en overdrivelse. Den var en pramlignende båt som hadde god plass til bagasje og et titalls passasjerer, men knapt til noen bil. 10
«Skal vi ikke ha med bilen?», spurte Patricia idet hun så fergen. Jeg svarte at bilen måtte stå igjen på fastlandet, siden øya manglet bilvei. Det skulle til gjengjeld bare være 150 meter fra kaien og til hotelldøren der. Patricia godtok det med en moderat hevning av øyenbrynene. Jeg forsto at hun gjerne ville kjørt både kofferten og rullestolen så nært hotelldøren som mulig. Vi var de eneste passasjerene. Besetningen besto utelukkende av en eldre styrmann med pipe, som i en setning sa at vi var ventet og at overfarten ville ta knapt ti minutter. Til mitt spørsmål om når fergen gikk, svarte han kort «når dere vil at den skal gå». Klokken var fem på halv fire da jeg bar Patricia og rullestolen hennes om bord i fergen. Solen skinte fra en skyfri himmel over det blå havet. Jeg tenkte at omgivelsene var som hentet fra et av Skagenmaleriene til Christian Krohg, og håpet sommerbildene her skulle lyse opp Patricias fortsatt mørke humør. Hadde jeg hatt noen anelse om hvilke påkjenninger denne helgen og denne øya skulle påføre oss, ville jeg umiddelbart krevd å bli satt i land, dyttet Patricia inn i bilen og kjørt tilbake til Oslo.
II Stormøya lå rundt åtte hundre meter fra land og et par hundre meter ute på det åpne havet, utenfor det innelukkede havnebassenget ved Tvedestrand. Øya fremsto også på nært hold som en studie i landlig norsk sommeridyll. De rundt 300 meter langside som vendte inn mot land var dekket av en sandstrand som kunne vært fra en sydhavsøy, hvis man så gjennom fingrene med at de spredte trærne i bakgrunnen var bjørk og ikke palmer. Mellom noen lave svaberg på østsiden sto det liksom gjenglemt en liten klippe, som stupte vel ti meter rett ned i havet. 11
Øya var flat og oversiktlig. Hotellet lå som øyas selvsagte midtpunkt, midt på en stor grønn og inngjerdet gressplen. Det var en gedigen tre etasjers hvit trebygning. Med unntak av et inngjerdet rødt hus like ved klippen på østsiden, var det også den eneste bebyggelsen på øya. Så man bort fra en sjark som lå fortøyd ved det lille huset på østsiden, kunne bildet virkelig vært et maleri fra 1800-tallet. Jeg lot meg begeistre av den grønne øya slik den steg frem foran oss – under den skinnende sommersolen og over det stille blå havet. Det kjentes som om Patricia og jeg var i ferd med å ta steget ut av tid og rom. Patricia fulgte blikket mitt inn mot øya, men var fortsatt i avmålt humør. Da jeg bemerket at dette måtte være en av Norges fineste sandstrender, svarte hun ettertenksomt: «I så fall undres jeg på hvorfor det ikke er noen andre her den siste uken av fellesferien. Men det er visst min natur alltid å undres over noe». Jeg måtte for meg selv innrømme at hun hadde et poeng. Den eneste bevegelsen som var å se, var en menneskeflekk som beveget seg ut fra hotellet og gikk på en sti over plenen og ned til kaien. Jeg kjente ham igjen i samme sekund som han stoppet – og tenkte at tiden visst virkelig hadde stått stille her ute. Min fetter var 59 år, men kunne med sitt svarte hår og sin rake rygg vært i førtiårene. Han balanserte fortsatt på grensen mellom å være kraftig bygget og litt overvektig, men holdt den balansen omtrent like godt nå som da jeg sist så ham. «Jeg går ut fra at dette er din fetter, hotelldirektøren Joar Kristiansen», sa Patricia med nesten munter stemme. Det slo meg for første gang at man visst kunne ane en viss ytre familielikhet, både i utseende og vesen. Hvis min fetter fortsatt ville foretrukket at jeg hadde kommet hit alene, skjulte han det godt. Han trykket Patricias hånd før han trykket min, og ønsket oss begge hjertelig velkommen. Jeg følte et stikk av sjalusi da han alle12
rede på første replikk klarte det jeg ikke hadde klart hele dagen – nemlig å få Patricia til å smile uten spydighet. Smilet hennes varte riktig nok ikke mange sekundene. Stemningen kjentes likevel lettere da min fetter etterpå bar Patricias koffert og rullestol, mens jeg bar min egen ryggsekk og Patricia den korte spaserturen opp til hotellet. Den spinkle overkroppen hennes kjentes bare en tanke anspent mot brystet mitt. Vår vert spurte først Patricia hvor i Oslo hun bodde og hva hun drev med der. Han gled behendig over på noen rutinespørsmål om mine foreldre, da hun nøyde seg med et kort svar om at hun bodde på Frogner og levde på investeringer av arvede midler. I første etasje av hotellet hilste vi på de to fast ansatte. Det var en kombinert stuepike og kokke ved navn Oline Olsen, og en kombinert resepsjonist og altmuligmann ved navn Halvard Rotnes. Begge var slanke og lyshårede mennesker rundt 40 et sted, snakket bokmål med sørlandsk tonefall, og gjorde et alminnelig vennlig førsteinntrykk. Jeg merket meg at Halvard Rotnes haltet på den venstre foten. Han var ellers en harmonisk bygget mann på litt over 1.80, med en avslappet dynamikk i bevegelsene. Jeg ante en liten spenning i luften mellom dem. Men kanskje var det bare noe jeg innbilte meg, fordi han forlot resepsjonen idet hun kom inn. Direktøren glattet over ved å fortelle at de ansatte hadde sine rom i første etasje, hvor også han selv hadde sitt kontor og sin leilighet. Det var også to mindre gjesterom i første etasje, men de ble bare brukt i perioder hvor hotellet var fullbooket. I andre etasje var det ti rom med to felles baderom, mens det i tredje etasje var fire større rom med hvert sitt bad. Direktøren beklaget muntert at han måtte be oss gå opp til tredje etasje, idet vi var tildelt hotellets største suite og beste utsikt over øya. Med det ble vi også plassert i samme etasje som hotellets spisesal og kjøkken. Direktøren hjalp oss å bære opp sakene våre, forsikret 13
seg om at suiten inneholdt alt vi trengte – og inviterte oss til ettermiddagsmat i spisesalen klokken kvart over fire. Jeg så spørrende på Patricia, som svarte at det hørtes hyggelig ut. Samtidig skjøt hun inn to spørsmål om når det var planlagt middag i kveld, og om hvor mange andre som ville komme til lunsjen. Vår vert svarte at en sen middag var planlagt til klokken ni. Det ville da ha ankommet en liten gruppe andre gjester som også skulle være over helgen, mens vi ville være de eneste gjestene til lunsjen. Da vi ble alene, bemerket jeg til Patricia at både suiten vår og hotellet for øvrig gjorde et tiltalende førsteinntrykk. Badet var svært moderne, med både badekar og dusj, og rommet var med sine rundt 40 kvadratmeter uvanlig romslig. Utsikten var flott, og vår omtenksomme vert hadde endog satt frem en kikkert på klesskapet. Patricia nikket forsiktig. «Hotellet, omgivelsene og personalet gjør så langt et godt inntrykk. Desto mer overrasket blir jeg over at det er så få andre gjester her. Vi bør kanskje tilby å betale for oss før vi drar på søndag?» Jeg svarte at det var hyggelig tenkt av henne, men garantert ikke nødvendig. Min fetter skulle ha fått en pen arv etter sine foreldre, og hadde visstnok alltid vært en god forretningsmann. Han ville garantert ikke ha invitert oss ut hit om ikke hotellets økonomi hadde tålt det. Jeg pekte deretter på rommets hvite himmelseng, og spurte Patricia om hun ønsket en hvile før vår sene lunsj. Hun svarte muntert at lunsjen bare var et kvarter unna, og at det var for kort tid til å gjøre noe fornuftig i sengen. I stedet ble vi sittende der sammen ved vinduet og se utover øya. Bildet var virkelig som å se inn i et maleri: Naturskjønt og fargesterkt, men nesten uten bevegelse. Jeg bemerket at øya virket idyllisk, og spurte Patricia om hun kunne sette ord på sine negative følelser mot øyer. Hun sukket, og svarte uten å møte blikket mitt. 14
«Det der var en av tingene som var endret etter ulykken. Jeg hadde aldri tenkt på det slik før. En av familiehyttene våre lå på en øy. Den var et sorgløst sommerparadis i mine tidlige barndomsår. Men da jeg kom tilbake dit uten å kunne verken gå eller svømme, oppdaget jeg en ny frykt for å bli avskåret fra sivilisasjonen og etterlatt alene der ute i havet. Min far forsikret at han passet på meg, men forsto at jeg følte det slik og lot det bli den siste turen dit. Min frykt for øyer er irrasjonell, men den er der likevel fortsatt. Under ligger nok at jeg er en typisk byjente, som føler meg mer utrygg hvis det er få mennesker i området enn hvis det er mange. Men det går bra nå: Du er her, rommet vårt er bra, været er flott, og øya ser sant nok idyllisk ut så langt.» Patricia og jeg så ut av vinduet mens vi snakket. Dermed oppdaget vi nøyaktig samtidig en ny bevegelse i landskapet der ute. Utenfor det røde huset nede ved stranden kom en mann og en hund. Mannen så ut til å være ualminnelig storvokst og hunden var en velvoksen schäfer. Begge var imidlertid for langt unna til at vi kunne se noen detaljer. «Jeg undres hvem det der er og hva han gjør her på øya. Men nå er det vel uansett tid for lunsj», sa Patricia. Hun hadde unektelig rett i det. Klokken var tolv over tre.
III Spisesalen i tredje etasje hadde syv bord og over 40 stoler. I dag var bare ett bord og tre stoler i bruk. Tre tallerkener med gryterett sto på bordet, og min fetter reiste seg smilende fra en av stolene da vi kom. Han hadde generøst tatt med både en flaske rødvin og en flaske hvitvin, men aksepterte det uten protester da vi begge foretrakk vann i stettglassene. Maten smakte utmerket og første del av måltidet forløp i avslappet stemning. Min fetter stilte noen flere spørsmål 15
rundt mine foreldre, min søster og andre slektninger, og beklaget at «avstand og arbeid» hadde gitt ham lite tid til kontakt med familien i senere år. Jeg stilte pliktskyldig noen spørsmål tilbake. Min fetter hadde kjøpt hotellet her da han etter sin fars tidlige død fikk utbetalt deler av arven i 1953. Moren hadde bodd her og hjulpet til så lenge helsen tillot, og senere hadde også hans kone hjulpet til med driften så lenge hun bodde her. Patricia spiste uten å si noe og nesten uten å se på noen av oss andre, men jeg kjente henne godt nok til å se at hun likevel fulgte oppmerksomt med på hvert ord som ble sagt. Det ante meg at hun, tro mot sin spørrende natur, lette intenst etter en forklaring på mysteriet om hvorfor det var så få andre gjester her. Selv visste jeg jo at vår vert hadde på lager en gammel kriminalgåte han ville høre min mening om, og ventet med stigende utålmodighet på å få høre hva den besto i. Den avklaringen kom omsider etter ti minutter. Heldigvis var han taktfull nok til ikke å avsløre for Patricia at jeg hadde kjent til dette fra før. «Jeg må innrømme at jeg har ført dere begge litt bak lyset ved å invitere dere hit. Jeg hadde nok tenkt å sende invitasjonen uansett, men at jeg inviterte dere til denne helgen var ingen tilfeldighet. Det har sammenheng med en tragisk hendelse fra ti år tilbake, som får ny aktualitet denne helgen», innledet han. I øyekroken så jeg at Patricia hadde sluttet å tygge og med en litt for rask bevegelse grep etter vannglasset. Jeg snudde meg over mot henne og spurte om det var greit at jeg diskuterte denne for min fetter åpenbart viktige saken. «For all del», svarte Patricia. Hun la fra seg bestikket på tallerkenen og vendte blikket ut av vinduet, men gjorde ikke noe tegn til å ville forlate vårt lille selskap. Min fetter så undrende på henne noen sekunder, men tok hintet da verken jeg eller hun reagerte. Han senket 16
stemmen ørlite og sa først bare: «Jeg må først advare dere om at historien handler om en grusom hendelse – et barnedrap.» Patricia stirret stivt ut av vinduet. Min fetter kastet et par blikk på henne, men fortsatte da jeg signaliserte at han skulle gjøre det. «Stormøya kan være et paradis på jorden en sommerdag som denne. Øyas historie skjuler likevel en mørk hemmelighet. Lørdag 21. juli 1962 er en dag jeg aldri vil kunne glemme. Likevel vet jeg fortsatt ikke sannheten om hva som skjedde den kvelden. Det var ved syvtiden, mens jeg satt inne på mitt kontor ved resepsjonen med åpen dør, at jeg hørte et skrik fra tredje etasje. Resepsjonisten, en hotellgjest og jeg løp opp trappene. Oppe i tredje etasje kunne vi høre nye skrik. De kom fra rommet dere nå bor på. Der satt en 16 år gammel jente på gulvet foran en vugge. I vuggen lå hennes fire måneder gamle bror. Han var død – slått i hjel med flere harde og målrettede slag mot sitt myke lille barnehode. Det var et forferdelig syn.» Hotellvertens stemme holdt på å briste, og han måtte ta seg en slurk av vinglasset sitt. Jeg hadde aldri sett et ihjelslått småbarn i en vugge. Men jeg hadde sett et titall andre mennesker som på ulike måter var blitt drept, og kunne levende forestille meg at det måtte være et hjerteskjærende syn. Jeg kastet et sideblikk på Patricia. Hun satt helt stille, med uttrykksløst ansikt og blikket festet på et eller annet usynlig i luften utenfor vinduet. «Unektelig en grusom historie. Hva kunne piken fortelle?», spurte jeg. «Først ikke så mye, for hun var naturlig nok fullstendig ute av seg. Forklaringen hennes var imidlertid enkel og troverdig da hun kom til hektene. Hun og hennes søster hadde av moren fått ansvaret for å passe på broren mellom klokken fem og ni. Han sov normalt uten å ville ha melk på sen ettermiddag og tidlig kveld. Søstrene hadde delt tiden mellom seg slik at hun skulle passe barnet fra syv. Fra 17
fem til halv syv satt hun sammen med en ung mann hun var blitt kjent med her, på hans hotellrom i tredje etasje. Deretter gikk de to en spasertur langs stranden sammen. To minutter på syv forlot hun sin kavaler i resepsjonen for å overta barnevakten. Hennes versjon er at hun ikke fant søsteren på morens rom – og til sitt sjokk samtidig oppdaget at broren lå ihjelslått i vuggen. En fryktelig mistanke om at hun hadde slått i hjel sin bror oppsto, men ble lagt til side. Dels var denne søsteren et så omgjengelig og vennlig vesen at ingen fikk seg til å tro at hun kunne ha gjort noe slikt mot sin lillebror. Viktigst, skriket hennes hadde kommet umiddelbart etter at hun ble sett gående opp trappen. Barnet hadde mistet livsvarmen og blodet var begynt å størkne. Legene anslo senere at barnet hadde dødd minst en halv time tidligere. Denne søsteren, hvis navn var Margrethe Haugland, forsvant dermed ut av politiets søkelys.» Han stoppet der og tok seg en ny slurk av vinglasset sitt. «Hvem kom inn i politiets søkelys da? Søsteren som skulle passet barnet i timene før?», spurte jeg. Min fetter satte fra seg glasset igjen, og fortsatte sin historie. «Ja. Man festet seg raskt ved søsteren Agnethe Haugland, som skulle ha passet barnet de to timene før. Hun var en mer uskikkelig og opprørsk ung dame som påkalte langt mindre sympati. Forklaringen hennes var dessuten langt mindre overbevisende. Hun ble funnet inne på sitt rom i tredje etasje, og hevdet først at hun fem på syv hadde gått fra barnet, som da var i upåklagelig form. Senere innrømmet unge Agnethe at hun ikke hadde vært der så lenge, men holdt fast ved at hun hadde trukket seg tilbake til sitt rom ved sekstiden. Hun fastholdt standhaftig at den lille broren, da hun snek seg ut, hadde sovet trygt og fredelig i sin vugge. Agnethe hadde ingen forklaring på hva som kunne ha skjedd, men fastholdt at hun ikke hadde noe kjennskap til brorens død. Hun gråt også noen tårer, men de kom sent og det virket som om de kom fordi hun ble 18
mistenkt, ikke fordi broren var død. Agnethe hadde tidligere vist aggresjon mot lillebroren, og hadde dagen i forveien sagt at hun ønsket hun ikke hadde hatt noen bror. Også moren ble svært mistroisk og kom med sterke anklager mot datteren.» «Hvor befant moren selv seg? Og var barnefaren også til stede på hotellet?», fortsatte jeg. «De var begge her den dagen, men det der er en tragedie i tragedien. Foreldrene hadde hatt en heftig krangel samme morgen. Den kulminerte med at faren, Richard Løvheim, ved ellevetiden kom marsjerende ned til resepsjonen og krevde et nytt rom i første etasje. Hans kone hadde tilkjennegitt at hun hadde sympati for en annen hotellgjest og ønsket å tilbringe ettermiddagen sammen med ham. De to ble sett sammen både utendørs og innendørs, noe hennes ektemann fant ganske utålelig. Richard Løvheim stormet ved sekstiden ut i resepsjonen og utbasunerte at han umiddelbart ville forlate hotellet og reise hjem til Kragerø. Han ble skysset inn til fastlandet, men reiste i første omgang ikke lenger enn til Tvedestrand. Der fant politiet ham sent på kvelden i baren på hotellet, i selskap med opp til flere feststemte unge damer. Han ble tilsynelatende sjokkert av nyheten om sin sønns død, og kom med sterke utfall mot både sin kone og hennes døtre etter at politiet brakte ham ut hit om kvelden.» «Gitt at faren først forlot stedet etter seks, var han vel ikke utenfor mistanke? Sa du forresten nå at de to langt eldre døtrene var hennes, men ikke hans?», skjøt jeg inn. Min fetter nikket bekreftende. «Begge deler er riktig. Han var ikke utenfor mistanke, og det står fortsatt igjen som en mulighet at han i affekt etter sammenstøtet med sin kone kan ha tatt livet av deres lille sønn. Faren virket imidlertid aldeles knust over tapet den kvelden. Han var 48 år, og sønnen var hans eneste barn. Hans ni år yngre kone Edith var skilt etter et ungdomsekteskap, og hadde med seg de to døtrene der19
fra. Hennes nye ektemann hadde kommet greit overens med sin stedatter Margrethe, men flere ganger vært i krangel med Agnethe. Hun hadde bodd hos sin kjødelige far de første årene etter foreldrenes skilsmisse, og han forble senere mye nærmere knyttet til henne enn til søsteren. Moren sto til gjengjeld langt nærmere Margrethe, og tok hennes parti mot Agnethe.» Patricia satt fortsatt helt taus, men jeg kunne se på henne at hun lyttet og tenkte intenst. Nettopp ubevegeligheten avslørte det. Patricia blunket knapt. Som etter en uuttalt avtale lot hun meg drive historien fremover. «Kort sagt rettet alle tilstedeværende en anklagende pekefinger mot den uskikkelige og opprørske Agnethe. Søsteren, stefaren, ja endog hennes egen mor, mistenkte henne for å bære ansvaret for brorens død. Hvordan kom hun seg ut av den situasjonen? Kan sannheten rett og slett være så enkel som at hun i sjalusi eller raseri slo i hjel sin lillebror?» Han nikket igjen. «Sannheten kan være så enkel som det du nå sier. Jeg, og kanskje også de fleste andre, har vel til nå trodd at det mest sannsynlig var så tragisk og så enkelt. At vi ikke har kunnet få bekreftet eller avvist den teorien, har sammenheng med at Agnethe Haugland selv forsvant få timer senere.» Jeg kastet et blikk på Patricia idet han sa det. Øyenbrynene hennes hevet seg. Blikket forble festet på havet utenfor, mens jeg snudde meg mot min fetter. Han fortsatte uten videre påtrykk. «Ved halv ellevetiden den kvelden for ti år siden, satt jeg ved bordet her vi sitter nå og svarte på spørsmål fra politiet. Da fikk jeg plutselig se unge Agnethe løpe nedover stien der – bort fra hotellet og ned mot klippen.» Patricia så alt ut av vinduet og i riktig retning. Jeg snudde meg dit. Stien han snakket om var et par hundre 20
meter lang, og gikk ned mot klippen på østsiden av øya. Det rødmalte lille huset lå like ved. «Vi så at hun tok av mot klippen. Både lensmannen og jeg løp ned trappen, gjennom resepsjonen og ut etter henne. Men hun var ikke å se da vi kom ut. Vi løp ned til klippen, men det var ikke spor å se etter henne verken på land eller i havet. Vi ville ha sett Agnethe hvis hun hadde lagt på svøm der, og vi ville sett båten hvis hun hadde tatt en. Sikten var klar og havet stille. Dermed gjensto det liksom bare to muligheter. Enten hadde hun løpt opp på klippen og hoppet fra den før vi rakk frem. Eller så hadde hun søkt tilflukt i det røde huset ved siden av, hos den lite omgjengelige unge fiskeren Josef Stormøy.» «Hva hadde fiskeren å si til alt dette?», spurte jeg. «Han hevdet at hele dramaet oppe på hotellet hadde gått ham hus forbi, og at han intetanende hadde lagt seg ved titiden. Vi banket på dør og vinduer i en evighet før han våknet. Da han endelig åpnet, benektet han først ethvert kjennskap til noen forsvunnet ung dame fra hotellet. Deretter slo han ganske uforskammet døren igjen i ansiktet på oss. Først en halv time senere slapp han oss inn og ga tillatelse til ransaking av huset. Da fantes det ikke noe spor etter Agnethe Haugland der heller. Josef Stormøy tiltrakk seg politiets oppmerksomhet på grunn av sin manglende samarbeidsvilje, men det var ingenting man kunne ta ham på. For det første kunne ingen si sikkert om Agnethe Haugland døde den kvelden. Hvis hun døde visste man ikke om det skjedde i huset til fiskeren. Døde hun i huset hans, kunne ingen forklare hvordan han hadde klart å bli kvitt liket.» «Det er vel knapt teoretisk mulig at han kan ha gjort det», sa Patricia plutselig. Det kom uventet og vi snudde oss begge mot henne. «Hvis hun var på vei mot klippen da dere så henne herfra, hvis han da ikke var å se, hvis dere løp direkte ned trappen her og så ned dit – og hvis dere heller ikke hørte 21
noe skudd eller så noe til verken ham eller henne underveis… Da er det vel knapt teoretisk mulig at fiskeren kan ha rukket både å drepe henne og å skjule liket.» Min fetter nikket forsiktig anerkjennende. Jeg kjente en stolthet for min smarte kjæreste, men i det samme også et lite stikk av sjalusi mot henne. «Det konkluderte politiet også med. For barnedrapet manglet han totalt motiv, og ingenting tydet på at han noen gang var innenfor gjerdene til hotellet. Fiskeren gikk fri. Agnethe Haugland har så langt kjent aldri gitt livstegn fra seg. Etterforskningen konkluderte med at hun mest sannsynlig hadde tatt livet av sin bror og deretter begått selvmord ved å hoppe fra klippen. Havet er brådypt der og det verserer flere historier om sjøfolk som under uvær har druknet der ute og så fulgt med undervannsstrømmen, slik at de ikke er funnet. Josef Stormøys far skal ha druknet på samme sted et par år tidligere, og ble aldri funnet. Utenkelig er det ikke at liket etter Agnethe gikk samme vei som ham, med strømmen ut på havet», forklarte min fetter. «Moren hadde provosert sin ektemann så mye at han forlot øya, hun satt sammen med en annen mann da hennes lille sønn ble slått i hjel, og hun mistet etter dette også en av sine døtre. Uansett om hun ikke selv hadde noen direkte skyld i noen av barnas død, må det ha vært hardt å leve videre med», sa jeg. Min fetter nikket samtykkende, og tok seg en ny munnfull av vinglasset før han fortsatte. «Hun klarte det da heller ikke. Moren var oppvokst i Tvedestrand, og vendte tilbake dit etter bruddet med ektemannen. Dødsannonsen hennes leste jeg i lokalavisen en vårdag året etter. Jeg fikk senere høre av lensmannen at hun hadde hengt seg i sitt hjem. Slik gikk ytterligere et liv tapt i tragedien. Forklaringen om at Agnethe drepte sin bror og deretter tok sitt eget liv ved å hoppe på havet er blitt stående igjen. Hvor overbevisende den er, kan saktens 22
diskuteres. Det var likevel en forklaring de fleste syntes å kunne slå seg til ro med ettersom årene gikk og ingenting mer skjedde», svarte han. «Har det ti år senere omsider skjedd noe som har endret på det?», spurte jeg. Min fetter nikket bekreftende, og trakk frem et ark fra lommen. «For seks ukers tid siden begynte flere av dem som den gang var gjester på hotellet å bestille rom her for denne helgen. Den første som ringte sa at hun hadde mottatt et anonymt brev som ba henne komme tilbake hit, og som antydet at løsningen på dramaet da ville komme for en dag. Da den andre ringte formiddagen etter, fattet jeg mistanke og spurte rett ut om han også hadde fått et slikt brev. Det hadde han. Samme dag mottok kokka, resepsjonisten og jeg selv følgende brev i posten. Teksten er den samme som den de andre har mottatt.» Han la brevet åpent på bordet foran oss. Hele teksten besto av fire maskinskrevne setninger. Jeg vet noe som kan kaste nytt lys over hva som skjedde da lille Egil ble slått i hjel i sin vugge 21. juli 1962. Det jeg vet gir meg grunn til å tro at minst én av dere også vet mer om hva som skjedde den dagen. La oss møtes igjen ute på Stormøya på tiårsdagen for lille Egils død, for å se om vi uskyldige kan hjelpe hverandre til å finne sjelefred ved å avsløre den skyldige. Den som ikke har noe å skjule, har vel heller ikke noe å tape på å komme? Brevet var verken datert eller underskrevet. Det var poststemplet i Kristiansand 28. mai, og så ut til å være skrevet på en helt vanlig skrivemaskin. Det var ikke mange ledetråder til avsenderen å hente her. Patricia tenkte visst også det, for hun kastet bare et blikk på brevet. Etterpå stirret hun igjen ut av vinduet. 23
«Du sa at kokka og resepsjonisten også har fått dette. Innebærer det at hele personalet på hotellet er det samme nå som for ti år siden?», spurte jeg. Min fetter nikket igjen bekreftende. «Ja. Kokka og jeg har vært her hele tiden. Resepsjonisten har to ganger forsøkt å reise bort, men har begge gangene kommet tilbake i løpet av et par måneder. Det er kanskje litt Stormøya, men mest skjebnefellesskapet rundt tragedien her som holder oss sammen. Av og til tenker jeg at på grunn av denne drapsgåten kan ingen av oss trives like godt her som før, men samtidig er det visst på grunn av den ingen av oss klarer å reise herfra.» «Vi så en sjark ligge ved det røde huset, og en mann med hund stå utenfor. Innebærer det at din nabo Josef Stormøy også er her fremdeles?», la jeg til. Han nikket raskt. «Ja. Det er visst på noe vis det samme med ham der nede ved stranden som med oss her oppe på hotellet. Josef Stormøy har forsvunnet i flere perioder, og etter hva jeg forstår søkt arbeid et par andre steder. Men han kommer alltid tilbake hit. Han fisker alene og bor alene, om man ser bort fra at han nå synes å ha anskaffet seg en hund. Om han har fått noe brev aner jeg ikke. Men han dukket i hvert fall opp igjen i forgårs, etter å ha vært bortreist en ukes tid. Josef var meget ung den gangen for ti år siden, og er fortsatt ikke fylt tretti. Han er en kjempe av en mann rent fysisk. Det sies at han er både den sterkeste og den mest ensomme fiskeren på Sørlandet. Moren forlot hjemmet da han var 17 og faren mistet livet på havet ett år senere, så han er ikke uten grunn blitt en fåmælt og alvorlig mann.» Blikket til min fetter flakket mens han sa det siste. Jeg ante noe under overflaten her, og bemerket at hotellets forhold til sin nærmeste nabo ikke lot til å være det beste. «Det er nok dessverre riktig å si det. Hans far Karl Stormøy var visstnok kalt opp etter Karl Marx og født i 24
revolusjonsåret 1917. Han forble i hvert fall en kommunistisk kverulant helt fra ungdomsårene, og motsatte seg sterkt at resten av øya på slutten av 1930-tallet ble solgt og bygget ut til hotell. Han ble tilbudt en pen sum for tomten og huset sitt, men avslo hardnakket å selge. Hans familie hadde bodd her siden før den franske revolusjon og han aktet ikke å bli den som lot seg fordrive av storkapitalen, sa han. I stedet ble han boende her som et stadig irritasjonsmoment, og ble enda bitrere da hans kone reiste fra ham. Josef arvet et dårlig forhold til hotellet. Han reagerte sterkt på å bli mistenkt den gang for ti år siden, og har senere avslått et par nye tilbud om å selge tomten og huset. Likevel oppfatter jeg naboforholdet som mindre dårlig enn før. Mens faren var høylytt og konfronterende er Josef stille og grublende. Han holder seg for seg selv når han er hjemme, og vi merker ikke mye til vår eneste nabo her. Faktisk var det her i vår en hendelse…» Han tidde et øyeblikk, men fortsatte før jeg rakk å be ham om det. «Det var en trist hendelse med en hotellgjest som fikk et hjerteinfarkt mens han var ute og spaserte, og falt overende noen få meter utenfor gjerdet der nede. Josef løp til, bar gjesten vår opp hit, og tilbød seg å kjøre ham inn til sykehuset i båten sin hvis det trengtes. Situasjonen løste seg lykkeligvis ved at doktorbåten kom ut hit i tide, og pasienten overlevde. Selv om vi ikke vekslet så mange ord den dagen, rakk jeg å få et nytt inntrykk av ham som et omtenksomt menneske. Han stammer, noe som kanskje bidrar til å gjøre ham lite meddelsom. Faren var stor og støyende. Josef er enda større fysisk, men likevel langt mindre støyende. Etter den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia fikk kommunistpartiet ved forrige stortingsvalg bare to stemmer i Tvedestrand. Det spekuleres stadig i at Josefs stemme var en av de to. Men hvis han fortsatt følger familietradisjonen for å stemme på kommunistpartiet, vet han i hvert fall å holde det for seg selv.» 25
Mens min fetter sa det siste, tenkte jeg at dette var noe førstebetjent Danielsen og enkelte andre konservative kolleger i Oslo kunne ha sagt. Etterpå undret jeg meg over om Joar fulgte vår families tradisjon for å stemme Arbeiderpartiet, eller om han tro mot sin direktørstand befant seg lenger til høyre i det politiske landskapet. Jeg kjente ham virkelig ikke, men følte ikke at øyeblikket var det riktige til å spørre. Patricia så fortsatt tankefull ut av vinduet. Blikket hennes drev nå ned mot det inngjerdede røde huset ved stranden. Det var ingen å se der nede nå. Plutselig så jeg leppene hennes bevege seg til et spørsmål. «Er det slik å forstå at unge Josef alt i 1962 bodde her alene, uten hund? Når så du i så fall første gang denne hunden han har nå?», spurte hun. «Hans far hadde seks søsken, men tuberkulosen og spanskesyken tok dem alle sammen. Josefs far var den siste gjenlevende da jeg kom hit, og Josef skal i dag være den siste mann med etternavnet Stormøy. Han bodde for ti år siden alene, uten husdyr av noe slag. Familien har i tre generasjoner vært fiskere. Denne schäferhunden så jeg første gang da eieren kom tilbake for noen få dager siden», svarte min fetter. Patricia nikket, sukket – og fortsatte: «Alle øyas fire fastboende i dag var her altså også i 1962. Forsto jeg riktig at minst tre av gjestene fra den gang kommer tilbake denne helgen?» «Det stemmer. Det er for det første den døde guttens far, Richard Løvheim. Han bor fortsatt i Kragerø, og er nå banksjef der. Dernest er det søsteren og barnepiken Margrethe. Den tredje av gjestene fra den gang er den unge mannen Margrethe hadde selskap med, en nå 31 år gammel Skiensmann ved navn Ole Andreas Thorleifsen. Det eneste hyggelige som kom ut av saken var at de to fant hverandre og nå er lykkelig gift. I tillegg til de tre gjestene kommer også lensmannen som for ti år siden etterforsket 26
saken. Han heter Ivar Markussen. Ivar skal pensjoneres til høsten, men husker fortsatt stort og smått om saken og svarte med en gang ja da jeg inviterte ham hit. De fire kommer samlet ut med fergen om et par timer.» «Hvem mangler vi da blant de som var her den gangen for ti år siden? Unntatt barnemoren som er død, og Agnethe som vi ikke vet noe mer om? Barnemorens nye kavaler? Og din daværende kone?», repliserte jeg. Min fetter var alvorlig, men ivrig. Han nikket to ganger mens jeg snakket. «Min daværende kone var den eneste tilstedeværende utenom meg selv som jeg er helt sikker på ikke hadde noe å gjøre verken med barnets død eller Agnethes forsvinning. Henne kan vi trygt se bort fra. Barnemorens nye kavaler er jeg noe mer usikker på. John Marcello Paulsen var navnet. Han var en forretningsmann som hadde vært innom her noen ganger tidligere, men gjorde aldri noe tillitvekkende inntrykk. Lensmannen betrodde meg senere at denne Paulsen hadde flere dommer for svindel. Men ingenting knyttet ham til barnedrapet, og hva slags motiv han skulle ha for en slik ugjerning forble også uklart.» Vi ble sittende litt i alvorsstemt taushet og ettertanke. Ingen rørte lenger verken glass eller bestikk, selv om det fortsatt var mat igjen på tallerkenene og drikke igjen i stettglassene. «Er det noe mer dere lurer på?», spurte vår vert. «Fremkom det noe om hvordan morderen tok seg inn i hotellrommet og hvem som kunne ha mulighet til å ta seg inn der?», spurte jeg. «Godt spørsmål. Morderen kom etter alt å dømme inn via døren og med nøkkel. Dessverre hjelper ikke det mye til å avgrense utvalget. Barnets mor hadde bedt om to ekstra nøkler og gitt døtrene hver sin, slik at de kom inn for å passe broren. Uheldigvis hadde Oline under sitt arbeid dagen i forveien enten mistet en universalnøkkel eller på noe vis blitt frastjålet den. Nøkkelen gikk til dette rommet 27
og til de andre rommene med smekklås. Hun gikk over alle ganger og kjøkkenet to ganger uten å finne den igjen, men håpet at hun bare hadde forlagt den. Det er jo meget nærliggende å tenke seg at den som tok nøkkelen kvelden i forveien også begikk drapet. Men hvem som helst på hotellet kan altså ha gjort det», sa min fetter alvorlig. Det var vanskelig å motsi det resonnementet, og jeg hadde ingen flere spørsmål. «Foreløpig bare en enkelt ting fra min side. Jeg forsto på deg at Margrethe var 16 år den gang i 1962. Men hvor gammel var Agnethe? Hvem var eldst av de to?», skjøt Patricia til. Min fetter så fortsatt alvorlig ut, men smilte skjevt da han svarte. «Margrethe var eldst, men bare med noen få minutters margin. De var eneggede tvillinger, og av utseende så like at selv foreldrene knapt kunne skille dem fra hverandre. Av personlighet ble de desto mer ulike. Moren deres var en meget vennlig og sympatisk kvinne, med et noe skiftende forhold til menn. Faren var en temperamentsfull sjøkaptein, som var bortreist i lange perioder og levde et ustadig liv når han var hjemme. Margrethe sympatiserte med moren og Agnethe med faren ved skilsmissen, og forskjellen ble forsterket da de noen år etter skilsmissen bodde med hver sin av foreldrene. Noen timer før tragedien bemerket jeg for moren at jeg visst aldri hadde sett to søstre som var så like av skinn, og samtidig så ulike i sinn. Hun lo tappert og sa at hun dessverre måtte gi meg rett i det. Det var vel kanskje en av de siste gangene i sitt liv hun lo.» Jeg hørte etter hva han sa, men blikket mitt hang ved Patricia. Det gikk en synlig trekning over ansiktet hennes i det samme hun hørte ordet tvillinger. Jeg tenkte at blant alle de ulike menneskene vi hadde møtt tidligere i våre drapssaker, var dette det første tvillingparet. Jeg lurte på hvilken betydning det kunne ha – og 28
hva Patricia kunne ha tenkt om den versjonen av historien vi så langt hadde hørt. Min fetter forsto heldigvis at vi foreløpig hadde fått mer enn nok å tenke på. Han trakk seg diskrét tilbake. I døren stoppet han et øyeblikk for å forsikre at middagen ble servert klokken ni og ville bli fortreffelig. Klokken var kvart på seks da jeg trillet Patricias rullestol de få meterne bortover gangen til rommet vårt. Hun sa ingenting mer. Men jeg så at hun skalv. Og hun så at jeg så at hun skalv. «Jeg fryser. Det vil forhåpentlig bli bedre hvis du først legger meg under dynen i himmelsengen, og så legger deg ved siden av meg», sa hun sekundet etter at døren til hotellrommet hadde slått igjen bak oss.
IV Det virket først lite troverdig at Patricia frøs, tatt i betraktning at sommersolen fortsatt skinte inn gjennom vinduet og at temperaturen i rommet var nærmere 30 enn 20 grader. Likevel var den spinkle kroppen hennes uventet kald da jeg løftet henne opp fra stolen og over i sengen. Hun trakk av seg klærne selv, men beholdt underkjolen på. Jeg beholdt selv underbuksen på, men tok av skjorten og la hodet hennes inn på det nakne brystet mitt under dynen. Bena til Patricia var som vanlig ubevegelige, men overkroppen og hendene dirret svakt mens hun lå der tett inntil meg. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang før hadde hørt om dette barnedrapet. I juli 1962 var jeg nylig ferdig med min utdannelse, og hadde reist på en interrailferie til Tyskland og Italia sammen med en daværende kjæreste. Det stemte godt at jeg ikke fikk lest noen norske aviser i tiden rundt drapet. Litt merkeligere var det at mine foreldre ikke hadde nevnt det for meg da jeg kom hjem, gitt at saken skjedde på et hotell som var eid og drevet av min fetter. 29