Ole-Petter Vaaten
En av tingene ved mitt hjemsted
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-66995-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: TheModernCanvas/Shutterstock, Jabirki Art/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt med 10/13.5 pkt. Sabon og trykt på 115 g Munken print cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I diktet på side 27 har jeg lånt et bilde av Oddbjørn Aardalen. I to, tre andre dikt vil jeg si at jeg både har lent meg på, lånt av og lekt med Levi Henriksen.
på et fotografi jeg har står far min under tuntreet ser utover plogfurene sorte og glinsende bukter og gynger de til sangen fra en hes nattergal som sangerinnene i koret på nattklubben han ikke lenger husker navnet på en kveld med landlov i charlestown kvelden han la hodet mot brystet til en kvinne ved bardisken hun som ligna ei han hadde elsket og han plutselig hørte smellet fra plogjern som slo mot en diger stein dypt inne i henne i stillheten etterpå da ingenting rikka seg lenger gikk han ned til skipet som var lasta med netter der han ofte våknet til lyden av den ujevne og svake pusten til mor si og en lav samtale på nabolugaren om ei som snart skulle mønstre av
5
far har reist ut igjen vi fulgte ham til kaia jeg reiser aldri langt bare inn i skogen menneskene som bor her har trukket båten opp av det kalde skogsvannet den ligger med magen mot himmelen jeg kryper inn under båten og kan ikke lenger se verden men jeg ser greiner vokse ut av treverket fletter seg rundt meg holder meg fast
6
mor fulgte meg til bussen den første dagen satt stille ved pulten bokstavene var bleke slik far hadde fortalt de ville være som kritt jeg ble en mann feieren kom en gang i året måtte huske å legge fram en stige han spurte om veden var tørr jeg fortalte om regnet hvordan det hadde trukket gjennom huden gjort stegene mine tyngre han forstod ba meg fyre med god trekk det buldrer i ovnen flammene slikker oppover pipeløpet jeg har valgt å trekke meg tilbake til et annet rom kjenner at far klemmer hardere rundt skulderen min peker mot fuglene som stuper husk at bokstavene vil være bleke som kritt ingenting vil være virkelig som oss to og kråkene en klar høstdag
7
dikt er for homoer sa far min og aksla arbeidsjakka jeg krølla arket og rusla ut i garasjen taunusen stod med panseret oppe klar til å svelge oss jeg sa ingenting tok skiftenøkkelen skrudde kvelden forsiktig sammen igjen
8
har du tenkt på gymnaset spurte far min bladde stolt i karakterboka de oljete fingrene satte sorte merker nederst på sidene små stempler med hans signatur som trakk gjennom arka og inn under huden min
9