Dypt savnet av Harlan Coben

«Jeg ville føle meg svært uansvarlig,» fortsatte Win, «dersom jeg unnlot å komme med denne viktige anmodningen.»

«Hva i helvete babler du om?» sa Coach Bobby.

«Jeg snakker ikke til deg. Denne anmodningen er til dine tre kompiser.» Win lot blikket gli over ansiktene deres.

«Kan hende dere blir fristet til å gå inn og hjelpe Coach Bobby på et eller annet tidspunkt. Det ville være en stor tabbe. Den første av dere som tar et eneste skritt i den retningen, blir innlagt på sykehus. Legg merke til at jeg ikke sa blir stoppet, jult opp eller til og med skadet. Innlagt på sykehus.»

Alle bare så på ham.

«Dette var i sin helhet min anmodning.» Han snudde seg mot Coach Bobby og meg igjen. «Hermed går vi over til vår avtalte slåsskamp.»

Coach Bobby så på meg. «Er denne fyren riktig navla?»

Men jeg var «i sonen» akkurat nå, og den var ikke god.

Raseriet begynte å fortære meg. Det er ikke bra når en slåss. En trenger å roe tingene ned litt, unngå at pulsen raser av sted, holde adrenalinet i sjakk så en ikke blir lammet.

Bobby så på meg, og for første gang så jeg tvil i øynene hans. Men nå husket jeg hvordan han hadde ledd, hvordan han hadde pekt på feil kurv, hva han hadde sagt: «Hei du, gjør det der én gang til!»

Jeg trakk pusten dypt.

Coach Bobby holdt nevene som en bokser. Jeg gjorde likedan, skjønt min stilling var langt mindre stiv. Jeg sto med bøyde knær, gynget litt. Bobby var en svær kar og en tøffing i nærmiljøet, og han var vant til å skremme motstandere. Men her var han på bortebane.

Noen få fakta om slåssing. Hovedregelen er: Du vet aldri hvordan det kommer til å ende. Alle kan få inn et heldig slag. Overmot er alltid en fare. Men sannheten var at Coach Bobby faktisk ikke hadde en sjanse. Jeg sier ikke dette for å være ubeskjeden eller gjenta meg selv. Til tross 31