Page 1


Harlan Coben

Dypt savnet Oversatt av Sissel Busk


Til Sandra Whitaker Verdens kuleste «kompis».

Harlan Coben Originalens tittel: Long Lost Oversatt av Sissel Busk Opprinnelig utgave: Copyright © 2009 by Harlan Coben Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38738-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Jeffrey Steventon Omslagsfoto:(Silhouette) Andy Ryan/Getty Images, (bakgrunn m bro) Alex L. Fradkin/Getty Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


DEL EN Hold ut. Dette kommer til å gjøre mer vondt enn du noen gang har kjent. – William Fitzsimmons, «Jeg føler ikke noe lenger.»


1

«Du kjenner ikke til hemmeligheten hennes,» sa Win til meg. «Burde jeg det?» Win trakk på skuldrene. «Er den ille?» spurte jeg. «Svært,» sa Win. «Da har jeg kanskje ikke lyst til å kjenne til den.» To dager før jeg fikk vite om hemmeligheten som Terese Collins hadde holdt skjult i ti år – den tilsynelatende private hemmeligheten som ikke bare ville ødelegge for oss begge, men forandre verden for bestandig – ringte hun meg klokken fem om morgenen og trakk meg ut av en kvasierotisk drøm bare for å skyve meg inn i den neste. Hun sa bare: «Kom til Paris.» Jeg hadde ikke hørt stemmen hennes på – hvor lenge kunne det være – kanskje sju år. Det spraket i telefonlinjen, og hun brydde seg hverken om hallo eller innledende setninger. Jeg rykket til og sa: «Terese? Hvor er du?» «På et koselig hotell på venstre bredd som heter d’Aubusson. Du kommer til å stortrives her. Air France har et fly som går klokken sju i kveld.» Jeg satte meg opp. Terese Collins. Minnene strømmet på – hennes forbryterske bikini, den privateide øya, stranden som lå badet i sol, blikket hennes som kunne smelte stein, den forbryterske bikinien hennes. 7


Bikinien fortjener å bli nevnt to ganger. «Jeg kan ikke,» sa jeg. «Paris,» sa hun. «Jeg vet det.» For nesten ti år siden rømte vi til en øy som to fortapte sjeler. Jeg trodde vi aldri kom til å treffe hverandre igjen, men det gjorde vi. Noen år senere hjalp hun meg med å redde livet til sønnen min. Og så – puff – var hun sporløst borte igjen, helt til nå. «Tenk litt på det,» fortsatte hun. «Lysenes by. Vi kunne elske hele natten.» Jeg klarte å svelge. «Jo’a, klart det, men hva skulle vi gjøre om dagen?» «Hvis jeg husker riktig, kommer du til å trenge å hvile deg da.» «Og E-vitamin,» sa jeg og kunne ikke la være å smile. «Jeg kan ikke, Terese. Jeg er sammen med en annen.» «Er det enken fra ellevte september?» Jeg lurte på hvordan hun kjente til det. «Mhm.» «Hun har ikke noe med dette å gjøre.» «Beklager, men det tror jeg hun har.» «Er du forelsket?» spurte hun. «Ville det ha spilt noen rolle om jeg sa ja?» «Ikke egentlig.» Jeg flyttet telefonen over til den andre hånden. «Hva er det som er galt, Terese?» «Ikke noe er galt. Jeg har lyst til å tilbringe en romantisk, sensuell, fantasifull helg i Paris sammen med deg.» Jeg svelget igjen. «Jeg har ikke hørt fra deg på omtrent sju år.» «Nesten åtte.» «Jeg har ringt,» sa jeg. «Mange ganger.» «Jeg vet det.» «Jeg la igjen meldinger. Jeg skrev brev. Jeg prøvde å finne deg.» «Jeg vet det,» sa hun igjen. Det ble taust. Jeg liker ikke taushet. 8


«Terese?» «Da du trengte meg,» sa hun, «virkelig trengte meg, da kom jeg, ikke sant?» «Jo.» «Kom til Paris, Myron.» «Bare sånn uten videre?» «Ja.» «Hvor har du vært i alle disse årene?» «Jeg skal fortelle deg alt sammen når du kommer.» «Jeg kan ikke. Jeg er sammen med en annen.» Den fordømte tausheten igjen. «Terese?» «Husker du første gang vi traff hverandre?» Det var rett etter den verste katastrofen i mitt liv. Jeg går ut fra at det samme var tilfelle for hennes del. Begge to var blitt presset til å delta på en veldedighetstilstelning av velmenende venner, og så snart vi fikk øye på hverandre, var det som om vår felles elendighet virket som en magnet. Jeg tror ikke noe særlig på dette med at øynene er sjelens speil. Jeg hadde kjent for mange med såkalt overnaturlige evner og visste hva de kunne lure folk til å tro, til at jeg stolte på slik kvasivitenskap. Men tristheten var så tydelig i øynene til Terese. Den strømmet ut av hele henne, faktisk, og den kvelden, da mitt eget liv lå i ruiner, var det nettopp det jeg lengtet etter. Terese hadde en venn som eide en liten øy i Det karibiske hav, ikke så langt fra Aruba. Vi stakk av den selvsamme kvelden og fortalte ikke til noen hvor vi skulle. Vi ble værende der i tre uker, bare elsket, snakket nesten ikke – grafset og forsvant i hverandre fordi det ikke var noe annet vi kunne gjøre. «Selvfølgelig husker jeg det,» sa jeg. «Begge var knust. Vi snakket aldri om det. Men begge visste det.» «Ja.» «Hva det nå enn var som hadde knust deg,» sa Terese, «var du likevel i stand til å gå videre. Det er naturens gang. 9


Vi kommer oss igjen. Vi blir ødelagt, og så bygger vi oss opp igjen.» «Og du, da?» «Jeg klarte ikke å bygge meg opp igjen. Jeg tror ikke engang jeg ønsket å bygge meg opp igjen. Jeg var smadret, og det var kanskje best å fortsette å være slik.» «Nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår hva du mener.» Stemmen hennes var lav nå. «Jeg trodde ikke – nei, jeg tror fortsatt ikke – at jeg ville like å se hvordan min verden ville ha sett ut om den ble gjenoppbygd. Jeg tror ikke jeg ville like resultatet.» «Terese?» Hun svarte ikke. «Jeg vil gjerne hjelpe deg,» sa jeg. «Kanskje du ikke kan,» sa hun. «Kanskje det ikke har noen hensikt.» Mer taushet. «Glem at jeg ringte, Myron. Pass på deg selv.» Og så var hun borte.


2

«Ah,» sa Win, «den utsøkt deilige Terese Collins. Der har vi virkelig et førsteklasses akterspeil av topp kvalitet.» Vi satt på de vaklevorne flyttbare tribunene i gymsalen på Kasselton videregående. De velkjente dunstene av svette og kjemiske vaskemidler fylte luften. Alle lyder ble forvrengte, slik de alltid blir i alle gymsaler over hele dette enorme kontinentet; det underlige ekkoet blir som en hørselsvariant av et dusjforheng. Jeg har en forkjærlighet for slike gymsaler. Jeg er oppvokst med dem. Jeg tilbrakte mange av mine lykkeligste øyeblikk i liknende, innestengte rom med en basketball i hånden. Jeg liker lyden når ballen er i spill. Jeg liker å se blank svette som begynner å perle i fjeset under oppvarmingen. Jeg liker å kjenne det grove læret under fingertuppene; øyeblikket av nyreligiøs renhet når blikket fester seg på ringen, hånden slipper ballen, ballen gjør backspin, og det ikke finnes noe annet i hele den vide verden. «Glad du husker henne,» sa jeg. «Førsteklasses akterspeil av topp kvalitet.» «Mhm, jeg oppfattet det den første gangen.» Win hadde vært romkameraten min på Duke, og nå var han min partner i forretningslivet, og sammen med Esperanza Diaz, min beste venn. Hans virkelige navn var Windsor Horne Lockwood III, og slik så han ut også: sparsomme blonde lokker med en hårskill som så ut som om den var laget av en guddom; frisk hud; pent, patrisisk ansikt; golfspillerens solbrune V-utringning, isblå øyne. Han 11


var iført kostbare kakibukser med en press som sto i stil til hårskillen, en blå Lilly Pulitzer-blazer med fôr i rosa og grønt, et matchende lommetørkle som stakk ut som spruteblomsten til en klovn. Dekadent antrekk. «Den gangen Terese var på TV,» sa Win med sin snørrhovne kostskoleaksent som om han forklarte noe innlysende til et noe tilbakestående barn, «kunne man ikke se den kvaliteten ved henne, for hun satt bak skranken til programverten.» «Jaså.» «Men så fikk jeg se henne i den bikinien» – for dem som klarer å følge med, gjelder dette den forbryterske bikinien jeg har nevnt tidligere – «vel, det var en praktfull tilleggskvalitet. Totalt bortkastet på en ankerkvinne; en tragedie, når man tenker over det.» «Som Hindenburg-katastrofen,» sa jeg. «Tåpelig sammenlikning,» sa Win, «men oi, så treffende.» Wins ansiktsuttrykk var forhåndsinnstilt på hovmodig. Når folk så Win, tenkte de: overklasse, snobb, gamle penger. For en stor del hadde de rett. Men den delen der de tok feil … den kunne lemleste en mann for livet. «Fortsett,» sa Win. «Bli ferdig med historien din.» «Det var det hele.» Win rynket pannen. «Og når drar du til Paris?» «Jeg drar ikke.» Nede på basketballbanen begynte den andre kvartomgangen. Dette var basketball for gutter i femte klasse. Venninnen min – betegnelsen virker nokså tam, men jeg er ikke sikker på om «kjæreste», «bedre halvdel» eller «elskerinne» egentlig stemmer – Ali Wilder har to barn, og den yngste spilte på dette laget. Han heter Jack, og han var ikke spesielt flink. Jeg sier ikke dette for å bedømme eller forutsi noe om framtidsutsiktene hans – Michael Jordan begynte ikke å spille for skolelaget sitt før han gikk andre året på videregående – men som en observasjon. Jack er 12


stor for alderen, grovbygd og høy, og med det følger ofte manglende hurtighet og koordineringsevne. Han var litt tungrodd når det gjaldt sport. Men Jack likte spillet, og det betydde alt for meg. Jack var en grei gutt, en raring i aller beste forstand, og litt klengete, noe som er naturlig for en gutt som har mistet faren sin så altfor tidlig og på en så tragisk måte. Ali kunne ikke rekke å komme før i annen omgang av kampen, og om jeg ikke er noe annet, er jeg i hvert fall en supporter. Win rynket fortsatt pannen. «La meg forstå dette riktig: Du avslo et tilbud om å tilbringe en helg sammen med den utsøkt deilige Ms. Collins og hennes akterspeil av verdensklasse på et fasjonabelt hotell i Paris?» Det er alltid en tabbe å snakke med Win om personlige forhold. «Det stemmer,» sa jeg. «Hvorfor det?» Win snudde seg mot meg. Han så virkelig forferdet ut. Så slappet han av. «Å, vent litt.» «Hva er det?» «Hun har lagt på seg, er det slik å forstå?» Sånn er Win. «Det har jeg ingen anelse om.» «Hva er det da?» «Det vet du. Jeg er sammen med en annen, husker du?» Win stirret på meg som om jeg var i ferd med å drite på banen. «Hva er det?» spurte jeg. Han lente seg bakover. «Du er en stor jentunge.» Signalet lød, og Jack Wilder tok på seg beskyttelsesbrillene og luntet mot resultattavlen med sitt herlige, fjollete halvsmil. Femteklassingene fra Livingston spilte mot erkerivalene fra Kasselton. Jeg prøvde å la være å flire av intensiteten – ikke så mye ungenes, men den til foreldrene på tribunen. Jeg prøver å unngå å generalisere, men mødrene delte seg gjerne i to grupper: Skravlerne, som benyttet anledningen til å prate med hverandre, og De hardt pla13


gede, de som levde og døde hver gang avkommet berørte ballen. Fedrene var gjerne litt vanskeligere. Noen klarte å holde nervøsiteten i sjakk mens de bet negler og mumlet for seg selv. Andre fedre ropte og skrek. De lot det gå ut over dommere, trenere og unger. En far som satt to rader foran oss, hadde det Win og jeg pleier å kalle «tilskuer-Tourettes»: Hele kampen blir brukt til å kjefte høylydt på alle som sitter i nærheten. Mitt perspektiv på dette er klarere enn hos folk flest. Jeg hadde tilhørt denne sjeldne arten som kalles Den virkelig begavede idrettsmann. Dette kom som et sjokk på hele familien, ettersom den største sportsbragden noen Bolitar hadde utført før jeg kom på banen, var da min onkel Saul vant en konkurranse i shuffleboard på et Princess-cruise i 1974. Jeg gikk ut av Livingston videregående som en Parade All-American basketballspiller. Jeg var stjerneguard for Duke der jeg var kaptein for to vinnerlag i NCAA. Jeg var blant dem som ble plukket ut i første runde til Boston Celtics-laget. Og så – pang – var det hele slutt. Noen brølte: «Reserve.» Jack rettet på brillene og løp ut på banen. Treneren på det andre laget pekte på Jack og ropte: «Hei, Connor! Du tar nykomlingen. Han er stor og treig. Rundspill ham.» Tourettes-pappaen klaget: «Dette er en jevn kamp. Hvorfor setter de inn ham nå?» Stor og treig? Hadde jeg hørt riktig? Jeg stirret på hovedtreneren for Kasselton. Han hadde stripet hår stivet opp med skum, og et veltrimmet mørkt fippskjegg, slik at han minnet om en aldrende bassgitarist i et boyband. Han var høy – jeg er en meter og nittitre, og denne karen var fem centimeter høyere enn meg og antakelig ti–femten kilo tyngre. «Han er stor og treig?» gjentok jeg for Win. «Kan du virkelig fatte at treneren nettopp ropte det ut høyt?» 14


Win trakk på skuldrene. Jeg forsøkte også å la det passere. Kampens hete. La det fare. Scoringen var tjuefire til begge lag da katastrofen inntraff. Det var like etter en time-out, og laget til Jack hadde innkast ved motstandernes kurv. Kasselton bestemte seg for å presse og overrumple. Jack var ledig. Ballen ble sentret til ham, men med forsvarerne stormende på seg ble han forvirret et øyeblikk. Slikt skjer. Jack så seg om etter hjelp. Han snudde seg mot Kasselton-benken, som var nærmest ham, og Store Trener med skumstivet hår ropte: «Skyt! Skyt!» og pekte på kurven. Feil kurv. «Skyt!» brølte treneren igjen. Og Jack, som vanligvis stolte på de voksne og gjerne ville gjøre dem til lags, skjøt. Ballen gikk inn. I feil kurv. To poeng til Kasselton. Kasselton-foreldrene heiet og ropte hurra og lo til og med. Livingston-foreldrene slo ut med hendene og stønnet over tabben til en femteklassing. Og Kasselton-treneren, han med det stivede håret og boyband-fippskjegget, klasket håndflater med trenerassistenten, pekte på Jack og ropte: «Hei, du, gjør det der en gang til!» Det kan godt være at Jack var den største gutten på banen, men akkurat nå prøvde han å gjøre seg så liten som mulig. Det fjollete halvsmilet forsvant. Munnen skalv. Han blunket. Hele gutten krympet seg, og det samme gjorde hjertet mitt. En far fra Kasselton gjorde enda mer ut av det. Han lo, laget en ropert med hendene og brølte: «Send ballen til den store gutten på det andre laget. Han er vårt beste våpen!» Win klappet mannen på skulderen. «Nå holder du kjeft!» Faren snudde seg mot Win, så på den dekadente klesdrakten, det blonde håret og porselenstrekkene. Han skulle til å flire og komme med et kjapt svar, men noe – sannsynligvis slo reptilhjernen inn med overlevelsesinstinktet – fikk ham til å tenke seg om. Han så inn i de isblå øynene 15


til Win, deretter senket han blikket og mumlet: «Ja, beklager, det var unødvendig.» Jeg hørte det nesten ikke. Jeg kunne ikke røre meg. Jeg satt på tribunen og stirret på den selvtilfredse stivhårede treneren. Jeg kjente blodet hamre. Signalet gikk for pause. Treneren lo fortsatt og ristet forbløffet på hodet. En av assistentene hans kom bort og tok ham i hånden. Det samme gjorde et par av foreldrene og tilskuerne. «Jeg må gå nå,» sa Win. Jeg svarte ikke. «Burde jeg bli igjen her? For alle tilfellers skyld?» «Nei.» Win nikket kort og gikk. Jeg holdt blikket fortsatt stivt festet på Kasselton-treneren. Jeg reiste meg og begynte å gå nedover den vinglete tribunen. Fottrinnene mine var som torden. Treneren gikk mot døren. Jeg fulgte etter ham. Han gikk inn på toalettet mens han flirte som den idioten han sannsynligvis var. Jeg ventet ved døren. Da han dukket opp igjen, sa jeg: «Høyt nivå.» Ordene «Coach Bobby» var brodert på trøyen hans. Han stanset og så på meg. «Hva sa du?» «Oppmuntre en tiåring til å skyte i feil kurv,» sa jeg. «Og den vittige bemerkningen ’Hei, du, gjør det der én gang til’ etter at du hadde bidratt til å ydmyke ham. Det er virkelig høyt nivå, Coach Bobby.» Treneren knep øynene litt sammen. På nært hold var han stor og bred, hadde kraftige overarmer, store knoker og neandertalpanne. Jeg kjente typen. Det gjør vi alle. «Det er en del av spillet, kamerat.» «Å gjøre narr av en tiåring er en del av spillet?» «Komme inn i tankegangen hans. Tvinge motstanderen til å gjøre en tabbe.» Jeg sa ikke noe. Han målte meg opp og ned og fant ut at ja, han kunne ta meg. Store karer som Coach Bobby er sikker på at de kan ta nær sagt hvem som helst. Jeg bare glodde på ham. 16


«Har du problemer?» sa han. «Dette er ti år gamle guttunger.» «Jo’a, det stemmer, de er guttunger. Og hva er du – en av disse sarte, følsomme pappaene som mener at alle skal være likestilte på banen? Ingen skal gå rundt med sårede følelser, ingen skal vinne eller tape … kanskje vi ikke burde telle mål engang, ikke sant?» Trenerassistenten for Kasselton kom bort. Han hadde maken trøye der det sto brodert «Assistant Coach Pat». «Bobby? Andre omgang begynner snart.» Jeg tok et skritt fram. «Bare kutt ut.» Coach Bobby kom med det forutsigbare fliret og svaret: «Eller så hva?» «Han er en følsom gutt.» «Oi, oi, oi. Hvis han er så følsom, burde han kanskje ikke spille i det hele tatt?» «Og du burde kanskje ikke være trener.» Da gikk trenerassistent Pat et skritt fram. Han så på meg, og det velkjente gliset som jeg kjenner så altfor godt, bredte seg over hele ansiktet. «Vel, vel, vel.» Coach Bobby sa: «Hva er det?» «Vet du hvem denne fyren er?» «Nei, hvem er han?» «Myron Bolitar.» Jeg kunne se at Coach Bobby strevde med navnet, som om pannen hans hadde et vindu, og ekornet som tråkket på møllen, satte opp farten. Da hjernecellene sluttet å slå gnister, ble fliret til Coach Bobby så stort at fippskjegget nesten sprakk i hjørnene. «Den store ’superstjernen’» – han laget faktisk hermetegn med fingrene – «som ikke fikset å være proff? Den verdensberømte sprekken i første runde?» «Han, og ingen annen,» la trenerassistent Pat til. «Nå skjønner jeg det.» «Du, Coach Bobby,» sa jeg. «Ja, hva er det?» «Bare la den guttungen være i fred.» 17


Brynene trakk seg sammen. «Du har ikke lyst til å komme i klammeri med meg,» sa han. «Det stemmer, det har jeg ikke. Jeg vil at du skal la guttungen være i fred.» «Kommer ikke på tale, kamerat.» Han smilte og kom litt nærmere. «Har du noe problem med det?» «Det har jeg, og ganske alvorlig også.» «Hva sier du om at du og jeg diskuterer dette videre etter kampen? Helt privat?» Det begynte å gnistre i årene mine. «Utfordrer du meg til slåsskamp?» «Akkurat. Med mindre du er en feiging. Er du feig?» «Jeg er ikke feig,» sa jeg. Noen ganger er jeg flink med bråkjekke svar. Prøver å holde tritt. «Akkurat nå har jeg en kamp jeg må følge opp. Men etterpå avgjør du og jeg dette her. Er det greit?» «Det er greit,» sa jeg. Det var dette med bråkjekkheten. Jeg er i siget. Coach Bobby stakk en finger opp i ansiktet mitt. Jeg lurte på om jeg skulle bite den av – det får alltid en fyrs oppmerksomhet. «Du er død, Bolitar. Hører du? Død.» «Døv?» sa jeg. «Død.» «Det er bra, for hvis jeg hadde vært døv, ville jeg ikke ha hørt hva du sa. Men når jeg tenker meg om, ville jeg ikke ha hørt deg om jeg hadde vært død heller.» Signalet lød. Trenerassistent Pat sa: «Kom igjen, Bobby.» «Død,» sa han enda en gang. Jeg krummet hånden rundt øret som en tunghørt, og ropte: «Hva sa du?» Men han hadde allerede gått. Jeg så etter ham. Han hadde denne selvsikre, langsomme vaggingen. Tilbaketrukne skuldrer, armer som svingte akkurat litt for mye. Jeg skulle til å rope noe idiotisk da jeg kjente en hånd på armen min. Jeg snudde meg. Det var Ali, moren til Jack. «Hva dreide dette seg om?» spurte Ali. 18


Ali hadde store, grønne øyne og et pent, åpent ansikt som jeg fant ganske uimotståelig. Jeg hadde lyst til å fange henne opp og kvele henne med kyss, men noen ville kanskje synes at dette var feil sted for slikt. «Ikke noe,» sa jeg. «Hvordan gikk første omgang?» «Vi ligger to under, tror jeg.» «Scoret Jack?» «Tror ikke det.» Ali gransket ansiktet mitt et øyeblikk og så noe hun ikke likte. Jeg snudde meg og gikk opp på tribunen igjen. Jeg satte meg. Ali satte seg ved siden av meg. Da det var gått to minutter av omgangen, sa Ali: «Hva er det som er galt?» «Ikke noe.» Jeg vred meg på den ubehagelige benken. «Løgner,» sa Ali. «Prøver bare å få med meg kampen.» «Løgner.» Jeg kikket bort på henne, på det pene, åpne ansiktet, på fregnene som ikke skulle ha vært der i hennes alder, men som gjorde henne forbasket tiltrekkende, og da la jeg også merke til noe. «Du ser litt fraværende ut selv.» Ikke bare i dag, tenkte jeg, heller ikke i de siste ukene hadde det vært så storartet mellom oss. Ali hadde vært fjern og bekymret og ville ikke snakke om det. Selv hadde jeg vært temmelig opptatt på jobben, så jeg hadde ikke presset henne. Ali holdt blikket festet på banen. «Spilte Jack godt?» «Brukbart,» sa jeg. Så la jeg til: «Når går flyet ditt i morgen?» «Tre.» «Jeg kjører deg til flyplassen.» Alis datter, Erin, skulle immatrikuleres ved Arizona State. Ali, Erin og Jack skulle fly dit og være der en uke for å hjelpe den nybakte studenten med å flytte inn. «Det trengs ikke. Jeg har allerede bestilt bil.» 19


«Jeg kjører gjerne.» «Behøves ikke.» Stemmen hennes avbrøt enhver videre diskusjon om emnet. Jeg prøvde å lene meg tilbake og se på kampen. Pulsen min gikk fortsatt høyt. Noen få minutter senere sa Ali: «Hvorfor stirrer du på treneren for det andre laget?» «Hvilken trener?» «Han med den stygge hårblekingen og Robin Hoodskjegget.» «Kikker etter frisørtips,» sa jeg. Hun smilte nesten. «Spilte Jack mye i første omgang?» «Som vanlig,» sa jeg. Kampen var slutt. Kasselton vant med tre poeng. Folkemengden brøt opp. Treneren til Jack, en kjekk kar på alle måter, hadde valgt ikke å la ham spille i det hele tatt i annen omgang. Ali var en smule fortørnet over det – treneren var vanligvis flink til å la guttene få lik spilletid – men hun bestemte seg for ikke å si noe. Lagene samlet seg i hver sin krok for å snakke om kampen. Ali og jeg ventet utenfor døren til gymsalen, ute i korridoren. Det tok ikke lang tid. Coach Bobby kom vaggende mot meg, men denne gang med knyttede never. Han hadde med seg tre andre karer, trenerassistent Pat var en av dem. Alle var store og overvektige og ikke tilnærmelsesvis så tøffe som de trodde de var. Coach Bobby stoppet en meter fra undertegnede. De tre kompisene hans spredte seg ut, la armene i kors og stirret på meg. En stund sa ingen noe. De bare så hardt på meg. «Er det nå jeg lissom skal tisse i buksa?» spurte jeg. Coach Bobby begynte med fingeren igjen. «Vet du hvor Landmark Bar i Livingston er?» «Klart det,» sa jeg. «I kveld klokka ti. Parkeringsplassen på baksiden.» «Jeg får ikke lov til å være ute så sent,» sa jeg. «Og jeg dater ikke på den måten. Middag først. Kanskje du burde ta med blomster.» 20


«Hvis du ikke kommer» – nå kom han nærmere med fingeren – «skal jeg nok finne en annen måte å få revansje på. Skjønner du hva jeg mener?» Det gjorde jeg ikke, men før jeg fikk bedt om en klargjøring, vagget han av gårde. Kompisene fulgte etter. De kikket bakover mot meg. Jeg vinket søtt med fingrene til dem. En av dem lot blikket hvile litt lenger enn det som var behagelig, så jeg sendte ham et slengkyss. Han snudde seg vekk som om jeg hadde fiket til ham. Slengkyss – yndlingsprovokasjonen min når jeg skal erte opp karer med homofobi. Jeg snudde meg mot Ali, så ansiktet hennes og tenkte: «Uff, da …» «Hva i all verden var dette?» «Noe som skjedde under kampen like før du kom,» svarte jeg. «Hva var det?» Jeg fortalte det. «Så du konfronterte treneren?» «Ja.» «Hvorfor det?» spurte hun. «Hva mener du med ’hvorfor det’?» «Du gjorde det bare verre. Han er en bløffmaker. Ungene skjønner det.» «Jack var helt på gråten.» «Det skal jeg ta meg av. Jeg trenger ikke noen machodemonstrasjon fra deg.» «Det var ingen machodemonstrasjon. Jeg ville at han skulle slutte å hakke på Jack.» «Da var det ikke så rart at Jack ikke fikk spille i annen omgang. Treneren hans så sannsynligvis det idiotiske opptrinnet ditt og var smart nok til ikke å puste til ilden. Føler du deg bedre nå?» «Ikke ennå,» sa jeg, «men etter at jeg har fått slått inn trynet hans på Landmark, tror jeg nok det blir bra.» «Det behøver du ikke tenke på engang.» 21


«Du hørte hva han sa.» Ali ristet på hodet. «Dette er nesten ikke til å tro. Hva pokker feiler det deg?» «Jeg stilte opp for Jack.» «Det har ikke du noe med. Du har ingen rettigheter her. Du er ikke …» Hun tidde. «Bare si det, Ali.» Hun lukket øynene. «Du har rett. Jeg er ikke faren hans.» «Det var ikke det jeg skulle si.» Det var det, men jeg lot det passere. «Kanskje jeg ikke har noe med det, hvis det var det dette handlet om – men det var det ikke. Jeg ville ha tatt tak i den fyren selv om han hadde sagt det om en annen gutt.» «Hvorfor det?» «Fordi det er galt.» «Og hvem er du som tar den avgjørelsen?» «Hvilken avgjørelse? Noe er rett, og noe er galt. Dette var galt.» «Han er en arrogant drittsekk. Noen er det. Sånn er livet. Jack forstår det, eller han kommer til å forstå det etter hvert som han får erfaring. Det er en del av oppveksten – å ha med drittsekker å gjøre. Skjønner du ikke det?» Jeg sa ikke noe. «Og hvis sønnen min ble såret så dypt,» sa Ali sammenbitt, «hva er du for en som ikke forteller meg om det? Jeg spurte til og med hvorfor dere to snakket sammen i pausen, husker du?» «Jeg husker det.» «Du sa det ikke var noe. Hva tenkte du på – ydmyke dama?» «Nei, selvfølgelig ikke.» Ali ristet på hodet og tidde. «Hva er det?» spurte jeg. «Jeg slipper deg for tett innpå ham,» sa hun. 22


Jeg kjente at hjertet mitt stupte. «Pokker,» sa hun. Jeg ventet. «Til å være en kjernekar som vanligvis er svært oppmerksom, kan du være nokså treig noen ganger.» «Kanskje jeg ikke burde ha snakket til ham, greit nok. Men hvis du hadde vært der da han ropte til Jack at han skulle gjøre det én gang til, hvis du hadde sett ansiktet til Jack …» «Det er ikke det jeg snakker om.» Jeg tidde og tenkte meg om. «Da har du rett. Jeg er treig.» Jeg er en meter og nittitre. Ali er tretti centimeter kortere. Hun sto tett ved og så opp på meg. «Jeg drar ikke til Arizona for å hjelpe Erin med å flytte inn. Eller i det minste ikke bare av den grunn. Foreldrene mine bor der. Og hans foreldre bor der.» Jeg visste hva hans refererte til – hennes avdøde ektemann, gjenferdet som jeg hadde lært meg å akseptere og stundom til og med regne med. Gjenferdet forsvinner aldri. Jeg er ikke sikker på om han noen gang burde det, skjønt det hender at jeg ønsker at han ville forsvinne, og det er selvsagt grusomt av meg å tenke slik. «De – jeg mener alle fire besteforeldrene – ønsker at vi skal flytte dit. Slik at vi kan være i nærheten av dem. Det er jo rimelig, når en tenker over det.» Jeg nikket fordi jeg ikke visste hva annet jeg skulle gjøre. «Jack og Erin, og jeg også, for svingende, vi trenger det.» «Trenger hva?» «Familie. Foreldrene hans har behov for å være en del av Jacks liv. De takler ikke det kalde klimaet her oppe lenger. Forstår du det?» «Selvfølgelig forstår jeg det.» Ordene mine hørtes underlige i mine egne ører, som om det var en annen som uttalte dem. «Foreldrene mine har funnet et sted som de vil at vi skal 23


se på,» sa Ali. «Det er i det samme borettslaget som deres eget.» «Borettslag er fint,» bablet jeg. «Lave vedlikeholdskostnader. Du betaler husleien hver måned, og det er det hele, ikke sant?» Nå var det hun som ikke sa noe. «Så,» sa jeg, «for å sette ord på det: Hva betyr dette for vår del?» «Har du lyst til å flytte til Scottsdale?» spurte hun. Jeg nølte. Hun la en hånd på armen min. «Se på meg.» Jeg så på henne. Da sa hun noe som jeg ikke var forberedt på: «Du og jeg er ikke for bestandig, Myron. Det vet vi begge to.» En flokk med barn stormet forbi oss. En av dem dumpet borti meg og sa faktisk «Unnskyld.» En dommer blåste i en fløyte. Hornsignalet lød. «Mamma?» Jack, den hjertegode gutten, dukket fram bak hjørnet. Ali og jeg tok oss sammen og smilte til ham. Han smilte ikke tilbake. Uansett hvor dårlig Jack spilte, pleide han alltid å komme sprettende tilbake som en hundevalp, full av smil og highfive-klask. Det var en del av guttens sjarm. Men ikke i dag. «Hei, kompis,» sa jeg, for jeg var ikke sikker på hva jeg skulle si. Jeg har ofte hørt folk si: «Bra kamp» under liknende omstendigheter, men barn forstår at det er løgn og at de voksne sier det for å trøste dem, og det gjør det bare enda verre. Jack kom løpende, slo armene om livet på meg, begravde ansiktet mot brystet mitt og begynte å hikste. Jeg kjente at hjertet mitt sprakk opp igjen. Jeg bare sto der og holdt hendene rundt hodet hans. Ali gransket ansiktet mitt. Jeg likte ikke det jeg så. «Tøff dag,» sa jeg. «Slik er det for alle noen ganger. Ikke la det gå inn på deg, greit? Du gjorde så godt du kunne, 24


og da kan en ikke gjøre mer.» Så la jeg til noe som gutten aldri ville komme til å forstå, men som var helt sant: «Disse kampene er egentlig ikke så viktige.» Ali la hendene på skuldrene til sønnen. Han slapp taket i meg, snudde seg mot henne og begravde ansiktet igjen. Vi sto slik en stund, til han roet seg ned. Så klappet jeg i hendene og tvang fram et smil. «Noen som har lyst på iskrem?» Jack kviknet raskt til. «Jeg!» «Ikke i dag,» sa Ali. «Vi må pakke og gjøre oss klar.» Jack sluknet. «Kanskje en annen gang.» Jeg hadde ventet at Jack ville komme med et «ååå, mamma …», men han hørte kanskje også noe i stemmen hennes. Han la hodet på skakke og snudde seg mot meg igjen uten et ord. Vi dunket never – det var slik vi sa hei og ha det, med knyttnevene – og Jack gikk mot døren. Ali ga meg et tegn til at jeg skulle kikke mot høyre. Jeg fulgte bevegelsen. Der sto Coach Bobby. «Du kan bare prøve å slåss mot ham,» sa hun. «Han utfordret meg,» sa jeg. «Den sterkeste gir seg.» «Kanskje det er sånn på film. På steder med tryllestøv og påskeharer og snille feer. Men i virkeligheten blir den som gir seg, regnet for å være en svekling.» «For min skyld, da? For Jacks. Ikke gå til den baren i kveld. Lov meg det.» «Han sa at hvis jeg ikke dukket opp, ville han ta igjen på annen måte, eller noe i den duren.» «Han er en bløffmaker. Lov meg det.» Hun tvang meg til å se henne i øynene. Jeg nølte, men ikke særlig lenge. «OK, jeg går ikke dit.» Hun snudde seg for å gå. Det var ikke noe kyss, ikke engang en suss på kinnet. «Ali?» «Hva er det?» Korridoren virket plutselig svært tom. 25


«Er dette et brudd?» «Har du lyst til å bo i Scottsdale?» «Vil du ha svar med det samme?» «Nei. Men jeg vet allerede svaret. Det gjør du også.»


3

Jeg er ikke sikker på hvor lang tid det gikk. Kanskje et minutt eller to. Så gikk jeg ut til bilen. Himmelen var grå. Jeg ble dekket av et fint yr. Jeg stanset et øyeblikk, lukket øynene, løftet ansiktet mot himmelen. Jeg tenkte på Ali, jeg tenkte på Terese i et luksushotell i Paris. Jeg bøyde hodet, tok to skritt til – og da var det at jeg oppdaget Coach Bobby og vennene hans i en Ford Expedition. Sukk. Alle fire var der: Trenerassistent Pat kjørte, Coach Bobby satt i passasjersetet, de to andre kjøttstykkene satt i baksetet. Jeg tok fram mobiltelefonen og trykket på hurtigtast nummer én. Win svarte med det samme. «Snakk,» sa Win. Det er slik han alltid svarer på telefonen, selv når han ser på displayet at det er meg, og ja da, det er irriterende. «Det er best du trekker hitover igjen,» sa jeg. «Å,» sa Win med glad-stemmen til en unge på julaften. «Finfint.» «Hvor lang tid vil det ta?» «Jeg er like borte i gaten. Det ante meg at noe slikt ville dukke opp.» «Ikke skyt noen,» sa jeg. «Nei da, mamma.» Bilen min sto parkert innerst på parkeringsplassen. Forden fulgte langsomt etter meg. Regnet økte litt. Jeg lurte på hva planen deres var – utvilsomt noe idiotisk macho – og jeg bestemte meg for å spille ballen slik den ligger. 27


Wins Jaguar dukket opp og ventet i utkanten. Jeg kjører en Ford Taurus, også kalt Hønsekjerre. Win kan ikke fordra bilen min. Han vil ikke engang sitte i den. Jeg tok fram nøkkelen og trykket på fjernlåsen. Bilen ga fra seg et lite pling da låsen gikk opp. Jeg smatt inn. Da gjorde Forden sitt store trekk. Den kjørte raskt fram og stoppet like bak min bil slik at den sperret meg inne. Coach Bobby spratt ut først, han strøk seg over fippskjegget. De tre kompisene fulgte etter. Jeg sukket mens jeg fulgte med i sladrespeilet til de var framme hos meg. «Noe jeg kan gjøre for deg?» sa jeg. «Hørte at dama di ga deg kjeft,» sa han. «Det er regnet for å være uoppdragent å lytte, Coach Bobby.» «Jeg tenkte du muligens ville ombestemme deg og ikke ville dukke opp. Så jeg tenkte vi kunne avgjøre det her og nå.» Coach Bobby satte ansiktet sitt like opp i mitt. «Med mindre du er feig.» Jeg sa: «Spiste du tunfisk til lunsj?» Jaguaren til Win stanset like ved siden av Forden. Coach Bobby gikk et skritt tilbake og myste med øynene. Win gikk ut. De fire mennene så på ham med rynkede bryn. «Hvem i huleste er han?» Win smilte og løftet hånden som om han nettopp var blitt presentert på et talkshow og ville ta imot applausen fra publikum. «Hyggelig å være her,» sa han. «Tusen takk.» «En venn av meg,» sa jeg. «Han er her for å jevne ut oddsen.» «Han der?» lo Bobby. Koret fulgte opp. «Jøss ja, særlig.» Jeg gikk ut av bilen. Win flyttet seg litt nærmere de tre kompisene. Coach Bobby sa: «Skal banke deg sønder og sammen.» Jeg trakk på skuldrene. «Sett i gang.» «Altfor mange folk omkring. Det er en rydning i skogen 28


like bak banen,» sa han og pekte i den retningen. «Der kommer ingen til å bry oss.» Win spurte: «Vennligst fortell meg hvordan du kjenner til denne rydningen?» «Gikk på videregående her. Banket opp mange der borte.» Han blåste faktisk opp brystkassen idet han fortsatte: «Jeg var kaptein for fotballaget også.» «Jøss,» sa Win med uttrykksløs stemme. «Kan jeg få låne idrettsjakken din til vårballet?» Coach Bobby pekte på Win med en kjøttfull finger. «Den trenger du til å tørke opp blodet med, så bare hold kjeft.» Win anstrengte seg svært for ikke å se overdrevent skremt ut. Jeg tenkte på det jeg hadde lovet Ali. «Vi er to voksne mannfolk,» sa jeg. Det var som om jeg spyttet ut knust glass for hvert ord. «Synes du ikke vi burde finne på noe bedre enn håndgemeng?» Jeg så forbi ham i retning Win. Win rynket pannen. «Brukte du virkelig uttrykket ’håndgemeng’?» Coach Bobby gikk helt innpå meg. «Er du feig?» Igjen dette med å være feig. Men jeg var den sterkeste – og den sterkeste gir seg. Sånn er det. «Ja,» sa jeg. «Jeg er feig. Fornøyd nå?» «Hører dere det, karer? Fyren er feig.» Jeg krympet meg, men holdt meg sterk. Eller svak, ettersom en ser det. Jo, den sterkeste. Det var meg. Jeg tror aldri jeg har sett Win så knust. «Har du noe imot å flytte bilen din slik at jeg kan kjøre ut?» spurte jeg. «Det er greit,» sa Coach Bobby, «men jeg advarte deg.» «Advarte meg angående hva?» Han var tilbake innenfor mitt privatområde nå. «Greit at du ikke vil slåss. Men da er guttungen din lovlig vilt der ute.» Jeg kjente blodet bruse i ørene. «Hva snakker du om?» 29


«Den tullingen som skjøt ballen i feil kurv. Resten av sesongen blir han målskive. Har vi en mulighet til et billig skudd, tar vi det. Ser vi muligheten til å forvirre ham, gjør vi det også.» Jeg kan ha blitt stående og gape, jeg vet ikke. Jeg så på Win for å forsikre meg om at jeg hadde hørt riktig. Win så ikke så knust ut lenger. Han gned seg i hendene. Jeg snudde meg mot Coach Bobby igjen. «Mener du dette alvorlig?» «Dødsens.» Jeg repeterte hva løftet mitt til Ali hadde vært mens jeg lette etter et smutthull. Etter at jeg fikk den skaden som ødela basketballkarrieren min, hadde jeg behov for å vise verden at jeg hadde det utmerket, tusen takk. Så jeg studerte jus – på Harvard. Myron Bolitar, full pakke – skoleidrettsstjerne, overutdannet advokat med godt renommé. Jeg hadde juridisk embetseksamen. Og det betydde at jeg kunne finne smutthull. Hva hadde jeg faktisk lovet henne? Jeg tenkte på ordlyden i det Ali hadde sagt: «Ikke gå til den baren i kveld. Lov meg det.» Vel, dette var ingen bar, var det vel? Det var et skogholt bak en videregående skole. Jo da, jeg brøt nok intensjonen bak løftet, men ikke bokstavelig talt. Bokstavelig var nøkkelordet her. «La oss gjøre opp nå,» sa jeg. Alle seks gikk mot skogholtet. Win nærmest hoppet. Omtrent tjue meter inne i skogen lå en rydning. Bakken var dekket av sigarettstumper og ølbokser. Videregående skole. Den forandrer seg aldri. Coach Bobby stilte seg midt i rydningen. Han løftet høyrearmen og vinket meg bort til seg. Jeg gikk bort til ham. «Mine herrer,» sa Win, «et lite øyeblikk av deres tid før de begynner.» Alles øyne var vendt mot ham. Win sto sammen med trenerassistent Pat og de to bøllene like ved et stort lønnetre. 30


«Jeg ville føle meg svært uansvarlig,» fortsatte Win, «dersom jeg unnlot å komme med denne viktige anmodningen.» «Hva i helvete babler du om?» sa Coach Bobby. «Jeg snakker ikke til deg. Denne anmodningen er til dine tre kompiser.» Win lot blikket gli over ansiktene deres. «Kan hende dere blir fristet til å gå inn og hjelpe Coach Bobby på et eller annet tidspunkt. Det ville være en stor tabbe. Den første av dere som tar et eneste skritt i den retningen, blir innlagt på sykehus. Legg merke til at jeg ikke sa blir stoppet, jult opp eller til og med skadet. Innlagt på sykehus.» Alle bare så på ham. «Dette var i sin helhet min anmodning.» Han snudde seg mot Coach Bobby og meg igjen. «Hermed går vi over til vår avtalte slåsskamp.» Coach Bobby så på meg. «Er denne fyren riktig navla?» Men jeg var «i sonen» akkurat nå, og den var ikke god. Raseriet begynte å fortære meg. Det er ikke bra når en slåss. En trenger å roe tingene ned litt, unngå at pulsen raser av sted, holde adrenalinet i sjakk så en ikke blir lammet. Bobby så på meg, og for første gang så jeg tvil i øynene hans. Men nå husket jeg hvordan han hadde ledd, hvordan han hadde pekt på feil kurv, hva han hadde sagt: «Hei du, gjør det der én gang til!» Jeg trakk pusten dypt. Coach Bobby holdt nevene som en bokser. Jeg gjorde likedan, skjønt min stilling var langt mindre stiv. Jeg sto med bøyde knær, gynget litt. Bobby var en svær kar og en tøffing i nærmiljøet, og han var vant til å skremme motstandere. Men her var han på bortebane. Noen få fakta om slåssing. Hovedregelen er: Du vet aldri hvordan det kommer til å ende. Alle kan få inn et heldig slag. Overmot er alltid en fare. Men sannheten var at Coach Bobby faktisk ikke hadde en sjanse. Jeg sier ikke dette for å være ubeskjeden eller gjenta meg selv. Til tross 31


for hva foreldrene på disse vinglete tribunene med sine private trenere og overaktive turneringsplaner for tredjeklassinger måtte mene, blir idrettsutøvere for det meste skapt i livmoren. Jo da, en trenger lysten og treningen og øvelsen, men forskjellen, den store forskjellen, ligger i medfødte evner. Naturen vinner over opptuktelsen hver gang. Jeg var blitt utstyrt med en latterlig rask refleks og hånd–øye-koordineringsevne. Det er ikke skryt. Det er som hårfarge eller høyde eller hørsel. Det bare er der. Og jeg snakker ikke engang om den årelange treningen jeg drev med for å forbedre kroppen min og lære hvordan jeg skulle slåss. Men det spiller også inn. Coach Bobby gjorde det forutsigbare. Han gikk inn og tok et vilt svingslag. Et svingslag er ikke noe effektivt slag mot en veltrenet fighter. En lærer raskt at når det gjelder, er det en rett linje som utgjør den korteste avstanden mellom to punkter. Det er nyttig å vite det når en skal sette inn et slag. Jeg gled litt over til høyre. Ikke mye. Bare akkurat så mye at jeg kunne avverge slaget med min venstre hånd og være nær nok til å slå tilbake. Jeg trådte inn i Bobbys svekkede forsvar. Tiden gikk langsomt nå. Jeg kunne treffe ett av flere myke mål. Jeg valgte halsen. Jeg bøyde høyrearmen og smelte den inn i adamseplet hans. Coach Bobby laget en halvkvalt lyd. Kampen var over der og da. Jeg visste det. Eller jeg burde i hvert fall ha visst det. Jeg burde ha tatt et skritt tilbake og latt ham gispe til han falt over ende. Men jeg hørte fortsatt den ertende stemmen i hodet … «Hei du, gjør det der en gang til … Resten av sesongen blir han målskive … Har vi en mulighet til et billig skudd, tar vi det… Feiging!» Jeg burde ha latt ham falle. Jeg burde ha spurt om han hadde fått nok, og avsluttet det på den måten. Men sinnet 32


var sluppet løs. Jeg klarte ikke å styre det. Jeg bøyde min venstre arm og begynte å spinne for full kraft mot venstre. Jeg planla å la albuen treffe midt i ansiktet på den store mannen. Selv mens jeg spant, skjønte jeg at det ville bli et smadrende slag. Den typen slag som slår inn knoklene i ansiktet. Den typen slag som fører til operasjoner og måneder med smertestillende medikamenter. I siste sekund kom jeg akkurat så vidt til sans og samling. Jeg stanset ikke, men jeg trakk meg litt bakover. I stedet for å lande med full kraft, sneiet albuen min nesen til Bobby. Blodet sprutet. Jeg hørte en lyd som når noen tråkker på en tørr kvist. Bobby falt hardt i bakken. «Bobby!» Det var trenerassistent Pat. Jeg snudde meg mot ham, holdt opp hendene og ropte: «Ikke gjør det!» Men det var for sent. Pat tok et skritt fram med knyttet neve. Kroppen til Win rørte seg knapt. Bare benet. Han fikk inn et spark mot trener Pats venstre kne. Leddet bøyde seg sideveis, på en måte som det aldri har vært meningen at det skulle bøyes. Pat skrek til og falt i bakken som om han var blitt skutt. Win smilte og hevet et øyebryn mot de to andre. «Neste?» Ingen av dem så mye som pustet. Raseriet mitt forsvant som dugg for solen. Coach Bobby sto på kne nå, han holdt seg over nesen som om den var et såret dyr. Jeg så ned på ham. Det overrasket meg hvor mye en slagen mann likner på en liten gutt. «La meg hjelpe deg,» sa jeg. Blodet sprutet fra nesen og ut mellom fingrene. «Hold deg vekk!» «Du må presse noe imot. Stanse blødningen.» «Jeg sa: Hold deg vekk!» Jeg skulle til å si noe til mitt eget forsvar, men jeg kjente 33


en hånd på skulderen. Det var Win. Han ristet på hodet som for å si: Har ingen hensikt. Det hadde han rett i. Vi gikk ut av skogen uten å si et ord mer. Da jeg kom hjem en time senere, var det kommet inn to beskjeder på telefonsvareren. Begge var korte og svært klare. Den første var neppe noen overraskelse. Dårlige nyheter sprer seg fort i småbyer. Ali sa: «Jeg kan ikke tro at du brøt løftet ditt.» Det var det. Jeg sukket. Vold løser ingenting. Win ville nok geipe når jeg sa det, men sannheten er at alltid når jeg har tydd til vold, noe som har forekommet temmelig ofte, slutter det ikke med det. Vold lager ringer i vannet og sprer seg. Den lager ekko som på en måte aldri tier stille. Den andre meldingen var fra Terese. «Kom, vær så snill.» Alle forsøk på å skjule desperasjonen var borte. To minutter senere vibrerte mobiltelefonen min. Displayet viste at det var Win. «Vi har et lite problem,» sa han. «Hva er det?» «Trenerassistent Pat, han som trenger ortopedisk kirurgi.» «Hva med ham?» «Han er politibetjent i Kasselton. Førstebetjent, faktisk, skjønt jeg kommer ikke til å be om å få låne idrettsjakken hans til vårballet.» «Å,» sa jeg. «De har tydeligvis til hensikt å foreta arrestasjoner.» «Det var de som begynte,» sa jeg. «Å, ja da,» sa Win, «og jeg er sikker på at alle i byen vil tro mer på oss enn på en lokal politiførstebetjent og tre borgere som har bodd i byen i hele sitt liv.» Han hadde et poeng der. «Men jeg kunne tenke meg,» fortsatte han, «at vi kunne nyte et par uker i Thailand mens advokaten min ordner opp i sakene.» 34


«Ingen dårlig idé.» «Jeg vet om en ny herreklubb i Bangkok like ved Patpong Street. Vi kunne begynne reisen der.» «Jeg tror ikke det,» sa jeg. «Du er så prektig. Men uansett, du burde sikkert også ligge lavt en stund.» «Det har jeg planer om.» Vi la på. Jeg ringte Air France. «Er det ledig plass på kveldens flight til Paris?» «Hva er navnet?» «Myron Bolitar.» «Du er allerede booket inn og har billett. Vil du ha vindusplass eller midtgang?»

Dypt savnet av Harlan Coben  

Myron Bolitar har ikke hørt fra Terese Collins på mange år, ikke siden affæren deres tok slutt uten forklaring, og derfor gjør den desperate...

Dypt savnet av Harlan Coben  

Myron Bolitar har ikke hørt fra Terese Collins på mange år, ikke siden affæren deres tok slutt uten forklaring, og derfor gjør den desperate...