Det andre barnet av Line Nyborg

Slutt, sier han. Du kan ikke bare ta fra henne spaden, skjønner du.

Det prikker nedover ryggen min.

Unnskyld, men hva gjør du? spør jeg.

Han snur seg skrått bakover for å se på meg, og hever blikket.

Det var Ina som hadde spaden, sier han og slår hånda ut i hennes retning.

Det er ikke sant, sier jeg. Jeg så jo akkurat at du tok spaden fra han.

Han hever øyebrynene, skyver underleppa litt oppover.

Herregud, det er bare en spade, sier han. Kom Ina, vi går.

Ina snur seg mot oss og kaster spaden fra seg. Jeg må stå og puste litt, det prikker nedover ryggen. Jeg tar Jacob i hånda og går ut porten.

Når jeg går opp trappa kjenner jeg det. Tyngden i skrittene mine. Jeg ser meg rundt som for å lete etter noe. Det er tingene som skal gjøres jeg holder meg fast i, grønnsakene som skal kuttes, middagen som skal lages, spises skje for skje, oppvasken som skal tas, gutten som er der og kaster lys over alt. Barne-tv og bok i sofaen. Jeg slipper meg selv ned i den.

Våren er så utålmodig. Kvelden og isolasjonen inne bak veggene. Disse helgene som jeg før har tråkka inn og ut av uten å spørre etter så mye mer, begynner å se uttørka og oppspiste ut. Den ene helga kommer på den andre, og skal fylles av noe. Jeg må sørge for at noe skjer. Jeg holder ikke ut, at det ikke skjer noe.

12