Page 1


Det andre barnet


Line Nyborg

Det andre barnet Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58336-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Blackout Concepts / Alamy Stock Photo Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Moren til åtteåringen som døde med store hodeskader i 2005 har ikke et snev av mistanke om at mannen hennes kan ha skadet sønnen. Hun omtalte mannen sin som en veldig flink stefar og sa hun aldri var redd for å la sønnen være aleine med ham. Hun sa at sønnen løp etter ham som en skygge. (Tønsbergs Blad, 23. april 2009)


Jeg står på brygga i Tønsberg. Det er natt til søndag. Mørke nattegjester går langs trebrygga. Noen få båter dupper i vannet, dunker i bryggekanten. Ei dame i tredveårene kaster opp utenfor Esmeralda. Sjangler videre opp gjennom smugene. Vår, natta er fortsatt kald. Jeg setter meg i baren, legger det ene beinet over det andre. Gin tonic, sier jeg til bartenderen. Jeg tåler ikke sprit. Jeg glemmer det når jeg drikker sprit. Jeg tar en stor slurk. Det smaker skarpt og litt bittert. Mannen ved sida av meg har sett på beina mine og flytter blikket oppover til skjørtet og den gule, litt gjennomsiktige blusen. Når det kommer til fjeset, forandrer det seg, som om han skjønner at det ikke er noen åpning der. Kor e du fra, sier han, snur seg mot meg og lener albuene på disken så jakka strammer over skuldrene. En nordlending i Tønsberg. Det er ikke så mange av dem her. Det er noe kjent med smilet hans og tonefallet. Jeg er nordfra, sier jeg. Det kan man ikkje høre, sier han. Jeg er god på å tilpasse meg, sier jeg og tar en lang slurk. Han lener seg litt mot meg. Men nordlendinger finner 7


alltid kverandre, sier han. Du kan ikkje gjømme deg for oss. Hånda hans er bred og tørr mot min når han sier navnet sitt. Agnes, sier jeg, løfter glasset, klinker det mot hans. Hvordan havna du her sørpå, Agnes, spør han. Jeg traff noen herfra, sier jeg. Han ville tilbake hit, og jeg ble med. De som er herfra, vil alltid tilbake hit, sier han, som om han kjenner til det. Jeg ser ned i glasset, det er tomt. Han løfter hånda til bartenderen, en til, sier han. Jeg var ensom, sier jeg. Jeg orka ikke å være aleine lenger.


Våren er så full av tillit. Den åpner seg for hvem som helst. Et streif av sol, så kommer den, og selv bitte små fugler og knopper stikker hodene fram i den kalde lufta. Våren løfter seg opp fra snøskorpene. Himmelen så urørt og forventningsfull som et hvitt papir. Stien jeg går på er den samme, men lydene er nye. Fuglene har begynt å synge. Vannet sildrer fra snøen som smelter. Jacob er langt foran allerede. Jeg er så vidt våken. I ei lysning bryter hvitveisen opp mellom tørre, grå kvister. Det knaser når jeg går over dem. Han står der foran vannet og venter. Kommer du, mamma? Hva er det, sier han, til noen ender som flyr opp fra bredden og skrår over vannet vekk fra oss. Hva er det? Han spør om alt mulig, men aldri etter faren sin. Han vet ikke hvordan det er, å ha en far. Etter hvert har jeg også vent meg til det. At faren aldri ringer, aldri vil se han. Det er sånn det er. Se, mamma, sier Jacob. Han har en klump snø i hendene, som han kaster i vannet. Den ligger og dupper i vannflata. Sola kommer inn over fjesene våre. Vi står stille ei stund i sola og ser på snøen som blir borte. 9


Linerla har svart bryst mot dagen, den flyr opp når den lave skyggen min vises. Jeg ser knoppene på bjørka, hestehoven i vannkanten, ser på alt som åpner seg, og vet ikke hvordan det skal overleve. Om våren hadde visst, vet jeg ikke om den hadde kommet. * Etter at han har sovna om kvelden, er det fortsatt lyst ute ei stund. Så kommer mørket, som om noen la et teppe over jorda. Vinduet ut mot parkeringa blir svart, med speilbildet av meg på, som sitter der aleine. Jeg ser ned på hendene mine, de ser voksne ut. Det var derfor jeg flytta sørover, for å begynne på universitetet, for å gjøre noe med livet mitt og bli voksen. Da jeg dro, satt faren min igjen ved kjøkkenvinduet og rulla sigaretter og så ut, og været var det eneste som skifta, før de henta han inn på sykehuset og sa, det er ikke lenge igjen nå. Mora mi hadde reist før han. Jeg husker at hun snakka om det, det var rett før hun gjorde det på den måten hun kunne, ved å sovne inn og ikke våkne mer. Hun satt på skinnpuffen i stua og sa æ skulle reist fra han, Agnes. Jeg vet ikke hvorfor jeg husker det bildet av henne så godt, jeg ser henne helt tydelig for meg, hun sitter der på puffen med hendene over fjeset. Men hun har reist, og faren min har reist, og faren til sønnen min har også reist, sjøl om han bor på den andre sida av byen. Det er Jacob og meg som er igjen. Det går bra helt til kvelden kommer. Jeg ser ned på de voksne hendene mine. Magen min under genseren som hviler midt mellom lårene 10


har også ei tyngde i seg. Noe i meg har blitt sterkere. Noe i meg vet. Det er jeg som er der inne og strekker meg ut i magen og hendene, ut i dagen, forsiktig og ikke langt, men det er jeg som gjør det. Dagene og tingene tar sakte form og blir vår verden. Men det rekker ikke til alle timene i døgnet. For så kommer kvelden, så kommer helga. Og dit rekker det ikke. På kvelden er lyset brukt opp, og tankene får plass til å komme sigende. Jeg har dette barnet og det blir så trangt her inne. Kveldene og helgene om våren er så lange, og jeg kan ikke gå noen steder, for barnet mitt ligger og sover. * Jacob sitter i sandkassa i barnehagen. Det sitter ei jente ved sida av han. Hun strekker seg etter spaden han holder i hånda. Jeg hadde den, sier hun. Han slipper den ikke, strammer hånda rundt den og presser munnen og fjeset sammen, ser på henne og holder taket i spaden. Hun begynner å lage lyder. Sutring. Hun legger hodet bakover og vrenger munnen åpen til en firkant som viser tennene, små og hvite, og den rosa tunga. Jeg lar dem sitte der, går inn i gangen for å finne sekken og resten av tingene. Da jeg kommer ut, står det som sikkert er faren hennes, ved sida av sandkassa. Jeg ser bare ryggen hans. Han setter seg på kanten av kassa og drar spaden ut av hånda på Jacob. Jeg hører ikke hva han sier, men begynner å gå raskere mot dem. Han gir spaden til jenta. Nei! roper Jacob. 11


Slutt, sier han. Du kan ikke bare ta fra henne spaden, skjønner du. Det prikker nedover ryggen min. Unnskyld, men hva gjør du? spør jeg. Han snur seg skrått bakover for å se på meg, og hever blikket. Det var Ina som hadde spaden, sier han og slår hånda ut i hennes retning. Det er ikke sant, sier jeg. Jeg så jo akkurat at du tok spaden fra han. Han hever øyebrynene, skyver underleppa litt oppover. Herregud, det er bare en spade, sier han. Kom Ina, vi går. Ina snur seg mot oss og kaster spaden fra seg. Jeg må stå og puste litt, det prikker nedover ryggen. Jeg tar Jacob i hånda og går ut porten. Når jeg går opp trappa kjenner jeg det. Tyngden i skrittene mine. Jeg ser meg rundt som for å lete etter noe. Det er tingene som skal gjøres jeg holder meg fast i, grønnsakene som skal kuttes, middagen som skal lages, spises skje for skje, oppvasken som skal tas, gutten som er der og kaster lys over alt. Barne-tv og bok i sofaen. Jeg slipper meg selv ned i den. Våren er så utålmodig. Kvelden og isolasjonen inne bak veggene. Disse helgene som jeg før har tråkka inn og ut av uten å spørre etter så mye mer, begynner å se uttørka og oppspiste ut. Den ene helga kommer på den andre, og skal fylles av noe. Jeg må sørge for at noe skjer. Jeg holder ikke ut, at det ikke skjer noe. 12


Jeg må gjøre noe. Før mørket senker seg. Jeg er så redd for å miste det jeg har, for at det lyset jeg har fått, skal bli borte. Det fine teserviset til mora mi, fra Japan, laga av det tynneste porselen. Da jeg skulle sette koppen på bordet, var jeg så redd for å miste den at jeg klemte den i stykker mellom fingrene, og bitene skar inn i hendene mine. Jeg har skrudd av tv-en og sitter og ser meg sjøl i det svarte vinduet. Og jeg husker hvordan jeg la hånda på skuldra da jeg var liten. Gud fader i det høye. Gud som fulgte etter meg overalt. Jeg hadde nesten glemt det. Nå ser jeg ut av vinduet og husker på det, fletter fingrene fort sammen i fanget. Ordene har satt seg, de kommer av seg sjøl ut av munnen min. Kjære Gud, sier jeg, mumler jeg ned mot skuldra. Jeg legger hånda på den. Det er lenge sida jeg har lagt hånda på skuldra og bedt til Gud. Om du er der. Nå ønsker jeg at du gir meg noen, sier jeg til Gud, noen å være i lag med, for jeg holder ikke ut denne ensomheta lenger. Jeg lukker øynene. Jeg forklarer Gud at det er lenge sida, men at nå er jeg her igjen. At jeg føler meg ensom. Det trenger ikke å være noen spesiell mann, Gud. Jeg har ikke så store krav. Bare noen som kan være glad i meg, noen å komme hjem til, en å slippe å være aleine med. Han kan være helt vanlig, Gud. Og jeg ser han for meg, en som kommer hjem til meg i helt vanlige bukser og T-skjorte og står med brede bein midt i rommet, en som vil fylle tomrommet i meg, og jeg slipper 13


han inn og opp i senga mi. Hører du, Gud. Jeg hvisker det langt inn i de mørke gangene mine. * Det hvite fjeset til Rita har nesten hjerteform der det stikker opp av sjal og strikkejakke og vender seg opp mot sola. Jeg bor i andre etasje i firemannsboligen, med balkong. Rita bor i første, med dør ut til hagen. Vi er på etternavn med de andre to som bor her, ei eldre dame og en enslig mann, herr Lund og fru Arntzen. Rita har to gutter og er aleine med dem som jeg er med min. De løper på plenen i støvler og genser og lue, med en gummiball. Jacob står på vent i hjørnet av plenen, de er større enn han, noen ganger kan han være med. Det er rett at Rita bor i første, for hun er fundamentet, det er hun som bærer forholdet vårt, fordi hun er eldst, og fordi hun har vært alenemor lengst, hun vet hva som skal til for å overleve. Det er hun som har lært meg å handle brukt, bruke elektrisk brødkniv for å spare høyrearmen, og at noen ganger må barna komme sist. Rita er kanskje den eneste jeg har. Hun er fra Vestlandet, og faren til barna har reist til Spania og driver en bar der. Mange av de andre jentene der hun vokste opp, har funnet seg en reder eller en som har blitt rik på lynfiske, som gjør gode penger på sjøen, så de kan bo i store villaer og kjøpe gardiner til tredve tusen. Gardinhorer, kaller hun dem. Det er også noe vi har felles. Vi har ikke gardiner. Bare rullegardiner på soverommet. Hvordan går det, sier hun. Har du møtt noen? Rita spør alltid om det, som om det å møte en mann er det viktigste i livet. 14


Og jeg som alltid skal være bedre enn jeg er, sier at jeg ikke er interessert i å møte noen. Rita bare ser på meg og sier det er klart du er det. * Våren drypper ute av takt, slår og triller, takrenna klasker druestore dråper ned på vinduskarmen. Duene kurrer i skogen, noen ender blåser i trompet borte ved vannet. Jacob går foran meg opp trappa til barnehagen mandag morgen. I døra kommer en mann ut, det er noen jeg har sett før, men jeg husker ikke hvor. Da vi går forbi hverandre i trappa, dulter armen hans borti min. Han snur seg mot meg, blikkene våre møtes. Når jeg kommer ut igjen, står han fortsatt nede i trappa med hendene i lommene på vinterjakka. Han snakker med en av førskolelærerne, ei av damene med rødt blankt hår, bred kjeve og markerte briller. Han snur så vidt på hodet i min retning, og så blunker han. Det ene øyet krøller seg fort og umerkelig sammen i et blunk retta mot meg, på skrå ut til sida, som ei lita pil kommer det. Hun merker det ikke, han sender det ut til sida som om han har øvd seg lenge på å gjøre sånn uten å bli sett. Jeg snubler i en stein og gjør et lite hopp fram mot porten, så skynder jeg meg å åpne den og går fortere enn jeg pleier ut. Ingen har blunka til meg på lenge. * Jeg har ikke sett han så ofte før. Men nå legger jeg merke til han nesten hver dag. Og hver gang han ser meg, på vei inn døra til barnehagen, på vei ut av lekerommet, på 15


vei til t-banen på utsida av porten, blunker han. Og så et lite smil, ei krusning i munnviken etterpå. Blunk og smil ved knaggrekka i gangen. Han venter litt i døra på vei ut, fyller den med det rotete håret og den store, åpne jakka. Munnviken med et søkk inn, som om det hele tida er et smil der som ser meg, et lite øye inne i viken. Og blikket hans etter blunket varer akkurat lenge nok til at jeg kjenner det, akkurat kort nok til at andre ikke merker det. At noen kan se på meg på den måten, tørre å blunke sånn tvers gjennom folk og hverdag til meg, jeg som har blitt forlatt av faren til barnet mitt, som aldri har fri, som har korte negler og ikke ork eller tid til å barbere bikinilinja, som ikke har kjent kroppen min på år, men nå gjør jeg det. Ikke på lenge har jeg kjent kroppen min på denne måten. Bitene fra blikket hans fester seg på meg, sånn som glitter fra et juleverksted sitter igjen på klær og hud. Jeg ser ned på kroppen min når jeg kommer hjem, og det er glimt inne i hendene, inne i kneet og i kinnene, og jeg kan kjenne beinet i korsryggen min, det er som om jeg oppdager kroppen min på nytt, som om den våkner opp noen små steder, blir vekka til live lem for lem. Før jeg går i barnehagen, ser jeg meg i speilet, snur meg og holder og ser på rumpa, prøver skillen i håret i nye retninger, og jeg begynner å bruke mascara igjen. Det er vår. Vårsnøen burde ha et eget navn. Snøen som hardner til, blir kompakt og tung, tynn og isete i kantene, 16


strødd med kvister og frø, før den forsvinner helt i jorda. Jeg tar på skjørt, kjoler og strømpebukser, flere farger, svart og grønt og mørkerødt, og når jeg ser meg i speilet, ser jeg noe nytt, noe som er pent, noe jeg liker, og kinnene mine har liksom blitt tjukkere, eller de står mer ut, med en rød blank hinne på toppen. Jeg samler på blunk, plukker dem opp fra bakken. Og kontrasten til hvordan det var før, er så stor. Jeg forstørrer han, rammer han inn med glass og gull og setter lys på, sjøl om vi aldri har veksla et ord. * Ina kommer! roper Jacob og styrter inn til bordet, der de små hodene snur seg over asjettene, det er barna fra avdelinga hans som har kommet i bursdag. Ina og mora hennes står i døra, unnskyld at vi er litt seine, sier mora, vi fant ikke fram. Jacob henter den nye gule hoppeballen og viser til Ina, og snart hopper Ina fram og tilbake med den. Mora setter seg og drikker kaffe og snakker med Rita og de andre mammaene fra barnehagen, og jeg fanger henne opp i sideblikket flere ganger. Hun er ny for meg, denne mora. Den gule ballen ligger og lyser ny og aleine midt på golvet. En gutt løfter ballen over hodet og kaster den ned igjen, så alle ler, og Ina snur hodet, skyver kakestykket inn i munnen og springer mot ballen. Den hadde jeg, sier hun mellom kakebitene. Hun trekker i det ene håndtaket på hoppeballen, mens gutten drar i 17


det andre. Mora til Ina fortsetter å snakke over kakestykket, og jeg går bort til Ina og gutten og sier, nå er det han som har den. Alle kan få prøve ballen. Ina ser på meg, og den lille kroppen strammer seg til ei stiv stang, med små røde sprettballnever på hver side, haka vendt oppover, og alle musklene i fjeset jobber for å åpne munnen mest mulig, så skriket kan komme ut. Jeg står uten å klare å røre meg. En høy C som klirrer i glassene skingrer gjennom rommet, ikke kort, men en lang skjærende lyd, som får alle til å slutte å snakke. Mora snur sakte hodet mot Ina. Hu har så temperament, den ungen, sier hun, herregud. Ingen kan snakke mens Ina skriker. Jeg prøver å gjenta det jeg sa, men det når ikke gjennom skriket. Da reiser Rita seg, går mot Ina. Ina, vi må gå ut, du kan ikke stå her inne og skrike. Nå reiser mora seg også, og skynder seg bort til Ina. Hysj da Ina, sier hun noen ganger, hysj da, du får den jo etterpå, men ingenting når inn. Vil du ha mer kake? Eller is? Hun må avledes, sier hun vendt til meg. Jeg ser på henne og vet ikke hva hun mener jeg skal gjøre. Gutten står fortsatt der med ballen mellom hendene, munnen som en fisk. Nå gir han ballen til Ina. Skriket klippes av. Fjeset blir lite igjen. Hun tar imot ballen. Tusen takk, det var snilt av deg, sier mora. Stillheten og lettelsen i rommet, som ei skjelving. Jeg ser på det barnet som ikke er mitt, som ligner, 18


men som ikke ligner. Jeg går og rydder vekk kakerestene. * Brevet fra huseieren ligger på bordet uåpna og jeg vet hva som står i det. At vi må ut, til sommeren. For kontrakten går ut, og leiligheta skal selges. Jeg logger meg på nettbanken og teller pengene som er igjen etter faren min, det holder ikke til å kjøpe noe i denne byen. Den lille hytta vi går forbi på stien i marka, hvor jeg aldri ser noen, om jeg bare kunne tatt med meg det viktigste og flytta dit. Eller satt opp et telt et sted i skogen hvor ingen oppdaga meg. Tankene mine er ikke til å stole på. Jeg krøller brevet sammen uten å åpne det og kaster det i papirkurven. Jeg vet hva jeg har, og hva som er sant. Det er bare så lett å glemme det, jeg må minne meg sjøl om det hver eneste time, hver søndagsettermiddag, hver mandagsmorgen, hver stille fredagskveld når alle går hver til sitt, hver uke, hver måned, det går ikke, disse øyeblikkene sprer seg ut på meg med en farge som ikke går bort. Mørket på kvelden har blitt enda mørkere og mer kompakt. * Han står der i barnehagen med hvit vinterjakke med pels på kanten av hetta, med det rotete mørke håret og det litt hensynsløse i bevegelsene, likevel med ei slags ømhet under alt. Han står der og rekker fram hånda, skyter den ut fra jakkekanten. Den hvite polarjakka, som om han kom fra en lang tur, skitten på ermekantene og langs lommesømmene, med store firkanta lommer som buler. Ei hvit jakke, hvem kjø19


per det om det ikke er for å gå på tur i snø. Jeg ser han for meg bak hundespannet, som John foran spannet til Buck i ei bok av Jack London. Den kalde hånda mi blir liggende ei stund inne i hans. Agnes, sier jeg. Jeg er mammaen til Jacob. Sigurd, sier han og legger hodet på skakke som for å se nøyere på meg. Jeg er pappaen til Ina. Da husker jeg han. Det er mannen med spaden. Hvorfor la jeg ikke merke til det? Han må ha gjort noe med håret. Eller så var det måten han snakka på som var annerledes. Han ligner på noen jeg har sett på film eller i et magasin, med den pene munnen og håret som bølger og floker seg og faller ned over øyet som blunker. Han smiler til meg, og jeg smiler også, gaper med tennene som et får. Jeg ser T-skjorta hans innafor den åpne jakka og kjenner igjen en tekst av Joy Division: Love will tear us apart. Vi går inn i barnehagen sammen, setter oss på benken i gangen, bakhodet mitt slår i knaggene. Låret hans rett ved mitt, det rister i det. Når han snur seg mot meg, ser jeg det rosa skjæret i det hvite i øynene hans og alt der inne er som et speil av min egen uro, det gjør at jeg kan se han, skjønne han. Han er fra ei bygd jeg aldri har vært i, Andebu i Vestfold. Duck city, sier han og dingler litt med hodet og ler. Jeg sier at jeg er fra ei bygd jeg òg, i Nord-Norge, han sier han alltid har hatt lyst til å reise til NordNorge. Når han legger matpakken til Ina på hylla, glir T-skjorta hans opp og buksa ned, så magen kommer fram, ikke stor, men synlig. Jeg tenker at han går med klær som er for unge 20


for en på noenogtredve, conversesko og vide bukser med revner i. Vi sitter der i gangen ei lang stund før vi reiser oss, før han går ut døra legger han hodet på skakke og kikker meg opp i øynene selv om jeg ser ned på skrå. * Jeg har venta på det, men han spør ikke. Ukene går og snøen smelter. Sola inn mellom furustammene, hvitveisen over marka. De verste tankene mine hoper seg opp i en haug. Jeg gjør hva som helst, sier jeg til Gud, men ikke la meg være aleine i helga. Jeg venter til fredag morgen. Han står ved porten og skal gå, vinker opp til Ina som står i vinduet, jakka spriker ut til hver side, fortsatt bruker han den hvite jakka, det må være varmt. Hei, hvordan går det, sier jeg. Bra, sier han. Hva med dere? Hva skal dere i helga, spør jeg. Han stopper opp, ser på meg og løfter øyebrynene, halsen min dunker på begge sider og det er et øyeblikk der hvor jeg aldri ville sagt det om jeg hadde kunnet velge igjen. Men ordene er ute. Vi skal ingenting, sier han etter ei lita stund. Vi kan finne på noe, kanskje, sier jeg. Hvis dere vil? Ja, hvorfor ikke, smiler han. Hva med McDonald’s? McDonald’s med barna. Jeg ser på han med åpen munn og sier ikke det første jeg tenker, at jeg ikke liker McDonald’s, at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har aldri vært på McDonald’s med Jacob, men ingen har 21


invitert meg ut på tre år, og jeg har ikke tid til å vente lenger. De har sikkert noe med fisk der. Ja, sier jeg. McDonald’s er kjempefint. Klokka to? Sigurd nikker og smiler bredere enn vanlig, så jeg ser alle hjørnetennene hans. Ser deg i morgen, sier han og begynner å gå, på veien snur han hodet og lar blikket henge litt på meg. Jeg står utafor porten og ser han gå mot parkeringsplassen, ser hvordan han kaster håret litt bakover, tar opp bilnøklene og snurrer dem ut til sida, heiser opp buksa si. Den er tråkket ned under hælen, det blå dongeristoffet rakner så hvite trevler ligger som et slep etter hver hæl. * Ina slipper ikke sugerøret, hun holder munnen stramt snurpa rundt det til hun har sugd i seg hele colabegeret. Jacob ser på henne med tårer i øynene av for mye brus på en gang. Jeg er tørst, sier Ina. Sigurd kjøper en cola til og setter foran henne, jeg sier til Jacob før han rekker å spørre, at det holder med en. Ina er større enn deg, sier jeg, hun kan drikke to, men du får bare én, sjøl om jeg ikke skjønner hvordan noen kan gi barna sine to cola etter hverandre. Hu blir ikke urolig av sukker, sier Sigurd, hu er veldig vant til det. Blir man vant til sukker, sier jeg og ser på de store pappkrusene med plastlokk og sugerør, så stygge de er, tenker jeg. Jacob glir ned fra stolen og springer rundt mellom bordene i lokalet. Jeg er glad jeg har en rolig unge, sier Sigurd og ser etter han. Jeg tenker på den gangen i bursdagen, men sier ikke noe. Jeg kan ikke si for mye. Jeg må være litt åpen og vente og se. 22

Det andre barnet av Line Nyborg  

I Det andre barnet, som er en engasjerende og aktuell roman, setter Line Nyborg søkelyset på steforelderrollen. Alenemoren Agnes ber til G...

Det andre barnet av Line Nyborg  

I Det andre barnet, som er en engasjerende og aktuell roman, setter Line Nyborg søkelyset på steforelderrollen. Alenemoren Agnes ber til G...