Den lille bistroen i Bretagne
Nina George
Den lille bistroen i Bretagne Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO
Nina George Originalens tittel: Die Mondspielerin Oversatt av Benedicta Windt-Val Copyright © 2010 by Knaur Verlag. By arrangement with Keil & Keil, Germany, and Ia Atterholm, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64518-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Ceara Elliot/LBBG/Mary Kate McDevitt Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jens, kjæreste, ektemann og venn. Og til Wolfgang George f. 20. mars 1938, d. 4. april 2011 Verdens beste far.
Kapittel 1
Den var den første avgjørelsen hun tok helt på egen hånd. Den aller første gangen hun selv bestemte hva som skulle skje. Marianne bestemte seg for å dø. Nå. Her. Der nede i Seinens vann, mot slutten av denne grå dagen. Ingen stjerner var å se. Eiffeltårnet falmet bak den disige smogen. Paris utsondret støy, en jevn støy, motorsykler, biler, rumlingen fra metroen dypt nede i byens buk. Vannet var kjølig, svart og mykt. Seinen ville ta henne med seg, i en seng av frihet og stillhet, helt ut til havet. Tårene trillet nedover kinnene hennes, perlekjeder av salt. Marianne smilte mens hun gråt. Aldri før hadde hun følt seg så lett. Så fri. Så lykkelig. «Min sak,» hvisket hun. «Min sak.» Hun tok av seg skoene, som var blitt halvsålet flere ganger etter at hun kjøpte dem for femten år siden. I hemmelighet, og ikke på tilbud. Lothar hadde kjeftet på henne da han oppdaget det. Så hadde han gitt henne kjolen som passet til dem. Annenrangs vare, vevefeil, prisnedslag, en grå kjole med grå blomster. Den hadde hun også på seg i dag. Den siste «i dag». Den gangen hun ennå hadde alle årene og tiårene foran seg, hadde tiden forekommet henne uendelig. Som en bok som ventet på å bli skrevet, slik sto livet for henne da hun var ungjente. Nå var hun seksti, og sidene var tomme. Uendeligheten var gått som en eneste, grå dag. 7
Hun plasserte skoene pent side om side på benken ved siden av seg. Så tenkte hun seg om et øyeblikk, og satte dem ned på bakken. Hun ville ikke at benken skulle bli skitten, at en vakker kvinne skulle få en flekk på skjørtet og komme i forlegenhet. Hun forsøkte å ta av seg gifteringen. Det gikk ikke. Hun stakk fingeren i munnen, og endelig skled ringen av. Huden under den var lys. På den andre siden av gaten på Pont Neuf sov en mann på en benk. Han hadde på seg en smalstripet skjorte, som en fisker, og Marianne var glad for at han hadde ryggen til henne. Hun la ringen ved siden av skoene. En eller annen ville nok snart finne den, og kunne leve noen dager av det den innbrakte hvis han solgte den. En bagett, anislikør, et stykke flesk. Noe ferskt. Noe som ikke var søppel. Kanskje til og med en avis som kunne varme ham. «Slutt med matvarer som er utgått på dato,» sa hun. Lothar hadde krysset av tilbudene i reklameavisene til henne. Slik andre markerer TV-programmet for uken. Lørdag: ukens episode av Vil du bli millionær? Søndag: Detektimen. Mandag: sjokolademousse utgått på dato. De spiste det som var krysset av. Marianne lukket øynene. Lothar. Lotto blant venner. Bataljonsjef i artilleriet, kompaniets mor. Lothar Messmann, bosatt i Celle, i det innerste huset i en blindvei, i et villaområde som kunne minne om landskapet rundt en modelljernbane, med gjerdet rett ut mot snuplassen. En mann som bar alderen godt. Lothar. Han elsket yrket sitt. Han elsket bilen sin. Og han elsket fjernsynet. Han satt alltid i sofaen, med et matbrett foran seg på det flislagte kaffebordet, med fjernkontrollen i venstre hånd, gaffelen i høyre, lyden ganske høyt på, slik artillerister vanligvis har. «Slutt med Lothar,» hvisket Marianne. Hun slo hånden for munnen. Hadde noen hørt henne? 8
Hun knappet opp kåpen. Kanskje den fortsatt kunne varme noen, selv om hun hadde reparert fôret så ofte at det hadde fått et urolig, mangefarget mønster. Lothar hadde alltid tatt med seg de små flaskene med sjampo og det lille sysettet fra hotellene tilbake til henne når han hadde vært på besøk i hovedadministrasjonen i Bonn og Berlin. Små mapper av papp. Grått garn, svart, hvitt, rødt. Hvem har vel bruk for rødt? tenkte Marianne og begynte å brette sammen den lysebrune kåpen, kant mot kant. Slik hun hadde brettet sammen lommetørklærne til Lothar, de nystrøkne håndklærne, kant mot kant. Ikke en eneste gang i livet hadde hun hatt på seg noe rødt. «Det er horenes farge,» hadde moren hvest og gitt henne en ørefik da Marianne som elleveåring kom hjem med et rødt skjerf. Hun hadde funnet det, og det duftet av en blomsterlignende parfyme. På Montmartre hadde en kvinne satt seg på huk i rennesteinen. Skjørtet hennes hadde sklidd opp, hun hadde røde sko. De forgråtte øynene var tilklint med øyenskygge. «Enda en full hore,» hadde en i reiseselskapet sagt. Marianne ville gå bort til henne, men Lothar hadde holdt henne tilbake. «Ikke dum deg ut, Annilein. Som man reder, så ligger man.» Han hadde hindret Marianne i å hjelpe den fremmede og dro henne med seg inn i restauranten i stedet, der bussreiseselskapet hadde bestilt bord. Marianne hadde kikket seg over skulderen helt til den franske reiselederen hoderystende sa til henne: «Je connais la chanson – det er alltid den samme gamle visa, og det er deres egen skyld.» Lothar hadde nikket, og Marianne hadde sett seg selv der i rennesteinen. Det var begynnelsen, og nå sto hun her. Hun hadde gått sin vei allerede før forretten, for hun orket ikke å sitte der og tie lenger. Lothar hadde ikke lagt merke til det, han var oppslukt av en samtale som hadde pågått i tolv timer alt. Med en kvinne fra Burgdorf, en glad enke. Kvinnen hvinte hele tiden: «Forbløffende! – Utrolig!», uansett hva Lothar sa. Hun hadde på seg en rød BH under den hvite blusen. 9
Marianne var ikke engang sjalu. Bare trett. Hun hadde forlatt lokalet og latt seg drive videre, stadig videre, helt til hun ble stående midt på Pont Neuf. Lothar. Det ville vært så enkelt å gi ham skylden. Men så enkelt var det ikke. «Som man reder, så ligger man, Annilein,» hvisket Marianne. Hun tenkte på bryllupet deres i mai for enogførti år siden. Støttet til stokken sin hadde faren hennes sett hvordan hun hadde ventet forgjeves i time etter time på at mannen hennes skulle by henne opp til dans. «Den ukuelige jenta mi,» hadde faren hennes sagt med en stemme som var svekket av kreft. Hun hadde frosset i den tynne, hvite kjolen, men våget ikke å røre seg. Som om alt bare var en drøm som ville ta slutt hvis hun gjorde en gal bevegelse. «Lover du meg at du blir lykkelig?» hadde faren spurt henne, og Marianne hadde svart ja. Hun var nitten år. Til syvende og sist hadde dette bare vært en stor løgn. To dager etter bryllupet døde faren. Marianne ristet ut den pent sammenfoldete kåpen igjen, slengte den på bakken og trampet motvillig rundt på den. «Slutt! Slutt nå! Slutt med meg!» Hun tråkket en siste gang på kåpen og følte seg dristig. Følelsen forsvant igjen like fort som den hadde oppstått. Hun løftet opp kåpen og la den over rygglenet på benken. Som man reder, så ligger man. Nå hadde hun ikke mer hun kunne ta av seg. Hun eide ingen smykker. Ingen hatt. Hun eide ingenting. Den blankslitte håndvesken, som inneholdt en guidebok over Paris, et par små poser med salt og sukker, en hårspenne, legitimasjonen hennes, og pungen, satte hun ved siden av skoene og ringen. Marianne begynte å klatre opp på brystvernet. Hun rullet seg først opp på magen, trakk det andre benet etter seg, og holdt på å skli tilbake over kanten. Hjertet slo hardt, pulsen raste, den grove sandsteinen skrapte opp knærne hennes. 10
Nå gjaldt det bare å sparke fra og la seg falle, det var ikke mulig å gjøre noen feil der. Marianne tenkte på munningen av Seinen ved Honfleur, der kroppen hennes ville passere etter alle slusene og strendene, før den nådde ut til havet. Hun forestilte seg hvordan hun kom til å snurre rundt om seg selv på bølgene, som om hun danset til en melodi som bare hun selv og havet kunne høre. Honfleur. Der var Erik Satie født, hun var så glad i musikken hans, var i det hele tatt glad i all slags musikk. Musikk var som en film som hun så når hun lukket øynene, og når hun lyttet til Saties musikk, var det havet hun så, selv om hun aldri hadde vært ved havet. «Jeg elsker deg, Erik. Jeg elsker deg,» hvisket Marianne. Det hadde hun aldri sagt til en annen mann enn Lothar. Når hadde han sist sagt at han elsket henne? Hadde han i det hele tatt sagt det noen gang? Marianne ventet på angsten, men den kom ikke. Døden er ikke gratis. Den koster livet. Hva er mitt liv verdt? Ingenting. Det er ingen rettferdig handel for djevelen. Som man reder, så ligger man. Marianne presset hendene mot steinbrystningen og gled forover, men så nølte hun og tenkte på orkideen hun hadde funnet i avfallet. Hun hadde stelt den og sunget for den i et halvt år, og nå fikk hun likevel ikke oppleve at knoppene åpnet seg. Så tok hun sats med begge hendene. Spranget forvandlet seg til et fall, fallet rykket armene hennes oppover. Mens hun falt nedover i vinden, tenkte Marianne på livsforsikringen, som ikke ville bli utbetalt ved selvmord. 124 563 euro tapt. Lothar ville bli ute av seg. En rettferdig handel tross alt. Med denne tanken traff Marianne den iskalde Seinen. En følelse av vill glede, som forvandlet seg til dyp skam da den grå blomsterkjolen slo sammen rundt hodet hennes idet hun 11
sank. Hun forsøkte fortvilet å trekke kjolekanten ned, så ingen skulle se de nakne bena hennes. Men til slutt ga hun opp og slo ut med armene. Hun åpnet munnen og pustet vannet inn, så dypt hun kunne.
Kapittel 2
Å dø var som å sveve. Marianne lente seg bakover. Det var så deilig. Denne lykken ville ikke ta slutt, og man kunne svelge den. Hun drakk alt. Ser du, pappa – et løfte er et løfte. Hun så en orkidé, en fiolett blomst, og alt var musikk. Da en skygge bøyde seg over henne, gjenkjente hun døden. Han hadde hennes eget ansikt, ansiktet til en aldrende ungjente med lyse øyne og avklippede, brune fletter. Munnen hans var varm. Barten hans stakk, og om og om igjen la han leppene sine mot hennes. Marianne smakte løksuppe og rødvin, sigaretter og kanel. Døden sugde på henne, han slikket, han var sulten. Marianne sprellet. To kraftige hender la seg på brystet hennes. Matt forsøkte hun å skyve vekk disse kalde fingrene som brakk i stykker brystet hennes, støt for støt. Et kyss. Kulden skjøv seg ned gjennom halsen hennes. Marianne slo øynene opp, munnen åpnet seg på vidt gap, og hun spydde mørkt, skittent vann, hun satte seg stønnende opp, og da hun gispet etter luft, satte smerten inn som en skarp klinge som skar lungene hennes i filler. Og så høyt! Alt var så høyt! Hvor var musikken? Hvor var jenta? Hvor var lykken? Hadde hun kastet den opp? Marianne sank tilbake på den harde bakken. 13
Døden slo henne i ansiktet. Hun hevet blikket og så inn i to himmelfargede øyne, hostet og kjempet for å få luft. Kraftløst løftet hun armen og ga døden en slapp ørefik tilbake. Døden snakket til henne på fort, melodiøst fransk, samtidig som han tvang henne til å sette seg opp. Marianne ga ham en ørefik til. Øyeblikkelig slo han tilbake, ikke så hardt denne gangen. Nei. Egentlig hadde han strøket henne over kinnet. Hun grep seg til ansiktet. Hvorfor merket hun det? «Hvorfor?» Stemmen hennes bare en klangløs kvekking. Det var så kaldt. Og disse lydene! Marianne kikket til venstre. Til høyre. På hendene sine, som var grønne av gresset hun krafset i. Pont Neuf var bare noen meter borte. Hun lå ved siden av et telt på rive droite, og Paris larmet. Og hun var ikke død. Ikke. Død. Magen hennes verket, lungene, alt gjorde vondt, til og med håret, som falt vått, grått og tungt ned på skuldrene. Hjertet, hodet, sjelen, buken, kinnene, alt. «Ikke død?» stønnet hun fortvilet. Mannen med fiskerskjorten smilte, men så forsvant smilet bak en skygge av harme. Han pekte på elven, banket seg på pannen og pekte på de bare føttene sine. «Hvorfor?» Hun ville skrike til ham, men stemmen brast og ble til en hes hvisking. «Hvorfor gjorde du det?» Han strakte armene i været og mimet et stup. Pekte på Marianne, på Seinen og seg selv. Trakk på skuldrene, som om han ville si: «Hva annet kunne jeg gjort?» «Jeg hadde … en grunn. Mange grunner! Du hadde ingen rett til å ta fra meg døden. Er du Gud? Nei, det er du ikke, for da hadde jeg vært død nå!» Mannen med de blå øynene under de svarte, tette øyebrynene så på Marianne som om han forsto. Han trakk den våte skjorten over hodet og vred vannet ut av den. Blikket hans falt på føflekken på Mariannes venstre bryst, som var synlig fordi knappene i kjolen hadde gått 14
opp. Øyebrynene hans løftet seg i forbauselse. Panisk trakk hun det grå kjolestoffet sammen med den ene hånden. Den stygge føflekken – en sjelden pigmentforstyrrelse i form av flammer – den hadde hun hele livet holdt skjult under tilknappede bluser og kjoler som sluttet tett helt opp i halsen. Hun hadde aldri gått på badestranden, bare om kvelden, når ingen kunne se henne. Føflekken, som moren hadde omtalt som en heksefot, og som Lothar kalte et djevelens merke. Han hadde aldri rørt ved det, og han hadde alltid lukket øynene når han kom til henne og skaffet seg utløsning i henne i løpet av fem minutter. Så registrerte Marianne de nakne bena sine. Fortvilet forsøkte hun å dra ned den dryppende våte skjørtekanten, samtidig som hun strevde med å knappe igjen kjolen i brystet. Hun slo mannens utstrakte hånd vekk da han ville hjelpe henne, og reiste seg opp. Hun glattet ut kjolen, som hang våt og tung rundt henne. Håret luktet av brakkvann. Hun gikk med usikre skritt bort til muren langs bryggene. For lav. For lav til at hun kunne styrte seg ut fra den. Hun ville komme til skade, men ikke dø. «Madame!» ba mannen, en fyldig stemme, og grep etter armen hennes. På nytt slo hun hånden vekk. Slo etter ham med begge hender, etter ansiktet hans, armene hans, med lukkede øyne, men traff bare luft. Så sparket hun etter ham. Han unnvek henne uten å trekke seg tilbake. For andre måtte det se ut som om de danset en tragisk kjærlighetskomedie. «Den var min!» fikk hun møysommelig frem. «Det var min død, og den tilhørte meg og ingen andre. Du hadde ingen rett til å ta den fra meg!» «Madame,» ba han på nytt og la armene rundt Marianne. Han holdt henne fast til hun sluttet å sparke etter ham og til slutt lente seg utmattet mot den nakne skulderen hans. Han strøk håret vekk fra ansiktet hennes, fingertuppene hans var grove som halm. Han luktet av søvn og av Seinen, og han luktet av epler på en solvarm trehylle. 15
Han begynte å vugge henne i armene sine, så mykt og mildt som hun aldri var blitt vugget før. Marianne begynte å gråte. Hun skjulte seg i armene på den fremmede, og han holdt ikke opp med å vugge henne mens hun gråt over livet sitt og over døden sin. «Mais non. Non. » Mannen trakk seg litt vekk fra henne, løftet opp haken hennes og sa: «Venez avec moi. Venez. On y va. Allez.» Han trakk henne med seg. Marianne følte seg uendelig kraftløs, de grove steinene stakk henne i de nakne hælene. Mannen slapp henne ikke, men fortsatte å føre henne opp til Pont Neuf. Da de kom ut på broen, plystret mannen skingrende og føyste vekk to uteliggere som sto bøyd over to par sko – damesko og umake herresko. Den ene hadde kåpen til Marianne klemt inn mot brystet, den andre, med den tovete ulluen på hodet, bet akkurat i vielsesringen hennes og skar en grimase. Da de kom opp på høyde med de to uteliggerne, hveste mannen noe til dem. Den største av dem tok frem en mobiltelefon. Den minste holdt vielsesringen avventende frem mot Marianne. Nå begynte Marianne å skjelve, kuldegysningene steg opp fra dypet av kroppen hennes og skylte gjennom årene. Hun slo ringen ut av hånden på uteliggeren og ville klatre opp på brystvernet, men alle de tre mennene sprang øyeblikkelig frem og holdt henne fast. I øynene deres leste Marianne bare medfølelse og angst for å bli trukket inn i noe som ikke angikk dem. «Ikke rør meg!» skrek hun. Ingen slapp henne. Hun lot seg motstrebende plassere på benken. Den største av mennene la den tunge frakken sin rundt skuldrene hennes, den andre klødde seg i hodet før han etter en krass oppfordring knelte ned for å tørke Mariannes føtter med ermet på jakken sin. Redningsmannen hennes snakket i telefonen. Uteliggerne satte seg på benken ved siden av Marianne. Da hun forsøkte 16
å bite seg i pulsårene, holdt de varsomt hendene hennes fast. En av dem bøyde seg frem og la vielsesringen i den hule hånden hennes. Hun så ned på den matte, gullgule rundingen. I enogførti år hadde hun båret den. Bare én gang hadde hun tatt den av seg. Nesten. På den førtiende bryllupsdagen deres. Hun hadde strøket den grå blomsterkjolen, og knutefrisyren hadde hun funnet i et dameblad. Et tre måneder gammelt dameblad som hun hadde hentet opp fra en papircontainer. Hun hadde tatt på seg noen dråper Chanel-parfyme fra en prøve som hadde ligget inne i dette bladet som noen hadde kastet. Den duftet av blomster, og hun skulle gjerne hatt et rødt halstørkle. Så åpnet hun flasken med den musserende vinen, og ventet på mannen sin. «Hvordan i all verden er det du ser ut?» var den første reaksjonen fra Lothar. Hun hadde snurret rundt foran ham, og rakt ham vinen. «Skål for oss,» hadde hun sagt. «For førti års ekteskap.» Han hadde nippet til vinen og sett forbi henne bort på det flislagte bordet, der den åpnede flasken sto. «Den dyre vinen? Var det virkelig nødvendig – vet du hvor mye den koster?» «Det er bryllupsdagen vår.» «Det er ingen grunn til å strø om seg med penger. Du kan ikke bare gjøre hva du vil med pengene mine.» Hun hadde ikke grått den gangen. Hun hadde aldri grått i Lothars nærvær. Bare under dusjen, der han ikke kunne se det. Pengene hans. Hun skulle mer enn gjerne arbeidet og tjent sine egne penger. Hun hadde arbeidet, det skulle gudene vite – først på morens gård i Wendland, deretter som jordmor sammen med bestemoren, og til slutt som husholderske, helt til Lothar giftet seg med henne og nektet henne å føre hus for fremmede mennesker – hun hadde sitt eget hjem å ta seg av. Hun var blitt hans vaskehjelp, hans kokk, hans gart17
ner, hans kone, hans lille frue, «hans støttepunkt», som han kalte det. Hun hadde vært sykepleier for moren de siste tyve årene av livet hennes, som ikke tok slutt før på Mariannes toogførtiårsdag. Frem til da hadde Marianne stort sett bare forlatt huset for å gjøre innkjøp, til fots, for Lothar hadde nektet henne å ta bilen, og moren hadde gjort i sengen hver dag. Hun kunne ikke gå på toalettet selv, men skjelle ut Marianne, det kunne hun, hver dag, og Lothar overnattet ofte på kasernen eller gikk ut alene, og når han var på ferie, skrev han postkort hjem til sin kone og hilste hjertelig til Mamuschka. Marianne lot vielsesringen falle. Akkurat da hørte hun sirenene, og lukket øynene helt til den skingrende tonen, som nærmet seg gjennom byens gateinnvoller, stanset rett foran henne. Uteliggerne trakk seg vekk fra det blå, blinkende lyset, og da to ambulansearbeidere og en liten kvinne med koffert kom småløpende bort mot dem, trådte mannen med fiskerskjorten frem, gestikulerte mot Marianne, pekte på Seinen og banket seg på pannen igjen. Han tror jeg er gal, tenkte Marianne. Hun forsøkte å presse frem det smilet hun hadde vist Lothar i flere tiår nå. «Du er så mye penere når du smiler,» hadde han sagt etter det første stevnemøtet deres. Han var den første mannen som hadde kalt henne pen, til tross for føflekken, og til tross for alt det andre. Hun var ikke gal. Nei. Og hun var ikke død. Hun så bort på mannen som hadde hentet henne opp av Seinen uten at hun hadde bedt ham om det. Det var han som var gal. Gal nok til å anta at man bare trengte å overleve for å leve. Hun lot ambulansearbeiderne spenne henne fast til båren. Da de hevet henne opp og trillet henne bort til de åpne dørene til sykebilen, grep den fremmede med de himmelblå øynene Mariannes hånd. Den kjentes varm, varm og trygg. 18
Marianne så sitt eget speilbilde i de store, svarte pupillene hans – hun så de lyse øynene som hun alltid hadde syntes var for store, nesen, som var så liten, et hjerteformet ansikt og mørkegrått hår, gråbrunt som dødt treverk. Da hun åpnet hånden sin, lå vielsesringen i den. «Unnskyld for alt sammen,» sa hun, men han ristet på hodet. «Excusez-moi,» fullførte hun. «Il n’y a pas de quoi,» sa han alvorlig og klappet seg med flat hånd på brystet. «Vous avez compris?» spurte han. Marianne smilte. Uansett hva han mente å si, hadde han sikkert rett. «Je m’appelle Eric.» Han rakte legen Mariannes håndveske. «Marianne,» ville Marianne si, men lot det likevel være. Det fikk være nok at han kom til å fortelle vennene sine at han hadde trukket en skrullete dame opp av vannet. Hva skulle han vel med et navn, navn sa ingenting. Marianne grep Erics hånd en gang til. «Vær så snill,» sa hun. «Bare behold den.» Han så på ringen som hun hadde gitt ham tilbake. Så lukket dørene seg. «Jeg hater deg, Eric,» hvisket Marianne, og det var som om hun fremdeles kjente hvordan de ru, men likevel så myke fingertuppene hans strøk henne over kinnet. Underveis skar remmene seg inn i kroppen på henne. Legen tok frem en sprøyte og stakk den i armkroken på Marianne. Så fant hun frem enda en sprøytespiss med sommerfuglvinger på, og skjøv den inn i håndbaken på Marianne for å sette i gang et drypp. «Jeg beklager at dere måtte rykke ut enda en gang på grunn av meg,» hvisket Marianne og så opp i de brune øynene til legen, men de vek fort unna. «Je suis allemande,» mumlet Marianne. «Allemande.» Det hørtes som «en mandel». Legen bredte et teppe over henne og begynte å diktere. Den unge assistenten med de sparsomme bakkenbar19
tene noterte. Det sterke, beroligende middelet begynte å virke. «Jeg er en mandel,» snøvlet Marianne, og så sovnet hun.
Kapittel 3
I drømmen satt hun på Pont Neuf. Hun tok av seg armbåndsuret, som hun slett ikke hadde, knuste glasset mot steinen, rev av viserne og kastet dem i elven. Nå kunne ingen gripe forstyrrende inn i tiden. I samme øyeblikk som Marianne hoppet, ville tiden stoppe opp, og ingen kunne hindre henne i å danse ut til havet. Men da hun hoppet, falt hun langsomt, som om hun ble bremset av flytende kvae. Kropper steg opp av vannet, de svevde forbi henne og videre oppover, mens Marianne falt. Hun kjente igjen ansiktene. Hvert eneste ett. Det var hennes døde. Menneskene fra hospicet der Marianne hadde arbeidet etter at moren var død. De som ingen gikk til av angst for å bli smittet med døden. Marianne hadde holdt hendene deres når tiden var inne, og ledet av Mariannes hender gikk de over i det store intet. Mange vegret seg, fortvilet, jamrende. Andre skammet seg over sin egen død. Men alle hadde de søkt Mariannes blikk og holdt seg fast i det til øynene deres sluknet. Også i drømmen søkte de Mariannes blikk, og grep etter hendene hennes. Stemmer som betrodde henne alle uoppfylte drømmer, hvert eneste skritt de ikke hadde vandret, hvert eneste usagte ord, fremfor alt de sinte. Det ugjorte var det som ingen av de døende kunne tilgi seg selv. Alle hadde betrodd seg til Marianne mens de lå der på dødsleiet, fortalt hva de ikke hadde gjort i livet, hva de hadde forsømt å våge. Lyset var skarpt og skinnende, og da hun slo øynene opp, 21
sto Lothar ved fotenden av sengen. I det mørkeblå antrekket med gullknappene så han ut som han nettopp skulle ha gått i land fra en yacht. Og ved siden av ham sto en kvinne kledd i hvitt. En engel? Også her var alle lyder fryktelig høye – maskiner pep, mennesker snakket, en TV sto på. Marianne la hendene over ørene. «Hallo,» sa hun etter en stund. Lothar snudde seg mot Marianne. I hans øyne kunne hun ikke se seg selv. Han kom nærmere og bøyde seg over henne. Betraktet Marianne som om han ikke var helt sikker på hva det var han så på. «Hva skulle det være godt for?» spurte mannen hennes til slutt. «Hva skulle hva være godt for?» Han ristet på hodet. Som om han ikke kunne fatte det. «Dette dramaet.» «Jeg ville ta livet av meg.» Lothar støttet hånden ved siden av hodet hennes. «Hvorfor?» Hvilken løgn skulle hun begynne med? «Alt i orden», når ingenting var i orden? «Ikke tenk på det», når han virkelig burde ha gjort seg noen tanker? «Jeg … jeg …» «Jeg, jeg,» knurret Lothar. «Det er virkelig en god grunn. Jeg.» Hvorfor sa hun det ikke til ham: Jeg vil ikke mer. Jeg kan ikke mer. Jeg vil heller dø enn å leve videre sammen med deg. Marianne forsøkte enda en gang: «Jeg … jeg vil …» Hun snublet i ordene igjen. Det var som om munnen var full av sandstein. «Jeg ville gjøre noe som jeg vil.» Mannen hennes rettet seg opp. «Gjøre noe du vil! Aha. Og da blir resultatet dette? Se på deg selv, da.» Han lo høyt. Så bort på sykepleieren, som fremdeles sto 22
der og betraktet dem, og lo, og da lo sykepleieren også, som om de satt i et sirkus, og klovnen nettopp hadde snublet over sine egne føtter. Marianne kjente at hun ble varm i kinnene. Lothar satte seg på sengekanten igjen og snudde ryggen til henne. Latteren hans stanset brått. «Jeg var fremdeles på Autopilot da oppringningen kom. Jeg måtte selvfølgelig betale for middagen din. Kokken blåser en lang marsj i om du tar livet av deg.» Marianne trakk dynen høyere opp. Men mannen hennes satt på den, og hun nappet forgjeves i den. Hun følte seg naken. «Metroen går bare til klokken ett. Og det kaller de en verdensby! Jeg måtte ta en drosje. Det koster like mye som bussen hjemme fra oss til Paris og tilbake. Skjønner du det?» Lothar pustet hørbart ut, som om det var like før han begynte å skrike. «Er du i det hele tatt klar over hva du har gjort mot meg? Vil du at vi skal gli fra hverandre? At jeg må tenne lyset hver natt for å se til deg?» «Jeg beklager,» presset Marianne frem. «Å ja. Beklager. Og hvem er det som må leve med det? Vet du hvordan folk ser på en mann hvis hans kone begår selvmord? Det kan ødelegge alt for en, alt. Men det tenkte du ikke på da du ville gjøre noe som du ville. Som om du i det hele tatt vet hva du vil.» Lothar så på klokken. En Rolex. Så reiste han seg. «Bussen går presis klokken seks. Jeg har fått nok av denne lille spøken din.» «Og … hvordan kommer jeg hjem?» Marianne hørte sin egen bedende stemme og skammet seg. Hun eide virkelig ingenting, ikke engang stolthet. «Sykekassen betaler hjemtransporten. I morgen kommer det en psykolog som skal følge deg. Jeg får ikke refundert billetten hvis jeg ikke benytter den. Du hopper alene ut fra broen, jeg drar alene hjem, og så gjør vi som vi vil, begge to. Har du noe å innvende mot det?» 23
«Kunne du ikke legge armene rundt meg?» bønnfalt Marianne. Mannen hennes gikk uten så mye som å se på henne. Da hun snudde hodet bort, møtte hun blikket til kvinnen i nabosengen. Hun så medfølende på Marianne. «Han er tunghørt,» forklarte Marianne fort. «Han … Han hørte det rett og slett ikke. Han hørte det ikke, skjønner du?» Så trakk hun dynen over hodet.
Kapittel 4
En time senere kom engelen med de sultne øynene, søster Nicolette, trakk energisk dynen vekk fra hodet hennes og smelte en pille ned på nattbordet hennes. Marianne hadde ikke rørt kveldsmaten. Det så ut som et stykke av et ihjeltrampet dyr, og den sleipe fettranden luktet som morkent tre. Smøret var steinhardt, suppen tynn, med tre gulrotskiver og en enkelt ring av vårløk. Hun hadde gitt suppen til kvinnen i nabosengen. Da kvinnen ville stryke Marianne over armen, hadde hun forskrekket trukket den til seg. Nå støttet hun seg til stativet med dryppet mens hun gikk, og passet på å holde den korte sykehusskjorten sammen, for den var åpen bak. De nakne fotsålene laget en smattende lyd når hun løftet dem fra gulvet. Hun gikk bortover korridoren til hun støtte på en annen gang som gikk på tvers av den hun befant seg i. På hjørnet der lå vaktrommet med glassveggene. En liten TV sto på. En opphisset Nicolas Sarkozy forklarte nasjonen hvor ergerlig han var, en sigarett lå og glødet i askebegeret. Nicolette hørte på radio, bladde i et ukeblad og pakket ut en liten kake. Marianne gikk nærmere. Musikken … fioliner. Trekkspill. Klarinetter. En sekkepipe. Marianne lukket øynene så hun kunne se sin egen film. Hun så menn danse med vakre kvinner. Hun så et bord, barn og epletrær, solen som skinte på et hav ute i horison25
ten, hun så blå vindusskodder på gamle sandsteinshus med stråtak, og et lite kapell. Mennene hadde skjøvet hatten ned i nakken. Hun kjente ikke melodien, men hun skulle gjerne spilt den. Klangen fra trekkspillet skar henne dypt i hjertet. Hun hadde spilt trekkspill, først på et lite, og så, da armene hennes ble lange nok, på et stort. Faren hadde gitt henne det til femtenårsdagen hennes. Moren avskydde det. «Lær deg å sy, det bråker ikke så fælt.» På et eller annet tidspunkt hadde Lothar kjørt trekkspillet på fyllingen. På informasjonstavlen glødet det rytmisk i et rødt lys med et romnummer ved siden av. Nicolette så irritert opp, fikk øye på Marianne og snudde seg likegyldig vekk fra henne. Marianne ventet til Nicolette hadde gått. Så gikk hun inn på vaktrommet. Hun grep grådig etter posen med madeleinekaker som lå på bordet, med hver enkelt kake i en egen forpakning, og det var så vidt hun ikke rev ned den fargeglade flisen som gjorde tjeneste som tallerken. Hun hørte at en dør ble lukket, skyndte seg ut på gangen igjen og gikk gjennom enda en dør med symbolet for «trappeoppgang». Hun lukket døren stille etter seg – det var så vidt ikke slangen til dryppet ble sittende fast i dørsprekken. Marianne satte seg på det nederste trappetrinnet og pustet ut. Først nå gikk det opp for henne at hun fremdeles holdt kakene og flisen under armen. Hun lyttet, men det var ingenting å høre. Hun støttet flisen mot den tilgitrede vindusruten, strakte de bare tærne ut i måneskinnet og tok en madeleinekake, åpnet den lille pakken. Slik er det altså, tenkte Marianne. Slik er det altså å være i Paris. Hun tok en bit av den søte, myke kaken og betraktet den lille, håndmalte kakkelen. Skip, en havn. En uendelig, blå himmel, så rikt og overdådig strålende, som om den var nyvasket. Maleren hadde tryllet frem en storartet himmel på så liten plass. Marianne forsøkte å lese navnene på skipene. 26
Marlin, Genever, Koakar. Og … Mariann. Mariann var et sirlig, rødt skip som lå og gynget litt bortglemt ute i kanten – seilene hang slapt ned. Mariann. Så fint det var der. Musikken fra radioen passet så godt der, så munter, så kjærlig. Solrik og fri. Marianne ville ta en madeleine til, men i det samme hulket hun så voldsomt at hun måtte hoste. Smuler blandet seg med spytt og tårer og kom som en eksplosjon ut av munnen på henne. Det ugjorte. Det var dette de døde hadde villet si til henne. Det ulevde. I Mariannes liv fantes det bare ulevd. Marianne studerte slangen hun hadde i hånden. Så rev hun den ut med et rykk. Det blødde. Det kommer jeg heller ikke til å dø av, og dessuten har jeg hatt på meg underbuksene siden i går morges, og hvordan kommer det til å ta seg ut når de putter meg i kjøleskuffen? Hun tørket vekk tårene med håndbaken og blunket. I løpet av de siste timene hadde hun grått mer enn hun hadde gjort på flere tiår tidligere. Det måtte ta slutt, det hjalp jo ingenting likevel. Hun så på flisen igjen, men hun orket ikke synet av de slappe seilene til Mariann, så hun snudde kakkelen rundt. På baksiden var det en innskrift: Port de Kerdruc, Fin. Marianne spiste den siste madeleinekaken og var fortsatt sulten. Kerdruc. Hun snudde flisen rundt igjen og luktet på den. Lukten den ikke … av hav? Har aldri vært på et så vakkert sted. Marianne forsøkte å forestille seg hvordan det ville ha vært hvis hun og Lothar hadde besøkt et slikt sted. Men det eneste hun så for sitt indre blikk, var Lothar ved det flislagte salongbordet. Hun så de gamle avisene etter naboen, som han arrangerte så de lå parallelt med fugene på bordet. Helt rett. Hun burde ha vært takknemlig for at han hadde brakt 27
orden inn i livet hennes. Det var hjemmet deres. Det siste huset innerst i en blindvei. Marianne strøk over flisene igjen. Tro om Lothar kommer til å vanne orkideen? Marianne lo kort. Ikke tale om. Kerdruc. Hvis det lå ved havet, så … Marianne skvatt da døren åpnet seg bak henne. Nicolette. Hun snakket sint til Marianne og slo myndig ut med hånden for å gjøre det klart for henne at hun skulle komme seg opp. Marianne kunne ikke se henne i øynene da hun gikk ved siden av sykepleieren tilbake til den lyse korridoren, og motstandsløst lot seg dirigere tilbake til rommet sitt. Rutinert la Nicolette inn et nytt drypp og presset to rosa piller inn mellom leppene til Marianne. Lydig lot hun som hun svelget pillene med det lunkne vannet på nattbordet. Kvinnen i nabosengen gråt i søvne som et klynkende lam. Da Nicolette slukket lyset og lukket døren etter seg, spyttet Marianne ut pillene. Så tok hun frem flisen, som hun hadde klemt inn mot hjertet under skjorten. Kerdruc. Marianne strøk over bildet. Det var absurd, men det var som om hun merket den milde luften under fingrene, og hun grøsset. Marianne reiste seg og gikk langsomt bort til vinduet. Vinden ulte hånlig. Et tordenvær nærmet seg. Himmelen ble flerret opp, og et lyn lyste opp rommet i noen sekunder. Regnet satte inn og trommet mot vindusrutene som perler fra et kjede som hadde gått i stykker. Månelyset forstørret dråpene og lot dem danse på jorden. Marianne knelte og lot fingrene følge omrisset av den vindusskyggen som Lunas lanterne hadde klippet ut av natten og lagt foran føttene hennes. Tordenen braket som om uværet befant seg rett over sykehuset. Min lille kone som er redd for et tordenvær. Lothar. 28
Hun var ikke redd for torden. Hun hadde latt som om hun var det for å glede ham, så han kunne gjøre narr av henne, og selv føle seg storartet. Hun hadde gått med på mange av den slags dumheter. Hun så ut på himmelen, som ble revet i to, og la nølende begge hender mot de fyldige brystene. Lothar var den første mannen, og den eneste – hun hadde glidd ukysset fra jomfruelighet inn i ekteskapet. Han hadde vært hjemmet hennes etter at hun hadde forlatt barndomshjemmet. Mannen min har hverken berørt sjelen min eller fortryllet kroppen min. Hvorfor har jeg tillatt det? Hvorfor? Hun gikk bort til skapet der klærne hennes lå. De luktet av brakkvann. Marianne skylte opp kjolen, fant en deodorant og sprayet den på stoffet. Nå luktet den av roser og brakkvann. Hun gikk bort til vasken, som var anbrakt midt i rommet. Visste ikke arkitektene hvor tåpelig det så ut når en kvinne måtte stå midt i rommet og vaske seg med en klut? Marianne gjorde det likevel. Da hun følte seg renere, stilte hun seg på tå for å se seg i speilet. Nei. Det fantes ingen stolthet i dette ansiktet. Ingen verdighet. Jeg er eldre nå enn bestemoren min i det hele tatt ble. Jeg har alltid håpet at det venter en klok gammel kvinne inne i meg. Hun venter tålmodig på å skrelle seg ut innenfra. Først kommer kroppen til syne, så ansiktet, til slutt hårknuten, og i hendene holder hun en form med ostekake, varm fra ovnen. Marianne slo blikket ned. Det var ingen klok kvinne som så på henne, bare en gammel kvinne med det rynkede ansiktet til en ung pike, en liten kvinne, ikke mye større enn hun hadde vært da hun var fjorten. Og fortsatt like lubben. Hun lo bittert. Hennes bestemor Nane, som hun hadde vært svært glad i, døde en klar januarnatt i 1961. Hun var på vei hjem fra landeiendommen til familien Von Haag, der hun hadde vært med på en hjemmefødsel, og så gled hun og falt i en vann29
grav. Hun hadde ikke krefter til å komme seg opp ved egen hjelp. Marianne hadde funnet sin døde bestemor. Nanes ansikt hadde hatt et fastfrosset uttrykk av ergrelse og forundring over denne dumheten. Marianne kunne fremdeles kjenne en vag skyldfølelse inne i seg. Den kvelden hadde hun ikke som vanlig blitt med for å hjelpe bestemoren under fødselen – hun hadde unndratt seg. Marianne betraktet ansiktet sitt. Jo lenger hun så på det, desto vanskeligere ble det for henne å puste. Hun ble fylt av redsel. Hele hennes vesen tok denne redselen opp i seg, som en hage som tar imot et tilintetgjørende regnvær. Hva i all verden skal jeg gjøre? Kvinnen i speilet hadde ikke noe svar – hun var blek som døden.