Demokratiets svanesang

Page 1



Anne Applebaum

Demokratiets svanesang Politikken som sviktet og vennskapet som tok slutt

Oversatt av John Grande


Anne Applebaum Originalens tittel: Twilight of Democracy Oversatt av John Grande © Opprinnelig utgave Anne Applebaum 2020 Utgitt etter avtale med Ulf Töregård Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69033-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10,2/14,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Vår tid vil bli husket som epoken der det politiske hatet ble intellektuelt organisert. Det vil bli et av dens fremste kjennetegn i menneskehetens moralske historie. – Julien Benda, La trahison des clercs, 1927

Vi må erkjenne at et slikt opprør mot det moderne ligger latent i Vestens samfunn, og at forhåpningene som rommes i denne forvirrede, bisarre agendaen og den irrasjonelle og upolitiske retorikken, er like oppriktige … som de mer velkjente reformbevegelsenes forhåpninger. – Fritz Stern, The Politics of Cultural Despair, 1961



Innhold

I

Nyttårsaften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

II

Hvordan demagoger vinner . . . . . . . . . . . . . .

28

III

Nostalgiens fremtid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

59

IV

Usannhet i strie strømmer . . . . . . . . . . . . . . . 106

V

Præriebrann. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141

VI

Historiens endeløshet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189



i

Nyttårsaften

D

en 31. desember 1999 hadde vi fest. Det var slutten på ett årtusen og begynnelsen på det neste, og folk ville gjerne feire, aller helst på et eksotisk sted. Festen vår oppfylte dette kriteriet. Den gikk av stabelen i Chobielin, et lite herskapshus nordvest i Polen som mannen min og foreldrene hans hadde kjøpt ti år tidligere – for prisen av mursteinen det var bygd av – da det var en muggen og ubeboelig ruin som hadde stått uten vedlikehold helt siden de forrige beboerne flyktet fra Den røde armé i 1945. Vi hadde renovert huset, eller brorparten av det, selv om det gikk veldig sakte. Det var ikke akkurat ferdig i 1999, men det hadde fått nytt tak og en stor, nymalt og helt umøblert stue som var perfekt å ha fest i. Gjestene var en broket forsamling: journalistvenner fra London og Moskva, noen underordnede diplomater som holdt til i Warszawa, to venner som hadde tatt turen fra New York. Men de fleste var polakker, venner av oss og kolleger av mannen min, Radek Sikorski, som da var viseutenriksminister i den polske sentrum–høyre-regjeringen. Det var venner fra nærområdet, noen skolekamerater av


10

demokratiets svanesang

Radek og en haug med søskenbarn. En håndfull mer eller mindre unge polske journalister kom også – ingen av dem var særlig kjente – og noen byråkrater og ett eller to svært underordnede medlemmer av regjeringen. Grovt sett kunne man ha plassert de fleste av oss i den store gruppen polakkene kaller høyresiden – konservative, antikommunister. Men på denne tiden i historien kunne man også ha kalt de fleste av oss liberalister. Frimarkedsliberalister, klassiske liberalister, kanskje thatcherister. Selv de som ikke var helt overbevist i de økonomiske spørsmålene, trodde på demokrati, på rettsstaten, på maktfordeling og et Polen som var medlem av NATO og på god vei til å bli medlem av EU, et Polen som var en integrert del av det moderne Europa. I 1990-årene var det dette det innebar å være «på høyresiden». Festen hadde et temmelig improvisert preg. Det var ikke noe som het catering på den polske landsbygda i 1990årene, så svigermoren min og jeg fylte store trau med oksegryte og ovnsstekte beter. Det fantes ikke hoteller heller, så de noen og hundre gjestene våre ble innkvartert i gårdsbygninger i nærheten eller hos venner i den nærmeste byen. Jeg hadde en liste over hvem som skulle sove hvor, men allikevel var det et par stykker som endte med å overnatte på gulvet i kjelleren. Sent på kvelden skjøt vi opp fyrverkeri – billig fyrverkeri fra Kina som det nylig hadde blitt mulig å få tak i, og som sannsynligvis var ekstremt farlig. Musikken – på kassetter, spilt inn i en tid før Spotify fantes – markerte den eneste virkelige kulturelle skillelinjen den kvelden: Sangene de amerikanske vennene mine husket fra studietiden, var ikke de samme sangene som polak-


Nyttårsaften

11

kene husket fra sin studietid, så det var vanskelig å få alle til å danse på én gang. En gang i løpet av kvelden gikk jeg opp i andre etasje, fikk høre at Boris Jeltsin hadde gått av, og skrev en kort sak til en britisk avis før jeg gikk ned igjen og tok et glass vin til. I tretiden om natten fant en av de sprøeste av de polske gjestene frem en liten pistol fra håndvesken og skjøt i lufta med løskrutt av ren og skjær begeistring. Det var en sånn fest. Den varte hele natten, fortsatte til «brunsj» utpå ettermiddagen neste dag og var gjennomsyret av optimismen jeg husker fra denne tiden. Vi hadde gjenoppbygd det ødelagte huset vårt. Vennene våre var i ferd med å gjenoppbygge landet. Jeg har et særlig klart minne av en spasertur i snøen – kanskje dagen før festen, kanskje dagen etter – med en tospråklig gruppe der alle pratet i munnen på hverandre og engelsk og polsk klang gjennom bjørkeskogen i skjønn forening. I dette øyeblikket, da Polen sto på spranget til å slutte seg til Vesten, føltes det som om vi alle var på samme lag. Vi sto sammen om demokratiet, om veien til velstand, om hvordan ting skulle bli. Dette øyeblikket er et avsluttet kapittel. Nå, nesten 20 år senere, ville jeg ha krysset gaten for å unngå enkelte av menneskene som var på nyttårsfesten. De ville på sin side ikke bare ha nektet å komme hjem til meg, men også blitt pinlig berørt hvis de måtte innrømme at de hadde vært der. Faktisk ville rundt halvparten av de som var på festen, ha nektet å snakke med den andre halvparten. Det kjølige forholdet skyldes politikk, ikke noe personlig. Polen er blitt et av Europas mest polariserte samfunn, og vi har havnet på hver vår side av en dyp kløft, en kløft som skjærer


12

demokratiets svanesang

gjennom ikke bare det man kalte høyresiden i Polen, men også den gamle høyresiden i Spania, i Frankrike, i Italia, og, med visse forskjeller, også i Storbritannia og USA. Enkelte av nyttårsgjestene mine fortsatte, i likhet med meg og mannen min, å støtte den europavennlige, rettsstatsvennlige, markedsvennlige sentrum–høyresiden. Vi ble værende i de politiske partiene som dannet løselige paralleller til de europeiske kristeligdemokratene, de liberale partiene i Frankrike og Nederland og John McCains republikanske parti. Noen av gjestene mine plasserer seg selv på sentrum–venstre-siden. Men noen av dem havnet et helt annet sted. De støtter nå det nativistiske partiet Lov og rettferdighet – et parti som har fjernet seg dramatisk fra holdningene de sto for den første korte perioden de hadde regjeringsmakt, fra 2005 til 2007, og da de hadde presidenten (som er to forskjellige ting i Polen) fra 2005 til 2010. I løpet av årene de var borte fra makten, begynte lederne i Lov og rettferdighet og mange av partiets tilhengere å slutte seg til andre ideer, som ikke bare var fremmedfiendtlige og paranoide, men åpenlyst autoritære. Til velgernes forsvar skal det sies at dette ikke var tydelig for alle. Lov og rettferdighet førte en veldig moderat valgkamp i 2015 mot et sentrum–høyre-parti som hadde sittet med makten i åtte år – mannen min var med i denne regjeringen, men trakk seg før valget – og som det siste året ble ledet av en svak statsminister som var lite å rope hurra for. Forståelig nok ønsket polakkene seg en endring. Men etter at Lov og rettferdighet vant med knepent flertall i 2015, ble det fort tydelig hvor radikale de var blitt. Den nye regjeringen brøt grunnloven ved urettmessig


Nyttårsaften

13

å utnevne nye dommere til forfatningsdomstolen. Senere prøvde de ved hjelp av en like grunnlovsstridig fremgangsmåte å fylle Polens høyesterett med vennligsinnede dommere og skrev en lov som var utformet for å straffe dommere som gikk imot regjeringens politikk. Lov og rettferdighet tok kontroll over rikskringkastingen – også dette i strid med grunnloven – og sparket populære programledere og erfarne journalister. Erstatningene, som ble hentet fra høyreradikale nettmedier, begynte å sende ren propaganda for regjeringspartiet, krydret med rene løgner som var enkle å tilbakevise, på skattebetalernes regning. De statlige institusjonene ble også gjort til målskive. Ikke før hadde Lov og rettferdighet tatt makten, så sparket de flere tusen ansatte i embetsverket og erstattet dem med amatører fra partiet, eller søskenbarn og andre slektninger av amatørene i partiet. De sparket generaler i hæren med mange års kostbar utdannelse fra vestlige akademier. De sparket diplomater med erfaring og språkkunnskaper. Én etter én la de også kulturinstitusjonene i grus. Nasjonalmuseet mistet sin fremragende fungerende direktør, en internasjonalt anerkjent kurator. Han ble erstattet med en ukjent akademiker uten museumserfaring, og det første den nye lederen gjorde, var å rasere museets utstilling av moderne kunst og samtidskunst. Et år senere sa han opp og etterlot seg et museum der kaoset rådet. Direktøren for Museet for de polske jødenes historie – en unik institusjon i Europa som var blitt åpnet med brask og bram noen år før – ble suspendert fra jobben uten forklaring, til forskrekkelse for museets internasjonale støttespillere og sponsorer. Disse sakene ble etterfulgt av flere tusen lignende saker som aldri ble til oppslag i avisene. For eksem-


14

demokratiets svanesang

pel mistet en venninne av oss jobben i en annen statlig institusjon etter å ha gjennomført for mange prosjekter for fort. Den nye og ukvalifiserte sjefen hennes oppfattet henne tydeligvis som en trussel. Ingen anstrengte seg noe særlig for å legge skjul på det som foregikk. Formålet med endringene var ikke å gjøre staten bedre. Formålet var å gjøre staten mer partilojal, domstolene mer føyelige, mer lydige overfor partiet. Eller kanskje vi skulle kalle det Partiet, slik vi en gang gjorde. De hadde ikke myndighet til å gjøre dette. Lov og rettferdighet ble valgt med et flertall som ga dem regjeringsmakt, men som ikke var stort nok til at de kunne endre grunnloven. For å forsvare lovbruddene sine sluttet derfor partiet å bruke vanlige politiske argumenter og begynte isteden å peke på fiender som truet statens eksistens. Noen var gamle kjenninger. Etter 20 år med dype og forsonende polsk–jødiske samtaler, etter tusenvis av bøker, filmer og konferanser og oppføringen av det fantastiske museet, vakte det oppsikt i utlandet da den polske regjeringen vedtok en lov som innskrenket den offentlige debatten om holocaust. Selv om loven til slutt ble endret etter press fra USA, hadde den bred oppslutning hos partiets ideologiske fundament – journalistene, skribentene og tenkerne (noen av dem gjester på festen min) som nå hevder at antipolske krefter har sammensverget seg for å legge skylden for Auschwitz på Polen istedenfor Tyskland. Senere engasjerte partiet seg også i en meningsløs disputt med den israelske regjeringen, en krangel som var som skapt for å appellere til både Lov og rettferdighets sinte, nasjonalistiske velgere i Polen og Benjamin Netanyahus sinte, nasjonalistiske velgere i Israel.


Nyttårsaften

15

Noen av fiendene var nye. Etter en kort periode der partiet angrep muslimske innvandrere (ikke så enkelt i et land som nesten ikke hadde muslimske innvandrere) rettet de sin vrede mot homofile. Den landsdekkende ukeavisen Gazeta Polska – der et par av de mest prominente journalistene var på nyttårsfesten min – trykte klistremerker med «LGBT-fri sone» som leserne kunne sette på dørene og vinduene sine. Kvelden før et annet parlamentsvalg i oktober 2019 viste statlig fjernsyn en dokumentar som het Invasjon, og som skildret den hemmelige «LGBT»-planen om å undergrave Polen. Polens katolske kirke, som en gang var en nøytral institusjon og et apolitisk symbol på nasjonalt samhold, begynte å fremme lignende tankegods. Den nåværende erkebiskopen av Krakow, en tittel pave Johannes Paul II hadde før ham, holdt en preken der han omtalte homofile som en regnbuefarget «landeplage» som hadde erstattet kommunismens «røde landeplage». Prekenen ble applaudert av den polske regjeringen og deretter slettet fra YouTube av moderatorene fordi den utgjorde en hatefull ytring. Dette hendelsesforløpet har gjort det vanskelig for meg og en del av nyttårsgjestene mine å snakke sammen om noe som helst. Jeg har for eksempel ikke hatt en eneste samtale med Ania Bielecka, som en gang var en av mine nærmeste venner og er fadder til et av barna mine, etter en hysterisk telefon i april 2010, et par dager etter at et fly med den daværende presidenten hadde styrtet i Smolensk i Russland, noe vi snart skal komme tilbake til. Bielecka er arkitekt, og blant de andre vennene hennes er, eller var, noen av de mest kjente kunstnerne i hennes generasjon. Hun liker også, eller likte, å dra på utstillinger med


16

demokratiets svanesang

samtidskunst, og hun dro til og med til Venezia-biennalen et par ganger, bare for moro skyld. Hun fortalte meg en gang at hun var like glad i å se på folk på biennalen – alle kunstdamene i utstuderte antrekk – som på selve utstillingene. Men de siste årene har hun blitt nært knyttet til Jarosław Kaczyński, lederen for Lov og rettferdighet og den omkomne presidentens tvillingbror. Nå har hun regelmessig presidenten til lunsj hjemme i leiligheten sin – hun er veldig flink til å lage mat – og diskuterer hvem han bør utnevne til ministre i regjeringen. Jeg har hørt at kulturministeren, som sto bak angrepene på de polske museene, var hennes forslag. Jeg prøvde å få møtt henne i Warszawa for et par år siden, men hun ville ikke. «Hva skulle vi ha snakket om?» spurte hun i en tekstmelding før hun ble taus. En annen av gjestene mine – hun som skjøt i været med en pistol – ble etter hvert separert fra den britiske ektemannen sin. Den eksentriske personligheten hennes var blitt til noe annet, og nå ser hun ut til å ha blitt et fanatisk internettroll på heltid. Hun fremmer en lang rekke konspirasjonsteorier, blant annet flere som er uttalt antisemittiske. Hun tvitrer om jødenes ansvar for holocaust; en gang la hun ut et bilde av et engelsk middelaldermaleri som viser en gutt som angivelig var korsfestet av jøder. Kommentaren var «Og så ble de overrasket da de ble utvist», med henvisning til da jødene ble utvist fra England i 1290. Hun følger og støtter de fremste ledestjernene i den amerikanske «alt-right»-bevegelsen, og hun etteraper og fremmer språkbruken deres. En tredje gjest, journalisten Anita Gargas, har det siste tiåret gjentatte ganger gravd seg ned i et knippe konspi-


Nyttårsaften

17

rasjonsteorier rundt flyhavariet i Smolensk der president Lech Kaczyński omkom, og hver gang har hun endt med å forfekte en ny forklaring. Hun jobber for Gazeta Polska, ukeavisen som distribuerte de sinte klistremerkene. En fjerde gjest, Rafal Ziemkiewicz, har skapt seg et navn som høyrøstet motstander av det internasjonale jødiske fellesskapet. Han omtaler jøder som «skabbete» og «grådige», kaller jødiske organisasjoner «utpressere» og beklager at han en gang støttet Israel. Språkbruken har gitt ham et rykte som tilsynelatende har fått en sviktende karriere til å skyte fart igjen, og nå er han ofte å se på de partikontrollerte statlige fjernsynskanalene. Jeg vet tilfeldigvis at en del av disse eks-vennene mine har havnet på kant med barna sine på grunn av politiske synspunkter. I noen tilfeller er det en dyp kløft som skiller dem. En av de tidligere vennene mine har en homofil sønn, men er allikevel dypt engasjert i et politisk parti med en åpenlyst homofob agenda. Dette er bare så altfor typisk – disse skillelinjene splitter ikke bare vennegjenger, men også familier. Vi har noen naboer i nærheten av Chobielin med foreldre som hører på den regjeringsvennlige, katolske radiokanalen Radio Maryja, som sprer konspirasjonsteorier. Naboene våre gjentar mantraene fra radioen og gjør kanalens fiender til sine egne. «Jeg har mistet moren min», fortalte naboen min meg. «Hun lever i en annen verden.» For å være helt åpen om hvordan dette angår meg, må jeg forklare at enkelte av disse konspirasjonsteoriene dreier seg om meg. Mannen min var forsvarsminister i Polen i halvannet år, i en koalisjonsregjering ledet av Lov og rettferdighet da de hadde sin første korte tid ved mak-