Kapittel 1
Frykten for smerte kan være vel så ille som smerten selv. Kan være. Det kommer an på smerten. Å miste et lem, som en finger, er ikke så ille. Hvis det går fort. Det kunne avbitertanga som gapte over lillefingeren til Mads Lindqvist klare, om mannen som holdt den, ønsket det. Men akkurat nå, mens kjevene på tanga bare så vidt hadde trengt inn i huden, var frykten det verste. – Hvem, Mads? Fortell oss hvem, så blir ikke dette så ille. – Jeg veit ikke, stønnet Mads og ristet på hodet så blod og svette skvatt rundt ham. Svetten luktet surt. Hele rommet stinket, av urin, oppkast, angst og denne gjennomtrengende lukten av hans egen svette. – Jo, det gjør du. Tanga beveget seg, strammet kjeven sakte, og Mads begynte å skrike så spyttet sto som en dusj ut av munnen hans: – Nei, for helvete! Jeg aner ikke hva dere snakker om! Au! Nå gjorde det vondt. Skikkelig vondt. Smerten skar som pulserende ildbånd opp gjennom armen, og blodet begynte å piple ut av sårkanten, samlet seg på undersiden av lillefingeren og dryppet stadig raskere ned på bordflaten. 5