Page 1


Operasjon Helena


Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna

Operasjon Helena


© CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40844-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Erlend Askov Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT- IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Kapittel 1

Frykten for smerte kan være vel så ille som smerten selv. Kan være. Det kommer an på smerten. Å miste et lem, som en finger, er ikke så ille. Hvis det går fort. Det kunne avbitertanga som gapte over lillefingeren til Mads Lindqvist klare, om mannen som holdt den, ønsket det. Men akkurat nå, mens kjevene på tanga bare så vidt hadde trengt inn i huden, var frykten det verste. – Hvem, Mads? Fortell oss hvem, så blir ikke dette så ille. – Jeg veit ikke, stønnet Mads og ristet på hodet så blod og svette skvatt rundt ham. Svetten luktet surt. Hele rommet stinket, av urin, oppkast, angst og denne gjennomtrengende lukten av hans egen svette. – Jo, det gjør du. Tanga beveget seg, strammet kjeven sakte, og Mads begynte å skrike så spyttet sto som en dusj ut av munnen hans: – Nei, for helvete! Jeg aner ikke hva dere snakker om! Au! Nå gjorde det vondt. Skikkelig vondt. Smerten skar som pulserende ildbånd opp gjennom armen, og blodet begynte å piple ut av sårkanten, samlet seg på undersiden av lillefingeren og dryppet stadig raskere ned på bordflaten. 5


– Siste sjanse, Lindqvist. Hvem var det? – Men jeg vet jo i… Setningen gikk over i et sjokkert skrik da tanga klipte sammen. Vantro stirret Mads ned på fingeren som lå i en voksende dam av blod på det vaklevorne bordet. – Vi er blitt lurt, og det liker vi faen så dårlig. Og vi veit at du kan fortelle hvem det er som har rævkjørt oss. Nei, forresten – du kommer til å fortelle det. Spørsmålet er bare hvor lang tid det vil ta før du gjør det. Stemmen var lav og kontrollert, men føltes likevel som seige piskeslag. Skjønt, nå virket den ikke lenger like truende. Mads kjente igjen den numne, fjerne følelsen fra da han for snart ti år siden, ung og dum, hadde havnet i det grønne brevannet i elva som renner ut i Vuoggatjålmjävre i Nord-Sverige. De hadde ventet på signal om at det norske tollvesenet skulle avslutte en av sine ytterst sjeldne kontroller ved grenseovergangen mellom Riksväg 95 og Riksvei 77 gjennom Junkerdal. Bilen var full av sprit og sigaretter, og han hadde tapt grovt i pokerspillet de hadde bedrevet for å få tiden til å gå. Straffen var å hoppe i elva. Da kompisene endelig hadde ledd fra seg og dro ham opp, var kroppen så nedkjølt at han gikk i sjokk. Men det var den gang, da var det virkelig. Dette kunne derimot ikke være sant. Han skulle jo gifte seg i sommer, med verdens om ikke peneste, så i alle fall snilleste jente, reise fra dette drittlandet og hjem til Sverige, så snart denne jobben var unnagjort. Og nå … nå lå lillefingeren hans på bordet som en annen pølsesnabb! – Hvorfor holder du kjeft, Mads? Du skylder da ingen noe som helst? Bråket som plutselig lød bak ham, vekket Lindqvist opp fra sløvheten som takknemmelig hadde lagt seg over ham. Han vred på hodet, og fikk øye på den feite gri6


sen som hadde klippet fingeren av ham. Nü holdt han en gul DeWalt drill i hendene. Boret snurret hissig. – Snakk, ellers lager vi hull i deg! Lyden ble sterkere, men den ble snart overdøvet av skrikene fra Mads Lindqvist.


Kapittel 2

Et fluesnøre dalte forsiktig ned over vannflaten oppe i Lille Gørja. I den ene enden av snøret satt ei nett bundet fallskjermtørrflue, som landet elegant og la seg fint til rette på vannfilmen. Den andre enden lå løst mellom fingrene på Axel Th. Munthe. Han blunket for å klarne synet på det venstre øyet, myste gjennom polaroidbrillene, og satte seg forsiktig på huk. En svettedråpe listet seg nedover det ubarberte kinnet og la seg til ro over halspulsåren, som dunket hissig i påvente av at en ørret ville la seg lure av insektimitasjonen. Flua lå akkurat der hvor den glatte vannflaten speilte en taggete, mørkegrønn horisont av grantrær. Høyt over ham jaget noen låvesvaler i kvitrende kurver, som miniatyrjagere mot den skyfrie himmelen. Etter en stund spyttet Axel og reiste seg. Løvsangeren som hadde holdt konsert i bjørka like bak ham, lettet forskremt og forsvant inn mellom trærne. Det var for varmt. Fisken sto på bunnen og sturet. Han hadde ikke sett et eneste vak i løpet av de to timene han hadde tilbrakt her oppe i Nordmarka. Typisk. Man planlegger i uker for å få ryddet tid til en liten fisketur, gleder seg som en unge, binder nye fluer og drømmer om tunge drag i snøret – og så er det helt dødt når man endelig står ved sitt Elyseum, drømmevannet, der hvor man vet det 8


går stor fisk, stedet man flykter til i tankene når kulda skviser livskraften ut av en og naturen ligger dypfrossen i vintermørket. Han spyttet igjen, gned bort noe myggmiddel fra leppene som sved surt mot tunga, og dro snøret forsiktig mot seg. Flua stripet som en ivrig motorbåt mot ham. Det var vel bare å gi opp. Axel stirret utover det stille vannet, trakk pusten dypt og inderlig, og nøt roen som fylte ham tross den manglende fangsten. Med ett rykket han til. Var det ikke en bevegelse der borte ved sivet? Muligens en ørret som beitet på noen døgnfluenymfer under vannfilmen. Ok, bare ett kast til, med ei ny flue på fortommen, men så måtte han dra. Bare ett kast til. Litt senere tømte Axel vannflasken begjærlig og festet sykkelen bak på bilen. Den friske, fartsfylte turen på skogsveien ned til Sognsvann hadde vært en sann fryd. Han fant frem bilnøklene, kastet et siste lengselsfullt blikk opp mot skogen, og låste seg inn. Varmen fra kupeen slo mot ham så han rygget med en saftig ed. Han var grundig lei den gamle kjerra, som startet kun når den selv fant det for godt, og som var så gjennomrusten at den aldri ville klare den nært forestående EU-kontrollen. Det verste, i alle fall på dager som denne, var likevel at vraket ikke hadde aircondition. Han sveivet ned begge rutene og klappet dashbordet takknemlig da bilen for en gangs skyld helt uten protester reagerte på tenningsnøkkelens kommando. Lyden fra den hullete eksospotta fikk folk på parkeringsplassen til å snu seg. Axel lette frem mobilen fra sekken, skrudde den på og rynket på nesen da han så de ubesvarte anropene. En halv time forsinket. Det siste kastet ble visst ikke det siste likevel. 9


Han satte solbrillene bedre på plass, og ga gass ned mot byen. Oslo vest en varm forsommerdag er som et kitchmaleri: Lettkledde, veltrimmede mennesker beundrer og bedømmer hverandre, osen fra grillmat som siver ut fra de velholdte villahagene blander seg med duften av syrinblomster, en hund bjeffer, bak høye, skjermede hekker hopper leende barn på trampoline. En rusten, men blodtrimmet Ford med defekt eksospotte vil selvsagt vekke oppsikt der den flerrer det glatte motivet i filler. Axel smilte for seg selv, skrudde opp lyden på det spreke anlegget så Led Zeppelins When the Levee Breaks presset trommehinnene til bristepunktet, og skremte samtidig vannet av to tilårskomne vestkantfruer som støttet hverandre oppover Slemdalsveien. Litt senere vrengte han av og freste opp innkjørselen mot et stort, rødmalt tømmerhus. Bak ham ble grusen slynget helt ut på Trosterudveien. Foran huset sto en dame i slutten av trettiårene. Den lyse sommerdrakten satt perfekt på henne. Et par store D&G-solbriller ble skjøvet ned på nesetippen før armene la seg i kors over brystet. Forden bremset så det knaste i singelen, og stoppet en halv meter fra kvinnen. Hun rikket seg ikke en millimeter. – Hei, Linn. – Axel … Blikket hun sendte ham over brillekanten var på langt nær så strengt som det var ment å være, men for sikkerhets skyld gikk han bort til henne og ga kvinnen en avvæpnende klem. Hun tok et skritt tilbake og gransket ham kritisk: – Som du ser ut. Må du virkelig ha så kort hår, du med de fine krøllene? Ubarbert er du også. 10


– Hører med til jobben. Må gli inn i miljøet, vet du. Han blunket og la armen over skuldrene hennes. – Kunne du ikke ha valgt noe annet enn å bli spaner, da? Du så faktisk mer normal ut da du var i Afghanistan. Han svarte ikke. Noen kremtet i bakgrunnen. Axel slapp søsteren og nikket mot en nær to meter høy fyr i mørk dress: – Og du er vel takstmannen? – Jonas Skiold, knirket det nasalt. Axel klemte grundig til da han kjente det slappe håndtrykket, og konstaterte at det lange, glatte ansiktet til taksmannen fikk et heller anstrengt uttrykk. – Nå, broder, fikk du noe? Han snudde seg mot Linn igjen og ristet på hodet: – For varmt. – Nok en dårlig unnskyldning, ertet søsteren. – Når fikk du fisk sist, egentlig? Til svar stakk han fingrene i siden på henne, der hvor han visste at hun var ekstremt kilen. Hylet fikk henne til å rødme, og hadde ikke takstmannen vært til stede, ville Axel ha fått håndvesken i hodet. Hurtig fant Linn frem et nøkkelknippe fra veska og spankulerte opp steintrappa til det store, gamle tømmerhuset. Axel fulgte etter, og i skjul strøk han kjærlig over det slitte gelenderet. Han trakk pusten dypt før han steg over dørterskelen, der bare noen flekker av lakken hadde motstått alle føttene som hadde slitt den i årenes løp. Det var som tiden hadde stått stille der inne. Bokhyllene dominerte fullstendig, bokhyller og fotografier, et helt liv i bilder, morens og deres. Sommerbilder, aktfotografier, ansikter som smilte og gråt, barnehagebilder, kvisete ungdomsansikter, og så hans favoritt: Moren på solseng utenfor hytta. Han hadde selv tatt det bildet, og hun smilte mot fotografen og slo ut med armene. Og 11


det var sånn han ønsket å huske henne: smilende, med armene utslått, hvor det bare var å komme, sette seg på fanget hennes, få en klem, et glass saft, en nattakos, en lesestund. Alt det andre forsøkte han å glemme. Men lett var det ikke. – Det er et meget … trivelig hus, det må man si, knirket det. Takstmannen pirket på et malingsflak som var på vei til å løsne. Det dalte lydløst mot fillerya, og Skiold skyndte seg rødmende bort fra åstedet. – Axel, vi gjør det kort, lød det ute fra stua. Han fulgte stemmen, og lente seg mot dørkarmen. Søsteren satt i stolen. Morens stol. Det slo ham hvordan de to liknet på hverandre. Både utvendig og i stadig større grad også innvendig. Bortsett fra morens oppsiktsvekkende sterkt turkisfargede øyne, slektet han selv visstnok mer på faren. 187 centimeter høy. Muskuløs på en, selv om han med stormskritt nærmet seg de 40, slank, atletisk måte. Mørkt hår som nå var klippet ned til et minimum. Visstnok ikke så verst kjekk, hadde han hørt, til tross for det stygge arret som startet ved øret og gikk på skrå ned over halsen – et minne fra tiden som spesialjeger i Hærens jegerkommando og en full, ustabil kollega bevæpnet med kniv. En senskade fra den slåsskampen var mest sannsynlig årsaken til at synet på det venstre øye hadde begynt å svikte i det siste. Men den skadede synsnerven var det foreløpig bare han selv og hans private øyelege som visste om. – Hvordan da? – Du tar huset, jeg tar hytta. Han lo kort og kikket seg rundt: – Hva skal jeg med det her? – Hva du skal med det? Hun ristet oppgitt på hodet. – Det må da være hundre ganger bedre å bo her enn nede i slummen på Tøyen? 12


– Jeg har ingen ønsker om å bo på Ris, takk! Han uttalte stedsnavnet som om han hadde fått en umoden limeskive på tunga. – Jeg vil mye heller ha hytta. Linn reiste seg irritert: – Du vet godt hvor knyttet jeg og barna er til det stedet. De har tilbrakt hver eneste sommer der ute, mens du knapt har vært der de siste femten årene. Og hvem er det som har pusset opp, kjøpt båten, hvem er det som vedlikeholder …? – Det er ikke så rart at jeg ikke har vært der, når familien din har okkupert stedet. – Kutt ut! Dette huset er verdt dobbelt så mye som hytta, så egentlig skylder du meg et par millioner. Men får jeg hytta, setter vi strek over det. – Hun har rett, knirket det ute fra gangen. – Jeg takserte hytta deres i forrige uke, og alt nå kan jeg si at differansen er betydelig. Axel snudde seg og stirret hold kjeft! mot fyren. Men det var en god avtale, han innså det, og ikke hadde han lyst til å krangle med søsteren heller. Han steg inn i stua og satte seg i sofaen. – Så hvis jeg selger huset … – Da snakker vi om noe annet, svarte hun strengt. – Du kan bo her, eller leie det ut, om du vil, men for det første selger du ikke huset til mamma! For det andre: Hvis du skulle være så avsindig dum at du vil selge, så skal jeg selvsagt ha halvparten av differansen mellom salgssummen og verdien av hytta. – Og du fikser alt det formelle? Linn ga fra seg et oppgitt sukk: – Jeg har egentlig ikke tid til det, men du sparer ganske mange tusen på at jeg tar arveoppgjøret. Han smilte til henne. Søsteren kunne ha vært styrtrik, så iherdig og dyktig som hun var. Hun tok imidlertid et 13


altfor lavt salær. Noen advokater er idealister. Søsteren var en av dem. Men bestemt, det var hun. – Greit, da sier vi det sånn, sa han og slo ut med armene. – Du tar hytta, mot at jeg får en viss bruksrett der ute, i alle fall til annekset, og så leier jeg ut huset i påvente av at det detter ned over hodet på de som er så dumme at de eventuelt vil bo her. – Ok, smilte hun. – Men Axel, ta en natt her. En eneste natt, er du snill. Søsteren kom bort til ham, satte seg på huk og stirret ham inn i øynene. – Hvorfor det? – Som et slags … farvel. Det gjør godt. Jeg lover. – Har du gjort det? Hun nikket. Axel heiste på skuldrene. – Ok, hvis du insisterer … Han ble avbrutt av mobilen som ringte. Et blikk på skjermen fikk ham til å sukke tungt. – Men det blir ikke i kveld, er jeg redd. Da Axel Th. Munthe suste ned mot sentrum, krysset han under ei fiskemåke som svevde inn fra fjorden. Måka saumfor asfaltjungelen på jakt etter noe spiselig, før den med jevne mellomrom hevet blikket og speidet etter artsfrender som kunne varsle om mat. Fuglen kom snart inn i en oppadgående, varm luftstrøm, og med vingene stivt ut fra kroppen gled den raskt over sentrum og ut mot Bygdøy, hvor en jevn strøm av biler satte kursen mot de forlokkende strendene ytterst ute på halvøya. Måka visste av erfaring at badegjestene gjerne slengte fra seg både iskremrester og brødbiter, og med et par slag med vingene var den på rett kurs. I samme slengen klemte den sammen bukmusklene, og en hvit klatt skjøt ut fra kloakkåpningen. Fugleskitten dalte hurtig mot bakken, passerte noen 14


greiner og landet med et dempet plask på taket av en sølvgrå BMW 528i med sotede vinduer. Bilen sto parkert delvis skjult under noen gamle hengebjørker i Huk Aveny. Inne i bilen satt to atletiske, velkledde menn, med hver sine RayBan foran øynene. Den ene hadde en laptop på fanget. Den andre fiklet med en liten kikkert. En drøy time senere rykket han med kikkerten til og pekte ut mot en av tverrveiene. Ei jente i slutten av tenårene kom joggende mot dem, i hvit, løs topp og en joggebukse som var litt for stor, som om hun forsøkte å skjule det som var under den. Hestehalen danset i takt med stegene, og munnen beveget seg, formet lydløse ord til musikken som de hvite øreproppene fylte ørene hennes med. Jenta hørte verken bildøra som ble åpnet bak henne, eller de hurtige skrittene som nærmet seg, men hun skvatt til da hun fikk øye på skyggen som brått falt sammen med hennes egen. I neste øyeblikk traff en albue henne i tinningen. Asfalten møtte knærne brutalt, og hun åpnet munnen for å skrike. Et tungt slag i nakken klippet skriket tvert av.


Kapittel 3

Å forflytte seg fra Oslo Vest til Grønland er ikke bare en klassereise som burde få enhver norsk, sosialdemokratisk sjel til å vri seg i ubehag. Det er også som en reise til et annet kontinent, hvor man som etnisk norsk lett kan føle seg fremmed i eget land. Axel kjente på følelsen, samtidig som kvinnene med hijab, de mosaikkbelagte veggene, arabiske bokstaver fra butikkvinduene og skjeggete menn i lange gevanter fikk minnene fra tjenestetiden i Afghanistan til å røre på seg. Man fikk mene hva man ville om det, tenkte Axel der han langet ut mot Grønlandsleiret, men i alle fall her på Grønland var Oslo i løpet av de siste par tiårene blitt forvandlet til noe som minnet om en muslimsk enklave. Han holdt på å kollidere med to karer som med sitt utseende viste for all verden hvor de hentet sin identitet fra, og at de ønsket alt annet enn å bli såkalt integrerte i det norske samfunnet. I ren refleks var Axel på nippet til å be om unnskyldning på dari, men bet det i seg. Han hadde unnskyldt seg nok der nede. Skjerp deg, irettesatte han seg selv. De ønsker bare å beholde kulturen sin. Ikke vær rasistisk, du er politimann, for pokker! Det lød hult, men han nektet å la fordommene og minnene om Talibans forvrengte fanatisme få overtaket, selv om de kjempet med nebb og klør i ham hver eneste dag. 16


Torbjørn Tollefsen, av de aller fleste kalt Tobben, satt ved et lite kafébord ute på gata, bøyd over mobilen. Til tross for varmen hadde han på seg en brun skinnjakke over T-skjorta, og en kaffekopp dampet ved siden av ham mens fingertuppene løp hurtig over iPhonen. – Du bør ha en god grunn til at jeg skal ofre fridagen min, Tobben. Jeg er klar for iskald pils og lettkledde damer, ikke kebab og en sur, gammel gubbe som deg. Axel trakk frem den ledige aluminiumsstolen og satte seg. Makkeren kikket opp og gliste. Tennene skinte hvite mot den mørke huden. Han kunne fint gå for å være en av innvandrerne på Grønland, hadde det ikke vært for de isblå øynene og den svarte USS Iowa-capsen han gikk med. – Grunnen er god nok, den. Tobben la fra seg mobilen og klødde seg bak kragen på T-skjorta, hvor brysthårene stakk frem som en matte av stålull. – Madser’n er nesten blitt kverka. – Mads? Mads Lindqvist? Jøss … – Noen klipte av lillefingeren hans og drilla høl i ham. De traff pulsåra i låret på’n. Han ligger på Ullevål. – Overlever han? Tobben heiste på skuldrene. – Fy faen, stakkars jævel. Jeg prata med ham seinest i går. Da gikk alt etter planen, og han var helt trygg på at ingen visste at han var informanten vår … Axel tenkte seg om. – Har han sagt hvem det var som tok ham? – Nei, han opereres nå. Men vi har mista vår mann på innsida. Hele Operasjon Marionett kommer til å velte, vet du, i hvert fall hvis han har plapra. Og hvem sprekker vel ikke når noen kjører en drill i deg? Axel sukket og gned seg frustrert over de korte nakkehårene. Ukers arbeid var i ferd med å legges i grus. Dette 17


var til alt overmål hans første sak i den nye stillingen. Han var nybegynner i faget. Spaner-fersking. Lavest på rangstigen igjen, tross alderen og en relativt lang fartstid i politiet. Men stillingen som politispaner var en ny start, på alt, og da var det verdt det. Han gned seg i det venstre øyet hvor noen merkelige, fargerike kuber var begynt å danse ytterst i synsranden – visstnok en vanlig følge av skade på synsnerven, i følge legen – og myste over mot Tobben. Axels mentor var alt annet enn fersk i gamet. Det Tobben ikke visste om både spaning og livet i den kriminelle underverden, var knapt verdt å vite. Den snart 50 år gamle fremtoningen var fortsatt i ganske god fysisk form, selv om magemusklene ikke lenger klarte å holde på plass all ølen som han tyllet i seg så snart arbeidstiden var over. Axel hadde aldri sett Tobben drikke i tjeneste, men at mannen var lettere alkoholisert, var hevet over tvil. Det var forresten ikke bare øl som presset på der innefra. Kona til Tobben, Else, var knappe 160 centimeter høy og med noe nær samme omkrets rundt livet. Samme uke som de ble introdusert som hverandres nye partnere, inviterte Tobben Axel hjem til seg. – Kona mekker sammen noe, hadde han sagt med et lurt flir, og den «mekkingen» var noe av det mest vanvittige Axel hadde satt tennene i. Han hadde fråtset så han nesten skjemtes, men Else var langt fra fornøyd: – Men du spiser jo knapt, mann, hadde hun sagt anklagende på klingende dansk, og Axel måtte bokstavelig talt trykke i seg en porsjon til, før desserten kom på bordet, etterfulgt av en overnaturlig god ostekake til kaffen. Den ble servert med en nyåpnet flaske VSOP Courvoisier cognac, som var klar for nærmeste resirkuleringsiglo da Axel ramlet lykkelig hjemover, overbevist 18


om at Tobben var verdens triveligste og mest godlynte kar. Inntrykket av Tobben var blitt noe mer nyansert i løpet av disse ukene. Mannen var for eksempel mildt sagt fordomsfull mot mørkhudede, og påsto at pakistanere sto bak mer enn halvparten av all kriminalitet i landet. Resten sto de andre «svartingene» for, bortsett fra enkelte østeuropeiske utskudd, som han kalte dem, og noen drittsekker oppe i Holmenkollåsen som satt på toppen i sine hvite snipper og trakk i trådene. I dette spillet var flertallet av de etnisk norske kriminelle bare nyttige idioter. Verden var ikke som før, nei. – Hvordan i heiteste fikk de greie på at Mads var vår mann? – Har ikke peiling, Axel. Stakkaren har i alle fall prøvd å holde tett, ellers ville de ikke ha drilla i ham. Nå blir det uansett et helvetes kjør i dagene som kommer, konstaterte han med et ektefølt sukk. – Sjefene har lagt pokker så mye prestisje i å nagle et par av de større gutta denne gang. – Men de virkelig store, de på toppen som styrer marionettene, dem får vi aldri. Er det ikke sånn? – Stemmer. Vi aner knapt hvem de er, og visste vi det, ville vi vel ikke ha klart å få noe på dem uansett. Tobben lente seg fremover og dunket langfingeren bestemt i bordet. – Hvis disse kjeltringene hadde brukt halvparten av oppfinnsomheten og kreativiteten sin på ærlig arbeid, så ville de ha nådd faen så langt! – Trodde du mente at skurkene var en gjeng idioter, utfordret Axel ham. – Jo’a, men hvem har sagt at de som når langt i samfunnet ikke er idioter? De gliste. iPhonen ga fra seg en kort tone. Tobben sjekket mel19


dingen. Øyenbrynene stupte bekymret ned mot neserota, og han satte fra seg kaffekoppen så det smalt dempet i bordplata: – Han er ferdig. – Hvem? – Mads. Han er nettopp meldt død. Tobben sukket tungt. – Så da var den saken over.


Kapittel 4

– Manda’ morra blues, og foran oss venter en lang og gørr kjedelig hovedparole. For et liv! Tobben dumpet ned på stolen ved siden av Axel. Han brakte med seg en svak eim av gammel alkohol som var i ferd med å fordunste fra porene i huden. Axel Th. Munthe kastet et blikk over forsamlingen. Seksjonen for organisert kriminalitet i Oslo var så visst en broket forsamling. Rundt ham satt kollegene fra SO: Avdelingen for spesielle operasjoner; fra unge, ivrige Heyerdahl til den selvsikre kolossen Jespersen. Sistnevnte var kjæreste med Lotte Helmersen, en usedvanlig blid og hyggelig dame fra Seljord med to beundringsverdige fordeler. Axel rev blikket fra dem og klemte seg over neseroten. Hans eget kjærlighetsliv var ikke mye å skryte av for tiden. I helgen var han riktig nok blitt regelrett sjekket opp ute på byen. Dama var både trivelig og pågående, og Axel var med på notene. Etterpå hadde han sovnet og drømt om Alis, om den tiden da de fremdeles lå tett omslynget i søvne og søkte etter hverandre straks de gløttet på øynene. Da han våknet utpå morgenkvisten og innså at kroppen han lå inntil tilhørte en helt annen, hadde han stått opp uten å vekke henne og sneket seg lydløst ut. Han vred seg på stolen og lovte seg selv å spore opp 21


telefonnummeret hennes, og i det minste komme med en unnskyldning for den feige og nedrige retretten. Axel hevet blikket igjen. En eller annen i X-ray, gruppa som for noen år siden ble opprettet for å drive med gjengbekjempelse, lo høyt. Der i gården var de høye etter helgens arrestasjon av et høytstående pakistansk gjengmedlem. Gruppa til Axel satt derimot med bøyde nakker. En dør åpnet seg innerst i lokalet, og en høy, mager kvinneskikkelse trådte inn. – Hva i … Sjølveste visepolitimesteren i egen, høye person, hveste Tobben. – Nå bryter helvete løs, Axel. Den sterkt mislikte visepolitimester Sara Frihle spankulerte mot podiet, kastet på den skråklipte luggen og kremtet: – Vi har en ekstraordinær situasjon, sa hun på sin myke sørlandsdialekt, som ikke sto til resten av dama. – Lørdag ettermiddag dro femten år gamle Caroline Fredrikke Walters ut på løpetur fra sitt hjem på Bygdøy. Hun er ennå ikke kommet hjem, og det er grunn til å tro at det kan ha tilstøtt henne noe kriminelt. En mumling bredte seg i forsamlingen. Frihle hevet stemmen, slik at den skingrende falsetten hennes overdøvet småsnakket: – Hennes far, Sven Walters, er som dere kanskje vet en godt bemidlet og ikke ubetydelig størrelse i finansmiljøet. – Ja, det vet i alle fall hu, som er omgangsvenn med folka, kom det syrlig fra munnviken til Tobben mens han myste mot visepolitimesteren. Det tok litt tid før Axel forsto hva partneren siktet til. Han hadde ikke sett det selv, men bare hørt om bildet som Dagens Næringsliv hadde valgt å finne frem da Frihle ble ansatt som visepolitimester for et halvt års tid siden: Bildet ble tatt noen måneder før ansettelsen, og viste visstnok Frihle 22


omkranset av herr Walters og et par sentrale politikere under et hageselskap for fiffen. Onde tunger ville ha det til at det var der hun hadde fått jobben. Det kunne godt stemme for alt det Axel visste, selv om slike rykter som oftest bare var ondsinnede og satt ut av den som følte seg forbigått. Spesielt kvinner kunne lett bli utsatt for slikt. Uansett hadde Sven Walters etter sigende en egen evne til å knytte folk i maktsjiktet til seg, fra kulturkjendiser til politikere – til tross for måten han hadde kommet seg til formuen sin på: først gjennom eiendomsspekulasjoner som ifølge ryktene befant seg i gråsonen for god forretningsskikk, deretter et raid i utelivs- og restaurantbransjen, før han noen år senere begynte å kjøpe seg inn i IT-bransjen. Der hadde han herjet som en villmann, satset på risikoprosjekter som mot alle odds gikk til himmels, og nøt nå relativt stor respekt i finansmiljøet som investor. Festene hans var visstnok like overdådige som fortjenesten til oppkomlingen, den flintskallede trøndergutten med karakteristisk trailerbart og runde solbriller, som aldri fullførte videregående skole; sjarmøren, racerbilføreren og ektremsportutøveren Sven Walters. Han hadde tidlig kapret Vicke Silverstav, en svensk fotomodell med en viss internasjonal karriere bak seg. Sammen hadde de den femten år gamle datteren Caroline Fredrikke – etter sladderen å dømme ei jente som i likhet med den nå fraskilte, ulykkelige og ensomme moren allerede var grundig hvitpudret under nesa. Jenta hadde sikkert ramlet ut på galeien, tenkte Axel tørt. Det var ikke første gang barn av rikinger ble borte, for så å dukke opp noen dager senere etter å ha blitt med noen venner på seiltur eller en impulsiv shoppingtur til Europas storbyer. Hun ville nok komme til rette igjen ganske snart. – Vi må dermed holde alle muligheter åpne, fortsatte 23


det fra podiet. – Av hensyn til familien Walters og etter deres eget ønske, som er formidlet til meg personlig, så skal denne saken for det første ikke ut til media, fastslo Frihle og slo knyttneven teatralsk i bordet. – For det andre har den topp prioritet, og SO vil bistå Vold og sedelighet med alle nødvendige midler. Hun tok en ørliten pause, som om hun trakk pusten. – Dere får jo frigjort ressurser, nå som aksjonen deres er gått i vasken. Den dårlig skjulte anklagen fikk overbetjent Jacobsen, lederen for SO, til å tenne. Selv om mannen sto helt borte ved døra, konstaterte Axel at han ble sprengrød i ansiktet. Overbetjenten knyttet nevene, og Axel ventet spent på om han skulle ta til motmæle og blåse ut foran hele seksjonen. Det gjorde han ikke. Ikke da. Men under parolen internt for SO ti minutter senere, fikk de høre det: – Noen har vært jævla uforsiktige, folkens! Det ryktes at Mads Lindqvist er blitt sett sammen med en av oss. Hvis så er tilfelle, har det selvsagt spredt seg som ild i tørt gress der ute, og dermed var han fritt vilt. Hvis jeg får vite hvilken idiot som eventuelt har vist seg sammen med Lindqvist, så skal jeg personlig spikre ham fast på veggen etter ballene! Overbetjent Jacobsen tørket svetten fra panna og rettet på den gråsprengte luggen. Axel hadde til nå bare hørt om raseriutbruddene til avdelingssjefen. Historiene var sterkt underdrevne. Likevel var kanskje ikke Frihles anklager tatt helt ut av det blå. Å snakke med en hemmelig kilde i full offentlighet, var rett og slett en generaltabbe. Spanerne på SO jobbet ikke undercover: de identifiserte seg som polititjenestemenn og skaffet seg informasjon først og fremst gjennom fortrolige kilder. En stor del av jobben besto i å opparbeide seg et tillitsforhold til folk ute i miljøet. 24


Mange av informantene ønsket ikke bare å stå på god fot med myndighetene, men trengte rett og slett noen å snakke med utenfor sin egen mer eller mindre belastede krets. Dermed var spanerne også relativt godt kjent i underverdenen. Samtaler med kildene måtte selvsagt foregå under kontrollerte forhold. Jacobsen trakk pusten og fortsatte, stadig med en røst som fikk vinduene til å dirre: – Vi kan høyst sannsynlig glemme hele opplegget rundt Operasjon Marionett. De trekker seg nå. Vårt eneste håp er at forsendelsen med heroin er så verdifull at de ikke kan reversere den, slik at de vil forsøke å gjennomføre en plan B. Den må vi eventuelt få nyss i. Forstått? Ansiktsfargen begynte å bli normal igjen, det vil si med bare et svakt rødskjær, slik folk med for høyt blodtrykk gjerne har. – Nå får de av dere som ikke blir satt på forsvinningen til rikmannsdattera, jaggu lette på ræva og jobbe med saken. Så – ut! Det skrapte høylydt i stolbein da lagene reiste seg for å gå til sine respektive førstebetjenter for ytterligere briefing. – Du rykker tilbake til start, men mottar dessverre ikke 2000 kroner, bare nok en kuk i ræva. Axel snudde seg. Dagfinn Jespersen stappet en voksen klype snus under overleppa og gliste med svarte renner mellom tennene. Den overdimensjonerte overkroppen var tvunget inn i en lysegrønn T-skjorte, som fremhevet hver bidige spillende muskel hos den brautende kroppsbyggeren. – Det er vel ikke ferskingen vår som har prata åpenlyst med Mads Lindqvist, fortsatte Jespersen. Axel bråstoppet. Beskyldningen kom så overraskende at han bare ble stående og måpe. – Apropos kuk i ræva, Dagfinn …, brummet Tobben ved siden av ham. – Jeg kjenner en diger HIV-smittet 25


negersoper som har som høyeste mål å ta en purk bakfra. Hvis du beskylder makkeren min for noe sånt en gang til, så skal jeg personlig holde deg fast mens negeren får drømmen sin oppfylt! Tobben grep fatt i kragen til Axel og ledet ham bestemt inn i møterommet hvor førstebetjenten ventet på dem. – Jeg bare kødda, Tobben, fikk Dagfinn flirt bak dem før døra smalt igjen i synet på ham. – Det var da voldsomt, Torbjørn. Dårlig start på dagen? – Bare fornavnet. God morgen, sjef. Førstebetjent Hilde Myrvatn smilte mot dem. Axel kokte fremdeles innvendig, og var dessuten frustrert over at det var partneren og ikke han selv som hadde tatt til motmæle. Han tok seg imidlertid sammen foran førstebetjenten. Axel Th. Munthe hadde hatt mange sjefer i både politiet og hæren, men ingen av dem kom i nærheten av Myrvatn. I løpet av den korte tiden han hadde vært i SO, hadde respekten for henne økt hver eneste dag. Under den røde luggen glimtet et par intelligente, varme øyne, og selv den frodige kroppen utstrålte en overstrømmende vennlighet og varme; en godslig morsfigur som fikk selv den mest hardbarkede spaner til å mykne. Det moderlige ved henne skyldtes kanskje at hun hadde satt fire barn til verden, som hun håndterte elegant med den ene hånda, mens den andre minst like elegant styrte spanerlag, løste interne konflikter og sjonglerte med håpløse budsjetter. Axel kunne fremdeles riste imponert på hodet ved minnet om første gang han traff henne: med en febersyk, snørrete småtass under skrivebordet, telefonen låst fast mellom skulderen og kinnet, hendene fulle av dokumenter mens hun hilste på ham som om han var den viktigste personen i hele hennes 26


tilværelse. Men godsligheten hadde sine grenser. Førstebetjenten kunne være hard som stål om det trengtes, og selv overbetjent Jacobsen bøyde av når Myrvatn hadde bestemt seg for noe. Og rapporten fra da hun selv var operativ spaner og på egenhånd hadde arrestert tre bevæpnede gjengmedlemmer, hadde hedersplass i arkivet over SOs udødelige historier. – Vel, gutter, jeg er redd det ikke blir mye kontorarbeid på dere i dag. – Huff da, kommenterte Tobben ironisk. – Dere må ut og trykke, alt dere har, på alle dere får tak i. Vi må redde stumpene, for … Ja, dere vet selv hvor viktig operasjon Marionett er. – Jeg tok noen telefoner i helga, begynte Tobben hemmelighetsfullt. – En av dem var til en gammel ringrev, som slapp ut på prøve fra Ullersmo nå på fredag. Sona et par år for vold mot kona. Tilsynelatende hyggelig og omgjengelig som få, men en veritabel drittsekk bak fasaden. Småkriminell, hissig gammal alkis, som plukker opp det mest utrolige – dere kjenner typen. Uansett, han tipset om noe han hadde overhørt rett før han slapp ut, en samtale mellom en afrikansk småsmugler og en kosovoalbansk løpegutt, som visstnok dreide seg om en stor mengde heroin som er på vei. Og gjett hvem løpegutten er? Jo, ingen ringere enn unge, fremadstormende Josip. – Hvem, spurte Axel da Tobben og Myrvatn vekslet et megetsigende blikk. – En som jeg hadde å gjøre med for et års tid siden, svarte Tobben. – En småkjeltring som viklet seg inn noe som var altfor stort for ham, og som ble sittende med skjegget i postkassa, mens alle rundt ham gikk fri. Uansett bør du og jeg ta en tur opp til Kløfta og ta en prat med ham. 27


– Fint, sett i gang! Myrvatn var allerede i gang med å lese mail på pc-en. – Sikker på at vi ikke skal finne den bortskjemte jenta for Frihle i stedet? gliste Tobben. – Ut!

Operasjon Helena  

Kriminalroman av Sigbjørn Mostue og Johnny Brenna

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you