Ben Lerner 10:04

mørk gyllen lød. Jeg så på Alex som hevet øyenbrynene tilbake.

De ba meg reise meg og startet med å beregne armlengden min og kurven i brystveggen og ryggraden og buen i foten i henhold til et nosologisk system som var et mysterium for meg, og utførte så mange målinger at det føltes som om lemmene mine hadde formert seg. At legene var yngre enn meg, utgjorde en ulykksalig milepæl: Heretter kunne ikke lenger legevitenskapen stå i et paternalistisk forhold til kroppen min, fordi det legene nå ville se i denne sykeliggjorte kroppen, var sitt eget framtidige forfall, ikke sin fortidige umodenhet. Og samtidig ble jeg i dette barnetilpassede rommet infantilisert av tre usannsynlig tiltrekkende kvinner i midten eller slutten av tjueåra mens Alex fulgte medfølende med på en avstand som var mer enn konkret.

Den kan smake det den berører, men har en svak proprioseptiv sans. Hjernen er ikke i stand til å bestemme kroppens posisjon her og nå, det gjelder særlig armene mine, og smidighetens forrang framfor den proprioseptive inputen innebærer at den mangler den stereognostiske sansen, det vil si evnen til å danne seg et mentalt bilde av formen og fasongen på det jeg berører: Den kan registrere lokale variasjoner i teksturen, men kan ikke integrere denne informasjonen i et større bilde, den kan ikke lese den realistiske fiksjonen verden framstår som. Det jeg prøver å si er at kroppsdelene mine hadde tilegnet seg en grusomt ubehagelig nevrologisk autonomi, ikke bare romlig, men også temporalt, og framtiden min raste litt mer sammen over meg for hver eneste sammentrekning som utvidet, om enn ørlite, det altfor fleksible rørsystemet rundt hjertet mitt. Jeg var både eldre og yngre enn alle i rommet, inkludert meg selv. ° Alex’ støtte var moralsk og praktisk, men også egennyttig, i den forstand at hun nylig hadde foreslått at hun skulle befruktes med min sæd, ikke, uleiliget hun seg straks med 12