Ben Lerner 10:04

10:04

Ben Lerner

10:04 Oversatt av Thomas Lundbo

Ben Lerner Originalens tittel: 10:04 Oversatt av Thomas Lundbo Copyright: © Ben Lerner Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-48210-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Margie Hurwich/Arcangel Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2016 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Book Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Sitatet på s. 30 er hentet fra Walter Benjamin: Kunstverket i reproduksjonsalderen, oversatt av Torodd Karlsten, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1975, s. 98.

Sitater fra Leaves of Grass er hentet (med noen tilpasninger) fra Walt Whitman: Gresstrå, oversatt av Kurt Narvesen, Bokvennen, Oslo 2006-2007.

Sitatet på s. 36 er hentet fra Virginia Woolf: Mrs Dalloway, oversatt av Kari Risvik, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1980, s. 31.

I Hasidismen fortelles en historie om den kommende verden som sier at alt vil bli akkurat som det er her. Akkurat slik soverommet vårt er nå, vil det også være i den kommende verden; der babyen vår sover nå, vil den også sove i den andre verden. Og de klærne vi har på oss i denne verden, vil vi også ha på oss der. Alt vil bli akkurat som det er nå, bare litt annerledes.

EN

Byen hadde gjort om et stykke av en nedlagt høybane til en slags parksti oppe i luften, og agenten min og jeg gikk sørover i den usedvanlig milde kvelden etter en skandaløst dyr feiring på en restaurant i Chelsea, som blant annet inkluderte babyblekksprut kokken bokstavelig talt hadde massert til døde. Vi hadde inntatt de usannsynlig møre dyrene hele, det var første gang jeg hadde spist et helt hode, og det attpåtil fra en skapning som pynter bostedet sitt, og er observert i komplekse former for lek. Vi gikk sørover langs de dust glinsende, utrangerte skinnene og de nøye arrangerte klyngene av sumak og parykkbusker til vi kom fram til den delen av High Line der det er en åpning i skinneplanet, med en bred tretrapp som går flere nivåer ned under konstruksjonen; på det laveste er det satt opp høye vinduer med utsikt over Tenth Avenue slik at trinnene danner et amfi hvor man kan sette seg og se på trafikken. Vi satte oss og så på trafikken og jeg kødder og jeg kødder ikke når jeg sier at jeg kunne fornemme en utenomjordisk intelligent livsform, jeg følte meg utsatt for serier av bilder, sansefornemmelser, minner og følelser som strengt tatt ikke tilhørte meg: evnen til å oppfatte polarisert lys; en sammensmelting av smaks- og berøringssansen idet salt ble gnidd inn i sugekopper; en redsel som var lokalisert i ekstremitetene og strakte seg hinsides hjernen. Jeg sa alt dette høyt til agenten min, som trakk inn og blåste ut røyk, og vi lo.

Et par måneder tidligere hadde agenten sendt meg en mail der hun sa at jeg sannsynligvis kunne få et «solid sekssifret beløp» i forskudd på grunnlag av en novelle jeg hadde 9

fått publisert i The New Yorker; jeg trengte bare å love å gjøre den om til en roman. Jeg klarte å skrive en oppriktig ment, om enn litt vag prosjektbeskrivelse, og så var plutselig alle de ledende New York-forlagene med i en budrunde og vi spiste blekksprut i det som skulle bli åpningsscenen.

«Hvordan har du egentlig tenkt å utvide fortellingen?» hadde hun spurt, med et fjernt blikk, siden hun var opptatt med å regne ut tipsen.

«Jeg skal projisere meg inn i flere framtider samtidig,» skulle jeg ha sagt, «med en liten skjelving i hånden; jeg skal jobbe meg fra ironi til ærlighet i den synkende byen, som det sårbare nettverkets vordende Whitman.» ° En gigantisk blekksprut var malt på veggen i rommet der jeg var blitt sendt til utredning sist september – en blekksprut og en sjøstjerne og diverse vannlevende kraniedyr med gjeller – for dette var pediatrifløyen og det maritime motivet skulle virke beroligende på barna og gi dem noe annet å tenke på enn nålene og de små reflekshammerne.

Jeg var der som trettitreåring fordi en lege tilfeldigvis hadde oppdaget et asymptomatisk aneurisme, en mulig utvidelse av aortaroten som krevde tett overvåking og sannsynligvis et kirurgisk inngrep, og den vanligste forklaringen på en slik tilstand for en på min alder, var Marfans syndrom, en genetisk feil i bindevevet som typisk gir langlemmede gummimenn. Da jeg møtte kardiologen og han foreslo utredningen, framholdt jeg den høye kroppsfettprosenten min, den helt alminnelige armlengden og høyden bare så vidt over gjennomsnittet, men han kontret med de lange, tynne tærne og den store bevegeligheten i leddene mine, og hevdet at jeg godt kunne falle innenfor diagnosespekteret. De fleste marfanere får diagnostisert syndromet tidlig i barneårene, derfor pediatrifløyen.

Hvis jeg hadde Marfan, forklarte kardiologen, var grensen for kirurgisk inngrep lavere (ved 4,5 centimeter i diameter på aortaroten), og jeg var ikke langt unna (jeg lå på 10

4,2 ifølge en MR-undersøkelse), fordi sannsynligheten for det de kalte «disseksjon», en som oftest dødelig rift i aorta, er høyere blant marfanere; hvis jeg ikke hadde den underliggende genetiske disposisjonen, hvis aortatilstanden min måtte vurderes som idiopatisk, ville det antagelig bli nødvendig med kirurgi likevel, men grensen ville ligge litt lenger unna (5 centimeter), og det var mulig at progresjonen ble langsommere. Uansett var jeg nå belemret med vissheten om at det var en ikke ubetydelig statistisk mulighet for at den største blodåren i kroppen min når som helst kunne dissekere – en hendelse jeg visualiserte, helt feilaktig, som en piskende hageslange som sprutet blod inn i blodet mitt, tomme øyne like før jeg kollapser akkurat som om osv.

Så der satt jeg altså under vann på Mount Sinai Hospital, i en rød plaststol designet for barnehagebarn, en stol som umiddelbart fikk meg til å føle meg klossete og hengslete i sykehusskjorta av papir, slik at den genetiske feilen liksom var påvist allerede før undersøkelsesteamet kom inn. Alex, som hadde fulgt meg for å gi meg det hun kalte moralsk støtte, men som vel så mye var praktisk støtte, siden jeg hadde vist meg ute av stand til å forlate et legekontor med så mye som et minimum av den formidlede informasjonen friskt i minnet, satt på skrå overfor meg i den eneste voksenstolen, som utvilsomt var ment til en forelder, med en åpen notatbok i fanget.

Jeg var på forhånd blitt fortalt at utredningen skulle gjennomføres av en trio leger som deretter skulle konferere i kollegiet og gi sin vurdering, som jeg så for meg som en endelig dom, men det var to ting jeg ikke var forberedt på med disse legene som nå kom inn med strålende smil: De var vakre og de var yngre enn meg. Det var flaks at Alex var der, ellers ville hun ikke ha trodd at legene – som alle så ut til å være fra det indiske subkontinent – i motsetning til meg var perfekt proporsjonerte i de hvite frakkene sine, med høye kinnben og ansikter som, sikkert med god hjelp av kyndig påført øyenskygge og gloss, selv i sykehusbelysningen glødet av en nesten parodisk sunnhet, en 11

mørk gyllen lød. Jeg så på Alex som hevet øyenbrynene tilbake.

De ba meg reise meg og startet med å beregne armlengden min og kurven i brystveggen og ryggraden og buen i foten i henhold til et nosologisk system som var et mysterium for meg, og utførte så mange målinger at det føltes som om lemmene mine hadde formert seg. At legene var yngre enn meg, utgjorde en ulykksalig milepæl: Heretter kunne ikke lenger legevitenskapen stå i et paternalistisk forhold til kroppen min, fordi det legene nå ville se i denne sykeliggjorte kroppen, var sitt eget framtidige forfall, ikke sin fortidige umodenhet. Og samtidig ble jeg i dette barnetilpassede rommet infantilisert av tre usannsynlig tiltrekkende kvinner i midten eller slutten av tjueåra mens Alex fulgte medfølende med på en avstand som var mer enn konkret.

Den kan smake det den berører, men har en svak proprioseptiv sans. Hjernen er ikke i stand til å bestemme kroppens posisjon her og nå, det gjelder særlig armene mine, og smidighetens forrang framfor den proprioseptive inputen innebærer at den mangler den stereognostiske sansen, det vil si evnen til å danne seg et mentalt bilde av formen og fasongen på det jeg berører: Den kan registrere lokale variasjoner i teksturen, men kan ikke integrere denne informasjonen i et større bilde, den kan ikke lese den realistiske fiksjonen verden framstår som. Det jeg prøver å si er at kroppsdelene mine hadde tilegnet seg en grusomt ubehagelig nevrologisk autonomi, ikke bare romlig, men også temporalt, og framtiden min raste litt mer sammen over meg for hver eneste sammentrekning som utvidet, om enn ørlite, det altfor fleksible rørsystemet rundt hjertet mitt. Jeg var både eldre og yngre enn alle i rommet, inkludert meg selv. ° Alex’ støtte var moralsk og praktisk, men også egennyttig, i den forstand at hun nylig hadde foreslått at hun skulle befruktes med min sæd, ikke, uleiliget hun seg straks med 12

å presisere, gjennom et samleie, men gjennom intrauterin inseminasjon, fordi, som hun sa, «det ville være veldig rart å knulle deg». Temaet ble brakt på bane på Metropolitan Museum, dit vi ofte dro om ettermiddagen midt i uka, siden Alex var arbeidsløs, og jeg forfatter.

Vi møttes i mitt førsteår, hennes sisteår på college, på et kjedelig kurs om store romaner, og vi kjente en umiddelbar og gjensidig sympati, men ble ikke bestevenner før vi fant ut at vi var nesten naboer i Brooklyn, da jeg flyttet dit noen år etter studiene. Det var da vi begynte med spaserturene våre – turer gjennom Prospect Park mens dagslyset svant hen i lindetrærne; turer fra nabolaget vårt i Boerum Hill til Sunset Park, der vi så på dragene som fløy på sine myke vinger i kveldsrødmen; nattlige turer langs promenaden, med Manhattans kneisende mylder av lys funklende i det mørke vannet ved siden av oss. Seks år med turer på en stadig varmere klode, selv om vi gjorde andre ting enn å gå, hadde gjort Alex’ nærvær så essensielt forbundet med min opplevelse av det å bevege seg gjennom byen, at jeg kunne fornemme henne ved siden av meg også når hun ikke var der; når jeg gikk over en bro i taushet, føltes det ofte som om vi delte denne tausheten, selv om hun var på besøk hos foreldrene sine nord for byen, eller var sammen med en kjæreste, som hun kunne føle seg trygg på at jeg hatet.

Kanskje brakte hun temaet på bane inne på museet og ikke over en kopp kaffe eller tilsvarende, for i galleriene, akkurat som på spaserturene våre, var blikkene våre parallelle, rettet framfor oss mot maleriene og ikke mot hverandre, hvilket var den nødvendige forutsetningen for de mest intime samtalene våre; vi pleide å finne ut av hva som var, i overført betydning, vårt syn på saken mens vi hadde det samme synet foran oss. Det var ikke det at vi unngikk blikkontakt, jeg ble alltid fascinert av det overskyede preget i øynene hennes – mørkt epitel mot klar stroma – men vi ble som oftest tause når vi så på hverandre. Hvilket innebar at vi spiste lunsj tause eller tompratende, slik at det først var på hjemturen jeg fikk vite at moren hennes hadde fått påvist 13

kreft i et sent stadium. Du kunne ha sett oss spaserende på Atlantic Avenue, hun med tårene strømmende nedover kinnene, jeg med armen om skulderen hennes; eller kanskje du har sett meg under et av mine stadig hyppigere tilfeller av lakrimal sekresjon, som mottager av trøst in natura mens vi gikk over Brooklyn Bridge, mer som sammenvokste enn som et par.

Den dagen sto vi foran Jules Bastien Lepages Jeanne d’Arc – Alex ligner litt på denne versjonen av henne – og hun sa, apropos ingenting: «Jeg er trettiseks år og singel.»

(Gudskjelov hadde hun slått opp med den siste kjæresten, en skilt arbeidsrettsadvokat i slutten av førtiåra som hadde gjort litt arbeid for helsesenteret hun hadde vært med på å drive før det knelte. Etter to glass vin begynte han alltid, uten unntak, å underholde alle innen hørevidde med historier fra sin tid som hjelpearbeider på et mistenkelig vagt humanitært prosjekt i Guatemala; etter tre glass startet han på utlegningen om sin eks-kones seksuelle undertrykkelse og generelle frigiditet; etter en fire–fem begynte han å flette sammen disse to ellers uforenelige temaene i den snøvlete enetalen sin, der de ydmykende avvisningene i senga ble tilkjent samme retoriske vekt som folkemord. Hvis jeg var i nærheten, sørget jeg for at glasset hans til enhver tid var fullt, i den hensikt å framskynde bruddet.) «Det har ikke gått en eneste dag de siste seks årene uten at jeg har ønsket meg barn. Ja, jeg vet jeg er en klisjé. Jeg vil at mamma skal få møte barnet mitt. Jeg har syttifem uker med arbeidsledighetsstønad og forsikring pluss litt oppsparte midler, og samtidig som jeg vet at jeg egentlig burde være mer skeptisk til å forplante meg akkurat nå enn noen gang før, er følelsen jeg sitter igjen med at det aldri kommer til å passe, at jeg ikke kan vente på at den biologiske klokka skal tikke i takt med karrieren min. Vi er bestevenner. Du kan ikke leve uten meg. Kunne ikke du donere sæden? Vi skal klare å finne ut av hvor mye du skal ha med barnet å gjøre. Jeg vet det høres sprøtt ut, og vil at du sier ja.» Øverst til venstre i bildet svever tre gjennomsiktige eng14

Framtidens nærvær

Framtidens fravær

ler. De har nettopp kalt Jeanne, som har sittet ved en vev i foreldrenes hage, til å redde Frankrike. Den ene engelen har lagt hodet i hendene. Jeanne kommer liksom sjanglende mot tilskueren i ekstasen over kallet, med venstre arm utstrakt, som om hun prøver å støtte seg. I stedet for at hånden, som er omhyggelig plassert i englenes blikkretning, klamrer seg til greiner eller blader, ser den ut til å gå i oppløsning. Museumsplaketten forteller at Bastien-Lepage ble kritisert for å ha mislykkes i å forene englenes eteriske framtoning med realismen i helgenens kropp, men det er nettopp dette som gjør maleriet til et av yndlingsbildene mine. Det er som om spenningen mellom den metafysiske og den fysiske verden, mellom de to temporalitetene, skaper en brist i bildematrisen; bakgrunnen sluker fingrene hennes. Mens jeg sto der den ettermiddagen sammen med Alex, kom jeg til å tenke på bildet Marty går rundt med i Tilbake til fremtiden, en skjellsettende film for meg i tenårene: Etter som Martys tidsreise forkludrer familiens forhistorie, begynner han og søsknene å viskes ut fra fotografiet. Bare at her er det et nærvær, og ikke et fravær, som fortærer hånden: Hun blir trukket inn i framtiden. ° Vi holdt på å lage et diorama i en skoeske som en del av bokprosjektet Roberto og jeg planla for selvpublisering, om brontosaurusen og den vitenskapelige forvirringen om arten: På 1800-tallet satte en paleontolog skallen til en camarasaurus på et apatosaurus-skjelett i den tro at han hadde oppdaget en ny art, slik at den ene av de to ikoniske dinosaurene fra ungdomstiden min viser seg å ikke ha eksistert, en revidering som sammen med degraderingen av Pluto fra planet til plutoide var et hardt slag, retrospektivt, for min verdensanskuelse som barn, for den oppfatningen jeg husket som min både av verdensrommet og den geologiske tiden. Roberto var en åtte år gammel gutt som gikk i tredjeklassen som min venn Aaron var lærer for på en tospråklig skole i Sunset Park. Jeg hadde spurt 16

Aaron om jeg på en eller annen måte kunne være til hjelp i noen av timene hans, og samtidig kunne få smuglet inn litt spansk-praktisering. Roberto var intelligent og omgjengelig, men litt lettere distraherbar enn gjennomsnittet, og Aaron trodde at samarbeidet vårt om en serie med prosjekter etter skoletid kunne lirke ham inn i, eller i hvert fall gi ham eksempler på, forskjellige konsentrasjonsmoduser. Jeg hadde ikke tillatelse til å være på skolen, men Aaron hadde spurt Robertos mor – med en forsikring om at jeg var en publisert forfatter – om hun var komfortabel med dette opplegget, og det var hun.

Under den første seansen fikk Roberto en nøtterelatert allergisk reaksjon av granolabaren jeg hadde tatt med og glemt å klarere med Aaron, og da han ble mørkerød i ansiktet og hveste, selv om han riktignok smilte, kjente jeg en dyrisk frykt; jeg så for meg at jeg måtte åpne luftrøret hans med en blyant. Heldigvis kom Aaron akkurat da tilbake fra et møte i klasserommet ved siden av, og kunne berolige meg med at Robertos allergi ikke var spesielt alvorlig og at reaksjonen ville gå fort over, men påpekte at jeg måtte være mer forsiktig framover; han visste ikke at jeg hadde tatt med et lite mellommåltid. I den tredje eller fjerde uka med denne privatundervisningen, en gang Aaron igjen var ute av klasserommet, gjorde Roberto uten noe som helst forvarsel mytteri, og informerte meg om at han skulle treffe vennene sine, og at siden jeg ikke var læreren hans, kunne jeg ikke stoppe ham. Han pilte bortover gangen og jeg gikk raskt etter ham, med kinn som brant av en skam jeg var redd eventuelle voksne vitner ville tolke som en form for lidderlighet. Til slutt lokaliserte jeg ham i hjørnet av gymsalen som også ble brukt som kantine, inne i en liten sirkel av klassekamerater som hadde stimlet sammen rundt et vannbillekadaver av kyklopiske dimensjoner, og det var bare med løfter om at han skulle få låne iPhonen min til å spille jeg klarte å lokke ham tilbake til klasserommet.

Nå, vel inne i den tredje måneden, var vi blitt gode venner: Som mellommåltid tok jeg med en frisk frukt han aldri 17

spiste, og Aaron hadde fått Robertos mor til å true ham til lydighet. I perioden like etter at jeg hadde fått diagnosen min, da jeg hvert femte minutt trodde jeg skulle dissekere, var øyeblikkene da jeg godsnakket med Roberto for å få ham til å fokusere på mytologien rundt kraker eller de nylig oppdagede forhistoriske haiene, de eneste da jeg klarte å la være å tenke på den potensielt dødelige utvidelsen ved aortaklaffen.

Bare noen dager etter Marfan-utredningen satt jeg meg altså på ny på en stol beregnet for barn, mens jeg med umedgjørlige barneskolesakser klippet ut diverse dinosaurer vi hadde printet ut fra nettet for å klistre dem på fargede kartongark, der de skulle være åte for apatosaurusen, på en måte som helt sikkert var totalt anakronistisk, siden vi ikke hadde tålmodighet til å sjekke hvilke dinosaurer som levde i hvilke geologiske perioder, da Roberto vendte tilbake til et tema som hadde dukket opp i drømmene hans etter at han hadde sett et program på Discovery Channel om muligheten for en ny istid.

«Når alle skyskraperne fryser kommer de til å falle ned som på ellevte september,» sa han i sin sedvanlige muntre tone, om enn litt mer lavmælt, «og knuse alle.» Roberto pleide å modulere volumet framfor tonen når han skulle markere alvor og sinnsbevegelse.

«Hvis det ble ordentlig kaldt kunne kanskje noen vitenskapsmenn finne opp et nytt oppvarmingssystem for bygningene,» sa jeg.

«Men global oppvarming, da?» sa han smilende, og blottet hullet i tanngarden der den nye fortannen lot vente på seg, samtidig som han hvisket, et tegn på genuin redsel.

«Jeg tror ikke det blir noen ny istid,» løy jeg, og klippet ut et nytt utryddet dyr.

«Tror du ikke på global oppvarming?» spurte han.

Jeg tok en liten pause. «Jeg tror ikke det kommer til å falle bygninger på noen,» sa jeg. «Har du drømt om noe annet, da?»

«I den vonde drømmen min så kommer Joseph Kony for å ta meg, og så …»

18

«Joseph Kony?»

«Han slemme fra Afrika, i den filmen.»

«Hva vet du om Joseph Kony?»

«Jeg så en YouTube-film om at han drepte alle folk i Afrika.»

«Hvorfor skulle Joseph Kony komme til Brooklyn? Hva har det med global oppvarming å gjøre?»

«I den vonde drømmen min så fryser alle bygningene til is når det har blitt istid på grunn av global oppvarming og så sprekker fengslene også og alle morderne går ut gjennom sprekkene og kommer for å ta oss og Joseph Kony kommer for å ta oss og vi må rømme til San Salvador, men de har helikoptre og nattkikkerter og uansett har vi ikke papeles så vi kan ikke dra noen steder.» Han sluttet å klippe og la haken på pulten, deretter pannen.

En stadig hyppigere følelse at det svimlet for meg, liksom et forbigående, men alvorlig tilfelle av total agnosi der gjenstanden i hånden min, her en grønn barnesaks, går fra å være et velkjent redskap til en ukjent artefakt, slik at også selve hånden oppleves mer og mer som fremmed, en omstendighet som springer ut fra en fornemmelse av at tiden og rommet bryter sammen, eller, paradoksalt nok, en overveldende følelse av at de smelter sammen, som når en ugandisk krigsherre via YouTube dukker opp i en illegalt innvandret salvadoransk guttunges Brooklyn-baserte drømmer om en framtid som blir ødelagt av dramatiske endringer i værsystemene og et imperialt juridisk system som dømmer ham til statsløshet; akkurat som meg tenderte Roberto mot et apokalyptisk syn på framtiden.

Jeg ba ham se på meg og så lovte jeg, på to språk, det eneste jeg kunne love ham: Han trengte ikke å være redd for Joseph Kony.

Etter at jeg hadde forevist Roberto for moren, Anita, utenfor skolen, og bedt om tillatelse til å kjøpe churros til oss begge fra en sølvhåret kvinne inntullet i et lyst, rødt teppe, en av de mange selgerne som dukket opp så fort undervisningstimene eller skolefritidstilbudene var ferdige 19

og tilbød churros i all slags vær og helado i varmt, med en masse vakre barn svermende omkring seg, et forgjengelig publikum som rommet mer dirrende liv, intergenerasjonelt samkvem og språklig variasjon enn jeg hadde opplevd i løpet av hele min barndom i Topeka, begynte jeg ikke på den lange turen hjem, slik jeg pleide, men gikk i stedet inn i bygningen igjen, drevet av en udefinerbar kraft. Skolen var raskt tømt for folk; bortsett fra vaktmesteren og en enormt overvektig sikkerhetsvakt som jeg utvekslet det rituelle nikket med, var de eneste gjenværende innvånerne enkelte lærere som hadde forskanset seg inne på klasserommene, der de satte inn stjerneklistremerker eller planla undervisning eller skiftet sagflis i stålbur, og hvis tilstedeværelse jeg kunne fornemme idet jeg begynte å gå gjennom gangene mens jeg dro hånden langsetter kartongarkene med høstmotiver: løvverk i skiftende Crayola-farger, overflødighetshorn, kalkuner som var tegnet som omriss av flerfingrede ekstremiteter.

Vet du hva jeg mener hvis jeg sier at da jeg kom opp i tredje etasje og kvittet meg med emballasjen, var jeg sju år gammel og gikk på Randolph Elementary School, og det som hang på veggen var brev i sirlig løkkeskrift som ønsket Christa McAuliffe lykke til på Challenger-ferden, som lå bare noen måneder inn i framtiden? Jeg går gjennom fru Greiners dør og finner pulten min, stolen er ikke lenger for liten og Pluto er en av planetene i uroen av isopor som henger fra taket. Foreldrene mine er på Menninger-klinikken; storebroren min er i klasserommet like over mitt; Joseph Kony er så vidt i ferd med å gjøre seg bemerket som leder av en premillennialistisk milits; radiatoren spraker i hjørnet, for i fortiden er november ofte kald. Klasserommet er ikke tomt, men nærværene er flimrende: Daniel kommer til syne på pulten ved siden av meg, han har et lappverk av Knøttene-plaster og små blåmerker på armene, og i løpet av den påfølgende våren må han på legevakten etter å ha stappet en geléfigur – på min utfordring – faretruende langt inn i nesa, Daniel som på ungdomsskolen skal bli den første 20

av oss til å røyke, men som på denne tiden er kjent for å innta hele Domino porsjonspakker i smug. Det er trist å skulle lage et diorama av framtiden sammen med en gutt som av diverse sammensatte årsaker skal henge seg i kjelleren til foreldrene når han er nitten år gammel, men vi har nå engang fått denne oppgaven, fru Greiner står over oss for å sjekke framdriften, den syntetiske kokosnøtt-duften i hudkremen hennes blander seg med lukten av kontaktlim.

Jeg skal lage figuren av Daniel og han skal lage den av meg, men romfergen skal vi konstruere sammen, og den skal få henge som en ufullført setning i lufta og i all evighet gå i oppløsning.

Trekker oss inn i fremtiden

Og jeg vil si noe til de amerikanske skoleelevene som så på direktesendingen da romfergen lettet. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, men av og til skjer slike grusomme ting. Alt sammen er en del av det å utforske og oppdage. Det er en del av det å ta sjanser og utvide menneskets horisont. Fremtiden tilhører ikke de engstelige; den tilhører de modige.

21