Jerusalemsyndromet

natt mellom de klamme lakenene. Livet mitt ville ha hatt en hensikt selv om jeg hadde mistet det. Jeg bare satt der.

Jeg foretok meg ingenting. Nå vet jeg ikke hva som er hensikten med det hele. Jeg forstår ikke hvorfor jeg lever, og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det.

Livet er kort! Det ligger der og spreller mellom hendene dine, og så er det plutselig ikke mer å si.

Tallerkenklirr og stemmesurr på Maxim, det dufter mat og parfyme av menneskene.

Osama smiler ved bordet sitt.

Hanadi spiser opp måltidet og tørker seg rundt munnen. Kavaleren hennes forlater bordet for å rekke en viktig avtale. Osama sitter ved nabobordet. Bølgene lyser. Solen synger. Så trykker Hanadi på en knapp. Alle vinduene forsvinner. Solen eksploderer. Osama er kokk på Maxim og dør midt i sin egen spisepause. En arm lander på bordet ved inngangen. En mann tar seg til maven og vet ikke at han holder sine egne tarmer mellom sorte fingre. Sikkerhetsvakten lever ikke lenger. I flere sekunder er alt stille.

Så begynner menneskene å gjøre det eneste de kan. De skriker. Bahaihaven smiler i stivnet skjønnhet. Veggene er muskelmasse og hjernegrøt og tannmosaikk og hudslintrer. Gulvet er stort og vått og rødt under stolben og klær og knuste drømmer. Skrikene varer til døden og blålysene og morfinen kommer. Imens mørkner havet. Bølgene smiler og smiler i onde små glimt, standhaftige gjennom hele den lange skumringen, før solen endelig går ned.