Jerusalemsyndromet

Jerusalemsyndromet

Sunniva Lye Axelsen

Jerusalemsyndromet roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37918-6 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Hulton Archive/Imagno Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,9/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Havneområdet i Haifa er så stygt at man ikke kan unngå å bli rørt. En hel bydel av containere sperrer utsikten mot lastebåtene; gate på gate uten mennesker mellom kvadrater av mangefarvet bølgeblikk og hvitmalt stål. Bare en og annen gaffeltruck bryter av og til mellomrommene mellom alle firkantene. Og så, litt bortenfor, denne gigantskogen av maskineri som strekker seg mot himmelen.

Alle heisekranene har forskjellige farver og kneiser med svanehalser og pelikannebb i himmelblått og sjøgrønt og arteriefiolett og lyst neglerosa mot havet som bestandig synes mer glitrende enn i Tel Aviv eller Ashkelon eller Gaza.

Snur man seg, vil man få se Bahaihaven ligge der vertikalt langs en høy fjellside. Hele haven er en stor bakke inndelt i etasjer, beplantet i geometrisk perfeksjon. Blomstene står der og gaper med identiske kronblader, hundrevis av små plener avgrenset av lave hekker i polert flaskegrønt innbyr ikke til å trås på; hvert strå er like langt. Andre hekker er klippet slik at de likner figurer: elefanter og seler og globuser som likner mørkegrønne, blanke statuer mer enn planter. På avstand inngir haven ærefrykt. Den likner et vakkert sår i fjellsiden. Men midt inne i haven blir man ofte litt trist. Det er vel noe med alle disse lagene av per5

feksjon. Neste etasje, og så neste igjen, og så er det det samme hele tiden. Det hender ingenting.

Man står der, og vet med ett hvordan et aldershjem i Florida eller Arizona ser ut selv om man aldri har vært i Amerika. Det er så fryktelig vakkert, og det er ikke et hår i svømmebassengene, og bungalowene spyles hver uke og det er ikke ugress i bedene selv om solen skinner og skinner. Men alle menneskene er gamle. De forpurrer skjønnheten fordi de ikke er spennende. De gjør den kjedelig og fyller sinnet med lede og trang visshet.

Restaurant Maxim er en av disse sedvanlige firkantede bygningene langs strandpromenaden med hvit sandstensfasade i første etasje og sorte skyvevinduer over, hele veien rundt. Maxim lyser i røde hebraiske og latinske bokstaver langs kanten av det flate taket. Himmelen er fryktelig blå.

Det er varmt i Haifa i oktober.

Mens Harriet henger opp klær til tørk i Jerusalem, kommer en kvinnelig advokatkandidat inn på Maxim sammen med en mann.

Det er 4. oktober 2003. Først dagen etter kommer Harriet til Haifa og tar bilder av de sorte vinduene og det tørre blodet og drømmer frem det som hadde hendt, slik hun ville ha fotografert det i raske, lydløse serier, om hun bare hadde nådd frem i tide: Restaurantlokalet er halvfullt. Advokatkandidaten sitter med ansiktet mot sjøen som ligger og glitrer og blinker der ute og likner bølger av knust glass i den begynnende ettermiddagssolen.

6

Advokatkandidaten heter Hanadi Jaradat, er åtteogtyve år og har røde lepper som svinger oppover i munnvikene.

Hun smiler svakt, og har kanskje gjort seg ekstra flid på badet i dag. Over øynene hennes som sitter langt fra hverandre og gjør henne ekstra vakker er brynene pent plukket; bredere i innerkant enn i ytterkant. Håret hennes ligger sort og skinnende over kravebena.

Ved et annet bord har Osama Najar satt seg ned. Håret hans vokser i en markant spiss ned i pannen. Tennene hans er hvite under den smale overleppen. Nesen hans er litt bred, og ørene sitter langt nede; det er som om de nesten vokser ut fra den brede halsen hans. Osama er også åtteogtyve år gammel. Men han har ikke kommet til Maxim for å spise lunsj.

Utenfor glitrer og smiler sjøen. Milliarder av glasskår ligger der ute og venter, de vaker i sin egen kommende sorg; livet fortsetter mellom skrapende kanter av fortvilelse og blinkende avmakt. Havet er av blålys i dag. Tause sirener; endeløse glimt av bønn uten tilsvar og ekkoløse rop.

Men ingen ser ut av vinduene i dag. De spiser og snakker. Om bare én av dem ville ha løftet ansiktet fra tallerkenen!

Flere av dem sa det senere.

– Jeg føler meg så skyldig. Om jeg hadde fulgt bedre med kunne jeg ha grepet inn. Jeg tror jeg ville ha sett noe i ansiktsuttrykket. Jeg tror jeg hadde vært villig til å ofre livet for de andre gjestene selv om mesteparten var meg ukjente. Det ville være bedre enn slik det er nå, med bildene av alle de menneskerestene på netthinnen hver eneste 7

natt mellom de klamme lakenene. Livet mitt ville ha hatt en hensikt selv om jeg hadde mistet det. Jeg bare satt der.

Jeg foretok meg ingenting. Nå vet jeg ikke hva som er hensikten med det hele. Jeg forstår ikke hvorfor jeg lever, og jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det.

Livet er kort! Det ligger der og spreller mellom hendene dine, og så er det plutselig ikke mer å si.

Tallerkenklirr og stemmesurr på Maxim, det dufter mat og parfyme av menneskene.

Osama smiler ved bordet sitt.

Hanadi spiser opp måltidet og tørker seg rundt munnen. Kavaleren hennes forlater bordet for å rekke en viktig avtale. Osama sitter ved nabobordet. Bølgene lyser. Solen synger. Så trykker Hanadi på en knapp. Alle vinduene forsvinner. Solen eksploderer. Osama er kokk på Maxim og dør midt i sin egen spisepause. En arm lander på bordet ved inngangen. En mann tar seg til maven og vet ikke at han holder sine egne tarmer mellom sorte fingre. Sikkerhetsvakten lever ikke lenger. I flere sekunder er alt stille.

Så begynner menneskene å gjøre det eneste de kan. De skriker. Bahaihaven smiler i stivnet skjønnhet. Veggene er muskelmasse og hjernegrøt og tannmosaikk og hudslintrer. Gulvet er stort og vått og rødt under stolben og klær og knuste drømmer. Skrikene varer til døden og blålysene og morfinen kommer. Imens mørkner havet. Bølgene smiler og smiler i onde små glimt, standhaftige gjennom hele den lange skumringen, før solen endelig går ned.

1

Harriet tror Gud finnes. Hun vet ikke hvorfor. Hun bare vet at hun gjør det. Hun tror ikke nødvendigvis han vil komme henne til unnsetning. Hun har kjent seg fryktelig alene til tider, og da har hun ikke fått tak i ham. Men hun tror han er der et sted. Og at han har det på samme måten. Han vil nok ikke hjelpe henne. Men han vet hun finnes. Mer, synes Harriet, kan man vanskelig forvente.

Klokken er 02:09. Det er syv år siden Maxim, og villhundene har kommet ut i gatene nå som stenkasterne har gått og lagt seg. De bjeffer under gatelyktene i Jerusalem og kjenner seg sterke i flokk.

Harriet har ikke lagt seg ennå. Hun sitter i den leide leiligheten sin og har nettopp åpnet vinflaske nummer to.

Gardinene er fratrukne. Det bor ingen på den andre siden av gaten, hun ser glisne trær og brun jord og brede striper av søppel nedover en bratt skråning som til sist ender opp i et nytt boligfelt bestående av fireetasjes bygninger i sandsten, lange smale balkonger og klesvask som bestandig synes å leve sitt eget liv på snorer under brede, sorte vindusflater.

En gang gikk hun seg vill i Nablus. Kan det ha vært våren 2005? Harriet tørker vin fra overleppen og forsøker å huske det nøyaktige tidspunktet. Hun kunne naturligvis 11

skru på datamaskinen og finne frem bildene fra den dagen, da ville datoen stå der, men hun er så tung under føttene. Det er vel ikke så nøye. Vinen betrakter henne fra glasset, rolig som et rundt, rødt øye. Hun kommer snart til å glemme at hun forsøker å huske.

Hun var helt alene og omgitt av falmede martyrplakater.

Hele gatestrekninger tapetsert med døde, unge palestinske menn med manipulerte glorier og maskingevær og stive blikk, og så Koran-sitater og dødsdato. De henger dem opp overalt. Det synes hun kanskje er forståelig når hun er i det rette humøret. Hun var blitt frarådet å dra til Nablus alene grunnet det store antallet palestinske motstandsfolk som skjulte seg i gamlebyen, og de hyppige israelske militæraksjonene, men Harriet kjente seg trygg. Det var ikke hennes krig. Fotografiapparatet lå til lading på hotellet.

Jerusalem vinteren 2010 er grå og flytende og ren, med en stille dis av tro og død og lede og oppstandelse over de flate hustakene. Men i Nablus, langt nord i det palestinske området på Vestbredden, er det farver overalt; byen ligger som en sydende bunn av en jettegryte omgitt av fjellsider med brunt gress og kjappe slanger under hauger av hvite stener. Alle farvene kommer fra plakater; reklameskilt og selvlysende arabiske bokstaver i rødt og rosa og fjernsynsblått, og så moskeene som er kantet med lysremser i neongrønt fra grunnmuren og helt opp til toppen av minaretene. Og de gule drosjene. Men i grunnen er det så grått, det hele. Der også. Alle disse stenene. Disse tomme fjellsidene. De har så få trær i Nablus. Det var fornuftig av dem å henge opp de farverike skiltene.

12

Så hørte hun klynking. Hun snudde seg og så fem ungdommer som kastet sten mot en hvalp de hadde hengt opp etter halsen fra en krok i det hvelvede overbygget over et lite smug. Hvalpen var sort og kanskje tre måneder gammel og hadde en hvit flekk bak det ene øret. Blodet dryppet fra snuten dens mens den pistret og gråt med kvalte, lyse bjeff. Hun ropte til ungdommene. De snudde seg og så på henne. En av dem smilte og strakte ut hånden. I det samme kom en gammel mann med stokk gående. Han stanset og skjelte dem ut.

– Skam dere, sa han, gå og plag noen på deres egen størrelse.

Først da trakk de seg unna. Harriet ventet til de var rundt hjørnet, så knøt hun opp tauet rundt hvalpens hals.

Den sprellet og vred seg og bet henne hardt i armen. Hun slapp den, og den forsvant inn bak noen søppelkasser.

Neste dag fikk hun en stivkrampesprøyte og gikk tilbake med fotografiapparatet. Da hun passerte smuget så hun hvalpen henge livløs fra det samme tauet med tungen ute og et av øynene ut av øyenhulen lik en strime slim med en boble i den ene enden. Hun tenkte på Holger Bråten den gangen han lå og rallet i grusen bak sparebanken i bygda.

Midt i storefri. Med tungen ute. Og en tom flaske i den rykkende hånden. Og våte bukser. Hun skyndte seg bort.

Det er midt på vinteren, på slutten av 2010, men det er ikke kaldt, luften er bare tung og fuktig. Kanskje vil det regne snart, og de ortodokse jødene vil trekke plastposer over de sorte hattebremmene sine.

Klokken er 05:37 i Jerusalem, Harriet har sovet på sofaen med en halvtom vinflaske på salongbordet, og hodet kjennes tungt og ullent selv om hjertet slår hardt. Gulvene er kalde under føttene i dag. Hun går inn på kjøkkenet og skrur på radioen. BBC Utland spiller Bachs pianokonsert nummer fem. Med en gang tar sorgen til å presse i strupen. Det blir slik med Bach. Hun orker ikke lytte til ham med mindre hun har det helt godt, eller tror hun kommer til å få det.

Toner av mykt eller hardt vann; fallende dråper med en svak gjenklang av århundrer og guddommelighet og vissheten om alle tings opphør. Jo, Gud er henne nær når hun lytter til slik musikk, men samtidig er han aldri lenger borte enn da. Det er som om alle menneskers ensomhet har forenet seg i de unnselige tonene som faller og drypper, drypper og faller og får små biter av hjertet hennes til å skalle av og gjør det til et stort, bankende sår.

Av og til skulle hun ønske hun fremdeles arbeidet i KFOR og var midt i en krig som ikke behøvde ta slutt. Det er tret14

ten år siden hun var på Balkan. Eller er det ikke? Ni, kanskje. Åtte. Elleve. Kontrakten gikk ut, og hun søkte ikke om forlengelse. De ville nok ikke ha latt henne komme tilbake. Det hendte mye etter endt tjeneste. Vet de hva Harriet har gjort?

– Men det er jo så lenge siden, forsøker Harriet å fortelle seg selv. Det blir ikke mer søvn i natt. Hun kan like gjerne vente til det blir lyst.

– Folk glemmer ikke, sier en lav stemme ingenstedsfra.

Harriet biter hardt i innsiden av sitt eget kinn og går bort til kaffetrakteren. Hun finner et kaffefilter som hun river i to. Så tar hun et nytt filter og begynner å lage kaffe. Idet hun skrur på maskinen, før de tørre, surklende lydene tar til, snur hun hodet først til venstre, så til høyre.

– Gå vekk.

Mens det lysner av dag i Jerusalem, og vinterskyene henger lavt over den tyske kolonien og Silwan-dalen, sorterer hun gamle fotografier, drikker kaffe, går av og til ut på balkongen for å ta en sigarett, men gir snart opp og setter askebegeret på kjøkkenbordet.

Det måtte i grunnen være fint å tro seg forfulgt. Så visste man i det minste at man betød noe. Hun vet godt hvor forferdelig den tanken er. En bekjent av henne, som arbeidet i Det Internasjonale Røde Kors, og hvis selskap hun hadde glede av under noen animerte netter i Hebron rett før kontrakten hans gikk ut, ble bortført, tvunget til å grave sin egen grav, og knivdrept av noen maskerte opprørere i Irak i 2004. Han gråt som et lite barn mens han 15

spadde. Så falt han ned i graven med det halvveis avskårede hodet først.

Hun husker den sorgen. Den var ikke helt hennes, fordi de ikke kjente hverandre så godt, og der var ingen igjen i Jerusalem å dele den med. Hun korresponderte flyktig med noen felles bekjente hvor de snakket om hvor sjokkerte de var. Så holdt hun opp. Videoen har hun aldri orket å se. Den lå på YouTube noen få dager før noen fjernet den.

Det er derfor hun vet at han gråt slik. Det var noen som sa det. Hun er glad den ikke ligger på YouTube mer. Men den finnes der ute. På nettsteder som heter Best Gore og Documenting Reality og Death.com. Hele verden kan se hvor redd han har vært.

Så hun er sikker på at han gjerne ville ha byttet plass med henne dersom han kunne. Hun tenker på ham og skammer seg over sine egne tanker. Men hun skulle så ønske noen ville ta på henne. Hun sitter i sengen og fingrer med sine egne tær og tenker på hvor godt det ville være om der var noen andre her til å røre ved dem.

Det meste Harriet kan om farvelegging av fotografier har hun lært seg selv. Hun har lest bøker om emnet, men ikke mange. Det meste hun kan, har hun funnet frem til gjennom sine egne bilder. I begynnelsen var det vanskelig. Virkeligheten liksom strålte rett ut av fotografiene og ville ikke la henne komme til. Men så en dag begynte hun å ta bilder i sort/hvitt. Da løsnet det. Etterhvert som teknologien utviklet seg fikk hun fine bilder i gråtoner, som hun så endret til sepiafarver, før hun fremkalte dem og scannet dem inn på datamaskinen. Så brukte hun et redigerings16

program til å ramme inn de forskjellige områdene av fotografiet – en bluse, en smilende munnvik, en krone av mørkt hår omkring en skallet isse, en avrevet hånd ved siden av en søppelcontainer – og farvela dem ved hjelp av programmet. Det finnes mange farvetoner for hud. Litt færre for blod.

Når hun hadde valgt en hudtone som passet og farvelagt ansiktet, klikket hun på en farve med litt mer rødt i som hun la over kinnene og nesen. En gang fikk hun problemer da hun skulle arbeide med et bilde fra et lokalt likhus, hvor en to år gammel jente lå veldig stille etter å ha fått en kule i pannen. Hun hadde bare vært død i underkant av en time, men kinnene var usunt kirsebærrøde, som om blodet hadde fått hastverk og strømmet opp til hullet over det ene øyenbrynet hennes, men ikke helt rukket frem til åpningen. De var i hvert fall veldig mørke, de kinnene. Og det ene øyet var ikke skikkelig lukket.

Og metoden var ikke like velegnet til å dekke mørke områder. Men hun løste det ved å gi barnets hud et ekstra strøk grønntone, og det ble en fin effekt som skapte en passende balanse mellom farvene og som gjorde seg godt mot det lysegrønne lakenet under barnets hake og det lille hjørnet av blank metallbenk helt ute i kanten.

Hun var litt nervøs for hva de pårørende ville si om akkurat det bildet, så hun vurderte å selge det til et kunstgalleri i New Jersey under falskt navn. Heldigvis tok hun til vettet og oppsøkte foreldrene da en passende tid var gått. De serverte kaffe og så gjerne at bildet ble publisert.

17

– Vi er i krig, sa de. Vi vil at alle skal få vite om det. Så er hun ikke borte helt, helt forgjeves.

I hvert fall ikke forgjeves for Harriets del. Hun kjøpte bruktbil for de pengene.

Harriet forsøker å avlede seg selv og tenker på hvordan hun kan farvelegge gamle familiebilder med redigeringsprogrammet sitt. Der er jo for eksempel fotografiet av morfar på elgjakt for første gang etter krigen. Elgokse fikk han også. Det var nok stas etter all den tiden i Sachsenhausen.

Som et forgangent århundre langt bak i hukommelsen, skilt fra tiden med lufttette montre, bleknende hieroglyfer og mumifiserte dronninghoder, ligger det selsomme bruset av maktrus og undergangsfryd som steg i blodet hennes hver gang hun fotograferte mennesker som gråt av redsel, og når hun tenker på det, kjenner hun hvor tungt hjertet hennes har blitt. Blø litt til, for jeg ser på deg. Bli litt reddere. Pust litt fortere, for jeg fotograferer deg. Hjertet mitt slår fordi ditt slår så mye fortere. Jeg har deg på film. Jeg vet hvordan du ser ut når du er fra deg av skrekk. Jeg er Harriet. Du kan ikke se meg, men du er mye reddere enn meg, og så veldig, veldig ensom der du ligger.

Hun tror ikke hun har noe lyst til å arbeide med det elgjaktbildet likevel. Hun tar det heller ved en senere anledning.

Mens Intifadaen har brutt ut, blåst frem og tilbake over 19

Det Hellige Land som en rød storm, og så langsomt trukket seg tilbake igjen uten egentlig noen gang å forsvinne helt, har Harriet blitt middelaldrende i Jerusalem. Da hun var ung hadde hun langt og lysebrunt hår og et gevær, senere pistol. Så ble hun eldre, og øynene hennes er fremdeles store, men litt for lyse, slik at de av og til virker utvannede. Hun har tung benbygning og relativt faste skritt.

Hun er svært vakker når hun smiler, ellers ikke, fordi ansiktet hennes har en tendens til å sige når hun ikke passer på. Alderen kler henne ikke. Hun veier alltid for mye.

Mange fremmede menneskers død har skjenket henne stor anerkjennelse.

Hun ble gråsprengt omkring de femogtyve, og har farvet eller stripet håret sitt siden. Da hun bikket tredve, vokste to parallelle rynker plutselig frem mellom de merkelig mørke øyenbrynene hennes, mens midjen tok til å sige ned mot hoftene, og da hun fylte femogtredve, hadde den sunket enda lenger ned, slik at en sirkel av fett satt omkring risset hvor hoftebena skulle ha avtegnet seg. Nå nærmer hun seg førti, har kort hår og unngår som regel sitt eget speilbilde fordi det synes trøstesløst. Noen ganger smiler hun selv om hun ikke synes det er noe å smile av. Da virker hun styggere enn hun egentlig fortjener; tennene blir for store og munnen for bred mens øynene ligger der lyse og stille.

Men av og til blir hun virkelig vakker. Når Harriet er glad, ligger smilet i smale øyne og blottet tannkjøtt og en frekk krumning i leppenes ytterkant, og fordi øynene hennes er så smale når hun er glad, ser man ikke hvor lyse de er, og 20

hun vet ikke at andre mennesker ser på henne, forundret: Jeg visste ikke at hun var så pen.

Snart er det jul, og de kristne palestinerne i Jerusalem trekker glorete lykter i snorer over gatene og setter nisser i illrød speilfløyel i butikkvinduene sine, men Harriet skal ikke hjem til Norge. Far vil nok forstå.

Tiden er ikke til å stole på når man har bodd lenge alene. Andre menneskers barn blir større og større, og årstidene følger hverandre, men minnene er bare ens egne.

Livet i utlendighet er fragmentert; noen ganger kommer mennesker inn i livet ditt. Så blir du borte for dem, eller de for deg. Av og til snakker man sammen på telefon. Husker du, sier man. Husker du da vi gikk fottur i Wadi Qelt og den blinde munken smilte til oss selv om han ikke kunne se? Husker du midnattsmessen i Betlehem? Husker du den ortodokse jøden i Haifa som fulgte etter oss inn på hotellet og skrapte på døren vår med neglene? Husker du da vi feiret William og Kate på det britiske konsulatet; alle de mennene i uniform. Den danske oberstløytnanten falt i svømmebassenget.

Alt innenfor ett år, to år. Mennesker kommer til Jerusalem. De blir noen tid. Så reiser de videre og husker deg slik du var mens de kjente deg. Du ser dem aldri mer.

Hun ser nyheten 11. desember. En eller annen sullik har sprengt seg selv i luften i Stockholm. Han klarte ikke ta med seg noen andre. Bare ett av detonasjonsrørene gikk av. Men det er ikke det som er poenget. Harriet sitter på en støvet kafé i Salah Al-Din-gaten i Jerusalem mens himmelen ligger og verker utenfor, lav og tyngende over de skitne husfasadene og menneskene som aldri slutter å rope ute 21

på gaten, og ettermiddagen er vond og skraper mot ryggmargen. Hun leser norske nettaviser og registrerer alle forståsegpåernes oppfordringer om ikke å la denne isolerte handlingen gå ut over muslimske medborgere; hva er det som foregår der oppe? Skal man bare la seg henge som kjøttslintrer fra julebelysningen uten å heve et øyenbryn?

Hendene hennes ryster over tastaturet; hun ser ut av vinduet og får et glimt av to israelske politikvinner; de står og knuffer til en gammel mann i kjortel og heklelue som famler med det grønne plastomslaget til identifikasjonskortet sitt. Hun vil ikke tilbake til Skandinavia. Hun vil være her og vite hva hun kan forholde seg til. De kan bare sitte der oppe og se hva som venter dem. Hun kunne ha fortalt dem det, hun har kjent lukten av kjøtt som brenner. Hun er trett av å tenke på innvandrere, veltende inn over landegrensene. Det tar aldri slutt.

Hun ser seg omkring på kafeen. Hun har behov for å snakke med noen, men hun kjenner ingen i Jerusalem det vil være naturlig å oppsøke uten å betale for det. Så hun ringer far i Norge og snakker høyt og støtvis mens far sukker lavt i den andre enden.

Linjen skurrer og sukker mellom dem.

– Det er vel mange skikkelige folk blant dem også, sier far.

– Skikkelige folk!

Far heter Asbjørn og er liten og stor på én gang, slik har han bestandig vært. Han er ikke så høy; rundt én femogsytti, men han har brede skuldre og en mave som bestan22

dig har hengt litt utover bukselinningen og et stort ansikt med triste kjaker, og små, men vakre, litt vasne øyne.

Han har korte, litt tykke fingre og en liten trekant av plutselig grå hårvekst som stikker opp fra undertrøyen.

Da Harriet var liten, la han seg til vanen med å gni fingrene mot hverandre, spesielt når han var rørt, nervøs eller bekymret. Det har han fortsatt med.

Far tenner en sigarett. Lighteren knepper over telefonlinjen.

– Jeg sier bare at jeg synes du hisser deg litt vel mye opp.

– Det skal jeg minne deg på den dagen Frognertrikken går i luften.

– Jeg tror ikke morfar ville ha likt det.

– Eller Haukeliekspressen. Ikke likt hva da?

– Skal vi ikke snakke om noe annet. Jeg tenker jo slik på deg. Når kommer du hjem?

Harriet skrur av telefonen.

Det går opp for henne at far sannsynligvis vil komme til å feire jul alene igjen.

Hun pakker sammen telefon, notatblokk og et fotografiapparat hun ikke har tenkt å bruke i raskt svinnende raseri og kaster lange blikk nedover gaten før hun lusker ut i det formålsløse ettermiddagslyset.