Andre folks døtre av Amy Gentry

ingenting, later det til: appelsinjuice, været, vil noen ha flere egg. Et øyeblikk virker alt sammen nesten normalt. Så kommer Jane inn med et glass i hånda og setter seg ned tvers overfor Julie, og et gys forplanter seg nedover ryggraden min ved denne pussige regelmessigheten som har vendt tilbake til familien vår: en jente på hver sin side av bordet, fire sider til fire mennesker. Ordene forferdelig symmetri dukker opp i hodet mitt.

«God morgen», sier jeg fra døråpningen.

«Så lenge du sov», sier Jane, men Julie har allerede reist seg, og i tre lange skritt er hun borte hos meg og omfavner meg. Jeg føler meg overrumplet. Hvor lenge er det vel ikke siden en av døtrene mine stormet gjennom rommet for å kaste seg i min favn ? Akkurat da jeg begynner å kjenne duften av håret hennes, trekker hun seg tilbake og ser på meg.

Hendene hennes glir nedover armene mine, griper hendene mine. «Hei, mamma», sier hun litt tafatt, og et øyeblikk ser vi hverandre rett inn i øynene.

Jeg har blitt vant til å se på Jane, som har mine karakteristiske trekk, min spisse nese og mine dyptliggende øyne.

Da jeg stirrer inn i Julies kvinneansikt, slår det meg at hun ikke har noen føflekker, ingen ujevnheter eller flekker eller rynker.

Hun er perfekt.

Hun trekker seg unna, flau, og jeg innser at jeg har stirret.

«Jeg beklager», sier jeg. «Jeg har ikke sett ansiktet ditt på så lenge.»

«Jeg skjønner deg godt», sier Tom. «Sett deg, jeg skal bare ta litt kaffe», sier jeg. «Har du sovet greit?» Det står en stor kasserolle på ovnen med 34