Andre folks døtre av Amy Gentry

Andre folks døtre

AMY GENTRY

Andre folks døtre Oversatt av Guro Dimmen

Amy Gentry Originalens tittel: Other People’s Daughters Oversatt av: Guro Dimmen Copyright © 2016 by Amy Gentry Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-58268-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Ildiko Neer / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Curtis, det beste mennesket på jord

PROLOG

Jane våknet og hvisket: «Julie?»

Rommet åpnet seg rundt henne. Etter å ha sovet alene på sitt eget soverom i det nye huset i to år, drømte ikke Jane lenger at takvifta falt ned på senga og hakket henne opp mens hun sov. Edderkoppene hadde også forsvunnet ut av skyggene; tiåringer trenger ikke å sjekke alle mørke kroker før de legger seg. Bare en sjelden gang, når noe vekket henne i løpet av natta, kunne hun kjenne lengselen etter Julies myke pust i stillheten rundt seg. I det gamle huset hadde hun pleid å slippe den ene foten over sengehesten i overkøya og fnise helt til Julie sa: Hysj, Janie, vi må sove. Nå skyndet hun seg å presse igjen øynene før blikket rakk å vandre mot de mørke skjøtene mellom veggene og taket.

Den neste lyden kom definitivt fra Julies rom.

Jane dro dyna til side og smøg de bare føttene sine ned på teppet. I det gamle huset hadde det ligget et strikket pledd på det myke tregulvet ved siden av senga. Nå var soverommet hennes dekket av vegg-til-vegg-teppe, og føttene laget nesten ingen lyd da hun tasset over gulvet bort til døra og speidet bortover den mørke gangen. Et vagt rektangel av lysere mørke i enden – en lukket dør.

De sov som regel med dørene lukket: Janies rom ble for varmt, Julies for kaldt. Mor klaget alltid over den dårlige 7

luftsirkulasjonen i toetasjes hus, men døra til hennes og fars rom i første etasje var likevel lukket fordi de var voksne. Nå var Julie også voksen, eller ville i alle fall gjerne være det.

Og helt siden trettenårsdagen var det som om hun hadde forberedt seg på voksentilværelsen. Hun pleide å børste håret langsomt foran baderomsspeilet, som om hun øvde på et hemmelig skuespill, og hun satt ofte ved skrivebordet og skrev i boka si i stedet for å hive seg ned på senga med magen først, slik Jane gjorde. Og nå hadde hun altså lukket soveromsdøra.

Innerst i gangen dirret det lett i det bleke rektangelet, og så åpnet det seg en sprekk av mørke langs den ene siden.

Julies soveromsdør åpnet seg innover. Fire store fingrer krøket seg om kanten.

Før hun rakk å tenke, hadde Jane dukket inn i klesskapet, huket seg ned og dratt igjen døra. Fingrene – de hadde ligget for høyt oppe til å være Julies, og de hadde vært for store til å være morens. Farens var de heller ikke, men hvordan hun visste det, ante hun ikke, og det var kanskje det som var det mest foruroligende av alt.

Et bitte lite, kvalmende klikk minte henne på at skapdøra aldri holdt seg lukket særlig lenge. Hendene hennes skjøt ut, men dørene gled allerede langsomt opp.

Jane presset igjen øynene da hun hørte dempede skritt komme bortover gangen.

Da hun åpnet dem et øyeblikk senere, hadde skapdøra stoppet av seg selv, ti centimeter fra karmen. Den lille glipen av gang som nå var synlig fra gjemmestedet hennes, nærmest glødet mot skapets dypere mørke: Hun kunne se hver fiber i det beige teppet, hver ujevnhet i veggmalingen, og der, på veggen, halvparten av et innrammet portrett av en 8

Jane-for-lenge-siden på fanget til en Julie-for-lenge-siden, kledd i en liten kjole med seilbåt på. Seilbåten duvet på broderte bølger. Alt annet duvet også. Og skrittene fortsatte å komme mot rommet hennes.

Det ødelagte gulvbordet midt i gangen knirket, og skrittene stoppet opp et øyeblikk. Eieren av hånda var nå nesten fremme ved rommet hennes. Kunne han høre det knake i ørene hennes hver gang det tordnende hjertet fikk den lille båten til å duve? Jane motsto trangen til å krype sammen mot klærne som hang der på sine skranglende hengere.

Akkurat da dukket det opp en mager fot på teppet. En flekk rosa neglelakk klamret seg til stortåneglen, og Jane pustet ut. Det var bare Julie. Hun hadde sittet bøyd over tærne og perfeksjonert det rosa i en hel time før bursdagsfeiringen sin i juni, men nå, midt på sommeren, var det meste blitt skrapet av mot den ru, hvite bunnen av bassenget i hagen. Nå var det bare disse små trianglene igjen rundt kanten. Jane hadde altså tatt feil med hensyn til fingrene som hadde vært krøket rundt dørkarmen. Hun hadde sett syner igjen, akkurat som med edderkoppene i skyggene.

For her kom Julie, og hun beveget seg inn i glipen med den helt alminnelige Mikke Mus-nattskjorta si bølgende rundt de helt alminnelige knærne sine. Hun var sikkert på vei ned for å ta seg en liten matbit, nok en slik ting voksne kunne gjøre når det falt dem inn. Janes egen tilsvarende Donald Duck-nattkjole lå allerede i en brun pose og ventet på å bli fraktet til Frelsesarmeen; hun hadde vokst ut av den. Moren hennes sa at hun kom til å bli høyere enn Julie. Jane omfavnet de pysjkledde knærne sine i ren lettelse.

Men så var fingrene der igjen. Denne gangen lå de på 9

Julies skulder og presset mot nattskjorta hennes. Julies lange, blonde hår var fanget mellom de knudrete knokene.

Jane rakk bare så vidt å se hvor stiv og rank Julie var, som en storøyd dukke, før hun fikk øye på den fremmede høye mannen som fulgte hakk i hæl med hånda på skulderen hennes. Julie og den fremmede mannen beveget seg sammen som i sakte film, som om hans lange arm og hårete hånd var en lenke som bandt dem sammen.

Du må våkne, du må våkne, du må våkne, sa Jane til seg selv, men ingenting skjedde. Alt var som frosset fast, også hun, som i en drøm; bare Julie og mannen fortsatte å bevege seg mot trappa. Langsomt, men raskere enn fastfrosset; langsomt, men snart kom de til å være borte. Janie åpnet munnen og skulle til å skrike.

Da fikk Julie øye på henne.

Janes skrik gled tilbake, ned i magen. Julie stirret rett inn i skapet der hun hadde gjemt seg, og Jane stirret tilbake. Med blikket tryglet hun Julie om å fortelle henne hva hun skulle gjøre, og hun forberedte seg på å gjøre nettopp det, rope eller skrike eller kanskje til og med le fordi det var en spøk.

Julie kunne ikke overlate henne til seg selv i dette marerittet.

Om bare Julie kunne fortelle henne hva hun skulle gjøre, lovet hun taust, så skulle hun alltid høre på henne og aldri klage mer.

Uten å bevege på hodet hevet Julie øyenbrynene og så uttrykksfullt på mannen bak seg og deretter tilbake på Jane, som om hun ba henne se nøye på ham. Jane ville ikke se på mannen; hun holdt blikket festet på Julie i stedet. Jenta og mannen snudde seg på toppen av trappa, og Jane så hvorfor Julie gikk så stivt: Mannen holdt en lang, skarp kniv mot ryggen hennes. Jane kunne kjenne et vemmelig stikk mel10

lom skulderbladene, som om et insekt hadde bitt henne der, og tårene vellet opp i øynene hennes.

De hadde nådd frem til trappeavsatsen da det lød et høylytt knak fra loftet. Jane visste at det bare var lyder fra et gammelt hus, men mannen stoppet og så seg nervøst over skulderen. I brøkdelen av et sekund før han snudde seg igjen, vred Julie på seg, som om noen hadde brutt fortryllelsen, og møtte Janes blikk. Så hevet hun venstre pekefinger til leppene og formet en stum O. Hysj.

Jane adlød. Og så gikk Julie ned trappa, fulgt av mannen med kniv.

Og slik gikk det altså til at jeg mistet datteren min – begge døtrene mine, alt, absolutt alt – i løpet av en eneste natt.

1

Da jeg trer ut i den dampende heten for å komme meg til min siste undervisningstime det vårsemesteret, har Julie vært savnet i åtte år, men hun har vært død mye lenger – i århundrer. I midten av mai er lufta i Houston like het som menneskepust. Før jeg rekker å lukke døra bak meg, kan jeg kjenne en klam friksjon oppstå mellom hud og klær, og da jeg har gått de fem skrittene bort til garasjen, er alle tildekkede steder glatte. Da jeg når bort til bilen, har til og med de bøyde fingrene mine svettet så kraftig over den plastdekkede termoskoppen at taket glipper idet jeg setter meg inn i SUV-en. Oljete dråper av svart kaffe spretter opp på lokket. Et par av dem treffer hånda mi. Jeg lar dem svi og slår på klimaanlegget.

Det er som om sommeren kommer litt tidligere hvert år.

Jeg rygger bilen nedover oppkjørselen, forbi sikkerhetsporten i jern som vi fikk installert etter at det var for sent, og så tråkler jeg meg gjennom nabolaget mot samleveien, før jeg tar av ut på I-10, hvor betongen løfter seg mot himmelen i massive ramper, som riflede dinosaurhaler. Klokka er åtte, og jeg befinner meg midt i rushtidens tilstoppede årer på vei mot det bypassopererte hjertet. Jeg presser meg inn i en av de fjorten filene med trafikkork i et landskap 12

av blinkende pansere og røde baklys som blinker matt i det skittengrå morgenlyset.

Jeg har behov for å se over bilene, så den miljøvennlige Priusen får stå i garasjen, mens jeg kjører Toms store, tunge, svarte Range Rover – han bruker den jo ikke akkurat selv – på de tre motorveiene som fører meg til universitetet og tilbake hver eneste dag.

Jeg kryper av gårde i sneglefart, lykkes med å stenge de andre pendlerne ute og vier min oppmerksomhet til de meislede bokstavene på kjøpesentrenes betongoverbygg: BIG BOY DOLLAR STORE, CARTRIDGE WORLD, L-A HAIR. Det brede, neonrosa fliret til den mexicanske restaurantkjeden, det gule og blå IKEA-monstrumet som reiser seg på bakbeina bak bomveien, den gulbleke mursteinen i boligblokkene, så vidt skjult for motorveien av sporadiske rekker av rød magnolia – alt dette minner meg på at det verste allerede har skjedd. Jeg trenger dem slik min mor trengte sin rosenkrans. Hill deg, Mister Bilvask, full av nåde, Herren er med deg. Be for oss syndere, Kvikk Print.

Du barmhjertige Selvlagring, til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal.

Til og med bildet av henne på de digre plakattavlene er borte. Det hadde pleid å stå en her, i veikrysset mellom I-10 og Ring 610, ved pleiehjemmet, kilt inn mellom baptistkirken og en veiovergang i betong, men styret hadde besluttet å fjerne plakattavlene for fem år siden. Eller er det enda lenger siden? Jeg tror det ble for dyrt, selv om jeg aldri hadde noen anelse om hva de kostet – Julie-stiftelsen var Toms ansvar. Nå for tiden er det det gigantiske, tannblekede smilet til en megakirkepastor som preger plakattavlen, ved siden av ordene «TRO HVER DAG, IKKE HVERDAGS13

TRO». Jeg lurer på om de rullet bildet av ham rett over ansiktet hennes, eller om de rev henne ned i strimler først.

Det er en tullete tanke; det har selvfølgelig hengt mye annet der siden den gang. Reklame for tannleger og refertilisering.

Wordsworth skraller gjennom hodet mitt som en dårlig vits: Whither is fled the visionary gleam? / Where is it now, the glory and the dream?

Jeg setter på blinklyset og tar av inn på ringveien. Selv om jeg har brukt mye tid på å lese og studere romantikerne – og selv om jeg om et par timer skal undervise en klasse lettpåvirkelige unge studenter i Wordsworth, og har alle intensjoner om å fortsette med det så lenge universitetet tillater meg å tviholde på min stilling uten den aller minste publikasjon, uten å ha bidratt i komiteer eller gjort noe som helst ut over den ikke helt enkle oppgaven med å komme meg ut av senga hver morgen og møte en verden der det verste allerede har skjedd, og jeg av en eller annen grunn fortsatt er i live – tror jeg ikke på the glory and the dream. Jeg tror på statistikk.

Statistikken sier at de fleste bortførte barn blir tatt av folk de kjenner; Julie ble tatt av en fremmed. Statistikken sier også at de fleste kidnappere forsøker å lure sine ofre inn i et kjøretøy; Julie ble tatt fra sitt eget soverom midt på natta, truet med kniv mens min andre datter, Jane, så på fra skapet. Statistikken sier dessuten at tre fjerdedeler av kidnappede barn som blir drept, dør innen tre timer etter bortføringen. Tre timer er omtrent akkurat den tiden vi tror Jane satt i skapet, stiv av frykt, før hun vekket Tom og meg med panisk gråt.

Før vi visste at Julie var borte, var altså hennes skjebne beseglet.

14

Uunngåeligheten ved det har spredt seg som en infeksjon, som lukten av bensin. For å få meg selv til å tro på at Julie er død, må jeg fortelle meg selv at hun alltid var det: før hun ble født, før jeg ble født. Før Wordsworth ble født. Da jeg passerer furutrærne i Memorial Park, ser jeg henne for meg under et teppe av gyllenrøde nåler, stirrende opp i lufta med blinde øyne. Da jeg passerer Crestview Apartments, lurer jeg på om hun ligger begravd i asaleabedet. Kjøpesenteret med SunRay Nail Salon & Spa gir et lite gløtt av søppeldunken bak SunRay Nail Salon & Spa. Det er min visionary gleam.

Jeg hadde ønsket hele verden for Julie. Nå ønsker jeg bare å kunne begrave noe.

Timen – den siste før sommerferien – passerer i en slags tåke. Jeg kan undervise Wordsworth i søvne, og selv om jeg ikke sover nå, drømmer jeg. Jeg ser det krystallblå bassenget. Det glitrer som en plastjuvel, omgitt av en nypusset platting under høye, spinkle furutrær. Jentene hadde vært enormt begeistret for svømmebassenget, og jeg husker at jeg spurte Tom, regnskapsføreren, om vi virkelig hadde råd til det. Energy Corridor, med sin overflod av Starbuckskafeer og lokale klubbhus, var ikke helt vår stil – spesielt ikke min. Men jentene elsket svømmebassenget, høyere enn det å få egne rom til og med. De la nesten ikke merke til at vi flyttet ut av en loslitt universitetsbolig til den delen av byen som hadde toetasjeshus, doble garasjer og grønne plener overstrødd med støtteerklæringer til skolenes fotballag.

Det er flere grunner til at vi gjorde det, men det du ønsker å høre, naturligvis, er at vi trodde det ville være tryggere.

15

«Dere kan gå. Ikke glem at eksamensoppgaven skal leveres i hylla mi før den 28., senest klokka fem.» Før jeg rekker å si: «God sommer, alle sammen», har de fleste gått.

Da jeg går bortover korridoren i retning av kontoret mitt, kjenner jeg en lett brr mot hofta. Innkommende melding fra Tom. Kan du hente Jane? IAH 16.05, United 1093.

Jeg legger fra meg mobilen, setter meg ved pc-en og googler den akademiske kalenderen til Universitetet i Washington. Jeg sjekker listen over universitetsansatte og ringer en administrator, en jeg kjenner fra studiene. En kort samtale følger.

Jeg sender Tom en melding. Skal jeg lage middag også?

Et par minutter senere: Niks. Og det er visst alt Tom og jeg har tenkt å si om at Jane kommer hjem tidlig fra sitt første studieår.

I det siste har det vært vanskelig å plukke ut Jane i en mengde. Man vet aldri hvilken hårfarge hun har. Jeg står og venter ved bagasjebånd ni til en høy jente med burgundersvart hår trer ut av passasjermengden. En falmet grønn lokk dingler ned foran øynene hennes, etter å ha overlevd nok en omgang med hårfarge.

«Hei, mamma», sier hun.

«Hei, Jane.» Vi omfavner hverandre, og den tunge bokveska hennes slår mot hoftene mine da hun lener seg frem.

Det tomme bagasjebåndet utstøter et skjelvende hvin, og vi snur oss og glaner på det begge to mens jeg prøver å komme frem til hvordan jeg kan unngå å spørre henne om hennes uventede ankomst.

«Du har gjort noe med håret igjen», bemerker jeg.

16

«Jepp.»

Alt Jane gjør og sier, er en variasjon over dørslamringen som ble hennes varemerke på ungdomsskolen, et par år etter at Julie ble tatt. På videregående utvidet Jane repertoaret med høy musikk, hårfarging og tilfeldige piercinger, men dørslamringen var fortsatt utageringens høydepunkt. Tom fulgte alltid pliktskyldig etter henne opp trappa og tok imot hulkingen og ropene, som jeg bare fikk overbrakt i dempet form. Jeg tenkte at hun kanskje hadde behov for litt privatliv.

«Hvordan var turen?»

«Den var grei.»

Den var lang. Jeg mistenker Jane for å ha valgt Universitetet i Washington først og fremst fordi det lå såpass langt unna Houston. Da hun var liten, sa hun alltid at hun ønsket å gå på det universitetet hvor jeg underviste, men jeg hadde mistet all anseelse på omtrent samme tidspunkt som dørslamringen tok til. Det kunne ha blitt Alaska hadde det ikke vært for at hun insisterte på å gå på en skole som var inndelt i kvartaler i stedet for semestre – hver eneste forskjell var viktig. Det var naturligvis en del av det vanlige tenåringsopprøret, men i Janes tilfelle virket det på en eller annen bakvendt måte rimelig – og det gjorde også det faktum at hun, ifølge universitetssekretæren, ikke hadde fullført noen av fagene hun hadde tatt i dette vårkvartalet.

Og det selv om hun hadde tilbrakt hele skoleåret i Seattle.

Jeg hadde ikke lagt noe særlig i det da hun sa at hun ikke ville komme hjem til thanksgiving, ettersom det er vanlig for kvartalsstudentene å droppe det, siden høstkvartalet starter så sent. Men da hun forklarte for oss på telefonen i midten av desember at hun akkurat hadde begynt å finne 17

seg til rette, og at hun hadde blitt invitert på julemiddag til en av professorene sine, at familien vår uansett aldri egentlig feiret jul, og at hun følte at dette var noe som ville bidra til hennes følelse av uavhengighet, kunne jeg praktisk talt høre Toms hjerte briste i hans ende av røret. Jeg kamuflerte tausheten hans ved å si det fornuftige, det eneste man kunne si i grunnen: «Vi kommer selvfølgelig til å savne deg, men vi skjønner at det er dette du vil.»

Nå ser det ut til at hele julehendelsen bare var enda en dør som smalt igjen, enda noe jeg ikke hadde greid å svare riktig på.

«Jaha», sier jeg og prøver meg igjen. «Trives du fortsatt ved U-Dub?» «Heia Huskies», sier hun og strekker hendene halvhjertet opp i lufta. «Ja da, mamma. Ingenting har i grunnen forandret seg siden sist vi snakket sammen.» Koffertene begynner å dumpe ned på båndet, og vi lener oss frem begge to.

«Var den jakka varm nok i vinter? Nå er det salg på vinterklær, vi kunne dratt og handlet litt.»

Hun plukker litt forlegent på militærjakka som hun har brukt siden hun var seksten. «Denne er helt grei. Som sagt, det blir ikke så kaldt der oppe.»

«Går det bra med alle fagene?»

«Ja», sier hun. «Hvordan det?»

«Det er bare tørrprat», sier jeg.

«Det går faktisk veldig bra», sier hun. «Det går så bra at professorene mine har innvilget dispensasjon, og jeg kan levere oppgave i stedet.»

Innvilget dispensasjon! Det hørtes offisielt ut. Jeg lurer på hvordan hun unngikk å bli strøket. Mine studenter pleier 18

å rope opp om «familiekrise» og håpe at jeg ikke ber om detaljer.

Jeg spør forsiktig: «Er det vanlig praksis ved U-Dub?» «Mamma», sier hun. «Vær så snill, si ‘Universitetet i Washington’.»

Jeg klemmer skulderen hennes raskt. «Vi er bare glad for at du er hjemme.» Jeg senker armen igjen, og så står vi der bare, side om side, og stirrer på den skinnende metallsklia, til halvparten av passasjerene har fått koffertene sine og trillet dem av gårde, noe som gjør hviningen fra bagasjebåndet hørbar igjen. Omsider gjør trillekofferten hennes en saltomortale på sklia og dumper ned på båndet foran oss. Det hadde vært en artiumsgave – en eplegrønn sak, allerede litt medtatt etter jomfruturen til Seattle og tilbake, slik at den nesten står i stil med den grønnfargede stripen i håret hennes. Hun napper til seg kofferten før jeg rekker å gjøre noe, men overlater veska til meg like etterpå, idet hun bråstopper for å få av seg jakka i eksplosjonen av fuktig luft som rammer oss utenfor de automatiske skyvedørene.

«Vi er visst i sumpmodus allerede, skjønner jeg.»

«Hjem, kjære hjem», svarer jeg og blir belønnet med et lite, anerkjennende smil.

Hjemturen blir likevel røff. Mine spørsmål om studentlivet er skudd i blinde, selv om jeg tilbringer mesteparten av min tid ved universitetet.

«Hvordan er studenthjemmet?»

«Ikke så verst.»

«Kommer du fortsatt overens med henne du bor sammen med?»

«Hun er helt grei. Vi lar hverandre være i fred.»

«Har du tenkt å bo sammen med henne til neste år også?»

19

«Antakeligvis ikke.»

Til slutt griper jeg til noe jeg vet vil gi resultater, selv om det gjør litt vondt. «Fortell meg om denne engelskprofessoren du var hos i jula.»

«Hun heter Caitlyn, og hun er faktisk professor i semiotikk.»

Caitlyn. «Jeg visste ikke at de fortsatt underviste i semiotikk ved engelskinstituttet.»

«Kurset heter ‘Interseksjonalitet’. Det undervises i engelsk, men også i lingvistikk, kjønn, etniske studier og antropologi.

Det er strenge opptakskrav, men jeg oppsøkte Caitlyn i kontortiden den aller første dagen og overtalte henne til å la meg begynne.»

Jeg kjenner stoltheten svulme. Jane er i sannhet et professorbarn, hun vet hvordan hun skal sno seg. Dette er dessuten den lengste setningen hun har ytret til meg uten Tom til stede på år og dag. «Fortell meg mer, hva leser du?»

«Jeg tror kanskje jeg venter til pappa også er til stede», sier hun.

«Selvsagt», sier jeg.

«Så slipper jeg å måtte fortelle alt sammen to ganger.»

«Det skjønner jeg, vennen min.»

Jeg slår på NPR, og den taktfaste, fortrøstningsfulle lyden av nyhetskommentarer i rushtiden fyller bilen idet vi snegler oss forbi en skytebane og et treningsstudio, hvor en kjent olympisk turntrener allerede roper instrukser til en ny formasjon av jenter med hestehale. Jane stirrer ut av vinduet. Hun lurer sikkert på hvorfor ikke Tom hentet henne i stedet for meg. Det lurer jeg også på.

Et par minutter senere skjønner vi det begge to. Jeg kjører inn i oppkjørselen akkurat idet himmelen begynner å gløde 20

av skumring, og får straks øye på Tom i kjøkkenvinduet, i full sving med å lage middag. Da jeg åpner døra og går inn, kjenner jeg duften av Janes favorittpastarett: fettuccine Alfredo med frityrstekte reker og stekt asparges, en tåpelig dekadent oppskrift Tom har lært på Food Network, og som han bare lager ved helt spesielle anledninger. Det står en frisk grønn salat ved siden av skjærebrettet, som et annet sunnhetsalibi, klar til å forenes med det fargeglade Fiestasettet på spisebordet.

«Janie!» Tom åpner favnen og tar et skritt frem. Jane legger armene om ham og presser igjen øynene mot brystet hans. Jeg smetter ut på badet, og deretter videre til soverommet, skifter fra lærerklærne mine til mer komfortable jeans, og så virrer jeg rundt en halvtimes tid og bretter sammen litt klesvask som er blitt liggende i kurven ved fotenden av senga. Da jeg kommer tilbake, snakker de ivrig sammen. Tom står med ryggen til meg og hakker opp økologiske tomater til salaten, mens Jane hviler fingertuppene mot skjærebrettet som om hun spiller piano.

«Pappa, du aner ikke hvilke navn de slår om seg med på dette faget», sier hun. «Derrida og sånn. Alle var bare så mye smartere enn meg.»

«Du, hun lot deg begynne, og hun er liksom den geniale MacArthur-dama.»

«Hver gang jeg åpnet kjeften, hørtes jeg ut som en idiot.»

«Du åpnet i alle fall kjeften», sier han og legger kniven ved siden av skjærebrettet et øyeblikk, mens han ser henne inn i øynene. «Jeg vedder på at det var folk der som var redde for å si noe overhodet.»

Janes takknemlige smil, så vidt synlig over Toms skulder, får meg til å surne som melk. Det er som om Tom for21

nemmer det, for han snur seg og får øye på meg, slenger en håndfull oppkappede tomater oppi salaten og løfter opp bollen.

«Da er det klart!» sier han. «Ta med pastaen, Jane. La oss sette oss og spise den første familiemiddagen på gud vet hvor lenge.»

Og tro det eller ei, det er akkurat da det ringer på døra.

2

Det første jeg ser, er det lyse håret hennes, opplyst av den rosenrøde, forurensede gløden fra Houstons solnedgang.

Og så ansiktet – askegrå hud strukket tynt over brede kinnbein, med en lett rødme øverst, noe som fremhever de mørke ringene under de innsunkne øynene hennes. Ansiktet ser ungt og gammelt ut på samme tid. Hun har på seg tynnslitte jeans med hull på kneet, en T-skjorte. Hun åpner munnen for å si noe, og jeg ser at hun er barbeint.

Det er noe kjent ved henne, men det er som om hele kroppen min har smeltet sammen med omgivelsene. Hjernen er restartet og minner mest om famlende, blinde hender, mens sanseinntrykkene virrer rundt, fullstendig ubrukelige, på jakt etter holdepunkter: Hår. Øyne. Ung. Barbeint.

Hun sperrer opp øynene og blir blek.

Jeg strekker hendene frem foran meg med håndflatene ut og fingrene spredt, i et forsøk på å beskytte meg, kanskje mot den kjernefysiske solnedgangen, eller som om jeg er i ferd med å falle, men det er jenta på trappa som faller. Knærne gir etter, og hun brettes pent sammen idet hun segner om på dørmatta, mens blondt hår henger seg opp i asaleabuskene på vei ned. Jeg åpner munnen og er helt sikker på at jeg roper på Tom, selv om jeg ikke er i stand til å høre noe, for hjernen min er fortsatt blendet av denne 23

solnedgangen som speiles i ansiktet hennes. Han kommer løpende bak meg, og stopper opp et øyeblikk før han tordner gjennom døråpningen. Da jeg ser opp igjen, er jenta nesten borte i armene hans. Det bølgete virvaret av hår ligger klemt mellom fingrene hans, og han trykker henne til brystet og vugger henne frem og tilbake. «Julie, Julie, Julie», hulker han, som refrenget av marerittene jeg nå innser aldri tok slutt, mareritt som er blitt spilt på nytt og på nytt hver eneste natt i åtte år, og kanskje også på dagtid, i en kontinuerlig strøm jeg for enkelhets skyld har valgt å ignorere.

Synet av Jane som står stiv som en stokk i gangen, sparker i gang hjernen min igjen. «Ring nødtelefonen», får jeg frem. «Si at vi trenger en ambulanse.» Til Tom, som utstøter underlige, dyrelignende lyder av sorg som jeg også har hørt i drømmene mine, sier jeg: «Ta henne med inn.»

Og plutselig har det aller verste ikke lenger hendt. Julie har kommet hjem igjen.

Det første døgnet etter at Julie dukker opp, er forunderlig likt det første døgnet etter at hun forsvant – en slags speilsymmetri som gir alle detaljer ekstra betydning. Den samme høye luftfuktigheten som innleder og avslutter en lang, varm sommer, lagerstroemiaen, som hadde kvittet seg med blomstene da hun ble tatt tidlig på høsten, hadde nå akkurat begynt å blomstre, med sine sammenkrøllede fliker av silkepapir. Sirenene som uler gjennom hele nabolaget, helt frem til huset vårt, minner om forrige gang, men denne gangen bringer de ambulansefolk, ikke politi, og dette skjer ved solnedgang, ikke soloppgang, slik at naboene som åpner døra for å se hva som skjer, er kledd i arbeidsklær og ikke i 24

morgenkåper, og de holder grytekluter, ikke aviser. Alt skjer baklengs, som negativet av en tragedie.

Bare én av oss kan bli med Julie i ambulansen, og Tom tar straks et skritt frem, så Jane og jeg setter oss inn i SUV-en og følger etter. Da vi parkerer utenfor akutten, er de i ferd med å laste av syketrallen hennes, som nå er koblet til et flyttbart intravenøssett, og hun trilles inn og plasseres i et rom med fortrukne gardiner med denne ulidelige kombinasjonen av treghet og hastverk som er så typisk for akuttavdelingene.

Den neste halvtimen oppleves som timer under det fluorescerende lyset. Julie våkner, mumler, sovner igjen. Tom sitter ved sengekanten, holder Julies hånd og brummer noe uforståelig; jeg går frem og tilbake; Jane lener seg; sykepleierne kommer med ujevne mellomrom, gir oss ingen informasjon, ber bare om detaljer angående forsikringen eller Julies sykehistorie, spørsmål som forekommer oss så ubrukelige og overflødige at jeg er ganske sikker på at noen av disse folkene bare vil se den berømte Whitaker-jenta med sine egne øyne. En sykepleier kommer inn for å ta en blodprøve, og Julie skvetter til, våkner av den kalde, våte bomullsdotten mot innsiden av underarmen, holder øynene åpne lenge nok til at hun rekker å nikke til sykepleierens skarpe spørsmål, for så å forsvinne igjen så snart nålen er inne. Forhenget som skiller oss fra gangen, blafrer når folk skynder seg forbi, og beskytter absolutt ikke mot kakofonien av hvinende hjul, ubegripelige meldinger over høyttaleranlegget og samtaler på gangen som blir avbrutt av høylytte sukk og en og annen sjelden latter.

Da legen endelig kommer, sender hun alle ut av rommet tross våre innsigelser.

25

«Jeg trenger henne bare et lite øyeblikk», sier hun. «Dere – mamma, pappa – ikke gå noe sted.»

Det gjør vi naturligvis ikke, men Jane benytter anledningen til å gå på toalettet. Legen dukker opp fra avlukket etter en dempet samtale som jeg anstrenger meg for å høre, men uten å lykkes, og jeg får et glimt av Julie i bakgrunnen, våken, men rød i ansiktet og desorientert, før legen lukker forhenget bak seg. Julie er dehydrert, forteller legen, hun lider av utmattelse og kulde, og har ikke spist på et par dager, men hun later ikke til å ha skader eller sykdommer av noe slag. Ingen stoffer i blodet. «Så snart væsken har gjort sitt, blir hun nok frisk som en fisk», avslutter hun, og bruken av uttrykket frisk som en fisk avdekker at hun umulig kan ha lest epikrisen, eller så har hun aldri sett nyheter på tv, eller så er hun så preget av jobben at hun mangler evnen til å tenke forbi et fast uttrykk som i hennes hode er uløselig knyttet til ordet væske. «Bare husk å ta henne med til kontroll om et par uker. De setter opp en time til henne når hun skrives ut.»

Da vi går tilbake til Julies rom, banker noen i veggen, og en kriminaletterforsker følger etter oss inn. Han er i førtiårene og har mørkt hår og er ikke så ulik kriminaletterforskerne vi ser på tv, men mindre tiltrekkende. Han trekker forhenget til side og stirrer på Julie fra den improviserte døråpningen.

«Julie Whitaker», sier han. «Det er ikke til å tro.»

Julie overser ham, men da hun får øye på Tom og meg, synker hun sammen på puta og gråter uten tårer. Tom skynder seg å omfavne henne. Legen ser ansiktsuttrykket mitt og sier at de skal flytte Julie til et rom med en ordent26

lig dør så snart noe er ledig, og så haster hun av gårde.

Politimannen presenterer seg som etterforsker Overbey og begynner å stille meg spørsmål om omstendighetene rundt Julies hjemkomst, noe jeg svarer på så godt jeg kan, tatt i betraktning at hun for min del godt kan ha kommet rett ut av den glødende oransje solnedgangen, Guds panne eller siden av en mann som ble åpnet mens han sov. Så uinteressant fremstår spørsmålet om hvordan hun ble levert til oss.

I bakgrunnen kan jeg høre Tom gjenta ordene: «Du er trygg nå. Det går bra. Legen sier at du kommer til å bli helt frisk.» Han snakker like mye til seg selv som til henne, og selv om ordene ikke er ment for meg, er de så fortrøstningsfulle at jeg kjenner at jeg dras mot dem, langt bort fra etterforsker Overbeys spørsmål.

Han merker det. «Jeg kunne tenkt meg å snakke med Julie alene i et par minutter.»

«Nei», sier Julie og klamrer seg til Toms arm mens hun ser på meg. «Ikke gå.»

«Det tar ikke lang tid.»

Tom står rett foran Julies seng. Han er en høy, bred mann, respektinngytende selv med mage. «Kommer ikke på tale. Vi har allerede latt henne være alene i kveld, sammen med legen. Vi går ikke fra henne en gang til.»

Tom og etterforskeren begynner å krangle, og det bitte lille rommet av forheng krymper. De samme ordene brukes gang på gang, og til å begynne med lurer jeg på om etterforsker Overbey stiller spørsmål ved vår mentale helse, siden han bruker ord som sane og safe. Til slutt henvender han seg til Julie direkte, og snakker forbi Tom. «Jeg vet at du ikke føler deg vel, og jeg beklager å måtte plage deg med 27

dette nå», sier han. «Men jeg må spørre deg: Ble du seksuelt misbrukt?»

Julie bare ser på etterforskeren og nikker. Tom biter tennene sammen, og jeg takker min gud for at Jane ikke er tilbake fra badet.

Etterforsker Overbey forteller om de rettsmedisinske undersøkelsene, og det går opp for meg at SANE og SAFE er akronymer for spesialistene på seksuelle overgrep.

«SANE-sykepleieren er allerede på vei», sier han. «Hun kommer snart til å sette opp et undersøkelsesrom. Og hun kan begynne så snart du kobles fra iv-settet.»

Julie rister på hodet, og Tom tar et skritt frem og ser ut som om han er klar for nevekamp.

Etterforsker Overbey er like respektinngytende, og heller ikke han rikker seg. «Hvis det finnes beviser på seksuelle overgrep, er det bedre at vi får tilgang til det –» «Hør her», sier Tom og peker på etterforskeren for å understreke sitt poeng. «Vi har gjort alt politiet har bedt oss om fra dag én, vi har aldri stilt spørsmål ved noe. Åtte år senere, etter at vi –» Han er taus et øyeblikk. «Det er mange år siden vi hørte noe fra dere, og så dukker vår savnede datter opp på døra, og det er i alle fall ikke takket være dere. Og nå vil du holde henne våken hele natta og forhøre henne og behandle henne som et åsted?» Han snøfter. «Vi kan komme ned i morgen.»

Etterforsker Overbey skal til å svare, men en dempet lyd fra Julies seng stopper ham.

«Sist gang var – lenge siden», sier hun stille. «I alle fall seks måneder.»

Etterforsker Overbey sukker, som om nyheten om at datteren vår ikke er blitt voldtatt på seks måneder, er skuf28

fende, men i det minste tydelig. «Greit. Vi anbefaler deg likevel å la deg undersøke, men fra et rettsmedisinsk ståsted er det ingen hast. Hvil deg, så opptar vi en full forklaring fra deg på stasjonen i morgen.»

Julie nikker så vidt. Tom bøyer seg frem og legger hendene på knærne.

Jane kommer inn med en juiceboks i hånda. Hun må ha fått den av sykepleierne. Da hun ser at Julie er våken, smiler hun sjenert og sier: «Velkommen tilbake.»

Seks timer senere blir Julie skrevet ut, midt på natta, fullstendig hydrert og med sykehusklær; den sjuskete T-skjorta og jeansen tok politiet med som beviser. Hun støtter seg til Toms arm mens jeg putter alle medikamentene ned i veska: antibiotikaprofylakse mot klamydia og gonoré, en resept på valium i fall hun skulle ha vansker med å sove, og en brosjyre proppfull av informasjon om seksuelle overgrep og kopier av telefonlister til politiets voldsofferrådgivning og diverse krisesentre for kvinner. Etterforsker Overbeys kort ligger også der, stukket inn i fire små hjørnelommer i brosjyren slik at det ikke skal bli borte. Jeg napper det ut og stikker det ned i baklomma på jeansen min.

Tom kjører oss hjem, og Julie sovner i baksetet på SUV-en, på engangsputa de lot henne beholde. Jane, som har sovet en del på sykehuset, stirrer nå taust på Julie. Ingen sier noe – delvis fordi vi ikke vil vekke Julie, men også fordi vi selv ikke ønsker å våkne. Eller kanskje det bare er jeg som har det sånn.

Klokka er tre om natta da vi åpner bakdøra og går inn på kjøkkenet via vaskerommet. Det ser ut som en annen families hus slik det er på en helt vanlig dag – et museum for 29

alminnelighet: Over vaskemaskinen henger det en bluse til tørk; på skjærefjølen ligger en haug glinsende, røde tomater i en pytt av rød saft ved siden av en kniv. Gjennom døra inn til spisestua står Janes omhyggelig tilberedte hjemkomstmåltid glemt på spisebordet, salaten er inntørket, de panerte rekene vasstrukne, sausen ligger stivnet over den kalde, gummiaktige pastaen. De andre går gjennom kjøkkenet og inn i stua. Selv går jeg til spisestua og løfter opp tallerkenene med pasta. Det tar bare et øyeblikk å stable beviset på at vi er i overlevelsesmodus, i kjøkkenvasken.

Da jeg følger etter de andre inn i stua, står Jane og Tom tafatte ved sofaen sammen med Julie, lik folk som gir en fjern slektning husrom for natta. Tom rister på hodet, rød i ansiktet, og da jeg innser hva de snakker om, virker mine anstrengelser i spisestua fåfengt.

Tom flyttet kontoret sitt inn på Julies rom for sju år siden.

Han hadde ikke diskutert det med meg først. Han hadde heller ikke fortalt meg at han hadde sagt opp jobben, den jobben vi en gang flyttet til Energy Corridor for, og at han hadde begynt som privatpraktiserende skatterådgiver. En dag gikk jeg bare forbi rommet hennes og så at det hadde blitt forvandlet fra soverom til en omhyggelig voktet helligdom, et skrivebord og et arkivskap i stedet for en seng, plakater byttet ut med innrammede bilder av Julie. Jeg skjønte at det nye kontoret skulle være hans kommandosenter for søket, og at han hadde gjort sitt savn etter henne til en fulltidsjobb. Først nå, da Julie står foran oss, fremstår det hele som eksorsisme.

«Jeg kan ta sofaen», sier Julie.

«Hun kan få rommet mitt», sier Jane, som fremdeles holder seg litt i bakgrunnen, som om hun er redd for å komme 30

for nær. Hun holder litt klossete tak om albuene sine og ligner mer på en tiårig utgave av seg selv enn jeg trodde var mulig, selv om jeg med ett oppdager at hun er flere centimeter høyere enn Julie. Jane stirrer på Julie, ikke hungrende, som Tom, som ser ut som om han aldri kommer til å slippe henne av syne igjen noensinne, men med et vaktsomt uttrykk. «Det gjør ikke meg noe.»

«Nei, vær så snill», sier Julie. «Jeg vil ikke ta noens rom.»

Jeg skulle plutselig ønske at jeg kunne legge henne mellom Tom og meg i senga vår, slik vi gjorde da hun var sju og hadde feber og skalv. Men det er ingen praktisk løsning, og stua gjesper med åpen munn rundt oss, og vinduene er mørke bak gardinene.

«Tom, luftmadrassen?» sier jeg. «Da kan hun ligge på rommet sitt til vi får flyttet ut skrivebordet ditt.»

«Det hadde vært fint med en dør som lar seg lukke», sier hun, og dermed er det avgjort. Hun har ingen toalettsaker eller bagasje, og ingen har tenkt å spørre henne om hvorfor, så Jane gir henne en T-skjorte og en shorts å sove i, og jeg klarer å finne en tannbørste som fortsatt ligger i emballasjen sin. Etter at alt maset er over, forsvinner Julie bak døra til Toms kontor, som sola bak en sky. Jeg lurer på om hun finner trøst i eller synes det er forstyrrende med alle bildene av henne der inne.

Innen vi har fått Jane i seng, med forsikringer om at hun selv kan velge om hun vil bli med på politistasjonen når hun våkner, er det nesten blitt morgen. Soveromsdøra lukkes bak oss, og beina mine vil helst gi etter under meg. Samtidig føler jeg meg våknere enn jeg har gjort på mange år. Tankene raser, tar saltomortale og snubler over seg selv i løpet av kveldsstellet.

31

Tom sier: «Anna?» på en måte som får meg til å skjønne at det er andre eller tredje gang han sier det. Jeg kommer ut av badet og finner ham liggende på siden på senga. Han ser forventningsfullt opp.

I stedet for å forsøke å finne ut hva han vil, overrasker jeg meg selv ved å si akkurat det jeg tenker: «Hva skal vi gjøre?»

«Hun er tilbake», sier han. «Vi trenger ikke å gjøre noe.»

Jeg smetter ut av jeansene, men beholder T-skjorta på, til å sove i.

«Hun er tilbake», gjentar han som et egenrådig barn.

«Vi vet ikke hva hun har vært gjennom.» Jeg kommer på etterforskerens kort i baklomma da jeg henger buksa opp bak skapdøra. «Vi må være forsiktige.»

«Vi skulle vært mer forsiktige den gangen.» Stemmen hans sprekker litt.

Jeg dukker frem fra skapet igjen. «Det er ikke sikkert at hun er – den samme.»

«Det er ingen av oss», sier Tom. Så følger en lang pause.

«Du trodde ikke at hun noensinne skulle komme hjem igjen.»

Jeg setter meg ned på sengekanten. Jeg kan kjenne blikket hans grave seg inn i bakhodet mitt, og jeg lukker øynene, mens jeg smaker på anklagen.

Et øyeblikk senere snur jeg meg og ser på ham. «Jeg trodde ikke at vi noensinne kom til å finne henne», sier jeg og stoler på at han ser forskjellen.

Han svarer ikke. Men da jeg lener meg frem for å skru av lyset på nattbordet, kjenner jeg noe flytte på seg, en liten fraksjon av natteluft mellom oss. Den beveger seg, som en 32

bris inn i en revne i veggen. Han snur seg over på siden, bort fra meg, men det er noe med denne diskusjonen som minner meg om det ekteskapet vi hadde tidligere, diskusjonene som boblet opp etter at vi hadde lagt oss. Hvor uredde vi gikk inn i alle kampene på den tiden, sikre som vi var på at vi kom til å våkne opp ved siden av hverandre om morgenen.

Da jeg legger meg ned og stirrer på Toms rygg nå, tenker jeg: Julie har kommet hjem. Hva som helst kan skje.

Jeg ser for meg ansiktet hennes igjen slik jeg hadde sett det på trappa utenfor, bare så vidt gjenkjennelig, ikke noe kjøtt igjen over kinnbeina hennes, bare en sommerfuglformasjon av bein.

«God natt», sier jeg.

Jeg sover til klokka tolv og våkner til lyden av klaprende kasseroller og stemmer på kjøkkenet i første etasje.

Det er en velkjent drøm. Drømmen om Julie som plutselig bare dukker opp, og jeg som sier: «Jeg har drømt om deg så mange ganger, men denne gangen er du faktisk kommet hjem.» Jeg står opp og skvetter litt vann i ansiktet ute på badet og ser på meg selv i speilet, mens jeg venter på at trekkene skal forvrenges, flyte ut. Men alt holder seg på plass.

Denne gangen er det på ordentlig.

Jeg kjenner en kuldegysning forplante seg gjennom meg, og en svak hodepine legger seg over frontallappene. Jeg trekker på meg jeansene fra kvelden før og går ned.

Kjøkkenbordet ligger badet i lys. Min lysende blonde datter sitter nærmest vinduet, fremdeles iført Janes T-skjorte, som er for stor til henne. Tom sitter ved bordenden og betrakter henne med et strålende smil mens de snakker – om 33

ingenting, later det til: appelsinjuice, været, vil noen ha flere egg. Et øyeblikk virker alt sammen nesten normalt. Så kommer Jane inn med et glass i hånda og setter seg ned tvers overfor Julie, og et gys forplanter seg nedover ryggraden min ved denne pussige regelmessigheten som har vendt tilbake til familien vår: en jente på hver sin side av bordet, fire sider til fire mennesker. Ordene forferdelig symmetri dukker opp i hodet mitt.

«God morgen», sier jeg fra døråpningen.

«Så lenge du sov», sier Jane, men Julie har allerede reist seg, og i tre lange skritt er hun borte hos meg og omfavner meg. Jeg føler meg overrumplet. Hvor lenge er det vel ikke siden en av døtrene mine stormet gjennom rommet for å kaste seg i min favn ? Akkurat da jeg begynner å kjenne duften av håret hennes, trekker hun seg tilbake og ser på meg.

Hendene hennes glir nedover armene mine, griper hendene mine. «Hei, mamma», sier hun litt tafatt, og et øyeblikk ser vi hverandre rett inn i øynene.

Jeg har blitt vant til å se på Jane, som har mine karakteristiske trekk, min spisse nese og mine dyptliggende øyne.

Da jeg stirrer inn i Julies kvinneansikt, slår det meg at hun ikke har noen føflekker, ingen ujevnheter eller flekker eller rynker.

Hun er perfekt.

Hun trekker seg unna, flau, og jeg innser at jeg har stirret.

«Jeg beklager», sier jeg. «Jeg har ikke sett ansiktet ditt på så lenge.»

«Jeg skjønner deg godt», sier Tom. «Sett deg, jeg skal bare ta litt kaffe», sier jeg. «Har du sovet greit?» Det står en stor kasserolle på ovnen med 34

litt eggerøre i, og jeg legger det på en tallerken, plutselig skrubbsulten.

«Jeg sov veldig godt», sier hun som en høflig gjest. «Luftmadrassen var helt fin.»

«Hun har bare vært oppe i noen ganske få minutter», sier Tom. «Jeg har blitt oppringt av politistasjonen hele morgenen. Kom når det passer betyr åpenbart: ‘Hvis dere ikke er her klokka ni, kommer dere til å høre fra oss.’» Ansiktet hans mørkner. «Det er kanskje ikke så rart. De bekymrer seg for pressen. Jeg regner med at det kommer til å begynne ganske snart nå.»

Julies smil forsvinner. «Vi burde sikkert dra nå som mamma er våken.»

Tom legger hånda si på hennes oppå bordet. «Ta den tiden du trenger.»

«Jo før vi kommer oss av gårde, jo før vil det være over», sier jeg.

Tom får tårer i øynene, og jeg innser at han ikke ønsker å vite hva hun har vært igjennom. Samtidig går det opp for meg at jeg gjør det.

Julie gransker ansiktet mitt med et nærmest takknemlig uttrykk. «Ja», sier hun. «Jeg vil bare få det overstått.» Ut ifra måten hun ser på meg på, skjønner jeg at hun trenger meg der, meg og ingen andre. Jeg kan ikke holde Tom unna politistasjonen, men jeg bestemmer meg for at jeg skal overtale ham til å bli igjen ute på gangen. Det betyr at Jane også må bli med, slik at han har noen å passe på.

«Kom, Julie», sier jeg. «Jeg skal se om jeg har noe i skapet mitt som du kan ha på deg.» Et skjørt, tenker jeg, og ser på den smale skikkelsen hennes. Jeg kommer til å trenge noen sikkerhetsnåler.

35

«Han sa at han skulle drepe meg om jeg kjempet imot.

Drepe familien min.»

«Og du trodde på ham?» sier Overbey.

Vi sitter på politistasjonen – jeg, Julie, Overbey og en yngre kvinnelig etterforsker, etterforsker Harris – på et privat rom med frostede glassruter og ett enkelt bord. Tom er utenfor. Han venter i lobbyen sammen med Jane, på Julies forespørsel. Overbey ønsket å forhøre Julie alene, men da så hun fra hans ansikt til mitt ansikt og så tilbake igjen, og han sukket og ba meg bli med inn. Jeg holder en kopp svart kaffe som er så svak at man kan se luftbobler klistre seg til innsiden av polystyrenskummet og lese serienummeret stemplet på bunnen. Den ble brakt til meg av etterforsker Harris – typisk, tenker jeg – mens Overbey stilte spørsmål.

«Selvfølgelig trodde jeg på ham», sier Julie nå. «Han holdt en kniv mot strupen min.»

«En kjøkkenkniv», sier Overbey og rådfører seg med notatene sine, som om han ikke allerede kjenner alle detaljer i sakspapirene. «Tatt fra husholdningen. Noen andre våpen?»

«Hun var tretten», avbryter jeg, men Overbey holder hånda opp og nikker til Julie som tegn på at hun kan fortsette, og det er sant, hun virker ikke opprørt.

«Ikke det jeg kunne se. Men jeg trodde på ham. Og hvis det hadde skjedd igjen, nå som jeg vet det jeg vet om ham, ville jeg fortsatt ha trodd ham.» Hun trekker pusten. «Så snart vi var ute av huset, gikk vi på en buss ved apoteket på Memorial Drive, og dro ned til busstasjonen i sentrum.»

«Var det noen som så dere?»

«Bussjåføren, kanskje, men jeg var for redd til å si noe. På 36

busstasjonen kjøpte han to billetter. Vi gikk av i El Paso.»

Hun sier ikke noe mer, og øynene hennes blir uttrykksløse.

«Det var der han voldtok meg første gang.»

«Husker du hvor dere befant dere?»

«På et motell. Jeg husker ikke hvilket.»

«Motel Six? Econo Lodge?»

Hun ser bort på ham med et iskaldt blikk. «Beklager. Vi var der bare et par dager, så dro vi videre. Vi forflyttet oss hele tiden. Han stjal en bil i El Paso» – Overbey gir et lite tegn til Harris, uten å se på henne, og hun noterer noe – «og en stund kjørte vi den, men så må han ha solgt den, antar jeg. Han kom i alle fall tilbake uten den en dag.»

«Lot han deg være alene?»

«Ja. Han bandt meg fast og satte på meg munnbind når han måtte ut. Vi var i Mexico da han solgte bilen, tror jeg, men jeg er ikke sikker, for jeg hadde bind for øynene også, og så oppholdt jeg meg i en varebil en stund.» Bundet med gaffatape i en varebil-drømmen dukker opp igjen. «Det tok litt tid før jeg skjønte at han hadde solgt meg.»

«Hæ, hva gjorde han?» Overbey kikker brått opp.

«Han solgte meg», sier hun. «Til fem menn, kanskje seks.»

Harris nikker, så fortsetter hun å skrive.

«De mennene, hadde de –» «Ja visst.» Hun smiler kaldt og anstrengt. «Det hadde de.»

Jeg lukker øynene.

«Fru Whitaker, går det bra med deg?» Det er Harris’ stemme. Med lukkede øyne synker jeg ned i en kald, svart damp som får det til å prikke i alle lemmer. Jeg hører Overbey korrigere partneren sin – «Fru Davalos bruker pikenav37

net sitt» – og åpner øynene, men det tar litt tid før de svarte flekkene forsvinner.

«Det går bra», hvisker jeg. Jeg vil gripe Julies hånd, men hun har krysset armene stramt over brystet.

«Kunne du ha identifisert noen av mennene?»

«Jeg hadde bind for øynene», gjentar hun tålmodig.

«Noen aksenter?»

Hun tenker seg om. «Noen av dem snakket spansk til hverandre, men ingen av dem sa veldig mye. Uansett, det varte noen dager – tror jeg? Jeg husker det ikke så godt. Så solgte de meg igjen. Til noen høyt på strå denne gangen.»

Etterforskerne ser megetsigende på hverandre. «Hvem?»

«Jeg fikk aldri vite navnet hans. De andre mennene kalte ham El Jefe når de snakket om ham, señor når de snakket til ham.»

«Fortsett», sier Overbey rolig mens Harris skriver intenst.

«Hvordan visste du at han var høyt på strå?»

«Han hadde et digert hus, et slags inngjerdet område, med livvakter og tjenere og mange menn med store våpen som tok imot ordrer fra ham.» Hun stopper opp, puster litt.

«Vær så snill, ikke spør meg hvor, jeg vet ikke. Jeg gikk aldri ut.»

«Hvor lenge?» «Åtte år.»

Senere forteller jeg Tom så lite som overhodet mulig, nok til å forklare hvorfor Julie så gjennom bildearkivet på stasjonen, portretter av mexicanske menn i femtiårene med høy panne og brede haker. Jeg forteller om de ulike stadiene av hennes fangenskap, men ikke om sigarettmerkene hun fikk da hun prøvde å rømme; om årene med voldtekt, men ikke 38

om måten hun omtalte dem på, som om hun beskrev plottet i et lite interessant tv-show. Jeg forteller ham at mannen som holdt henne fanget, gikk lei av henne, men ikke at hun var for gammel for ham så snart hun var ute av tenårene. Jeg forteller ham at hun fikk bind for øynene og ble fraktet til et tak i Juárez, men ikke at det trolig var meningen at vakten skulle drepe henne. Jeg forteller ham at hun gjemte seg i en lastebil for å komme seg over grensen, men ikke at hun fryktet den amerikanske grensevakten fordi hun ikke var sikker på om hun fortsatt var i stand til å snakke engelsk, eller noe som helst annet, etter så lang tid; at hun hoppet av lastebilen ved et trafikklys og løp sin vei, men ikke at hun hadde slept seg meter for meter langs samleveiene til I-10, kilometer for kilometer, usynlig fra motorveien, akkurat som de menneskene man lærer seg ikke å se, der de kommer snublende over parkeringsplassen på bensinstasjonene med eiendelene sine i en plastpose.

«Gode gud», hvisker han. Vi sitter ved kjøkkenbordet, jentene har gått og lagt seg, og det er som en tilbakevending til de rolige diskusjonene vi hadde for lenge siden, om temaer så trivielle at jeg ikke kan forestille meg hvorfor vi gadd å skjule dem. «Hun ble solgt til menneskehandlere, og så videre til en narkobaron?»

Det er rart å høre ham si disse tingene høyt. Plutselig blir det til en historie, i mye større grad enn virvaret av ord i forhørsrommet. «Det kan virke sånn, ja.»

Tom støtter albuene mot kjøkkenbordet og lener seg frem, holder seg selv oppe, og hver muskel er spent. «Er det det etterforskerne sier?»

«De sa i grunnen ikke så mye i det hele tatt. De bare opptok forklaringen hennes, stilte spørsmål.»

39

«Skjønner. De vil ikke bruke ord som kan opprøre oss, som menneskehandel eller tvungen prostitusjon. Det kan antyde at de er kjent med problemet, men ikke klarer å gjøre noe for å stoppe det!» Toms stemme sprekker da han kommer med dette siste utropet. Han gidder ikke å dempe seg lenger.

«Jeg tror kanskje de vet noe. Harris nevnte en ekspertgruppe –» «Ja, det er blitt opprettet en ekspertgruppe i delstaten som skal arbeide utelukkende med menneskehandel», sier Tom overraskende nok. Og jeg blir minnet på hvor mye arbeid han har nedlagt, hvor mange leteorganisasjoner han har vært en del av, hvor mange støttegrupper til foreldre med savnede barn han har deltatt i, hvor mange Facebooksider han har fulgt, og plutselig lurer jeg på hva annet han kan vite som jeg ikke vet. «Den ble opprettet for et par år siden, etter publiseringen av en stor rapport. Den kom for sent til å hjelpe Julie. Men vi burde helt sikkert være henrykt over at hun kan hjelpe dem.» Han sukker tungt.

«Hvordan gikk det egentlig med henne der inne?»

«Det virket som det gikk – greit med henne», sier jeg.

«Alt tatt i betraktning. En av etterforskerne sa at hun er i sjokk og burde snakke med en terapeut.»

«Selvfølgelig», sier Tom. «Jeg skal finne noen. Jeg skal ringe i kveld.»