CARA HUNTER
Alt dette raseriet Oversatt av Ulrik Farestad
Cara Hunter Originalens tittel: All the Rage Oversatt av Ulrik Farestad Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65048-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til broren min, Mark
Det er så varmt i kveld at hun har åpnet vinduet. Trådgardinet duver bedagelig i et drag av ren sensommerhete, og lyset er på i leiligheten, men bare i stuen, så han vet at hun er alene. Dessuten spiller hun musikk. Volumet er dempet, men han hører det likevel der han sitter. Før, i begynnelsen, var han redd for dette – redd for å komme for nær og røpe seg. Men nå vet han bedre. Slike varebiler er å se overalt, selv på dagtid. Ingen legger merke til dem lenger. Ikke engang observante mennesker. Som henne. Han ruller ned ruten enda litt mer. Hun er sikkert på vei ut, for musikken er hurtig, energisk, oppstemt – dette er noe annet enn den slappe jazzen hun pleier å høre på. Han lukker øynene og prøver å forestille seg hva hun tar på seg, hva hun trekker over huden akkurat nå – han hørte nettopp at hun dusjet, så huden er fremdeles fuktig. Det er ikke den svarte kjolen med perlekanter, den som er så trang at han kan se for seg hele kroppen hennes. Hvis hun skulle spise middag med den dølle kjæresten sin, ville hun ikke ha hørt på denne drittmusikken. Hun skal ikke møte foreldrene heller – hvis de var i Oxford, ville han ha sett bilen deres. Nei, hun skal ut på byen med venninner. Og det betyr at hun kommer til å velge noe mindre utfordrende – et diskré antrekk som sender høflige signaler om at hun er opptatt. Den blå kjolen, kanskje, den med de vide ermene. Tiffany-blå kalles den fargen. Det visste han ikke før. Kjolen er pen. Nøytral. Og den er en av favorittene hennes. 7
Hun har ikke fortalt ham noe av dette. Han har funnet det ut selv. Det var ikke vanskelig. Man må bare følge med. Følge med, vente og trekke slutninger. Av og til tar det bare et par dager, men ikke i de mest tilfredsstillende tilfellene. Han har allerede brukt mer enn tre uker på henne. Han liker å ta seg god tid. Og han har på følelsen at hun er verdt det. Hun fortjener det, som det heter i reklamen for sjampoen hun kjøper. Uansett er det dumt å forhaste seg, noe han vet av bitter erfaring. Det er da man gjør tabber. Det er da det går galt. Noen kommer. Han hører klikking fra sko på fortauet. Høye hæler. Fnising. Han snur seg litt for å se bedre, og plasten på setet gnisser og knirker under ham. På den andre siden av veien får han øye på to jenter. De er alt annet enn diskré, med paljettkjoler og blodrød leppestift, og de vakler bortover på horeskoene sine. Dumme tøyter, de er påseilet allerede. Han har ikke sett noen av dem før, men de må være venner av henne, for de stopper utenfor leiligheten og begynner å rote rundt i veskene. En av dem tar frem noe, vifter med det og roper: «Ta-da!» Det er et glinsende rosa bånd med glitterskrift. Han kan ikke se hva det står på det, men han trenger ikke å lese det. Han har sett sånne saker før. De skal på utdrikningslag. Et jævla utdrikningslag. Bryr hun seg virkelig om sånt tull? De to jentene stikker hodene sammen og tisker og hvisker, og han kjenner en uro som kryper opp langs ryggraden. Det er vel ikke henne som skal drikkes ut? Hun kan ikke – ikke uten at han vet det – det er umulig – hun går ikke med ring – han har ikke sett – Han bøyer seg frem for å se bedre. En av jentene ringer på hos henne og lener seg mot dørtelefonen. Vinduet over dem blir slått opp. «Må dere bråke sånn?» Hun prøver å virke irritert, men stemmen er lattermild. Da hun bøyer seg ut, faller en mørk hårlokk over skulde8
ren hennes. Den er fremdeles våt etter dusjen. Det snører seg sammen i halsen hans. En av jentene kikker opp og løfter armene triumferende. Hun har en plasttiara i den ene hånden og det rosa båndet i den andre. «Hei! Se hva vi har med!» Jenta i vinduet rister på hodet. «Chlo, du lovet at jeg skulle slippe glitter og tiara.» De to brister i latter under henne. «Denne særdeles smakfulle hodepynten er faktisk min,» sier den andre jenta og snøvler litt. «Til deg har vi denne lekre lille saken ...» Hun stikker hånden i vesken og holder noe opp. Da lyset fra gatelykten treffer gjenstanden, ser han hva det er: en sjokkrosa hårspenne med ordet «Opptatt» stavet med strass. Jenta i vinduet rister på hodet igjen. «Hva har jeg gjort for å fortjene dere to?» Hun blir borte, og etter en kort stund summer det i dørtelefonen. De to jentene fniser fremdeles da de snubler inn døren. Mannen åpner hanskerommet. Kjerringa skal være glad for at han ikke tar henne her og nå – det ville ha lagt en demper på den simple lille ludderfesten deres. Men han skal ikke det. Han nyter ventingen, spenningen – og han akter fremdeles å vente, til tross for det hun har gjort. Han vil oppleve den herlige forventningen, alle de små detaljene – lukten hennes, smaken av henne, håret hennes. Bare det å vite at han kan ta henne når han vil – at det kun er selvbeherskelsen som stanser ham – Han sitter en stund og knytter og åpner nevene mens hjerterytmen roer seg. Så setter han nøkkelen i tenningen og starter motoren.
9
Vekkerklokken ringer klokken sju, men Faith Appleford har vært oppe i en time allerede. Hår, antrekk, sko, sminke – alt tar tid. Hun sitter ved sminkebordet og legger på de siste strøkene med maskara da moren roper fra kjøkkenet. «Nadine – har du stått opp? Hvis du vil ha skyss, må du være nede om ti minutter.» Hun hører et stønn fra rommet ved siden av, og Faith ser for seg at søsteren snur seg og legger puten over hodet. Sånn har det alltid vært – Nadine er håpløs om morgenen. I motsetning til Faith. Faith er alltid klar i god tid, og hun ser alltid perfekt ut. Hun snur seg foran speilet, beveger hodet til høyre og venstre, og sjekker vinklene og retter litt på frisyren og halslinningen på genseren. Nydelig. Og det er ikke bare innbilskhet. Hun er faktisk veldig pen. Hun reiser seg og velger en av veskene som henger på døren. Den er av semsket skinn. Ikke ekte skinn riktignok, men man må granske den nøye for å oppdage det. Fargen er i alle fall riktig, særlig til denne jakken. En perfekt blåfarge. ***
10
Adam Fawley 1. april 2018 kl. 09.15
«Er det greit? Det er ikke for kaldt?» Jeg kjente at Alex rykket til da proben berørte huden hennes, men hun rister på hodet og smiler. «Nei, det går bra.» Sykepleieren snur seg mot skjermen igjen og skriver på tastaturet. Alt i rommet er dempet. Lyset er dimmet, og lydene er dumpe, som om vi er under vann. Rundt oss på sykehuset er det hektisk aktivitet, men her inne har tiden sakket av for øyeblikket. «Vær så god,» sier sykepleieren omsider. Hun snur skjermen mot oss og smiler. Bildet våkner til live. Et hode, en nese, en ørliten knyttneve, løftet som i jubel. Bevegelse. Liv. Alex famler etter hånden min uten å ta blikket fra barnet. «Dette er første gang for deg, ikke sant, Mr. Fawley?» sier pleieren. «Du var ikke med på den første kontrollen, hvis jeg husker riktig.» Stemmen er vennlig, men jeg merker at hun bebreider meg. «Det var komplisert,» sier Alex raskt. «Jeg var så redd for at det skulle gå galt – jeg ville ikke si noe før jeg –» Jeg klemmer hånden hennes fastere. Vi har vært gjennom dette. Vi har snakket om hvorfor hun ikke sa noe, og ikke engang kunne bo sammen med meg før hun følte seg trygg. Før hun var sikker. «Det er i orden,» sier jeg. «Det som er viktig, er at jeg er her nå. Og at barnet er friskt.» «Ja, hjerterytmen er god og sterk,» sier pleieren og skriver på tastaturet igjen. «Fosteret har vokst normalt, og er akkurat som forventet i uke tjueto. Jeg ser ingenting som gir meg grunn til bekymring.» Jeg merker at jeg puster ut – jeg visste ikke at jeg holdt pusten. Vi er eldre foreldre – vi har lest alle brosjyrene, vi har testet oss, men likevel – 11