SELVA ALMADA
Vinden som legger øde Oversatt fra spansk av Bente Teigen Gundersen (MNO)
Copyright © Selva Almada, 2012 El viento que arrasa (Mardulce, 2012) info@agencialiterariacbq.com Oversatt fra spansk av Bente Teigen Gundersen (MNO) Vinden som legger øde © Camino forlag, 2023 1.utgave, 1. opplag Omslagsdesign og sats: Tore Holberg / Studio Holberg Papir: Holmen Book Cream, 80 g Omslag: Munken Pure, 300 g Trykk: UAB Balto Print Boken er innkjøpt av Kulturdirektoratet
ISBN Trykket: 978-82-93867-21-0 ISBN E-pub: 978-82-93867-22-7
Vinden bringer med seg tørsten fra alle disse årene. Vinden bringer med seg sulten fra alle vintrene. Vinden bringer med seg rop fra trange daler, markene, ørkenen. Vinden bringer med seg skrik fra kvinner og menn som har fått nok av smulene fra sine herrers bord. Vinden kommer med de nye tiders kraft. Vinden brøler, virvler rundt på jorden. Vi er vinden og ilden som skal legge verden øde med Kristi kjærlighet.
1
Mekanikeren hostet og spyttet litt slim. «Lungene mine er pill råtne», sa han og dro hånden over munnen før han bøyde seg ned under det åpne panseret igjen. Bileieren tørket seg i pannen med et lommetørkle og stakk hodet inn ved siden av mannens. Han rettet på de tynt innfattede brillene og så ned på virvaret av varme metalldeler. Så kikket han spørrende bort på den andre mannen. «Vi må vente til metallet kjøler seg ned litt.» «Kan du reparere det?» «Satser på det.» «Og hvor lang tid tar det?» Mekanikeren rettet seg opp – han var to eller tre håndsbredder høyere – og løftet blikket. Det var ikke lenge til det var midt på dagen. «En gang ut på ettermiddagen satser jeg på at den er klar.» «Vi må vente her.» «Det bestemmer du selv. Fasiliteter er det ikke mange av, som du ser.» «Vi foretrekker å vente. Om Gud rekker oss en hjelpende hånd, 7
er du ferdig før vi vet ordet av det.» Mekanikeren trakk på skuldrene og fisket opp en sigarettpakke fra skjortelommen. Spurte om han ville ha. «Nei, nei. Gudskjelov. Det sluttet jeg med for mange år siden. Om du tillater meg å si det, burde du gjøre det samme …» «Brusautomaten virker ikke. Men det er noen bokser i kjøleskapet hvis dere vil ha noe å drikke.» «Takk.» «Be frøkna om å komme seg ut av bilen. Hun kommer til å smelte der inne.» «Hva var navnet ditt?» «Brauer. Gringo Brauer. Og han der er Tapioca, assistenten min.» «Emissær Pearson her.» De håndhilste på hverandre. «Jeg må få unna et par andre ting før jeg tar fatt på bilen.» «For all del. Du skal ikke bekymre deg for oss. Gud velsigne deg.» Emissæren gikk bort til bilen, hvor datteren Leni satt i baksetet og surmulte på den trange plassen mellom esker fulle av bibler og tidsskrifter som var stablet i setet og på gulvet. Han banket på vinduet. Leni så på ham gjennom den støvete bilruten. Han dro i dørhåndtaket, men datteren hadde låst bildøren innenfra. Han gestikulerte for å få henne til å sveive ned vinduet. Hun åpnet det noen få centimeter. «Det kommer til å ta litt tid før det er i orden. Kom ut av bilen, Leni. La oss få oss noe kaldt å drikke.» 8
«Jeg har det fint her.» «Det er veldig varmt, jenta mi. Du kommer til å få heteslag.» Leni sveivet opp vinduet igjen. Emissæren åpnet bildøren på passasjersiden, stakk inn hånden for å låse opp bakdøren innenfra og åpnet den. «Kom ut av bilen, Elena.» Han holdt bildøren åpen til Leni kom ut. Så snart hun flyttet seg unna bilen, slengte han igjen døren. Jenta fikset på skjørtet, det hadde klebet seg fast på grunn av svetten, og så bort på mekanikeren som nikket og hilste på henne. En gutt som trolig var på hennes alder, rundt seksten år gammel, kikket på dem med store øyne. Faren presenterte den eldste mannen for henne som herr Brauer. Han var en veldig høy fyr med en rødlig hesteskobart som gikk nesten ned til haken. Han hadde på seg dongeribukser som var tilgriset av olje, og en skjorte som var åpen i brystet, men stappet ned i buksene. Selv om han var en mann på sikkert femti, hadde han ennå noe ungdommelig over seg, muligens på grunn av barten og håret som hang ned over skjortekragen. Gutten gikk også i noen gamle lappede, men rene bukser; en falmet T-skjorte og espadriller. Det beksvarte håret var sirlig klippet og ansiktet skjeggløst. Begge var slanke, men hadde den senete kroppen til dem som har for vane å bruke rå styrke. Om lag femti meter lenger borte sto et provisorisk bygg som fungerte som bensinstasjon, verksted og bolig. Bak en gammel bensinpumpe var det et enkelt rom i upusset murstein, med en dør og et vindu. Foran bygget, på skrå, kastet et halvtak laget 9
av greiner og dunkjevlestrå skygge over et lite bord, noen oppstablede plaststoler og en brusautomat. En hund lå og sov under bordet, rett på den løse sanden. Da den hørte at de nærmet seg, åpnet den et gult øye og sveipet halen over bakken, men ble liggende i ro. «Finn noe å drikke til dem», sa Brauer til gutten, som tok ned noen stoler fra stabelen og tørket over dem med en klut så de kunne sette seg. «Hva vil du ha å drikke, kjære deg?» «En cola». «Jeg tar gjerne et glass vann. Det største du har, gutten min», ba emissæren ham idet han satte seg ned. Gutten gikk inn gjennom plaststrimlene i dørforhenget og forsvant der inne. «Bilen blir klar en gang ut på ettermiddagen, om Gud vil», sa emissæren og tørket seg i pannen med et lommetørkle. «Hva om han ikke vil?» spurte Leni og satte i ørepluggene til walkmanen hun alltid hadde hengende rundt livet. Hun trykket på play, og hodet hennes fyltes med musikk. I nærheten av huset, nesten ved veikanten, lå det en haug med skrap: bilkarosserier, deler av jordbruksmaskiner, felger og stabler med bildekk: en ekte kirkegård for understell, akslinger og forvridd jern, satt ut av funksjon for alltid under den brennende solen.
2
Et ter flere ukers rundreise i Entre Ríos-provinsen – de hadde kjørt nedover nordfra langs bredden av Uruguay-elven til Concordia og tok riksvei 18 rett gjennom provinsen til Paraná – bestemte emissæren seg for å fortsette reisen til Chaco. De tilbrakte et par dager i hjembyen hans, Paraná. Selv om han verken hadde slektninger eller kjente der lenger – han hadde nemlig dratt derfra da han var veldig ung – likte han å reise innom en gang iblant. De overnattet på et kummerlig hotell i nærheten av den gamle busstasjonen, et lite og deprimerende sted med utsikt til horestrøket. Leni underholdt seg selv ved å kikke ut gjennom vinduet og ned på det evinnelige rennet av prostituerte og transvestitter som gikk fram og tilbake med så lite klær på at det ikke var nødvendig å kle av seg når en kunde dukket opp. Emissæren satt som vanlig fordypet i bøkene og papirene sine og hadde ikke den ringeste anelse om hvor de befant seg. Siden han ikke fikk seg til å dra hjem til huset til besteforeldrene hvor han ble født og hadde vokst opp alene sammen med moren sin – faren, en nordamerikansk eventyrer, hadde for11
duftet før han ble født og tatt med seg det lille svigerforeldrene hadde av sparepenger – tok han med seg Leni til et gammelt friluftsområde ved elvebredden. De ruslet blant eldgamle trær og så vannmerkene i stammene, høyt oppe på trærne nærmest elvebredden; noen hadde ennå spor etter flomskader på de øverste grenene. De spiste lunsj på et steinbord, og emissæren fortalte at han ofte hadde vært her sammen med moren da han var barn. «Stedet var veldig annerledes da», sa han og tok en bit av sandwichen. «I helgene var det fullt av folk. Nå er det forsømt.» Han fortsatte å spise og kikket nostalgisk bort på de ødelagte benkene, det høye gresset, og søppelet turfolket hadde etterlatt seg helgen før. Da de var ferdige med lunsjen, ville emissæren gå videre inn i parken. Han fortalte at det hadde vært to svømmebasseng der, og han ville sjekke om de fremdeles fantes. Etter en stund fant de dem. Langs kanten med sprukket sement stakk det fram noen jernstumper; flisene som kledde veggene på innsiden var skitne av gjørme, og noen av dem manglet her og der, som om bassengene var så gamle at de var i ferd med å bli tannløse. Bunnen var en liten sump, en yngleplass for mygg og padder som skjulte seg blant vekstene i det slimete grumset. Emissæren sukket. Den tiden var for lengst over da han og andre barn på hans alder hoppet fra stupebrettet, satte føttene i den fliselagte bunnen og sparket fra for å trenge gjennom den klare vannoverflaten med hodet. Han puttet hendene i bukselommen og begynte å gå sakte 12
langs kanten på et av bassengene med bøyd hode og nedsunkne skuldre. Leni betraktet farens krumme rygg og syntes litt synd på ham. Hun regnet med at han tenkte tilbake på lykkeligere tider, på barndomsdagene, sommerettermiddagene han hadde tilbrakt på dette stedet. Men det varte ikke lenge før medfølelsen forsvant. Han kunne i det minste vende tilbake til steder som var fulle av minner. Han kunne gjenkjenne et tre og minnes dagen han og vennene hadde klatret til topps i det. Han kunne huske moren legge en rutete duk på et av bordene som nå var ødelagt. Hun hadde derimot ingen tapte paradis å vende tilbake til. Det var ikke lenge siden hun hadde lagt barndommen bak seg, men minnet hennes var tomt. Takket være faren, emissær Pearson, og hans hellige kall, var barndomsminnene hennes fra innsiden av den samme bilen, fra hundrevis av sjuskete hotellrom som alle var like, ansiktet til flere titall barn som hun aldri fikk nok tid sammen med til å kunne savne når hun dro, en mor hun knapt husket hvordan så ut. Emissæren gikk rundt hele bassenget og kom tilbake akkurat der datteren sto, stiv som Lots kone, uforsonlig som de sju landeplager. Leni la merke til at farens øyne var blanke og snudde raskt ryggen til ham. «La oss dra. Dette stedet stinker, far.»