Oversatt fra fransk av Synneve Sundby (MNO)
© Ari Gautier
Le Thinnai (Le Lys Bleu Éditions, 2018)
Thinnai © Camino forlag, 2023
1.utgave , 1. opplag
Oversatt fra fransk av Synneve Sundby (MNO)
Omslagsdesign og sats: Tore Holberg / Studio Holberg
Omslaget er laget på inspirasjon fra fotografier tatt av Mouhamed Moustapha
Papir: Holmen Book Cream, 80 g
Omslag: Munken Pure, 300 g
Trykk: UAB Balto Print
Innkjøpt av Kulturrådet
ISBN Trykket: 978-82-93867-31-9
ISBN E-pub: 978-82-93867-32-6
Til min far som lærte meg om ordenes hemmeligheter.
Til min bror Madi som fylte barndommen min med sine fortellinger.
Innledning
Historien er fortidens fange, en felle av minner i kamp mot glemselens klo, reminisenser som tynne tråder eller tufset girlander etter en fest. Men på lur bak døren sitter en skygge og vil ut av sitt for langvarige eksil.
Før i tiden hadde huset vært enormt. Nå, ved siden av disse grå bygningene som skjøt i været som hatefulle kjemper, minnet det mer om en fattig hytte. Naga-treets tørre greiner strakte seg ut, slik en fortvilet gammel mann strekker armene mot evigheten. De gule bladene lå strødd utover taket. På ledningen satt en tragisk kråke og skrek, den akset opp idet jeg nærmet meg. Flyktige skygger stirret intenst i den nesten tomme gata.
– Spill Sappani! Stemmen til Emi-Kozhukattai-Hode smalt som en pisk. Ordren var rettet mot Tre-Baller-Seks-Fjes som, tydelig glad for å se meg, akkurat skulle gå inn i rollen som Kamal Hassan, den halte helten i lmen «16 Vayadinilai». Nå kom han mot meg. Ansiktet var vanskelig å se i halvmørket under den blinkende gatelykta.
– Ungdommen nå til dags … Eier ikke respekt. Se hva de vil ha meg til: Spille Sappani, jeg som pleide å spille den store MGR, og så vil de ha meg til å være en krøpling som Sappani.
Tre-Baller-Seks-Fjes begynte å hoppe og halte. Grotesk. Han var nøyaktig den samme. Samme hullete shorts, samme trange skjorte som en tvangstrøye rundt den nå voksne overkroppen. Samme idiotiske smil som en eviglang stra . Samme lange skitne hår klippet i step cutting over de brede skuldrene. Fortvilelsen tok meg. Jeg hadde bare akkurat snudd meg mot huset, så begynte han:
– Har du sett hvor forandra alt er? Ashramitene har invadert oss. Det er bare helt trist, og alle har dratt: Pascal-Svinehale, hele familien til Asamandi Baiyacaca Sonal, Halvannet-øye-Joseph, Pattakka, Selvanadins familie, Karika Bhai. Alle. Det er bare meg igjen. Og nå når faren din også er borte, så er jo huset en rein ruin.
Tre-Baller-Seks-Fjes presenterte elendigheten ikke uten en viss stolthet, og seg selv som en siste motstandsmann. Jeg lyttet bare så vidt mens jeg lot blikket gli rundt i dette området der jeg hadde tilbrakt barndommen. Et strengt grått hus reiste seg der Pattakkas skur hadde stått, men likevel kom minnene om hennes duftende og smakfulle kavapu, poritchundai og badji og førte meg langt bakover i tid: Jeg lukket øynene, og der var Pattakkas smil som en annen hildring. Karika Bhais butikk til venstre var også borte, og smuget ned til Morder-enkas hus. Men over det fra yttede kontoret til Manickam Annan hang ennå rester av skiltet med de berømte kommunistene. Lekeplassen med kokospalmer
var omgjort til en heslig kommunal parkering. Ramu hadde stengt butikken og åpnet en bar ved Rådhuset, og dermed sto svogeren igjen alene i det gamle verkstedet. Dette var mopedenes tid, ingen trengte å reparere sykler. Bare at den stakkars svogeren kunne ikke annet, så der satt han, dømt til et liv med pedaler uten hjul, dynamoer uten lys, gamle felger og rustne sykkelkjeder hengende fra taket, som for øvrig selv truet med å kollapse.
– Jøss, du har også forandra deg! Hvit som en vellakaran! Og lukter godt av … Frankrike. Hvor lenge er det siden du dro? To, tre år? Hvor lenge blir du? Tre-Baller-Seks-Fjes lot spørsmålene hagle, mens han samtidig kjærtegnet Suzukien min. – Får jeg ta en tur?
Der kom det!
– Kan du kjøre? Han gikk meg på nervene, selv etter alle disse årene.
– Nei, men du kan lære meg.
Tiden burde ha glemt ham. Jeg hadde vokst, modnet, reist i fremmede land, likevel ventet jeg de samme gamle hyttene, de samme armodslige menneskene med ansiktene slitne av minner.
– Hvem bor her nå? spurte jeg og tittet igjen bort på det gamle huset mitt, men uten at det egentlig interesserte meg, og særlig uten at jeg ønsket noen lang loso sk forklaring.
Tre-Baller-Seks-Fjes kastet et arrogant blikk mot de andre som sto igjen under gatelykta rundt Emile-Konzhukattai-Hode, grep Suzukien og dyttet den mot huset.
En gammel oljelampe hang ned fra taket i thinnaien, snoren var av kokos- ber og ville snart ryke. Pent oppstilt langs veggen sto ere striesekker, og på en liten hylle, en samling bøker på rad
og rekke. Kopper og kar av aluminium sto perfekt ordnet etter størrelse, og en holder av plast på en spiker i veggen var full av sølvbestikk. Hvem det enn var som holdt til her nå, så var det en ryddig og dannet person. Men bestikket … Hvem i all verden brukte skje og ga el i denne delen av byen, og det på vår thinnai?
– Er Gilbert Tata … Spørsmålet ble hengende i lufta. Jeg visste jo at han hadde reist lenge før meg.
– Husker du Gilbert Tata? kom det påtatt imponert fra TreBaller-Seks-Fjes. Jeg kjente godt til den typen smiger; prise hukommelsen til han som kommer tilbake etter langvarig fravær.
Jeg satte meg og tok fram sigarettpakken. Alt virket så lite. Jeg tittet rundt i alle krinkler og kroker uten å bry meg med TreBaller-Seks-Fjes, som nå tronet på motorsykkelen og lot som om han kjørte.
Stedet var merket av en forgangen tid. Veggene her var fulle av minner som veltet fram.