Første del
Folk forsvinner herfra hele tida, Jordmunn, evnene dine er gull verdt her. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det til henne. Jeg klarer ikke å holde munn. Men hun later som hun ikke hører, hun reiser seg og går på badet uten å svare. Jeg reiser meg også, går bort til vinduet og trekker fra gardina for å se ut. Jeg blir aldri vant til de skiltene. Det ene etter det andre, de slåss om de få bitene med åpen himmel. Det er ikke bare skiltene på kjøpesenteret, for vi er midt i den nasjonale hovedstaden for synske også, selv om ingen av de blø makerne rekker Jordmunn til anklene engang. Hun kan se på ekte. Jeg hører at det blir spylt ned på do, vannet som renner i vasken og, like etter, bryteren som slår av lyset. Når Jordmunn kommer ut og mot meg, greier jeg ikke å holde munnen lukket og sier det til henne enda en gang: Du kunne blitt en dronning her, evnene dine er gull verdt. Hun ser ikke på meg engang. Hun fortsetter å unngå blikket mitt og det som kommer ut av munnen min. Hun går for å hente madrassen sin, plasserer den på gulvet, tar på puta og lakenet og
legger seg for å se om det er mulig å få sove. Det er ingenting som er så vanskelig for Jordmunn som drømmene hennes.
Jeg går bort til henne, bøyer meg ned, gir henne et kyss og bruker muligheten til å holde rundt henne litt. Hun tar hendene mine og presser dem mot kroppen. Begge stryker på hverandre og det kiler. Jeg prøver å la være å le høyt. Jordmunn vil at vi skal ligge sånn til hun har sovna. Jeg prøver å dra til meg en hånd, trekker i den til jeg får den ut og stikker den under t-skjorta hennes. Forsiktig stryker jeg neglene over ryggen hennes til hun blir rolig, lukker øynene og ikke åpner dem igjen. Jeg hører at pusten hennes går saktere og saktere, og venter. Når armene hennes blir slappe, kan jeg reise meg. Uten en lyd nner jeg mobilen min på bordet, jeg ser på klokka og bruker lommelykta for å gå inn på rommet og bort til senga. Klokka er over tolv og det er lenge siden Walter la seg. Jeg legger meg ved siden av ham, akkurat nært nok til å kjenne varmen hans. Det er natt og alt er stille. Før jeg lukker øynene, legger jeg begge hendene på magen. Hvis det er noe vi har nok av, så er det tid. Jeg er seksten år gammel og sønnen min er ikke født engang. Vi kan vente på Jordmunn hvor lenge som helst.
Det var jeg som valgte, for å dra er det eneste jeg har fått velge i hele mitt liv.
Jeg valgte dette stedet, bråket, livet og røra, fargene, men også å dra tilbake til det som er farlig. Jeg vet ikke hva det var mest av: biler, busser eller folk. Walter, Miseria og jeg gikk av rett ved terminalen. Vi var så spente, og litt redde gikk vi, mens vi prøvde å ikke krasje med noen. Selv om det holdt på å bli mørkt, kunne vi ikke la være å stirre på butikkene, matstedene, bodene, klærne, skiltene, men særlig på så mye folk på ett sted. Vi gikk bare rett fram. Det virket umulig at noen kunne bo i den maurtua. Vi kom til denne døra, og gikk inn. Det var det samme lyset som gryr nå, som siver inn de første morgentimene, gjennom kjøkkenvinduet. Jeg åpner kjøleskapet. Det er liter asker der, men jeg nner en boks med øl. Åpner den. Jeg lener meg mot kjøkkenbenken og tar den første slurken. Super den forsiktig i meg. Jeg vil ikke at de skal se at jeg drikker så tidlig. Jeg kikker mot rommet deres og tilbake på kjøkkenet. Ingenting kan sees ordentlig, men ingenting
kan skjule seg heller, ikke uten at mørket også ligger igjen. Der, i den svarte ekken, er sukkerskåla av plast. Skyggen der borte er den sammenkrøllede kluten og foran den, på denne siden, er skyggen jeg er nå. Jeg er ikke redd for mørket, bare for menneskene. Lyset kan bare lyse opp hjertene deres utenfra.
Jeg kjenner smaken av ølen som renner sakte nedover halsen, ned i den tomme magen, den beveger seg inni meg som en kald klem, morgenens eneste. Hvert øyeblikk nå vil Miseria komme inn på kjøkkenet for å si at jeg skal gå ut dit, at jeg skal tørre: Du skjønner det ikke, men her kan du bli dronning. Evnene dine er gull verdt her.
Jeg ler for meg selv og heller mer øl i munnen. For meg har det å komme til dette stedet vært som å reise til Disney World.
Vil du ha musikk? Vær så god. Vil du ha klær? Vær så god. Noe å spise? Vær så god. En tur på by’n? Vær så god. Vil du bli borte for dem som leter etter deg? Hit kan du komme på en kjempelang tur og ikke engang hårtuppene dine vil synes.
Lyset utenfra blir kraftigere, visker ut mørket helt til dagen gryr. Og fordi jeg vet at Miseria er på vei ut, river jeg kroppen løs fra kjøkkenbenken. Jeg setter fra meg den tomme boksen og skyver den vekk. Idet sola begynner å kle dem nakne, trer jeg ut av alle hverdagstingenes skygge. Jeg går ut fra kjøkkenet og møter henne på veien. Ber henne sette over vannkjelen, og hun nikker så vidt til meg. Jeg går inn på badet. Jeg dytter igjen døra med foten, men den lukker seg ikke helt. Jeg skrur på krana, samler vann i begge hender og fører det til ansiktet. Kaldt vann i øynene, i munnen, i nesa. Jeg ser meg i speilet og sier til meg selv:
«Har du sovet?» spør jeg, selv om jeg vet svaret: Noen timer. Og etterpå drømte jeg om henne. Jeg har ingen steder å gjemme meg fra frøken Ana.
På kjøkkenet er det fortsatt litt brød igjen fra i går. Miseria tar det med på vei hjem fra jobben, for de selger det på stasjonen for to peso på den tida. Jeg hører at hun legger det i stekepanna vi bruker til å riste brød i. Hun kommer til å ta det av når lukta blir invaderende. Hun kommer til å ta på smør, syltetøy eller litt skinke. Nå er vi dette igjen, noen kids som deler alt.
Jeg går tilbake på kjøkkenet og hun gir meg en full tallerken. Jeg tar opp en brødbit, tygger den og forter meg å svelge for å si til henne:
«Jeg følger deg til jobb.» Men hun rister på hodet. «Det var ikke et spørsmål», svarer jeg. «Jeg vil følge deg.»
Vi ler og så kommer hun med det igjen:
«Jordmunn, du skjønner det ikke, men du kan bli dronning her. Det forsvinner folk her hele tida. Evnene dine er gull verdt.»
Jeg strekker ut hånda og holder den over munnen hennes, for jeg vil aldri høre henne si det mer. Jeg ler, og kjenner at Miseria også smiler under hånd aten min. Jeg tar den bort for å se tennene hennes og lener meg mot henne. Jeg gir henne et kyss og tar henne på magen.
«Sover den?»
Miseria trekker på skuldrene.
«Veit vel ikke jeg.»
Og så slipper hun meg, sint fordi jeg ikke vil spise jord, ikke for alle penga i hele verden.
«Bare bli her, jeg begynner sent i dag, jeg må på sykehuset», sier hun og går fort ut fra kjøkkenet.
Idet jeg hører døra gå igjen har morgenlyset allerede invadert hele huset, men søvnløsheten yter inni meg, som en sky. Jeg går noen skritt bort til kjøleskapet for å hente en pils til, for å ta den med bort til madrassen.