Solør-Odal nr. 3-2019

EIDSKOG – KONGSVINGER – SØR-ODAL – NORD-ODAL – GRUE – ÅSNES – VÅLER NR. 3 – 2019

ÅRGANG 51

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR

Innhold: Erik Moen, Karen Collett og lokalhistorien Av Kari Sommerseth Jacobsen .......... s. 4 Solør-Odal lokallag av Fortidsminneforeningen Av Paul Larsson ...................................... s. 15 Ebba Tjernsberg – Solør-Odals kontorpersonlighet Av Ingun Aastebøl og Knut Ola B. Storbråten ........................ s. 17 Haltegutten III. Mytene om Haltegutten Av Kristin Mikalsen.................................s. 23 Abborhøgda. Gave til Fortidsminneforeningen Av Knut Ola B. Storbråten ................... s.33

Framsidebilde: Abborhøgda fra lufta i 1959.

Foto: Widerøe, Nasjonalbiblioteket.

Innside av omslag foran: Glimt fra Solør-Odals femtiårige historie.

Innside av omslag bak: Abborhøgda mens museet hadde forvaltningsansvar.

Høstleder Forholdet mellom kulturminnevernet og musea har skiftet opp gjennom tida. En periode arbeidet regionkonservatoren i Solør-Odal mye med bygningsvern i samarbeid med private eiere. Etter at Anno museum ble etablert, er dette arbeidet tonet ned.

Samtidig har musea i Oppland utviklet seg i en annen retning, der regionmusea har egne bygningsvernkonsulenter. Nå er det forhandlinger på gang mellom musea i Hedmark og Oppland; vi får snart felles fylkeskommunal instans å forholde oss til.

Hvordan dette slår ut for kulturminnevernet gjenstår å se.

Den organisasjonen som har arbeidet lengst med kulturminnevern i landet er Fortidsminneforeningen. De fyller 175 år i år, og i jubileumsåret har de mottatt gaver i form av ei middelalderkjerke i stein på Vestlandet og et torp på Finnskogen. Det er Abborhøgda som har vært eid av Statskog, men som museumsfolk i Solør-Odal har vært sterkt involvert i over en periode.

Vi gratulerer jubilanten og presenterer litt av arbeidet som er gjort mens musea hadde forvaltningsansvar.

Samtidig etableres et eget lokallag av Fortidsminneforeningen i Solør-Odal, og de presenterer seg her i bladet.

Vi holder også fram med å feire oss sjøl, med ytterligere to av kåseriene som ble framført på jublieumsseminaret i mars. Denne gangen er det Erik Moen og Karen Collett som presenteres i en tekst og Ebba Tjernsberg i den andre.

Og så avrundes historia om Haltegutten – i alle fall for denne gang.

3

Erik Moen, Karen Collett og lokalhistorien Jubileumsseminaret for Solør-Odal samlet ei rekke foredragsholdere som fikk i oppdrag å formidle sitt forhold til tidsskriftets grunnleggere og forkjempere.

Redaksjonen trykker her innlegget om Erik Moen og Karen Collett, akkurat slik det ble formidlet fra talerstolen.

AV KARI SOMMERSETH JACOBSEN Ærede tidsskrift, kjære alle sammen.

GRATULERER MED FEMTIÅRSJUBILEET! Det er jo en litt større bragd å bli femti enn førti. For ti år siden, altså ved førtiårsjubileet, slo vi skikkelig på stortromma og inviterte alle skribenter vi kjente og utga den fantastiske boken som vi kalte Skoglandet. Det var et gedigent løft, og fryktelig morsomt å være med på. Å invitere til et lørdagsseminar med alle oss som ennå er live ved denne femtiårsmilepælen, virker som en veldig god idé: så tusen takk for invitasjonen.

Artikkelforfatteren sammen med Erik Moen ved åpningen av utstillingen «Fotografistinde i Kongsvinger», sommeren 1988.

Foto: Anne-Lise/Bjørn Engh, Kongsvinger museums fotoarkiv.

4

Jeg bor nå som sikkert en del av dere har fått med dere, på fjerde året i et helt annet landskap enn i skoglandet: nemlig i havlandet, på en liten øy med 140 mennesker ute i havgapet på Helgelandskysten – i et gammelt tippoldemorhus. Her oppe har jeg mine familierøtter, også i Mosjøen der jeg har mitt daglige virke i Helgeland Museum.

Men i nesten hele livet mitt har jeg jo bodd og arbeidet med kulturhistorie og museumsbygging i Solør-Odal.

Bjørn Sverre ga meg et inspirerende oppdrag: å fortelle om Erik Moen – og Karen Collett. For det går jo ikke an å fortelle om den ene uten å ta med den andre. De var ett, dette merkverdige og usedvanlige ekteparet som kom til DALEN som Karen pleide å kalle Solørdalen, i 1949.

Hvis noen kan kalles renessansemennesker, må det være de to: Karen og Erik på Grinder. Skjønt vi sa alltid Karen Collett og Erik Moen, selv om vi etter hvert ble perlevenner med dem, flere av oss. De var så levende og lekende, opptatt av kunst og kultur, opptatt av kulturhistorie og lokalhistorie. De hadde kunnskaper og dannelse, og masse humor.

5

Til Grinder

Karen skrøt av at hun var en Kristianiapike, født i 1923. Og hun skrøt også av at hun hadde hatt en nattpappa i stedet for en dagmamma. En fattig kunstnervenn som bodde hos familien et halvt års tid, hadde hjulpet dem gjennom netter da lille Karen var lys våken. Karen hadde påbegynte studier ved universitetet i Oslo, men så møtte hun Erik, og de giftet seg i 1946, og tre år senere flyttet de inn i et gult, koselig hus på Grinder. Hvordan havnet de her?

Da jeg studerte klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet, møtte jeg Vesla Five som medstudent. Hun var Eriks tvillingsøster, og en generasjon eldre enn oss andre. Hun fortalte meg følgende: Far hadde to sønner. Han ville at den ene skulle få handelsutdannelse, og den andre skulle bli forstkandidat.

Erik ble forstkandidaten, etter studier på Ås. Han skulle ta hånd om familiens skogeiendom i Solør som ble kjøpt på 1930-tallet, og også Grinder Sag & Høvleri. Vesla la til: Men du vet han burde heller blitt historiker.

En mann på kanskje litt feil hylle med andre ord, men man vinglet ikke med farsønsker på denne tiden.

Grinder sag & høvleri var et av mange mellomstore sagbruk i Solør-Odal – skogdistriktet fremfor noen i hele landet.

På denne tiden ble tømmeret foredlet i distriktet. Arbeiderne var småbrukere som i sesongene arbeidet på sagbruket.

På det meste var det 25 ansatte.

I det gule huset like ved sagbruket kom det etter hvert fire barn i rask rekkefølge, det vil si fire barn på fem og et halvt år. Mitt inntrykk er at det nok var

6

litt humla-suse i heimen, et ikke ukjent fenomen for flere av oss.

Karen og Erik fortalte ofte og gjerne om den gangen de hadde hatt vareopptelling en kveld, altså barneopptelling, og til sin forskrekkelse funnet ut at de hadde glemt igjen et barn sovende i en vogn ute på verandaen. Denne historien skal etter sigende ha havnet i en novelle av Bjørg Vik på 70-tallet.

Mitt aller første møte med dette lett eksentriske paret står ikke helt klart for meg. Men da jeg begynte på Kongsvinger Gymnas i 1969, kom jeg i parallell-klassen til yngstesønnen, John Peter. Han skilte seg ut ved å vandre rundt på kirkegården i friminuttene, for å lese navn og årstall på gravstøttene, og således orientere seg i byens persongalleri. Regnet det, gikk han med sort paraply og kalosjer.

Første skriftlige spor i mine gjemmer er fra sommeren 1973, da min venninne Py Ekås og jeg var på besøk hos Karen og Erik, et helt sikkert avtalt besøk. Jeg skriver i min sjuende sans: «En helt utrolig kveld!»

Det var omtrent på denne tiden at John Peter fant ut at vi var tolvmenninger via den gamle nordnorske adelsslekten Benkestok. Dette litt fjerne slektskapet var via mamma Karen, så dette var med på å knytte oss nærmere sammen. Karen hadde til og med en eldgammel Benkestok-kiste som jeg fikk beundre på feriestedet deres ved Namsjøen, et sted de brukte ofte. Der gikk det rykter om at de badet nakne.

Men akkurat det så jeg aldri noe til.

Kulturvern

Som dere vel allerede nå skjønner: Historien om redaktør Erik Moen og hans arbeid for tidsskriftet Solør-Odal, kan ikke fortelles uten å ta med en mye større kontekst, der Erik og Karen, tilblivelsen av både Kongsvinger museum og Kvinnemuseet, er tett vevd sammen med min egen historie.

Som 17-åring meldt jeg meg inn i Fortidsminneforeningen, og der var også ekteparet fra Grinder medlemmer.

I Arkitekturvernåret i 1975 var vi alle tre på Hamar på stiftelsesmøtet til Hedmarksavdelingen. Der ble jeg valgt inn som styremedlem – et verv jeg forøvrig hadde i 15 år. Vi få medlemmer i sør utgjorde en liten og uformell gruppe med aktivister: JA til vern av gamle hus, ja til flere museumsstillinger og økte bevilgninger til museene i Solør-Odal!

Nå nærmer vi oss 1978, da kulturstyret i Kongsvinger nedsatte en komite som skulle utrede muligheten for et eget museum i nettopp Kongsvinger. Jeg som da var 25, ble valgt inn som eneste kvinne; alle de andre var middelaldrende menn, med festningskommandant Erling Strøm og tidligere møbelhandler Iversen som de mest toneangivende. Parallelt med mine museumsstudier ved universitetet i Oslo fikk jeg altså være med å stake ut en riktig kurs for et eget museum i min egen barndomsby. Og tett på meg i hele denne prosessen var Erik og Karen.

Dette betød uendelig mange telefonsamtaler og mange små og store møter.

Kongvinger museum

Grinder sag & Høvleri ble nedlagt i 1976, og Erik som da var midt i fem-

Aamodts leilighet etter at den var ferdig restaurert.

Foto: Kongsvinger museums fotoarkiv.

tiårene, ble førtidspensjonert. Karen hadde i mellomtiden gjort ferdig sin cand. mag.-grad og underviste ved hjelpepleierskolen i Kongsvinger. Erik kunne med andre ord vie all sin tid til tidsskriftet Solør-Odal, som han noen år allerede hadde drevet sammen med Hans Marius Trøseid og Gunnar Tanga.

Da sistnevnte døde i 1977, ble Erik og Hans Marius redaktører. I følge datteren Kaja blomstret faren i disse årene.

Da jeg for aller første gang lånte nøkkelen av Per Brandvold, som var

7

styreleder i stiftelsen Aamodtgården, og låste meg inn i Aamodts leilighet i annen etasje, var Erik med sammen med bestyreren ved Gruetunet, Birger Nesholen. Etterpå sa Karen: «Har dere vært på kistefornøyelse?» Begrepet hadde jeg aldri hørt før, men jammen var det dekkende. Det hadde vært en stor fornøyelse å kikke inn i alle værelsene, i skap og skuffer, og fått se så mange skatter.

I 1981 skrev jeg den aller første museumsplanen for Kongsvinger museum, med gode innspill blant annet fra ekteparet på Grinder. Når man er i mindre-

Tog ved Grinder stasjon.

8

tall med mange (eldre) menn, er det alltid lurt å tilby seg å gjøre noe. De hadde jo ikke særlig peiling på hva et moderne museum skulle være, så jeg var jo egentlig selvskreven til å føre museumsplanen i pennen.

Da den ble fremlagt i interimsstyret, ble det vedtatt i sin helhet. Omtrent samtidig hadde jeg tilbudt meg på vegne av stiftelsen Aamodtgården (der det også bare var eldre menn), å utforme en søknad til Norsk kulturråd.

Svaret var at vi fikk 100 000 kroner til restaureringsarbeidene.

Da jeg fylte 30 år, i 1983, var Karen

Foto: Jernbanemuseet.

og Erik selvskrevne gjester i et selskap ute i barndomshjemmet mitt ved Vingersjøen. En av mine nærmeste venninner hadde noen dager tidligere spurt om hun kunne ta med kjæresten sin – som da de ankom viste seg å være forfatteren Knut Faldbakken (som jeg var veldig fan av). Han fikk Karen Collett til bords, og under frokosten dagen etterpå sa han at hun var det morsomste menneske han hadde truffet på veldig lenge.

Solørbanen

Erik Moen var en flittig skribent, ikke bare i tidsskriftet Solør-Odal, men også i Glåmdalens «Min mening»-spalte, der han skrev om alt mellom himmel og jord. Jeg har ikke rukket å sjekke denne kilden, men husker godt at både han og Karen var opptatt av Solørbanens fortsatte eksistens. Erik hadde latt sertifikatet sitt gå ut, og var derfor storbruker av lokaltoget på Solørbanen når han ikke satt på med kona si. Under et jubileum for Solørbanen stilte Erik med rød nisselue og Karen med en samelue, og de hadde laget en plakat de gikk rundt og bar på, der det sto: La Solørbanen leve! Ingen av dem var redde for å stikke seg ut. Begge to var de godt synlige kulturpersonligheter i hele distriktet.

Da Kongsvinger museum fikk et eget kontor i annen etasje i Aamodtgården, og jeg hadde flyttet inn i drengestua like bakenfor med mann og barn, var Erik en hyppig gjest. Raske skritt i trappen og en plastpose med papirer og bøker i hånden, var hans varemerke.

Han innledet som regel med: «Nå skal du høre!» – og det jeg fikk høre var alltid interessant og relevant.

Erik var en heller liten mann av vekst, litt høyere enn Karen. Han hadde snille øyne med masse rynker rundt, smilerynke-øyne. Og begge to var de velsignet med dette: de behandlet alle mennesker med respekt. De var absolutt ingen kultursnobber, men jordnære og gode mennesker.

Som gruppe var vi, Erik og Karen, Birger og jeg, i opposisjon til de andre museene i Hedmark. På et møte i Musea i Hedmark, interesseorganet for store og små museer i Hedmark, sa Brita Skre en gang i denne for oss pionertiden (hun var gift med direktøren ved Glomdalsmuseet), følgende til meg: «Du må huske at det er bare én museumspott i fylket.» Hun mer enn antydet at hvis Kongsvinger museum kom med, ble det mindre på de andre.

Vi reagerte veldig på dette, syntes hun var usolidarisk. I vår uformelle gruppe var også Per Martin Tvengsberg, opprinnelig fra Grue.1 På denne tiden var han fylkeskonservator på Hamar og en god alliert å ha. Det var litt oss mot røkla. Men vi ga oss aldri. Vi arbeidet for det vi trodde på.

Det var Erik som lærte meg litt krigskunnskap: Hvem er fienden? Og: Skaff dere allierte. Dette har vært nyttig. Jeg hatt bruk for det mang en gang, ikke minst da vi skulle redde Rolighed.

For å vise at vi hadde noe å fare med her sør i Hedmark også, inviterte vi hele Musea i Hedmark til å avholde sitt årsmøte i Kongsvinger. Erik stilte som representant for Gruetunet. Penger hadde vi ikke, så jeg fikk overtalt faren min til å spandere middagen – biff stroganoff i Festningsgaten 1. Aamodtgården var ikke ferdig restaurert ennå. Det kom

9

mange fra hele fylket, og jeg husker at middagen kostet 1100 kroner, hvilket jo var mange penger på denne tiden.

Solør-Odal til museet

Vi fikk kjempet oss til fellesstillingen som konservator for museene i SolørOdal. Den ble utlyst i 1987. Jeg var ferdig utdannet etnolog og fikk jobben.

(Jeg var også eneste søker.) Omtrent på denne tiden var det at Erik Moen en dag sa til meg: «Dere må overta tidsskriftet, ellers blir det nedlagt.» Jeg husker jeg tenkte at det var vel andre som kunne overta det og drive det videre?

Men Erik hadde rett, hvem skulle overta det om ikke vi, Museene i SolørOdal? Det var et være eller ikke være.

Jeg husker også at jeg måtte tygge litt på saken, og kjenne på mavefølelsen.

Skulle vi virkelig overta det? Var det vår oppgave? Hadde vi bruk for det?

Tidsskriftet var veldrevet, med ca. 600 abonnenter, hadde god tilgang på stoff og en dame som styrte alt det økonomiske, vår kjære Ebba Tjernsberg. Vi skulle få overta tidsskriftet «gratis», og Ebba fulgte med på kjøpet.

Jeg hadde et styre rundt meg som mente det samme som jeg var kommet frem til – tidsskriftet var for viktig til å dø.

Men det var jo hele fem museer som skulle overta det i fellesskap. Hva mente de? Samarbeidsutvalget for museene i Solør-Odal var avgjørende myndighet.

Jeg var eneste felles ansatte og fungerte som sekretær for samarbeidsutvalget.

Fra Eidskog kom det et motforslag om at vi heller burde utgi en årbok. Ved en flertallsavgjørelse ble det ja, og jeg ble redaktør de kommende ni årene

10

fra, 1989–1998. Alle museene utpekte et redaksjonsmedlem, og vi innførte en meget demokratisk prosess der alle leste alle innkomne artikler og diskuterte dem på jevnlige redaksjonsmøter – som hovedsakelig ble holdt i den lille stua i første etasje i Aamodtgården. Den var også vårt faste spiserom.

For Erik Moen var dette selvfølgelig en viktig avgjørelse. Livsverket kunne fortsette. Både Erik og Karen heiet fra sidelinjen, og de fortsatte begge å skrive artikler. Erik lærte meg opp i redaktørstolen, blant annet med linjal for å finne ut hvor mange linjer det var plass til på en side i selve tidsskriftet.

Heldigvis gikk den tekniske utviklingen rivende fort, og jeg kunne legge fra meg linjalen.

I det aller første nummeret jeg hadde ansvaret for, var hovedartikkelen om vikingfunnet på Tråstad, skrevet av kollega Steinar Sørensen ved Glomdalsmuseet. Det var viktig å fortsette i samme sporet som tidligere. Vi måtte pleie et nettverk med skribenter, både profesjonelle og amatører. Det var mye å tenke på og ta hensyn til, også den geografiske spredningen. Alle de syv kommunene i Solør-Odal måtte jevnlig med, så den tematiske spredningen – og selvfølgelig kjønnsaspektet. Artiklene skulle også handle om kvinner og skrives av kvinner. Vi måtte ha en god kjønnsbalanse.

Jeg var selv glad i å skrive, og prøvde å skrive litt i hvert nummer. For de fem museene utgjorde tidsskriftet et ansikt utad, dette var før Facebooks tidsalder.

Mange nummer ble rene utstillingskataloger, og da slo vi jo to fluer i en smekk.

Jeg husker ennå godfølelsen hver gang

budbilen fra trykkeriet kom med alle kartongene med nye hefter. Da var det å klippe over limbåndet og ta opp et hefte, lukte på det, se på forsiden om den var slik vi hadde planlagt, og så ta en nøyere kikk på sidene inni.

Flokken

Ebba installerte vi på et lite kontor innerst i gangen i annen etasje i Aaamodtgården. Hun kom og gikk som hun ville, og ble en viktig del av den lille flokken vår. Hun kjente alle abonnentene, visste hvem som betalte årsabon-

nementet litt sent.

Selvfølgelig ble det å drive tidsskriftet videre en ekstra arbeidsoppgave for meg som var alene som fast ansatt ved kontoret. Men jeg angret aldri.

Før Ingun Aastebøl kom for fullt inn i museet, hadde jeg på et tidspunkt eneansvaret for både tidsskriftet, Kongsvinger museum med sine sommerutstillinger, og selve konservatorstillingen som var felles for alle de fem museene – i tillegg til at Rolighed skulle reddes og skapes om til et kvinnemuseum. Det gikk fordi vi hadde den

Ebba Tjernsberg og Jan Larsen på konservatorkontoret. På den tiden delte alle på en datamaskin.

Foto: Kongsvinger museums fotoarkiv.

11

ene ihuga sivilarbeideren etter den andre innom kontoret i 16 måneder.

Særlig de tre fra Odalen viste seg å være helt uunnværlige. Så hadde vi flinke folk på ulike sysselsettingstiltak. Og så hadde vi en fantastisk flokk rundt oss med frivillige – og der var jo både Erik og Karen – som gledet seg sammen med oss over våre seiere.

Nederlagene glemte vi fort.

I denne flokken vil jeg også fremheve Åsne Tanga Stolpe. Hun var datteren til selveste Gunnar Tanga, og hadde studert etnologi som første kull under professor Knut Kolsrud ved universitetet i Oslo. Jeg rakk aldri å treffe Gunnar Tanga, og hadde heller ikke truffet Åsne.

Men på en fest i Gamle Øvrebyen vel, i Aamodtgården senhøstes i 1984, hørte jeg at hun skulle delta. Hvor er Åsne, spurte jeg folk jeg kjente, og der var hun.

Og det ble et vennskap som varer ennå – og som har betydd mye for meg.

Hun kom etter hvert med i styret i Kongsvinger museum, snart som leder.

Det var Åsne som ringte meg og sa: «Nå kjøper vi Baanrudgården.» Det hadde stått i Glåmdalen at huset skulle selges. «Å, gjør vi det?», sa jeg. Og så gjorde vi det. Heldigvis var vi fremsynte der, vi satte huset i stand på en faglig forsvarlig måte, åpnet opp for de tre driftige kvinnene bak Fru Balchen, og tok vare på alle de verneverdige gamle damene som ennå bodde i huset. Da vi solgte det mange år senere, tjente vi en god slump penger som ble brukt til å innrede Gyldenborg til museum.

Uten disse pengene hadde ikke styret i Anno museum sagt ja til avtalen med Forsvarsbygg. Så alt henger sammen med alt.

12

Til det siste

Ganske kort tid etter at tidsskriftet var overtatt av oss, da Erik som alltid kom løpende opp trappen i Aamodtgården med raske skritt og inn på kontoret til Reidun Myrvold Holter, som satt i forværelset, husker jeg Reidun utbrøt: «Men Erik du er så gul i ansiktet!» Han føyset det bort, og fortsatte med det han skulle si oss akkurat denne dagen.

Men det var begynnelsen på slutten.

Et knapt år senere døde Erik Moen på Kongsvinger sykehus. Noe jeg husker fra denne vonde tiden, er følgende: Erik hadde hatt nær og god kontakt med en mann i Kongsvinger/Vinger Historielag. Men da mannen ble valgt til leder, sa Erik direkte til ham at «Dette passer du ikke til». Mannen ble blodig fornærmet og vennskapet opphørte.

En dag jeg besøkte Erik i sykesengen, Karen bodde der med ham den aller siste tiden, var han full av begeistring.

Mannen i historielaget hadde troppet opp ved sykesengen dagen før, og sagt at Erik hadde hatt rett. Han passet ikke til å være leder. «Tenk å være så stor at han innrømmet sin svakhet,» sa Erik. Vennskapet ble fornyet og fikk leve noen dager før Erik døde. Jeg husker også at han på slutten pratet om vår fantastiske jordklode og at vi måtte ta vare på den.

Karen

Erik ble bare 69 år gammel. Karen fikk seg en trøkk, men kom seg etter hvert tilbake til sitt gamle jeg. Noen år senere flyttet hun fra dalen og tilbake til Oslo, til morens leilighet i Hjelmsgate, en sidegate til Bogstadveien. Datteren Kaja forteller at moren sa: «Adressen lå så godt

i hånden». Selv om hun ikke lenger bodde i dalen, dukket hun alltid opp på Kvinnemuseet og Kongsvinger museum i sin blå lille bil når det var noe som skjedde. Vi sørget jo for at hun fortsatt fikk alle invitasjoner til utstillingsåpninger og slikt – som da dronningen åpnet Kvinnemuseet i 1995, og da kongen åpnet rødstrømpeutstillingen i år 2000.

Hun kom alltid i vakre og elegant kjoler og hatter. 70-årsdagen sin feiret hun på Kvinnemuseet, med masse damer. Vi som var til stede fikk etterpå et bilde der alle står rundt flygelet i havestuen, med Karen smilende og liggende oppå.

Aller siste gangen jeg var sammen med henne, var i min egen 50-årsdag.

Det var et stort bord nede i Storgaten 90, og i presentasjonsrunden min der jeg fortalte hvem alle var for meg, kom jeg til å kalle henne «min kulturhistoriske mamma» (min egen mamma var død fem år før). Hun tygget litt på ordene, så bredte ansiktet hennes seg ut i et stort og deilig smil. Noen uker senere døde hun plutselig, mens hun gikk på gaten i Oslo med to venner. En stor og sørgende familie- og venneskare tok et siste farvel med henne i krematoriet her i byen, og etterpå var vi alle samlet på Kvinnemuseet. Karen Collett ble 81 år gammel.

Både hun og Erik lever fremdeles i våre minner. De glemmes aldri av oss som var så heldige å bli kjent med dem.

Min yngste sønn Peter fikk sitt aller første håndskrevne brev da han var åtte år gammel. Det var fra Karen, hun takker ham så hjertelig for at hun fikk låne rommet hans ved en anledning hun trengte en seng på Vinger. Brevet er på en hel side, og hun rekker å si ham

Karen Collett ved åpningen av Kvinnemuseet i mai 1995.

Foto: Kvinnemuseets fotoarkiv.

mye, blant annet at han hadde mange fine bøker og ting. Hun tok seg tid til å takke en liten gutt for at han var snill mot henne og lånte bort sengen sin.

Slik var Karen, et rørende menneske som berørte oss alle. Om meg sa hun en gang at jeg hadde en jernhånd i en silkehanske. Det likte jeg godt å høre.

Og kanskje var det sant.

Brannfakkel

Jeg hadde gleden av å være redaktør for Solør-Odal til 1998. Da skjedde det noe viktig. Kulturdepartementet ga

13

Kvinnemuseet en million kroner i driftsstøtte og satte museet på listen over nasjonale museer sammen med tolv andre i landet. Dermed gikk jeg over til å bli direktør for Kvinnemuseet, og Ingun overtok både konservatorstillingen og redaktørstillingen.

I Erik og Karens ånd, vil jeg avslutte med en liten brannfakkel. Er det helt sikkert at tidsskriftet Solør-Odal fremdeles har livets rett? Jeg oppfordrer dere til å ta en skikkelig vurdering, hvis dere ikke allerede har gjort det. Er tiden inne for å gå over til en årbok for SolørOdal? Når man enda flere mennesker med en årbok? Eller er det fremdeles fint og nyttig for museet å drive tidsskriftet videre? Jeg støtter dere hva dere enn lander på. Og det er jeg sikker på at både Karen og Erik også gjør.

Tusen takk for meg! Min femtiårsgave er en årbok for Helgeland – den utgis av Helgeland Historielag som fyller femti år til neste år. Jeg har skrevet en artikkel om nordlandsbunaden – ikke minst inspirert av Bjørn Sverre. Om en uke blir jeg etter sigende valgt som ny leder i Helgeland Historielag. Det er viktig å gjøre som både Erik og Karen, Ebba og Åsne: ha meningsfulle oppgaver som pensjonist – som jeg tenker å bli fra neste sommer.

Etterord

Ved jubileet 16. mars minnet Reidun Myrvold Holter meg på følgende: Helt til det siste arbeidet Erik fra sykesengen tett sammen med Reidun for å få ferdig et eget hefte med krigsminner, som var tidsskriftets bidrag til femtiårsmarkeringen 1940–1990. Reidun renskrev Eriks håndskrevne ark og tilføyelser.

14

De klarte å bli ferdige i tide, og Erik ga Reidun hundre kroner for at hun skulle kjøpe en god flaske rødvin til julebordet. «Da er nok jeg død», hadde han sagt til Reidun. Erik døde før julebordet i Aamodtgården, men hun gjorde som han hadde bedt om. Det var litt spesielt å skåle med Eriks gode vin i våre glass den kvelden. Vi sørget over en kjær venn som dessverre ikke lenger var blant oss.

Sverre Eier som var kulturkonsulent i Kongsvinger på slutten av 1970-tallet, fortalte meg følgende den 16. mars: Han hadde vært i stillingen bare et par dager, da Erik Moen kom innom på kontoret i Rådhuset. Han ville nok sjekke hva slags fyr jeg var!

Solør-Odal lokallag av Fortidsminneforeningen Solør-Odal lokallag av Fortidsminneforeningen ble stiftet den 1. mars 2017. Det ble vedtatt av Fortidsminneforeningen at man skulle ha lokallag under fylkelagene.

I Hedmark er det fire lokallag, et på Hedmarken som er det eldste, et i NordØsterdalen som ble stiftet i 2016, og i tillegg til laget i Solør-Odal er det også kommet et som dekker Trysil, Engerdalen, Elverum og Våler.

AV PAUL LARSSON Lagets formål er å arbeide for bevaringen av verneverdige kulturminner og å skape allmenn forståelse for kulturminnevern i sitt virkeområde (fra vedtektene). Dette brede formål dekker blant annet å arbeide for at både miljøer, bygninger og andre kulturminner ivaretas. I området SolørOdal finner en flere byggeskikker, fra Finnskogens torp, via Solør og odals-

Lokallaget av fortidsminneforeningen arrangerte i september tur til Sigfridstorpet i Nord-Odal, hvor ei gruppe ildsjeler legger ned stor dugnadsinnsats.

Foto (i en annen sammenheng): Bjørn Sverre Hol Haugen

Kari Sommerseth Jacobsen, Herøy, født 1953. Magistergrad i etnologi ved UiO. Arbeidet med å bygge opp Kongsvinger museum og Kvinnemuseet fra 1978–2015.

Avdelingsleder i Helgeland Museum avdeling Vefsn siden 2016.

Note: 1

Per Martin Tvengsberg, født i 1936, døde 15. mars 2019

15

L책ven etter restaurering, sett fra bislaget p책 v책ningshuset.

34

Foto: Knut Ola B. Storbr책ten, Anno museum, Kongsvingerregionen

35

B Returadresse:

Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER

Hva skjer på museene?

26. oktober:

Høstmarked på Kvinnemuseet

31. oktober:

Dødens vandring – en reise i mørket! Kongsvinger museum

13. november: Lansering av biografi om Ågot Gjems Selmer, Kongsvinger museum 30. november: Julemarkedet i Øvrebyen, Kongsvinger museum og Kvinnemuseet 8. desember:

Jul i stuene, Odalstunet

Følg med på www.kongsvingermuseum.no, www.kvinnemuseet.no og www.odalstunet.no