Solør-Odal nr. 4-2020

NR. 4 – 2020 | ÅRGANG 52

Innhold: Erik Hilmar Vollan Bekken: Manglende samling.

NS i Solør-Odal på 1930-tallet ........... s. 4 Bjørn Sverre Hol Haugen: Lucia i Solør omkring 1860 ................ s. 14 Amund S. Kristiansen og Ingun Aastebøl: Erik Werenskiolds nisser ......................s. 22 Oskar Aanmoen: Nils Arntzen – Solungen som endte opp som russisk baron, del II ...........s. 24 Knut Ola B. Storbråten: Gode råd i jernform .............................s. 33 Thore Desserud: Bokmelding: Halvor Noer: Historien om Vestre Berger i Brandval .....................s. 35 Solør-Odal, tidsskrift for lokalhistorie og kultur fra Eidskog, Kongsvinger, Grue, Åsnes, Våler, Nord-Odal og Sør-Odal.

Framsidebilde: Foto: Gunnar Johnsen, modell: Jenny Aalborg Innside omslag foran: Innside av omslag foran viser glimt fra julemarkedet i Øvrebyen i 2019. Foto: Kongsvinger museum. Innside av omslag bak gir et tilbakeblikk på Jul i stuene ved Odalstunet i 2019.

Foto: Gunnar Johnsen, Kongsvinger museum, Odalstunet.

Svart senker natten seg Slik synger vi på Luciadagen den 13. desember hvert år. Men i år kjennes det som om høstmørket har senket seg litt ekstra dystert over stall og stue.

Vi holder avstand, alt som er moro er avlyst, og vi holder oss hjemme. Råd og regler under koronakrisa har vært temmelig forskjellige i Sverige og Norge, men nå strammer også svenskene inn.

Statsminister Stefan Löfven sa nylig at nå må alle følge myndighetenes retningslinjer, ellers må Lucia-feiringen avlyses. Dette viser hvor sterkt denne tradisjonen står i Sverige. I bladet her kan du lese om en eldre Lucia enn den som kommer på svensk fjernsyn.

Den dystre dagen 12. mars i år minnet nok flere gamle om andre verdenskrig. Til dette nummeret har vi fått inn en artikkel om oppbygging av partiet Nasjonal Samling i Solør-Odal, skrevet av en ung historiker med røtter i regionen. Krig var det også der Nils Arntzen kjempet for Russland, men lengre tilbake i tid. Andre del av artikkelen om den internasjonale solungen får du her.

I boka om Vestre Berger i Brandval kan vi følge de lange linjene, og vår bokanmelder anbefaler oss å gjøre nettopp det.

Jul skal det bli, enten pandemien herjer eller stilner. Noen venter på nissen, og kanskje ser de han for seg nettopp slik Erik Werenskiold tegnet han. Andre holder på med julebakst. Juletreet må på fot, og for å lyse opp våre ekstra mørke hus ser det ut som adventstida i år begynner tidligere enn noensinne; lysene er i skrivende stund allerede på plass mange steder. Vi i museene har hygget oss med å skrive om jul – til trøst for alle juletilstelningene som ikke ble noe av.

Så håper vi at også det kan spre litt lys og varme. God lesejul!

3

Lucia i Solør omkring 1860 På luciamorgenen i 2004 gikk et ramaskrik over Sverige. Falsk Lucia på fjernsynet!

Der over grensen står skikken med Lucia sterkt, noen kaller det «den svenskeste av alle tradisjoner». I mer enn 100 år har Lucia vært lys og fager, kledd i hvitt. Denne morgenen var TV-Lucia rødkledd, og hun sang ukjente luciasanger! Hun var derimot til forveksling lik Lucia slik hun fantes i Solør litt etter midten av 1800-tallet.

AV BJØRN SVERRE HOL HAUGEN Det var en Lucia-konsert fra Malungs kyrka i Dalarna som ble vist på SVT i desember 2004. Folkekunstneren Täpp Lars Arnesson sto for kildearbeidet samt drakter og regi. Elever og lærere fra folkemusikklinja ved Malungs

Folkhögskola hadde ansvar for det musikalske. I følge Täpp Lars stilnet ikke bråket før utpå etterjulsvinteren. Det er ingen tvil om at svenskene har et sterkere forhold til Lucia enn vi har i Norge, og det forklarer oppstyret. Tradisjoner skal framstå som de «alltid har gjort», det vil som oftest si slik en sjøl husker dem.1 Men hva kommer til syne om jeg pirker litt i eldre Lucia-skikker?

Lucia fra Syrakus

Lucia med sine terner i Malung, slik folkekunstneren Täpp Lars tolket tradisjonsopptegnelsen.

Foto: tapplars.se

14

Navnet på denne merkedagen som feires 13. desember knytter seg til legenden om den hellige Lucia fra Syrakus på Sicilia. Hun levde omkring år 300 etter vår tidsregning, og ble helligkåret etter at hun led martyrdøden. Lucia var forlovet med en mann, men da mor hennes ved et under ble frisk fra kronisk sjukdom, lovte dattera i takknemlighet å leve som jomfru resten av livet sitt.

Hun ga bort hele medgiften sin til de fattige, festermannen ble rasende og meldte henne til myndighetene fordi handlingene hennes viste at hun var kristen. Lucia ble arrestert og pålagt å gå i bordell, men verken tusen mann, okser eller trollfolk klarte å rikke henne av flekken hun sto på. Da forsøkte de å sette fyr på henne, men hun levde like godt. Til sist falt hun for et sverd.²

Lucia i norsk tradisjon

Dagen til minne om henne ble en viktig dag i det katolske kirkeåret, for den markerte inngangen til fasteperioden før jul.

Dagen er risset inn på omtrent alle bevarte primstaver, men tegnene den markeres med, er så varierte at det knapt kan finnes noe mønster, verken tidsmessig eller geografisk. Av symbolene det er forsøkt å finne forklaring på, er en fisk og fiskeredskapet lyster. Disse tolkes som tegn på fasten; nå skal det ikke spises kjøttmat fram til jul, men fisk.³ Fiskeredskapet kan gjerne forveksles med en kandelaber, som sammen med andre lysfigurer tas til inntekt for flere tolkninger.

Det ene er at dette var tida for å støpe lys til jul. Slaktinga var unnagjort, så talgen var tilgjengelig for lysstøpinga.

Ei alternativ tolking knytter seg til Lucias

navneopphav i det latinske «lux» for lys.

Og mange har spekulert i om det kan forklares med forestillingen om vintersolverv lagt til denne dagen. Det stemmer imidlertid dårlig med kalenderen både før og etter overgangen fra juliansk til gregoriansk kalender i år 1700.⁴ Derfor er det ikke lett å forklare hvor den kommer fra, forestillingen om at natta før luciadagen var årets lengste.

Over hele landet fins utsagn om denne lange natta hvor dyrene kunne tale menneskemål, og fra Solør noterte Håvard Skirbekk: «’Lussinatta er lang’, sa kua og beit 3 gonger i bandet. ‘Ho er lang som to’, svara bekren (veren).»⁵ Ei natt hvor dyrene kunne snakke, kan jo virke fryktinngytende, og noen steder var det lagt særlig vekt på at barna skulle holde seg inne denne kvelden.

Da var det Lussi de ble skremt med, og

Lucia framstilt av kunstneren Quirizio di Giovanni da Murano i Italia på 1400-tallet.

Bildeserien viser hvordan Lucia sto imot de mange mordforsøkene.

Foto: Wikimedia Commons.

15

det er slett ikke den lyse, fagre Lucia vi kjenner fra vår tids barnehageopptog.

Lucia ble demonisert i folketradisjonen, skriver folkloristen Ronald Grambo.⁶ Lussi var ei av mange farlige vesener som er kalt julevetter. De ble alle sammen sluppet løs denne natta, så tida fram til jul kunne en risikere å møte på den ene verre enn den andre. Verst var sjølveste åsgårdsreia! Fra Solør-Odal er det bare vage spor av disse vettene.

Det heter fra Nord-Odal at kjerringa på Solaust gikk ut om julekvelden og aldri kom att. «Jul-skreia» hadde tatt henne.⁷ For å unngå å bli bortført eller skadet av disse vettene måtte en ta visse forholdsregler. Lussi kom for å kontrollere hvordan den enkelte lå an med arbeidet før den store julehelga, og før lussinatta måtte alt storarbeid være ferdig.

Dagene etter Lussi langnatt ble holdt for å være særskilt «sterke dager» eller «udøgers-dager», og da «maa man ikke gjøre hvilketsomhelst Arbeide».⁸ Særlig måtte en unngå alt arbeid som gikk rundt. Siste rokken skulle være spunnet av, kvernsteinens rundgang skulle stilne, og lefser og flatbrød måtte være i hus. Like ille var det med det som det var «gang» i, altså gjær. Trosset en arbeidsforbudet ville brødet bli brent, heter det fra Solør.⁹ Sammenfallet mellom arbeidsperioden som skulle være ferdig og fasten som ble innledet, finner rom i ei tid hvor religion hadde en helt annen plass enn nå. Kristentru og folketru gikk ubesværet hånd i hånd. Som noen matte skygger av dette kalenderskillet, henger et par tradisjoner igjen lengst sør i Hedmark. Den tydeligste er sjølve julekveldsmaten, som fortsatt består

16

av lutefisk hos noen solunger og odølinger. Først juledagen kommer ribba fram, når fasten er over. Skikken har holdt seg sjøl om grunnlaget for den for lengst er borte fra manns minne.

Et annet forhold knytter seg til klærne. Den siste tida før jul var den eneste gangen i året det var akseptabelt å gå med fillete klær. Alt en hadde av bedre klær, skulle være klart til årets største høgtid, og nå måtte det dårligste fram.

Det oppleves også som en slags materiell faste; ved å leve på minimum de siste dagene før jul, kjennes fråtseriet med mat og materielle goder sterkere når jula først kommer. Skikken bekreftes av et livskraftig uttrykk. Er du kledd i noe gammelt eller fillete, risikerer du i Odalen fortsatt å bli kalt for «jul-trøll».

Lucia med lysene

Den mørke Lussi, arbeidskontrolløren, ble i noen bygder til utkledning og ablegøyer. Det er ikke overlevert noen slike skikker fra Hedmark, men fra Värmland er de dokumentert. Fra norsk side er julebukkene og nyttårsgeitene langt bedre kjent, men de kommer slik vi kjenner dem i Solør-Odal først fram i jule- og nyttårshelga. Jeg tenker meg at alle slike skjemtsomme utkledninger kan ha noe felles, enten det er julebukk, halloween-spøkelser, jonsokbrud eller Lucia-opptog.¹⁰ Det er ikke godt å si hva som er opphavet. Stjernegutt-opptogene som foregikk på Agder omkring 1900, er forstått som folkelige versjoner av middelalderens kirkespill. Kanskje er det flere av utkledningstradisjonene som har røtter der, kanskje har de blandet seg med karnevalet. Eller kanskje de er

helt uavhengige uttrykk for folks kreativitet og overskudd til å finne på noe utenom det vanlige.

Alle har uansett noen fellestrekk.

Det handler om utkledning, servering i form av enten tigging eller frambyding, samt oftest en eller annen form for underholdning. Dette går også igjen i beretningene om Lucia med lysene, både den hvitkledde vi kjenner i dag, og den rødkledde som ble til fjernsynsprogrammet fra Malung.

Lucia fra Malung

Min fascinasjon over fjernsynsprogrammet kom først fordi jeg syntes det var ualminnelig vakkert og utført med høg kvalitet i musikk så vel som påkledning. Deretter begynte jeg å interessere meg for kildene de hadde benyttet.

Täpp Lars forteller i programmet at det bygger på en nedtegnelse fra Malung om hvordan de feiret Lucia i 1860-åra.

Og lærer ved folkehøgskolen, Maria Röjås, forteller at musikken er fra «den rika skörd» av Lussi- og Staffans-viser de har i folkelig tradisjon i Sverige.

Opptegnelsen Täpp Lars viser til var «fritt berättat av Larshols Brita Hansdotter, född den 16/7 1859 i Vallerås by, Malungs socken», og det var Jonas Larshols som skrev det ned i 1936. Beretningen inneholder litt av skremslene om den mørke Lussi som kunne komme for å ta barna om de ikke oppførte seg fint og gikk tidlig til sengs. Men så kommer den lyse Lucia: «Det var strax efter midnatt. Vi vaknade vid fiolmusik utifrån förstugan.

In trädde Lucia uppvaktad av sex tärnor».¹¹ Larshols Brita fortalte at musikken gikk over i Lucia-viser og at Lussi

bød barna på kaker som de kalte «lussikors» eller «julkors». Det var hveteboller formet som to S-er lagt i kors, altså temmelig nær de lussekattene som fortsatt bakes.

Berettersken fortsatte med å skildre klærne som Lucia-følget var iført. Lucia hadde den lokale folkedrakta fra Malung, men på hodet hadde hun en krans av tyttebærlyng med tente lys i, samt et brudeslør. Dette falt mor til Larsols Brita tungt for brystet, for hun mente det fulgte ulykke med å kle seg ut som brud. Hun som gestaltet Lussi som brud, skulle aldri sjøl bære brudekrone på ordentlig. Ternene var også kledd i stedets lokalt særpregede folkedrakt, og på hodet hadde de «la», eller lad som det heter på normert norsk. I Norge finnes lad som både jentehodeplagg og brudehodeplagg blant annet i Hallingdal og Valdres. I Malung er det et bredt, diademformet hodeplagg prydet med ringlende lauv av sølv, perler og glitter. Disse ladene brukte brudepiker – eller «brudtärnor» – i Malung på den tida. Det var altså de fineste festklærne de kunne finne fram, som nå ble til Lucia-opptoget.

Lucia fra Värmland

Fra omtrent samme tid fortalte Inga Olsson som var født i Dalby i Värmland i 1857 til Greta Hedlund. Der «brukade man gå omkring flera stycken i gårdarna och bjuda kaffe och bröd på Lussemorgonen». En i følget var kledd som brud, og en skulle være brudgom. Her var bruden kledd i hvitt, med «krona av lyngbär och pappersblommor».¹² Brudgommen, derimot, skulle se stygg ut, med skjegg av lav. I denne berettel-

17

18

sen fulgte også en spellemann med, og det ble dans og gaveutdeling. Varianter av lussetog fins dokumentert fra hele vest-Värmland med Finnskogen, med større eller mindre følge.¹³ Felles for de fleste av nedtegnelsene er at Lussi er framstilt som brud, med eller uten brudgom. Lysbesatt krans i håret er også med, samt mat og drikke, sang og musikk.

Lucia fra Solør

Kontakten mellom Solør og Sverige har bestandig vært tett, og slik sett er det ikke overraskende om disse Luciatradisjonene beveget seg i grenselandskapet. Likevel kjente jeg overraskelsen stige da jeg oppdaget to nedtegnelser av samme slag fra Solør. Begge befinner seg i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo. Den første er en skolestil fra Eidsvoll landsgymnas i 1929. Elevene hadde fått som oppgave å snakke med eldre på hjemstedet om juleskikker, og dermed kan vi regne med at opptegnelsen når tilbake til 1860-åra. Åsta Skevik formulerte seg slik i besvarelsen sin: «Kvelden til den 13 desember som vert kalla lussenatta, klædde gjentone seg ut og gjorde lussetog. Dei pynta seg med det finaste dei fann, og ei som var finare enn hine vart kalla lussebrura. So gjekk dei, med lys i hendene inn på gardane og song um Lucie. Dei førde seg pent og tok det som høgtidsamt.»¹⁴ Lucia fra Malung med terner og spellemenn, fotografert i Malungs hembygdsgård.

Foto: tapplars.se

«Lusse lelle» er blitt en velkjent Luciasang over hele Sverige, spredd fra Värmland. Denne varianten skreiv Nils Keyland ned frå Midskogen i Södra Finnskoga og trykte den i tidsskriftet «Pennan» i 1920.

En tilsvarende beskrivelse har Håvard Skirbekk notert i 1920-åra, som han publiserte først mange år seinere: Lussibrura fór da rundt i gardom med ei matkorg og spanderte og skjenkte kvar ho kom. Så song dei: «Lussi lilla, tussi lilla, elleve netter føre [jul]».¹⁵ Skirbekk legger til en ekstra setning om at «det var mest på svenskesida dei fór med dette», og jeg tolker det som at skikken kom derfra. Kanskje sto den heller ikke så sterkt i Solør, men de to unge folkeminnesamlerne har i alle fall skrevet ned uavhengig av hverandre.

Tolkning av innholdet

Jeg tillater meg å tolke litt fritt fra de to sparsomme kildene, som jeg sammenligner med Värmland og Malung.

I Malung og Solør er beretterne tydelige på at det var om kvelden, natt til 13. desember at lussetoget kom, mens oppskriftene fra Värmland sier det meste av natta gikk med. Alle har

19

Jenny Aalborg kledd opp som Lucia fra Solør anno ca. 1860, iført kopier av plagg fra slutten av 1700-tallet og ei krone dekorert med lys, tyttebærlyng og papirblomster. Slik Håvard Skirbekk beskriver det, kom hun med dram attåt baksten.

Foto: Gunnar Johnsen.

element av bryllup ved seg. Mens Skirbekk legger vekt på matkorg, skjenk og sang, er Skevik opptatt av hvordan jentene så ut.

Luciasangen Skirbekk har skrevet opp begynnelsen av, er kjent som tradisjon fra Värmland, og den er blitt vanlig over hele Sverige. En variant var også med i programmet fra Malung, og den samme teksten er dessuten nevnt i flere av Värmlands-beskrivelsene, sammen med flere Lucia-sanger og andre salmer. Noen utbredelse i Solør-Odal i dag

20

har ingen av disse sangene.

I landsmålsstilen fra gymnaset på Eidsvoll legger Skevik vekt på det høgtidelige ved utførelsen av skikken, mens Skirbekk signaliserer høgere tempo med lussebrura som farer gardimellom.

Kanskje satte han skikken i sammenheng med de øvrige tradisjonene om tusser og gjengangere i tida omkring jul. Teksten med «Lussi lilla, Tussi lilla» tyder også på det.

Jentene har kledd seg ut med det fineste de kunne finne, skriver Skevik videre. Det samme sier flere som husker «lussebrurer» i Värmland. Sjøl om de andre i følget kunne være stygt kledd, var bruden pen.

Utkledningstøy var gjerne eldre klesplagg som var tatt vare på, og når dette foregikk omkring 1860, kan det ha vært ulike sammensetninger av festklær fra begynnelsen av århundret og kanskje enda eldre. Ei slik tolking forsterkes av hva en annen folkelivsgransker fra Solør noterte omtrent samtidig.

Amund B. Larsen jr. snakket i 1920åra med pensjonærene på Åsnes gamle-hjem om hva de husket av eldre klesskikk, og da fortalte ei at hun husket en ildrød stakk med likedan trøye som de brukte å gå julebukk med.¹⁶ Hun mente klærne kunne være fra 1700-tallet, og det sier jeg meg enig i. Rødfargen ble på den tida ofte brukt til bryllupsklær, slik det også holdt seg i folkedrakta fra Malung. Hun som fortalte Larsen om dette, må ha vært på samme alder som dem som husket Lucia fra Solør.

Sjøl om verken Skirbekk eller Skevik sier direkte at noen var pyntet som

brud, framhever de at hun ble kalt lussebrura, og Skevik presiserer at hun var den som var finest kledd av jentene.

Flere kilder forteller om krans av kunstige eller ekte blomster som brudeantrekk fra Solør-Odal gjennom mye av 1800-tallet, og den eldre skikken med krone er også nevnt, om enn dårlig beskrevet. Lussetoget fra Solør bar lys i hendene, hører vi, men ingen lyskrans i håret nevnes. Fra Värmland , derimot, husker mange krans med lys.

Jeg tør derfor påstå at lysbesatt krans av lyng og blomster like gjerne kunne forekommet i Solør som i Sverige. Og i min rekonstruksjon av lussebrura er det kopier av 1700-tallets draktplagg fra Solør-Odal som får pryde henne.

Originalene til trøya og pyntebanda bak på krona er fra Sør-Odal, mens stakken er fra Eidskog.

Om det lar seg gjøre å rekonstruere et lussetog slik det er beskrevet fra Solør, vil det likevel neppe oppnå fjernsynets interesse. Heller ikke vil det vekke oppsikt eller provosere i nærheten av slik det gjorde i Sverige. Til det er våre to nabolands forhold til Lucia altfor forskjellig.

Bjørn Sverre Hol Haugen, Odalen, f. 1972. Kulturhistoriker, førstekonservator ved Anno museum, Kongsvingerregionen.

Noter 1 Lena Kättström Höök. Lucia i nytt ljus.

Stockholm: Nordiska Museet Förlag, 2016 2 Brynjulf Alver: «Lussi, Tomas og Tollak: tre kalendariske julefigurar». I Fataburen.

Nordiska Museet och Skansens årsbok 1976; Per Sæther: «Lucia-tradisjonen i Glåmdalen». I Jeg Fant, Jeg Fant. 57 korte artikler fra museene i Hedmark, Norsk skogbruksmuseum og musea i Hedmark, 1990 3 Audun Dybdahl. Primstaven i lys av helgenkulten. Opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim, 2011 4 Alver, s. 109 5 Håvard Skirbekk. Tru og tenkjemåte.

Folkeminne frå nordre Solør. Samla 1923–1930. Norsk Folkeminnesamling. Vol. 5, Oslo: Noregs boklag, Våler i Solør, i samarbeid med Våler kulturstyre, 1980, s. 34 6 Ronald Grambo: «Skikker og trolldom i julen. Hedenskap og kristendom». I SolørOdal nr. 4, 2002, s. 29 7 Norsk Folkeminnesamling, Amund B. Larsen jr.: opptegnelser fra Solør-Odal 8 Johan Theodor Storaker: Tiden i den norske folketro. Kristiania 1921. S. 60 9 Storaker, s. 62 10 Terry Gunell (red.): Masks and Mumming in the Nordic Area. Acta academiae regiae Gustavi Adolphi, no. 98. Uppsala, 2007 11 Skinnarebygd. Malungs hembygdsförenings årsbok 1950, s. 63 12 Västerdalsbygder 1918, s. 32 13 www.nordvarmland.com/istid/ Søk på «Lucia» (25.11.2020) 14 Norsk folkeminnesamling, konvolutt merket «Jul». På besvarelsen står det Å. Skevik, men det må være Åsta, datter av Mikal Skevik som bestyrte Våler torvstrøfabrikk (Bardal, Einar. Bardalsslekta Fra Beitstad, 2010.)

15 Håvard Skirbekk: Tru og tenkjemåte.

Folkeminne frå nordre Solør samla 1923– 1930. S. 34 16 Amund B. Larsens opptegnelser fra Åsnes 1924, Norsk Folkeminnesamling

21

39

B Returadresse:

Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER